Mirakel

SAMTALE

1 Hva slags tekst er dette? 2 Hvilket ord viser at jeg-personen liker godteri? 3 Hvilket ord viser at jeg-personen er en fredelig person? 4 Finn og skriv minst tre rimpar i diktet.

Eksempel: liker – spiker 5 Forfatteren nevner noe som er kjipt å miste, og noe som er tungt å bære. Hva tror du det betyr a å miste ansikt? b å bære ansvar? c å bære sorg? SAMARBEID 6 Les diktet høyt for hverandre. Øv på å holde rytmen mens dere leser. Mirakel Helt vanlig Jeg vet at jeg ikke er en vanlig tiåring. Jeg mener, jo da, jeg gjør vanlige ting. Jeg spiser is. Jeg sykler på sykkelen min. Se på forsideillustrasjonen og på Vurderingseksemplar tittelen. Hva tror du Jeg spiller fotball. Jeg har en Xbox. Sånne ting gjør meg boka handler om? vanlig. Vil jeg tro. Og jeg føler meg vanlig. Inni meg. Men jeg vet at vanlige barn ikke får andre vanlige barn til å løpe skrikende rundt på lekeplasser. Jeg vet at vanlige barn ikke blir stirret på uansett hvor de går. Hvis jeg hadde funnet en magisk lampe og kunne ha fått et ønske, ville jeg ha ønsket at jeg hadde et normalt ansikt som ingen noensinne la merke til i det hele tatt. Jeg ville ha ønsket at jeg kunne gå nedover gaten uten at folk først så

ST O P P O G T E N K

på meg og deretter gjorde de greiene med å se bort. Her er det jeg tror: Den eneste grunnen til at jeg ikke er vanlig, er at ingen andre ser på meg som det. Men jeg er blitt ganske så vant til hvordan jeg ser ut nå. Jeg vet hvordan jeg skal late som om jeg ikke ser hva slags uttrykk folk får i ansiktet. Vi er blitt ganske flinke til den slags: jeg, mamma og pappa, Via. Nei, det tar jeg faktisk tilbake: Via er ikke så flink til det. Hun kan bli skikkelig irritert når folk gjør noe uhøflig. Som én gang på lekeplassen, for eksempel, var det noen eldre barn som lagde noen lyder. Jeg vet ikke engang akkurat hva slags lyder det var, for jeg hørte dem ikke selv, men Via hørte dem, og hun bare begynte å skrike til barna. Det er sånn hun er. Jeg er ikke sånn. Via ser ikke på meg som vanlig. Hun sier at hun gjør det, men hvis jeg hadde vært vanlig, ville hun ikke ha følt at hun trenger å beskytte meg så mye. Og mamma og pappa ser heller ikke på meg som vanlig. De ser på meg som helt usedvanlig. Jeg tror at den eneste i verden som skjønner hvor vanlig jeg er, er jeg selv. Jeg heter August, forresten. Jeg skal ikke beskrive hvordan jeg ser ut. Uansett hva du tenker, er det Vurderingseksemplar sannsynligvis verre.

Hva får vi vite om August?

August sier: «Her er det jeg tror: Den eneste grunnen til at jeg ikke er vanlig, er at ingen andre ser på meg som det.» Hva mener han med det?

Grunnen til at jeg ikke har gått på skolen

I neste uke begynner jeg i femte klasse. Siden jeg aldri har gått på en ordentlig skole før, er jeg har gått på en orde egentlig aldeles, fullstendig egentlig alde vettskremt. Folk tror jeg ikke vettskrem har gått på skole på grunn har g av at jeg ser ut som jeg av gjør, men det er ikke det. g Det er på grunn av alle operasjonene jeg har vært igjennom. Tjuesju siden jeg ble født. De største operasjonene skjedde allerede før jeg var fire år gammel, så dem husker jeg ikke. Men jeg har vært igjennom to eller tre operasjoner hvert år siden den gang (noen store, noen små), og siden jeg er liten for alderen og har noen andre medisinske mysterier som legene egentlig aldri har funnet ut av, pleide jeg å bli mye syk. Det er grunnen til at foreldrene mine kom frem til at det var best at jeg ikke gikk på skolen. Men nå er jeg blitt mye sterkere. Den siste operasjonen min var h ha eller år siden noen små), Vurderingseksemplar for åtte måneder siden, og jeg vil sannsynligvis ikke trenge flere på et par år. Mamma underviser meg hjemme. Før så illustrerte hun barnebøker. Hun er skikkelig flink til å tegne feer og havfruer. Men guttetegningene hennes er ikke så kule. En gang prøvde hun å tegne Darth Vader til meg, men til slutt så det ut som en eller annen underlig robot med soppform. Jeg har ikke sett henne tegne noe som helst på kjempelenge. Jeg tror hun er altfor opptatt med å ta seg av meg og Via.

