Page 1


Sommerkrim 2012


Sommerkrim 2012


Š 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,3/11.5 Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: 50 g Bulky 2,4 Printed in Lithuania UAB Print-it, 2012 ISBN 978-82-03-35212-6


innhold

anne b. ragde Spøkelseskladden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

birger baug Skikkelsen. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

25

jorun thørring Det 9. bud . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

65

kim småge Picasso-kvinnen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

83

kurt aust Tradisjonen tro . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

95

stein morten lier Tilslørte bondepiker . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

113

tom egeland Døden ved vesper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

149


innhold

tom kristensen Tilbakebetalingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

167

unni lindell Huset i enden av veien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

181

øystein wiik Mefistos velsignelse . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

195

bonusspor aksel sandemose Mordet i Gæjesgæje . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

211

andré bjerke Bitter mandel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

221

gerd nyquist Ringen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

243

stein riverton Hvor? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

265

torolf elster Bit ikke de døde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

279


birger baug

Foto: Studio Vest

Birger Baug (f. 1969) jobbet i flere år som vaktsjef og journalist i Dagsavisen, senere som informasjonssjef i Plan Norge. I 2008 debuterte han som krimforfatter med Straff, der vi møter etterforskeren Halvor Heming. «Skikkelsen» er nyskrevet for denne antologien. AKTUELL MED: Død sjel, den tredje boken om Halvor Heming, kom ut tidligere i år til strålende kritikker. «Forrykende krim. Birger Baug skrur deg fast i lesestolen, og spenningen og blodtåken rekker hele veien,» skrev VG og ga terningkast 5.


skikkelsen

Én bul. Det var alt, så var hun ferdig. Emma gikk rundt hjørnet av bordet, satte seg ned på huk slik at øynene var kant i kant med bordkanten og lot blikket sveipe sakte over den lyserosa duken. Ja, det stemte, bare én bul. Hun rundet enda et hjørne, la venstre hånd ved den lille, luftfylte forhøyningen og trakk i stoffet med den høyre. Bulen rettet seg ut og ble borte. Bortsett fra en liten, gul flekk fra pappas egg til lunsj, var duken omtrent slik den var da foreldrene hadde åpnet gaven fra henne for nesten et halvt år siden. Hun rettet seg opp og så på klokka på hylla over kjøkkenbenken. Fortsatt ti minutter til de skulle være tilbake fra den korte kveldsturen. Rakk hun å tømme oppvaskmaskinen, eller burde hun feie gulvet? Uansett ville de bli glade. Et knas fra hennes egen tøffelkledde fot styrte skrittene mot feiebrettet og kosten bak dusjkabinettet. Badet var fylt av et dypgult, nesten oransje lys som fikk panelet til å gløde. Da hun prøvde å se ut av det lille vinduet, fikk hun bare et kort glimt av de grågrønne fjellene mot den dypblå himmelen, før øynene fyltes av tårer og hun måtte se bort. Det var farlig å se direkte mot sola, hadde mamma sagt, man kunne bli blind av det. Hun dro for gardinene. Lysprikkene danset fortsatt foran øynene hennes da hun trakk ut feiebrettet og gikk tilbake mot spisebordet. En av 27


birger baug

prikkene plasserte seg på bildet fra bursdagen høsten før, det bildet som mamma hadde hengt opp på kjøleskapet med en magnet da de kom tre dager tidligere. Bildet var fra hytta deres i Kragerø og viste Emma liggende vannrett i lufta, med svømmebassenget og havet i bakgrunnen. Overkroppen hennes ble holdt oppe av de sterke armene til pappa mens mamma hadde holdt rundt beina. Fra hovedpersonens høyre hånd gikk det elleve tynne tråder opp til like mange gylne heliumballonger som truet med å sprenge seg ut av øverste bildekant i kameraet til onkel Rolf … Smilene til alle tre hadde vært store og brede og ekte. Det var de ofte fortsatt. Men foreldre trenger av og til å prate sammen, hadde de sagt litt tidligere på kvelden, og Emma hadde tøft erklært at hun kunne være på hytta alene mens de gikk turen sin. Egentlig var hun glad for at de gjorde det, for selv om de smilte mye, hendte det også at de kranglet så fælt at hun var sikker på at de kom til å skilles. Men hun visste ikke hvor mye foreldre pleide «å diskutere», det eneste hun visste var at venninnenes foreldre aldri pleide å gjøre det når hun var på besøk. Men hun hadde en snikende mistanke om at det kanskje ikke var hele sannheten, for en gang hadde Siren sagt at … Hun stoppet å feie. Den korte lyden hadde vært tung og skrapende, som om noe var blitt dratt bortover terrassen. Hva var det pappa holdt på med? Og hvorfor hørte hun ikke at noen tok i døra? Hun sto helt stille og lyttet. Ingenting, bare det svake suset fra kjøleskapet og tikkingen fra klokka. De var tilbake akkurat i tide. På denne siden av hytta var det blitt så mørkt at hun kunne skjelne seg selv i vinduene, og det var vanskelig å se noe utenfor. Kun silhuettene av tretoppene mot himmelen gjenkjente hun, og hun så hvordan de vaiet fra side til side. Det var tydeligvis i ferd med å blåse opp. 28


skikkelsen

Så hørte hun lyden igjen. Det lød fortsatt som om noe skrapet, men det var ellers ingen tegn til at foreldrene var kommet hjem. Kom lyden kanskje ikke fra terrassen likevel? Var det fra hemsen over henne? Hun gikk langsomt mot stigetrappa og luka de stort sett bare åpnet når de hadde med seg en vennefamilie. Det kunne umulig være noen der oppe nå …? Emma så på luka en gang til, så gikk hun et par skritt mot døra til gangen og stoppet. Når kom hun til å høre de tunge, faste skrittene til faren over terrassebordene og det lette, blide «hei»-et fra moren idet hun åpnet inngangsdøra? Kunne de ikke komme snart!? Hun gikk inn på rommet sitt, brettet dyna til side og la seg i nederste køyeseng. Dro de tunge dunene helt over hodet, og prøvde å puste rolig i det tette mørket på innsiden. Her kunne hun vente på dem. Tenkte på mobilen som lå igjen i leiligheten i Schleppegrells gate, og hvordan faren hadde sagt at det ikke var så farlig at hun hadde glemt den. Det var ikke sant. Frysningene ville ikke gi seg. Hun prøvde å gni lårene raskt mot hverandre, men ble plutselig engstelig for at noen sto og så inn i rommet. I så fall kunne de se bevegelsen eller høre gnissingen. Hadde hun bare lukket døra til rommet helt, ville hun ha hørt det om noen åpnet den … Hun kjente etter en gang til med tærne. Jo, det var Croc. Forsiktig prøvde hun å skyve foten inn på baksiden, kjente at hun hadde tak og dro beinet sakte til seg. Så skjøv hun armen langsomt nedover langs madrassen, mens hun lurte på om bevegelsene under dyna kunne ses utenfra. Der fikk hun tak med fingrene, og dro den til seg. La den lille gulgrønne tøykrokodillen i gropa mellom kinn og skulder, kjente det myke stoffet varme mot huden og ble liggende helt stille. 29


