Page 1


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 1 av 330)

Delhis vakreste hender


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 2 av 330)


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 3 av 330)

Mikael Bergstrand

Delhis vakreste hender Oversatt av H책vard Syvertsen


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 4 av 330)

Originalens tittel: Delhis vakraste händer © Mikael Bergstrand 2011 Utgitt først gang av Norstedts, Stockholm 2011 Published by agreement with Norstedts Agency Norsk utgave 2012 © H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo www.aschehoug.no Satt med 10,3/11,5 Sabon hos Type-it AS, Trondheim 2012 Papir: Printed in ISBN 978-82-03-21717-3


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 5 av 330)

12. januar 2010


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 6 av 330)


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 7 av 330)

«Nå, hva synes du? Har det ikke blitt fint etter makeover’en?» Jeg nikker og smiler. Det ser ut omtrent som det alltid har gjort inne på Salong Cissi. Jeg kjenner ingen mennesker som er så fylt opp av ønske om uopphørlig forandring og som samtidig er så kolossalt dårlig til å få det til, som Cissi er. Den hvite sofaen som forrige gang jeg var her sto til venstre for en yuccapalme, har nå fått et rødt trekk og befinner seg til høyre for en bjørkefiken. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror at brunetten med den androgyne pasjefrisyren på den innrammede plakaten bak disken tidligere var en blondine med en androgyn pasjefrisyre. «Det blir et helt annet lys med den nye fargen, ikke sant?» Cissi ser på meg med et forventningsfullt blikk under den vannrette luggen. Hvis jeg ikke hadde kjent henne, ville jeg sagt at hun minner om et uskyldig, nysgjerrig barn når hun tar på seg det uttrykket. «Absolutt,» sier jeg og leter forgjeves i hukommelsen etter forrige nyanse, som toppen kan ha vært to pigmenteringer på fargeskalaen fra den gulhvite fargen som dekker veggene nå. «Du har blitt tynnere,» sier Cissi. «Ja, noen kilo.» «Stilig. Ansiktet ditt virker mer maskulint.» «Takk,» sier jeg og lurer et øyeblikk på om det betyr at jeg i hennes øyne hadde sett ut som et forspist fjols. Det er drøyt elleve år siden jeg første gang steg inn på Salong Cissi på Östergatan i Malmö med en litt upresis ordre fra min daværende kone Mia om å modernisere meg. Jeg kom ut igjen en halvtime senere en hestehale fattigere. Berøvet min identitet. 7


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 8 av 330)

Hestehalen hadde vært min trygge følgesvenn siden slutten av tenårene, suttekluten som jeg hadde tvunnet rundt fingrene når jeg hadde vært nervøs, og som jeg har sugd på i øyeblikk da ingen har sett meg. Og så hadde en talefør frisørdame på en eller annen uforklarlig måte klart å overtale meg til å klippe over denne navlestrengen. Jeg sørget dypt og inderlig over tapet i en ukes tid. Men Mia likte det hun så, og da sjokket og sorgen hadde lagt seg, forsonte jeg meg med den nye håret-bakørene-stilen. Den fikk meg til å se ut som ganske mange andre førtiårige menn i min sjanger, vi som motvillig hadde innsett at vi ikke kunne fortsette å late som om vi var unge, men som likevel ville signalisere at det fremdeles var litt rock’n’roll igjen innenfor den begynnende kulemagen. Vi som hadde såkalte kreative yrker og som når vi gikk i dressjakke gjerne valgte en i litt slitt kordfløyel med en svart høyhalset genser inni. Vi som var så banalt like. Og på tross av det anså jeg i dette øyeblikket Cissi – med den brutale saksen i sine dyktige hender – for å være verdens mest innovative frisør. I dag vet jeg at det var en gedigen illusjon, at avkappingen av hestehalen i virkeligheten var en ren bestillingsjobb rekvirert av Mia. Cissi fortalte meg det fire måneder og sytten dager etter skilsmissen (som var et faktum den 9. oktober 2000). Hun påsto at hun skammet seg for ikke å ha brakt det på bane tidligere, men jeg merket at hun under overflaten nøt det litt. Likevel har jeg fortsatt å klippe meg her, og jeg går fremdeles med den samme frisyren. Håret har grånet en smule og blitt betydelig tynnere. Vikene beveger seg målbevisst oppover og innover som en framrykkende hær som angriper fienden på to flanker. Forhåpentligvis kan forsvaret holde stand noen år til. En bakovergredd frisyre krever tross alt et hårfeste som ikke har kapitulert fullstendig. «Skal vi beholde lengden her omtrent?» spør Cissi, og med hånda måler hun en desimeter ned på halsen. «Det har jo rukket å vokse seg skikkelig langt!» Det er forventning i stemmen, som om kommentaren hennes skal få meg til å åpne meg litt mer. «Ja, det blir sikkert bra,» sier jeg og strekker meg mot bladhaugen som ligger på den lille hylla under speilet. Tre dameblader ned i bunken finner jeg et velbrukt eksemplar av 8


