Hjort_Rosenfeldt_Fjellgraven

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 1 av 458)

Fjellgraven

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 2 av 458)

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 3 av 458)

Hjort & Rosenfeldt

Fjellgraven Oversatt av H책vard Syvertsen

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 4 av 458)

Originalens tittel: Fjällgraven Copyright © 2012 Michael Hjorth & Hans Rosenfeldt Norsk utgave © 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Published by agreement with Norsteds Agency www.aschehoug.no Satt med 10,5/12 pkt, Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2013 Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Printed in Sweden ScandBook AB, Falun 2013 ISBN 978-82-03-21871-2

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 5 av 458)

2003

H

un het Patricia denne gangen.

Patricia Wellton.

Nye byer. Nytt navn.

Til å begynne med, for lenge siden, hadde det vært det vanskeligste. Å reagere når hotellresepsjonister og taxisjåfører ropte på henne.

Men det var den gangen. Nå ble hun til navnet på de nye identitetspapirene så fort hun fikk dem i hånden. Hittil var det bare ett menneske som hadde brukt navnet hennes på denne reisen. Det var bilutleieren i Östersund da han hadde kommet ut og sagt at bilen hun hadde bestilt var gjort i orden og var klar til kjøring.

Hun hadde landet presis, like etter klokken fem onsdag kveld og tatt toget fra Arlanda og inn til Stockholm sentrum. Det var hennes første besøk i den svenske hovedstaden, men hun begrenset visitten til en restaurant i nærheten der hun spiste en tidlig og ganske kjedelig middag.

Rett før klokken 21 gikk hun om bord på nattoget som skulle frakte henne til Östersund. Hun hadde bestilt en sovekupé for seg selv. Ikke fordi hun trodde at noen noensinne ville få tak i henne uansett hvor mange personer det var som ga signalementet hennes til politiet og myndighetene, men hun likte ikke å sove sammen med andre, med ukjente mennesker. Det hadde hun aldri gjort.

5

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 6 av 458)

Ikke med volleyballaget da de var på turneringer den gangen hun var ung.

Ikke i løpet av utdannelsen, verken på basen eller i felt.

Ikke på oppdragene.

Da toget rullet ut fra stasjonen hadde hun gått til bistroen, kjøpt en liten flaske hvitvin og en pose peanøtter og satt seg i kupeen for å lese. I know what you’re really thinking, en ny bok med den noe merkelige undertittelen: Reading Body Language like a Trial Lawyer. Kvinnen som for anledningen het Patricia Wellton, visste ikke om nettopp strafferettsadvokater var spesielt flinke til å tyde kroppsspråk, hun hadde i hvert fall aldri møtt noen som hadde utmerket seg på akkurat det området, men boken var, om ikke lærerik, så i hvert fall kort og underholdende. Like etter klokken ett hadde hun krøpet ned mellom de hvite lakenene og slukket lyset.

Fem timer senere steg hun av i Östersund, spurte etter og ble vist til et hotell der hun spiste en lang frokost før hun bega seg til det Aviskontoret der hun hadde bestilt en bil.

Hun måtte vente og ble tilbudt en kopp automatkaffe hvis hun ville ha, bilen holdt på å bli vasket og overhalt.

En ny, grå Toyota Avensis.

Etter drøye ti mil var hun framme i Åre. Hun hadde holdt fartsgrensene hele veien. Det var unødvendig å pådra seg bøter selv om det i praksis ikke ville bety noe. Svensk politi hadde ikke for vane, kanskje ikke engang myndighet til, å gjennomsøke bil og bagasje ved mindre forseelser, etter hva hun hadde forstått, men det eneste som ville kunne sette oppdraget på spill var hvis det ble oppdaget at hun var bevæpnet. Hun hadde ikke papirer som ga henne rett til å bære våpen i Sverige. Om de fant hennes Beretta M9 ville de begynne å lete bakover og oppdage at Patricia Wellton ikke eksisterte noe annet sted enn akkurat her og nå. Så hun slapp opp gassen da hun trillet forbi de gressgrønne skibakkene og inn i det lille tettstedet i hellingen ned mot innsjøen.

Hun gikk en kort tur, fant et sted å spise lunsj og bestilte en panini og en cola light. Mens hun spiste kikket hun på kartet. Det var drøyt fem mil igjen på E14 før hun skulle ta 6

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 7 av 458)

av og sette fra seg bilen, så var det knappe to mils løpetur.

Hun så på klokken. Hvis hun regnet med tre timer før hun kom fram og enda en til å rydde opp, to til å komme seg tilbake til bilen, gi rapport … Hun ville være i Trondheim tidsnok til å ta flyet til Oslo og være hjemme igjen fredag.

Etter enda en spasertur gjennom Åre satte hun seg i bilen igjen og fortsatte vestover. Til tross for at jobben hadde ført henne til mange steder, hadde hun aldri helt opplevd et landskap som dette. De myke, bølgende fjellene, den tydelig markerte tregrensen, solen som glitret i vannet i dalføret nedenfor. Hun ville kunne trives her, følte hun. Med ødsligheten. Stillheten. Den klare luften. Her kunne hun ha lyst til å leie en enslig hytte og gå lange turer. Fiske. Oppleve lyset om somrene og lese foran en åpen peis på kveldene om høsten.

Kanskje en annen gang.

Antakelig aldri.

Hun forlot E14 da et skilt til Rundhögen pekte til venstre.

Like etter forlot hun også leiebilen, tok på seg ryggsekken, fant fram fjellkartet over området og begynte å løpe.

122 minutter senere stoppet hun. Lett andpusten, men ikke sliten. Hun hadde ikke løpt opp mot maks, langt ifra.

Hun slo seg ned i fjellsiden, drakk vann mens pusten gikk tilbake til det normale. Så tok hun fram kikkerten og rettet den mot det lille trehuset omtrent tre hundre meter borte.

Hun var på riktig sted. Det så nøyaktig ut som på bildene hun hadde fått av informatøren.

Hvis hun hadde forstått det riktig, ville ingen i dag fått lov til å bygge et hus ved foten av fjellet der den lille hytta lå, men denne var fra trettitallet, hadde hun fått vite. En eller annen direktør med gode forbindelser til hoffet hadde tydeligvis trengt et sted å varme seg på jaktturene sine her oppe, og ærlig talt kunne det ikke kalles et hus, knapt nok ei hytte.

Hvor stor kunne den være? Atten kvadrat? Tjue? Tømmervegger, små vinduer og en liten skorstein opp gjennom et tak med tjærepapp. To trappetrinn opp til en dør på kortsiden og ti meter derfra, et mindre skjul, halvparten med dør, 7

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 8 av 458)

utedo, tippet hun, halvparten uten, antakelig en vedbod med tanke på at det sto en hoggestabbe utenfor.

En bevegelse innenfor den grønne myggnettingen. Han var der.

Hun la fra seg kikkerten, stakk hånden ned i ryggsekken igjen, tok fram Berettaen og skrudde med raske og vante bevegelser på lyddemperen. Så reiste hun seg, stakk våpenet ned i den spesialsydde lommen på jakken, slang ryggsekken på ryggen igjen og begynte å gå. Nå og da kastet hun et blikk bakover, men oppdaget ingen bevegelser noe sted. Hytta lå et stykke unna den merkede vandreløypen og på denne tiden, i slutten av oktober, vrimlet det ikke av fjellvandrere i området. Etter at hun hadde forlatt bilen hadde hun møtt to stykker.

