Tørst vinter 2014-15 norsk

JAKTEN PÅ DET USÅRBARE:­ Vi vil være uovervinnelige GATEROM: ­Gå ut. Vær frivillig.

Inviter. Vær gjest ÆRLIGE FORTELLERE: Sårbarhet som kontaktflate

tørst VINTER 2014/15 ET MAGASIN UTGITT AV

TEMA: Sårbarhet

Ulrik Imtiaz Rolfsen – Premierer kler meg naken

LEDER

Sårbarhetens styrke Ansvarlig utgiver: Areopagos Pb. 6763 St Olavs plass, 0130 Oslo Besøksadresse: Bernhard Getz’ gate 3 Tlf. + 47 23 33 17 00 areopagos@areopagos.no

Rundt årtusenskiftet var jeg med i en gruppe som skulle uttale seg på vegne av Den norske kirke om den sikkerhetspolitiske situasjonen etter jernteppets fall.

Resultatet ble et hefte kalt Sårbarhet og sikkerhet. Der hevdet vi at den sårbarheten som var kommet til syne i balkankonflikten er en ufrakommelig del av det å være menneske. For et samfunn, for en familie og for et enkeltmenneske er det en syltynn hinne som skiller en virkelighet der alt er på stell, fra en virkelighet der alt er i ferd med å rakne.

Redaktør: Ann Kristin van Zijp Nilsen akn@areopagos.no Prosjektledere denne utgave: Therese Gabrielsen Hanne Nilsen Nygård

Design/ Grafisk produksjon: Nina Simonnes Forsidebilde: Erlend Berge

Foto: August Sandal Rolfsen

Bidragsytere i dette nummeret: Raag Rolfsen, Thomas Reinertsen Berg, Erlend Berge, Hanna Maria van Zijp Nilsen, Tom Andre Håland, Stian Kilde Aarebrot, Moa Karlberg, Kjersti Juul

MED KONFLIKTENE PÅ BALKAN på 1990-tallet kom krigen tilbake til Europa etter 40 år med fred.

Med krigen kom også en ny erkjennelse av sårbarhet. Politiske systemer kollapset. Stater gikk i oppløsning. Menneskekropper ble lemlestet. Vi erfarte at det er skremmende lite som skiller en ordnet verden fra kaos.

Terrorangrepene 11. september 2001 og 22. juli 2011 var rystende eksempler på dette. Fra ett øyeblikk til det neste ble alt forandret. På den ene siden minnet de tragiske hendelsene oss på at våre sikkerhetssystemer må forbedres. På den andre siden skapte de en bevissthet om at sårbarhet er en umistelig del av det å være menneske. Gjør vi oss usårbare blir vi umenneskelige. Tillit, åpenhet og en selvfølelse som stikker dypere enn overflaten er avhengig av at vi vet om, velger og våger vår egen sårbarhet.

I dette Tørst møter du mennesker som preges av og reflekterer over sin sårbarhet. Grunnmuren og mye av reisverket for denne utgaven ble utført av Ann Kristin van Zijp Nilsen. Prosjektet ble fullført av Therese Gabrielsen, godt assistert av Hanne Nygård Nilsen. Stor takk til alle tre!

Raag Rolfsen

Trykt av Grøset på Scandia 2000, miljømerket papir

Meld deg inn på areopagos.no Magasinet er klimanøytralt. ØMERKE ILJ T M

48 01

1

2 tørst VINTER 2014/15

Solfrid Molland, musiker, sanger og komponist

204

Les mer på areopagos.no

«Jeg føler meg hjemme i Areopagos med mitt åpne livssyn. Her er det høy himmel og rom for undring, refleksjon og dialog mellom ulike måter å ha kontakt med noe større på. Areopagos sitt magasin Tørst er som godteri for sjelen!»

Foto: Erlend Berge

Areopagos er en organisasjon som arbeider med religionsdialog og -studier, kristen åndelighet og bistand. Vi startet med det i 1922, og nå arbeider vi i Norge, Danmark, Kina og Hongkong.

Derfor er Solfrid medlem

Tr y k k s a k

Foto: Hanne Nilsen Nygård

STEDET: Hva skjer hvis du inviterer en tigger på middag?

12

«Jeg måtte lære meg å vise sårbarhet» Mehda Zolfaqari, Forteller, side 24

VINTER 2014/15 4 VOX POPULI: Hva betyr ordet sårbarhet for deg? ....................................................................................................................

8 VANNHULL: Den stotrende Jesus ......................................................................................................................................................

20 ANBEFALT: Sårbarhet i musikk, bøker og filmer .......................................................................................................................

22 AREOPAGOS: Målet er ikke å bli enige ........................................................................................................................................... 28

VÆRBITT: Ulrik Imtiaz Rolfsen kjenner på angsten for ikke å være norsk nok ........................................................

FÅ GRATIS abonnement på

torstmag.no

tørst VINTER 2014/15 3

«

DA 34 ÅR GAMLE KARI ROLFSEN FORTALTE SIN MOR AT HUN VAR GRAVID MED EN PAKISTANSK MANN, FIKK HUN KLAR BESKJED: «DET BARNET KOMMER DU ALDRI TIL Å BLI GLAD I»

TERNINGKAST: Som filmskaper er Rolfsen vant til kritikk og anmeldelser.

– Jeg kan bli forbanna på kritikere, men i den samme sårbarheten ligger det også en utrolig mottagelighet for ros, sier han.

4 tørst VINTER 2014/15

Bak skallet Det finnes et skjold i sårbarheten, forsikrer Ulrik Imtiaz Rolfsen. Når de verbale angrepene hagler som verst, hjelper det å trykke en fireåring tett inn til brystet.

TEKST KJERSTI JUUL

:

FOTO ERLEND BERGE

Piskende snødrev mot naken hud. Slik kjennes det ut. Det er vondt, men Ulrik Imtiaz Rolfsen klager ikke. Han har tatt på seg dressen, det litt stive smilet, plassert finskoene på den røde løperen. Bare noen meter igjen nå, så vil kinomørket slutte seg om han. Summingen i salen vil stilne, og forventningene som i løpet av måneder med blodslit har bygd seg opp til skyhøye dimensjoner, vil snart få sitt gjensvar: Terningkast, synsing, superlativer eller slakt.

NAKEN. – Når man åpner seg opp, blir man også sårbar for angrep.

En premiere kler meg naken; «Så god» er jeg, liksom. Det føles skummelt og vondt, men man blir tykkhudet. Som om man har gått naken i piskende snødrev. Jeg kan bli forbanna på kritikere, men i den samme sårbarheten ligger det også en utrolig mottagelighet for ros, sier Ulrik Imtiaz Rolfsen.

I høst hadde filmen hans «Haram» premiere. Et stykke gangsterdrama ispedd store doser dobbeltmoral, der pakistansk æreskultur får gjennomgå. Nylig ble dokumentaren hans «Frivillig tvang», om arrangert ekteskap vist på NRK. Hete debatter og beskyldninger om å brennemerke en hel minoritet, er hverdagskost for regissøren.

– Går kritikken inn på deg?

– Nei, men det hender jeg har debattert mot folk som viser seg å være tidligere drapsmenn. Da kan jeg kjenne på en engstelse, at jeg er sårbar. Samtidig er jeg veldig sikker på at det jeg sier er rett. Den vissheten er et godt skjold mot kritikken og sårbarheten.

RYGGMARGSREFLEKS. De verbale angrepene har haglet selv før Ulrik Imtiaz Rolfsen rakk å se dagens lys. Da 34 år gamle Kari Rolfsen (kunstner, feminist og grunnlegger av «Sirene») fortalte sin mor at hun var gravid med en pakistansk mann, fikk hun klar beskjed: «Det barnet kommer du aldri til å bli glad i».

Siden skulle lille Ulrik komme til å smelte både mors og mormors hjerter fullstendig. Oppveksten gikk i det hele tatt smertefritt for seg, helt til Ulrik begynte i 2 klasse. tørst VINTER 2014/15 5

«

VI LEVER JO PÅ INGEN MÅTE FRIKSJONSFRITT, VI ER BLØTDYR SOM MÅ PASSE OSS FOR IKKE Å BLI SPIST

ULRIK IMTIAZ ROLFSEN (42) Er filmskaper Debuterte som spillefilmregissør med actionfilmen «Izzat» i 2005. Har siden hatt regien på bl.a «Varg Veum – Bitre Blomster», «Den siste revejakta», tvserien «Taxi» og «Haram» Vokste opp på Hasle i Oslo med pakistansk far og norsk mor. Har i flere sammenhenger anklagd det norsk-pakistanske miljøet for ukultur Skapte nylig debatt med «Frivillig tvang», en dokumentar om arrangert ekteskap som ble vist på NRKs «Brennpunkt»

6 tørst VINTER 2014/15

– Plutselig snudde alle vennene mine seg mot meg og ble rasistiske. De kalte meg «pakkis» og «Idi Amin». Jeg begynte å grue meg til hver skoledag, til hver bursdag jeg ikke ble bedt i.

Når sårbarheten tar bolig i deg, gjør det noe med handlingene dine. Selv lenge etter at mobbingen tok slutt, var jeg veldig konfliktsky.

Etter hvert gjenvant gutten med de mørke lokkene en viss balanse og langt mere selvtillit blant lysluggene. Likevel har følelsen av utenforskap fulgt ham inn i voksen alder.

