Rachel_Joyce_Harold_Frys

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 1 av 293)

Harold Frys utrolige pilegrimsferd

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 2 av 293)

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 3 av 293)

Rachel Joyce

Harold Frys utrolige pilegrimsferd Oversatt av Bente Rannveig Hansen

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 4 av 293)

Verset fra John Bunyans En pilgrims vandring er hentet fra Einar Thommesens gjendiktning, Norsk Litteraturselskap, 1957.

Originalens tittel: The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry Copyright © Rachel Joyce 2012 First published in Great Britain in 2012 by Doubleday an imprint of Tranworld Publishers Norsk utgave © 2012 H. Aschehoug & co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,5/12 pkt. Sabon hos Type-it AS, Trondheim Papir: 70g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Germany GGP Media GmbH, Pössneck 2012 ISBN 978- 82-03-21753-1

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 5 av 293)

Til Paul, som går sammen med meg, og min far, Martin Joyce (1936–2005)

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 6 av 293)

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 7 av 293)

Kom hit, om du har lyst og se en kriger som våge kan en dyst og aldri viker!

La komme hva det vil, ja storm og vann og ild og Satans renkespill – han er en pil’grim john bunyan, En pilgrims vandring

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 8 av 293)

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 9 av 293)

1

Harold og brevet

Brevet som skulle forandre alt, kom på en tirsdag. Det var midt i april, en helt vanlig morgen som duftet av klesvask og nyklippet gress. Harold Fry satt ved frokostbordet, nybarbert, kledd i ren skjorte og slips, med en ristet brødskive foran seg som han ennå ikke hadde smakt på. Han stirret ut av kjøkkenvinduet på den nyslåtte plenen som var spiddet på midten av Maureens tørkestativ og omgitt av naboenes levegger på alle kanter.

«Harold!» ropte Maureen over støvsugeren. «Post!»

Han hadde tenkt at han kanskje skulle gå ut en tur, men der var det ikke annet å gjøre enn å klippe plenen, og det hadde han gjort dagen før. Støvsugeren stanset med en tumlende lyd, og kona hans kom inn med et grettent ansiktsuttrykk og et brev i hånden. Hun satte seg overfor Harold.

Maureen var en spinkel kvinne med sølvgrått hår og et energisk ganglag. Da de først traff hverandre, hadde ingenting gjort ham gladere enn når han fikk henne til å le. Å se den pertentlige damen bryte sammen av fryd. «Det er til deg,» sa hun. Han skjønte ikke hva hun mente før hun skjøv 9

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 10 av 293)

en konvolutt over bordet, slik at den ble liggende like ved albuen hans. Begge stirret på brevet som om de aldri før hadde sett noe liknende. Det var rosa. «Det er poststemplet i Berwick-upon-Tweed.»

Han kjente ingen i Berwick. Han kjente egentlig ikke så mange i det hele tatt. «Kanskje det er feil.»

«Ikke tale om. De stempler ikke feil, vet du.» Hun tok en skive som stakk opp av brødristeren. Hun likte dem kalde og sprø.

Harold studerte den mystiske konvolutten. Den var ikke rosa som baderomsmøblene, eller de matchende håndklærne og det lodne trekket på klosettlokket. På badet var allting knallrosa på en måte som fikk Harold til å føle at han ikke burde være der. Denne fargen var delikat. Som rosa melis.

Navnet og adressen hans var skrevet med kulepenn, klossete bokstaver hulter til bulter, som om et barn hadde rablet dem ned: Mr. H. Fry, 13 Fossebridge Road, Kingsbridge, South Hams. Han hadde ikke sett den håndskriften før.

«Nå?» sa Maureen og rakte ham en kniv. Han stakk den inn i hjørnet av konvolutten og skar opp klaffen. «Forsiktig,» sa hun i en formanende tone.

Han kjente blikket hennes da han trakk ut brevet og dyttet lesebrillene lenger opp på nesen. Brevet var maskinskrevet og returadressen et sted han ikke kjente til: St. Bernadine’s Hospice. Kjære Harold. Dette kommer kanskje som en overraskelse. Blikket hans flakket ned til den siste linjen på arket.

