Issuu on Google+


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 1 av 176)

En bl책 kjole fra Herr Hitler


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 2 av 176)


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 3 av 176)

Toril Brekke

En bl책 kjole fra herr Hitler


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 4 av 176)

Toril Brekke Jenny har fått sparken 1976 Den gylne tonen 1981 Filmen om Chatilla 1983 Jakarandablomsten (noveller) 1985 Sølvfalken 1986 Gjennom øyne av glass 1991 Granitt 1994 Ibsens røde lykt 1996 Blindramme (noveller) 1997 Aske 1999 Enkenes paradis (noveller) 2000 Sara 2001 Paal Brekke. En kunstner. Et liv (biografi) 2002 Brostein 2003 Bergskatt 2004 Drømmen om Amerika 2006 Gullrush 2008 Det lovede landet 2010

© 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo http://www.aschehoug.no Satt med Papir Printed in ISBN 978-82-03-35241-6


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 5 av 176)

1

Hun går langsomt gjennom de to små stuene. Fargene er så klare, i malingen på veggene, i den blå glassbollen, der det kan ligge moreller. Alt er så tydelig, serviettholderen, sølvkannen, det lille porselensbarnet som holder om en lysestake. Minnet hennes er skarpt, denne dagen som skal bli den siste. Hun heter Liv. En mager skikkelse. Om to dager ville hun fylt nitten år om hun hadde vært her. Hun er kledd i jeans under en rustrød strikkejakke i tynt garn. Hun har trukket ermene frem over håndleddene, over håndbaken, det ligger kanskje en beskyttelse i det. Den store hunden følger henne vaktsomt med blikket. Liv er annerledes enn hun pleier. Hun kan være helt stille og på samme sted lenge, lenge, ofte i sofaen under det mørkeblå pleddet, eller hun kan lage masse bråk, skjønt det er sjelden. I dag går hun derimot rundt og ser på ting, og tar i dem, og hun nynner en lys melodi. Derfor er hunden på vakt selv om den ikke fatter dødens komme. 5


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 6 av 176)

toril brekke

Liv setter på musikk. Det er Janis Joplin. Hun blir stående litt og lytte før hun tenner en sigarett og hviler albuene mot vinduskarmen. Utenfor regner det skrått i fjorden. Vinden røsker i morelltrærne og i det ustelte jordbærlandet. Alt er klart for den endelige handlingen. Johannes har vært her med det nødvendige. Et skudd. En sprøyte. Hunden har stilt seg inntil henne. Hun stryker den over hodet. Ikke vær redd, sier hun. Johannes kommer og henter deg. Stemmen hennes er tynn og lys og ganske rolig denne dagen. Ikke skingrende. Ikke flat. Hun røyker. Hun smiler mot regnet, som om det var sol. Inni seg ser hun solskinn. Og hun trekker pusten, som om hun sto med åpent vindu en vakker soldag og trakk inn luktene av sjasmin og kaprifol. Hun skrur opp lyden på musikken og nynner med. Hun hører ikke at det ringer på. Ringte det på? Hun farer sammen. Hun krysser gulvet og terskelen, plutselig kantete i bevegelsene, og lukker stuedøra bak seg, foran snuten på hunden. Hun skritter over noen poser med søppel og tomflasker og åpner. Utenfor står en fremmed kvinne i rødt, vått regntøy. Hun åpner gapet og snakker, det kommer kaskader av ord: Så fint at du er hjemme, for du må stille opp, skjøn6


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 7 av 176)