– Jeg kjenner på angsten for ikke å være norsk nok. Det ligger i ryggmargen at jeg kvier meg for å si «vi nordmenn». Samtidig blir jeg kritisert for ikke å kunne nok om det pakistanske. Det blir hele tiden satt spørsmålstegn ved mine kvaliteter, derfor søker jeg hele tiden ny kunnskap. Enorme mengder research og analyse gjør at jeg føler meg hundre prosent sikker på det jeg gjør, og dermed mindre sårbar.

BAK FASADEN. Ulrik Imtiaz Rolfsen vokste opp i kløften mellom en muslimsk far og en mor som var ateist. Skjønt så stor kløft var det egentlig aldri snakk om.

– Jeg opplevde ikke at far levde som en muslim, og mor var ingen ihuga ateist, men bar med seg tradisjonene som følger med det å komme fra en kristen kultur. Jeg tror ikke på noen Gud selv, men jeg tror på religion. Det er en samfunnskontrollerende mekanisme basert på masse god kunnskap.

Den todelte bakgrunnen har sine fordeler, i følge regissøren. Kraften til å tørre å ta et oppgjør hentes med god støtte fra to leire. Rolfsen har ikke minst en stor pakistansk familie i ryggen, når det blåser som verst.

– Hvordan har faren din taklet å tilhøre en minoritet?

– Far har alltid fremstått som veldig selvsikker.

Jeg vet ikke om han har opplevd rasisme, eller bare hevet seg over det. Det er vel et symptom på at jeg ikke kjenner han godt nok. Han er en vanskelig person å komme inn på og snakker alltid i metaforer. Hvis jeg spør hva klokka er, kan han begynne svaret med «det var tre menn i ørkenen, den ene hadde en kamel …» Siden

følger en lignelse, smiler Rolfsen.

At det skjuler seg en sårbarhet hos de fleste og i det meste, er han likevel ikke i tvil om. Ofte ligger den like under huden på de tatoverte muskelarmene, den kan skimtes i blikket til strippersken, eller gjemme seg bak merkeklærne til ungdomsgjengen.

– Er du sårbar, har du to muligheter. Enten å visne hen og dø, eller å ta på deg et skall. Da fisk og amfibier utviklet seg til landdyr og måtte legge eggene sine på jorda, utviklet skallet seg. Det skulle beskytte det bløte og sårbare. Akkurat sånn ser jeg på tøffheten. Du finner ikke tøffhet og skall uten mykhet og sårbarhet på innsiden.

SENSITIV SPØK. Ulrik Imtiaz Rolfsen tar et sveip innom drømmeforskning. Dyreforsøk viser nemlig at rotters naturlige adferd forsvinner ved mangel på søvn. I stedet for å bevege seg langs veggen og pile bort så fort en fare anes, sitter rotta som kunne trengt noen timer på øret, midt i rommet og aner fred og ingen fare.

– Drømmene er ikke en bearbeidelse av opplevelser, slik man tidligere har trodd.

Drømmene er til for å holde oss på allerten, en oppøving av instinktene for å beskytte vår sårbarhet, påpeker Rolfsen.

– Lever du i et samfunn blottet for aggressivitet, finner du heller ikke sårbarhet. Men vi lever jo på ingen måte friksjonsfritt, vi er bløtdyr som må passe oss for ikke å bli spist.

– I hvilke situasjoner opplever du at sårbarheten kommer til overflaten?

– Humor og sårbarhet er nært beslektet. En god kamerat kaller meg «pakkis», men da kompisen hans en dag gjorde det samme, sa jeg i fra. I mitt indre klarte jeg ikke å gjøre rede for om han tullet eller ikke. Ting er ofte ikke morsomt hvis det ikke fornærmer noen, men fornærmelsen må overlappes av en godhet. Sårbarhet handler mye om tolkning, spørsmålet om ting er gjort i beste mening eller ikke. Derfor er det heller ikke greit når Bård Hoksrud vitser om at afrikanere trenger refleksvest.

LIVSLØGN. Det ble ramaskrik da Ulrik Imtiaz Rolfsen satte likhetstegn mellom arrangert ekteskap og voldtekt.

– Jeg tenkte på hvor kjipt det er for de som i fremtiden kommer til å bli arrangert gift, men skjønte ikke at jeg samtidig sa at 99 prosent av norsk-pakistanere er et resultat av voldtekt. Den sårbarheten de følte, har siden vært gjeldende.

Når det er en kime av sannhet i fornærmelsen går man i forsvarsposisjon. Det er det noe veldig ibsensk: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du lykken fra det med det samme.»

Til vanlig jobber han med mer hverdagslige replikker enn Ibsens sitater. For at en film skal fungere, for at dialogen skal flyte og publikum skal føle, er det nettopp sårbarheten som ligger til grunn, i følge regissøren.

– Å lage film handler om undertekst. For vi gjør

aldri det vi egentlig vil. Vi går på jobb selv om vi heller vil sove. Vi forholder oss hele tiden til konvensjoner, vi oppfører oss. I det skjulte ligger sårbarheten. Jeg forsøker hele tiden å få skuespillerne til å identifisere de sårbare øyeblikkene, for at karakterene skal få et ekte reaksjonsmønster.

Stemmen er ivrig, engasjementet til å føle og ta på, selv om Ulrik Imtiaz Rolfsen egentlig burde vært sliten nå. I hele dag har han bedrevet «brannslokningsarbeid», svart på hatske sms-er, ja nærmest druknet i illsinte mail. Nå er neste stopp barnehagen. Ulrik Imtiaz Rolfsen smiler.

– Det hjelper å ha en fireåring. Han elsker meg uansett.

TALERØR: I sin siste film «Haram», utforsker Rolfsen forskjellsbehandling i den norskpakistanske kulturen. Her med noen av skuespillerne, blant dem Abubakar Hussain (sittende), også kjent som komiker og programleder, og Khawar «Gomi» Sadiq, danser og skuespiller.

tørst VINTER 2014/15 7

vox populi

Hva betyr ordet sårbarhet for deg?

TORA BERGER, tidligere skiskytter

«…jeg tenker at det har noe med usikkerhet å gjøre» TORA BERGER

Foto: Tor Atle Kleven/Wikipedia

Jeg synes sårbarhet er et vanskelig ord å beskrive.

Jeg tenker at det har noe med usikkerhet å gjøre, og det å være redd for å vise svakhet, eller blir det feil?

Jeg vet ikke om det har noe med sårbarhet å gjøre, men jeg har vært nøye med å ikke lese det som har vært skrevet om meg. Og når jeg i tillegg har følt meg elendig i språk, det å uttrykke meg, har det ført til at jeg ikke har trivdes så godt i media. Men dette har i grunn bedret seg med tiden. Jeg skjønte at jeg bare måtte hive meg uti det.

SYLO TAKARU, generalsekretær i LIM (Likestilling, integrering, mangfold)

8 tørst VINTER 2014/15

Foto: Privat

Når jeg tenker på sårbarhet tenker jeg på risiko, utsatthet, eller samfunnets svake punkter. Fokuset mitt er sårbare asylsøkere og radikalisering av ungdommer som står i fare for å havne i kriminelle miljøer. Jeg tenker at samfunnet er sårbart på enkelte punkter. På disse områdene er det behov for større oppmerksomhet. Så for meg handler sårbarhet om hva jeg kan gjøre for andre, de som er i en sårbar situasjon. Det er viktig å identifisere sårbarheten og handle deretter.

SUZANNE AABEL, journalist og blogger Min sårbarhet har vært som «Styggen på ryggen».

Jeg var flau over den, og jeg har ikke likt å vise min sårbarhet. Jeg har brukt lang tid på å våge å vise den for andre, for det er noe veldig privat og nært i det sårbare.

Du viser det som ikke er perfekt. Men ettersom jeg har blitt eldre, tenker jeg at sårbarheten egentlig er noe fint. Det er mer sympatisk med folk som tør å vise sårbarhet, og det er mulig å være både barsk og sårbar.

KATHRINE ASPAAS

TORHILD T. HOVDAL, lege med spesialisering i psykiatri I arbeidet med menneskers psykiske helse, møter jeg dem ofte i en sårbar fase i livet. Noen er født med en sårbarhet for psykiske vansker eller har opplevd noe som har skapt en sårbarhet, for eksempel til å utvikle angst eller depresjon. Sammen forsøker vi å finne håp og muligheter.

For noen kan sårbarheten bli en personlig styrke, og de greier å leve livet videre slik de selv ønsker det.

WILLY DANIELSEN, gatemusikant og evangelist Foto: Hanne Nilsen Nygård

Sårbarhet er at noe er avslørt, noe som er vondt, å erkjenne at jeg trenger legedom. Før da jeg ikke hadde Jesus i hjertet, hadde jeg mye vondt. Jeg følte på skyld, åpne sår og jeg forsøkte å dekke over det med å drikke og med rus. Jeg var mye redd. Men den tomheten og frykten klarer du ikke å dekke over helt, den lekker ut. Derfor trengte jeg Jesus.

HANS OLAV HYGEN, klimaforsker Foto: Bård Gudim/metrologisk institutt

Jeg ser på sårbarhet ut fra to vinkler. Den ene er hvordan samfunnet bør bygges på en robust måte, for å unngå sårbarhet ved å strukturere veier og hus i forhold til klimautfordringene, slik at vi kan takle de utfordringene som kommer. Jeg får bilder fra Odda i hodet, av at hus blir dratt ned av elver, eller vestlandsstormene.