Da hun hadde knapt femti meter igjen, trakk hun pistolen ut av lommen og lot den henge ned langs benet. Hun overveide alternativene. Banke på og skyte når han åpnet eller regne med at hytta var ulåst, gå rett inn og overraske.

Hun hadde bestemt seg for det første alternativet da døren til hytta ble åpnet. Kvinnen stivnet til et sekund, men satte seg så lynraskt ned på huk. En mann i førtiårsalderen kom ut på den lille trappen. Det var et åpent terreng. Ingen steder å gjemme seg. Det beste hun kunne gjøre var å sitte stille. En bevegelse kunne fange oppmerksomheten hans.

Grepet rundt pistolen ble strammere. Hvis han fikk øye på henne, skulle hun rekke å reise seg og skyte ham før han rakk å flykte. Drøye førti meter. Hun kom definitivt til å treffe, antakelig drepe ham, men det var ikke slik hun ville ha det. Hvis han bare ble såret, kunne han komme seg inn i hytta igjen. Oppdaget han henne nå, ble alt mye vanskeligere.

Men han så henne ikke. Han lukket døren, gikk ned de to trappetrinnene og svingte til høyre mot skjulet. Hun så hvordan han tok tak i øksa som sto i hoggestabben og at han begynte å hogge ved.

Hun reiste seg langsomt opp, trakk seg litt til høyre slik at huset skulle skjule henne i tilfelle mannen skulle ta en pause 8

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 9 av 458)

i hoggingen, rette ryggen og se ut over det vakre landskapet. Øksa. Kunne den bli et problem? Antakelig ikke. Hvis alt gikk etter planen, ville han aldri rekke å oppfatte henne som en trussel, enda mindre å angripe henne med et nærkampsvåpen som øks.

Framme ved huset stoppet hun, pustet ut, tok seg noen sekunder til å samle konsentrasjonen for så å runde hjørnet.

Mannen virket mildt sagt overrasket over å se henne. Han begynte på et spørsmål som kvinnen antok dreide seg om hvem hun var, kanskje hva hun hadde her å gjøre, midt ute i den jämtlandske fjellverdenen, om det var noe han kunne hjelpe henne med.

Det spilte ingen rolle.

Hun forsto ikke svensk og han ville aldri få noe svar.

Den lyddempede pistolen hostet til en gang.

Alle mannens bevegelser stoppet umiddelbart som om noen hadde trykket på pause i en film. Så gled øksa ut av hånden på ham, knærne bøyde seg mot venstre, kroppen falt til høyre. Et dempet dunk da de åtti kiloene hans slo i bakken. Han var allerede død, hjertet var punktert av kulen, da han landet som om noen mer eller mindre hadde kastet ham forlengs i sideleie.

Kvinnen gikk de få skrittene bort til den døde, stilte seg bredbeint over ham og siktet rolig mot mannens hode. Et skudd i tinningen tre centimeter fra det venstre øyet. Hun visste at han var død, men fyrte enda en kule inn i hodet hans, noen centimeter fra den andre.

Hun stakk Berettaen i lommen og lurte på om hun skulle gjøre noe med blodet på bakken eller om hun skulle la naturen ta seg av det. Selv om noen skulle savne den døde mannen – og det var det noen som kom til å gjøre, visste hun – og komme opp til den lille fjellhytta for å lete etter ham, så ville de aldri finne liket. Blodet kom til å indikere at noen hadde kommet ut for noe, men det var alt. Selv om de skulle tro det verste, ville ingen noensinne få sine mistanker bekreftet.

9

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 10 av 458)

– Pappa?

Kvinnen trakk fram våpenet igjen samtidig som hun snurret rundt. En eneste tanke fór gjennom hodet på henne.

Barn. Det skulle ikke være noen barn her.

H

an skalv. Lett. Skuldrene og hodet. Merkelig, for han fikk ikke bevegelsen til å stemme med drømmen. Var det i det hele talt en drøm? I hvert fall ikke den vanlige. Ikke noen liten hånd i hans. Ingen brusende buldring som ubønnhørlig nærmet seg. Ikke noe virvlende kaos. Men han måtte drømme, for det var noen som sa navnet hans.

Sebastian.

Men om han nå drømte, noe han overhodet ikke var sikker på at han gjorde, så var han i hvert fall alene i drømmen.

Alene i mørket.

Han slo opp øynene. Så rett inn i et par andre. Blå. Ovenfor var det svart hår. Kortklipt. Rufsete. Nedenfor er rett liten nese og en smilende munn.

– God morgen. Unnskyld, men jeg ville vekke deg før jeg går.

Sebastian kom seg litt møysommelig opp på albuene.

Kvinnen som hadde vekket ham virket fornøyd med resultatet av sine anstrengelser og gikk ned til fotenden av sengen, stoppet foran et helfigurspeil og begynte å ta på seg øredobber som hun tok fra en liten hylle på veggen ved siden av speilet.

Gunilla, 47, sykepleier. De hadde møtt hverandre noen ganger på Karolinska Sjukhuset. I går hadde han vært til sin siste kontroll, og de hadde tatt følge derfra, ut på byen, hjem til henne. Overraskende god sex.

– Du er oppe.

Han innså at han konstaterte det åpenbare, men dette var noe han ikke var helt bekvem med å måtte oppleve. Å ligge naken igjen i den fremmede sengen mens kvinnen han hadde 10

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 11 av 458)

tilbrakt en del av natten med, sto påkledd og klar til å møte dagen. Stort sett var det han som sto først opp. Helst og som regel uten å vekke den tilfeldige partneren. Det var slik han ville ha det. Jo mindre han måtte snakke før han forlot dem, desto bedre.

– Jeg må på jobb, sa hun forklarende og kastet et raskt blikk på ham i speilet.

– Hva? Nå?

– Ja. Nå. Jeg er til og med litt sen.

Sebastian lente seg til høyre og grep armbåndsuret på nattbordet. Noen minutter på halv ni. Gunilla hadde fått på øredobbene og lukket låsen på et smalt sølvkjede bak nakken. Sebastian så vantro på henne. 47 år, bodde sentralt i Stockholm. Så naiv og godtroende kunne tross alt ikke noe menneske være.

– Er du ikke vel bevart? spurte Sebastian og dro seg halvt opp i sittende stilling. – Du møtte meg i går. Jeg kan jo stikke av med halve leiligheten.

Gunilla møtte blikket hans i speilet. Et lite smil på leppene.

– Har du tenkt å stikke av med halve leiligheten?

– Nei. Men det hadde jeg svart selv om jeg hadde tenkt å gjøre det.

Gunilla hadde fått på seg smykkene sine og etter et avsluttende blikk i speilet kom hun tilbake til hans side av sengen.

Hun satte seg på sengekanten og la hånden på brystkassen hans.

– Jeg møtte deg ikke i går. Jeg gikk ut med deg i går. Men jeg har alle opplysninger om deg på jobben. Så hvis du tar TV-en, vet jeg hvor jeg får tak i deg …

Et øyeblikk fór en tanke på Ellinor gjennom hodet til Sebastian, men han jaget den bort. Han ville uansett snart bli nødt til å bruke en god del tid og energi på henne. Men ikke nå. Gunilla smilte til ham igjen. Hun spøkte. Sebastian husket ikke det fra i går.

