Gangster-bestemor

Les teksten. Hva får du vite om bestemoren til Ben? Skriv nøkkelord.

LESEOPPDRAG

En kvekkende and

Når foreldrene hans ikke var med på TV-opptaket av Stjernene danser, gikk de på kino eller på indisk restaurant. Fredag var «date-kvelden» deres, og så langt tilbake Ben kunne huske, hadde de levert ham hos bestemor før de gikk ut. Hvis de ikke skulle på Stjernene danser LIVE!, dro de gjerne til Taj Mahal (den lokale indiske restauranten, ikke det eldgamle minnesmerket i hvit marmor i India) der de spiste sin egen kroppsvekt i poppadums. Alt som kunne høres i det lille huset, var tikkingen av reisevekkerklokka på peishyllen, og klinkingen av metallskjeer mot porselenstallerkener, og en og annen høyfrekvent pipelyd fra det defekte høreapparatet til bestemor. Hovedfunksjonen til apparatet var ikke først og fremst å bøte på bestemors døvhet, men å sørge for at andre ble døve i stedet. Det var en av hovedgrunnene til at Ben hatet bestemoren sin. De andre grunnene var: 1. Bestemor pleide alltid å spytte i det brukte papirlommetørkleet hun hadde stappet opp i ermet på jakken før hun tørket sønnesønnen sin i ansiktet med det.Vurderingseksemplar 2. TV-en hennes hadde vært ødelagt siden 1992. Nå var den dekket av et støvlag som var tjukt som pels. 3. Huset hennes var fullt av bøker, og hun prøvde alltid å få Ben til å lese dem, selv om han hatet å lese. 4. Bestemor insisterte på at man gikk med en solid vinterkåpe året rundt, selv på glohete dager, for ellers ville hun ikke

«kjenne forskjellen».

5. Hun stinket kål. (Folk med kålallergi ville være nødt til å holde seg minst ti kilometer unna henne.)

6. Bestemors versjon av en helaften på byen besto i å kaste mugne brødskorper ut i en andedam.

7. Hun prompa hele tiden uten å ville innrømme at det var henne.

8. Prompen luktet ikke bare kål, men råtten kål.

9. Bestemor insisterte på at man skulle legge seg så tidlig at det knapt var verd å stå opp først.

10. Til jul strikket hun gensere med hundevalper og kattunger til sin eneste sønnesønn, og foreldrene tvang ham til å gå med dem hele juleferien.

«Hvordan smakte suppen?» spurte den gamle damen. Ben hadde rørt rundt og rundt i den blekgrønne væsken i den sprukne tallerkenen i ti minutter nå og håpet at den på en eller annen måte bare ville forsvinne. Det ville den ikke. Og nå begynte den å bli kald. Kalde kålbiter fløt omkring i kaldt kålvann. «Eh ... det er nydelig, takk ...» svarte Ben. «Godt.»

Tikk takk tikk takk. «Godt», sa den gamle damen igjen.

Kling. Kling. «Godt.» Det virket som om det var like vanskelig for bestemor å snakke med Ben som det var for ham å snakke med henne.

Kling. Klang. Piip. «Hvordan går det på skolen?» spurte hun. «Kjedelig», mumlet Ben. Voksne spør alltid barn hvordan det går på skolen. Det temaet barn og ungdom hater aller mest å snakke

Vurderingseksemplar

om. Man har jo ikke en gang lyst til å snakke om skolen når man er på skolen. «Å», sa bestemor. Tikk takk kling klang piip tikk takk. «Nuvel, jeg må sjekke ovnen», sa bestemor etter at den lange pausen hadde gått over i en enda lengre pause. «Din favorittkålpai er snart ferdig.» Hun reiste seg langsomt fra stolen og beveget seg ut på kjøkkenet. For hvert skritt slapp det en liten boble av en fis ut av den slappe baksiden hennes. Det hørtes ut som en kvekkende and. Enten la hun ikke merke til det, eller så var hun utrolig god til å late som om hun ikke la merke til det.

David Walliams Vurderingseksemplar

24