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 9 av 330)

mannebladet Slitz. Jeg har bladd i det før, oppdager jeg når jeg kommer til en artikkel som handler om hvordan man sjekker en feminist og får henne til sengs. Forfatterens budskap er at man ikke skal være enig når feministen begynner å dra kjønnsteoriene om de patriarkalske strukturene i samfunnet, men i stedet grynte litt og smile et smil som samtidig er avvæpnende og overlegent. Uansett hvor mye jeg anstrenger meg, greier jeg ikke å forestille meg hvordan et sånt smil ser ut. Jeg blar videre og blir hengende fast ved pinupen på midtsidene i fire sekunder. Det er lenge nok til ikke å framstå som prektig, og samtidig kort nok til at jeg ikke skal framstå som en gammel gris. «Nei, men Göran Borg! Så vakre hender du har! Har du tatt manikyr?» Jeg blir overrumplet av Cissis utrop. Jeg kjenner rødmen bre seg som løpeild i kinnene, og de blottlagte ørene mine brenner som chili. Regnet pisker mot vinduet. Det lukter råtne egg i salongen. Svakt, men likevel tydelig under sløret av hårvann og parfyme. Hårkjemikalier lukter som råtne egg. Mia luktet råtne egg da hun en dag kom hjem med hydrogenperoksid-behandlet hår. Det var sju måneder og seks dager før vi skilte oss. Jeg burde ha skjønt at noe var på gang allerede da. En kvinne på over førti prøver ikke helt plutselig å se ut som Marilyn Monroe hvis hun ikke har gode grunner til det. Hittil har jeg ikke møtt ett eneste menneske som har orket å lese hele Marcel Prousts mastodontsuite På sporet av den tapte tid. Jeg tviler på at det engang blant mine temmelig litterære venner er noen som har kommet lenger enn til den berømte scenen i første bind der fortelleren dypper madeleinekaken i lindete og blir kastet bakover i tiden. Det er formodentlig en av det siste århundrets mest plagierte fortellergrep – å la en duft eller en smak vekke minner til live som så ruller opp en hel historie. Jeg har tenkt å bruke det nå. Vi skal tilbake til den tiden da alt begynte. En gråkald og vindfull mandag i januar for et år siden.

9


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 10 av 330)


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 11 av 330)

12. januar 2009


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 12 av 330)


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 13 av 330)

1

Det luktet svakt av råtne egg inne på Salong Cissi. «Frisyren passer deg perfekt! Huden får en helt annen glød og øynene kommer mer til sin rett.» Den middelaldrende kvinnen lyste opp da hun gikk bort til kassa for å betale. «Hvis du vil ha en sjampo som beskytter håret og tar vare på fargen, skal du velge en av disse,» sa Cissi og plasserte to plastflasker på disken. Kvinnen snudde og vred på dem mens Cissi tok fram to flasker til som hun satte ved siden av. Det er typisk kvinner, snu og vri på alt mulig, tenkte jeg. «Og hvis du vil ha en god balsam også, kan du velge mellom disse to.» Det endte med at den middelaldrende kvinnen kjøpte alle fire flaskene pluss tre andre hårpleieprodukter før hun endelig tok på seg jakka, kastet et fornøyd blikk i speilet, trakk sydvesten over håret og gikk ut. Cissi fulgte henne med blikket, samtidig som hun rutinert sopte sammen de avklipte hårtustene i en haug på gulvet og nikket til meg at jeg skulle sette meg i frisørstolen. «Der har vi enda ei klimakteriedame som garantert kommer tilbake,» sa hun og smilte ut gjennom vinduet til kvinnen som nå befant seg på fortauet utenfor. På tross av den bitende vinden og det stikkende regnet hadde hun fremdeles et strålende smil på leppene. «Hennafargen er mot det grå håret, og den oppklipte nakken er mot hetetoktene. Det slår aldri feil. Klimakteriedamene 13