Hun smilte ofte.

Hadde lett for å le.

11

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 12 av 458)

Det hadde vært en hyggelig kveld.

Gunilla lente seg raskt fram og ga ham et kyss på munnen før han rakk å reagere. Så reiste hun seg. På vei bort til den lukkede soveromsdøren sa hun: – Jocke får vel holde øye med deg.

– Jocke? Sebastian lette i hukommelsen etter en eller annen Jocke å koble henne sammen med. Ingen dukket opp.

– Joakim. Sønnen min. Du kan spise frokost med ham hvis du vil, han er oppe.

Sebastian bare så på henne. Han fikk ikke fram et ord.

Mente hun alvor? En sønn? Som var i leiligheten? Hvor gammel var han? Hvor lenge hadde han vært der? Hele natten? Sebastian mente å huske at de ikke akkurat hadde vært diskrete.

– Men nå må jeg virkelig gå. Takk for i går.

– Takk selv, fikk Sebastian sagt før Gunilla forlot soverommet og lukket døren etter seg. Sebastian gled ned og la hodet på putene igjen. Han hørte at hun sa morna til noen – antakelig sønnen – og så at enda en dør ble slått igjen. Det ble stille i leiligheten.

Sebastian strakte seg.

Det gjorde ikke vondt.

Det hadde ikke gjort vondt de siste ukene, men han nøt fremdeles opplevelsen det var å kunne røre på kroppen uten smerte.

Han hadde blitt knivstukket for litt over to måneder siden. I leggen og i magen. Av Edward Hinde, psykopat og seriemorder. Sebastian hadde umiddelbart blitt operert for skadene og det hadde sett bra ut, svært bra, til og med, men så hadde det oppstått komplikasjoner. Han hadde hatt drenering fra den punkterte lungesekken i en drøy uke. Da den ble tatt bort, ville det bare være et tidsspørsmål før han ble rehabilitert, hadde han fått beskjed om. Men så kom betennelsen og etter den væskedannelsen. De stakk hull på ham igjen. Sugde ut og sydde sammen. Han fikk forholdsregler og hjemmelekser. For mange, for slitsomme og for kjedelige til å følge. Kanskje det var derfor han fikk lungebetennelse.

12

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 13 av 458)

Kanskje hadde han fått det uansett. Nå var han i hvert fall frisk igjen. Siden i går var han offisielt friskmeldt.

Kroppen frisk, men tilfellet Hinde dukket stadig opp i tankene hans.

Dels fordi Hinde hadde hevnet seg ved å la flere kvinner som Sebastian hadde hatt et seksuelt forhold til, bli drept.

Han hadde selvfølgelig ikke kunnet utføre drapene selv, han hadde sittet innesperret på Lövhagas siden 1996 da Sebastian hadde sørget for at han ble tatt. Men med hjelp av en vaskehjelp på avdelingen, hadde han likevel lyktes med å gjennomføre deler av hevnen.

Fire kvinner drept.

En eneste ting felles.

Sebastian Bergman.

Følelsen av at de fire kvinnenes død var hans skyld var irrasjonell, men han greide likevel ikke helt å riste den av seg.

Da Riksmord pågrep vaskehjelpen, rømte Hinde fra fengselet og kidnappet Vanja Lithner.

Ikke tilfeldig. Ikke fordi hun arbeidet sammen med Sebastian i Riksmordkommisjonen. Nei, Hinde hadde på en eller annen måte forstått at Vanja var Sebastians datter.

Edward Hinde var død, men iblant slo det Sebastian at hvis han hadde kunnet finne fram til sannheten, kunne kanskje flere gjøre det. Det ville han ikke. Det var fint nå, mellom ham og Vanja. Bedre enn det noen gang hadde vært.

Han hadde reddet livet til Vanja der ute i det øde beliggende huset med Hinde. Det spilte naturligvis inn. Sebastian ga blaffen i om det var av takknemlighet hun holdt ut med ham. Hun gjorde det. Mer enn som så, faktisk. Hun hadde oppsøkt ham to ganger de siste to månedene. Først hadde hun besøkt ham på sykehuset og så, da han hadde blitt skrevet ut og kommet hjem, men før lungebetennelsen gjorde ham sengeliggende, hadde hun foreslått at de skulle møtes og ta en kaffe sammen.

Sebastian kunne fremdeles huske følelsen i kroppen da han hørte spørsmålet hennes.

Datteren hans ringte og ville treffe ham.

13

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 14 av 458)

Han husket knapt hva de hadde snakket om. Han ville huske hver eneste detalj, hver eneste nyanse, men øyeblikket var overveldende. Situasjonen for stor. I én og en halv time hadde de sittet på en kafé. Bare hun og han. Fordi hun ville det. Ingen harde ord. Ingen kamp. Han hadde ikke følt seg så levende, så til stede, siden andre juledag 2004. Gang på gang vendte han tilbake til de nitti minuttene de hadde hatt sammen.

Det kunne bli flere. Skulle bli flere. Han kunne begynne å jobbe igjen. Han ville jobbe igjen. Han kunne til og med ta seg selv i å lengte etter jobben. Etter en sammenheng, selvfølgelig, men det viktigste for ham var å få være nær Vanja.

Han hadde forsont deg med erkjennelsen av at han aldri ville bli faren hennes. Alle forsøk på å ta den rollen fra Valdemar Lithner ville ende med at Sebastian ødela alt. Det var ikke så mye han hadde lyktes med å bygge opp ennå. Et sykebesøk og nitti minutter på kafé, men det var noe.

Aksept.

En viss omtanke.

Sebastian dro teppet til side og sto opp. Han fant underbuksene sine på gulvet og resten av klærne på stolen der han hadde slengt dem ni timer tidligere. Etter et avsluttende blikk i speilet og en hånd gjennom håret, åpnet han soveromsdøren og smøg seg ut i stua. Han ble stående en stund i døråpningen. Lyd fra kjøkkenet lenger borte i leiligheten.

Musikk. En skje mot en tallerken. Jocke spiste tydeligvis frokost uten ham. Sebastian tok de få skrittene bort til toalettet, gled inn og låste bak seg. Han lengtet virkelig etter en dusj, men tanken på å kle seg naken i enda et rom med sønnen til Gunilla vegg i vegg, gjorde at det fikk forbli en lengsel. Han trakk ned, vasket hendene og gikk ut igjen.

På veien mot utgangsdøren innså han at han var nødt til å passere kjøkkenet. Men det var det han hadde tenkt å gjøre.

Passere. Sønnen som satt der inne ville få se en ryggtavle om han kikket opp og ut. Sebastian gikk forbi, ut i gangen. Fant skoene, tok dem på og begynte å saumfare krokene på veggen etter jakken. Han så den ikke.

14

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 15 av 458)

– Jakken din er her, sa en basstemme inne fra kjøkkenet.

Sebastian lukket øynene og bannet stille for seg selv. Sånn var det. Han hadde tatt av seg skoene, men ikke jakken. Han ville at det skulle virke som om han satt litt på sprang, som om han kanskje ikke hadde tid til å bli værende, på tross av at de begge visste at det var nettopp det han kom til å gjøre.

Han hadde tatt av seg jakken på kjøkkenet mens hun hadde åpnet en flaske vin til seg selv.