Samtidig tenker jeg at kunnskapen om menneskelig sårbarhet når det gjelder klima-endringer er en styrke på den måten at den gjør oss i stand til å handle.

Foto: Privat

Sårbarheten er når forsvaret og fasaden er borte.

Vi skaper strukturer rundt oss for å beskytte oss mot angrep, men også for å beskytte oss mot den lave selvfølelsen, utilstrekkeligheten, der vi føler oss små. Det er ikke godt å være i sårbarheten, og vi kan heller ikke bare leve i sårbarheten. I meditasjonen slipper vi til sårbarheten, vi kommer nær sårbarheten og lever med den.

Det å mestre å være nær sårbarheten, og akseptere det som er der, skaper trygghet.

Foto: Ann Kristin van Zijp Nilsen

Foto: Bjørn Inge Karlsen

Foto: Acem

CARL HENRIK GRØNDAHL, meditasjonslærer innenfor Acem

«Det handler om det å tørre å være utenfor komfortsonen»

KATHRINE ASPAAS, forfatter, foredragsholder og programleder Sårbarhet er livets hjerte. Sårbarhet er det motsatte av svakhet, det er et presist mål på mot. Det handler om det å tørre å være utenfor komfortsonen. Er vi inne i komfortsonen, er vi ikke sårbare. Det å være utenfor komfortsonen er skummelt, smertefullt, for der er vi i nærheten av livet. For vi fødes i sårbarhet, vi dør i sårbarhet, vi får nye vennskap i sårbarhet, og vi utvikler oss i sårbarhet.

Sårbarheten er et kompass for meg. Når jeg merker at hjertet slår fortere, og jeg kjenner meg sårbar, ser jeg muligheten for å velge å være modig.

tørst VINTER 2014/15 9

Den livsviktige sårbarheten Sårbarhet gjør oss i stand til å elske, mener Sturla Stålsett.

TEKST HANNA MARIA VAN ZIJP

KVALITET: Professor Sturla Stålsett mener at sårbarhet er en kvalitet, ikke bare en lyte som vi mennesker bare må leve med.

Sturla Stålsett (50) Professor i diakoni, religion og samfunn ved Menighetsfakultetet. Har doktorgrad i frigjøringsteologi Styreleder i Frivillighet Norge og leder for organisasjonen Åpen folkekirke Tidligere generalsekretær i Kirkens bymisjon. Ordinert prest Ledet Stålsett-utvalget (2010–2013) som på oppdrag fra Kulturdepartementet fremmet forslag om en mer helhetlig norsk trosog livssynspolitikk

10 tørst VINTER 2014/15

: FOTO KIRKENS BYMISJON/BRANDON DORAN (FLICKR)

– Vi jakter på det usårbare. Vi vil være uovervinnelige. Men da mister vi mye på veien, sier prest og teologiprofessor Sturla Stålsett.

Han mener sårbarhet er noe av det som gjør oss til mennesker.

UBEHAGELIG. Professoren, som gjorde sine doktorgradstudier blant krigsrammede og undertrykte i Latin-Amerika, skiller sårbar fra det å være såret.

– Det er ikke noe mål å være såret. Å være sårbar er det å ha evne til å bli såret, og det kan man ikke reservere seg fra, sier han.

– All innsatsen for å redusere risiko, sykdom, ulykker, miste ansikt, alt ubehag som er knyttet til opplevelsen av å ikke lykkes, forteller om en forventning om ikke å være sårbar: Man ønsker ikke å bli rammet.

Likevel mener han sårbarheten er livsviktig.

– I motsetning til det kulturen og stemningen rundt oss sier, er det en kvalitet, ikke bare en lyte som vi mennesker bare må leve med.

– Hvordan da?

– Evnen til å bli såret er evnen til å kunne elske og bli elsket. Man lar seg berøre av andre. Hvis man ikke lar seg sette spor på, vil man heller ikke kunne motta noe fra andre. Man kan heller ikke oppfatte hvordan andre har det. Da kan man såre andre uten å være klar over det, sier Stålsett.

GIR KUNNSKAP. På den måten er sårbarhet en forutsetning for å kunne handle på en etisk

forsvarlig måte, mener professoren, som i sju år ledet hjelpeorganisasjonen Kirkens Bymisjon. Han sier at «bevisstheten om egen sårbarhet er viktig».

– Hvis jeg er klar over at jeg er sårbar, vet jeg at du er sårbar. Jeg kan av egen erfaring ane noe om det å være deg, sier Stålsett.

Han understreker at sårbarheten ikke er en anerkjent verdi i samfunnet vi lever i.

– Vi kan egentlig beskrive det moderne samfunn som en akselererende flukt fra sårbarheten.

REVOLUSJONERENDE. Som prest har Stålsett funnet dype spor av sårbarheten i Bibelen. Ikke bare i alle historiene om menneskene Jesus møter, men i Gud selv.

– Sårbarheten er helt sentralt plassert i det kristne budskapet. Kanskje det sterkeste er at nettopp Gud selv gjør seg sårbar. Det ligger både i julebudskapet og i påsken – både i starten og slutten av Jesu liv på jorden.

Han mener det utfordrer troen vår.

– Ønsket om å ikke være sårbar kan få oss til å tenke at «da må i hvert fall Gud være det faste punktet som ikke er sårbart». Det er lett å ønske seg denne sterke makten, det uovervinnelig holdepunktet. Akkurat det har all religiøsitet spor av.

Han mener at mye i det kristne budskapet peker i den retningen.

– Men det som er annerledes i kristen tro, det som ingen hadde hørt eller sett før, er at Gud selv har gjort seg sårbar. Det kan være vanskelig å forstå, og forholde seg til. Men det har stor verdi, sier

FLUKT: Det moderne samfunn kan beskrives som en akselererende flukt fra sårbarheten, sier Sturla Stålsett.

Stålsett. Han kaller det et gledesbudskap.

– Det innebærer at vår sårbare menneskelighet er kjent, anerkjent og villet av Gud, kanskje fordi sårbarheten gjør oss i stand til å elske, slik Gud elsker oss.

ANERKJENNELSE. Det er ikke alle enige i. En lang tradisjon som har preget mye kristen teologi, peker på at Gud er uforanderlig og ikke kan lide.

Stålsett er uenig. Han sier at Guds sårbarhet og foranderlighet henger sammen.

– En som ikke kan la seg prege, kan heller ikke bli såret, og kan egentlig ikke lide. En Gud som ikke er foranderlig, representerer et gudsbilde som ikke har rom for sårbarheten. Da er Gud heller ikke medlidende.

Derfor mener Stålsett at Guds sårbarhet «både er en bekreftelse og en anerkjennelse av at sårbare mennesker er skapt i Guds bilde».

– En slik anerkjennelse av livet vårt gir oss håp om en Gud som virkelig forstår vår svakhet.

EN SÅRBAR JESUS. Professoren mener Jesusfortellingene viser hele spekteret av menneskets sårbarhet og sårethet.

– De handler først og fremst om sårbarhet. Først i juleevangeliet, om et barn i en utsatt familie, om okkupasjon, konflikt og folkeforflytning, og om mangel på overnatting. Deretter forteller de om sårbare og utstøtte mennesker som Jesus ønsker å være sammen med og gjenopprette, forteller Stålsett.

Dette røsket opp i datidens sosiale koder. For enten Jesus møtte folk med prostitusjonserfaring

eller rykte som svindlere, «demonbesatte», fattige eller spedalske, ville den religiøse lederen Jesus både snakke og spise med dem.

– Samtiden hans var preget av sterke skiller mellom «ren» og «uren». Å ha fest med noen, var en sterk, sosial anerkjennelse.

– Søndagsskolens Jesus var vel først og fremst råsterk og allvitende?

– Det er fristende å tenke på ham som egentlig usårbar. At han bare tilsynelatende ble berørt når han snakket med folk, at ’han visste jo allerede alt’.

Men den sårbarheten vi har som mennesker, hadde også Jesus, mener Stålsett.

I fortellingen om Lasarus, gråter Jesus når han møter de fortvilte søstrene Marta og Maria.

– Uttrykket som ofte brukes for Jesu medlidenhet, er et gresk ord som beskriver at innvollene vrenger seg, at Jesus fysisk lar seg berøre, sier Stålsett.

Han mener dette bare er ett eksempel.

– Gjennom hele Det nye testamentet ser vi et sårbart menneske i utvikling. En som forandrer oppfatning, som tviler og fortviler, som gråter og lar seg bevege av andres nød.

– Hva mister man på veien hvis et menneske prøver å gjøre seg usårbar?

– Hvis jeg tror jeg kan unngå å bli såret, har jeg et urealistisk selvbilde. Da mister jeg muligheten til en sann erkjennelse av hvem jeg er. Det kan gjøre meg enda mer sårbar. Livet klarer nemlig ikke å innfri slike urealistiske forventninger, sier Sturla Stålsett.

«

Vår sårbare menneskelighet er kjent, anerkjent og villet av Gud. Kanskje fordi sårbarheten gjør oss i stand til å elske, slik Gud elsker oss

tørst VINTER 2014/15 11

stedet

Mellom asfalt og alter Det kirkelige nettverket Substans arrangerte nylig kurset «Gaterom – om oss og de tilreisende fattige». Her følger en deltagers observasjoner og notater.