en blå kjole fra herr hitler

ner du. Du må stille opp siden Bjarne har havna på sjukehjemmet og den tyske dama ikke har bil. Forstår du? Du må kjøre den tyske dama til butikken siden bussene aldri går. Regndråpene renner over ansiktet på den rødkledde. Du vet hvor den tyske dama bor? spør hun. Liv ser mot skogen bak, hun puster tungt og blåser røyk ut i været. Du bare følger piggtrådgjerdet til Bjarne, forklarer den fremmede. Hunden skraper mot treverket på innsiden av stuedøra. Janis Joplin skriker. Vi skulle gjerne gjort det selv, men vi drar til Kreta i dag. Og det er jo best at en av dere fastboende tar det, siden dere bor fast, mener jeg … Bjarne. En tysk dame. Liv går over gulvplankene. Det suser i hodet hennes. Hun husker Bjarne. En gammel gubbe. Han satt her og drakk kaffe en gang. Mormor hadde bakt bløtkake, kanskje med jordbær fra hagen, kanskje med vaniljekrem, og Bjarne-gubben hadde sittet og sett ned på kakestykket, sett og sett, som om det var mark i kremen, eller som om han ikke turte møte blikkene til de andre rundt bordet; hvem var det? Mormor og tante. Morfar var ute med båten. Han kom hjem da Bjarne skulle gå, med to små fisk. Bjarne. På sykehjem. Hadde Bjarne en tysk dame? 7


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 8 av 176)

toril brekke

Hun hører en hviskende stemme i øret: Han har aldri hatt dame. Det var Bror som hvisket, den gangen med kakestykket, så hadde han også vært der. Bror hadde tatt feil. Bjarne hadde dame, en tysk, vet Liv nå. En han kjørte til butikken så hun fikk handlet. En han kanskje spiste kake med i sitt eget grønne hus, skjønt neppe bløtkake, heller noen tørre kjeks. Så liten, hadde Bror dessuten sagt om Bjarne, at han må bo i et hus som går i ett med klorofyllet i trærne. Klorofyllet, hva da? Bror hadde forklart for henne og gjort skogen til et akvarium der vannet var luft og trærne påhengt bobler av grønn saft. Liv kjenner kvalmen. Den starter i brystet, kanskje i hjertet, og fyller halsen og underlivet, fyller lårene og leggene, tærne og hodet, den får henne til å krøke seg sammen og trippe, trippe fort, fort, fort på samme sted på gulvplankene mens hun uler. Hun vil ikke, vil ikke huske, ikke huske Bror og ordene hans, ikke nå. Men huske Bjarne. En stille, liten mann. Sjenert. Ingenting galt i det. Med en kvinne. Og det faller tyske gloser ned i henne: Blutdienst. Haben Sie Angst? Liv kjenner ikke Bjarnes tyske kvinne. Hun har ikke lyst til å bli kjent med henne. Hun vil ikke kjøre henne til butikken. Hun vil dø. Og hun trekker pusten skjelvende, for å finne den igjen, gleden fra i sted, freden og solskinnet i tanken, minnene om noe som var fint. Den er ikke 8


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 9 av 176)

en blå kjole fra herr hitler

der. Alt er i stykker. Tilbake er de skitne gulvene. Stanken av spy. Hunden har spydd. Hun har glemt å vaske det vekk. Nå vasker hun det vekk, i et glimt av klarhet og ønske om orden. Men dagen er smadret. Løperen mot stillheten, den er revet bort under henne. Alt som hadde gjenstått, var et siste måltid av sjokoladeis og cola. Hun finner det frem likevel, setter det på bordet. Hun skyller ned noen piller, hun må det nå. Så hiver hun innpå, grådig, men uten glede. Det mørkner i henne, slukner. Hun husker å sende en SMS til Johannes. Han trenger ikke komme etter hunden. Da han ringer, har hun allerede sovnet. Hun sover urolig, drømmer om nazisymboler. De er små og mange, som insekter, og vrimler over en grønn flate. Hun våkner tørr i munnen, med drømmen i hodet, og husker noe fra da hun var liten. Noen ord fra mormorens munn, om en grønn postkasse som i løpet av en natt var blitt forsynt med hakekors. Hakekors, hva da? Mormoren hadde tegnet for barnet, en liten figur, noen tynne streker i margen på en avis. Som blonder, hadde Liv tenkt, og sett for seg mange slike figurer hengende i hverandre som pynt på en duk eller et sengeteppe. Ett stort kors skjønner hun nå. Med fet sort tusj. På en av brevkassene på veggen i det lille busskuret oppe ved veien, den grønne postkassa til en som kanskje var tysk. Kunne det være den samme?