«Nå?» sa Maureen igjen.

«Gode gud. Det er fra Queenie Hennessy.»

Maureen spiddet en smørkule med kniven og bredte den utover brødskiven. «Hvem i all verden er Queenie?»

«Hun jobbet på bryggeriet. For mange år tilbake. Husker du ikke?»

Maureen trakk på skuldrene. «Hvorfor skulle jeg det? Jeg forstår ikke hvorfor jeg skulle huske noen fra mange år tilbake. Kan du sende meg syltetøyet?»

«Hun var i økonomiavdelingen. Hun var svært dyktig.»

«Det der er marmelade, Harold. Syltetøy er rødt. Hadde 10

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 11 av 293)

du kastet et blikk på ting før du tok dem opp, ville alt ha gått så mye bedre.»

Harold rakte henne det hun ville ha, og vendte tilbake til brevet. Pent og ordentlig, naturligvis, noe helt annet enn den rotete håndskriften utenpå konvolutten. Han smilte. Sånn hadde det bestandig vært med Queenie; hun gjorde alt så nøyaktig at det var umulig å utsette noe på det. «Hun husker deg. Hun ber meg hilse.»

Maureen snurpet leppene sammen. «Jeg hørte på radioen at franskmennene er ute etter brødet vårt. De får ikke tak i ferdig oppskåret brød i Frankrike. De kommer hit og kjøper opp alt vi har. Radiomannen sa at det kan bli mangel på brød før sommeren.» Hun tidde. «Harold? Hva er det med deg?»

Han svarte ikke. Han reiste seg, blek i ansiktet og med halvåpen munn. Da han omsider sa noe, var stemmen hans liten og fjern. «Det er – kreft. Queenie skriver for å ta farvel.» Harold lette etter flere ord, men fant ingen. Han drog opp et lommetørkle fra bukselommen og snøt seg i det.

«Jeg … øh. Huff.» Tårene stod i øynene hans.

Det gikk en liten stund, kanskje noen minutter. Maureen svelget så hardt at det brøt stillheten. «Så synd, da,» sa hun.

Han nikket. Han burde løfte blikket, men han greide det ikke.

«Det er fint vær i dag,» sa hun. «Kunne du ikke finne fram terrassemøblene?» Men han satte seg ned igjen og ble sittende uten å røre seg, uten å si noe, til hun løftet de brukte tallerkenene av bordet. Sekunder senere var støvsugeren i gang igjen ute i entreen.

Harold kjente seg oppjaget. Hvis han beveget så mye som en arm eller et bein, eller bare en muskel, var han redd det kunne utløse et skred av følelser som han nå gjorde sitt beste for å holde tilbake. Hvorfor hadde han latt det gå tjue år uten at han hadde prøvd å finne Queenie Hennessy? Han så for seg den vesle, mørkhårede kvinnen han hadde jobbet sammen med for så lenge siden, og kunne ikke begripe at hun 11

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 12 av 293)

var … hva? Seksti? Og i ferd med å dø av kreft i Berwick. Av alle steder, tenkte han; han hadde aldri vært så langt nord.

Han kikket ut i hagen og fikk øye på et plastbånd som hadde hektet seg fast i laurbærbusken. Det flagret i luften, men ble hengende. Han stakk brevet fra Queenie i lommen og klappet to ganger på den for å forsikre seg om at det lå trygt, og så reiste han seg.

Ovenpå lukket Maureen døren til Davids rom lydløst bak seg og ble stående et øyeblikk mens hun pustet ham inn.

Hun trakk til side de blå, lystette gardinene som hun trakk for hver kveld, og sjekket at det ikke var støv der falden på gardinene møtte vinduskarmen. Hun tørket støv av sølvrammene på portrettet fra studietiden hans i Cambridge og svart-hvitt-bildet av ham som baby. Hun holdt rommet i orden fordi hun ventet på at David skulle komme tilbake, og hun visste aldri når det kunne skje. En del av henne ventet uavbrutt. Menn hadde ingen anelse om hvordan det var å være mor. Smerten ved å elske et barn, selv etter at han hadde reist sin vei. Hun tenkte på Harold som satt nedenunder med det rosa brevet sitt, og ønsket at hun kunne ha pratet med sønnen deres. Maureen forlot rommet like stille som hun hadde kommet inn, og gikk for å skifte på sengene.