TEKST STIAN KILDE AAREBROT OG BIRGIT LOPACKI

: FOTO HANNE NILSEN NYGÅRD

S

TED 1: «GÅ UT OG OBSERVER. Be til Gud om å se de du ser med Guds øyne. I dag skal dere ikke ta kontakt med noen. Følg etter. Stopp og se. Notér gjerne. Men ikke ta kontakt.»

Kveldens «Gaterom»-samling er ti minutter gammel da instruksen kommer. Så forsvinner deltagerne hvert til sitt, alene i asfaltjungelen uten noe annet å gjøre enn å se og be.

UTELIV. En mann går fra søppelkasse til søppelkasse i Karl Johan. Han har to svarte søppelsekker over høyre skulder. En rød ryggsekk med logoen til ski- og fotballklubben Lyn henger langt ned på ryggen. Mannen er systematisk i arbeidet. Han krysser Oslos paradegate frem og tilbake, slik at han kan få med seg absolutt alle av Oslo kommunes mørkegrønne søppelkasser. Noen ganger forsvinner hodet hans ned i en av dem på jakt etter en flaske.

Han putter to nye flasker opp i den ene søppelsekken før han igjen krysser gata, over mot benkene der folk sitter med ryggen til fonteneanlegget i Spikersuppa. Enkelte synes ikke å legge merke til den fattige flaskesamleren som etter utseende å dømme er øst-europeisk. Andre tar et raskt blikk bort på mannen før de titter ned i avisa, over på restaurantkjedene eller bort på kjæresten.

SISTE REST. I det mannen nærmer seg Nationaltheatret strener han over den åpne plassen i retning Aker brygge. Så setter han seg på en benk. Han setter søppelposene foran seg og tar ut en tomflaske av merket Fanta. Han åpner flasken. Han drikker flaskens siste slurk. Så skrur han på korken igjen

12 tørst VINTER 2014/15

UFORUTSIGBARHETEN ER DET VERSTE

«

ROMKVINNE I OSLO

GATELIV: Hvordan er det å tigge på gata? En Romkvinne intervjuet i forbindelse med «Gaterom» syntes det verste med sin livssituasjon var uforutsigbarheten, det å ikke ha noen fast inntekt. tørst VINTER 2014/15 13

KIRKEROM: I Gamlebyen kirke i Oslo res det hver natt opp 50 feltsenger. Tilbudet drives av Kirkens Bymisjon Oslo og frivillige.

TILREISENDE ROM I NORGE • Det er ca. 700–1500 tilreisende Rom i Norge i dag, 500–1000 av disse er i Oslo • Nye forskningsrapporter beskriver deres situasjon i Norge som svært vanskelig med utfordringer knyttet til bolig, mat, hygiene og diskriminering • Rom har vært og er en meget stigmatisert gruppe over hele Europa • Tilreisende rom har like rettigheter som andre EØS-borgere og kan oppholde seg i Norge 3 måneder uten visum (noen har rett til lengre opphold) • Til tross for ovennevnte viser mange nordmenn stor solidaritet og omsorg for tilreisende Rom. På bymisjon.no finnes informasjon om noen aktører som møter fattige tilreisende Kilder: Norges Røde Kors, HL-senteret, Bymisjonen og NOVA rapport 7/14

14 tørst VINTER 2014/15

og legger den nå helt tomme flasken over i den andre søppelposen. Så henter han opp en ny, nesten tom flaske, og gjentar prosedyren.

To flasker, tre flasker, fire, fem, seks, sju, åtte flasker tømmes på samme vis. Mannen lener seg tilbake på benken og virker en smule fornøyd der han ser bort på Ibsen og Bjørnson. Han sitter i stillhet i tre, fire minutter. Så plukker han opp posene og forsvinner ned mot Rådhusbrygga.

Kirkedøren åpnes. Én etter én legger frem identitetspapirer og en haug mynter som utgjør prisen for natten: Femten kroner. – Bona Zera!

Multumesc! Natte bona! Nylærte gloser. Kvinnene smiler og hilser tilbake. Noen ler og hermer overdrevent gebrokkent før de rusler til plassen de lå på natten før. Enkelte kneler mot alteret i det de kommer til midtgangen, før de legger sakene sine under og ved siden av feltsengene.

STED 2: «VÆR FRIVILLIG ÉN KVELD på overnattingstilbudet for fattige tilreisende i Gamlebyen kirke».

Det er mørkt, kaldt og vått utenfor Gamlebyen kirke, som ligger som en naturlig forlengelse av kvartalets lave bygårder. Langs den andre siden av gaten ligger en mørklagt kirkegård.

Utenfor kirken står et førtitalls kvinner i sine karakteristiske skjørt og skravler høylytt og muntert. Noen få gamle, grå, værbitte menn er også på plass. Femti feltsenger står oppredde i kirkerommet, der benkene en gang sto, fra bakerste rad og helt fram til alterringen.

STED 3: «INVITER TO UTENLANDSKE tiggere med på festmiddag. Ta med hver deres rett og lag en stående buffet».

Rundt femten romfolk kommer gående utenfor menighetshuset. De titter usikkert på hverandre og på vertskapet i det de kommer inn i salen. Setter seg ved det dekte langbordet.

Prater stille seg i mellom. Én mann er ikke like sjenert. Han har et trekkspill på ryggen og lukter alkohol. Han spør om det finnes noe vin, og rynker på nesa da han får høre at det bare er brus og saft.

INNKVARTERING. En oppslått laptop til registrering av overnattende og et pengeskrin står på et campingbord ved inngangsdøren.

SPRÅKBARRIERER. Deltagerne setter frem maten og toast-master begynner å lese fra Bibelen, fra et av Paulus’ brev der han minner de kristne på at det ikke skal være forskjell på jøde og greker,

«

INVITER TO UTENLANDSKE TIGGERE PÅ FESTMIDDAG. TA MED HVER DERES RETT OG LAG EN STÅENDE BUFFET

slave og fri, mann og kvinne. «Vi er alle én i Kristus». Så «O du som metter liten fugl».

Praten over maten går treigt. To tolker går i skytteltrafikk. Det hjelper litt, men allerede etter halvannen time begynner den ene etter den andre gjesten å reise seg. De må gå, sier de.

Finne seg et sted å sove. Vertene ser usikkert på hverandre. Men det skulle jo være dessert? Et par av deltagerne går ut på kjøkkenet og tilbyr kaker som nistepakke. Én siste beskjed fra toastmaster: «Neste uke har vi lyst å være gjester på deres fest.

Er det noen av dere som kan tenke seg å lage i stand rumensk mat? Vi betaler for maten.»

Halvparten av gjestene rekker umiddelbart opp hånden.

STED 4: «VÆR GJEST PÅ RUMENSK festmiddag».

Fem rumenske kvinner løper til og fra kjøkkenet på Lovisenberg Menighetshus. De har kokkelert i snart tre timer og maten er klar til servering: Hønsesuppe. Så festretten «Sarmale» – fylte kålblader.

Mulig ryktet har spredd seg, for denne gangen

kommer det mange flere enn forrige gang.

«Skal vi ikke be først?» spør én av de rumenske gjestene. Nordmennene ser usikkert rundt på hverandre før det de nikker. Så følger «Fader vår» på rumensk, halvt ropende og taktfast, som om ordre gis. «Amen! Now you», sier den eldste av mennene. Nå er det som om den rumenske inderligheten har smittet over. Bønnen på norsk bes riktignok ikke like høyt og taktfast, men den overgår det man normalt opplever på en vanlig norsk gudstjeneste.

MULTUMESC. Det skåles og smiles over tallerkenene. Denne kvelden er stemningen en helt annen enn ved forrige festmiddag. Den gode stemningen til tross, nesten like fort som uken før begynner den ene etter den andre å reise seg.

To timers pause fra en beinhard tiggerhverdag er over. Det er på tide å finne soveplassen, enten den er på en feltseng i Gamlebyen kirke, i en bil sammen med fire andre, eller i et telt ute i skogen. Men først klemmer. Multumesc!

Natte bona!

SUBSTANS • Et nettverk som omsetter kristen tro til handling • «Dojo» er et japansk ord som brukes om treningsrom, innen kampsport og meditasjon. Ordet betyr «stedet for veien» • «Jesusdojo» er Substans’ viktigste arbeidsmetode, praktiske kurs med daglige øvelser og en høy grad av forpliktelse • «Gaterom» var en slik Jesusdojo, arrangert i samarbeid med Kirkens bymisjon • I 2014 ble Substans en del av Areopagos Les mer: www.substansielt.no

RUMENSK FESTMÅLTID: Ved hjelp av smil og gestikulering får man sagt mye. Det hjelper at noen av de tilreisende kan engelsk, fransk eller spansk. De norske deltagerne forsøker seg også med noen fraser på rumensk. tørst VINTER 2014/15 15

Foto: Moa Karlberg

Foto: Moa Karlberg (THE CLOSEST TO HEAVEN – 2011)

KOM DEG HEIM! Gløym desse strendene!

Gå heim og dra aldri meir hit!

Desse romma er for store.

Desse bølgjene for veldige.

Sanddynene rører seg som kvinnekroppar i hundreårig søvn.

Gløym dette!

Set strek over synet!

