T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 14 av 293)
liggenhet, med storslagen utsikt over byen og landsbygda. Hagene foran husene skrånet imidlertid faretruende mot fortauet nedenfor, og plantene klamret seg til bambusstokker som om det gjaldt livet. Harold gikk ned den bratte asfalterte gangstien en smule raskere enn han ønsket, og la merke til fem nye løvetann. Kanskje han kunne ta en tur med ugressmiddelet utpå ettermiddagen. Det ville vært noe. Den nærmeste naboen fikk øye på Harold og satte kursen for gjerdet som skilte dem. Rex var en kort mann med små føtter, et lite hode og en veldig rund kropp som iblant fikk Harold til å engste seg for at han skulle miste balansen og rulle nedover åssiden som en tønne. Rex var blitt enkemann for seks måneder siden, omtrent samtidig med at Harold gikk av med pensjon. Etter at Elisabeth døde, pratet han ofte om hvor vanskelig livet var. Han pratet gjerne lenge og vel. «Det minste du kan gjøre, er å høre på det han sier,» sa Maureen, selv om Harold ikke riktig visste om ordet «du» viste til ham eller folk flest. «Ute og spaserer?» sa Rex. Harold forsøkte seg med en spøkefull tone som han håpet ville gi et hint om at han ikke kom til å stoppe. «Skal jeg ta med noe til postkassen for deg, gamle ørn?» «Ingen skriver til meg. Etter at Elizabeth ble borte, har jeg bare fått reklame.» Rex stirret tomt ut i luften, og Harold skjønte umiddelbart hvilken retning samtalen var i ferd med å ta. Han kikket opp; himmelen var lyseblå med skydotter på. «Fint vær i dag.» «Veldig fint,» sa Rex. Det ble stille, og Rex sukket. «Elizabeth elsket solen.» Stille igjen. «Fin dag å klippe plenen på, Rex.» «Veldig fin, Harold. Komposterer du gressavfallet ditt? Eller legger du det bare rundt plantene?» «Nei, det setter seg fast under skoene når det blir liggende rundt omkring. Maureen liker ikke at jeg drar med meg rusk og rask inn i huset.» Harold kastet et blikk på seilerskoene sine og lurte på hvorfor folk brukte sånne når de ikke hadde 14