Harold Fry tok flere brevark og en av Maureens fyllepenner ut av kommodeskuffen. Hva sa man til en kvinne som var i ferd med å dø av kreft? Han ville at hun skulle vite hvor trist han var, men det ble feil å skrive Min dypeste medfølelse ettersom det var det det stod på de ferdigtrykte kortene etter begivenheten, for å si det sånn; og dessuten hørtes det så formelt ut, som om han egentlig ikke brydde seg. Han forsøkte seg med Kjære Miss Hennessy, jeg håper inderlig at tilstanden Deres bedrer seg, men da han la fra seg pennen for å lese igjennom det han hadde skrevet, virket det både stivt og falskt. Han krøllet sammen arket og prøvde igjen.

Han hadde aldri vært flink til å uttrykke seg. Det han følte, var så overveldende at det var vanskelig å finne de rette or12

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 13 av 293)

dene, og om han skulle klare det, ville det neppe sømme seg å sende dem til en kvinne han ikke hadde pratet med på tjue år. Hadde det vært han som var syk, ville Queenie ha visst nøyaktig hva hun skulle gjøre.

«Harold?» Maureens stemme kom overraskende på ham.

Han trodde hun var ovenpå og tørket støv eller pratet med David. Hun hadde gummihanskene på.

«Jeg skriver et lite brev til Queenie.»

«Et lite brev?» Hun gjentok ofte det han sa.

«Ja. Vil du signere?»

«Ikke tale om. Det passer seg ikke å signere et brev til noen jeg ikke kjenner.»

Det var ikke tid til å bekymre seg for formuleringene. Han fikk bare skrive det som falt ham inn: Kjære Queenie. Takk for brevet. Så leit å høre. Kjærlig Beste hilsen Harold (Fry).

Det var ikke stort, men det var bedre enn ingenting. Han stakk brevet i en konvolutt, klebet den raskt igjen og skrev adressen til St. Bernadine’s Hospice på forsiden. «Jeg tar en snartur bort til postkassen.»

Klokken var over elleve. Han tok allværsjakken ned fra knaggen der Maureen foretrakk at han hengte den. Halvveis ute av døren ble han møtt av den varme, salte luften, men før han rakk å løfte venstrefoten over terskelen, var kona på siden av ham.

«Blir du lenge?»

«Jeg skal bare bort til enden av gaten.»

Hun ble stående og se opp på ham med de mosegrønne øynene og den smale haken, og han skulle ønske han visste hva han skulle si, men han gjorde ikke det; i hvert fall ikke noe som kunne gjøre en forskjell. Han lengtet etter å røre ved henne slik han hadde gjort i gamle dager, og hvile hodet på skulderen hennes. «Ha det bra, Maureen.» Han lukket ytterdøren mellom dem, forsiktig så den ikke skulle smelle igjen.

Husene i Fossebridge Road lå i en åsside ovenfor Kingsbridge og hadde det eiendomsmeglerne kalte en perfekt be13

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 14 av 293)

liggenhet, med storslagen utsikt over byen og landsbygda.

Hagene foran husene skrånet imidlertid faretruende mot fortauet nedenfor, og plantene klamret seg til bambusstokker som om det gjaldt livet. Harold gikk ned den bratte asfalterte gangstien en smule raskere enn han ønsket, og la merke til fem nye løvetann. Kanskje han kunne ta en tur med ugressmiddelet utpå ettermiddagen. Det ville vært noe.

Den nærmeste naboen fikk øye på Harold og satte kursen for gjerdet som skilte dem. Rex var en kort mann med små føtter, et lite hode og en veldig rund kropp som iblant fikk Harold til å engste seg for at han skulle miste balansen og rulle nedover åssiden som en tønne. Rex var blitt enkemann for seks måneder siden, omtrent samtidig med at Harold gikk av med pensjon. Etter at Elisabeth døde, pratet han ofte om hvor vanskelig livet var. Han pratet gjerne lenge og vel. «Det minste du kan gjøre, er å høre på det han sier,» sa Maureen, selv om Harold ikke riktig visste om ordet «du» viste til ham eller folk flest.