Gå heim til barna dine, til arbeidsbordet og det mulege!

Her er så veldige tankar.

Så mange nyansar av grått!

Her er sandkorn i Guds bilete.

Bølgjer som vaskar profetens føter reine.

Gå heim og kyss din kvardag!

HELGE TORVUND frå «Salt» (1994) og «Skal me leggja ein vedstabel saman» (2014)

ET MAGASIN UTGITT AV

rikere liv

PÅ TAO FONG SHAN i Hongkong ligger gjestehuset Ascension House. Huset er et åpent bofelleskap for backpackere og studenter fra hele verden.

Areopagos søker to unge volontører for skoleåret 2015– 2016. Som volontør er man vert på Ascension House. Det populære overnattingsstedet huser en rekke aktiviteter og tilbud for ungdom fra hele verden.

Ønsker du mer info om det å være volontør? Besøk areopagos.no eller kontakt Grethe Raddum på gr@areopagos.no.

MEDITASJONSKURS KAN DU SITTE STILLE I 20 MINUTTER? 12.–15. mars 2015 arrangeres det kurs i kristen dypmeditasjon. Er du nysgjerrig på, eller vil fordype din praksis i kristen dypmeditasjon, er dette kurset for deg.

Denne formen for meditasjon er objektløs. Det betyr at det er sittestillingen og måten vi forholder oss til pusten og tankene som bringer oss til kjernen av oss selv og hvilen hos Gud. Kursledere er Anna Ramskov Laursen og Sissel Johanna Bakken. Påmeldingsfrist er den 20. februar 2015 og kurset vil bli holdt på Institutt for Sjelesorg, Modum Bad. Program og mer info: meditasjoner.no og www.sjelesorg.no

STOR SEMINARDAG 25. APRIL er det duket for Salig er tørsten, som etter hvert har blitt en årlig tradisjon.

Foto: privat

Fjorårets arrangement ble utsolgt med nesten 700 deltakere. Magnus Malm vil også i år holde dagens hovedforedrag, over tittelen «… som Gud finnes – Om å følge Jesus i sekulariseringens tid».

Dessuten kommer benediktinermunken Christopher Jamison (bildet), kjent fra BBC realityseriene «The Monastery» og «The Big Silence». I tillegg blir det seminarer av Barbro Raen Thomassen, Kari Holmås, Liv Hegle, Patrik Hagman og Tobias Hadin.

Foto: Marcin Mazur – catolicchurch.org.uk

Årets volontører er Heidi og Steffen Koldtoft Engedal fra Danmark. De dokumenterer oppholdet med en egen blogg: heidiogsteffen.weebly.com.

Foto: Tone Leksbø Walgermo

VOLONTØR I HONGKONG

Billettsalg via checkin.no. For fullstendig program se: areopagos.no

EFFEKTIV EDDIK

«Et menneske med ytre mot våger å dø. Et menneske med indre mot våger å leve» Fra Tao Te Ching, en bok tradisjonelt knyttet til filosofen Laozi (6. århundre f. kr.)

18 tørst VINTER 2014/15

Foto: Orkla Foods Norge

I METROPOLEN: Heidi K. Engedal er volontør ved Ascension House i Hongkong.

EDDIK ER NATURLIG, uten miljøgifter og har uante bruksmuligheter. Visste du at eddik har den egenskapen at det både fjerner vond lukt og bakterier? Bland én del 7% blank eddik med én del vann og plutselig har du en rens for hele huset.

Denne blandingen kan brukes på alt fra dørhåndtak og vinduspuss til å fjerne vond lukt i skoene. Du kan til og med bruke ublandet 7% blank eddik som skyllemiddel når du vasker tøy. Dette renser også vaskemaskinen for mugg, kalk og vond lukt.

Planeten vår er også sårbar, så ta gode miljøvalg.

Foto: Gunnar Grøsland

Foto: Areopagos arkiv

HISTORIESEMINAR ER DU EN AV DEM som er nysgjerrig på Areopagos historie? Noen har hørt om Karl Ludvig Reichelt og Notto Norman Thelle og deres arbeid i Nanjing og Hongkong frem til 1941. Men hva hendte videre?

Areopagos innbyr nå til to lørdagsseminarer, den 7. februar og den 7. mars 2015 i Oslo. Det første seminaret setter fokus på Nanjing og Tao Fong Shan frem til i dag. Det andre seminaret tar for seg historien i Japan og i Skandinavia.

Foredragsholdere er blant andre Ernst Harbakk, Notto R. Thelle, Lars Mollerup-Degn, Knud Jørgensen og Karl Daniel Thelle. Gå inn på areopagos.no for mer info og påmelding.

CAPELLA JOHANNEA

«Hvis mennesker plutselig ser et barn som er i ferd med å falle i en brønn, vil de uten unntak oppleve en alarmerende skrekkfølelse» MENGZI (CA. 372-289 F. KR.) – KINESISK FILOSOF

DAGENS LIVSSTILSJOURNALISTIKK veileder oss mot en bedre helse, tryggere hverdag, sunn økonomi og en fremgangsrik karriere. Gjør vi oss selv en bjørnetjeneste når vi gjør sårbarhet til noe uønsket? I år dreier Areopagosdagen seg om «Sårbarhet som styrke». Tematikken skal belyses fra ulike samfunnsarenaer som idrett, religion og politikk. Blant annet kommer de tidligere landslagsspillerne i fotball, Stig Inge Bjørnebye og Lise Klavenes.

Foto: Flickr,TaxRebate.org.uk

UØNSKET SÅRBARHET?

Areopagosdagen arrangeres av Areopagos og Vårt Land den 9. februar på Litteraturhuset i Oslo.

Mer informasjon på areopagos.no

NÅ KAN DU STØTTE AREOPAGOS samtidig som du sparer i aksjefond. Mange nordmenn sparer i aksjefond. Areopagos har inngått avtale med Alfred Berg Humanfond, et aksjefond som hvert år støtter ideelle organisasjoner med 2% av fondskapitalen.

Når man velger å spare i dette fondet velger man også en organisasjon som skal motta 2% av det du får i gevinst. Dermed støtter du Areopagos samtidig som du selv sparer penger. Fondet har klare etiske retningslinjer og stiller krav til aksjeselskapenes sosiale og miljømessige profil. Les mer på areopagos.no

Foto: Flickr,TaxRebate.org.uk

ETISK SPARING

I byens og hverdagens travelhet trekkes stadig flere mot de stille rommene. Capella Johannea i Majorstuen kirke er et slikt stille rom.

Halvmørket og freskene skaper en middelaldersk stemning.

I dette kapellet arrangerer Areopagos meditative kveldsmesser den siste mandagen i hver måned.

Det hele akkompagneres av den klassiske gitaristen Ulla Käll.

Etter messen er det enkel bevertning og en kort innledning til samtale om mening, identitet, spiritualitet og mystikk.

Første messe i 2015 blir den 26. januar, klokken 19. Utover året er datoene: 23. februar, 30. mars, 27. april, 18. mai, 31. august, 28. september, 26. oktober og 30. november.

Adresse: Kirkeveien 84

tørst VINTER 2014/15 19

vannhull

RAAG ROLFSEN er direktør i Areopagos, prest og har doktorgrad i filosofi.

Mitt livslange arr Har din sårbarhet noen gang blitt misbrukt, utnyttet eller tråkket på? Det har min.

TEKST RAAG ROLFSEN

: ILLUSTRASJON TOM ANDRE HÅALAND/BONTOMME.COM

Veien tilbake har vært lang. Nå er jeg kommet til et punkt der jeg tror at sårbarheten, utsattheten og skjørheten i menneskelivet er en god og gudgitt ting.

Eller kanskje heller: I mine beste stunder, tror jeg det.

SKREKKELIGE ØYEBLIKK. Jeg stammer.

Mange vil si at det er da ikke mye, og de har på mange måter rett. Stammingen er allikevel mitt livslange arr etter at sårbarheten ble trampet på. Det har vært tøft i perioder. I ungdommen var stammingen del av et kaos av sterke følelser og uttrykk: aggresjon, dyp forelskelse og kjærlighetssorg, arroganse og ensom tilbaketrekning til et innerste og mørkt rom. Som prest har jeg hatt skrekkelige øyeblikk i kirken. Før vielsen starter er jeg helt overbevist om at seremonien vil stoppe opp ved at jeg ikke kommer meg gjennom første stavelse av brudens navn.

Sakte men sikkert har jeg innsett at dette er meg. Og ikke bare sånn «enten jeg liker det eller ikke». Jeg liker det – i mine beste stunder. Når fernissen faller og skjoldet

20 tørst VINTER 2014/15

slår sprekker så snakker jeg sannere – om meg selv og om livet. Når jeg aksepterer sårbarheten som dimensjon ved tilværelsen, så åpnes det et livsrom der det er plass til flere.

ALLE STAMMER. Erkjennelsen av sårbarhet som dimensjon gjør også at jeg ser og hører annerledes. Jeg observerer at alle stammer, i alle fall nesten. Noen legger inn lange og mange «eh», noen putter inn masse småord som «altså», «liksom» og «på en måte». Andre igjen trekker på vokalene, mens noen gjentar ord og setninger.

Det er nesten slik at jeg tenker at mennesker som ikke stammer, som ikke stotrer eller snubler, som ikke knoter, klosser eller kløner det til, er litt kjedelige.