Sebastian sukket dypt og gikk inn på kjøkkenet. Ved bordet satt en ung mann, omtrent tjue, tippet Sebastian, med en tallerken med yoghurt og et lesebrett foran seg. Han nikket mot stolen på den andre siden av bordet uten å ta blikket fra brettet.

– Der. Sebastian gikk de få skrittene og tok ytterplagget fra stolryggen.

– Takk.

– Alt i orden. Kan jeg by på noe?

– Nei. – Fått det du kom for?

Fremdeles hadde den unge mannen oppmerksomheten festet på brettet foran seg på bordet. Sebastian så i hans retning. Det enkleste for dem begge hadde antakelig vært å la den siste bemerkningen passere ukommentert og at Sebastian bare hadde snudd og gått, men hvorfor gjøre det enkelt?

– Har du litt kaffe? spurte Sebastian samtidig som han tok på seg jakken. Om Gunillas sønn ikke ville ha ham der, så hadde han tenkt å bli en stund. Ham gjorde det ikke noe.

Den unge mannen ved bordet så overrasket opp fra lesingen.

– På benken, sa han og nikket i retning av Sebastian, noe han tolket som at kaffen befant seg bak ham. Han snudde seg. Først kunne han ikke engang se noen kaffetrakter eller vannkoker eller termos eller hva det nå var han forventet å se. Så fikk han øye på svart, halvsirkelformet sak som mest av alt lignet på en futuristisk motorsykkelhjelm, men med en 15

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 16 av 458)

netting under en slags kran. Knapper på sidene. Enda mer metall på toppen. Det sto tre små glasskopper ved siden av, så Sebastian gikk ut fra at den leverte en slags drikk.

– Vet du hvordan den funker? spurte sønnen da Sebastian ikke gjorde noen antydning til å nærme seg maskinen.

– Nei. Jocke skjøv ut stolen og gikk forbi Sebastian, bort til benken.

– Hva vil du ha?

– Noe sterkt. Det ble sent i går.

Jocke sendte han et trett blikk, tok en slags kapsel fra et stativ ved siden av maskinen som Sebastian ikke engang hadde sett, åpnet toppen på kaffemaskinen, la kapselen nedi, lukket toppen igjen og satte en av glasskoppene på nettingen samtidig som han trykket på en av knappene på siden.

– Jaha. Og hvem er du da? spurte han med et uinteressert blikk på Sebastian.

– Jeg er den nye faren din.

– Artig. Humor. Hun burde beholde deg …

Han snudde og gikk tilbake til bordet. Sebastian fikk plutselig en følelse av at Joakim hadde opplevd litt for mange morgener med litt for mange ukjente menn på kjøkkenet.

I taushet tok han glasskoppen fra nettingen. Kaffen var virkelig sterk. Og varm. Han brant seg på tungen, men drakk likevel opp under vedvarende taushet.

To minutter senere var han ute i den grå septembermorgenen.

Godt og vel ute, brukte han noen sekunder på orientere seg for å finne den korteste veien hjem. Til leiligheten på Grev Magnigatan.

Til Ellinor Bergkvist.

Hans losjerende, eller hva man nå skulle kalle henne.

Hvordan hun hadde blitt det og havnet hjemme hos ham var fremdeles litt av en gåte for Sebastian.

De hadde møtt hverandre samtidig som Hinde hadde begynt å drepe sexpartnerne hans. Han hadde oppsøkt Ellinor 16

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 17 av 458)

for å advare henne. Det hadde ført til at hun hadde flyttet hjem til ham. Han burde ha kastet henne ut med det samme.

Likevel var hun der fremdeles.

Sebastian hadde brukt mye tid på å prøve å finne ut av forholdet sitt til Ellinor. Enkelte ting var han sikker på.

Han elsket henne definitivt ikke.

Likte han henne? Nei, ikke det engang. Men på en eller annen måte hadde han satt pris på det hun gjorde med livet hans da hun ubedt flyttet inn. Hun ga det en slags normalitet. Mot alle odds tok han seg i å trives i hennes selskap. De lagde mat sammen. Lå i sengen og så på TV. Lå med hverandre. Ofte. Hun plystret. Hun fniste. Da han kom hjem sa hun at hun hadde savnet ham. Han ville knapt innrømme det for seg selv, for han ville egentlig ikke at det skulle være sant, ikke med Ellinor, men nærværet hennes hadde gjort at han for første gang på mange år hadde begynt å tenke på leiligheten sin som hjemme.

Et hjem.

Dysfunksjonelt, men likevel et hjem.

Utnyttet han henne? Absolutt. Han brydde seg egentlig ikke en døyt om henne. Alt hun sa gikk inn gjennom det ene øret og ut gjennom det andre. Hun var som en lydkulisse.

Men hun hadde vært fantastisk å ha under rekonvalesensen.

Han kunne ærlig talt ikke forestille seg hvordan han skulle ha kommet gjennom ukene da han var helt slått ut av lungebetennelsen uten henne. Hun hadde tatt seg fri fra jobben på Åhléns, ikke veket fra hans side. Men uansett hvor takknemlig han var for akkurat det, så var det ikke nok.

Ellinor var en beundrende, nærmest selvutslettende, ikke helt frisk hjemmehjelp som han hadde sex med. Selv om livet hans hadde blitt enklere og mer behagelig på alle måter, ville det ikke holde i lengden. Normaliteten og hverdagen hun hadde innført var bare en konstruksjon. En illusjon. En stund hadde han satt pris på den, til og med oppmuntret den, men nå var han sikker på at han ikke ville opprettholde den lenger.

Han var frisk igjen, han hadde langsomt begynt å nærme 17

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 18 av 458)

seg Vanja, han hadde antakelig en jobb. Begynnelsen på noe som kunne bli et liv.

Han trengte henne ikke lenger.

Nå skulle hun ut.

Det ville bli alt annet enn enkelt, det visste han.

S

hibeka Khan ventet. Som vanlig. Hun satt ved kjøkkenvinduet i det nedslitte drabantbyhuset i Rinkeby. Utenfor hadde løvet på trærne begynt å gå mot gult og rødt. På de åpne områdene mellom husene bråkte førskoleungene høylytt. Shibeka kunne ikke huske i hvor mange år hun hadde sittet der og sett barna leke. Samme vindu, samme leilighet, nye barn. Tiden utenfor gikk så fort. I kjøkkenet føltes det som om den hadde stoppet.

Hun elsket timene etter at ungene hadde gått og før dagen hadde kommet i gang. Hun var aktiv, hun hadde mange venner, hun arbeidet som pleiemedhjelper, studerte svensk på høyere nivå, og året før hadde hun kommet inn på hjelpepleierutdanningen. Men et par timer de formiddagene hun hadde fri satt hun og så på livet utenfor. På en måte var det hennes andre liv. En tid for å vise Hamid respekt og kjærlighet.

Hvis hun tellet seg bakover, ville det nøyaktige antall år hun hadde sittet der komme til henne, det visste hun. Men hun orket det ikke. Hun orket ikke å huske. Guttene hennes var det tydeligste tegnet på tiden som hadde rent forbi.

