Page 1


15790_Mjosormen_M_BM.indd 2

16-11-07 13:32:50


Innhold Nede i dypet 4 Mjøsormen 6 Onde varsler 12 Slukt av en sjøorm 16 Er sjøormene borte? 18 Verdens største havuhyre 21 Farlig på krakeryggen 26 Selma 29 Nessie 36 Stikkord 46 Kilder 47

15790_Mjosormen_M_BM.indd 3

16-11-07 13:32:53


Mjøsa er Norges største innsjø. Den er mer enn fire hundre meter dyp og rekker fra Minnesund i sør til Lillehammer i nord. Helgøya er en øy i Mjøsa. På Helgøya ligger det flere store gårder. Navnet Helgøya betyr «den hellige øya».

nede I dypet Jeg har vokst opp like ved Mjøsa. Mjøsa er dyp, og vannet kan ofte se helt svart ut. Da jeg var liten, satt jeg ofte i en robåt og kikket ned i vannet. – Hva var det der nede i dypet? – Fisk vel, sier du kanskje. Og fisk var det. Det var gjedde og sik, abbor og lake. Men var det noe mer? Noe vi aldri fikk i fiskegarnet eller på fiskekroken? Rett som det var, syntes jeg så lange skygger som kapp­ svømte med robåten vi satt i. Jeg fikk vondt i magen hver gang jeg så det. Hvem – eller hva – var det som laget skyggene?

4

15790_Mjosormen_M_BM.indd 4

16-11-07 13:33:08


Da jeg var sju år, skulle jeg lære å svømme. Det var svømmekurs på stranda. Den sommeren var vannet i Mjøsa mye varmere enn det pleide å være. Unaturlig varmt, stod det i avisene. Ingen hadde noen forklaring. De voksne snakket om det hver dag. De fortalte gamle historier om folk som var forsvunnet i mjøsdypet på varme sommerkvelder. Nå kom det nye historier til. Historier om båter som ble funnet igjen langt fra stedet de var fortøyd. Historier om sauer som beitet i strandkanten og plutselig ble søkk borte. Jeg øvde på beintak og armtak helt inne ved land. Hele tida surret ordene til de voksne rundt i hodet mitt. Var det ikke en skygge som for forbi under meg? Det kjentes nesten som om jeg sparket borti noe. Der så jeg tydelig noe mørkt fare utover. Hva var det? Jeg grøsset og kom meg fort opp på land.

5

15790_Mjosormen_M_BM.indd 5

16-11-07 13:33:17


mjøsormen – Tror du ikke på meg kanskje? spurte Torbjørn. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Hvis jeg sa nei, ville han kanskje bli skikkelig sur og aldri snakke til meg mer. Hvis jeg sa jo, kunne det hende han ville le av meg og tenke at jeg bare var en lettlurt drittunge. – Vet ikke helt, mumlet jeg. Og det var sant. Torbjørn forteller så mye rart. Noe er kanskje sant, men jeg tror han dikter litt selv også. Nå hadde han nettopp servert en fantastisk historie igjen. Om en sjøorm. Du kan godt få hele historien, akkurat slik Torbjørn fortalte den:

For lenge siden lå Hamar domkirke og bispeborgen helt nede ved mjøskanten. 6

15790_Mjosormen_M_BM.indd 6

16-11-07 13:33:18


– Det var natt. Lars, en av biskop Mogens stallkarer*, våknet brått. Han syntes han hadde hørt noen underlige lyder nede fra stranda. Han stod opp, trakk på seg skoene og listet seg ut. De andre karene hadde visst ikke hørt noe. De sov så det durte i veggene. Sola hadde ikke stått opp ennå, men det var nesten lyst. Lars hutret litt og bandt den tynnslitte kofta* tettere om seg. Så gikk han raskt nedover mot stranda, der han mente de merkelige lydene var kommet fra. * stallkar: en som fôrer og steller hester

* kofte: langt, skjortelignende plagg med belte i livet, i dag bruker vi ordet om strikkejakke

7

15790_Mjosormen_M_BM.indd 7

16-11-07 13:33:18


Lars gikk med faste og bestemte skritt. Da veien svingte og hele stranda lå åpen foran ham, stoppet han brått og ble stående helt stiv. Det lå noe svært og mørkt på skjæret der ute! Skjæret var bare et lite steinkast fra stranda, og Lars kunne tydelig se at skikkelsen hadde lang hals og et stort hode. Hodet så ut til å ha man akkurat som en hest. Var det et kjempestort hestehode? Nei, dette var ingen hest. Ikke noe annet dyr han kjente heller, så vidt han kunne se. Skikkelsen strakte seg mot himmelen og åpnet gapet. Lars hadde aldri sett et så digert gap. Han kjente at han skalv av redsel. Den kjempestore skikkelsen gjorde noen underlige bevegelser for å komme ut i vannet igjen,