Da forsøker jeg å dra sløret til siden, prøver å ta en titt bak gardinen og roper: Hallo!

Er det noen der inne? Kom fram, du er fin!

FORSVARSMEKANISMER. Vi trenger våre fasader og våre forsvarsmekanismer. Livet har lært oss at vi ikke kan leve hudløst.

Det handler om å bli voksen, om å innta

de rollene vi skal. Enten det er i familien, blant venner eller i arbeidslivet. Historien er full av eksempler på at sårbarhet er blitt misbrukt. De mest sårbare – og det mest sårbare i oss – trenger beskyttelse.

Men kunnskapen om hvem vi mennesker er – visdommen – kan ikke begrense seg til å kjenne fasaden. Vi må ikke skjule sårbarheten for erkjennelsen av hvem vi er. Når vi erkjenner vår egen sårbarhet vil vi også forstå andre mennesker. Vi vil skjønne at deres fasade ikke er kulde eller arroganse, men en beskyttelse mot å bli såret. Kanskje bærer de på dype sår.

STOTRENDE JESUS. Jeg tenker ofte på Jesus i Getsemane, natten før korsfestelsen, da alle hans venner sovnet fra ham og etter hvert forlot ham. Fortellingene i Bibelen beskriver dette forskjellig. Noen av dem sier at Jesus var redd og ba til Gud om at lidelsens beger måtte passere ham forbi. I Johannesevangeliet finner vi en mer avklart Jesus, som sier: «Skulle jeg ikke tømme det begeret min Far har gitt meg?» (Joh 18,11) Hvilken Jesus er den virkelige? Den

» Stammingen er allikevel mitt livslange arr etter at sårbarheten ble trampet på

sårbare og redde? Eller han som selvsikkert tar lidelsen på seg? Vi skal ikke velge.

Begge fortellingene er sanne. De gir til sammen et helt og sant bilde av et menneske som kastes frem og tilbake mellom frykten for å gå hudløs inn i

avslutningen på sin livsgjerning og å ha en dyp overbevisning om at det ikke finnes noen annen vei.

Jeg ser for meg en Jesus som stotrer, som snubler de siste skrittene fram mot avgjørelsen, men som samtidig vet hvor

han skal. Han er drevet fram av kjærlighet til det sant menneskelige, til det han er i ferd med å erfare sannheten om. Å se Jesus slik, er å se inn i kjernen av hva menneskelivet handler om, og å ane dybden i Guds hjerte. tørst VINTER 2014/15 21

anbefalt

Sårbarhet – en ressurs? Utforsk den i møte med bøker, musikk og film.

D

OLAV EGIL AUNE, redaktør

M

EDALJENS BAKSIDE. Det gis ut bøker om tidligere englandsproffer over en lav fotballsko og de aller fleste av dem handler litt for mye om bragder, sladder og krangler spillere og trenere i mellom. I norsk sammenheng var boka Løsrivelse (Aschehoug, 2010) av den tidligere Liverpool- og landslagsbacken Stig Inge Bjørnebye et forbilledlig unntak. Bjørnebye skriver usedvanlig åpent om angst og mørket han kjempet mot utenfor rampelyset og suksessen i Liverpool. Bjørnebye mottok Mental Helses «Åpenhetspris» for boken. Bjørnebye kommer til Areopagosdagen på Litteraturhuset 9. februar for å snakke om idrett og sårbarhet.

S

ULT. Når det er TØRST som spør, er det jo meget nærliggende å svare SULT. Hamsuns roman er banebrytende ved å skildre det nye, sårbare mennesket. Danske Henning Carlsen har filmatisert romanen, og filmen er kort og godt et mesterverk.

Både roman og film viser en mann som er i konflikt med seg selv. Sulten gjør ham ekstra sårbar, men han er allerede en person som varsler om det kommende moderne mennesket, som nettopp er preget av ambivalenser, som har begrenset med kontroll over følelser og handlinger, og som både tragisk og komisk spenner ben for seg selv.

Foto: Privat

ØRÅPNER. Abbed Christopher Jamison ble allemannseie da han i BBC-serien «The Monastery» åpnet dørene i klosteret sitt – mest av alt for å vise at klosterlivets hemmeligheter godt tåler lyset – og kan brukes som inspirasjon, ja, redskaper i det hellige alminnelige livet vårt utenfor klosteret. Jamison er en klok mann. Så klok at han ikke selger den kristne lykken på billigsalg. Dette kommer også til uttrykk i boka Ditt hellige rom (Efrem Forlag 2009). Lykkenytelsen av vakker natur og gode dager er fin, men den gjør oss ikke lykkeligere, sier han: «Lykke kan i grunnen bare nytes fullt ut hvis vi allerede er der».

Jamison makter i boken det nesten umulige – å formidle selv det forpliktende så enkelt og liketil at vi blir glade og har lyst til å ta fatt.

ARNE CHRISTIAN KONRADSEN, forlagsredaktør

FINN SKÅRDERUD, psykiater og forfatter

«Jeg prøver å fange øyeblikkene hvor vi tar filtrene av» KARL OVE KNAUSGÅRD, forfatter, i intervju med NTB, 2009

Foto: Criterion/Mosfilm.nu

Barn i krig I filmen Ivans barndom (Andrej Tarkovskij, 1962) følger vi den foreldreløse Ivan som vokser opp i Sovjetunionen. Han er tolv år da han under den andre verdenskrig blir en spion og kurer ved østfronten. Ivan er et barn som på godt og vondt møter en brutal virkelighet. Dette er ingen tradisjonell krigsfilm, men en sterk skildring av hvordan krigens ondskap med sine små glimt av medmenneskelighet påvirker et sårbart barnesinn. Tarkovskijs film drar deg inn i et følelsesmessig univers med poetisk og vakre svart-hvitt bilder. Tarkovskij er en mester til å fange Ivans indre og ytre liv. Filmen er ærlig og direkte i skildringen av en barneskjebne i krig, der voksne bare delvis kan og klarer å tillate seg å se det sårbare barnet.

VANJA OHNA, produsent og dokumentarfilmregissør

22 tørst VINTER 2014/15

Barnet

S

ÅRBAR TED-TALK. Sårbarhet er det som fører oss nærmere hverandre.

Ved å være sårbare er vi modige.

Vi gir av oss selv og vi prøver ikke å være perfekte. Akkurat dette snakker professor Brené Brown om i en TED-talk (foredrag på nett), The power of vulnerability. Her stiller hun også spørsmålet: «Hvordan kan vi lære å omfavne våre svakheter og mangler, og innse av vi er nok?» Jeg opplever at hun snakker om kjernen av det sårbarhet dreier seg om.

Foredraget finnes på ted.com KATHRINE ASPAAS, forfatter, foredragsholder og programleder

Foto: TEDxHouston

DIKTET

«Jeg hadde aldri noen vegger rundt mitt liv, ikke noe tak over det» HANS BØRLI, utdrag fra diktet «Takløst liv» 1979 Foto: Hanne Nilsen Nygård

I den nye Salmeboka frå 2013 finn me på nr. 26 salma Solbarn, jordbarn av Shelley Murray, til norsk ved Eivind Skeie og tonesett av Carlton R. Young. Tonen er enkel og vakker, og teksten skildrar Gud som kjem til oss i eit barn sin skapnad; heilt overlatt og sårbar, som alle oss menneskje har opplevd. Sjølv om salmen høyrer inn under adventstida, er ho ei tidlaus bøn om å bli sett og høyrt, om å finne fred og få et glimt av himlens herlegdom. Kan det bli meir aktuelt? Det heimlause og skadde barnet vekkjer med ein gong assosiasjonar til nyhetsbilete frå andre verdensdelar med vald og krigstilstandar. Det glømte barnet, det bortskjemte, men einsame barnet er nærare vår norske kvardag. Alle treng me, meir eller mindre, å bli sett og teken på alvor, liten som stor.

Det sårbare barnet har me i oss og rundt oss. ÅDNE SVALASTOG, kantor og musiker

C

HARLIE CHAPLIN. Jeg assosierer flere filmer og filmkarakterer med «Sårbarhet», men den første jeg tenker på er Charlie Chaplin og det spekteret han viser av følelser i rollen som The Tramp.

Sårbarhet oppstår blant annet når vi opplever at vi trenger noe som er vanskelig å få, enten det er kjærlighet, rikdom eller anerkjennelse. Er man sårbar står man også i fare for å skamme seg.

I Chaplins blikk ligger en blanding av lengsel, sårbarhet og skam som er lett å kjenne seg igjen i. Disse følelsene er det som gjør oss menneskelige og levende på en måte som gjør i stand til å forstå hverandre. Chaplin får oss til å le fordi vi kjenner oss veldig godt igjen.

SARA JOHNSEN, filmregissør og forfatter

Foto: Marte Garmann Johnsen – Gyldendal NF

Foto: Privat

tørst VINTER 2014/15 23

samtalen

Alene på scenen Fortellerne Mehda Zolfaqari og Tjodun Felland spiller ikke roller, de byr på seg selv.

TEKST THOMAS REINERTSEN BERG

:

FOTO ERLEND BERGE

– Jeg husker den første gangen jeg måtte reise meg opp i klasserommet for å lese noe høyt. Jeg var 13 år gammel og skalv i beina. Læreren sa etterpå: «Dette må du gjøre oftere, det er det eneste som hjelper mot nervøsitet.» Det var riktig.