Mehran gikk siste året i grunnskolen nå. Eyer kjempet seg gjennom sjuende, han hadde ikke like lett for det på skolen som storebroren. Da Hamid forsvant hadde Eyer vært fire og Mehran hadde nettopp fylt seks år. Shibeka husket smilet hans da han fikk ny skoleveske av sin far, svart med to blå striper, som han skulle ha når han begynte på skolen om høsten. De mørke, glade øynene hans som lyste av stolthet over at han begynte å bli stor. Klemmen mellom faren og 18

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 19 av 458)

sønnen. En uke senere var Hamid borte. Som oppslukt av jorden. Det var en torsdag. En torsdag for veldig lenge siden.

Underlig nok savnet hun ham mer jo lengre tid som gikk.

Ikke på den intense måten hun hadde gjort i begynnelsen, men mer … sorgfullt, smertelig.

Shibeka ble plutselig sint på seg selv. Nå var hun der igjen.

I minnene. Det var jo dem hun ikke orket. Men tankene hennes ga blaffen i hva hun ville. De smøg seg så lett forbi hennes forsøk på å kontrollere dem og søkte seg bakover.

Til vennene som hadde kommet og hjulpet til med å lete.

Barnas spørsmål og gråt. Den fine dressen til Hamid som hun hadde hentet på renseriet og som hadde ventet forgjeves på ham siden. En karusell av bilder og øyeblikk. Drevet av håpet om at tankene hennes skulle finne noe hun hadde oversett, noe som ville gjøre alt forståelig. Men hun ble alltid skuffet. Hver eneste detalj hadde blitt saumfart tusenvis av ganger før, hvert ansikt var allerede kjent for henne. Det var meningsløst.

For å komme unna de spinnende tankene reiste Shibeka seg og gikk til vinduet. Det var fredag og snart ville han komme, det visste hun. Etter denne dagen ville det være to dager da han ikke engang dukket opp i huset. Ikke fordi hun trodde at det skulle komme noe lenger, de hadde sluttet å svare for lenge siden, men hun nektet å gi opp. Hun hadde fortsatt å sende dem inn. Øvd seg på svensken, på håndskriften og på ordene i det offisielle språket. Hun hadde blitt så god til å skrive til myndighetene at mange av vennene hennes nå ba henne om hjelp.

Så fikk hun øye på ham. Postbudet. Som vanlig kom han syklende oppover gangveien og begynte runden i oppgang to, så nummer fire og seks, og deretter ville han komme inn i nummer åtte. Hennes oppgang.

Hun ventet til hun så ham komme ut fra oppgang seks før hun forsiktig listet seg ut i gangen. Prøvde å være så stille som mulig, ikke fordi det var nødvendig, men fordi hun håpet at stillheten på en eller annen måte skulle gjøre muligheten større.

19

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 20 av 458)

Hittil hadde det ikke hjulpet.

Hun stilte seg ved døren og lyttet. Etter en stund hørte hun det dempede, metalliske klikket fra døren til oppgangen som ble dratt opp der nede. I sitt indre så hun for seg hvordan han gikk bort til heisen og trykket på knappen. Han tok alltid heisen helt opp for deretter å gå ned etasje for etasje. Det var rutinen hans. Hennes rutine var å stå taus i entreen.

Hun trykket seg nærmere døren og lyttet. To slags lyd. En utefra, langt borte. En nær, hennes egen pust og duren fra kjøleskapet på kjøkkenet. To ulike verdener atskilt av tre og en brevsprekk i stål. Utenfor nærmet skrittene seg, og hun trykket seg tettere mot døren. For henne var det noe nærmest religiøst i disse øyeblikkene.

Enten vil Allah det, eller så vil han ikke.

Så enkelt var det.

Med et smell som for Shibeka nesten var øredøvende åpnet brevsprekken seg og en bunke fargerike reklamebrosjyrer falt på gulvet foran henne. Lyden og verden utenfor forsvant da Shibeka bøyde seg konsentrert ned mot det som lå på dørmatten. Under uketilbudet fra Matrebellen lå det en hvit konvolutt.

Fra SVT. Denne gangen ville Allah.

D

et var ikke hennes skyld.

Eller, det var det jo, men det var en tabbe. Hvem som helst kunne vel gjøre en tabbe? Maria var sur og ikke til å snakke til. Ja, visst, hun var sliten, men hvem var ikke det?

Og det var jo ikke sånn at hun hadde ført dem ut på en omvei med vilje.

Det var en tabbe.

Og fram til for noen timer siden hadde alt vært så bra. På tross av regnet.

20

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 21 av 458)

Maria hadde fylt femti i juli. I gave hadde Karin gitt henne en fjelltur. Jämtlandstriangelet.

Storulvån – Blåhammaren – Sylarna.

Bare navnene fikk henne til å synes at reisen føltes mer luksuriøs enn den egentlig var. Det hørtes ut som eksotiske steder. Fjell, men lette å gå i, hadde vært tanken. Ingen strabaser. Korte, overkommelige dagsturer og så dusj, badstue, mat, vin og en ordentlig seng når de kom fram til de forskjellige fjellstuene. Karin hadde vandret der med Fredrik for mange år siden og syntes at det var akkurat passe. En styrkende naturopplevelse, men også litt luksus.

God tid til å snakke sammen.

Det var en fin gave. En dyr gave. Med reisen opp, fire overnattinger og middager for begge ble prisen femsifret, men det var Maria verd. Hun var Karins beste venninne.

Hadde vært det i mange år. Vært der for henne da andre hadde trukket seg unna. Brystkreften, skilsmissen, morens død. Alt det hadde de gått gjennom sammen. De hadde også hatt mye moro, selvfølgelig, men aldri før gått i fjellet. Maria hadde faktisk ikke vært nord for Karlstad. Nå var det på tide.

Karin hadde valgt den siste helgen fjellstuene holdt åpent.

Slutten av september. Dels for at de skulle slippe den relativt store trengselen om sommeren og for at Maria skulle få litt tid på seg til å planlegge og få fri på jobben, men også fordi Karin håpet at høsten skulle ha rukket å vise seg litt, slik at de skulle få høy, klar luft og et fargerikt skuespill fra naturens side. At fjellet skulle vise seg fra sin aller beste side for hennes elskede venninne.

At regnet skulle pøse ned fra de gikk av toget i Enafors hadde hun ikke engang tenkt på som en mulighet.

Men det gjorde det.

– Det skal bli bedre i begynnelsen av neste uke, sier de, svarte bussjåføren som ventet på dem for å kjøre dem til Storulvåns fjellstue på spørsmålet om han visste noe om været.

– Så det skal regne hele helgen?

Det var en viss oppgitthet i Marias stemme.

21

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 22 av 458)

– Ja, de sier så, nikket sjåføren bekreftende.

– Det kan forandre seg fort her i fjellet, sa Karin oppmuntrende da de gikk på bussen. – Det kommer nok til å bli bra, skal du se.

Og det hadde begynt veldig bra. De kom fram til fjellstasjonen, fikk rommet sitt, enkelt, men hyggelig, de gikk en tur i de nærmeste omgivelsene, tok en ettermiddagslur, tok badstue og dyppet seg i den kalde kulpen, og på kvelden spiste de godt i restauranten på fjellstua. De unte seg både vin til maten og en likør til kaffen etterpå.