ST O P P O G T E N K

Jeg kan ikke akkurat si at jeg alltid har hatt lyst til å gå på skolen, for det ville ikke ha vært helt sant. Det jeg hadde lyst til, var å gå på skolen, men bare hvis jeg kunne være som alle de andre barna som gikk på skole. Ha masse venner og være med andre etter skolen og sånne ting. Jeg har noen få veldig gode venner nå. Christopher er bestevennen min, og så kommer Zachary og Alex. Vi har kjent hverandre siden vi var babyer. Og siden de alltid har kjent meg slik jeg er, så er de vant til meg. Da vi var små, pleide vi å møtes for å leke hele tiden, men så flyttet Christopher til Bridgeport i Connecticut. Det er mer enn en time unna der jeg bor i North River Heights, som ligger på den øverste spissen av Manhattan. Og Zachary og Alex begynte på skolen. Det er litt komisk: Selv om det er Christopher som har flyttet langt unna, ser jeg fortsatt han oftere enn jeg ser Zachary og Alex. De har de nye vennene sine nå, alle sammen. Men hvis vi treffer på hverandre på gaten, er de fortsatt hyggelige mot meg. De sier alltid hei. Jeg har andre venner, også, men ikke så gode som Christopher og Zack og Alex var. Zack og Alex inviterte meg for eksempel alltid på bursdagen sin da vi var små, men det gjorde aldri Joel og Eamonn og Gabe. Emma inviterte meg én gang, men henne har jeg ikke sett på lenge. Og selvfølgelig er jeg alltid på bursdagen til Christopher. Kanskje jeg er litt for opphengt i bursdager, egentlig. [...] Vurderingseksemplar

Hva sier August selv om hvorfor han ikke har gått på skolen? Hva tenker han om at han skal begynne i femte klasse?

Hjemme hos Christopher

Jeg ble skikkelig deppa da Christopher flyttet for tre år siden. Vi var rundt sju begge to den gangen. Vi pleide å leke i timevis med Star Wars-figurene våre og fekte med lasersverd. Det savner jeg. I fjor vår kjørte vi dit Christopher bor i Bridgeport. Jeg og Christopher drev og lette etter noe snadder på kjøkkenet, og så hørte jeg mamma snakke med Lisa, moren til Christopher, om at jeg skulle begynne på skolen til høsten. Jeg hadde aldri noen gang hørt henne nevne skolen før. «Hva er det dere snakker om?» sa jeg. Mamma så overrasket ut, som om det egentlig ikke var meningen at jeg skulle ha hørt det. «Du burde fortelle ham hva du har tenkt på, Isabel», sa pappa. Han var på den andre siden av stuen og snakket med faren til Christopher. «Vi får snakke om dette senere», sa mamma. «Nei, jeg vil vite hva dere snakket om», svarte jeg. «Tror ikke du at du er klar for å begynne på skolen, Auggie?» sa mamma. «Nei», sa jeg. «Ikke jeg heller», sa pappa. «Da er det greit, saken er avgjort», sa jeg og trakk på skuldrene, og så satte jeg meg på fanget hennes som om jeg var en baby. «Jeg tror bare at du trenger å lære mer enn jeg klarer å Vurderingseksemplar lære deg», sa mamma. «Jeg mener, bare tenk deg da, Auggie, du vet hvor dårlig jeg er i brøkregning!» «Hvilken skole?» sa jeg. Jeg hadde allerede lyst til å grine. «Beecher Prep. Like ved oss.» «Wow, det er en kjempebra skole, Auggie», sa Lisa, og klappet meg på kneet. «Hvorfor ikke skolen til Via?» sa jeg. «Den er for stor», svarte mamma. «Jeg tror ikke den ville passe så godt for deg.»

