%22legemiddell%e6re for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere kr 50%2c %22

LegemiddellĂŚre for hjelpepleiere og omsorgsarbeidere

Kompendium til bruk ved kurs i legemiddel­hündtering Cand.pharm Agnes Gombos

2. utgave 2006

Kompendiet er utviklet p책 oppdrag av Fagforbundet, Seksjon helse og sosial.

LEGEMIDDELLÆRE

Forord Etter flere år som tilsynsfarmasøyt i kommunehelsetjenesten har jeg erfart at det er et umettelig behov for kunnskap om legemidler og legemiddelhåndtering blant helse­ personell. Regelverket sier at det er sykepleiere og vernepleiere som skal forestå lege­ middelutdeling som leges medhjelper, i praksis er dette ikke gjennomførbart i de aller fleste kommunene. Dermed har det utviklet seg et behov for opplæring av hjelpepleiere og omsorgsarbeidere slik at disse også kan delta i deler av legemiddelhåndteringen.

De aller fleste kommuner har etablert en ordning med farmasøytisk tilsyn. Mye av tiden til tilsynsfarmasøytene går med til kursvirksomhet, og i den forbindelse er det alltid et stort ønske om godt undervisningsmateriale.

Fagforbundet har i mange år tatt på seg ansvaret for sine medlemmer, og forsynt dem med slikt materiale. Siden kursene for denne faggruppen er blitt mer standardisert og ganske omfattende, har det vært ønske om å revidere dette materialet. Det har nå fått en ganske annen form, og er blitt noe mer omfattende enn tidligere. Jeg håper dere som skal lære og dere som skal lære bort vil være fornøyd med resultatet.

Jeg opplever ofte diskusjoner med hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, sykepleiere, leger og farmasøyter om hva som er minimumskravet for hva man må kunne før man tar på seg legemiddelhåndteringsoppgaver. Formelt sett er det den legen som gir bemyndigelse som skal avgjøre om den bemyndigete har kunnskap nok. I dag vil ikke en tilsynslege på et syke­ hjem kunne følge opp hver enkelt pleier, fordi legen ofte har begrenset tid på institusjonen.

Det hadde derfor vært en fordel om man kunne få en sentral norm om hva som er mini­ mum, siden slik undervisning nå er mer regelen enn unntaket i de fleste kommunene.

Men inntil videre er vår anbefaling at kurset bygger på hjelpepleierutdanning/omsorgs­ arbeiderutdanning, praksis og personlig egnethet. Kurset bør minimum være på 12 timer hvorav seks timer er generell legemiddellære undervist av farmasøyt og seks timer er spesiell legemiddellære undervist av lege. I tillegg til dette bør det gjennomføres praksis­ opplæring på arbeidsstedet. Materialet i dette heftet er ment å fylle behovet i et slikt kurs.

En del kommuner har i tillegg ønsket å gi omsorgsfagarbeiderne ekstra undervisning i syk­ domslære fordi dette kan være litt mangelfullt i utdanningen. Hele opplæringen anbefales avsluttet med en teoretisk prøve. Etter gjennomført praksis og bestått prøve bør det utdeles kursbevis. Deretter kan ansvarlig lege gi bemyndigelse til pleieren.

Under arbeidet med dette heftet har jeg hatt nyttige innspill fra tilsynsfarmasøyter i hele landet, og enkelte temaer har vært diskutert i Faggruppen for Farmasøytisk tilsyn under Norske Sykehusfarmasøyters Forening. Takk til alle dere som har bidratt!

Videre vil jeg takke hjelpepleiere og sykepleier på Sandetun Sykehjem i Sande for gjennom­lesning og nyttige kommentarer.

Sist men ikke minst en stor takk til tilsynsfarmasøyt/cand.pharm Rolf Arne Helås ved Farmasøytisk avdeling ved Sørlandet sykehus HF, Arendal, for mange gode diskusjoner om innhold og tekster og utmerket korrekturlesning.

Heftet er revidert i desember 2005.