birger baug

Noen minutter gikk, uten at hun kunne høre flere lyder. Skyldtes det at hun lå under dyna eller var det rett og slett blitt stille? Forsiktig, centimeter for centimeter, laget hun en liten åpning i retning vinduet. Til slutt så hun så vidt vinduskarmen og nederste del av rullegardina, og fortsatt var alt stille. En som sto og så på henne, ville umulig kunne være stille så lenge. Litt modigere utvidet hun åpningen til hun kunne se panelovnen litt lenger bort. Kunne hun få satt på den, og i hvert fall få litt varme i rommet? Hun husket at pappa hadde sagt at hun ikke måtte ha på ovnen mens de var her, fordi varmen fra resten av hytta var nok, men nå trengte hun det virkelig … Hun prøvde å få hodet til å gli ut av dyna. Da hun hadde lykkes, vendte hun det mot døra. Ingen der, bare en liten glipe som slapp inn litt lys fra taklampen utenfor. Forsiktig reiste hun seg halvveis opp og strakte armen mot knappen på ovnen. Dyttet den inn og dreide temperaturhjulet så langt det gikk. Klokka lå på nattbordet og hun trakk det til seg. Så ség hun tilbake under dyna, ventet på varmen. I mørket festet hun reima rundt håndleddet før hun trykket inn knappen som ga lys. 21.54. Hun regnet etter, nå var det nesten 40 minutter siden de skulle ha vært her. Hvorfor kom de ikke!? Hun visste at hun egentlig var for stor, men merket likevel noe vått gli nedover kinnet og lande på lakenet. Tettere og tettere kom tårene, til det kjentes som om hun hadde tisset i senga. Og den tanken fikk det til å presse på nederst i mellomgulvet. Men hun kunne jo ikke la det komme i senga bare fordi mamma og pappa ble litt forsinket? Hun satte seg brått opp igjen, fortsatt med Croc i hånda, og kjente at hun måtte så mye at det ikke var mer enn tiden og veien. De løpende skrittene holdt nesten takten til det galopperende hjertet hennes, men så var hun på 30


skikkelsen

do og det var bare litt som hadde kommet i trusa. Klunkene fra vannet under henne virket ikke beroligende. I stedet ble hun redd for at bråket overdøvet de lydene hun egentlig burde høre. Lyden av noe som ble dratt over gulvet. Der var den igjen, og nå varte det lenger enn noen gang. Plutselig var hun helt sikker på at det var slik det ville høres ut når et menneske ble dratt over et gulv, men igjen var hun usikker på om lyden kom fra terrassen eller ovenfra. Hun ristet seg, brukte ikke tid på papir, og reiste seg for å låse baderomsdøra. Der var det gjort, og hun vendte om. Gardina som dekket vinduet blafret. Hvorfor det? Og den kvisten på furuveggen ved siden av, var det ikke blod som rant ut av den? Eller var det innbilning? Hun rygget til hun kunne lene seg mot døra. Men tenk om noen hvert øyeblikk begynte å slå med en øks for å komme inn!? Hun tok to skritt fram før hun lot seg synke ned på gulvet, og trakk seg inn under vasken som var montert mot foreldrenes soverom vegg-i-vegg. Panikk? Var det dette som var panikk, slik det sto i bøkene? Hun skjønte at hun måtte tvinge seg selv til å tenke, og konsentrerte seg om å få kontroll på pusten. Knuget Croc mellom armene og brystet, kjente at kroppen roet seg litt. Det var åpenbart at det var noen i eller rundt hytta, men hvem var de og hva drev de med? Så tenkte hun også ut den tanken hun til nå hadde nektet seg selv å gjøre: Hva om «de» hadde drept mamma og pappa, og at det var dem de drev og slepte rundt på terrassen? Kunne hun på et eller annet vis få kontakt med noen av naboene? Riktignok lå nærmeste nabohytte nesten hundre meter borte, men om dagen kunne hun så vidt se en av veggene deres mellom to svære, mosekledde steiner. Kunne hun signalisere med en 31


birger baug

lykt eller noe? Men da måtte hun ut i gangen for å hente den … Så kom hun på det. Pappa hadde insistert på at de skulle bli her tre dager over pinse, og hadde til og med ordnet med skolefri for Emma. Det var så fint når det var folketomt i fjellet, mente han, de kunne se reinsdyr og hare og rev og … Men det betydde at de andre hyttene var tomme nå. På to dager hadde hun ikke sett andre enn mamma og pappa, til tross for at de dagen før hadde gått helt til Nuten … Ikke ett eneste menneske! Uten mamma og pappa var hun med andre ord helt, helt alene. Hvis hun prøvde å rømme, hvor skulle … Poff! Hun hørte mer enn hun så lysglimtet. Så ble alt stummende mørkt. Hver eneste muskel i kroppen strammet seg, og hun krasjet bakhodet i vasken så det sang nedover i rørene. Det gjorde forferdelig vondt, men hun greide å holde seg fra å skrike. Smerten var nesten god også, den fikk henne tilbake til det hun kunne se og føle her og nå. Så kom den slepende lyden enda en gang, men den var kommet nærmere, nesten som fra gangen … Hun greide ikke mer. Hun måtte gjøre noe. Så stille hun kunne, reiste hun seg. I bare sokkelesten lagde hun ikke mye lyd, og hun passet på å skli på føttene bortover mot vinduet. Der bøyde hun seg ned under karmen og gardinene og tok tak i hver sin stoffende med hendene. Langsomt trakk hun dem til side, samtidig som hun hevet seg akkurat nok til å kunne se ut. Hun så stjerner og et hvitaktig skimmer fra det som måtte være månelys, og reiste seg litt til. Tretopper. De vaiet fortsatt. Hevet seg enda litt. Nå som øynene var vant til mørket, kunne hun skjelne omrisset til mye av det hun kjente ut og inn. Kanten av fjellet ned mot trærne og innsjøen nedenfor, de to lave bjørkene der bladene akkurat hadde sprengt seg ut i full størrelse, hoggestabben til pappa … 32