«Ute og spaserer?» sa Rex. Harold forsøkte seg med en spøkefull tone som han håpet ville gi et hint om at han ikke kom til å stoppe. «Skal jeg ta med noe til postkassen for deg, gamle ørn?»

«Ingen skriver til meg. Etter at Elizabeth ble borte, har jeg bare fått reklame.»

Rex stirret tomt ut i luften, og Harold skjønte umiddelbart hvilken retning samtalen var i ferd med å ta. Han kikket opp; himmelen var lyseblå med skydotter på. «Fint vær i dag.»

«Veldig fint,» sa Rex. Det ble stille, og Rex sukket. «Elizabeth elsket solen.» Stille igjen.

«Fin dag å klippe plenen på, Rex.» «Veldig fin, Harold. Komposterer du gressavfallet ditt?

Eller legger du det bare rundt plantene?»

«Nei, det setter seg fast under skoene når det blir liggende rundt omkring. Maureen liker ikke at jeg drar med meg rusk og rask inn i huset.» Harold kastet et blikk på seilerskoene sine og lurte på hvorfor folk brukte sånne når de ikke hadde 14

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 15 av 293)

noen planer om å seile. «Ja, ja. Jeg får komme meg videre.

Må rekke det første postbudet.» Han gikk mot gangstien mens han viftet med konvolutten.

For første gang i sitt liv ble han skuffet over å oppdage at postkassen dukket opp før han hadde antatt. Harold prøvde å krysse veien for å unngå den, men der var den, stod og ventet på ham i enden av Fossebridge Road. Han holdt brevet til Queenie opp mot sprekken og stanset. Han kikket tilbake på den korte strekningen han hadde gått.

De frittliggende husene var kalket og malt i ulike nyanser av gult, lakserosa og blått. Enkelte hadde fremdeles det spisse femtitallstaket med dekorative bjelker formet som en halv sol; andre hadde loftstilbygg med skifertak; ett var fullstendig ombygd til sveitservilla. Harold og Maureen hadde flyttet hit for førti år siden, da de var nygifte. Han hadde brukt alle sparepengene sine på innskuddet; det hadde ikke vært noe igjen til gardiner eller møbler. De hadde holdt seg for seg selv, og med tiden hadde naboer kommet og gått, mens Harold og Maureen ble værende. En gang hadde de hatt grønnsakshage og en kunstig dam. Hun hadde lagd chutney hver sommer, og David hadde hatt gullfisk. Bak huset hadde det stått en redskapsbod som luktet kunstgjødsel, med kroker høyt oppe på veggen, til å henge redskaper og taukveiler på. Men alt dette var borte for lengst. Selv sønnens gamle skole, som hadde ligget et steinkast fra soveromsvinduet hans, var jevnet med jorden og erstattet av femti rimelige leiligheter i klare primærfarger med gatebelysning utformet som georgianske gasslykter.

Harold tenkte på ordene han hadde skrevet til Queenie, og skammet seg over hvor utilstrekkelige de var. Han så for seg at han gikk hjem igjen, at Maureen ringte til David, og at livet fortsatte nøyaktig som før bortsett fra at Queenie lå for døden i Berwick. Det ble for mye for ham. Brevet hvilte i den mørke åpningen. Han klarte ikke å slippe det.

«Det er jo tross alt en fin dag,» sa han høyt, selv om ingen kunne høre det. Han hadde ikke noe annet å ta seg til. Han 15

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 16 av 293)

kunne like gjerne gå til den neste postkassen. Han rundet svingen i Fossebridge Road før han rakk å ombestemme seg.

Det liknet ikke Harold å ta en kjapp avgjørelse. Han innså det. Etter at han hadde gått av med pensjon, hadde dagene glidd forbi uten at noe forandret seg, annet enn at han ble tykkere rundt midjen og tynnere i håret. Han sov dårlig om natten, og iblant sov han ikke i det hele tatt. Før han visste ordet av det, dukket det opp en søyleformet rød postkasse foran ham, og han stanset. Han hadde satt i gang noe, og han visste ikke hva det var, men nå som han først hadde begynt, var han ikke klar for å gi seg. Svetten piplet fram i pannen hans; det bruste forventningsfullt i årene. Hvis han leverte brevet på postkontoret i Fore Street, ville det garantert komme fram dagen etter.