TJODUN FELLAND (44) Frilansforteller siden 2013 Tidligere grunnskolelærer, jobber nå 50 prosent som norsklærer i et prosjekt i NAV.

MEHDA ZOLFAQARI (32) Forteller, tolk/oversetter og persisk redaktør for morsmal.no Tidligere NRK-journalist Initiativtaker til prosjektet Dialogtreff mellom unge jøder, kristne og muslimer i Oslo.

24 tørst VINTER 2014/15

UTEN MANUS. Lite ante den yngre Mehda Zolfaqari at levebrødet hennes en dag skulle være å reise seg opp og snakke foran en forsamling – og det til og med uten manus i hånden. Hun er utdannet forteller, og liker å hente historier fra den felleskristenmuslimske arven. Zolfaqari har blant annet stått på scenen med fortellinger fra Koranen om Maria, Hagar, Sara og Abraham.

– Men det føles fremdeles sårbart å stå på scenen.

Som forteller spiller du ikke en rolle, du byr på deg selv. Særlig når du som meg blander det historiske materialet med jeg-fortellinger. Du vet aldri hvilken reaksjon du får fra publikum.

GJENNOMSIKTIG. Tjodun Felland nikker gjenkjennende. Hun er også forteller, og har samme følelse av sårbarhet når rampelyset er rettet mot henne.

– Jeg har tenkt på det samme. Om det er en rolle vi tar på oss når vi går på scenen, så tror jeg den er mer gjennomsiktig enn den de har som skal gestalte en annen person i et skuespill. Personligheten din påvirker hvordan du fremfører fortellingen. Hvilke fortellinger du velger sier jo også mye om hvem du er.

SÅRET BARNDOM. Et av fortellerstykkene som har gjort mest inntrykk på Zolfaqari, handlet om sårbarhet.

– En gruppe fra Baltikum satt i en sirkel, mens vi som publikum satt rundt dem. Fortellingene deres handlet om ting som hadde såret dem tidlig i barndommen. Noen hadde mistet noen, noen hadde hatt kjærlighetssorg. Enkelte av publikummerne begynte å gråte, for jeg tror alle kjente seg igjen på en eller annen måte.

– Det er fantastisk når det oppstår et så godt møte med publikum, sier Felland.

RISIKABELT. Hun arbeider for tiden med et stykke som nettopp tematiserer sårbarhet.

– Det er et indisk eventyr som heter «Et blomstrende tre». Det handler om ei jente som kan gjøre seg om til et blomstrende tre. Men for å kunne forvandle seg tilbake igjen, trenger hun hjelp av andre, og hun må overgi seg selv til dem når hun gjør det. Eventyret kan nok tolkes på mange måter, men for meg handler det om sårbarhet. Du er sårbar når du legger livet ditt i andres hender. Og det som skjer i eventyret, er at noen tråkker over grensene hennes. De svikter henne fordi de så gjerne vil ha blomstene fra treet. Omskapt til treet blir hun ødelagt, før det til slutt ender godt. Å vise sårbarhet er risikabelt. Men om du våger å vise det, selv etter at du har blitt sviktet, tror jeg du kan bli et helere menneske. Man må våge å være sårbar.

Kanskje er det likevel et spørsmål om hvordan man er det.

– Hvordan da, spør Zolfaqari.

– Vi viser jo ikke hvem vi er innerst inne til alle.

I noen tilfeller er det heller ikke så lurt, om det er noen som ikke klarer å ta imot sårbarheten.

– Det er vanskelig å vite hvem man skal vise det til og ikke. Selvfølgelig kan man vise det til mennesker man er trygge på, men jeg har opplevd å bli dolket i ryggen av noen som stod meg nær, fordi de visste om mine sårbare sider. Man må være forsiktig, sier Zolfaqari.

ALHAMDULILLAH. Felland synes det kan være vanskelig å ikke svare ordentlig når folk hilser og sier: «Hei, hvordan går det?».

– Det er vanskelig å si at det går bra når det ikke gjør det. Da kan jeg få alle mulige tilbakemeldinger.

Folk takler det veldig forskjellig. Noen ganger resulterer det i noe godt. Sårbarhet kan være en

MODIGE: Både valg av fortelling og valg av fremførelsen, sier noe om personligheten din. tørst VINTER 2014/15 25

ÆRLIGE: Hvor mange svarer egentlig ærlig på spørsmålet: «Hvordan går det?»

« Det med

religion føltes veldig sårbart.

Hele tiden skulle jeg være i forsvarsposisjon Mehda Zolfaqari

kontaktflate der man møtes. Om noen viser meg sårbarhet, kan jeg gi noe tilbake. Jeg var ikke så vant til å vise sårbarhet da jeg vokste opp, det var noe jeg måtte lære meg.

– På Skavlan var det en forfatter som mente at de fleste lyver i snitt åtte ganger om dagen, og da som oftest på spørsmålet om hvordan det går. I mange muslimske kulturer er det vanlig at man svarer «alhamdulillah», og det betyr noe i retning av «gudskjelov». Det kan du si uansett om du har det vanskelig eller ikke.

– Kan man eventuelt høre det på tonefallet, spør Felland.

– Nei, det er et helt nøytralt svar. Det kan også bety at livet er en prøve, at det kommer bedre dager, men at du uansett er fornøyd med den tilstanden Gud har plassert deg i.

FORSVARSPOSISJON. Å vokse opp som muslim i Norge setter deg automatisk i en sårbar posisjon, mener Mehda Zolfaqari. Mange opplever å måtte stå til rette for noe som er veldig fjernt fra dem selv.

Zolfaqari kom hit til landet fra Iran da hun var liten og har flere ganger vært nødt til «å svare for all den dritten som skjer der ute», som hun sier. Men hun fant gradvis en egen og sterk stemme.

– I skolekatalogen fra sisteåret på videregående sto det at jeg «ruler» i religionstimene. Det stemmer at jeg var aktivt med i diskusjonene, men noen ganger kunne de være så ekle at jeg begynte å skjelve.

26 tørst VINTER 2014/15

Det med religion føltes veldig sårbart. Hele tiden skulle jeg være i forsvarsposisjon, men det var bare noe jeg måtte gjøre – jeg hadde ikke noe valg, egentlig. Jeg skulle være ambassadør for en milliard mennesker.

RADIOSTEMME. Hun begynte å holde taler ved demonstrasjoner for Palestina foran Stortinget, var på fjernsynet og diskuterte med Per Sandberg, og det ble laget et fjernsynsprogram om henne.

– Man blir fort kjendis om man er en aktiv muslim, konstaterer hun tørt.

Siden arbeidet hun i barneradioen, NRK Super, og tok et fortellerkurs på Høgskolen i Oslo fordi hun tenkte det var bra for radiostemmen.

– Der var det jeg fant ut at det var dette jeg kunne tenke meg å drive med. Forestillingen om Maria utviklet jeg der, og da jeg ble invitert til å fremføre den i sjømannskirken i Berlin, var det mitt første betalte oppdrag.

IKKE PSYKOLOGITIME. I fortellingen om Maria blandet Zolfaqari inn personlige erfaringer.

– Jeg tror nok det gjorde meg mer sårbar og nervøs. Koranen forteller om hvordan Maria ikke fikk komme inn i Salomos tempel, for der hadde ikke kvinner adgang, og jeg har gått inn i moskeer uten kvinne-avdeling. Min erfaring er at jeg-fortellinger handler mer om sårbarhet enn de andre. Jeg husker da vi lærte om jeg-fortellinger på Høgskolen.

BØNN OG GUD: Både Felland og Zolfaqari ønsker å være ærlige i bønnen. Det kan fort bli sårbart.

«Dette skal ikke være en psykologitime, det skal være bearbeidede fortellinger», sa læreren, men det som fort kom frem hos de fleste var såre ting fra barndommen.

UTSATTE KVINNER. Det er ikke til å komme utenom at den jødisk-kristne-muslimske fortellingen har et visst patriarkalsk preg. Zolfaqari har som forteller forsøkt å leve seg inn i flere av de utsatte kvinneskikkelsene.

– Hagar og Sara har vært viktige for meg. Det at Sara først lar mannen sin være med en annen kvinne fordi hun selv har problemer med å få barn, og så sender Ismael og Hagar ut i ørkenen der melken hennes tørker ut. Jeg løp mens jeg fortalte om hvordan hun løper mellom to fjelltopper, før Gud hører hennes bønn om hjelp og lar det springe en kilde av vann så hun får drikke seg utørst. Så falt jeg om.

BER TIL GUD. Felland og Zolfaqari mener de begge er sårbare i møtet med Gud når de ber.

– Da jeg ble kjent med kristendommen etter videregående, kom jeg inn i et miljø der de hadde en spesiell måte å be til Gud på. For min del ble det mange fraser jeg ikke mente. Senere har jeg vært opptatt av å mene det jeg faktisk sier til Gud. Selvfølgelig kan jeg bruke skrevne bønner også, men når jeg skal fortelle om hvordan jeg har det, må jeg finne mine egne ord. Andre ganger kan en skrevet bønn hjelpe meg å finne ord jeg ikke finner

i meg selv, sier Felland.

Zolfaqari snakker med Gud på sitt persiske morsmål.