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 14 av 330)

er ville etter den frisyren. Se så lykkelig hun ser ut,» fortsatte Cissi og vinket muntert til kvinnen. Jeg lo lavt og lot Cissi svøpe meg i frisørforkleet. Jeg lukket øynene i noen sekunder og følte meg som en puppe i en kokong. Etter alle de regelmessige besøkene i salongen hadde det utviklet seg en slags fortrolighet mellom oss. Jeg fortalte ondsinnede anekdoter om de yngre og håpløst historieløse kollegene mine, og hun spøkte like ondsinnet om sine middelaldrende, kvinnelige kunder. Men forholdet vårt var langt fra ukomplisert. Det ømme punktet var at Mia akkurat som meg fremdeles brukte Cissi som frisør. «Mia og Max skal reise til Thailand om noen uker, hørte jeg,» sa hun. Mia og Max, det hørtes ut som to tyske tegneseriefigurer fra trettitallet. Kledd i uniformer fra Hitlerjugend. «Ja, hun nevnte det sist jeg snakket med henne.» «Tenk så vidunderlig å få reise fra dette kjedelige været. Gud som jeg hater denne årstiden.» «Ja, det er temmelig trist nå.» «Barna skal også være med, hørte jeg.» «Barn og barn, de er vel nærmest å betrakte som voksne nå.» Cissi støtte ut et fnis og klippet noen ganger i luften med saksa før hun gikk løs på håret igjen. «De skal bo på et skikkelig luksushotell, hørte jeg.» Hvis hun sier «hørte jeg» en gang til, så river jeg til meg saksa og klipper av henne ørene så hun aldri kan høre noe mer, gikk det gjennom hodet på meg. Cissi skiftet tema. Det var et annet talent hun hadde, den aldri sviktende timingen som gjorde at hun aldri trakk Miatråden lenger enn at den akkurat tålte belastningen. Resten av frisørtimen snakket vi i tur og orden om Elisabeth Höglund, George Bush og Linda Skugge. Ikke spør meg hvorfor, men det falt seg sånn helt naturlig. Mens vi holdt på hadde en kvinne i trettiårsalderen kommet inn i salongen, så vidt hilst på Cissi og satt seg ned i den hvite sofaen. Jeg kastet et par blikk på henne i speilet. Hun var svært vakker med langt og krøllete rødt hår. Ikke noe hennafarge, det var ekte vare. Etter hårklippen prøvde Cissi å selge meg en boks hårgelé med wetlook. Jeg avslo vennlig, men bestemt. 14


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 15 av 330)

«Da ses vi vel om to måneder?» spurte hun. «Klart det,» sa jeg og klappet henne lett på armen. Da jeg kom ut på gaten kikket jeg inn i salongen gjennom vinduet. Den vakre kvinnen hadde satt seg i frisørstolen. Cissi kostet opp hårtustene mine. Hun løftet den ene hånda og vinket muntert til meg. Leppene hennes beveget seg. Det var helt åpenbart at hun sa et eller annet til den nye kunden. Og da skjønte jeg at det var meg de snakket om. Jeg kunne naturligvis ikke høre den giftige stemmen hennes gjennom glasset, men i mitt indre ble den spilt av likevel: «Der går det en sånn halvfeit noenogfemtiåring som tror han er kul. Bak-ørene-frisyren slår aldri feil. Gamlingene er ville etter den. Bakoverstrøket for å dekke den lille månen, og lengden i nakken skal dekke over grisebusta som stikker opp fra ryggen.» Omtrent sånn tror jeg det hørtes ut. En ekkel følelse av at jeg holdt på å miste grepet i et eller annet fór igjennom meg. En følelse som ble forsterket av den fæle vinden.