«Jeg vil ikke», sa jeg. Og jeg skal innrømme det: Jeg gjorde stemmen min litt barnslig på gjørs. «Du trenger ikke å gjøre noe som helst som du ikke har lyst til», sa pappa, idet han kom bort til meg og løftet meg opp fra fanget til mamma. Han bar meg bort så jeg kunne sitte på fanget hans i den andre enden av sofaen. «Vi skal ikke tvinge deg til å gjøre noe du ikke har lyst til.» «Men det ville ha vært bra for ham, Nate», sa mamma. «Ikke hvis han ikke har lyst», svarte pappa og så på meg. «Ikke hvis han ikke er klar.» Jeg så at mamma kikket på Lisa, som strakte seg bort og klemte hånden hennes. Vurderingseksemplar

ST O P P O G T E N K

«Dere finner nok ut av det», sa hun til mamma. «Det har dere alltid gjort.» «Det er best vi snakker om det senere», sa mamma. Jeg skjønte at hun og pappa kom til å begynne å krangle om det. Jeg ville at pappa skulle vinne krangelen. Selv om en del av meg visste at mamma hadde rett. Og når sant skal sies, så var hun virkelig dårlig i brøkregning.

Hvorfor vil mamma at August skal begynne på skolen? Hva mener pappaen til August? Hva tror du skjer videre? Kjøretur Det var langt å kjøre hjem. Jeg sovnet i baksetet slik jeg alltid gjør, med hodet i fanget på Via som om hun var puten min, og et håndkle viklet rundt setebeltet så jeg ikke skulle sikle henne helt ned. Via sovnet også, og mamma og pappa snakket stille om voksenting som jeg ikke brydde meg om. Jeg vet ikke hvor lenge jeg sov, men da jeg våknet, så jeg fullmånen utenfor bilvinduet. Natten var purpurfarget, og vi kjørte på en motorvei full av biler. Og da hørte jeg mamma og pappa snakke om meg. «Vi kan ikke beskytte ham for alltid», hvisket mamma til pappa, som kjørte. «Vi kan ikke bare late som om han Vurderingseksemplar kommer til å våkne i morgen og at dette ikke er virkeligheten hans lenger, for det er det, Nate, og vi må hjelpe ham med å lære å takle det. Vi kan ikke bare fortsette å unngå situasjoner som ...» «Så å sende ham av sted på middle school som et lam til slakterbenken ...», svarte pappa sint, men han avsluttet ikke engang setningen, for han så meg i speilet idet jeg kikket opp. «Hva er et lam til slakterbenken?» spurte jeg søvnig. «Bare sov videre du, Auggie», sa pappa forsiktig.

«Alle kommer til å stirre på meg på skolen», sa jeg og begynte plutselig å gråte. «Lille venn», sa mamma. Hun snudde seg i forsetet og la hånden sin på min. «Vet du, hvis du ikke har lyst til å gjøre dette, så trenger du ikke. Men vi har snakket med rektoren der og fortalt ham om deg, og han har virkelig lyst til å møte deg.» «Hva var det dere fortalte han om meg?» «Hvor morsom du er, og hvor snill og smart. Da jeg fortalte ham at du leste Dragon Rider da du var seks, sa han bare: ’Oi, denne fyren må jeg møte.’» «Fortalte dere han noe annet?» sa jeg. Mamma smilte til meg. Smilet hennes var liksom som en klem. «Jeg fortalte ham om alle operasjonene dine, og hvor modig du er», sa hun. «Så han vet hvordan jeg ser ut?» spurte jeg. «Vel, vi hadde med bilder fra Montauk i fjor sommer», sa pappa. «Vi viste ham bilder av hele familien. Og det flotte bildet av deg der du holder den flyndra i båten!»Vurderingseksemplar

«Var du der også?» Jeg må innrømme at jeg følte meg litt skuffet over at han var en del av dette. «Ja, vi snakket med ham begge to», sa pappa. «Han er en veldig hyggelig mann.» «Du ville ha likt ham», la mamma til. Plutselig føltes det som om de var på samme side. «Vent litt, når var det egentlig dere møtte han?» sa jeg. «Han viste oss rundt på skolen i fjor», sa mamma. «I fjor?» sa jeg. «Så dere har tenkt på dette i et helt år uten å fortelle meg det?» «Vi visste ikke om du ville komme inn engang, Auggie», svarte mamma. «Det er en skole det er veldig vanskelig å komme inn på. Det er en egen opptaksprosess. Jeg så ikke noe poeng i å fortelle deg det og få deg til å bli helt opprørt over det uten at det var nødvendig.» «Men du har rett, Auggie, vi skulle ha fortalt deg det for en måned siden, da vi fant ut at du kom inn», sa pappa. «Skal vi være etterpåkloke», sa mamma, «ja, så skulle vi vel det.» «Hadde den damen som kom hjem til oss den gangen, noe med dette å gjøre?» sa jeg. «Hun som ga meg den testen?» «Ja, faktisk», sa mamma, og så skyldbetynget ut. «Ja.» «Du sa at det var en IQ-test», sa jeg. «Jeg vet det, men, det var en hvit løgn», svarte hun. «Du måtte ta den testen for å komme inn på skolen. Du gjorde det veldig bra på den, forresten.» Vurderingseksemplar «Så da løy dere», sa jeg.