Solen varmet bakhodet og skuldrene hans der han ruslet ned gatene med nye boliger. Harold kikket inn gjennom vinduene; noen var tomme, i andre stod det folk og stirret rett tilbake på ham slik at han følte seg tvunget til å gå fortere.

I atter andre så han en gjenstand han ikke hadde forventet å se; en porselensfigur eller en vase, eller til og med en tuba.

De skjøre bitene av seg selv som folk stilte opp mellom sitt eget liv og verden utenfor. Han prøvde å forestille seg hva en forbipasserende kunne finne ut om ham og Maureen ut fra vinduene i Fossebridge Road nummer 13 før han innså at det ikke var stort, takket være de lystette gardinene. Han satte kursen for havnen og kjente det rykke i lårmusklene.

Det var lavvann, og små båter som trengte et malingsstrøk, lå og duppet i et månelandskap av svart gjørme. Harold stavret bort til en ledig benk, tok brevet fra Queenie opp av lommen og brettet det ut.

Hun husket. Etter så mange år. Og likevel hadde han levd det ordinære livet sitt som om det hun hadde gjort, ikke betydde noe som helst. Han hadde ikke prøvd å hindre henne.

Han hadde ikke engang tatt farvel. Himmelen og fortauet gled over i hverandre da han plutselig fikk tårer i øynene.

Gjennom tårene så han det uklare omrisset av en ung mor og et barn. Det så ut som om de hadde hver sin iskrem i hån16

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 17 av 293)

den, og de holdt den slik man ville holdt en fakkel. Hun løftet gutten og satte ham ned på den andre enden av benken.

«Nydelig dag,» sa Harold, som ikke ville virke som en gammel mann som satt der og gråt. Hun kikket ikke opp og svarte heller ikke. Hun bøyde seg mot hånden til barnet og slikket en jevn stripe rundt iskremen for å få den til å slutte å renne. Gutten så på moren sin, som var så nær at ansiktet hans så ut som en forlengelse av hennes.

Harold lurte på om han noensinne hadde sittet nede ved havnen og spist iskrem sammen med David. Han var sikker på at han måtte ha gjort det, men kunne ikke huske det selv om han anstrengte seg. Han var nødt til å komme seg videre.

Han måtte poste brevet sitt.

Utenfor Old Creek Inn satt kontorarbeidere med en øl og lo, men Harold la knapt nok merke til dem. Da han tok fatt på den bratte oppoverbakken i Fore Street, tenkte han på moren som hadde vært så oppslukt av sønnen sin at hun ikke enset noen andre. Det slo ham at det var Maureen som bestandig pratet med David og fortalte ham siste nytt.

Det var Maureen som alltid hadde skrevet navnet til Harold («Pappa») på brev og kort. Det var til og med Maureen som hadde funnet et sykehjem til faren hans. Og dette tvang fram spørsmålet – idet han trykket på knappen i lyskrysset – at dersom hun praktisk talt var Harold, hvem var han da?

Han strente forbi postkontoret uten å stoppe.

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 18 av 293)

2

Harold og jenta på bensinstasjonen og et spørsmål om tro

Harold nærmet seg toppen av Fore Street. Han hadde passert den nedlagte Wolwoorth’s, den slemme slakteren («Han slår kona si,» sa Maureen), den snille slakteren («Kona hans forlot ham»), klokketårnet, The Shambles og kontorene til South Hams Gazette, og nå var han ved den siste butikken.