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 16 av 330)

2

Jeg fikk vinket til meg en taxi og krøllet meg sammen i baksetet. Da vi passerte Gustav Adolfs torg fikk jeg øye på den krumryggede mannen som på tross av ruskeværet var på plass i begynnelsen av gågaten også i dag. Lent mot rullatoren og kledd i en T-skjorte med teksten «Organisasjonen for psykisk helsestell må knuses» med sprikende bokstaver skrevet med tusj, framsto han som et symbol for den totale masochismen. Ingen av de andre sjelene som hadde tvunget seg selv ut i det forferdelige været, tok notis verken av ham eller de våte, skrukkete flygebladene hans. Taxien kjørte meg til Den lille italieneren, et enkelt, lokalt spisested som lå i en gammel sykkelkjeller ved Lorensborg, på god avstand fra de mer populære lunsjrestaurantene inne i sentrum, der faren var større for at jeg skulle møte noen fra jobben. Innehaveren var veldig liten, men ikke italiener, derimot en serbisk pizzabaker som het Ljubomir og hadde plusset på menyen med noen italienske retter. Maten var god, men smakte mer av Balkan enn av Italia. En anelse ajvar relish slo igjennom i nesten alt som ble servert. Jeg bestilte en pasta med pesto, en saltimbocca, to små glass lettøl og to enkle espresso slik at regningen skulle matche et fingert kundemøte. Jeg pleide å unne meg en sånn skikkelig gratislunsj en gang i måneden, som et uoffisielt frynsegode. Hittil hadde jeg aldri måttet redegjøre noe nærmere for det, og jeg hadde heller ingen samvittighetskvaler hva angikk denne vanen. Restaurantene jeg valgte var relativt rimelige, og litt salt i grøten måtte man tross alt være verdt etter så mange års ansettelse, mente jeg. 16


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 17 av 330)

Men denne gangen uteble den vante tilfredsheten etter måltidet, i stedet var en tung klump i magen med meg da jeg satt i taxien igjen, på vei tilbake til jobb og enda noen timers arbeid. Regnet hadde tiltatt og et trøstesløst skybrudd pøste ned over Malmö. Jeg var den eldste i firmaet, og den eneste som hadde vært med siden starten for tjuefem år siden. Den gangen het vi Smart Publishing og drev med alt fra tekstforfattervirksomhet til intervjuer og reportasjer i glansede bedriftsblader. Nå het vi Kommunikatørene og holdt nesten utelukkende på med ekstern og intern informasjon for forskjellige firmaer og kommunale forvaltninger. Hjemmesider og papirløse personalblader. Hvor sexy var det egentlig? Det eneste skikkelig fancy med Kommunikatørene var kontoradressen i Västra hamnen, det gamle verfts- og industriområdet som hadde blitt forvandlet til Malmös hot spot og lekeplass for arkitekter, med spanjolen Calatravas vridde skyskraper Turning Torso som det selvfølgelige sentrum. Kontoret vårt lå i bygningen ved siden av det spektakulære huset, på gateplan, bak store, tonede vinduer, slik at folk som passerte bare kunne ane silhuettene våre der vi satt bøyd over tastaturer og laptopskjermer. Det var så langt fra glamour som det var mulig å komme, men jobben hadde likevel noen ikke helt uvesentlige fordeler. Jeg var for eksempel ofte utplassert hos kundene, noe som førte med seg at jeg selv kunne styre arbeidsdagen. Men også når jeg satt på kontoret hadde jeg, som mangeårig medarbeider, enkelte uuttalte privilegier, sånt som litt lengre lunsjpauser og en noe tidligere avslutning av arbeidsdagen. Det var i alle fall fremdeles noe jeg trodde fullt og fast da jeg slo meg ned ved skrivebordet den januarettermiddagen og dro høyrehånda gjennom den nyklipte bak-ørene-frisyren. Så ringte mobilen. «Kan du komme opp, Göran?» Det var Kent Hallgren, sjefen min. Han kom fra det nordvestre Skåne, utenfor Ängelholm, og uttalte enkelte u’er som tyske ü. Omtrent sånn som Dolly Duck gjør. Jeg vet at malmödialekten har sine skjønnhetspletter, men sammenlignet med uly17


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 18 av 330)

