Jeg elsker han

Les overskriften og se på illustrasjonene. Hva kan denne teksten handle om?

Adam. Adam, Adam, Adam. Han sitter to rader foran meg i det lumre klasserommet. Varme solstråler danser utenfor og inn gjennom vinduene som står på vidt gap mot en frodig sensommer. Det er første skoledag, og jeg sitter og drømmer om hvor deilig det må føles å dra fingrene gjennom de mørkebrune krøllene som bukter seg nedover nakken hans. Hvis jeg lukker øynene, kan jeg også se for meg de mørke øynene, som stirrer intenst inn i mine, selv om de i virkeligheten aldri har gjort det. I virkeligheten vet de så vidt at jeg eksisterer. Adam og Amanda. I hele sommer har jeg gått svevende rundt som en hjerteformet luftballong og drømt meg langt vekk til en verden hvor Adam og Amanda er lik sant. I de drømmene er jeg sikker på at når jeg kommer tilbake til skolen, etter å ha vokst en hel sommer, at da, da vil jeg endelig tørre å snakke med han. Adam. Da vil jeg endelig tørre å si «hei» eller «halla», og kanskje til og med spørre hvordan sommeren har vært? Om han også har vært på hytta? Men nei. Da jeg kom på skolen i dag, fant det nye klasserommet vårt, fant bestevennen min Sari, og oppdaget Adam fem meter foran meg, stivnet hele kroppen. Som en giv akt: stå i rett stilling som i av kongens gardesoldater sto jeg rakt i giv akt, mens jeg militæret stirret fremfor meg uten å blunke. Sari ga meg en svak dult i ryggen, men fordi bena mine var plantet fast i bakken, falt jeg fremover i et klønete stup. Jeg klarte akkurat å ta meg for med hendene, som dunket hardt ned i det skitne gulvet.

om hvor deilig det må føles å mørkebrune krøllene som buk Hvis jeg lukker øynen mørke øynene, s selv om de i det. I virk eksister Ada har je hjert meg Adam I d at nå skolen sommer å snakke m endelig tørre kanskje til og m Vurderingseksemplar har vært? Om han også MenneiDajegkompåsko

linoleum: gulvbelegg

ST O P P O G T E N K

Jeg lå slik en stund med nesen to centimeter fra linoleumen og stirret rett ned i den, mens jeg sakte merket selvtilliten sige ut av kroppen, som brunfargen når den blekner utover høsten.

Hva skjedde med Amanda? Hva føler Amanda i den situasjonen?

Da jeg endelig reiste meg igjen og så meg rundt, var Adam forsvunnet inn i klasserommet, uten å se seg tilbake eller legge merke til fallet mitt overhodet. «Går det bra, Amanda?» hadde Sari spurt. «Jo da», svarte jeg, «jeg hadde bare innbilt meg at det skulle gå bedre.» Det er vanskelig å si om hun også hadde forventet at det skulle gå bedre, eller om hun hadde forventet nettopp dette, at jeg skulle stivne og snuble og ikke tørre allikevel. Sari kjenner meg bedre enn noen andre, og selv om vi har snakket masse over sommeren, om hvordan jeg skulle tørre å snakke med Adam når vi kom tilbake til skolen, er jeg ikke overrasket hvis Sari innerst inne trodde eller visste at jeg ikke kom til å tørre det allikevel. Det er typisk meg å ikke tørre. Et stakkarslig sukk unnslapp meg. Sari sa ingenting, men tok i stedet en tynn arm inn under min, og ledet meg gjennom klasserommet til den bakerste raden, hvor vi fant to ledige pulter innerst i hjørnet. [...] Jeg sitter og ser på henne i beundring, hun som er det klokeste og snilleste mennesket jeg vet om. Jeg oppdager hvor langt håret hennes har vokst seg over sommeren og hvordan det faller nedover ryggen hennes i lyse striper, som delta: området hvor en elv munner ut i Amazonas’ delta på vei ut i Atlanterhavet. De skarpe en innsjø eller havet øynene temmes av et varmt smil, og den lille nesen hennes