I dag hadde de stått opp klokken sju på morgenen. Etter frokost hadde de laget seg hver sin niste for å ha med til lunsj og fylt en termos med kaffe. Like før halv ni hadde de dratt av sted. Himmelen var åpen. Men de syntes ikke det gjorde noe, begge hadde ordentlig regntøy, støvler og varmt klesskift med seg.

De krysset Storulvån og begynte å gå langs det frodige dalsøkket som ifølge kartet på hotellet ble kalt for Parken.

De tok det med ro. Pratet, stoppet for å ta bilder eller bare for å nyte omgivelsene. De hadde det ikke travelt. Det var bare tolv kilometer mellom Storulvån og Blåhammaren som var neste stoppested. Etter tre kilometer forlot de skogen av fjellbjørk og fortsatte på et platå mot Ulvåtjärns rasteplass.

Da de kom dit hadde de nesten glemt at det regnet. De så at de ville få en lang stigning etter pausen så de tok seg god tid til å spise og drikke kaffe. De ble enige om at det vanvittig dårlige været var noe de ville huske og le av senere. Antakelig mye senere, men en gang så … Etter spisepausen fortsatte de, noen ganger tause, noen ganger ivrig snakkende.

Etter enda en time så de Blåhammarens fjellstue oppe på toppen av fjellet. De ble enige om at dusj og badstue hadde høyeste prioritet. Med nye krefter fortsatte de over det karrige og veldig våte, nakne fjellet.

De stoppet da de hadde noen kilometer igjen, tok fram koppene sine og drakk fra en bekk som strømmet vilt langs fjellsiden. Etterpå kunne ikke Karin huske hvorfor hun hadde tatt ut plastfolderen med bookingbekreftelsen. Hun 22

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 23 av 458)

hadde åpnet ryggsekken for å ta fram posen med nøtter og rosiner og av en eller annen grunn kastet et blikk på papirene.

Hun fikk ikke det hun så til å stemme. Ikke i det hele tatt.

Hun sjekket igjen, forsto hva som hadde skjedd og lot plastfolderen gli ned igjen i ryggsekken mens hun lurte på hvilken måte som ville være den beste for å fortelle Maria om oppdagelsen. Det fantes ikke noen bra måte, skjønte hun, ikke engang noen som ikke var dårlige. Sannheten var det eneste som fantes.

– Faen også, fikk hun ut for tydelig å vise at heller ikke hun var uberørt av det hun nettopp hadde lest.

– Hva er det? spurte Maria med munnen full av cashewnøtter. – Hvis du har glemt noe, må du gå tilbake alene.

Mentalt er jeg allerede i badstuen med en øl.

– Nei, jeg sjekket bestillingen …

– Ja vel? Maria stakk den gule plastkoppen ned i vannet og drakk enda en slurk og helte ut resten.

– Vi … vi har gått litt feil.

– Hvordan det, det ligger jo der oppe. Var det noe vi ikke fikk med oss på veien, eller?

Maria hengte koppen på ryggsekken og gjorde seg klar til å gå videre. Karin bet tennene sammen et øyeblikk.

– Blåhammaren ligger der oppe. Vi skal til Sylarna i dag.

Maria stoppet opp og så helt uforstående på henne.

– Men du har jo sagt Blåhammaren hele tiden. Fra Storulvån til Blåhammaren til Sylarna. Det har du jo sagt hele tiden.

– Ja, jeg vet det, men vi har rom på Sylarna i kveld og på Blåhammaren i morgen kveld, det er det som står i papirene.

Maria fortsatte bare å se uforstående på henne. Ikke nå.

Ikke når de var så nær. Karin fleipet. Hun måtte fleipe.

– Unnskyld.

Karin møtte Marias blikk, og Maria skjønte det med det samme: Hun spøkte ikke. Men det trengte kanskje ikke å være så galt. De hadde gått litt feil. Forhåpentligvis måtte de bare gå noen kilometer tilbake.

23

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 24 av 458)

– Hvor langt er det til denne Sylarna da?

Karin nølte. Hun hørte på stemmen til Maria at hun holdt på å bli sint. Men å si «et stykke» eller «ikke så langt» var ikke noe alternativ. Igjen var det bare sannheten som dugde.

– Nitten kilometer.

– Nitten kilometer! Tuller du?!

– Mellom Blåhammaren og Sylarna er det nitten kilometer. Vi er jo ikke helt framme ved Blåhammaren, så atten da.

Kanskje sytten.

– Det er jo for faen fire timer til å gå!

– Unnskyld.

– Hvor lenge er det lyst?

– Jeg vet ikke.

– Ja, men for faen! Dette går jo ikke! Kan de ikke ta imot oss der oppe i natt, så går vi til det Sylarna i morgen. Vi booker om. Det må vel gå an?

Et øyeblikk følte Karin en stor lettelse. Selvfølgelig. Det var løsningen. Den kloke Maria. Sikker på at problemet nesten var løst tok hun opp bookingbekreftelsen og mobilen av ryggsekken.

Det lot seg ikke gjøre å forandre på bestillingen, viste det seg. Alt var helt fullt. Den siste åpne helgen var populær.

Hvis de hadde luftmadrass eller liggeunderlag kunne de få ligge ute i uthuset. De kunne få to plasser til middag etter 21.30. Dessverre. Karin og Maria hadde overveid alternativene, men Maria konstaterte kort at hun nektet å sove i et jævla uthus, tok på seg ryggsekken og begynte å gå.

Til å begynne med ville ikke Maria snakke, siden kunne hun nok ikke, trodde Karin. På tross av at det regnet og av motvinden som bet i kinnene deres, hadde Marias ansikt en lett gråhvit farge, og mesteparten av huden hang som om hun manglet ansiktsmuskler.

Hun så helt gåen ut. Svarte knapt nok da hun ble snakket til. Karin prøvde å holde humøret oppe, men merket at det ble stadig vanskeligere.

Det var ikke hennes skyld.

Eller, jo, det var det jo, men det var en tabbe.

24

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 25 av 458)

– Stopp, vi tar en liten pause, sa Karin etter at de hadde gått i én og en halv time til.

– Det har vel for faen ikke noe for seg. Det er for faen like bra at vi går så vi kommer fram en gang.

– Spis litt nøtter, få litt energi. Jeg må fylle vannflasken.

Hun nikket mot det fossende vannet noen meter nedenfor platået de gikk på.

– Du kommer deg ikke ned dit.

– Jo, da.

Karin hørtes mer overbevist ut enn hun var, hun gjorde alt for å virke positiv og ikke la seg sluke av sutringen og det dårlige humøret til Maria. Mens hun gikk de få skrittene bort til kanten håpet hun at middag og en natts søvn ville gjøre Marias innstilling mer positiv så ikke hele turen skulle bli ødelagt. Maria hadde rett, det ville bli vanskelig å komme ned, det var skikkelig bratt. Vanskelig, men ikke umulig.

Karin tok et skritt nærmere kanten og bakken forsvant under føttene hennes. Hun falt, skrek ut og famlet etter noe å gripe tak i. Den venstre hånden fikk tak i noe på vei ned, men det løsnet og hun rullet ned skrenten sammen med jord, leire og stein. Hun slo det høyre kneet og rakk å tenke at det skulle neimen ikke hindre henne i å nå Sylarna før hun ble liggende en meter eller så fra det strømmende vannet.

Enkelte småsteiner kom trillende etter henne og stoppet i gjørma.

– Herregud! Er alt i orden? Hvordan gikk det?