Svelvik, 22.12.2005 Agnes Gombos Cand.pharm

1

Innhold DEL 1 1.1. Legemiddellovgivning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3

1.2 Legemiddelgrupper og resepttyper . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

6

DEL 2 2.1 Legemiddelformer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

2.2 Hva skjer med legemidlene i kroppen? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 13

2

2.3 Legemiddelbruk og feilbruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16 2.4 Avvikshåndtering . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17 2.5 Oppbevaring og holdbarhet av legemidler . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18

DEL 3

Spesielle legemidler

3.1 Innledning . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 3.2 ATC-systemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20 3.3. A Fordøyelsesorganer og stoffskifte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22 3.4 B Blod og bloddannende organer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 23 3.5 C Hjerte og kretsløp . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 3.6 J

Antiinfektiva til systemisk bruk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 27

3.7 M Muskler og skjelett . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 3.8 N Nervesystemet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 29 3.9 R Respirasjonsorganer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 34

DEL 1 1.1 Legemiddellovgivning Det er flere lover og forskrifter som regulerer bruken av legemidler i Norge. De viktigste er: Lov om legemidler, Lov om apotek og Lov om helsepersonell. Lovene regulerer virk­ somheten, og følges ofte av forskrifter, som er en mer detaljert beskrivelse av hva som må til for å kunne oppfylle loven.

For kommunehelsetjenesten er det ­Forskrift om legemiddelforsyning mv. i den kommunale helsetjenesten (her kalt lege­ middelforskriften) som er sentral. Denne definerer ansvarsforholdene rundt legemid­ delhåndteringen i kommunene. Den sier noe om legemiddel innkjøp, rekvirering, transport, oppbevaring og utdeling av lege­ midler til pasient og krav til tilsyn og kon­ troll med legemiddelhåndteringen i kom­ munen. Forskriften stiller krav til at det skal utarbeides skriftlige retnings­linjer/prosedy­ rer for legemiddelhåndtering i den enkelte kommune/deltjeneste. Det skal blant annet finnes retningslinjer for nøkkelhåndtering, for hvilke legemidler syke-/vernepleiere kan bestille fra apotek, hvem andre enn syke-/vernepleiere som kan bemyndiges til legemiddelhåndteringsoppgaver, og hvilken opplæring de skal ha. I tillegg til dette setter Forskrift om kvalitet i helsetjenesten krav til at de ulike leddene i legemiddelhånd­ teringen skal dokumenteres. Det bør i den enkelte deltjeneste finnes prosedyrer for dokumentasjon av istandgjøring og kontroll av doseringsesker og enkelt doser. Disse prosedyrene bør inneholde skjema for doku­ mentasjon for utlevering av dose til den enkelte pasient, eventuelt hvorfor pasienten ikke har tatt dosen. All innkjøp og bruk av narkotiske legemidler skal dokumenteres.

Dessuten bør det finnes prosedyre for doku­ mentasjon av alle feil og avvik vedrørende legemiddelhåndteringen. Med prosedyrer

menes lokale arbeidsbeskrivelser for den enkelte arbeidsoperasjonen.

I tillegg til de krav som framgår av lov­ verket som regulerer legemiddelhåndtering i kommunene stiller Helsepersonelloven § 4 krav til helsepersonell om at deres yrkes­ utøvelse skal være faglig forsvarlig. Dette innebærer at helsepersonell ikke skal påta seg oppgaver som er utenfor eget kompe­ tanseområde. Det vil si utenfor den kompe­ tansen den enkelte har utviklet ­gjennom utdanning, arbeidserfaring mv. Husk: hvis du som helsearbeider må si fra at visse oppgaver ligger utenfor ditt kompetanse­ område, så signaliserer du faglig trygghet og du har det aller beste utgangspunkt for videre kompetanseutvikling!

Legemiddelhåndtering ansees som en medisinskfaglig oppgave. Det følger av forskriften at legemiddelhåndtering er en

3

LEGEMIDDELLÆRE

4

oppgave som bare unntaksvis kan utføres av andre enn offentlig autorisert sykepleier/ vernepleier. Dersom annet personell enn sykepleiere/vernepleiere skal gis bemyndi­ gelse, kreves det i tillegg at disse gjennom­ går særskilt opplæring før bemyndigelse/ delegering eventuelt gis. I Rundskriv av 14.12.2001 (IK-14/2001) om legemiddel­ håndteringen i kommunehelsetjenesten, står det at dersom andre enn sykepleiere og vernepleiere gis bemyndigelse, skal legen «i så fall forsikre seg om at vedkommende har gjennomgått nødvendig opplæring, tilegnet seg nødvendig kunnskap og er egnet for oppgaven».