9


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 10 av 176)

2

Det er den samme. Irma Schatten heter hun. Navnet står på en hvit pappbit under plast på underlokket med brevsprekken. På de fleste andre kassene er navnene skrevet med store, tydelige bokstaver så alle kan se dem. Det tyske kan bare leses av postmannen og andre som har en grunn til å heve det øverste lokket. Irma Schattens postkasse henger dessuten aller innerst i kroken. Busskuret er rødt og av tre og minner om et gammeldags norsk gårdshus, kanskje et stabbur. Irmas kasse er gammel og rusten langs kanten. Ennå kan man ane hakekorset i et blekere felt der Irma en gang skrubbet og skrubbet for å fjerne det, men man ser det bare om man vet at det var der. Irma vet. Hun blir minnet på det hver gang hun skal til å heve lokket for å se om noen vil henne noe. Det bleke feltet med anelsen av et symbol minner henne på at det er noen i nærheten som ikke vil henne vel. Det er femten år siden det hendte. Hun kunne kjøpt ny kasse. Men hun tror at det er en fordel å la det være. Hun tror 10


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 11 av 176)

en blå kjole fra herr hitler

at ingen vil tegne et nytt så lenge man kan ane sporene etter det gamle. Men slik forblir opplevelsen dessuten nærværende i henne selv, hver uke mens hun er her; hun er en mislikt, hun er en som noen synes man kan plage med griseri. Ingen kommenterte hendelsen da det skjedde, ingen tok henne i hånden og unnskyldte noen andres ondskap. Men folk så på henne. Det var som om de plutselig visste hvem hun var, alle sammen, hyttefolk og fastboende. Hun var damen som hadde stått i timevis og skrubbet ren en postkasse. Unntaket var Bjarne. Samme ettermiddag hadde han stått hos henne med et fange ved i armene, i tilfelle hun frøs. Han hadde vært hos henne før. Alt den første sommeren var han kommet, med rips og plommer. Hun hadde bedt ham inn på kaffe og konjakk. Snart fikk han hilse på sønnen hennes og familien hans. Det var for deres skyld at Irma var i Norge. Sønnen var blitt gift med en fra trakten. Han hadde møtt henne på et jorde i Sverige, på et treff for sånne som driver med digre, amerikanske biler. Irmas sønn hadde eid en lang og lyseblå sammen med en venn. De hadde kjørt den fra Hamburg og gjennom Danmark og med ferge over til det svenske jordet der sønnen hennes hadde møtt en hop fra Halden der det fantes en jente som var fin. Halden er full av folk som elsker amerikanske biler, vet Irma nå. Slik hadde sønnen hennes funnet mer enn en jente. Han hadde funnet et paradis av krom og lakk og mennesker 11


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 12 av 176)

toril brekke

som lignet ham selv. En i hopen hadde hjulpet ham med jobb på Kaken, som de kaller papirfabrikken ved Tista. Det var svigerdatteren fra Søtholmen som hadde skaffet Irma hytte i nærheten, så hun kunne være her om somrene og se barnebarna vokse opp. De er to, en jente og en gutt, begge er voksne nå og har flyttet bort, den ene til Oslo og den andre til California. Foreldrene deres har dessuten skilt lag. Sønnen til Irma har funnet en annen og flyttet til Sandnes. Sammen driver de en bensinstasjon. Det lyseblå gliset er solgt, vet Irma, nå kjører de en hybrid, hva nå det betyr. Og barna hans er selv blitt foreldre. Irma er en oldemor. Det er lenge siden hun ble pensjonist. I mange år har hun levd her oppe fra april til september. Hun liker landskapet. Hun kjenner stier og soppsteder. Hun har en liten pram hun kan ro ut på fjorden med. Det er riktignok noen år siden hun sist våget seg utpå; båten må snus før den kan trekkes uti. Hun har ikke lenger krefter til slikt. Men hun elsker lyset over vannet. Hun nyter utsikten til berg og bukter. Hun kan gå rett ut av døra og et stykke opp i skråningen og fylle en bøtte med blåbær. Man kan ikke det midt i Hamburg. Nå sitter Irma Schatten og venter. Hun sitter ved vinduet og ser mot stien som følger fjærekanten. Det er der hun vil vise seg, det unge mennesket som eier en bil. Hun vil dukke opp plutselig i synsfeltet hennes, for stien svinger på seg nedenfor Bjarne. Irma skimter Bjarnes hus gjennom buskaset. Der grusen tar av oppover mot as12


