skikkelsen
av kulde, i le under den midterste tofta, at hun oppdaget sitt neste problem. Det var ingen årer i båten. Og vinden blåste henne i retning av den elva som rant hele veien fra Grønntjønn og ned i dalen. * Emma våget ikke å sette seg opp, våget ikke å titte over ripa for å se hva eller hvem som beveget seg på land. Hadde han en egen båt, hadde han lagt på svøm? Hvert øyeblikk ventet hun at hun skulle se en hånd på kanten av båten, men det skjedde ikke. I stedet lot hun tårene strømme fritt. Hva var dette for noe? Hvor var mamma og pappa? Til slutt valgte hun likevel å sette seg opp. Hun befant seg nesten hundre meter fra land nå. Hun kunne ikke se noen jakkekledd skikkelse eller bevegelser mot de mørke trærne. Hadde han gitt opp? Så snudde hun seg i den retningen båten blåste. Stedet der vannet munnet ut i Grønnelva var mye nærmere nå. Strømmen pleide å gå ganske stri, og hun visste ikke helt hvordan det ville være å fare ned der, uten årer eller muligheten til å styre båten. Dessuten kjente hun bare den øverste og nederste delen av elva, og visste ikke hvilke farer som kunne lure imellom. På den annen side: Strømmen ville føre henne raskt og langt bort fra Grønntjønn og den jakkekledde skikkelsen. Hvis hun prøvde å komme seg i land her, kunne han når som helst dukke opp. Han sto sikkert et sted og så etter henne. Hvorfor, skrek det inne i henne. Hvorfor?! Hva galt har jeg gjort!? Tårene rant med ett stritt, og hun sank sammen på ny. Skjøv seg innunder tofta igjen. Kjente hvordan kulda var 37