«En hvit løgn, men jo. Unnskyld», sa hun, prøvde å smile, men da jeg ikke smilte tilbake, snudde hun seg i forsetet igjen og så fremover. «Hva er et lam til slakterbenken?» sa jeg. Mamma sukket og sendte pappa et «blikk». «Jeg skulle ikke ha sagt det», sa pappa, mens han så på meg i bakspeilet. «Det er ikke sant. Nå skal du høre: Mamma og jeg er så glad i deg at vi vil beskytte deg på alle måter vi kan. Det er bare det at noen ganger vil vi gjøre det på forskjellige måter.» «Jeg vil ikke gå på skolen», svarte jeg og la armene i kors. «Det ville være bra for deg, Auggie», sa mamma. «Kanskje jeg begynner neste år», svarte jeg og så ut av vinduet. «Det er bedre i år, Auggie», sa mamma. «Og vet du hvorfor? Fordi du vil begynne i femte klasse, og det er det første året på middle school – for alle. Du blir ikke den eneste nye.» «Jeg blir den eneste som ser ut som meg», sa jeg. «Jeg sier ikke at det ikke blir en stor utfordring for deg, for du vet bedre enn som så», svarte hun. «Men det kommer til å være bra for deg, Auggie. Du kommer til å få masse venner. Og du kommer til å lære ting som du aldri ville ha lært av meg.» Hun snudde seg i setet igjen og så på meg. «Vet du hva de hadde på naturfaglaben, da vi var på omvisningen? En bitte liten kylling som akkurat var klekket ut av egget sitt. Den var så søt! Auggie, den minnet meg egentlig litt om deg Vurderingseksemplar da du var liten baby ... med de store, brune øynene dine ...»

ST O P P O G T E N K

Vanligvis elsker jeg at de snakker om da jeg var baby. Noen ganger får jeg lyst til å krølle meg sammen til en bitte liten ball og la dem klemme meg og kysse meg overalt. Jeg savner å være en baby egentlig, ikke vite noe som helst. Men jeg var ikke i humør til det der nå. «Jeg vil ikke», sa jeg. «Jeg har et forslag. Kan du ikke i hvert fall møte Mr. Stumpsen før du bestemmer deg?» spurte mamma. «Mr. Stumpsen? sa jeg. «Mr. T. Stumpsen. Det er rektoren», svarte mamma. «Mr. Stumpsen?» gjentok jeg. «Ja, jeg vet det», svarte pappa, mens han smilte og så på meg i bakspeilet. «Har du hørt noe lignende, Auggie? Jeg mener, finnes det noen i hele verden som ville ha gått med på å få et navn som Mr. Stumpsen?» Jeg smilte, selv om jeg ikke ville la dem se meg smile. Pappa var den eneste i hele verden som kunne få meg til å le uansett hvor lite lyst jeg hadde til å le. Pappa fikk alle til å le alltid. «Auggie, vet du hva, du burde begynne på den skolen bare så du får hørt navnet hans over høyttaleren!» sa pappa begeistret. «Kan du tenke deg så morsomt det ville ha vært? Hallo, hallo? Søker Mr. Stumpsen!» Han brukte en tilgjort høy, gammel damestemme. «Hei, Mr. Stumpsen! Jeg ser du henger litt bak i dag! Ble du litt stuss nå? Ja, nå går det litt på stumpene!» Vurderingseksemplar Jeg begynte å le, egentlig ikke fordi jeg syntes han var så morsom, men fordi jeg ikke var i humør til å være sint lenger. [...]

«Vi kan ikke beskytte han for alltid», sier moren til August. Hva mener hun med det? Moren sier også at August er modig. Hvordan er August modig?

Første skoledag-nerver Ok, jeg må innrømme at første skoledag var jeg så nervøs at sommerfuglene jeg hadde i magen, var mer som duer som flakset rundt inni meg. Mamma og pappa var Vurderingseksemplar sannsynligvis litt nervøse, de også, men de lot som om de bare var skikkelig entusiastiske, og tok bilder av meg og Via før vi gikk, siden det var første skoledag for Via også. Helt til for bare noen dager siden var vi ennå ikke sikre på om jeg skulle begynne på skolen i det hele tatt. Etter omvisningen på skolen hadde mamma og pappa byttet side når det gjaldt om jeg skulle begynne eller ikke. Nå var det mamma som sa jeg ikke skulle begynne, og pappa som sa at jeg skulle. Pappa hadde sagt til meg at han var skikkelig