skikkelsen

Hun skaffet seg stadig mer oversikt, og til slutt reiste hun seg helt opp. Det var ikke tegn til liv utenfor. Terrassen gikk ikke rundt til denne siden av hytta, nedenfor vinduet var det et lite stykke med mykt og langt fjellgress, det visste hun. Så på klokka igjen. 22.29. Noe var veldig, veldig galt med mamma og pappa. Så forsiktig hun kunne løsnet hun den øverste haspen. Ble stående og lytte litt før hun åpnet den andre. Bare dørgende stillhet. Hun dyttet i vinduet og lente seg ut. Ingenting å se til noen av sidene, ingenting å høre. Sakte løftet hun det ene beinet over karmen, så det andre. Til slutt satt hun i åpningen med venstre hånd i karmen og den høyre i Croc. Hun svelget og la fra seg den lille krokodillen som hadde fulgt henne siden hun var tre, trakk pusten og skjøv seg ut de siste centimeterne. Landet kattemykt på gresset. Løp rett opp den lille knausen og tok sats på ny. Hoppet hun langt nok, ville hun komme forbi de spisse steinene. Ikke så kattemykt nå, men det var på riktig side. Løp sideveis ned skråningen, mot vannet. Snart var hun inne blant granene. Først da snudde hun seg. Så tilbake mot hytta, som nå var et par hundre meter unna. Den tronet taus og mørk på knausen sin, omrisset godt synlig mot den stjerneklare himmelen. Så hun en mørk skygge på verandaen utenfor? Beveget den seg? Hun snudde og løp. Enda fortere nå. Over røtter, mellom steiner og gamle tørre grankvister. Med ett skar en smerte fra foten helt opp til hofta, men hun tvang seg videre. Ikke tenke på at det gjorde vondt. Der var endelig stien, og det gikk litt lettere selv om det var mørkt der inne mellom trærne. Ute på myra følte hun at tempoet økte. Bomullssokkene ble riktignok søkkende våte, men det gjorde føttene numne og det var lettere å glemme smerten fra foten. Så falt hun, på albuene og de tynne cardigan-ermene. Da 33


birger baug

hun reiste seg og kjente vinden og de få gradene mot kroppen, kom de første skjelvingene. Hun fulgte stien over myra og videre inn blant lyngen. Over den neste lille høyden ville hun se veien og bilen. Så fikk hun prøve å følge den ned mot bygda. Det tok ti minutter med bil, hvor lang tid til fots – uten sko og ordentlige klær? Bare noen meter igjen, så ville hun se bilen. Gledet seg på en merkelig måte, noe kjent, noe som minnet om mamma og pappa. Så rundet hun toppen. Bilen! Den var ikke der. * I helgene pleide parkeringsplassen å være full av biler, men nå var den helt tom. Emma gikk likevel nærmere, var uten mål og mening. Med ett fór hun sammen, var noen etter henne fortsatt? Hun trengte et sted å gjemme seg, tenke. En stor stein halvveis mellom bakketoppen og plassen der bilen skulle ha stått … Hun snublet nedover og rundt på baksiden av steinen. Plasserte ryggen så tett inn til den harde, ru overflaten hun kunne. Til tross for at hun nå satt i le og knuget armene rundt beina, kom skjelvetoktene tettere og tettere. Det var umulig å bli sittende der lenge. Hvorfor var bilen borte? Hadde mamma og pappa kjørt en tur i stedet for å gå? Hadde de havnet i en ulykke, var det derfor de ikke var tilbake? Tennene hakket så hun følte at lyden lagde ekko inn mot steinen og videre ut i det åpne landskapet. Hun måtte bevege seg, hadde ikke noe valg. Vendte seg inn mot steinen, kjente overflaten mot de valne fingrene, strakte forsiktig på nakken til hun kunne se rundt på baksiden av steinen. Ingenting. Helt rolig. Så visste hun det. Svaret var å bryte seg inn i en annen 34


skikkelsen

hytte. Knuse en rute eller noe. Men hvilken skulle hun ta? Ville ikke hvem-det-nå-var lete etter henne? Hun måtte ta den hytta som lå ned mot enden av Grønntjønn, rett ved der hvor elva begynte. Den lå nesten skjult bak en knaus og mellom noen høye graner, og du måtte enten vite om den eller komme fra den andre siden av vannet for å oppdage den. Vinden ulte nesten i ørene hennes nå, og beina kjentes stive og vanskelig å bevege. Hun måtte komme seg av gårde før hun frøs i hjel. Uten å tenke mer dyttet hun seg ut fra steinen og la på sprang. * Det var først da Emma var kommet opp på toppen av knausen og skulle begynne på den kronglete stien ned mot hytta, at hun følte seg iakttatt. Hun kunne ikke forklare hvorfor, men hun snudde seg akkurat i tide til å se en silhuett mot månelyset bak seg. To bein, jakke med hette? Noe menneskelignende der borte på den andre siden av den lyngkledde sletta, et par hundre meter unna. Skyggen var blitt raskt borte, den hadde trukket seg ut av månelyset og inn bak noe hun ikke kunne skjelne hva var. Men nå var hun sikker. Noen var ute etter henne. Beina økte takten til hun nesten ikke kunne skille stegene fra hverandre. Ned i hardstampet jord, opp på en stein, nesten falle i ura … Så var hun nede, bare noen titalls meter fra hytta. Hun snudde seg og så et pelskledd hode stikke over kanten bak henne, uten ansiktstrekk det var mulig å se. Fortsatt et stykke bak, men det var nesten så hun kunne høre pesing og kvister som knakk. Det var umulig å ta seg inn i hytta nå. Han ville bare komme etter henne. Hun løp et stykke uten å vite hvor hun skulle, hadde egentlig bare lyst til å legge seg ned og gi opp. 35


birger baug

Hva ville han gjøre med henne? Hun kom stadig nærmere Grønntjønn, så månelyset lage en stripe over den urolige vannflaten. Hva så når hun kom dit? Legge på svøm? Hun ville fryse i hjel og drukne etter bare noen minutter i de høye bølgene. Skogen åpnet seg få meter fra vannkanten. Da så hun den. Inne i en vik litt til venstre. En robåt. Hun visste hvordan man rodde. Hun fulgte vannkanten bort til fortøyningen i et tre, og fikk løsnet repet selv med iskalde fingre. Prammen lå halvveis dratt opp mellom noen runde steiner. Det var verre. Hun prøvde å skyve alt hun kunne, men ingenting i det tunge treverket tydet på at båten ville gi etter. Bak seg visste hun at en jakkekledd skikkelse jaktet på henne. Hun så mot sjøen, la merke til hvordan bølgene skyllet inn mot land og fikk den nederste delen av båten til å vippe. Hvis hun prøvde å skyve akkurat idet hver bølge kom, ville det hjelpe? Hun la skulderen inntil båtbaugen og gjorde seg klar. Da den neste stripen med vann skyllet inn mot steinene, skjøv hun til det hun maktet. Båten rørte på seg! Men fortsatt var den ikke løs. Nå var hun sikker på at hun hørte lyder fra trærne bak seg, hun ventet på neste bølge. Der! Skyv! Så var den løs. Hun skjøv og vasset, skjønte at hun måtte et stykke ut fra land for at hun ikke skulle blåse inn igjen. Runde pynten utenfor den lille vika, ville det være nok? Hun tok tak i tauet og løp opp på land. Båten vendte og lot seg bli dratt etter henne. Endelig var hun ute på pynten. Satte en fot i båten mens hun skjøv fra med den andre. Det virket, vinden blåste henne nå langs land på den andre siden av pynten, der en ny vidstrakt bukt gjorde at båten stadig kom stadig lengre unna skogen og det som beveget seg inne i den. Det var først da hun våget å krølle seg sammen, sitrende 36


