Mio, min Mio

Les teksten. Finn eksempler på en magisk portal og Noen ganger, når jeg hadde gått og lagt meg om kvelden, lå jeg en utvalgt helt. og ønsket at faren til Benka kunne være faren min også. Og så lå LESEjeg og lurte på hvem som var den egentlige faren min og hvorfor jeg OPPDRAG OPPDRAG ikke fikk være hos ham og den egentlige moren min i stedet for på barnehjemmet og hos tante Edla og onkel Sixten. Tante Edla hadde fortalt meg at moren min døde da jeg ble født. Hvem faren min var, var det ingen som visste, sa hun. «Men man kan jo tenke seg hva slags slusk han må ha vært», sa hun. Jeg hatet tante Edla for at hun sa sånt om faren min. Kanskje det var sant at moren min døde da jeg ble født. Men jeg visste at faren min ikke var noen slusk. Noen ganger lå jeg og gråt etter ham. En som var snill mot meg, det var fru Lundin i fruktbutikken. Noen ganger fikk jeg godteri og frukt av henne. Nå etterpå lurer jeg på hvem fru Lundin egentlig er. For det var hos henne det begynte, den dagen i oktober i fjor. Den dagen hadde tante Edla sagt til meg flere ganger at det var en ulykke at jeg hadde kommet til dem. Rett før klokken seks på kvelden sa hun at jeg skulle løpe bort til et bakeri ved Drottninggatan og kjøpe noen småkaker som hun likte. Jeg tok på meg den røde luen min og stakk av gårde. Da jeg kom forbi fruktbutikken, sto fru Lundin i døra. Hun tok meg under haken og kikket så rart på meg, lenge, lenge. Så sa hun:Vurderingseksemplar

«Vil du ha et eple?»

«Ja takk», sa jeg. Og så ga hun meg et vakkert rødt eple som så veldig godt ut. Så sa hun:

«Kan du legge et kort i postkassen for meg?»

«Ja, det kan jeg vel gjøre», sa jeg. Da skrev hun noen linjer på et kort og ga det til meg.

«Adjø, Bo Vilhelm Olsson», sa fru Lundin. «Adjø, adjø, Bo Vilhelm Olsson.»

Det hørtes så merkverdig ut. Hun pleide aldri å si noe annet enn Bosse.

Jeg fortet meg av gårde til postkassen et kvartal lenger borte. Akkurat da jeg skulle slippe kortet nedi, fikk jeg se at det lyste og glitret som ild av det. Ja, bokstavene som fru Lundin hadde skrevet, lyste med ildskrift. Jeg klarte ikke å la være å lese det. Her er det som sto på kortet: Til Kongen, Landet i Det fjerne Den du har lett etter så lenge, er på vei. Han ferdes gjennom dag og natt, og han bærer tegnet i sin hånd, det gylne gulleplet. Jeg skjønte ikke et ord. Men jeg frøys så rart over hele kroppen. Jeg skyndte meg å Vurderingseksemplar slippe kortet nedi postkassen. Hvem var det som reiste gjennom dag og natt? Og hvem bar et gulleple i hånden? Da kom jeg til å se på eplet jeg hadde fått av fru Lundin. Og eplet var av gull. Det var av gull, sier jeg. Jeg hadde et gyllent gulleple i hånden. Da begynte jeg nesten å gråte. Ikke helt, men nesten. Jeg følte meg så alene. Jeg gikk og satte meg på en benk i Tegnérlunden.

