Alma Freng og solfangerne

De hvite husene på Evelsøy lå badet i sollys da fergen med flyttebilen la til ved brygga. Det var første gang Alma skulle bo på en øy, og denne så ut som en fin en.

«Der er hovedveien», sa Simon, som pleide å lese seg opp på forhånd. «Den heter Evelsøy allé. Vi skal bo i nummer 22 A.»

Bilen rullet over fergebroen og videre opp den bratte alleen. Velfriserte kastanjetrær sto tett i tett på hver side. Ikke én grein var for lang, og ikke ett tre større eller vakrere enn de andre. «Se så fint, Alma. Her blir vi nok en stund, skal du se.» Faren sa alltid det samme, hver gang de flyttet. Og de flyttet ofte. Så Alma visste bedre. Det skulle ikke mer til enn at det trakk fra et vindu, nye naboer, eller en fugl som kvitret for høyt i nærheten, og vips, så var flyttebilen bestilt. Alma skjønte ikke stort av det, men hun hadde lite hun skulle ha sagt. Når faren først hadde bestemt seg, så ble det sånn. Senere den dagen, da sola hadde gått ned, var enda et flyttelass i ferd med å bli pakket ut på øya. Dette flyttelasset skilte seg fra Frengfamiliens på to viktige måter: For det første var det betraktelig mindre. Bare en liten lenestol, et smalt klappbord, en regnjakke og tre bøker. For det andre var flyttelasset ankommet Evelsøy i all hemmelighet, godt skjult av nattemørket. Kvinnen på flyttefot var elegant kledd. Sorte dressbukser og en hvit Vurderingseksemplar skjorte uten en eneste flekk eller nupp eller krøll. Hadde hun ikke pakket ut et flyttelass midt på svarte natten, og attpåtil på toppen av et hustak, kunne man kanskje trodd hun skulle på teater. Håret var samlet i en stram knute i nakken, og en tykk stripe av grått skilte seg ut fra det ellers mørke håret.

Kvinnen satte i gang med å innrede taket. Hun tok seg god tid, og jobbet sakte og forsiktig over taksteinene i månelyset. Stolen plasserte hun bak pipa. Klappbordet satte hun ved siden av, mens bøkene og regnjakka ble liggende i kofferten. Hva tror du teksten handler om? Les sammen.

LESEOPPDRAG

Da kvinnen var ferdig, satte hun seg ned i stolen. Selv om den sto gjemt bak pipa, hadde hun utsikt over store deler av Freng-huset. Hun stirret mot fjerde etasje, og nikket da hun så de grønn- og hvitstripete gardinene som hang i det ene vinduet. Kvinnen smilte fornøyd og reiste seg opp fra stolen. Med vante bevegelser tok hun tak i et gullkjede hun bar rundt halsen, og løftet det opp. En liten eske laget av glass kom til syne, ikke større enn en fyrstikkeske, og fylt med noe som skinte sterkt. Det var som om esken inneholdt et lite stykke hav som skinte i sola. Kvinnen løftet den ledige hånden, knipset, og vips, var hun borte. Vurderingseksemplar

Nøyaktig ti på halv seks hørte Alma bilen rulle over grusen i oppkjørselen. Hun trengte ikke å se på klokka for å vite tidspunktet. Hvis den ikke viste ti på halv seks idet faren kom hjem, var det klokka som var for sen, ikke Simon. Med føttene på plass i tøflene gjorde han som han alltid gjorde, tasset rett opp til Almas rom. «Hei», sa han fra døråpningen. «Har du hatt en fin dag?» Alma nikket, som alltid. «Godt, godt. Middagen er klar om en times tid. Hva sier du til Pasta à la Simon?» «Bra, det», svarte Alma kort. Ikke fordi hun ikke likte Pasta à la Simon, som var vanlig pasta med tomatsaus, men fordi det var det de spiste hver eneste onsdag. Simon nikket fornøyd og forsvant nedover trappa. Snart begynte det å bråke i gryter og panner fra kjøkkenet. Alma skulle akkurat til å vende fokuset mot skolebøkene igjen, da det skjedde noe høyst uvanlig: Det ringte på døra. Alma spant rundt. Sist noen ringte på døra deres, var nei, Alma kunne ikke engang huske sist gang noen ringte på. Det var dørgende stille i huset. Ingen beveget seg mot ytterdøra, som vanlige folk gjør når det ringer på. Kanskje Simon hadde glemt hva han skulle gjøre i en sånn situasjon? «Diiiiingdong.» Vurderingseksemplar