skikkelsen

av kulde, i le under den midterste tofta, at hun oppdaget sitt neste problem. Det var ingen årer i båten. Og vinden blåste henne i retning av den elva som rant hele veien fra Grønntjønn og ned i dalen. * Emma våget ikke å sette seg opp, våget ikke å titte over ripa for å se hva eller hvem som beveget seg på land. Hadde han en egen båt, hadde han lagt på svøm? Hvert øyeblikk ventet hun at hun skulle se en hånd på kanten av båten, men det skjedde ikke. I stedet lot hun tårene strømme fritt. Hva var dette for noe? Hvor var mamma og pappa? Til slutt valgte hun likevel å sette seg opp. Hun befant seg nesten hundre meter fra land nå. Hun kunne ikke se noen jakkekledd skikkelse eller bevegelser mot de mørke trærne. Hadde han gitt opp? Så snudde hun seg i den retningen båten blåste. Stedet der vannet munnet ut i Grønnelva var mye nærmere nå. Strømmen pleide å gå ganske stri, og hun visste ikke helt hvordan det ville være å fare ned der, uten årer eller muligheten til å styre båten. Dessuten kjente hun bare den øverste og nederste delen av elva, og visste ikke hvilke farer som kunne lure imellom. På den annen side: Strømmen ville føre henne raskt og langt bort fra Grønntjønn og den jakkekledde skikkelsen. Hvis hun prøvde å komme seg i land her, kunne han når som helst dukke opp. Han sto sikkert et sted og så etter henne. Hvorfor, skrek det inne i henne. Hvorfor?! Hva galt har jeg gjort!? Tårene rant med ett stritt, og hun sank sammen på ny. Skjøv seg innunder tofta igjen. Kjente hvordan kulda var 37


birger baug

i ferd med å omskape seg til en slags indre varme. Det var deilig. Alt hun ville var å ligge sånn, uansett hva som skjedde rundt henne. Så lukket hun øynene. * Hun skvatt til av at det braket i båten. Himmelen syntes å virvle rundt og lage helt nye stjernebilder, og hun skjønte at hun var kommet ned i de første strykene snaut hundre meter fra Grønntjønn. Hun ble kastet fra side til side og hørte og kjente brakene da båten traff noen av de største steinene. Til slutt greide hun likevel å plante knærne bredt ut i bunnen av båten og få hodet så vidt over ripa mens hun holdt krampaktig fast i første og midtre tofte. Hun skjønte at hun måtte komme seg i land før båten ble slått til pinneved. Det kunne komme verre stryk, og for alt hun visste, var det en diger foss et sted. Hvordan skulle hun komme seg i land? Kom hun seg over til den andre siden måtte hun da være reddet? Hun stirret inn mot land der skikkelsen eventuelt måtte befinne seg, og kjente suget i magen da hun så at noe foregikk i bjørkekrattet. Det var ikke vinden. Buskene beveget seg til hver sin side, og innimellom kunne hun skjelne noe svart. Han fulgte etter henne langs bredden! Nå kjentes vannet roligere, og hun satte seg litt lenger opp. Vinden hadde også løyet en god del. Det var bare små krusninger på overflaten, men fortsatt beveget båten seg raskt. Var det dypt her? Eller kunne hun hoppe over bord, og få såpass tak med føttene at hun komme seg over til den andre siden, eventuelt prøve å svømme? At vannet var så rolig, gjorde henne modigere. Hun lente seg stadig lengre over ripa og tittet ned i vannet. Alt var helt mørkt, det var ikke lyst nok til at hun ville kunne greie å se ned til bunnen uansett. 38


skikkelsen

Men der, litt lenger framme, var det ikke noe blekt som skinte opp mot henne? Hun lente seg enda lenger fram, og kjente hvordan sjokket fortrengte alle andre følelser. For var det ikke morens ansikt hun hadde sett virvle forbi der nede i vannet? Med lukkede øyne og fredfullt ansikt? Hun måtte ha innbilt seg det. Sett syner. Var hun så kald at hun var i ferd med å dø? Så hørte hun det. Buldringen. Et par hundre meter foran så elva bare ut til å forsvinne over i de skogkledde åsene på den andre siden av dalen. De hun kjente så godt sett fra hytta. Hun skjønte hva det betydde, og forsto også hva hun måtte gjøre. Uten å nøle reiste hun seg opp i båten og hoppet over ripa i retning den andre siden. Vannet som lukket seg rundt henne var iskaldt, og strømmen kastet henne umiddelbart rundt. Et øyeblikk der nede i dypet var det også som om noe grep etter henne. En grein? Eller var det mo …? Hun svømte alt hun kunne, men følte ikke at hun nærmet seg land. Hun nektet å se nedover i retning fossen, konsentrerte i stedet alle krefter om å crawle mest mulig effektivt. Nå syntes det som om hun var kommet litt nærmere. Kanskje kunne det gå. Det var bare et par meter igjen til bredden da hun kjente at det ene beinet var i friluft. Så fulgte resten av kroppen etter. Og falt. Fortere og fortere. * «De har vel stukket av.» «Foreldrene, mener du? Det er vel ingen som stikker fra barnet sitt på den måten, og lar henne sitte igjen alene i en hytte på fjellet?» Emma glippet med øynene. De mumlende stemmene kom et stykke borte fra, nesten som fra en annen verden. 39


birger baug

Hun prøvde å legge seg over på siden, men en lynende smerte fra korsryggen et sted hindret henne. Hulket hun ga fra seg, fikk stemmene til å dø ut. Så hørte hun skritt som nærmet seg, før en hvitkledd skikkelse bøyde seg over henne. Håret var mørkt, brillene store og runde med lysegrønn innfatning og damen som eide dem smilte. «Hei, jeg heter Kirsten. Har du våknet?» Emma nikket. «Du har vært utsatt for noen fæle greier, skjønner jeg?» Var Kirsten lege? Emma orket ikke å spørre. «Du ble funnet halvveis oppe av vannet nedenfor fossen i Grønnelva. Det var Roar borte i Svenkgård-svingen som fant deg. Han var ute og gikk en tur, sier han, men vi vet jo alle at han var der for å dra det ulovlige garnet sitt.» Hun holdt inne litt, før hun smilte igjen. «Ja, heldigvis, får vi vel si. Orker du å snakke?» Emma ristet på hodet. «Jeg har en politimann utenfor her. Han har prøvd å finne foreldrene dine. Ja, Roar kjente deg igjen også, han, forresten. Har sett deg oppe ved hytta ved Grønntjønn. Emma, ikke sant?» Hun nikket. «Vil du hvile litt til?» Emma verken ristet eller nikket på hodet, så Kirsten fortsatte: «Du hadde en kroppstemperatur på 27 grader da du kom inn hit på sykehuset. Og så har du sannsynligvis brukket et bein i ryggen. Ikke noe alvorlig, men det kommer nok til å ta noen uker. Og så har du en stygg flenge under foten, men ting gror jo som regel fort og greit på dere unge.» Kirsten trippet rundt henne, sjekket en skjerm som sto over senga og en plastpose med væske som hang med tuten ned. Emma så at det gikk en slange fra tuten og ned til hennes egen hånd, der den var festet i en plasterlapp og en dings som gikk inn under huden hennes. «Orker du å snakke med politimannen? Han er veldig 40