Vurderingseksemplar

er rød og solbrent. Over øynene hviler et par store, markerte øyenbryn som rynker seg i bekymring for meg. Jeg prøver hardt å ikke tenke på Adam, men han sitter to rader foran meg og snurrer en blyant på fingerspissene. Han er den eneste i klassen som greier det, og han er blitt enda bedre over sommeren. Med albuen stødig plassert på pulten holder han blyanten opp mellom tommelfinger og pekefinger, før han bruker kraften fra langfingeren til å sende den rundt i et velbalansert spinn. Tre runder, før han fanger den i et bestemt grep og lar den spinne igjen som om det var den enkleste saken i verden. I hele sommer har jeg øvd meg, men jeg klarer bare en ussel runde før blyanten faller og lander på gulvet. Blyanten i Adams hånd hypnotiserer meg fullstendig, og jeg fortsetter å fantasere om å dra hånden min gjennom de myke krøllene. Hva hvis jeg på en eller annen måte kunne sørge for å havne rett bak han i kantinekøen, da kunne jeg nesten helt stille og ubemerket dratt hånden gjennom håret hans. Vurderingseksemplar

ST O P P O G T E N K

Jeg blir heldigvis dratt ut av dagdrømmen da Janne, kontaktlæreren vår, kommer stormende inn døren. «Hei, alle sammen!» roper hun muntert til oss, men krever ennå ingens oppmerksomhet. Vi fortsetter å småprate med hverandre, mens Janne ordner og justerer alt som ligger på feil plass oppe ved kateteret. Naturfagsheftene flyttes fra vinduskarmen og over til bokhyllen, og de nye fargetusjene legges frem ved tavlen. På hodet spretter kransen av røde krøller opp og ned hver gang hun rører på seg. Huden hennes er rosa av sol og full av fregner, som klumper seg ekstra tett sammen rundt den lille nesen hennes. Hun har for anledningen på seg en stor, flagrende batikk-kjole i gult og lilla, og vugger frem og tilbake foran oss som en lykkelig påfugl. Hun snur seg mot klassen og sier vennlig: «Nei, og nei, du, som jeg har savnet dere!» Sari og jeg smiler litt til hverandre, og skjønner av hverandres blikk at vi faktisk har savnet henne også. «Velkommen tilbake alle sammen!» fortsetter hun, «jeg kjenner dere nesten ikke igjen, så mye som dere har vokst.» Hun humrer blidt mot oss: «Det er så hyggelig å ha alle tilbake, og jeg gleder meg så utrolig mye til dette nye året vi skal oppleve sammen!» Janne babler i vei mens jeg sakte soner ut. Det tar ikke lang tid før jeg igjen har tankene et helt annet sted; to rader foran meg, på mørkebrune krøller. Der sitter Adam Vurderingseksemplar og snurrer blyanten, som om han egentlig hører hjemme et helt annet og mye kulere sted. Skuldrene hans huker seg fremover, og mellom skulderbladene kommer en tynn stripe med svette til syne på den røde t-skjorten.

Hva tenker Amanda på? Hva gjør Adam som får Amanda til å beundre han?

ST O P P O G T E N K

«Jeg elsker han», hvisker jeg svakt til Sari, som ser opp fra sekken sin, som hun har gravd dypt i for å finne penn og papir. «Mener du det?» spør hun med dypt alvor i stemmen. «Ja. Jeg skjønte det da jeg så han igjen. Jeg elsker han.» «Det er et sterkt ord», minner Sari meg på, «pappa sier at man bare skal bruke det ordet hvis man virkelig mener det. Det samme med hater, det kan man bare si hvis følelsen er så sterk at det ikke er noe annet ord som kan beskrive den.» «Men det er ikke noe annet ord», konstaterte jeg, «jeg elsker han. Og det er bare blitt verre over sommeren.» Et kjempesukk går gjennom meg og får kroppen min til å synke enda mer sammen. Selv Sari er rådløs. [...] Jannes stemme trenger igjennom: «Og så skal vi jo få fadderbarn dette året!» Jannes entusiasme er smittsom, og selv jeg med alle mine bekymringer, greier ikke å la være å trekke på smilebåndet. Å bli faddere er noe hele klassen har gledet seg til veldig lenge, og kanskje helt siden vi selv var fadderbarn. Vi har alle sett for oss hvordan vi skal bli tildelt hver vår nusselige førsteklassing som vi skal passe på og dulle med. Jeg retter meg litt opp i stolen, og klarer for første gang i dag å konsentrere meg om noe annet enn Adam. Janne fortsetter: Vurderingseksemplar «Fadderbarna vil bli fordelt i morgen, og det er en del praktisk informasjon rundt dette, men det tar vi etter lunsj.» Et lite sukk går gjennom den utålmodige klassen, men Janne overser det.

