11. Dagbok: Jeg har det så travelt
Følelser: skam og utilstrekkelighet. Jeg prøver å rekke alt – men kjenner også på behovet for å stoppe og puste.
Noen dager føles det som om døgnet mitt bare har 20 timer. Jeg løper fra det ene til det andre som en Duracell-kanin på espresso, og alt skjer så fort at jeg nesten mister meg selv på veien. Avtaler, gjøremål og forventninger står i kø, og jeg lengter etter en ro jeg knapt husker hvordan føles.
Jeg tenker ofte tilbake på året vi bygde huset vårt. Vi hadde en stor drøm om et hjem som kunne romme alt vi var – men vi måtte jobbe hardt for den. Vi bygde selv for å spare penger. Svigerfar og farfar stilte opp som verdensmestre i snekring, og jeg prøvde å henge med selv om jeg var gravid.
Det svangerskapet var tungt. Bekkenløsning og kvalme, mens jeg pendlet til Oslo i en ny lederjobb. Jeg husker følelsen av å bære alt på skuldrene – bygge hus, bygge familie, bygge karriere.
Jeg husker spesielt godt den lørdagen jeg sto høygravid og tapetserte stua. Magen strammet til og sa tydelig fra: «Nå skjer det.» Tre uker før termin. Likevel var det én tanke som presset seg frem, midt i riene: Kommer jeg til å rekke å tapetsere ferdig stua?
Jeg tok bilen selv og kjørte til sykehuset. Parkeringsplassen rett utenfor hadde 30 minutters tidsbegrensning, og jeg ble stående et lite øyeblikk og lure på om jeg kom til å rekke å flytte bilen før tiden gikk ut – eller om parkeringsboten ville vente på meg når jeg kom ut igjen med baby.
Det er ikke helt «normalt» å tenke og tapetserer ferdig stuen og parkeringsplasser når fødselen er i gang, men sånn er hjernen min skrudd sammen når kaoset tar over. Den finner et lite, merkelig holdepunkt – midt i det store som skjer.
Jeg ble selvfølgelig værende mye lenger enn en halvtime på føden, og parkeringsbota fikk seile sin egen sjø. Det ble starten på noe nytt – og slutten på all kontroll. Seks dager etter at sønnen vår ble født, var vi i bryllup – til et kjært vennepar. Det var aldri i mine tanker å ikke være til stede på denne store dagen deres. Jeg stilte, sliten og nybakt mor med melkespreng.
Og tre uker senere var jeg på jobbreise til Oslo med baby i vogna – og en overveldende følelse av at jeg måtte klare alt, alltid.
Livet har ikke akkurat roet seg etter det. Jeg går fra plikt til plikt, nesten på autopilot. Kroppen henger med, men hode blir ofte hengende litt etter.
For litt siden hadde vi konfirmasjon for yngste barnet. Ukene før var en eneste stor sjekkliste: planlegging, innkjøp og håndballturnering. Jeg løp rundt og prøvde å få alt til. Men jeg husker en liten pause: Jeg dro til søsteren min for å hjelpe henne med å klippe hekken. Jeg hadde ikke tid, men akkurat da føltes det som et pust.
Litt fred midt i alt.
Dagen før konfirmasjonen ringte en venninne og lurte på om jeg var klar. Mannen hennes hadde sett meg hive appelsiner inn i en stappfull bil tidlig på morgenen. Senere så han meg i håndballhallen og i blomsterbutikken. Han lurte på hvordan jeg skulle klare alt uten å kollapse. Og så spurte hun – helt ærlig – om jeg visste at vi skulle ha konfirmasjon i morgen.
Ja, jeg har blitt god på å holde mange baller i lufta. Men jeg vet at jeg også trenger å legge noen av dem fra meg iblant. Jeg prøver å minne meg selv på at jeg ikke må gjøre alt alene. At det er lov å be om hjelp. At jeg også fortjener å hvile.
Når jeg endelig stopper opp, kan jeg kjenne roen bre seg. Takknemligheten. For alt vi har fått til, for de som har stått ved siden av meg, for kjærligheten som har holdt oss sammen selv når livet har gått i hundre.
Det er glede og kjærlighet i alt dette – i slitet, i latteren når vi er for slitne til å være alvorlige, i hendene som holder fast selv når alt annet er kaos. Og jeg vet at jeg må huske å gi litt av den samme omsorgen til meg selv.