Marias urolige stemme ovenfra.

Karin kom seg møysommelig opp i sittende. Begynte å kjenne etter. Det lyse regntøyet hennes så ut som om hun hadde vært gjennom ti runder med gjørmebryting, men det virket som om kroppen hadde klart seg bra. Det gjorde litt vondt i kneet, men det var alt.

– Jeg er helt fin, det gikk bra.

– Hva slags pinner er det du har i hånden?

Hadde hun noe i hånden? Karin kikket og kastet det fra seg med et lite, forskrekket skrik.

Det var en hånd.

25

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 26 av 458)

En skjeletthånd.

Pinnene var underarmsbein, brukket ved albuen. Hun kikket opp i skrenten hun hadde falt ned. Noen meter på nedsiden av der Maria sto stakk resten av armen ut og ved siden av lå en hodeskalle innpakket i leiren.

Karin fikk en sterk fornemmelse av at turen nok likevel var ødelagt.

E

llinor Bergkvist.

Valdemar Lithner sukket høyt. Hun hadde dukket opp hos ham første gang for litt over to måneder siden. Ringt firmaet og bestilt tid. Hadde tydeligvis insistert på å møte akkurat ham. Hensikten med besøket hadde vært en smule uklar, og det hadde ikke akkurat blitt tydeligere i løpet av de følgende møtene. Noe med et selskap som skulle startes opp, og at hun trengte hjelp med det. På tross av at han hadde assistert henne så godt han kunne, hadde ingenting skjedd. Ellinor var ikke noe nærmere å ha et oppegående selskap i dag enn det hun hadde vært da hun dukket opp første gang. Da hadde han spurt hvordan det hadde seg at hun hadde oppsøkt nettopp ham. Han hadde blitt anbefalt av en bekjent, hadde hun sagt. Valdemar hadde spurt hvem, men også på det punktet hadde hun vært veldig vag. Det skulle vise seg at det var en del spørsmål hun ikke helt kunne svare på. Som hva det var for slags selskap hun hadde tenkt å starte, og hva hun skulle holde på med.

Men i dag ville det bli den siste gangen de så hverandre, og så ville han kunne glemme Ellinor Bergkvist for godt. På vei mot døren trykket han hendene mot den verkende korsryggen og strakk den så godt han kunne. Han åpnet døren til den lille resepsjonen. Hun reiste seg fra den svarte sofaen i samme øyeblikk som hun fikk øye på ham.

– Hei, Ellinor. Velkommen.

26

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 27 av 458)

– Takk.

Hun smilte til ham da de tok hverandre i hånden. Han viste henne inn på kontoret, og hun tok av seg den røde kappen før hun satte seg i stolen rett foran skrivebordet med den store håndvesken i fanget.

– Jeg har med meg papirene du ga meg, begynte hun og stakk hånden ned i vesken.

– Ellinor, avbrøt Valdemar henne, og det var noe i måten han sa navnet hennes på som umiddelbart fikk henne til å slutte å rote i vesken og se opp. – Jeg tror ikke du skal være kunde hos oss.

Ellinor stivnet til. Hadde han fattet mistanke? Hadde han på en eller annen måte greid å finne ut at hun ikke kom for å få økonomisk veiledning, men for å … ja, hvorfor var hun egentlig der? Hun hadde bare villet se hvem han var. Hva han var. Det hadde vært spennende å sitte der, rett overfor en forbryter som hadde drevet med økonomisk kriminalitet, truet mannen hennes og som kanskje var innblandet i mord.

Da hun hadde flyttet inn hos sin elskede Sebastian, hadde hun funnet en plastpose med papirer. En pose som Sebastian hadde blitt stresset av å bli minnet om og som han hadde bedt henne om å kaste. Ødelegge.

Det hadde hun ikke gjort.

Hun hadde lest innholdet. Lest og dratt kjensel på et navn – Daktea Invest – og forstått at Valdemar Lithner definitivt var en kriminell. Ingen som var innblandet i affæren med Daktea, som det hadde stått så mye om i avisene for noen år siden, kunne være uskyldig, det var hun overbevist om.

En gang da Sebastian hadde vært hjemme med lungebetennelse, hadde hun spurt ham om Valdemar. Bare lurt på hvem han var, ikke noe mer. Sebastian hadde blitt rasende.

Spurt om hvor hun hadde hørt det navnet, og hva hun visste.

Hun hadde sagt det som det var, at hun hadde kikket i posen som han ville at hun skulle kaste. Hun hadde måttet lyve etterpå.

På oppfølgingsspørsmålet. Si at hun hadde kastet den.

Samtidig hadde hun blitt glad. Den sterke reaksjonen til 27

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 28 av 458)

Sebastian bekreftet at hun var på riktig spor. Det virket som om Sebastian var redd for Lithner. Hun hjalp virkelig Sebastian når hun på egen hånd undersøkte rundt Valdemar for etter hvert å få tatt innersvingen på ham. Men nå var det altså slutt på spaningen.

– Hvorfor skal jeg ikke være kunde? spurte Ellinor og akte seg litt ut på kanten av stolen, klar til å flykte om Valdemar skulle vise seg å bli voldsom.

– Jeg tror ikke jeg kan hjelpe deg. Dette er fjerde gangen vi møtes, og du har ikke engang startet opp selskapet ennå.

– Det har kommet en del i veien …

– Vet du hva jeg synes vi skal gjøre? Du starter firmaet og når det er i gang og du har alle papirene i orden, så kommer du tilbake og så ser vi hva vi kan gjøre.

Til sin store overraskelse så han at Ellinor nikket og reiste seg.

– Ja, det er kanskje det beste.

Valdemar ble stående. Han hadde av en eller annen grunn ventet seg mer motstand. Hun hadde tross alt tilbrakt mer enn seks timer på kontoret hans. Betalt for den tiden. Ikke fått noe ut av det. Han hadde forventet at hun skulle bite seg fast. Hvorfor visste han ikke helt, hun virket bare som typen til det.

Men nå så han at hun tok kappen sin fra stolryggen og gikk mot døren.

– Takk, uansett. Det har vært veldig lærerikt, sa hun og åpnet døren.

– Takk, fint at du synes det.

Ellinor smilte til ham, gikk ut og lukket døren. Ute i resepsjonen tok hun på seg kappen mens tankene fløy. Hadde han gjennomskuet henne?

Hun trakk pusten dypt. Roet seg ned. Betraktet situasjonen edruelig. Hun var fremdeles registrert på den gamle adressen, det fantes ingen forbindelse mellom henne og Sebastian med mindre han hadde fulgt etter henne. Det virket ikke sannsynlig. Det var nok som han sa, han følte at han ikke kunne hjelpe henne. Nå kom hun ikke lenger. Det var 28

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 29 av 458)

på tide at proffene overtok. Sebastian trengte aldri å få vite at det var hun som hadde sørget for at Valdemar Lithner forsvant. Det skulle bli hennes hemmelige gave til ham. Hennes tegn på kjærlighet.

Etter det ville ingenting true lykken deres.

S

hibeka gikk rundt i leiligheten. Opprømt, men samtidig hadde hun ventet så lenge på noe slikt som dette at nå, da det endelig skjedde, ble hun nesten redd. Hun satte seg og kikket igjen på brevet som hun hadde plassert forsiktig på bordet foran seg. Bokstavene dekket bare midten av arket.