stolt av hvordan jeg hadde klart meg stolt av hvor med Julian, og at jeg var i ferd med med Jul å bli litt av en tøffing. Og så å bli hørte jeg han si til mamma at hør han nå syntes hun hadde h hatt rett hele tiden. Men mamma var ikke så sikker lenger, det merket jeg. Da pappa sa til henne at han og Via ville følge meg til skolen i dag, de også, siden det var på vei til T-banestasjonen, virket mamma lettet over at vi alle skulle gå sammen. Og det var vel egentlig jeg også. Selv om Beecher Prep bare ligger noen få kvartaler fra der vi bor, har jeg bare vært i det området et par ganger før. Generelt prøver jeg å unngå kvartaler der det er masse unger som flakker omkring. I kvartalet vårt kjenner alle meg, og jeg kjenner alle. Jeg kjenner til alle mursteiner og alle trær og alle sprekker i fortauet. Jeg kjenner Mrs. Grimaldi, damen som alltid sitter i vinduet sitt, og den gamle fyren som går opp og ned langs gaten mens han plystrer som en fugl. Jeg kjenner delien på hjørnet der m sku vel e Sel liggernoen Vurderingseksemplar mamma kjøper bagels, og servitrisene på kafeen, som alle kaller meg «sukkerklumpen» og gir meg kjærlighet på pinne hver gang de ser meg. Jeg elsker nabolaget mitt i North River Heights, og det er derfor det var så merkelig å gå ned langs disse kvartalene og plutselig føle at det var helt nytt for meg. Amesfort Avenue, en gate jeg har gått ned en million ganger, så av en eller annen grunn helt annerledes ut. Full av folk jeg aldri hadde sett før, som ventet på busser eller trillet barnevogner.

Vi gikk over Amesfort og opp Heights Place: Via gikk ved siden av meg slik hun pleier å gjøre, og mamma og pappa var bak oss. Så fort vi gikk rundt hjørnet, så vi alle barna utenfor skolen – flere hundre som sto og snakket med hverandre i små grupper og lo, eller sto sammen med foreldrene sine, som snakket med andre foreldre. Jeg holdt hodet ned. «Alle er akkurat like nervøse som deg», sa Via i øret på meg. «Bare husk at det er første skoledag for alle. Ok?» Mr. Stumpsen tok imot elever og foreldre utenfor inngangen. Jeg må innrømme det: Så langt hadde det ikke skjedd noe dumt. Jeg hadde ikke sett at noen hadde stirret på meg, ikke at noen la merke til meg engang. Bare én gang kikket jeg opp og så noen jenter som så mot meg og hvisket med hendene holdt opp foran munnen, men de så bort da de så at jeg la merke til dem. Vi kom frem til hovedinngangen. «Ja vel, så nå skal det skje, gutten min», sa pappa og la hendene på skuldrene mine. «Ha en super første skoledag. Jeg er glad i deg», sa Via og ga meg et stort kyss og en klem. «Takk i like måte», sa jeg. «Jeg er glad i deg, Auggie», sa pappa og ga meg en klem. «Ha det.» Så ga mamma meg en klem, men jeg merket at det var Vurderingseksemplar like før hun begynte å gråte, og da ville jeg ha blitt forferdelig flau, så jeg ga henne bare en kjapp, hard klem, snudde meg og forsvant inn på skolen.

R.J. Palacio. Oversatt av Rune R. Moen.

SAMTALE

7 Fortell med egne ord hva du vet om August etter å ha lest teksten. 8 a Hvorfor kan ikke August begynne på samme skole som søsteren sin? b Hvorfor vil han ikke begynne på skolen? c Hva kunne du tenke deg å spørre om som du ikke får svar på i teksten? 9 Familien prøver å støtte og oppmuntre August. a Hva gjør moren? b Hva gjør faren? c Hva gjør storesøster Via? 10 Mor snakker om en «hvit løgn». Hva betyr det? 11 Hva tror du August er mest redd for på første skoledag? 12 Hvis du skulle gitt August to gode råd, hva ville du ha sagt? VI LÆRER SAMMEN • Teksten er hentet fra en bok som heter Mirakel. Hvorfor tror dere at boka heter det? • Hvorfor tror dere at R.J. Palacio skriver en historie om August? • På side 55 og på side 62 finner dere tre punktum inne i en hakeparentes. Hva betyr dette? MIN LÆRING Hva likte du best med utdraget du har lest? Vurderingseksemplar