Agora-2012-1.book Page 199 Saturday, July 21, 2012 1:49 PM
DEN DEMOKRATISKE RETTSSTAT
Jeg vil ikke imøtegå denne innvendingen ved å vise tilbake til absolutt gyldige normer som skal kunne stoppe regressen. I stedet for å framsette en moralsk realisme, som er vanskelig å forsvare, vil jeg foreslå at vi betrakter regressen selv som et tydelig uttrykk for den åpenhet overfor framtiden som preger demokratiske rettstaters forfatninger: En forfatning som er demokratisk i kraft av sin legitimeringskilde og ikke bare ut fra sitt innhold, vil jeg forstå som et tradisjonsdannende prosjekt med en tydelig markert begynnelse i den historiske tid. Alle senere generasjoner står framfor oppgaven med å aktualisere den uuttømte substansen i det systemet av rettigheter som er fastlagt i forfatningsaktstykket. Denne dynamiske forståelsen av forfatningen hevder at den løpende lovgivningen skriver fortolkende videre på rettighetssystemet ved å tilpasse seg til nye omstendigheter (og den utjevner for så vidt skillet mellom forfatningsnormer og enkle lover). Den feilaktige videreføringen av stiftelsesakten kan ganske visst kun bryte ut av sirkelen for et fellesskaps bunnløse diskursive selvkonstituering hvis denne prosessen, som jo ikke er usårlig overfor kontingente avbrytelser og historiske tilbakefall, på lengre sikt kan forstås som en læringsprosess som korrigerer seg selv. I et land som USA, som kan se tilbake på en kontinuerlig, mer enn to hundre år gammel, forfatningshistorie, finnes det dokumentasjon som underbygger denne tolkningen. Bruce Ackermann peker på «varme» perioder, som tiden under Roosewelts New Deal, som er preget av en fornyende ånd, noe vellykkede reformer er uttrykk for. Slike tidsrom med produktive brytninger muliggjør en sjelden erfaring av frigjøring og etterlater seg et lærerikt historisk eksempel. Samtidens mennesker kan se at hittil diskriminerte grupper tilkjennes en egen stemme, og at hittil underprivilegerte klasser blir i stand til å ta sin egen skjebne i sine egne hender. De reformene som til å begynne med var kraftig omstridte, oppnår anerkjennelse fra alle parter etter at fortolkningskampene er bilagt. Partene er i retrospekt enige om at de hittil kun mangelfullt oppfylte betingelsene for bestående prosedyrers legitimitet, er blitt forbedret gjennom inkluderingen av marginaliserte grupper og med myndiggjøringen av depriverte klasser. Denne fortolkningen av forfatningshistorien som en læringsprosess bygger imidlertid på en langt fra triviell antakelse om at de senere generasjonene går ut fra de samme målestokkene som gründergenerasjonen. Den som i dag baserer sin vurdering på en normativ forventning om fullstendig inkludering og gjensidig anerkjennelse, så vel som på en forventning om at alle skal ha like mulig-
AGORA NR. 1, 12
199