Det verket i lårmusklene for hvert skritt han tok. Bak ham glitret elvemunningen i solen; båtene var allerede små hvite prikker. Han stoppet utenfor reisebyrået for å ta en pust i bakken uten at noen la merke til det, mens han lot som om han leste oppslagene som hang i vinduet. Bali, Napoli, Istanbul, Dubai. Moren hans hadde alltid snakket så drømmende om å reise til land der det vokste tropiske trær, og der kvinnene hadde blomster i håret, at han som liten hadde næret en instinktiv mistro til den verdenen han ikke kjente. Det hadde ikke vært stort annerledes etter at han giftet seg med Maureen og de fikk David. Hvert år hadde de tilbrakt to uker i den samme ferieleiren i Eastbourne. Harold trakk pusten dypt gjentatte ganger for å roe pulsen, og fortsatte nordover.

18

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 19 av 293)

Butikkene ble erstattet av boliger, noen bygd i den grårosa Devon-steinen, noen malt, andre kledd med skiferheller, fulgt av nye hus beliggende i blindveier. Magnoliaen stod i blomst; frynsete hvite stjerner mot nakne greiner. Klokken var allerede ett; han hadde gått glipp av dagens første postrunde. Han tenkte at han ville kjøpe seg en matbit som kunne holde ham gående en stund til, og så kunne han finne den neste postkassen. Etter å ha ventet på en lomme i trafikken krysset Harold gaten mot en bensinstasjon like ved, der boligområdet gled over i åpne jorder.

Ei ung jente bak kassen gjespet. Hun hadde en rød frakk over t-skjorte og bukser, med et skilt der det stod SPØR MEG OM HJELP. Håret hennes hang i fete tjafser på hver side av hodet slik at ørene stakk ut, og huden hennes var kopparret og blek, som om hun ikke hadde fått frisk luft på lange tider. Hun skjønte ikke hva han snakket om da han spurte om lette forfriskninger. Hun åpnet munnen og lot den være halvåpen, og han ble bekymret for at hun ikke skulle klare å lukke den igjen. «En matbit?» sa han. «Noe som kan holde meg gående?»

Blikket hennes flakket. «Å, du mener en burger.» Hun trasket bort til kjøleskapet og viste ham hvordan man varmet en BBQ osteburger med pommes frites i mikrobølgeovnen.

«Du store min,» sa Harold da de så den snurre rundt i boksen sin innenfor det lille vinduet. «Jeg ante ikke at man kunne få et helt måltid på en bensinstasjon.»

Jenta tok burgeren ut av mikrobølgeovnen og rakte ham pakker med ketchup og brun saus. «Har du fylt bensin?» spurte hun og tørket seg langsomt på hendene. De var små, som på et lite barn.

«Nei, nei, jeg kom bare forbi. Til fots.» «Å,» sa hun.

«Jeg skal poste et brev til en jeg kjente før i tiden. Hun har dessverre fått kreft.» Han oppdaget forferdet at han gjorde et opphold før han uttalte ordet med lav stemme. Han oppdaget også at fingrene hans formet en liten klump i luften.

19

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 20 av 293)

Jenta nikket. «Tanta mi hadde kreft,» sa hun. «Herregud, den sjukdommen er overalt.» Hun lot blikket gli opp og ned hyllene, som om sykdommen til og med var å finne bak veikartene og Turtle Wax-polituren. «Det gjelder bare å være positiv.»

Harold sluttet å tygge og tørket seg om munnen med en serviett. «Positiv?»

«Du må tro. Sånn tenker jeg. Det handler ikke om medisiner og alle de greiene der. Du må tro på at et menneske kan bli bedre. Det er så mye i menneskehjernen som vi ikke skjønner. Men veit du hva, hvis du bare tror, så kan du klare hva som helst.»

Harold betraktet jenta med ærefrykt. Han visste ikke hvordan det hadde gått til, men det var som om hun stod badet i lys, som om solen hadde fanget henne og fikk håret og huden hennes til å skinne med en intens glød. Kanskje stirret han for hardt, for hun trakk på skuldrene og bet seg i overleppen. «Prater jeg tull nå?»

«Nei, kjære vene. Langt ifra. Det er riktig interessant. Jeg er redd religion er noe jeg aldri har fått helt taket på.»

«Jeg mener ikke sånn religiøst. Jeg mener å stole på det du ikke veit og gå for det. Tro på at du kan gjøre en forskjell.»

Hun tvinnet en hårlokk rundt fingeren.