dene til Kent framstår den likevel som et språk man kan holde ut. Men det var ikke bare talespråket han hadde å slite med, Kent var dessuten et utpreget Excel-menneske, en som bare tenkte i tabeller og kolonner. En regnedust uten den minste fingerspissfølelse for den språklige kommunikasjonen han var satt til å lede. I tillegg var han et levende bevis på at også en som mangler enhver form for elementær dannelse kan klatre temmelig høyt i medie- og informasjonsbransjen. Jeg trodde likevel at han hadde en ørliten smule respekt for meg, men da jeg hørte stemmen hans skurre i mobilen, var den bare übehagelig. Jeg tok vindeltrappen opp til kontoret hans i andre etasje. «Slå deg ned, Göran.» Jeg gjorde som han sa, og selv lukket han døra. Jeg hadde allerede forstått at det var noe som var galt. «Litt frükt?» Kent rakte fram en kurv med epler. Jeg tok et på tross av at jeg fremdeles var stappmett. «Det har kommet klager, Göran.» «Ja vel?» Jeg kjente pulsen slå i tinningene og klemte rundt representasjonskvitteringen i den venstre lomma på kordjakka med ei svett hånd. Kent betraktet meg nøytralt før han kremtet lett og fortsatte. «Avdelingssjefen på gatekontoret er ikke fornøyd med hjemmesiden du har laget. Det er altfor mange bügger og problemer med linkene. Nærmere bestemt trettifire stykker. Det må være ny rekord.» Jeg trakk pusten dypt og så ham i øynene med et så fast blikk jeg bare kunne. «Men det er jo bare litt teknisk smårusk som Daniel eller Gisela kan justere. Jeg har jobbet hardt med tekstene, og dem har du vel ikke fått noen klager på?» Jeg prøvde å høres indignert ut. «Språket, Kent, språket må da for faen være det viktigste i all kommunikasjon?» Kent fingret først med slipsknuten og så med brilleinnfatningen. Det var en antydning til nervøsitet i det gutteaktige ansiktet hans. Men stemmen hans skremte meg. Den var man18


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 19 av 330)

ende og bestemt uten den minste skjelving på stemmebåndene. «Dette holder ikke lenger, Göran. Vi kan ikke la Daniel og Gisela rydde opp etter deg hver gang du gjør en tabbe. De har boka füll av egne oppdrag.» «Jeg har ikke gjort så mange feil.» «Jo, det har du. Det siste året har vi fått trøbbel med hver eneste eksterne tekniske løsning som du har vært borti. Se det i øynene, Göran. Tiden har løpt fra deg. De tjenestene vi tilbyr kündene i dag har ikke mye til felles med det du holdt på med for tjue år siden.» Jeg var fullstendig knust. Pulverisert på mindre enn to minutter etter over to decenniers ansettelse. Av en ubegavet fyr med nordvestskånsk dialekt. En kortklipt dust med krittstrekstriper i buksene og genser i lammeull. Og han var ikke ferdig ennå. «Det er en ting til, Göran. Du har ikke opptrådt korrekt üverfor Gisela.» «Hva er det du sier?» «Hun opplever at du har ütnyttet henne. Det ser vi veldig alvorlig på.» Jeg ble grepet av en kafka-aktig følelse. Gisela var den ene av tre kvinner på jobben, dessuten den yngste og peneste av dem. Hun hadde ganske store bryster som hun passet på å framheve når man snakket med henne. Jeg hadde ved en og annen enkeltstående anledning muligens latt blikket bli hengende i kløften hennes et par sekunder for lenge. Det var kanskje en formulering i bedriftens likestillingsplan som forbød det. «På hvilken måte skal jeg ha utnyttet Gisela?» spurte jeg spakt. «Du har lempet en haug med rütinejobber over på henne, samtidig som du selv har tatt alle de prestisjefylte oppdragene. Du har plükket ut rosinene i bollene. Du har ündergravd hennes muligheter til å skape sin egen plattform å jobbe fra.» Han snakket som om han leste opp fra et manus, noe han muligens også gjorde siden han nå og da kastet et blikk på PCskjermen. Det var i hvert fall en lettelse at jeg unngikk anklager om sex-trakassering. Og hadde det ikke vært for at jeg sto 19


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 20 av 330)