skikkelsen

ivrig på å finne foreldrene dine, og håper du kan hjelpe ham.» Emma følte at hun samlet alt hun hadde av krefter. Underlig nok greide hun til slutt å klemme ut et sprakende «ja». «Fint,» smilte Kirsten igjen. «Et øyeblikk, så skal jeg hente ham.» * Hun forklarte alt som hadde skjedd, men sa ikke noe om at hun mente å ha sett moren sin i vannet. Hun ville ikke virke helt gal, heller. Politimannen var gråhåret og så trøtt ut, med store poser under øynene, og ba om at Emma skulle kalle ham Tom. «Har de vært lenge borte før, foreldrene dine?» Emma så på ham en stund. «Aldri,» sa hun. «Aldri?» «De har jo av og til vært forsinket og sånn, men aldri sånn som dette.» «Kan du tenke deg hva som har skjedd med bilen?» Det hadde ikke Emma hatt tid til å tenke på. Men det var litt rart. «Det må være mannen som tok den.» «Er det ikke litt rart at han først skal ha tatt bilen, og så kommet tilbake med den for å finne deg? Hvor satte han i så fall fra seg bilen?» Hun svarte ikke, så han fortsatte. «Kan det være foreldrene dine som har kjørt av gårde i den?» Med ett følte Emma seg veldig, veldig kvalm. Hun prøvde å snu seg sidelengs, men ble igjen stoppet av smertene fra ryggen. I stedet vendte hun ansiktet mot veggen, bort fra politimannen. «De sa de skulle gå tur,» sa hun, og la vekt på «gå». «Men de kan ha ombestemt seg?» 41


birger baug

Emma svarte ikke, heller ikke da han fortsatte med spørsmålene sine. Til slutt hørte hun at han sukket og reiste seg. «Vi har folk på hytta nå, og undersøker opplysningene dine. Jeg skal holde deg orientert,» sa han. Emma tvilte på at Tom hadde barn selv. * Litt etter sto Kirsten i rommet igjen. Emma hadde fortsatt ansiktet vendt bort, men kunne ikke skjule den store våte flekken under hodet. Kirsten satte seg på sengekanten og strøk henne over håret. «Jeg føler meg ganske sikker på at vi skal finne mammaen og pappaen din,» sa hun. Emma greide ikke å holde tilbake et hulk. «Jeg tror jeg så mamma i elva,» sa hun. Der var det ute, likevel. «Hva mener du,» spurte Kirsten. Emma fortalte. «Men jeg tror egentlig at jeg så syner. Jeg var så sliten …» «Fortalte du det til Tom?» Emma ristet på hodet. «Vent litt,» sa Kirsten. Noen minutter senere var hun tilbake igjen. «De skal lete ved elva også,» sa hun. «Og så har jeg snakket med mormor og morfar. De er på vei.» * Neste gang hun åpnet øynene, sto de der. Rett bak ryggen til morfar skimtet hun også onkel Rolf og tante Ruth og mammas beste venninne, tante Anna. Mormor hadde et alvorlig uttrykk i ansiktet da hun satte seg på sengekanten, bøyde seg fram og la armene rundt Emma. Lå slik en stund, før hun rettet seg opp igjen. De 42


skikkelsen

grå permanentkrøllene rammet inn ansiktet og de mange små fine rynkene rundt øyne og munn. «Vi skal nok finne dem,» sa hun. Emma så bort mot veggen igjen, og kjente at hun ble våt på kinnene enda en gang. Orket ikke å se på noen av dem. Ingen sa noe, det var som om alle visste noe, men ingen ville si det. Eller kanskje de bare ikke ville si det de egentlig trodde. Det ble plutselig bevegelse i den lille flokken av mennesker, men mormor lot ikke til å bry seg. I stedet sa hun: «Brit og Arne er på vei fra Kristiansand. De er her snart,» sa hun. Hvorfor kom det så mange? Mamma og pappa var da ikke døde, heller? Så skjønte hun hvorfor flokken hadde beveget seg. Politimannen, Tom, var på vei mot senga hennes. «Jeg trenger noen minutter alene med henne. Jeg sier fra når dere kan komme inn igjen.» De andre trakk seg tilbake. Det gikk fort, nesten som om de var glade for å kunne gå. Tom satte seg, og trakk fram en mobil. «Vi har ikke funnet dem ennå, men vi leter med full styrke,» sa han. Emma ville spørre om han trodde de var døde, men fikk seg ikke til det. Tom trykket litt på mobilen, og holdt den fram mot henne. «Var dette lyden du hørte?» Emma lyttet. Hørte skraping og lyden av noe som beveget seg. «Kanskje,» sa hun. «Du kan ikke avvise det?» Hun ristet på hodet, kjent en ny smerteiling langs ryggraden. «Men den lyden jeg hørte var kanskje litt skarpere.» «Opptaket er gjort på rommet ditt. Skrapingen kommer fra den gamle tv-antenna som henger på hytteveggen. Kroken som holder den fast hadde løsnet, og med all vinden i går kveld …» 43


birger baug

Hun så på ham. Han så på en måte fornøyd ut. Nå var hun helt sikker på at det ikke var den lyden hun hadde hørt. «Og så sa du at han hadde tatt strømmen?» Hun nikket. Følte et øyeblikk at øynene svømte. Hun lukket dem. Tom strakte litt på seg, strakte ut en arm og klødde seg i bakhodet. «Du skjønner,» begynte han, «at hvis det blir brukt for mye strøm i et hus eller en hytte, så går sikringen. Og du hadde satt ovnen på fullt på rommet ditt, så …» «Men strømmen har jo aldri gått før!» Det var ikke helt sant, hun husket en gang flere år tidligere, da … Tom la albuene på knærne og lente seg litt fram. «Vi prøvde på nytt,» sa han. «Skrudde av alle ovnene og satt dem på igjen, en etter en. Da vi satte ovnen din på fullt, gikk sikringen enda en gang.» Igjen vendte hun hodet mot veggen, men merket likevel at han så på henne. «Men vi fortsetter å lete,» sa han. «Vi skal nok finne dem.» * Hun gikk inn i en slags døs. Av og til kunne hun merke at det var folk inne i rommet, at det ble puslet rundt henne, men hun greide liksom ikke å våkne. Det var akkurat som om kroppen ikke ville det. Alt fløt i stedet inn i hverandre, hun følte ikke lenger at hun greide å skille drøm fra virkelighet, menneske fra menneske eller rommet hun lå i fra fjellet der ute. Men en gang var hun sikker på at hun hadde sett pappa. Han hadde kommet inn og lagt hånda på hodet hennes, og smilt som om hun var den eneste i verden. Slik han pleide å smile når han satt på sengekanten hennes om kvelden for å si god natt. Endelig, en gang utpå natta, våknet hun ordentlig. Ma44