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 13 av 176)

en blå kjole fra herr hitler

falten, løper tråkket videre nordover langs fjorden mot en gruppe spredte gamle bygninger. Det er derfra hun skal komme, den unge hjelperen. Fra det gule Andersenhuset. Irma har sett henne som barn, på avstand, en lyshåret jentunge i rosa plagg. Hun hadde en langt eldre bror, en som kastet henne i været så hun hylte av fryd. En turner, hadde Irma tenkt, om broren. Hun hadde sett ham for seg i hvit drakt, stram og myk, hengende i to ringer, balanserende på en bom. Foreldrene deres var bymennesker, bosatt i Oslo, visst, mens morforeldrene var fastboende i det gule sveitserhuset fra stenhuggertiden. Mannen der hadde sett på henne en gang, ikke uvennlig, men en tanke forskende. Han hadde sagt noe også, om et gåsetrekk i bevegelse over hodene på dem. Irma venter. Hun vil ikke være til bry. Det var Bjarne som nærmet seg henne, ikke omvendt. Det var han som tilbød henne skyss, aldri hun som ba om noe. Før gikk bussene oftere. Dessuten bodde sønnen og svigerdatteren i nærheten. Hver helg hentet de henne i bilen og dro på utflukt da barna var barn og unge. De dro til Sverige etter kjøtt og tobakk og vin og brennevin og søtsaker. De fant strender i Bohuslän der de badet og stekte pølser. Irma spiller yatzy mens hun venter. Hun har tatt på seg ren bluse og rent skjørt, hun vil ikke virke sjuskete når jenta fra Andersen-huset dukker opp. Hun har dessuten luftet og gått over gulvet med en klut med sterkt vaskemiddel; hun ser ikke så godt lenger, så trenger hun 13


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 14 av 176)

toril brekke

vel et sterkere vaskemiddel enn før, for sikkerhets skyld. Hun vil by på kaffe og sitronkjeks; kaffen står allerede klar i termokannen, hun traktet den rett etter at damen i rødt kom og forkynte at alt var i orden. Tro hvordan jenta i Andersen-huset ser ut nå? Sikkert pen, som moren. Men at hun ikke kommer snart? Irma har ventet en god stund allerede. Kanskje hun likevel ikke vil! Eller kanskje den rødkledde misforsto. Tenk om bilen er på verksted! Irma reiser seg. Hun åpner et skap og tar ut en flaske. Det er en halvflaske med Eau de Vie, med en liten skvett igjen på bunnen. Irma drikker skvetten. Etterpå tygger hun en liten håndfull med karve. Hun er roligere nå. Andersen-jenta kommer nok. Irma kaster terninger. Hus. Tårn. Yatzy. Ennå regner det der ute, men himmelen er lysere, lettere.


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 15 av 176)

3

Liv åpner døra, og den store hunden jumper ut. Hun glemmer å ta på seg sko, bare beveger seg etter dyret, barbent over hellene. Vent! Stemmen er uten kraft, men hunden stanser. Så går de videre, for å gjøre noen andre til lags, en dame i rød regnfrakk og en tysk kvinne. Hunden snuser og skvetter. Liv går barføtt i gresskanten. Det regner ikke mer, men ettermiddagen er kjølig. Huden hennes nupper seg i den tynne strikkejakka. Snart er de ved Bjarnes hus, det grønne mellom trærne. De følger gjerdet mellom tomta og stien. Den kraftige hundehalen pisker fornøyd. Så skifter den rustne piggtråden retning. Liv hever blikket. Tre hytter kan hun se, ganske nær. To ligger videre langs vannkanten, én klamrer seg til skråningen. Denne siste er den nærmeste. Så er det kanskje den. Inntil kortveggen står en salrygget stabel med ved. Under vinduene mot vannet står en campingstol i grønn og hvit plast og et rundt bord med et gult askebeger. 15