overfor min egen henrettelse, ville jeg trukket på smilebåndet av Kents prat om prestisjefylte oppdrag. «Jeg har bedt henne om hjelp når det gjelder enkelte tekniske detaljer, og jeg har reddet firmaet unna skammen med å la en medarbeider med dysleksi skrive pressemeldinger,» sa jeg med et siste desperat håp om å greie å snu den kantrede skuta med en smule angrep-er-det-beste-forsvar-taktikk. «Gisela har ikke dyks… dykselixir.» «Og det er du den rette til å avgjøre?» Kent svarte ikke, i stedet tok han fram et ark. Han studerte det inngående et trettitalls sekunder, noe som føltes som nesten like mange minutter. «Det er noe annet også, Göran. Av den tiden du tilbringer her på kontoret bruker du førtisju prosent til å sürfe på internett.» Først trodde jeg det var en spøk, men det var ikke spor av noe smil i fjeset til Kent. «Mener du at dere bruker tid og ressurser på kontroll av de ansattes internettvaner? For så å redegjøre for det i tall og prosent?» «Ja, hvis det er grunn til det.» «I mitt enfold trodde jeg at vi drev med kommunikasjon. At dette med internett så å si var en del av vår IT-verden. At det rett og slett var et sentralt arbeidsredskap.» Kent skjøv brillene ned på neseryggen og stirret meg rett inn i øynene. Jeg fikk en bestemt følelse av at det var en innøvd positur. Noe han hadde lært seg på et kurs i ledelse, kanskje. «Det kommer an på hvor man sürfer.» «Jeg har aldri vært inne på ei pornoside! Aldri!» Når man på ren refleks forsvarer seg mot noe man ennå ikke har blitt beskyldt for, pleier det å bety at man er skyldig. Men i dette tilfellet var jeg faktisk ikke det. Jeg ville aldri kommet på tanken om å konsumere nettporno i et åpent kontorlandskap. Kunne ikke helt se poenget med det. «Ikke bli hissig nå, Göran. Jeg påstår ikke at du har sürfet på pornosider. Derimot har du en sykelig interesse for en side som kaller seg Himmelriket. Når du er på nettet er du tilkoblet den siden sekstién prosent av tiden.» «Den handler om fotball,» pep jeg fram. 20


T YPE-I T AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 21 av 330)

«Ja, jeg har skjønt det. Om Malmö FF. Så vidt jeg vet har vi ikke noe kündekontakt med Malmö FF. Likevel har du det siste halvåret tilbrakt i gjennomsnitt to timer og trettitre minutter av din daglige arbeidstid her på kontoret på forümet til Himmelriket. Det som overrasker meg mest er at du ikke deltar i diskusjonene selv. Det virker som om du bare leser innleggene fra andre. Det er ganske ünderlig.» Akkurat i det øyeblikket, da Kent sa ünderlig, skjønte jeg at løpet definitivt var kjørt. For han hadde jo rett, den idioten. Det var underlig, på grensen til perverst, at en femtitoårig mann med vekttall i så vel litteraturhistorie som statsvitenskap, med tjuefem års erfaring som tekstforfatter og skribent, med fortid som en langt fra dårlig trommeslager og som gikk med svart høyhalser under ei slitt kordjakke, brukte en tredjedel av arbeidstiden på å lese hva en del arbeidsløse, alternativt arbeidsskye fotballnerder skrev om byens fotballag. Tre måneder før eliteserien i det hele tatt hadde begynt. «Holder du med HIF?» spurte jeg med flat stemme. For første gang i løpet av samtalen så Kent overrasket ut. Så smilte han faktisk litt. «Neinei, fotball er ikke min greie, og Helsingborg er ikke min by. Jeg kommer fra Ängelholm, der liker vi hockey. Rögle.» Jeg burde ha forstått at Kent var en hockeymann. Det er en avgjørende forskjell på fotballmennesker og hockeymennesker. Fotballmennesker har en slags forankring ned i jorden, i kulturen. Hockeymennesker sklir omkring på overflaten som rotløse, bortkomne sjeler. Som pucker på isen. Det var en uomgjengelig sannhet selv om jeg akkurat der og da ikke var i stand til å forsvare den. Da Kent hadde klemt den siste dråpen blod ut av meg, ble han straks vennligere. Det måtte også være noe han hadde lært på det ledelseskurset. Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne si nei til. En årslønn i sluttpakke. God attest. Løfte om to konsulentoppdrag i året i to år (bare skriving) og en melding til personalet der Kommunikatørene beklaget at deres mangeårige medarbeider Göran Borg dessverre hadde valgt å slutte etter eget ønske for å prøve vingene som frilanser. Kent ville til og med stelle til en avslutningsfest for meg, men 21


T YPE-IT AS, 07.05.2012 ORDRE: 25869 (s . 22 av 330)

der sa stoltheten min nei. Bare tanken på å stå med en drink i hånda og prøve å unngå å se ned i Giselas brystkløft fikk innvollene mine til å vri seg som stekt ål. «Jeg pakker sammen sakene mine i kveld, når alle har gått hjem,» sa jeg.

Mikael_Bergstrand_Delhis_vakrest_hender  
Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you