Jeg undrer meg
• Når kjente jeg sist ro i kroppen – og hvordan kan jeg finne den igjen?
• Hvordan kan jeg skape små rom for fred i hverdagen?
• Hvem står ved siden av meg når jeg bærer for mye?
Jeg velger
• Å minne meg selv på at jeg ikke må klare alt alene.
• Å gi rom for små pauser, selv midt i kaoset.
• Å være takknemlig for støtten og de menneskene som holder meg oppe.
Dagboknotat
I dag skriver jeg om ro – og om hvor vanskelig den kan være å finne midt i kaoset. Tapetet i stuen, parkeringsbota og appelsinene i bagasjerommet får meg til å le litt, men også til å huske at livet ikke trenger å være perfekt. Det trenger bare små pusterom, små øyeblikk av fred, og mennesker som står ved siden av meg når jeg bærer for mye.
12. Dagbok: Min hverdag – hverdagskaos – en liten glipp
Følelser: skam og latter. Når tempoet blir for høyt, hender det jeg blander glipp med gull – og oppdager verdien av uperfekte øyeblikk.
Det var en helt vanlig ettermiddag, eller – det vil si – en typisk ettermiddag i mitt liv. Jeg hadde det travelt, som vanlig. Forening med venninnene skulle snart begynne, huset skulle ryddes, middagen ordnes, og to barn skulle bades før leggetid.
Alt gikk i ett, og jeg var i det vi kaller dragsuget. Dere vet – det punktet hvor hodet og hendene jobber på autopilot, og hjernen prøver å være fem steder samtidig.
To unger skulle bades, så jeg satte i gang. Badekaret ble fylt, og jeg puttet tre barn oppi. Jeg var effektiv, målrettet – og i mitt eget kaos.
Men så, midt i hårvasken, så hode nummer tre opp på meg med store øyne og spurte: –Hvorfor vasker du håret mitt egentlig? Jeg stoppet. Så på henne. Og innså … dette var ikke mitt barn. Det var et ekstra barn i badekaret, nabojenta. Bestevenninnen til vår seksåring, og omtrent alltid innom huset vårt – så naturlig til stede at jeg i farten hadde gitt henne samme behandling som resten av familien.
Hun gikk hjem den ettermiddagen nybadet og med en altfor kort nattkjole – og jeg tenkte at dette nok kom til å vekke en viss oppmerksomhet.
Det gjorde det også. Kort tid etter ringte naboen: – Hei, jeg bare lurte… kom datteren min nettopp hjem fra dere, i nattkjolen og nybadet?
Hva skulle jeg svare? At hun hadde blitt offer for en litt for effektiv hverdagsrutine, og at jeg, midt i kaoset, rett og slett hadde badet henne også?
Det ble en god latter ut av det. For noen ganger, midt i logistikk og forventninger, blir det bare litt mye. Og da kan det skje at man… tja, tar med seg nabolagets unger inn i kveldsstellet. Og vet du – jeg hadde aldri gjort det om det ikke var for akkurat den naboen. En nabo som er mer enn bare en nabo. En familie som våre unger har vært en del av helt siden de ble født. En venninne som har passet barna våre som om de var sine egne – med åpne armer og et varmt hjerte. Et vennskap som har vokst seg sterkt, stein for stein, bygget på tillit og tilstedeværelse. Gull verd.
Jeg undrer meg
• Hvor ofte prøver jeg egentlig å rekke litt mer enn det som er mulig?
• Kan jeg smile litt mer av mine egne små glipper i hverdagskaoset?
• Hvordan kan jeg møte meg selv med varme når jeg ikke får alt helt perfekt?
Jeg velger
• Å le litt av meg selv når kaoset tar styring.
• Å møte meg selv med tålmodighet når ting glipper.
• Å huske at det perfekte aldri var målet – det nære og ekte er viktigere.
Dagboknotat
Jeg smiler fortsatt når jeg tenker på badekaret, nattkjolen og den gode naboen. Kaoset ble til et minne –en påminnelse om at hverdagen ikke trenger å være perfekt for å være verdifull. I dag skriver jeg om kaos, ungene – og ikke minst om min gode nabo. Hva skulle jeg gjort uten henne?