MAT
*Mons er faren til Markus.
48
Da nøs Markus. Et halvkvalt nys med ansiktet mot kelneren. Tårene spratt og nesa klødde fremdeles. Kelneren tørket diskré noen dråper vekk fra kinnet og fjernet seg raskt fra bordet, akkurat tidsnok til ikke å høre en tynn stemme hviske: – Jeg heter Markus. Etter en god start måtte man vente seg en liten nedtur. Markus’ nyseanfall var en stor nedtur. Det var et av disse anfallene som aldri ga seg. Mons* hadde det på samme måte. Når han begynte å nyse, kunne han holde på en halv times tid minst. Det hendte de nøs sammen og lo godt av det etterpå. Nå var det ingen som lo. Tvert imot, både jentene og Sigmund lot som om de ikke la merke til det. De konverserte ivrig om bøker de hadde lest, filmer de hadde sett, lærere de mislikte, og tenniskamper de hadde vunnet. Men hele tida holdt de hemmelig øye med ham, mens de ventet på neste nys. Hver gang han nøs, lente Mona seg tilfeldig over bordet. Som om hun akkurat kom på noe hun måtte si, eller som om hun var spesielt interessert i noe som nettopp ble sagt. Da han hadde nyst fjorten ganger, var anfallet over. Midtskillen var ikke så skarp lenger, og det røde lommetørkleet var fullt av grønne og gule flekker. Kelneren kom med juice og ansjosen. Nedturen fortsatte. Ansjos vinaigrette regnes som en fin forrett, og en utmerket rett på sommerverandaen, men det er få trettenåringer som regner den som sin favoritt. Den består av ansjos, hakkete egg, hakket løk, hakket persille og dressing. Smaken er ganske salt. – Er det Ansjos vinaigrette? spurte Ellen Christine og kikket mistenksomt ned på tallerkenen sin. – Jepp, sa Markus og puttet tappert en ansjosfilet i munnen. Den var glatt og sleip, og han hadde en følelse av at den var levende. Han hadde mest lyst til å spytte den ut, men han sugde den i seg som en spagetti. – Herlig! stønnet han og drakk juicen sin i én slurk. – Du kan godt få min også, sa Mona.