Det virket underlig at noe så viktig kunne være så kort.

Hei Shibeka.

Takk for brevet ditt. Beklager at det har tatt tid med svaret vårt. Vi i redaksjonen har vurdert den informasjonen du har gitt oss og vi vil gjerne få kontakt med deg. Best ville det være å møtes, helt uforpliktende, slik at vi på den måten bedre kan bedømme historien din og hvordan vi skal gå videre med din manns forsvinning.

Ta kontakt, Med vennlig hilsen Lennart Stridh Journalist Uppdrag Granskning Lengst nede sto en adresse og et par telefonnummer som lot til å være til redaksjonen. Shibeka la brevet forsiktig fra seg igjen. Skulle hun fortelle det til sønnene? Antakelig ikke. For henne kunne håpet tennes og slukkes, det var hun vant til, det hadde skjedd mange ganger opp gjennom årene. Men barna måtte skjermes. Det hadde vært smertefullt nok for 29

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 30 av 458)

dem å vokse opp uten en far. Likevel var hun usikker. Ville hun virkelig greie dette på egen hånd? Hun leste brevet igjen, som for å sjekke om det kunne gi noen svar, men det førte bare til de samme spørsmålene. Hva betydde uforpliktende?

Var det bare en måte ikke å ta ansvar på? Hvordan ville de vurdere historien hennes? Den var sann, men ville det være nok? Ville hun virkelig våge å møte denne mannen alene?

Familien og hennes bekjente hadde ikke likt det. De ville i prinsippet hatt rett, men samtidig kunne hun ikke ha noen med seg. Det ville hemmet henne. Snakke for henne og få henne til å sitte taus. Da ville alt ha vært forgjeves. Det ville hun ikke. Hun ville høre sin egen stemme i dette. Få den til å bære helt fram. Vennene hennes visste riktignok hvordan hun hadde slåss og aldri gitt opp, men ville de forstå at dette var Sverige? Her kunne kvinner treffe menn uten anstand.

Tvilsomt.

Så ingen andre måtte vite om det. Hun gikk ut i entreen og satte seg ved den trådløse telefonen. Den sto på et lite telefonbord, og hun husket den gangen Hamid og hun hadde kommet hjem med den for første gang. En telefon. Kjøpt på det store varehuset nede ved det som nå het Bromma Blocks der det hadde vært så mange TV-apparater at hun først ikke hadde trodd at det var sant. En hel vegg med bevegelige bilder. Rad på rad med esker som inneholdt alt fra hodetelefoner til dvd-spillere. Overfloden. Hun og Hamid hadde sett på hverandre og bare smilt av at de, som nå hadde trodd at de hadde så mye penger, egentlig hadde så lite.

De hadde kjøpt en telefon og det billigste TV-apparatet de kunne finne. Said hadde kjørt dem hjem med tingene. Hun husket at hun hadde sittet i baksetet og fingret ivrig med den hvite pappemballasjen der det var et bilde av telefonen. Bare ventet på å få åpne den. Få holde den i hånden. De hadde sittet mange kvelder og prøvd å komme fram til slektninger og venner i Kandahar. Det hadde alltid vært vanskelig. Mobilene deres fungerte sjelden, og hvis man kom fram kunne samtalen bli brutt når som helst. Men likevel var det med varme hun husket de stundene.

30

T YPE-IT AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 31 av 458)

Forbindelsen hjem.

De glade stemmene i bakgrunnen.

De hadde sittet der sammen, nær hverandre, hun og Hamid. Hun kokte te, han slo de forskjellige telefonnumrene og sammen håpet de. Som oftest fikk de ikke noe svar, men når det skjedde, skrek de begge til av glede og hun trykket seg nærmere telefonen for å høre stemmene fra det gamle hjemlandet deres. Han lot henne gjøre det. Lot henne lytte.

Smilte mot henne. Strøk hånden hennes mens hun satt der taus og bare lyttet.

Hamid. Mannen hennes.

Nå tok hun opp telefonrøret og så på det. Det ble ikke brukt særlig ofte lenger. De gangene hun var i kontakt med det gamle landet, pleide hun å være hos venner og sitte i kjøkkenet sammen med kvinnene og høre mennene snakke der ute. Det var ikke det samme. Ikke i det hele tatt. Men selv kunne hun ikke ringe, de ville snakke med en mann.

Ikke med henne. Slik var det bare.

Hun slo et av de numrene som sto i brevet. Et mobilnummer. Svensker brukte mobilen mest, det visste hun, så hun prøvde det først. Det ringte to ganger før en mannsstemme svarte.

– Ja, det er Lennart.

Først våget hun ikke å si noe. Hadde nok håpet at han ikke skulle svare så hun kunne fortsette å tenke gjennom samtalen. Ikke ha den i virkeligheten. Men mannen i den andre enden ville ha svar.

– Hallo, det er Lennart her.

Hun følte at hun var nødt til å svare, men fant ingen styrke i stemmen.

– Hei, jeg heter Shibeka Khan, jeg har fått et brev fra deg.

– Unnskyld, jeg hørte ikke helt.

Hun tok sats, ellers ville kanskje mannen miste interessen for henne.

– Et brev. Jeg har fått et brev fra deg. Shibeka Khan, heter jeg.

Hun hørte at han ble mer interessert.

31

T YPE-I T AS, 01.02.2013 ORDRE: 28536 (s . 32 av 458)

– Ja, hei, så fint at du ringer, sa han med mer energi og interesse i stemmen. – Som jeg skrev, er vi interessert i forsvinningen til din mann, fortsatte han. – Jeg kan ikke love noe, men vi synes det er verdt å undersøke.

Mannen snakket fort, og hun fikk ikke med seg alt han sa.

Men ordet interessert dro hun definitivt kjensel på. Så hun prøvde å få det til å høres ut som om hun skjønte alt. Følte at det var viktig, så han ikke bare skulle avfeie henne.

– Bra. – Kan vi møtes?

– Nå?

– Nei, ikke nå. Men … Det ble stille og Shibeka syntes at hun hørte at han bladde i en kalender. – Mandag klokken elleve. Funker det?

Funker, det var det samme som fungerer. Sønnene og kollegene hennes sa funker. Går det? spurte han. Det forsto hun. Men plutselig ble hun redd.

– Jeg vet ikke.

Mannen i den andre enden ble taus et øyeblikk før han fortsatte.

– Du vet ikke, eller du kan ikke?

– Vet ikke. Tror jeg. Shibeka var usikker på hvordan hun skulle forklare seg. Hun ville, men det føltes feil. – Mener du bare du og jeg? Som møtes?

– Hvis du ikke vil ha med en tolk. Men det virker ikke nødvendig. Du snakker veldig bra svensk.

– Takk, jeg prøver.

Hun nølte. I Lennart Stridhs verden var det ikke merkelig at en kvinne møtte en ukjent mann alene. I dette landet var det ikke merkelig, og hun bodde i dette landet nå. Shibeka trakk pusten og tok mot til seg.

– Hvor?

– Det er en kafé utenfor Åhléns ved T-Centralen. Café Bolero.

En kafé. Selvfølgelig. Svensker gikk på kafé. Shibeka skjønte at hun burde hatt penn og papir for å skrive ned alt sammen. Men Café og B ett-eller-annet burde hun huske.

32