«Et lite sukk går gjennom den utålmodige klassen, men Janne overser det.» Hva tror du setningen betyr?

nonchalant: likeglad «Aller først vil jeg at vi skal bruke tiden her og nå til å bli kjent med hverandre igjen, kjenne på hverandre igjen, og bli vant til hverandres stemmer slik vi var det før sommerferien startet for to måneder siden.» Kjenne på hverandre og bli kjent med hverandre betyr, med Jannes ord, at vi kan sitte hvor vi vil, og snakke med hvem vi vil. Jeg vender meg mot Sari og skal til å si et eller annet om Adams krøller, da en hes stemme bak meg avbryter. «Halla.» Det er Kay, som raskt gir oss begge en breial high-five. Både Sari og jeg smiler varmt opp mot han. Det er fint å Vurderingseksemplar se Kay igjen, han utgjør den tredje i vår trio, og nå er vi fulltallige. «Hva skjer?» fortsetter han nonchalant. «Ikke mye», svarer Sari for oss begge, og gjør plass til Kay på sin stol slik at de kan sitte på den med en halv rumpe hver. «Ok, ok», sier Kay med fleipete stemme og setter seg, «har ikke sett dere i hele sommer, men det skjer ingenting. Skjønner.»

Kay leker fornærmet, men ansiktet stråler av varme og vennskap. «Du skjønner hva jeg mener da», unnskylder Sari seg, «det skjer ikke noe akkurat nå.» Vi ler alle sammen, før Kay fortsetter med å fortelle oss om sommerferien sin. Faren til Kay kommer fra Gambia, så han har vært helt nede i Afrika og besøkt familien sin der. Huden hans er ganske mørk hele året, men nå gløder den. Øynene hans er grønne som tomme vinflasker, og de lyser opp når han snakker eller ler. Leppene er store og alltid litt såre, og bak dem skjuler det seg en rad av skikkelig skjeve tenner. Jeg lar blikket skjene mot Adam, mens Kay og Sari snakker videre om sommerferiene sine. Hvorfor skal det være så forbasket vanskelig å være forelsket? Hvorfor må det brenne på innsiden hele tiden? Det er som om jeg ikke har et eneste sekund for meg selv, fordi jeg alltid bærer med meg en bitteliten nisse som sitter innerst i hjerte-kammeret mitt og skraper utålmodig på innsiden av veggen.Vurderingseksemplar

Vi blir avbrutt av at det ringer ut, og hele klassen begynner å bevege seg i takt mot skolegården og det varme solskinnet som lokker der ute. Mens vi går, fortsetter Kay å skråle, om onkler og tanter og gatekatter, og Sari og jeg ler med. Plutselig blir jeg avledet av en hypnotiserende duft som får meg til å tenke på jordbærmilkshake og sjokoladekake. Jeg løfter hodet og oppdager at jeg går rett bak Adam. Bevegelsene mine stivner til og blir hakkete. Det er litt som om jeg besvimer i bevisst tilstand, og Sari som går ved siden av meg, merker det. «Du må gjøre noe, Amanda, du er jo helt zombie.» Hun har sagt det så lavt så ikke Adam skal høre det, men Kay har likevel fått det med seg. «Gjøre noe med hva?» spør han, og drar en hånd over det kortklipte håret sitt. «Med Adam», røper Sari, samtidig som hun sakker farten slik at Adam skal få et forsprang. «Fortsatt?» Kay er sjokkert. «Jeg trodde du skulle komme over han i løpet av sommeren? Var ikke det planen?»Vurderingseksemplar