skikkelsen

drassen under henne føltes våt av svette. Utenfor skinte stjernene som natta før, og lyset fra vinduet kastet et langt rektangel inn i rommet, nesten helt bort til senga. Hun vred på seg, kjente smerten og så at hun var alene. På den ene siden ville hun det, på den andre ikke. Pusten gikk hurtigere, og hun lurte på om hun skulle dra i den snora Kirsten hadde vist henne. Våget ikke, ville ikke uroe … Skulle hun prøve å sette seg opp? Gå ut i gangen som sikkert befant seg der ute? Det var vel en nattevakt et sted? Legen hadde sagt at hun burde røre seg så mye hun greide, men så langt hadde hun ikke orket. Noen sekunder senere hadde hun greid å komme seg opp på den ene albuen. Hun jobbet med den andre da hun plutselig fikk øye på noe. Litt lenger ned i senga. Noe kjent, konturer hun hadde sett hundre ganger før … Så skjønte hun hva det var. Skriket kom uten forvarsel. Det ble avløst av nye skrik. Det tok en stund før hun oppfattet at alle kom fra henne selv. * «Du må prøve å roe deg ned. Du har drømt, skjønner du.» Pleieren så på henne, dypt, alvorlig, intenst. «Den er borte nå. Du skal slippe å se den igjen.» Emma hadde forferdelig vondt i ryggen. Synet av Croc på dyna hadde fått henne til å ville løpe, hun hadde satt seg opp uten å merke smertene, men idet hun satte begge føttene i gulvet, hadde beina gitt etter og hun hadde falt. Like etter var pleieren kommet inn, men Emma hadde bare greid å presse ut av seg noe om et kosedyr som ikke skulle ha vært der. Det gikk i døra til rommet, og en ny pleier kom inn. Hun holdt et glass vann og to runde, ovale piller. «Ta disse, så får du sove,» sa hun. 45


birger baug

Emma tok dem. Det var ikke noe hun heller ville enn å sove. * «De tror meg ikke,» sa Emma. Hun følte seg tung i hodet, men mente hun hadde klart å tenke grundig gjennom det. Noen måtte ha plassert Croc i senga hennes, og tross døsigheten kunne hun fortsatt huske klart og tydelig hvordan hun hadde lagt den igjen på baderomsgulvet før hun hadde hoppet ut av baderomsvinduet. Men Tom hadde nektet for at noen i politiet hadde tatt Croc med til henne, han hadde til og med vist henne bilder de hadde tatt av baderommet. Der var det ingen Croc. Det fikk Emma til å forstå at det måtte være skikkelsen som hadde tatt den med. Og senere lagt den lille tøykrokodillen i senga hennes. Men Tom trodde ikke på noen skikkelse, det var tydelig. Han hadde ikke en gang spurt om å få se kosedyret. En stund hadde han nesten fått Emma til å tvile selv også, som om alt hun hadde opplevd bare hadde vært et mareritt. Det eneste hun hadde følt seg helt, helt sikker på da Tom var hos henne, var at hun aldri ville få noen glede av Croc igjen. Men Kirsten hørte på henne, i hvert fall. «Hvem var hos meg i går kveld,» spurte Emma. «Det var jo utenom min vakt, men jeg tror det stort sett var familien din,» sa Kirsten. «Og helt sikkert en pleier eller to.» Pasienten hennes vred på seg, og Kirsten dro dyna til side. «Du er for varm,» sa hun. «Ligg sånn litt. Jeg er straks tilbake.» Emma ble liggende og tenke. Det kunne da ikke være noen i familien som … Og hvorfor i all verden skulle en av pleierne gjøre noe sånt? Så var Kirsten tilbake, med en 46


skikkelsen

hvit plastkrukke i hånda. Hun åpnet den og strødde et tynt, hvitt pulver over madrassen. «Nå blir det bedre.» Emma skulle til å spørre om det likevel kunne ha vært noen andre hos henne om natta, da døra plutselig åpnet seg. Det var Tom på ny, men denne gangen var ansiktet som forandret. Øynene hans var større, nesten oppsperrede, posene under så mindre ut og det tynne håret var i vill uorden. Emma så at han prøvde å roe seg ned på vei bort til senga. Selv følte hun kvalmen stige opp fra mellomgulvet. Hun hadde ikke lyst til å høre, ville bare skrike, men gjorde det ikke. Tom rensket stemmen. «Vi har funnet moren din. Hun er … hun er …» Emma hørte en stemme langt borte fra. «… død,» sa stemmen. Den var hennes egen. * «Dykkerne fant henne i elva.» Egentlig hadde Emma visst det hele tiden, helt siden det hun hadde skimtet nede i det mørke vannet. Kanskje var det ikke moren hun hadde sett, på ordentlig, men innerst inne hadde hun fra da av visst at mamma ikke var i live lenger. «Hvordan døde hun?» «Det trenger ikke du å vite, du …» «Jo, jeg vil vite det!» Emma kjente hvordan noe i henne flammet opp. Hun fikk lyst til å klemme noe veldig, veldig hardt. Eller slå. Hvorfor hadde han ikke trodd henne? Hun så Tom vende blikket mot Kirsten. Han virket litt rådvill. Så var det som om han ga opp. «Hun ble skutt.» «Hvordan?» «Vi er ikke helt sikre, men vi tror det har vært med en pil. Armbrøst eller pil og bue,» la han fort til. «Den eneste 47


birger baug

grunnen til at vi fant henne, var at hun hadde hektet seg fast i noen greiner under vannet, ellers ville hun ha forsvunnet ned fossen …» Emma hørte ikke lenger etter. Mammaen hennes var død. Den gode, snille mammaen som hadde klemt rundt henne, som hadde gått med henne til skolen mye lenger enn hun hadde trengt, som … Tom hadde skiftet emne, hørte hun. «Vi har fortsatt ikke … eh … funnet faren din, men vi har etterlyst ham. Forhåpentligvis dukker både han og bilen opp snart.» Var det det de trodde nå? Hun skulle til å si noe, men Tom fortsatte: «Tror du jeg kan få se det kosedyret du snakket om?» «Jeg har det ikke lenger. En av pleierne tok det.» «Ok, da finner vi det nok.» Han ble sittende litt uten å si noe, begynte halvt å reise seg før han dumpet ned igjen. «Og så kommer vi til å ha en politimann sittende utenfor her. Ja, bare sånn at du vet det. Ja, ikke sant … sånn at hvis du skulle komme på noe mer, så kan du jo bare rope på ham.» At en politimann skulle sitte utenfor døra hennes, gjorde av en eller annen grunn Emma reddere enn noen gang. Hvis bare mamma eller pappa hadde vært her, men mamma var død … Hun tok tak i puta bak hodet sitt, trakk den fram og dro den så hardt ned over ansiktet hun bare kunne. Så hardt at hun nesten ikke fikk puste. * Kirsten hadde hjulpet henne opp i en gåstol, en slik mormor hadde hatt da hun hadde brukket lårhalsen. Hun hadde ikke hatt lyst, men Kirsten hadde nesten tvunget henne. Til sin egen forundring, hadde Emma greid å gå noen skritt 48