Av legemiddelforskriften § 8, nr. 4, tredje og fjerde punkt fremgår det.

«Legen kan unntaksvis gi myndighet til andre enn offentlig godkjent sykepleier/ vernepleier. Før slik myndighet gis, skal sykehjemmet ha skriftlige retningslinjer for hvem som kan utføre dette arbeidet og for hvilken opplæring disse må ha i legemiddel­ håndtering.»

For hjemmebaserte tjenester gjelder til­ svarende, se legemiddelforskriften § 8, nr. 6.

Når personell blir gitt bemyndigelse til å foreta legemiddelutdeling skjer det i praksis en delegering av oppgaven, det vil si at legen tar i bruk en medhjelper. Delegering av oppgaver er regulert i Helsepersonelloven § 5. Bruk av medhjelpere: «Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte opp­ gaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifika­ sjoner og den oppfølging som gis…»

Det skal fremgå klart av den enkelte bemyndigelse hvilke konkrete oppgaver den enkelte er gitt adgang til å utføre i forbin­ delse med legemiddelutdeling, herunder om det foreligger noen begrensninger.

Personell som er bemyndiget til å foreta legemiddelutdeling (f.eks. en sykepleier eller vernepleier) kan ikke delegere denne oppgaven videre til annet personell, f.eks. en hjelpepleier eller omsorgsarbeider. Det er kun lege som kan foreta bemyndigelse til /delegering av legemiddelutdeling. Syke­ pleier kan fordele oppgaver, herunder også oppgaver knyttet til utdeling av legemidler.

Et eksempel er at avdelingssykepleier på overlappingsmøtet spør en hjelpepleier på avdelingen (som er bemyndiget, og har fått opplæring osv) om å dele ut medisinene på kveldsvakten.

Hjelpepleieren har et selvstendig ansvar for at oppgaven som utføres, i dette tilfelle deltakelse i legemiddelhåndtering, er i samsvar med de krav som stilles til faglig forsvarlig helsehjelp. Hver og en blir ansvar­ lig for egne handlinger, og må derfor være seg bevisst sin kompetanse og ikke påta seg oppgaver som en ikke føler seg kompetent til, jamfør helsepersonelloven § 4.

Personell som ikke er gitt bemyndigelse til/fått delegert utføring av legemiddel­ utdeling fra lege, har plikt til å avstå fra å utføre denne type oppgaver, da dette ikke er faglig forsvarlig og ikke i tråd med lov­ givningen på området.

Helsepersonell har også plikt til å avstå fra oppgaven, dersom en av andre grunner ikke føler seg faglig kompetent til det, for eksempel fordi det er gått lang tid siden opplæring ble gitt, og/eller at legemid­ delhåndteringen skjer for sjelden til at vedkommende føler det er faglig forsvarlig å ta på seg oppdraget. Det er i slike situasjo­ ner viktig at man sier i fra hvorfor man ikke mener seg kompetent til å påta seg oppga­ ven. Da har arbeidsgiver mulighet til å rette opp forholdet, for eksempel ved å sørge for oppdatering av kunnskaper.

Arbeidsgiver har plikt til å legge for­ holdene til rette slik at helsepersonell blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter (herunder drive faglig forsvarlig virksomhet) (§ 16 i Helsepersonelloven). Kommunehelse­ loven § 1-3, bokstav a slår fast at arbeidsgiver skal sørge for at personellet blir i stand til å overholde sine plikter.

Utlevering av legemidler Når kurs og opplæring er gjennomført og delegering fra legen er gitt, skal legemid­ delhåndteringen utføres etter gjeldende forskrift og interne prosedyrer og rutiner som hver pleier må kjenne godt. Under­ søkelser har vist at feil kan skje i alle ledd i utleveringskjeden og det er viktig å være

LEGEMIDDELLÆRE

nøyaktig. Et viktig element av legemiddel­ håndteringen er observasjonen av pasien­ ten. Det er alltid viktig å si fra til sykepleier hvis pasientens adferd er endret på noen måte (svimmelhet, kvalme, synsforstyrrelser, forvirring etc.). Det er sykepleier og lege som vil vurdere om dette kan tilskrives legemid­ lene. De viktigste arbeidsoppgavene er her kort oppsummert: Ved utlevering av tabletter fra dose­ ringseske: • Du bør finne fram medisinkardex og kontrollere at sykepleier har dokumentert istandgjøring og kontroll av dosen.