Harold følte at han aldri hadde møtt noen som var så skråsikker, og i tillegg var hun så ung; hun fikk det til å høres så innlysende. «Så, ble hun bedre? Tanten din? Fordi du trodde at hun kunne det?»

Hun hadde tvunnet håret så stramt rundt fingeren at han var redd det kanskje satt fast. «Hun sa at det gav henne håp da alt var som mørkest …»

«Er det noen som jobber her, eller?» ropte en mann i nålestripet dress borte ved kassen. Han kakket bilnøklene sine mot disken for å demonstrere at han kastet bort tiden.

Jenta trasket tilbake til kassen, der den dresskledde mannen gjorde et nummer av å kikke på klokken sin. Han holdt håndleddet høyt opp i luften og pekte på urskiven. «Jeg skal være i Exeter om tretti minutter.»

20

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 21 av 293)

«Bensin?» sa jenta og inntok plassen sin igjen, foran sigaretter og lodd. Harold prøvde å fange blikket hennes, men hun reagerte ikke. Hun virket treg og tom igjen, som om samtalen deres aldri hadde funnet sted.

Harold la pengene for burgeren på disken og gikk mot døren. Tro? Var det ikke det hun hadde sagt? Det var ikke et ord han vanligvis hørte, men det var underlig. Selv om han ikke var sikker på hva hun mente med tro, eller hva han fremdeles hadde igjen å tro på, ringte ordet i hodet hans med en intensitet som forvirret ham. I en alder av sekstifem hadde han begynt å forvente visse plager. Stive ledd, en svak piping i ørene, rennende øyne ved det minste lille drag i luften, en stikkende smerte i brystet som innvarslet noe mer alvorlig.

Men hva var denne plutselige flommen av følelser som fikk hele kroppen hans til å dirre av energi? Han satte kursen for A381 og lovte seg selv at han ville stanse ved den neste postkassen.

Han forlot Kingsbridge. Veien smalnet til ett kjørefelt, og snart forsvant fortauet fullstendig. Over ham filtret greinene seg sammen til et tak med et vell av blomster og spisse knopper. Mer enn én gang måtte han presse seg inn i en hagtorn for å unngå en passerende bil. Noen kjørte alene, han antok at de var kontorfolk ettersom ansiktene deres hadde noe stivt over seg, som om gleden var skvist ut av dem. I andre biler kjørte kvinner og barn, de så også slitne ut. Selv de eldre ekteparene, som ham selv og Maureen, hadde noe stivt og strengt over seg. Harold følte seg sterkt fristet til å vinke.

Men han gjorde det ikke. Han hev etter pusten der han gikk, og ville ikke at noen skulle føle at de måtte stoppe.

Sjøen lå bak ham; foran ham strakte Dartmoors bølgende åser og blå himmel seg. Og bortenfor der? Blackdown-fjellene, Mendip-fjellene, Malvern-fjellene, Penninene, Yorkshire Dales, Cheviot-fjellene og Berwick-upon-Tweed.

Men der, rett over veien, stod en postkasse, og litt bortenfor den en telefonkiosk. Harolds reise var over.

Han slepte beina etter seg. Han hadde sett så mange postkasser nå at han hadde mistet tellingen, foruten to Royal 21

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 22 av 293)

Mail-varebiler og et postbud på moped. Harold tenkte på alle hendelsene i livet som han ikke hadde brydd seg om.

De små smilene. Invitasjonene til en øl. Menneskene han hadde gått forbi gang på gang, på parkeringsplassen utenfor bryggeriet eller på gaten, uten noensinne å løfte hodet. Naboer som hadde flyttet uten at han hadde tatt vare på den nye adressen deres. Enda verre: Sønnen som ikke snakket til ham, og kona han hadde forrådt. Han husket faren sin på sykehjemmet og morens koffert ved døren. Og nå var det en kvinne som for tjue år siden hadde vist seg å være en venn.