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 16 av 176)

toril brekke

Liv trasker bort til huset og går opp de to trinnene. Hun banker på. Hun hører tassende skritt før noen åpner. Hei, sier Liv og former et slags smil på ansiktet. Tosen takk, sier den tyske. Velkommen. Det gebrokne snakket. Det halvmørke rommet. Det er som om en vegg velter mot Liv. En lukt av møllkuler og surkål og salmiakk. En hes og ru stemme. Gammelhet, gammelhet. Rynker og grått hår. Liv tråkker uvillig over dørstokken og blir stående. Er den snill, den hunden? spør kvinnen som må i butikken. Liv stenger av for luktene. Tilbake blir det hese og grå, som stive kvister, myr og tåke. Ja, veldig snill. Liv har ansiktet vendt mot det gamle ansiktet, smilemasken er som limt på. Rottweiler, ja? spør Irma. Ja. Hva heter den? Rottis. Den er en omplasseringshund, navngitt før Livs avdøde tante fikk den. Hun orker ikke si det. Hun orker knapt å puste mer. Liker den kjeks? Liv nikker. Jeg kan kjøre deg i morgen, sier hun fort, og vil gå. Jeg har kaffe! sier tyskeren. Vær så god og sitt! 16


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 17 av 176)

en blå kjole fra herr hitler

Stolen er grønn. En stol på hver side av et lite bord. To blomstrete kopper står klare, nå blir de fylt. Bruker du noe hvitt? Nei takk. Røyker du? Ja. Liv stryker seg over de stramme jeanslommene, hun har ingenting med seg. Men Irma har. Irma rekker henne rulletobakk og papir, og snart sitter de begge og trekker røyk inn og blåser røyk ut i rommet, og røyklukta legger seg over dunstene fra kålen, salmiakken og møllkulene. Hunden sitter ved siden av Liv med vibrerende nesebor og oppmerksomheten mot benken der det står et fat med kjeks. Hva ser den på? Aner ikke. Den lukter kjeksene! Jeg har glemt. Irma henter fatet. Hunden knasker så det høres. Liv ser på Yatzyblokken som ligger på bordet mellom koppene. Noen er midt i et spill. De heter Irma og Olaf. Hvem er Olaf? Sikkert en død mann. Det er vanlig at gamle folk fortsetter som før når noen er døde. Det har hun hørt. Men var det ikke noe med Bjarne? Rottweileren ser fra kjeksfatet til Irma. Øynene er store og fylt med krav. Den tyske kvinnen gir ham en til. Og enda én. Liv ser ikke at hunden har satt forpo17


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 18 av 176)

toril brekke

tene sine på den tyske damens tøfler. Hun tar en kjeks til seg selv. Sitronkremen smelter i munnen hennes. Så snilt at du vil kjøre meg, sier Irma. Mer kaffe? Koppen er fremdeles full. Nei takk. Jeg må gå.


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s. 19 av 176)

4

Snill, tenker Irma da Liv er gått. Veldig snill og blid. Stille og sky. Pen med det lyse, krøllete håret. Men en farlig hund. Hun koker middag, to opptinte wienerpølser og en potet. Hun spiser og feirer sitt nye bekjentskap med et glass rød pappvin til maten. Etterpå skjenker hun seg en kopp kaffe fra termokannen og fullfører det påbegynte Yatzy-spillet. Sønnen i Sandnes vinner. Så tar hun ett til, og får revansj. Tenk at den pene jentungen fra Andersen-huset vil kjøre henne!


T YPE-IT AS, 19.06.2012 ORDRE: 26529 (s . 20 av 176)

5

Liv husker ikke hvordan den gamle kvinnen så ut. Hun husker bare det grå og rynkete ved skikkelsen, som om klærne var falmete og skrukkete, lik gammel hud på et ansikt og en hals. Tenk å bli så gammel! Tanken slår henne med oppskakelse knyttet til tiden, til de mange årene hun selv måtte bli værende her om hun skulle oppnå en slik alder. Hun kryper ned i sofaen med den digre hunden inntil seg. Hun stryker ansiktet mot hundenakken. Hun husker Bjarne i det grønne huset, Bjarne med bukseseler over runde skuldre og naken overkropp. Bjarne som kledde på seg skjorta når hun syklet forbi, som om han skjønte hvor kvalm hun ble av synet. Snart skal hun få fri. Hun skal bare frakte noen til Kiwi først.

20


Toril Brekke_En_blaa_ kjole_fra_Herr_Hitler