KAPITTEL 1
D
et lukter død. Et kadaver ligger til høyre lenger inn i skogen. Ikke noe stort. En hare, kanskje. Lukta er emmen, og jeg fokuserer heller på noe annet. Et vissent blad faller sakte forbi ansiktet mitt. En tynn sky av frostrøyk kommer ut av munnen. Jeg står helt stille. Nedenfor ser jeg det blinker i lys, det er Stovner som ligger der i høstsola, men jeg bryr meg ikke. Jeg vet at det sitter elleve fugler i de nærmeste trærne. Noen synlige, andre ikke. Jeg hører lyden av en mus som krafser i jorda. Et ekorn klatrer opp en trestamme. Klørne er nesten som spiker mot metall. Lyden av halen hvisker i øret mitt. I et glimt ser jeg den røde pelsen bak grønne blader. Jeg kan være her timevis, dagevis. Dette er mitt eventyrland, her er jeg trygg. Jeg kan lukke alt annet ute, lukke meg selv inne, kjenne at jeg er en del av noe større. Jeg er kvart hulder. Blod fra underjorden renner i årene mine, fra berget, fjellet, fra dypet på den andre siden. Da jeg forsto det, forsto jeg hvorfor jeg ikke er som alle andre. Hvorfor jeg er så sterk. Hvorfor jeg legger merke til ting andre ikke gjør. Hvorfor øynene mine har månefarge. Jeg er skrudd sammen litt an9
Blodskraft materie.indd 9
25.10.2016 13.07
nerledes, og etter i sommer – da jeg endelig forsto hvordan alt hang sammen, har jeg fått et nytt liv. Her oppe i skogen. Dette er hjemme. Jeg vet hvem jeg er. Dette er det beste som har hendt meg. – Hallå kompis, hvisker jeg. På en grein over hodet mitt, sitter Tarzan. Øynene er sorte klinkekuler, halen er stram. Små labber, og en nese som beveger seg. Ekornet lener seg fram, nærmer seg forsiktig. Jeg graver i lomma, finner fram en hasselnøtt. Han lukker øynene et ørlite sekund, værhårene sitrer i sola, et lite napp, og vips! så er han borte. Det piper i telefonen, men jeg sjekker ikke. Tarzan dukker opp på greina igjen. Sulten på mer. – Er du klar? hvisker jeg. Han gjør et lite hopp og lander på armen min. Tyngden er overraskende, jeg smiler når jeg kjenner de små føttene oppover jakka. Han stanser på skulderen min. Snuser meg i ansiktet. De små værhårene kiler mot leppa. – Ikke bit nesa mi, mumler jeg. Så løper vi. En flokk fugler letter idet jeg tar sats oppover stien. De kjappe vingeslagene deres følger oss. Mørke skyer jager over himmelen, jeg hopper mellom lys og skygge. Snart blir det regn. Vi løper mellom trærne, over en liten bekk, forbi den store steinen, spurter opp den mosekledde sletta og planter beina i det myke gresset i myra. Jeg lukker øynene.
10
Blodskraft materie.indd 10
25.10.2016 13.07
Kjenner verden rundt meg som et lite fyrverkeri. Hører sangen i vinden, den lille tonen som gjør meg rolig. Jeg trekker pusten dypt, suger til meg kraft fra skogen. Det er som å puste tjukk, varm jord. Sakte fylles jeg av krefter ingen andre har. Hulderkreftene mine blafrer gjennom blodårene, kjapt som humlens vingeslag. Så vokser det, stadig raskere, stadig kraftigere. Jeg bråbremser. Åpner øynene. For det er her det blir skummelt. For under alt det fine finnes noe annet. Noe mormor advarte meg mot. Noe jeg må holde meg unna. Mørket. Den andre delen av hulderkraften. Og før jeg får beskytta meg, før jeg får tenkt, så velter det fram. En bølge av grums vokser gjennom kroppen og slynges ut i armer og bein. Jeg er ikke forberedt. Jeg mister følelsen i hendene, rister febrilsk på fingrene, men så forsvinner beina under meg, og jeg kneler. Mørket vokser opp gjennom halsen og jeg får ikke puste. Jeg ramler framover med haka i gjørma, kulde og vann borer seg inn i nesa, inn i munnen. Jeg ser ingenting, klarer ikke å gripe fatt med hender som ikke virker, bein som har visna bort. Så er Tarzan der, putter snuta inn i hånda mi, tråkker seg inn mellom fingrene mine, krøller seg sammen. Sakte slipper det tak. Jeg hiver etter pusten, reiser meg, rister i armer og bein. Kjenner livet sakte vende tilbake. Jeg holder Tarzan
11
Blodskraft materie.indd 11
25.10.2016 13.07
varsomt. – Det går bra, sier jeg mellom hakkende tenner. – Må bare være mer forsiktig. Jeg spytter gjørme. Som oftest kjenner jeg mørket som en svak bølge når jeg bruker kreftene, men de siste dagene har det økt. Heldigvis har jeg kontroll. Vi hører lyden av fottrinn samtidig. Jeg krøker meg sammen. Tarzan bruker nakken min som trestamme og gjemmer seg i håret mitt. Det er to menn som er ute og løper. Lukta av svette og menneske blafrer gjennom nesa, men jeg sorterer det bort. De stanser rett nedenfor oss, litt til venstre for stien. Gjør noen spensthopp. Stemmene gir ekko over lyngen. Vi beveger oss lydløst i en bue rundt dem. De merker ingenting. Så snart vi er forbi, løper vi videre innover i skogen. Tarzan dukker fram fra håret, tar tak i øret mitt, kravler opp på hodet, tar plass, holder seg fast i panneluggen og speider framover som en sjørøverkaptein. Et tre har gitt tapt i en storm. Jeg bruker skuldrene og hjelper det opp. Det blir stående krokbøyd som en gammel trollkjerring. Jeg børster jord og bark fra hendene, setter meg ned i det myke gresset. Telefonen ringer. En tynn persisk tone. – Ja? sier jeg irritert. – Minja? Stemmen til Farah er anspent og tett på. – Du må komme.
12
Blodskraft materie.indd 12
25.10.2016 13.07
Verden der ute banker pü med jernhansker. Jeg ser etter Tarzan, men han har forsvunnet. – Det er Josef.
13
Blodskraft materie.indd 13
25.10.2016 13.07