Det ringte på igjen, og denne gangen varte lyden lenger, som om fingeren som presset på klokka visste at de var hjemme. «Jeg eh ... tar den!» ropte Simon usikkert fra første etasje. Alma løp ut i gangen med Børre hakk i hæl, men stoppet øverst i trappa. Her kunne hun se ytterdøra uten selv å bli sett. Vel framme tok Simon tak i håndtaket og åpnet. «God kve...» Stemmen hans forsvant midt i hilsenen. Så slapp han taket i døra og tok et skritt bakover. Så ett til, og ett til. Han var så skrekkslagen at han ikke la merke til at han beveget seg skrått bakover, og idet Alma skulle til å rope ut, kolliderte han med kommoden som sto inntil veggen. Han prøvde å ta seg for med armene, men til ingen nytte. Hele kommoden var allerede på vei over ende. Med seg i fallet tok den Simon, nøklene, noen av bildene av Alma på veggen, en potteplante og skålen med småtteri. Med et øredøvende brak smalt alt i gulvet. Simon kikket seg forvirret rundt. Så satte han hånden i gulvet for å prøve å reise seg, men falt tilbake med et lite klynk. «Nei, men Simon, da», lød det fra ytterdøra. Det var en kvinne, hørte Alma. Og i samme øyeblikk kom personen til syne over dørstokken. Hun var gammel. Ikke veldig gammel, men hun hadde en tykk stripe av grått i det mørke håret. Hun var høy, men ikke spesielt skummel, så vidt Alma kunne se. Kvinnen løftet litt på de sorte buksene, og satte seg ned på huk foran Simon.Vurderingseksemplar

«Jeg mente ikke å skremme deg», sa hun vennlig. «Fikk du vondt?» Faren svarte ikke, men bare stirret på kvinnen. Brystet hans hevet og senket seg voldsomt, som om han slet med å puste. «Elionora ... hvordan?» hvisket han. «Men Simon, da», svarte kvinnen, «har du sluttet å kalle meg mamma?»

«Hv... hvordan fant du oss?» stotret Simon. Han hadde reist seg opp, og sto nå ansikt til ansikt med overraskelsesgjesten. De lignet, det var det ingen tvil om. Alma lente seg framover. Kunne dette virkelig være farmoren hennes? Simon hadde aldri snakket om moren sin, det ville Alma husket. «Heldigvis kjenner jeg deg fortsatt såpass godt», sa kvinnen, «at jeg tenkte du hadde valgt et nytt etternavn som lignet ditt gamle. Flaks for meg. Ha!» Latteren hennes var kort og overraskende høy. Men Simon så ikke ut til å more seg. «Ikke lat som om du kjenner meg», sa han lavt. «Simon», svarte kvinnen rolig. «Det er så mange år siden nå. Dessuten har jeg noe viktig å fortelle deg. Er det ikke på tide ...» «Det er det ikke», avbrøt han. «Jeg vil ikke høre noe du har å si.» Kvinnen pustet hardt inn. «Nå er du uforholdsmessig vanskelig, Simon. Vi er en liten familie ...» «Vi», svarte han og trakk pusten dypt, «er ikke en familie lenger.» Vurderingseksemplar Kvinnen dro hodet bakover og sperret opp øynene. Men så nikket hun kort og satte hendene i siden. «Nå holder det. Hvis du forventer at jeg skal la deg leve ut livet som skygge, når vi trenger deg ... for det gjør vi ... og for ikke å snakke om Alma ...» Hjertet til Alma hoppet over et slag. Visste denne kvinnen hvem hun var? «Hold deg unna Alma», snerret Simon. «Nå må du gå.» Kvinnen ristet på hodet. «Simon, alvorlig talt ...»

«Gå», gjentok han med en stemme som var helt på bristepunktet. «Og kom ikke tilbake.» Først så det ut som om kvinnen skulle si noe mer, men så bare sukket hun og tok et skritt bakover. «Ha en fin kveld», sa Simon, og slang døra igjen. Smellet laget ekko oppover etasjene.

Alma ble sittende på senga si og tenke. Dette var for rart. Hadde Alma en farmor hun aldri hadde hørt om? Det hadde bare vært Simon og Alma siden moren dro. Besteforeldre hadde aldri vært et tema. Kunne det virkelig være sant? Det var ikke akkurat en liten ting, å oppdage et flunkende nytt familiemedlem når man hadde så få fra før av. Og hvis Alma faktisk hadde en farmor, hva i all verden hadde skjedd som gjorde Simon så sint at han ikke ville ha noe med henne å gjøre? Nei, Alma måtte ned og snakke med faren sin. Men så hørte hun et lite dunk fra vinduet. Alma reiste seg og gikk forsiktig nærmere. Da så hun det: på vinduet hennes hang det et brev! Og på konvolutten, festet med en liten tapebit, sto det: Til Alma.

Ida Tufte Michelsen Oppgaver 1 Gå på jakt i teksten og finn eksempler på ord og setninger som får deg til å se for deg det du leser om.Vurderingseksemplar 2 Hva er det magiske som skjer med kvinnen i fortellingen? 3 Hvem er kvinnen i det andre huset? 4 Hva fikk du vite om hvordan Alma og faren har det sammen? 5 Hvordan var det å lese denne fortellingen? Fikk du lyst til å lese videre?