«Jo», innrømmer jeg, «men det ble bare verre. Jeg elsker han.» «Oi sann! Ja, da har vi store problemer», konkluderer Kay, og rister oppgitt på hodet. Sari rister også svakt på hodet, men mest fordi jeg tror hun begynner å bli lei av den samme regla. Jeg har tross alt vært forelsket i Adam siden fjerde klasse, uten at jeg egentlig har greid å gjøre noe med saken. Da Adam begynte på skolen i fjerdeklasse, var alle jentene forelsket i han, men han var ikke forelsket i noen og ville bare spille fotball. I starten var det ikke noe problem for meg å snakke med han, og av og til spilte jeg også med da han arrangerte kamper mot B-klassen i storefri. Men plutselig en dag, i en naturfagstime, kom han bort til meg og spurte om jeg ville hjelpe han. Jeg trodde han mente med oppgavene vi hadde fått utdelt, men da jeg ble med bort til pulten hans, så viste det seg at han mente med å bli sammen med en i B-klassen. Jeg klarte ikke engang å gi han et vanlig svar, som «ja», eller «nei», jeg bare stirret på han, samtidig som kroppen ble omgjort til en slapp lompe. Det var første gang jeg opplevde det der med å bli fullstendig lammet og ikke greie å gjøre noe med det, men siden den Vurderingseksemplar gangen har det skjedd ofte. Jeg tror Sari ble lettet da jeg bestemte meg for å slutte å like han før sommeren, og jeg tror hun er skuffet nå, når det viser seg at jeg er mer forelsket i han enn noen gang før. «Vi må gjøre noe, Amanda», sier Kay bestemt, «jo før, jo bedre.» «Men hva da?» spør jeg oppgitt. «Du må gå bort til han.» «Nææ ...» nøler jeg.

ST O P P O G T E N K

«Det går ikke», skyter Sari inn, «hun prøvde det i sted, men da falt hun bare. Og stivnet, som vanlig. «Såpass, ja», sier Kay og rister på hodet igjen, «det er virkelig så ille?» «Stakkars deg», mumler Sari ut i luften. «Ja», samtykker Kay, «men du må gjøre det, her og nå. Du må gå bort til han og si hei eller et eller annet, og late som ingenting. Det er den beste måten.»

Hva ville du ha rådet Amanda til å gjøre? Vi dytter opp den tunge døren ut til skolegården, og det skarpe sollyset blender oss i noen få sekunder. «Jo ...» svarer jeg, mens jeg blunker for å få synet tilbake. Vi går rett over skolegården mot benkene i det ytterste hjørnet som er vårt faste hengested. Herfra har vi god utsikt til hele skolegården, og det tar ikke lang tid før Kay lokaliserer Adam på fotballbanen. Jeg får også øye på han, der han står på sidelinjen og fjaser med en gutt fra B-klassen som jeg ikke kjenner. «Bare gå bort til han, si hei og spør om han har hatt en bra sommer.» Enklere sagt enn gjort. Allikevel er det som om jeg har samlet et slags mot siden jeg forsøkte sist, kanskje fordi jeg nå har Kay og Sari bak meg som støttespillere, eller Vurderingseksemplar kanskje fordi nissen i hjertekammeret skraper så hardt at det nesten er uutholdelig. Noe må faktisk gjøres. Jeg reiser meg sakte fra benken og puster hardt inn slik at lungene tvinger hele ryggraden til å rette seg ut. Jeg lar hendene gli én gang over det stive håret mitt. Jeg forsøker å tvinge det på plass, selv om jeg vet at det er en umulig oppgave, og det står som vanlig stritt utover. «Ok», sier jeg på utpust, og uten å se meg tilbake går jeg i retning Adam.