– Jeg kan bruke bønner på arabisk, blant annet en bønn som gjør meg sårbar overfor Gud, men skal jeg være personlig må jeg snakke persisk og bruke det persiske navnet på Gud, Khoda. Bønner kan minne deg på hvor sårbar du er som menneske, og hvor mye du tross alt har å være takknemlig for. Mye kunne gått galt.

SKIFTET LIVSSYN. Felland gikk gjennom en sårbar fase da hun ble aktiv kristen.

– Jeg skiftet ut mye av livssynet mitt med et nytt, selv om jeg oppdaget at jeg i bunn og grunn bestandig hadde trodd på det samme som de kristne.

Foreldrene mine og noen av vennene mine var bekymret. Jeg brukte mindre tid på dem. Jeg ville heller være sammen med de andre kristne og kan i ettertid se at ikke alt som skjedde den gangen var helt sunt. Jeg slukte mye rått, sier hun.

– Nå har jeg funnet hvile gjennom erfaringer av at Gud møter meg som jeg er, jeg trenger ikke være mer hellig eller gjøre mer godt. Det er en sang jeg liker spesielt godt «Tørsten gir lys til vår vandring», fra Taize-kommuniteten i Frankrike. Jeg tenker at den handler om vår dypeste tørst etter Gud, og den tørsten vil lede oss dypere og nærere, og på den veien tror jeg vi kommer til å møte vår egen sårbarhet. tørst VINTER 2014/15 27

areopagos KIRKELIG DIALOGSENTER STAVANGER

• Arbeider for å

fremme dialog, toleranse og respekt i kirke og samfunn • Er et verksted og ressurssenter for menighetene i mangfoldssamfunnet • Har to ansatte i 1 ½ stilling • Eies og drives av Areopagos, Stavanger bispedømmeråd og kirkelige fellesråd

ØVERSTE BILDET: Silje Trym Mathiassen holder en tibetansk syngebolle i hendene.

Når man slår på eller trekker en pinne langs den øvre kanten på bollen, oppstår spesielle klanger som kan gi en følelse av ro og velvære.

Nederst til høyre hjelper biskop Erling Pettersen Silje med å løse sandalene under hennes ordinasjon.

28 tørst VINTER 2014/15

Dialogpresten Silje Trym Mathiassen er prest med ett bein i kirken og et annet i det «nyåndelige» miljøet. Det er ikke bestandig like lett.

TEKST THOMAS REINERTSEN BERG : FOTO LINDA H. NÆSFELDT OG JON INGEMUNDSEN

Ved Kirkelig Dialogsenter i Stavanger arbeider Silje Trym Mathiassen som dialogprest. Ansvarsområdet hennes er kontemplativt arbeid og religionsdialog med det man gjerne kaller det nyåndelige miljøet – et begrep hun ikke liker så godt.

– Det er noe nedsettende ved det. «Nyåndelighet» signaliserer noe nymotens, noe som ikke er like solid som de gamle religionene, så jeg bruker heller begrepet samtidsspiritualitet, sier Mathiassen.

– Når et menneske viser oss hva hun tror på, viser hun frem noe av det mest sårbare hun har, og vi må møte denne dype identiteten med respekt. Mange i nyåndelige miljøer blir latterliggjort i mediene og av andre trossamfunn. Jeg møter mange som har sår de mener kirken har påført dem, og da har vi et ansvar for å hele dem, sier hun.

BAKGRUNN. Mathiassen har en bakgrunn fra miljøene hun nå er i dialog med som prest. Etter videregående utdannet hun seg som homeopat og soneterapeut, og stortrivdes med dette arbeidet i tyve år.

– Jeg har bestandig vært kristen. Jeg mener at man utmerket godt kan kombinere det å være en troende kristen med å drive alternativ terapi. Det er et mangfoldig begrep, og det er mulig å benytte seg av mange terapier selv om man ikke deler alt tankegodset.

SØKENDE SJEL. Som en søkende sjel bestemte Mathiassen seg på et tidspunkt for å ta et sabbatsår og studere religionshistorie. Hun endte opp med seks år på teologistudiet.

– Det kom som en overraskelse på meg. Lenge turte jeg ikke å bruke ordet, men nå gjør jeg det: Jeg fikk et kall om at jeg skulle studere teologi. Nei, aldri i livet, sa jeg først til meg selv, men gjorde det likevel.

I løpet av studietiden hadde hun perioder med tvil om hun virkelig kunne bli prest.

– En dag havnet jeg så på et møte Areopagos hadde i Stavanger. Da jeg hørte hva de stod for, tenkte jeg at det var plass for en slik som meg i

kirken likevel. De viste meg et kirkelig rom som var åpent og inkluderende, hvor jeg kunne gå inn, puste og være meg selv.

BARBENT I KIRKEN. Flere ganger har Mathiassen vært i riksmediene. Første gang var da hun som student inviterte Märtha Louise og Elisabeth Nordeng til et såkalt englekurs i et misjonshus på Sola. En annen gang var da hun ble ordinert til prest.

– Jeg ønsket å ta av meg sandalene i kirken.

I Bibelen, andre Mosebok kap. 3, møter Moses Gud som sier: «Ta skoene av føttene! For stedet du står på, er hellig grunn.» Slik ville jeg vise at kirken er et hellig sted. Biskopen mente det var en symbolsterk handling, og da han bøyde seg ned og løste sandalene mine, brøt hele kirken ut i applaus, sier Mathiassen.

– Det var ikke ment som en «gimmick», men hadde en sterk, teologisk begrunnelse. Jeg ville vise at kirken ikke ønsker å holde noen fast, men å sette mennesker fri. Og jeg ville kysse kirkegulvet med føttene mine. Fordi religiøsitet er livsnært og kroppsnært.

DIALOG. Å gå mellom to tradisjoner kan oppleves sårbart for Mathiassen. Hun har opplevd å bli tillagt meninger hun ikke har, blitt oppringt av kristne som mener hun ikke har noe i kirken å gjøre, og blitt kritisert for å invitere sentrale aktører fra alternative miljøer til å delta i gudstjenester.

– Jeg er tydelig på hvor jeg står. Og det er også noe av det viktigste når det gjelder religionsdialog. Noen tror dialog handler om å godsnakke slik at alle blir enige, men det er feil. Ved Kirkelig Dialogsenter har det religionsdialogiske arbeidet alltid to perspektiver: Å finne det som er vakkert ved den andres tro, livssyn og religiøse praksiser, og å våge å sette ord på det man selv opplever som vanskelig ved den andres syn. Toleransen oppstår i skjæringspunktet mellom troskap til egne verdier og kjærlighet til sin neste. Målet er å forstå den andre og skape bedre måter å leve sammen på.

SILJE TRYM MATHIASSEN • Dialogprest ved

Kirkelig Dialogsenter Stavanger og vikarierende sokneprest i St. Petri menighet • 48 år • Gift, har tre barn og et barnebarn • Har arbeidet med alternativ terapi i over 20 år • Ønsker å bygge bro mellom mennesker som har forskjellig tro og livssyn • Medforfatter av to bøker som kommer ut i 2015 tørst VINTER 2014/15 29

MANDAG

09.FEBRUAR LITTERATURHUSET I OSLO

Illustrasjonsfoto: Fotolia/ivolodina

Bøker til fordypning og vekst

Henvisning er ikke nødvendig

RAY SIMPSON

Enklere, dypere, sannere 40 tekster til ettertanke

Refleksjonene tar utgangspunkt i en bibeltekst som munner ut i forslag til hvordan temaet kan aktualiseres i livet. Boka henvender seg til den som ønsker fordypning og inspirasjon til et liv der bønn og handling utgjør en helhet.

Kr 249,-

JAN OVE ULSTEIN OG ALF KJETIL WALGERMO (RED.)

Bibeldikt Bibeldikt er eit skjønnlitterært prosjekt. Her skriv 88 framståande norske forfattarar dikt i samtale med tekstar frå den nye bibelomsettinga – Bibel 2011. Dikta viser ei stor breidde og ei stor djupne i den norske samtidslyrikken. Utgitt i samarbeid med Vårt Land.

Kr 298,Bøkene kjøpes på www.bibel.no eller i din lokale bokhandel.

HJELP VED SPISEFORSTYRRELSE? Spiseforstyrrelser kan gi alvorlige skader.

Derfor er det avgjørende å få tidlig og rask hjelp.

Torhild T. Hovdal har lang erfaring som overlege ved høyspesialisert avdeling for spiseforstyrrelser.

I sin privatpraksis kan hun bistå med veiledning, vurdering og videre oppfølging.

Ved behov henviser hun til andre instanser og samarbeider med andre fagpersoner.

Hovdal tilbyr også undervisning for idrettslag/foreninger, foreldre og fagfolk.

TORHILD HOVDAL

Lege med spesialisering i psykiatri Telefon 98 88 28 73 E-post hovdal@tverrfagligpsykiatri.no

torhildhovdal.no

Kontor sentralt i Bærum ved Sandvika stasjon

tørst VINTER 2014/15 31

«Verden

er ikke bare svart-hvit.

Religion er ikke bare himmel eller helvete. Vårt Land er en avis som forstår og formidler nyansene.»

Hadia Tajik Ap-politiker og Vårt Land-spaltist

Bestill Vårt Land i hele 8 uker for kun 199 kroner. Send 2MND til 1933.

Leveringen stanser automatisk etter endt kampanjeperiode.