Var det slik det var? At i det øyeblikk han gjerne ville gjøre noe, var det for sent? At alle bitene av et liv før eller senere måtte oppgis, som om de i virkeligheten ikke betydde noe som helst? Følelsen av hjelpeløshet hvilte så tungt på ham at han kjente seg tappet for krefter. Det var ikke nok å sende et brev. Han måtte gjøre noe som hadde større betydning, noe som kunne gjøre en forskjell. Harold famlet i lommene etter mobiltelefonen sin, men innså at han hadde lagt den igjen hjemme. Han stavret ut i veien med et bedrøvet uttrykk i ansiktet.

En varebil stanset med hylende bremser før den svingte forbi ham. «Jævla idiot!» brølte sjåføren.

Han hørte det knapt nok. Han enset ikke postkassen heller. Brevet fra Queenie var oppe av lommen hans før døren til telefonkiosken hadde lukket seg bak ham.

Han fant adressen og telefonnummeret, men fingrene skalv så han nesten ikke klarte å taste nummeret. Han ventet. Luften var tung og stillestående, og svetten piplet mellom skulderbladene hans.

Etter ti ringesignaler lød det omsider et klirr og en stemme med kraftig aksent: «St. Bernadine’s Hospice, god dag.»

«Jeg vil gjerne snakke med en pasient, takk. Hun heter Queenie Hennessy.»

Det ble stille.

Han tilføyde: «Det er veldig viktig. Jeg er nødt til å vite at hun har det bra.»

Kvinnen lagde en lyd som om hun utstøtte et langt sukk.

22

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 23 av 293)

Harold frøs på ryggen. Queenie var død; det var for sent.

Han løftet hånden til munnen.

Stemmen sa: «Jeg er redd Miss Hennessy ligger og sover.

Kan jeg ta imot en beskjed?»

Skygger av små skyer for over landskapet. Det hvilte et røykaktig lys over åsene i det fjerne, ikke fordi det begynte å mørkne, men fordi avstanden var så stor. Han så for seg Queenie som lå og døste i den ene enden av England, mens han selv befant seg i en telefonkiosk i den andre enden, og imellom lå så mye han ikke kjente til, men bare kunne forestille seg: veier, åkrer, elver, skoger, sletter, høydedrag og daler, og mennesker, mange mennesker. Han skulle møte og gå forbi alle sammen. Det var ingen overveielse, ingen argumentasjon. Avgjørelsen gav seg selv i samme øyeblikk som han fikk ideen. Det var så ukomplisert at han måtte le.

«Si til henne at Harold Fry er på vei. Alt hun trenger å gjøre, er å vente. Du skjønner, jeg skal redde henne. Jeg skal fortsette å gå, og hun må fortsette å leve. Kan du si det til henne?»

Kvinnen lovte å gjøre det. Var det noe mer? Kjente han til visittidene, for eksempel? Reglene for parkering?

«Jeg kommer ikke med bil,» sa han. «Jeg vil at hun skal leve.»

«Unnskyld. Sa du noe om bilen din?»

«Jeg kommer til fots. Hele veien fra South Devon til Berwick-upon-Tweed.»

Kvinnen sukket oppgitt. «Det er veldig mye bråk på linjen.

Hva sa du?»

«Jeg går,» ropte han.

«Jeg skjønner,» sa kvinnen sakte, som om hun hadde tatt opp en penn og var i ferd med å notere det han sa. «Du går.

Jeg skal si det til henne. Er det noe annet jeg skal si?»

«Jeg begynner akkurat nå. Så lenge jeg går, må hun holde seg i live. Vær snill å si til henne at jeg ikke kommer til å svikte henne denne gangen.»

Da Harold la på og gikk ut av telefonkiosken, slo hjertet hans så fort at det føltes som om brystet var for trangt. Med 23

T YPE-IT AS, 20.08.2012 ORDRE: 26643 (s . 24 av 293)

skjelvende fingrer løsnet han klaffen på sin egen konvolutt og tok ut svarbrevet. Han presset det mot glassveggen på telefonkiosken og skriblet et PS: Vent på meg. H. Så postet han brevet.

Harold stirret på veien som strakte seg som en snor foran ham, på den skinnende veggen som var Dartmoor, og deretter ned på sine egne seilersko. Han spurte seg selv hva i himmelens navn han nettopp hadde gjort.

Over ham slo en måke med vingene og skrek av latter.