Veien over skolegården og bort til han tar cirka ti år. Eller slik føles det i hvert fall. Det går sakte, men det går fremover. Kroppen min beveger seg over fotballbanen, steg for steg. Jeg er nervøs, men stødig, og jo nærmere jeg kommer målet, jo mindre kjenner jeg den angsten jeg vet at med sikkerhet bygger seg opp et sted inni meg. Hva driver jeg med? Hva skal jeg si? Har jeg en plan? Kanskje det er nå jeg skal stryke fingrene forsiktig gjennom de myke krøllene? Det går opp for meg at jeg absolutt ikke har en plan, men at jeg er skikkelig nærme nå, så nærme at det snart er naturlig å si «hei». «Halla», sier jeg da jeg stopper noen meter fra han, men han svarer ikke. Han ser ikke opp engang, men fortsetter i Vurderingseksemplar stedet å leke med en fotball. Panikken vokser i meg, men et eller annet instinkt tar styring og forteller meg at jeg ikke kan snu nå, at jeg må stå i det. Et nytt «halla» piper ut av meg. Denne gangen ser han opp og holder blikket mitt et lite sekund, før han snur seg mot kompisen fra B-klassen og hvisker noe til han. Kompisen nikker tilbake, før han vender seg om og fisker noe opp fra sekken han har bak seg på benken.

anspent: nervøs, oppspilt henslengt positur: avslappet stilling

ST O P P O G T E N K

Etter det som føles som ti år, svarer Adam endelig med et kjølig «Halla». «Bra sommer eller ...?» slenger jeg mot han, uten å vakle. Jeg lurer samtidig på hvor all denne selvtilliten kommer fra, for på innsiden er jeg helt kake. «Bra», svarer han og trekker på skuldrene. Vi blir stående og svaie overfor hverandre uten å si noe. Adam virker en smule anspent, men skjuler det godt bak en henslengt positur; hendene tilfeldig i lommen og ryggen bøyd fremover. «Ehm, så ...» begynner jeg, «vi sees rundt!» «Vent!» roper plutselig Adam høyt. Jeg har ennå ikke rørt meg og blir stående akkurat på det punktet på asfalten hvor jeg har stått under hele denne merkelige «samtalen». Bak Adam kommer kompisen fra parallellklassen og gir han en halvannen liters Farrisflaske mens han forsøker å kvele et fniseanfall. Kompisen går baklengs fra Adam samtidig som han retter blikket mot meg. Nå begynner Adam å bevege seg mot meg, og hjertet mitt slår en salto som sikkert er synlig på utsiden av kroppen min. Jeg puster dypt inn, og forsøker å beholde roen. Jeg oppdager et halvt smil bre seg over Adams ansikt, men ser at han akkurat klarer å hindre det fra å gli over i latter. Hva skjer nå? Hvorfor kommer Adam så nærme meg? Hvorfor smiler han? Vurderingseksemplar

Hva vil skje nå, tror du?

paralysert: lammet

Når han stopper en halvmeter fra meg, sier han ingenting, og møter heller ikke blikket mitt. Smilet om munnen hans vokser seg større, og avløses av små kniseanfall. Jeg står paralysert overfor han, men får allikevel med meg at kompisen fniser hysterisk noen meter bak.

«Gjør det!» roper han mellom «Gjør latterhikstene. latter Adam skrur korken av A flasken og putter tommelen fl ned i tuten. Han begynner først sakte, men så med voldsommere bevegelser, å riste Farrisflasken han har i hendene. I ti lange sekunder gjør han det, uten at jeg klarer å reagere. Jeg står stiv som en pinne, og skjønner absolutt ingenting av det som skjer rett foran meg. Plutselig vender Adam flasken rett mot meg, og i samme sekund fjerner han tommelen. En kraftig stråle av boblevann skyller ut over meg og dynker meg fullstendig fra topp til tå. Neddynkingen varer en hel evighet, før strålen endelig avtar, og jeg klarer å blunke frem Adams ansikt gjennom Farrisvannet og tårene som har begynt å danne seg langs øyeranden. Det blikket som møter meg lyser av skadefryd, men plutselig kommer det en skygge over det, og Adams ansikt endrer seg raskt til en uttrykksløs steinmaske. Brått snur han a som Pl flasken re sekundfjerne Vurderingseksemplar seg og løper av gårde mot guttedoen med kompisen på slep. Bak meg hører jeg løpende føtter. «Går det bra?» Kay er rasende. «Fy SØREN!» roper Sari og er så illsint at det nesten ryker fra ørene hennes. «Kom her», fortsetter Kay og legger en arm rundt meg og begynner å føre meg bortover mot inngangsdøren, som uheldigvis ligger på den andre siden av skolegården, slik at vi må passere alle på vår vei mot sikkerhet.