Det var ingen mennesker der. Alle hadde gått hjem for å spise middag. Det var ganske mørkt i parken, og det regnet litt. Men det lyste overalt i husene rundt omkring. Jeg kunne se at det lyste i vinduet til Benka også. Nå satt han der inne og spiste erter og pannekaker sammen med moren og faren sin. Jeg så for meg at det satt barn sammen med mødrene og fedrene sine overalt der det lyste. Det var bare jeg som satt her ute i mørket. Alene. Alene med et gulleple som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med. Jeg la det forsiktig ved siden av meg på benken mens jeg tenkte. Det sto en gatelykt i nærheten, og lyset fra den falt på meg og på eplet. Men lyset falt også på noe annet som lå på bakken. Det var en vanlig ølflaske, tom, altså. Noen hadde stappet en trebit ned i halsen på den. Det var sikkert en av småungene som pleide å leke i Tegnérlunden om formiddagen. Jeg tok opp flasken og ble sittende og lese litt på etiketten. «Aksjeselskapet Stockholms Bryggerier Klasse II», sto det. Og da, akkurat mens jeg sitter der og leser, så får jeg se at det er noe som rører på seg inne i flasken. I Tusen og én natt, som jeg lånte på biblioteket en gang, der står det om en ånd som ble innestengt i en flaske. Men det var jo langt borti Arabia og for tusenvis av år siden, og det var vel ikke i en vanlig ølflaske heller. Det er nok ganske sjelden at det er ånder i ølflaskene fra Stockholms Bryggerier. Men her var det en, likevel. Det var en ånd, det er helt sant, som satt inne i flasken. Men det var tydelig at han ville ut. Han pekte på trepluggen som tettet igjen flaskehalsen, og så på meg med bedende øyne. Jeg var jo ikke spesielt vant til ånder, så jeg var Vurderingseksemplar nesten redd for å ta ut trepluggen. Men til slutt gjorde jeg det, og med et veldig brus suste ånden ut av flasken og begynte å vokse seg så stor, så stor at han til slutt var høyere enn alle husene rundt Tegnérlunden. Det er sånn ånder gjør, de kan trekke seg sammen og bli så små at de får plass i en flaske, og i neste øyeblikk kan de vokse og bli store som hus. Ingen kan tro hvor redd jeg ble. Jeg skalv i hele kroppen. Ånden snakket til meg. Stemmen hans var som et eneste stort brus, og jeg tenkte at dette skulle tante Edla og onkel Sixten ha hørt, de som alltid synes at jeg snakker for høyt.

«Barn», sa ånden til meg, «du har reddet meg ut av fengselet mitt. Fortell meg hvordan jeg kan belønne deg.» Men jeg ville ikke ha belønning for at jeg hadde tatt bort en liten treplugg. Ånden fortalte at han hadde kommet til Stockholm kvelden før, og så hadde han krøpet inn i flasken for å sove. For flasker er det beste ånder vet å sove i. Men mens han sov, hadde noen stengt utgangen for ham. Og hvis ikke jeg hadde reddet ham, hadde han kanskje måttet være i flasken i tusen år, til trepluggen hadde råtnet. «Og det hadde ikke min herre kongen blitt glad for», sa ånden, liksom mer til seg selv. Da tok jeg mot til meg og spurte: «Ånd, hvor kommer du fra?» Det var helt stille et øyeblikk. Men så sa ånden: «Jeg kommer fra Landet i Det fjerne.» Han sa det så høyt at det sang og dundret i hodet mitt, og det var noe i stemmen hans som fikk meg til å lengte til det landet. Jeg kjente at jeg ikke kunne leve hvis jeg ikke fikk komme dit. Og jeg løftet armene mot ånden og ropte: «Ta meg med! Å, ta meg med til Landet i Det fjerne! Det er noen som venter på meg der.» Ånden ristet på hodet. Men da rakte jeg gulleplet mot ham, og ånden satte i et høyt rop: «Du bærer tegnet i din hånd! Du er den jeg har kommet for å hente. Du er den som kongen har lett etter så lenge!» Han bøyde seg ned og løftet meg opp i armene, og det sang og buldret rundt oss mens vi steg gjennom himmelrommet. Langt der nede lå Tegnérlunden, den mørke Tegnérlunden og alle husene der lyste i vinduene og barna satt og spiste middag med mødrene og fedrene sine. Mens jeg, Bo Vilhelm Olsson, svevde opp mot stjernene.

Vurderingseksemplar

Astrid Lindgren