• Tell gjerne over antallet tabletter: at det stemmer med det som står i medisinkar­ dex for den aktuelle dosen. Sjekk om det står spesielle anmerkninger om noen av legemidlene, f.eks at tabletten ikke må knuses el.

• Sjekk at du gir tablettene fra riktig dosett til riktig pasient. Dosetten skal være merket med navn og eventuelt fødsels­ dato.

• Gi pasienten tablettene rett i hånden eller i et beger du gir til pasienten. Se at pasienten svelger tablettene med et glass drikke (helst vann). Pasienten bør sitte eller stå slik at tablettene ikke blir lig­ gende i munnhule/svelg.

• Signer på utleveringsskjema for den enkelte pasient for gitt dose, observer virkning og gi tilbakemelding til syke­ pleier ved første anledning.

• Gå videre til neste pasient, gjenta prose­ dyren.

Utlevering av doser fra ­multidosepakninger Multidose er maskinpakkede doseringsesker som bestilles ferdig på apoteket. Hver dose som kan inneholde flere ulike tabletter, er pakket i en pose som er merket med navn og styrke på alle tablettene, hvor mange tabletter det er, pasientens data og dag, dato og klokkeslettet dosen skal tas. Dose­ posene kommer fortløpende og man river av og åpner posen man skal gi på det aktuelle tidspunktet. Produsenten av multidosene er

ansvarlig for at dosene er riktige i forhold til den informasjon som er oppgitt. Ved utleve­ ring skal du sjekke: • Finn fram medisinkardex, sjekk om det skal gis legemidler fra dosett i tillegg til multidosene • Sjekk at det er rett pasient, riktig dose på riktig dag og tidspunkt.

• Gi pasienten tablettene rett fra dosepo­ sen, se at pasienten svelger tablettene med et glass drikke (helst vann). Pasien­ ten bør sitte eller stå slik at tablettene ikke blir liggende i munnhule/svelg.

• Signer på utleveringsskjema for den enkelte pasient for gitt dose, observer virkning og gi tilbakemelding til syke­ pleier ved første anledning.

• Gå videre til neste pasient, gjenta prose­ dyren.

Ved utlevering av fast medisin utenom dosett • Dosene skal være ferdig istandgjort, dvs en mikstur skal være oppmålt i riktig mengde av sykepleier. Dette kan være vanskelig å gjennomføre i en travel hverdag, men med opplæring og god instruksjon kan du foreta oppmåling og utlevering av miksturer. Sjekk mot medi­ sinkardex, og signer for utlevert dose.

Dette gjelder også drypping av øyne etc.

Insulin Det bør være skriftlig rutine og individuell opplæring av den enkelte hjelpepleier/ omsorgsarbeider for den enkelte pasient før de overlates å sette insulin på pasienten.

• Det stilles krav til at oppmålt dose kontrolleres av en annen person i tillegg til den pleier som har målt den opp. All injeksjonsmedisin skal ha to personers kontroll.

• Delegering av oppgaven til andre enn sykepleier skal inneholde både helseper­ sonellets og pasientens navn, dvs dele­ geringen skal gjelde overfor den enkelte pasient, ikke en gruppe.

5

LEGEMIDDELLÆRE

Ved utlevering av eventueltmedisin

6

• Hvis det i en pasients medisinkardex er oppført at et legemiddel kan gis ved behov/som eventueltmedisin, så kan du gi dette etter først å ha diskutert med sykepleier/vernepleier (eventuelt sykepleier/vernepleier på bakvakt). Lege­ middelet skal finnes i medisintralle eller lignende sammen med de istangjorte dosettene, slik at du ikke skal måtte inn i medisinskapet/lageret for å finne det.

Dersom legemidler oppbevares på denne måten, må dette gjøres slik at det er enkelt å føre tilsyn med beholdningen, og forebygge bruk utover det som er fore­ skrevet av lege. Det skal dokumenteres på eget skjema for utlevert eventueltmedi­ sin. Det bør skrives i anmerkningskolon­ nen hvilken syke-/vernepleier som har vært kontaktet.

