Monsteret på sirkus

Les teksten. Hvilke ord og setninger forteller deg at dette handler om noe magisk?

LESEOPPDRAG OPPDRAG

Den morgenen skolen begynte igjen, var det kjølig i luften. Da jeg kom ut, sto grandtante Alice under magnoliatrærne i hagen og rakte sammen blomster som hadde falt ned. Magnoliatrærne hennes blomstret alltid lenger enn det som egentlig er mulig, men nå hadde de gitt opp. Sommeren var virkelig over. Og jeg hadde vondt i magen. Jeg hadde dessverre ikke vondt nok til at jeg fikk lov til å være hjemme fra skolen. Det var mer som om alt i magen hadde samlet seg til en hard klump. «God morgen, Frank!» ropte Alice og vinket. Hun smilte som vanlig, men da hun så på meg, la jeg merke til at hun var lei seg. «Hei», sa jeg. Vurderingseksemplar

Alice fikk ikke sagt noe mer, for akkurat da kom mamma og lillebroren min, Oliver ut av huset. Mamma raslet med bilnøklene. Klumpen i magen trakk seg enda hardere sammen.

«Jeg må gå nå», sa jeg til Alice.

Jeg snudde meg. Oliver hadde allerede satt seg i bilen. I motsetning til meg gledet han seg virkelig til å begynne på skolen igjen. Mamma satte seg bak rattet og startet bilen.

«Håper du får en fin dag», sa Alice.

«Du også», sa jeg.

Mamma skrudde opp lyden på radioen idet jeg satte meg inn i bilen. En nyhetsoppleser snakket om den lille byen vår, Yrred, og monstrene folk hadde sett ved Krystallsjøen her en kveld. Det ingen visste, var at jeg var et av disse monstrene. At det var meg og vennene mine de snakket om. Jeg ville ikke høre mer. Jeg strakte meg fram for å slå av radioen, men mamma dyttet bort hånden min. «Skjønner dere nå hvorfor dere må være forsiktige?» sa hun og så på meg og Oliver i bakspeilet. På radioen fortalte politiet at de skulle sperre av Krystallsjøen. «Nå får vi ikke engang lov til å bade i den fine sjøen vår», sukket mamma. Jeg satt helt taus og tenkte på det som hadde skjedd denne helgen. De nye monstervennene mine hadde reddet meg fra politiet og alle folkene som kastet stein og viftet med brennende greiner på stranden. Jeg tenkte på alt jeg hadde fått vite om meg selv. At jeg var en hamskifter. At jeg hadde vært det helt siden jeg ble bitt av Uffe, hunden til Alice. En hamskifter bytter kropp noen ganger, og kroppen min ble til en myk og toskete pelsball. Jeg ville ikke skade noen. Jeg ville bare bli klappet og klødd, akkurat som Uffe. Likevel var alle i Yrred redde for meg. Derfor var det ingen som måtte vite at jeg var et monster. Ingen som måtte oppdage det hemmelige møtestedet til monstervennene mine under biblioteket. Det var hemmelig på ordentlig. Nøkkelen til biblioteket hang i en snor rundt halsen min, under genseren. Oliver begynte å skravle i vei om at han hadde hørt at monsteret hulte ut øynene på folk med skje og kokte øyesuppe av dem. Jeg hadde lyst til å spørre hvordan han kunne tro noe sånt. Hvis det hadde vært riktig, var det mange i Yrred som ikke hadde hatt øyne. Men jeg sa ingenting. Jeg hadde så mange hemmeligheter at det var så vidt jeg klarte å holde orden på dem alle sammen, og jeg var redd for å røpe meg.

Vurderingseksemplar

Mats Strandberg