skikkelsen

uten altfor store smerter, før hun hadde lagt seg nedpå igjen da Kirsten var fornøyd. Ja, Kirsten var inne hos henne nesten hele tiden nå; oppmuntret henne, snakket med henne, sa at faren hennes kanskje var i live. Men Emma la bare merke til dette «kanskje-et». Familien kom også stadig oftere innom. Besteforeldrene lurte på hvordan det gikk, onkel Arne prøvde å lære henne en kabal, tante Anne hadde med en bok om katter. De fikk satt inn noen stoler og et lite bord, lagde en slags stue borte ved vinduet. Men det var nesten ingen som snakket. Onkel Rolf, for eksempel, sa omtrent ikke et ord til henne, men hun tok ham av og til i å kikke på henne i smug. Emma hadde en følelse av at om de snakket om noe av betydning for henne, så gjorde de det utenfor rommet. Det var som om alle bare ventet på neste triste beskjed. Da den kom, var det ikke i den formen noen av dem hadde ventet. Men igjen var det Tom som var budbringeren. Han hadde et merkelig uttrykk i ansiktet da han satte seg på sengekanten hennes. Emma trodde ikke det skyldtes at Kirsten og mormoren sto bak ham. «Eh …» sa Tom. Det var den eneste lyden som kom på en god stund. Så sa han: «Vi har funnet faren din. Han er i live, men … eh … har trolig hatt det vi kaller en hjerneblødning og …» Emma spratt opp, hun merket knapt ilingen fra ryggsøylen. «Kan jeg se ham? Vil han overleve?» Hun merket at de voksne vekslet blikk. Igjen ble det Tom som svarte. «Han vil nok overleve, men det er ikke sikkert at han ville kjenne deg igjen om du besøkte ham. Hjerneblødninger gjør rare ting med folks hjerner.» «Blir han frisk?» «Kanskje. Legene er ikke sikre.» «Hva skjedde?» «Nei, han … han ble funnet i skråningen nedenfor en av 49


birger baug

hårnålssvingene på veien ned fra Grønntjønn. Han hadde kjørt utfor veien, og vel … bilen lå nesten hundre meter nedenfor og så godt gjemt inne blant noen trær, at … det var derfor det tok så lang tid før noen fant ham.» «Jeg vil se ham,» sa Emma bestemt. «Nå.» Igjen vekslet de voksne blikk. «Det er litt problematisk det der, Emma.» Hun trodde det var første gangen han hadde brukt navnet hennes. «Du skjønner …» Tom tittet hjelpeløst rundt seg. Til slutt falt blikket på mormoren. Hun hadde tårer i øyekrokene, likevel var stemmen spiss og kald da hun fullførte setningen politimannen hadde begynt på. «… det ble funnet en armbrøst i bilen. Med din fars fingeravtrykk på.» * Til slutt var hun blitt alene. Før de gikk, hadde de gitt henne to nye piller og et glass vann. Noen minutter senere hadde hun lagt hodet tilbake og latt som om hun sovnet. Langsomt var rommet blitt tomt, før hun endelig hadde hørt klikket fra lysbryteren. Det siste hun hørte fra gangen utenfor, var Toms stemme, tydeligvis rettet mot politivakten. «Vi overfører deg til rommet hans i andre etasje. Hun er ikke i fare så lenge vi har kontroll på faren, vi vet jo ikke om han bare spiller eller …» Døra hadde glidd igjen og stengt både lys og stemmer ute. Også utenfor var det for lengst blitt mørkt nå og stillheten var nesten total. Emma satte seg forsiktig opp, la hodet på skakke og gravde med tunga inn mellom kinnet og de øvre jekslene. Så spyttet hun to hvite piller ut i hånda, la dem inn under puta og svingte seg forsiktig ut over sengekanten. 50


skikkelsen

Kroppen føltes bedre, og hun greide uten problemer å skyve føttene inn i de hvite slippersene. Morgenkåpa lå over stolen, og hun grøsset lett da hun tok den på seg og strammet beltet. Så bøyde hun seg fram, åpnet skapdøra under nattbordet og fant fram den hvite plastflaska med pulveret Kirsten hadde brukt. Hun visste hva hun skulle gjøre med den nå. Et par minutter senere åpnet hun døra ut i korridoren. De hadde overført politivakten fra hennes rom til farens, og nå var det ingen her. Hun hørte noen svake tastelyder inne fra det hun antok var et kontor, fortet seg forbi og gjennom glassdøra oppfattet hun hodet til en kvinne bøyd ned mot en skjerm. Et øyeblikk senere sto hun ved heisen. Det var hennes siste natt ved sykehuset. Natta da alt måtte skje. * Det var ingen å se i etasjen over, heller. På et stålbord til høyre var det plassert små drikkeglass oppå hverandre, og med kniver og gafler lagt ut i sirlig orden. Emma forsynte seg med ett av glassene, en kniv og en gaffel og stappet det ned i lommene på morgenkåpa. Så gikk hun videre. Litt lenger ned krysset korridoren en annen, akkurat som i etasjen nedenfor. Hun prøvde den som gikk til venstre først, og rett før hjørnet smøg hun seg inn til veggen. Der ble hun stående og lytte. Raslet det i et blad eller noe? Hun la ansiktet inn til den kalde, hvite veggen og skjøv seg forsiktig nærmere til hun med det ene øyet kunne titte rundt hjørnet. Mannen satt og vippet i en stol bare noen meter unna. Uniformen var krøllete og så gammel ut, og støvlene syntes ekstra svarte mot det lysegrå gulvet. Han tittet ned i et blad, og hun kunne så vidt ane bildet av en rød sportsbil uten tak. Bare en meter lenger ned i gangen så hun en 51