Hvor hardt jeg enn prøver å unngå alles blikk, er det umulig å ikke legge merke til at hele skolegården har stoppet opp og fått med seg neddynkingen. Jeg tør nesten ikke å se nedover min egen kropp for å få det bekreftet: den lyseblå kjolen jeg omhyggelig valgte ut i går kveld, er blitt fullstendig gjennomsiktig og klistrer seg til kroppen min slik at alle kan se trusen min. Inne i gangen finner vi ly under trappen. Jeg er i sjokk. Og klissvåt. Tårene triller uten stans. Sari ser på meg med vantro i blikket og har ennå ikke helt klart å si noe før nå. «Unnskyld», hvisker hun og tar av seg cardiganen hun har over skuldrene og rekker den mot meg. «Vi skulle aldri fått deg til å gå bort til han.» «Dere ... kunne ... ikke ... vite», hikster jeg frem. Kay har hentet papir og begynner å tørke ansiktet og håret mitt. «Hva skjedde?» spør han, «hva i all verden sa du til han?» «Ingenting», presser jeg ut. «Jeg sa bare hei ... spurte hvordan ... sommeren ... har vært.» De siste ordene ender i et nytt tåreanfall, som Kay møysommelig tørker bort. «Jeg skjønner ingenting», sier Sari grublende. «Med mindre han også liker deg da», plumper det ut av Kay. «Særlig», hvisker jeg, «aldri i livet. Han hater meg.»Vurderingseksemplar «Ja ...» innrømmer Kay og Sari i kor, «det virker nesten sånn.» «Kanskje jeg klarer å komme over han nå», sier jeg med et snev av optimisme i stemmen. «Vi får håpe», nikker Sari, «men det blir ikke lett.» Og med disse triste ordene, går vi tilbake til klasserommet som tre musketerer som har tapt på slagmarken, men som tross alt har hverandre.

Iben Akerlie

E T T E R D U H A R L E ST

Du kan snakke med en annen om tanker og opplevelser du hadde mens du leste. Kanskje dere hadde ulik opplevelse av teksten?

ETTER AT DU HAR LEST SKJØNNLITTERATUR kan det være lurt å: • tenke over det du har lest • svare på spørsmål til teksten • snakke med en annen om tanker og opplevelser • skrive ned dine tanker om tekstenVurderingseksemplar

SAMTALE

3 a Teksten dere leste, er utdrag fra første kapittel av en hel roman. Hva tror dere skjer videre i teksten? b Hva ønsker dere skal skje videre? 4 a Hvor i fortellingen synes dere spenningstoppen er? b Hva skjer da?

spenningstopp: det stedet i fortellingen som er mest spennende

INDIVIDUELT ARBEID 5 a Da Amanda ser Adam i skolegården, stivner kroppen hennes. Hva sammenlikner hun seg selv med? Leteles og finn setningen. b Hvordan reagerer Amanda på det Adam gjorde? Beskriv. 6 a Hva ville du ha gjort hvis du var Amanda? b Hva ville du ha gjort hvis du var Adam? 7 Hvorfor oppfører Adam seg slik mot Amanda, tror du? 8 Hvis du skulle ha funnet på en annen tittel til teksten, hva ville du ha kalt den? 9 Hvis du skulle gitt Amanda to gode råd, hva ville du sagt? VI LÆRER SAMMEN Hvorfor kan det være lurt å stoppe opp og tenke over det dere leser? MIN LÆRING Hvis du kunne ha spurt forfatteren, Iben Akerli, om noe i denne teksten, Vurderingseksemplar hva ville du ha spurt om da? Skriv minst to spørsmål.