8

15790_Mjosormen_M_BM.indd 8

16-11-07 13:33:21


men klarte det ikke. Da kom det et brøl fra skjæret, så kraftig og stygt at Lars aldri hadde hørt maken. Brølet trengte seg inn i hele kroppen hans, det sprengte i ørene og la seg som en stor klump i magen. Lars kjente at han ble kald som om han var frosset til is. Han bråsnudde og løp oppover mot bispegården. Men beina ville ikke helt lystre ham, han mer snublet enn løp. – Kom! Hjelp! Et uhyre på skjæret! Lars ropte så høyt han kunne. Han hadde nesten ikke pust igjen da han nådde bispegården. Der hadde noen våknet av ropene hans. De kom forskrekket ut for å høre hva som var på ferde. Så sprang de sammen med Lars fra dør til dør. De banket og ropte til det var blitt liv i alle tjenestefolkene. Noen av prestene kom også for å se hva alt oppstyret skulle bety. De fryktet det verste, for det hadde skjedd mange merkelige og uforklarlige ting i det siste. Folk var blitt urolige og redde. Selv biskopen var skremt, særlig etter at han en natt ble vekket av at kirkeklokkene plutselig begynte å kime. Da han gikk ned i kirken for å se hvem som ringte med klokkene, var det ingen som drog i tauene – klokkene ringte av seg selv! Biskopen ville straks inn i kirken for å be. I samme øyeblikk som han satte foten i døråpningen, begynte orgelet å spille – men det satt ingen på orgelkrakken! Nå kikket prestene seg nervøst rundt. Lars hadde jo vært helt vettskremt da han kom løpende og ropte om uhyret på skjæret. Skulle uhyggen aldri ta slutt?

9

15790_Mjosormen_M_BM.indd 9

16-11-07 13:33:22


Halvvåkne og redde, men også nysgjerrige, småløp alle ned mot stranda. Ved vannkanten ble de stående og stirre på monsteret. – Det må være en sjøorm! ropte den ene etter den andre. Det var ikke lenge siden de hadde hørt at folk hadde sett mange sjøormer i Mjøsa. Men det hadde vært langt unna Hamar. Ingen i bispegården hadde sett dem. – En svær sjøorm nesten inne på land! Hva skal vi gjøre med den? spurte noen forskrekket. – Gjøre med den? Tenk hva den kan gjøre med oss! ropte en ung gutt livredd. – Pass dere! Ikke se den i øynene! Da kan den få dere helt i sin makt, ropte Inga. Inga kunne mye som ingen andre hadde greie på. Noen hvisket at hun kunne trolldomskunster også. Men det Inga sa nå, det hørte til og med prestene på. De klarte ikke å la være å stirre på sjøormen, men når den snudde hodet mot dem, passet de på å se vekk. – Den må drepes! sa en av prestene. – Så drep den! ropte et av kvinnfolkene. Hun var så redd at hun glemte å vise respekt for presten.

* armbrøst: gammelt skytevåpen

Plutselig suste en pil mot hodet på sjøormen. Sjøormen slo bukter på halsen og brølte i smerte. En ny pil kom, og én til og én til ... Det var Lars som skjøt. Han hadde hentet en armbrøst* og en mengde piler. En pil traff sjøormen i det ene øyet, og en grønn, illeluktende væske rant ut. Sjøormen sank sammen på skjæret. Den var død.

10

15790_Mjosormen_M_BM.indd 10

16-11-07 13:33:22


Samme kveld begynte det å regne og blåse kraftig. Bølgene på Mjøsa slo hardt mot stranda, vannet skummet hvitt og rasende. Det var et vær ingen kunne huske å ha opplevd maken til. Noen snakket forskremt om hvorfor Mjøsa oppførte seg slik. Men Inga var ikke overrasket. – Det måtte bli slik, sa hun – etter det som har skjedd. Så knep hun munnen sammen og ville ikke si mer. Og like plutselig som det begynte, la uværet seg. Da dagslyset kom, kunne folk se at sjøormen var borte.

11

15790_Mjosormen_M_BM.indd 11

16-11-07 13:33:26

Zeppelin leseserier - Mjøsormen og andre uhyrer, bm  

Det var ingen båt som fosset utover. Hva det var, kunne ingen av dem si med sikkerhet. Det var noe mørkt, langt og smalt. Det kunne se ut so...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you