birger baug

dør inn til et rom. Litt lenger ned enda et rom på samme side, før gangen endte i en liten sittegruppe og en dobbel glassdør som hun regnet med førte ut til en veranda. Hun trakk seg tilbake og la hodet mot veggen. Tok et dypt drag av den innestengte sykehuslukta før hun gravde ned i lomma og dro opp kniven. Den var av stål og kjentes ganske tung i hånda. Så lente hun seg forsiktig rundt hjørnet på ny. * Politimannen satt fortsatt og stirret ned i bladet. Emma krøket seg litt sammen, og konsentrerte all kraft om den høyre armen. Så kastet hun. Kniven gikk i en fin bue opp mot taket, før den flatet litt ut og begynt på nedturen. Hun hørte nedslaget et sted borte ved sittegruppa, samtidig som hun kunne se politimannens reaksjon. Bladet seilte bortover gulvet i samme øyeblikk som han var på beina og begynte å løpe nedover gangen. Hun hadde ikke lange tiden. Ryggen sendte nye ilinger oppover mot hjernen, men hun hadde likevel aldri beveget seg så fort. Da hun skjøv opp døra til rommet, kunne hun umulig ha brukt mer enn totre sekunder. I mørket innenfor snudde hun seg og holdt i dørhåndtaket for å gjøre dunket så lite som mulig når den ség på plass. Da døra var igjen, vendte hun om på ny og kunne ane senga som et hvitt omriss omtrent midt i rommet. Hun løp til hun var på den andre siden av den, før hun sank ned i bakkant av nattbordet. Hjertet hamret så dunkene fylte hele kroppen. Hun tvang seg til å puste så rolig hun kunne, akkurat i tide. Lysstrimen begynte langsomt innerst ved veggen, før den ble bredere og bredere. Litt senere var det som om hele rommet var opplyst av lyset fra korridoren. 52


skikkelsen

Ville han komme inn? Hun ventet hvert øyeblikk å høre skritt, men det var bare helt stille. Lyset ble værende en liten stund til før det sakte begynte å avta. Til slutt var det nesten helt mørkt igjen. Hun ble sittende litt til, før hun reiste seg og så ned på mannen i senga. De hadde nektet å la henne se ham. Men akkurat det hadde hun tenkt å bestemme selv. * Det luktet stramt og rart, som om han ikke hadde vasket seg på mange dager. Likevel la hun seg ned ved siden av, og trakk dyna over dem begge. Han pustet litt rart og da hun dro hånda forsiktig over håret hans, kjente hun en bandasje over den delen av hodet som lå mot henne. Og tross mørket, ante hun forskjellige farger i ansiktet hans. Det lignet nesten det spettede teppet hun hadde hjemme på rommet sitt. Men varmen fra kroppen hans var den samme. Det var tydelig at han sov tungt, de hadde sikkert gitt ham de hvite pillene også. Likevel, for første gang på veldig, veldig lenge var hennes egen pust roligere, dypere, nesten som vanlig. Tidligere på dagen hadde hun trukket dyna over hodet, etter hvert som politiet og familien snakket om «familietragedien». Et eller annet hadde skjøvet faren over en eller annen kant og fått ham til å gjøre noe som ellers lå fjernt fra ham, sa de. Kanskje han til og med hadde fått hjerneblødningen først, sa de, og at det var den som hadde fått ham inn i psykose. Men Emma visste bedre. Var det én ting hun var helt sikker på, var det at det ikke var faren som hadde fulgt etter henne over fjellet inne i den jakka. Høyden på silhuetten hun hadde sett stemte ikke, bredden stemte ikke, måten å 53


birger baug

bevege seg på stemte ikke − og en hjerneblødning kunne da umulig gjøre alt det … Hun forsøkte å si det, men ingen hadde lyttet. De fant bare det de mente var naturlige forklaringer på alt. Hun hadde jo aldri sett forfølgerens ansikt, og fingeravtrykkene var udiskutable. At bilen hadde vært borte da hun kom til parkeringsplassen, var heller ikke rart. Bilen hadde faren først fjernet, før han deretter hadde bestemt seg for å dra tilbake for å gjøre det av med Emma. Så sikre var de, at de hadde fjernet politivakten hennes, og overført ham til farens rom i etasjen over. Men det var nå, mens hun lå på farens skulder og stirret i taket, at hun kom på Croc. Det var jo faktisk helt umulig at det kunne være faren som hadde lagt den i senga hennes når han hadde sittet fastklemt i en bil. Mannen ved siden av henne sukket og tok et dypt åndedrag. Det var et sukk hun kjente igjen, et hun hadde hørt før når hun av og til hadde lagt seg mellom mamma og pappa i senga hjemme. Alt Emma hadde igjen, var pappa. Og alt han hadde, var henne. Og endelig sovnet hun. * Hun våknet av et intenst fuglekvitter utenfor vinduet. Det var nesten som å være hjemme igjen, men da hun slo opp øynene, var verden hvit og ikke ferskenfarget som på rommet hennes. Og ved siden av henne lå hennes egen far og sov. Utenfor hadde verden så vidt begynt å demre. Himmelen over tretoppene på den andre siden av den lille gressletta fra sykehuset var begynt å gå fra svart til blå. Men bortsett fra fuglekvitteret, var alt fortsatt stille. Emma reiste seg forsiktig. Faren sov fortsatt rolig og tungt. Hun pakket dyna rundt ham og beveget seg mot 54


skikkelsen

døra. Hvordan hun skulle slippe ut igjen uten å bli oppdaget, var hun usikker på, men det viktigste akkurat da hadde vært å slippe inn. Hun åpnet døra, så det ble en liten glipe. Det var den samme mannen som satt utenfor. På gulvet ved siden av ham sto det en termos. Bladet kunne hun ikke lenger se. Han hadde hodet bakoverlent og litt på skakke, men hun kunne ikke avgjøre om han sov. Emma trakk seg litt tilbake igjen, og døra gled sakte igjen uten en lyd. Så stakk hun en hånd ned i hver lomme av morgenkåpe, og veide for og imot. Ville politimannen trenge et større smell denne gangen for å reagere på samme måte? I så fall måtte hun ta glasset. På den annen side: Hvis hun ble oppdaget, ville de vel bli sintere om hun hadde knust et glass enn om hun bare hadde kastet en gaffel som kunne vaskes? Til slutt var valget tatt. Hun åpnet døra litt mer på gløtt enn forrige gang og kastet i motsatt retning nå, over krysset av korridorer. Det lille smellet da gaffelen landet, satte i gang en ny bevegelse i stolen, og hun tenkte seg ikke lenger om, bare løp. Men idet hun rundet hjørnet, så hun at politimannen litt lenger ned i gangen hadde stanset og snudd seg. «Hei der!» Hun bare løp, mot heisen og trappeskiltet ved siden av. Røsket opp døra og begynte på trinnene. Hvert støt kjentes som en iling langs ryggraden. Nede i egen etasje begynte hun først å løpe mot rommet sitt, før hun stanset opp. Det virket ikke som om han hadde fulgt etter henne. Var det fordi han måtte sjekke rommet til pappa først? Hadde han skjønt hvem hun var? Først da ble hun oppmerksom på gulvet. Flere steder var det ikke lenger rent lysegrått, men hadde fått hvite spetter. Midt inne i hver flekk kunne hun se omrisset av en sko. Noen hadde gått her, helt tydelig fra rommet hennes. Var 55

Sommerkrim 2012  

Bare det beste er godt nok. Dette er spennende sommerlektyre til ferie og fritid, perfekt å lese på stranden, i parken, på sjøen, på hytta....

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you