Utlevering etter generelle skriftlige direktiver • Dette gjelder legemidler pasienten ikke står på i medisinkardex, men som det likevel kan være behov for å gi i enkelte situasjoner. Det er kun syke-/vernepleier som kan vurdere å gi legemidler etter slikt direktiv. Hvis en pasient klager over hodepine når du er alene på vakt, og det ikke står i medisinkardex at pasienten kan få Paracet® som eventueltmedisin, så kan du heller ikke gi pasienten dette! Da skal syke-/vernepleier komme og vurdere situasjonen, og selv ta avgjørelsen om å gi legemiddelet. Syke-/vernepleier kan IKKE DELEGERE denne oppgaven til deg.

Det kan være vanskelig å forstå hvorfor man som privatperson eller nabo lovlig kan hjelpe andre med legemidler, mens man ikke kan gjøre dette i jobben som helse­ arbeider. Årsaken til dette ligger i ansvars­ forholdene. En hver pasient kan bestemme selv om de vil bruke legemidler eller ikke.

Men ber pasienten om hjelp fra helse­ tjenesten så må helsetjensten gjøre det etter gjeldende regler slik at hver pasient er sikret like trygg og god tjeneste.

1.2 L egemiddel­ grupper og resept­typer Legemidlene inndeles i flere grupper. Det finnes helt reseptfrie legemidler som sår­ salver, syrenøytraliserende og avførende midler. Videre får man kjøpt en del lege­ midler som egentlig er reseptpliktige, men minste pakning er unntatt fra reseptplikt.

Det gjelder for eksempel smertestillende legemidler som paracetamolpreparater (Paracet®, Pinex®, Pamol® etc.), ibuprofenpreparater (Ibux®, Ibumetin® etc.). Noen av disse legemidlene kan også kjøpes andre steder enn i apotek.

Legemidler som inneholder paracetamol og ibuprofen kan medføre fare for pasienten hvis de ikke brukes riktig. Informasjon om dette står skrevet på pakken, men det er viktig at du som helsepersonell er klar over hvilke farer det medfører.

Paracetamol er det mest brukte smerte­ stillende middelet i dag. Det er effektivt og godt når det brukes riktig. For stort forbruk eller forbruk av større doser over lang tid kan gi alvorlig leverskade. Mange pasienter benytter allerede et paracetamolpreparat på resept (eks. Paralgin Forte®) og hvis man bruker reseptfritt paracetamol i tillegg kan dette bli farlig.

Et annet mye brukt legemiddel er ibupro­ fen (Ibux®, Ibumetin® m.fl). Dette middelet kan være problematisk for astmatikere og det kan føre til sår på mageslimhinnen hvis det brukes for mye.

Det har alltid vært en begrensning i mengde man får kjøpt av disse legemidlene.

Apoteket selger kun en pakke om gangen nettopp på grunn av problemstillingene presentert ovenfor.

Kunden argumenterer ofte med at det bare er å gå ut og komme inn igjen, og der­med få kjøpt mer. I en slik situasjon vil den apotekansatte kunne benytte anledningen til å informere om hvorfor regelen er slik, og om hvilke skadelige effekter som kan oppstå ved overforbruk. Det er mer problematisk å få formidlet denne kunnska­

LEGEMIDDELLÆRE

pen når man nå har andre salgskanaler for disse legemidlene enn apotekene.

De reseptpliktige legemidlene De reseptpliktige legemidlene deles inn på ulike måter. Det er «blå» og «hvite» resepter og det er tre forskjellige reseptgrupper; gruppe A, B og C. Når lege har skrevet ut en resept vil denne være gyldig i ett år etter utskrivnings­ dato. Resepten er gyldig for den mengden legen har skrevet på resepten. Vanligvis skri­ ves resepter for legemidler man bruker over lengre tid ut med porsjoner for tre måne­ ders forbruk. Legen kan angi på resepten at tremåneders porsjonen kan ekspederes flere ganger. Legemidler til kortere tids bruk skrives på den mengden man regner med er nødvendig.

Legemidler i gruppe A Disse legemidlene er klassifisert som narko­ tiske stoffer. Det er sterke smertestillende midler som morfin og lignende. Omsetning av disse legemidlene er underlagt spesielt streng kontroll. Lege som forordner slike lege­ midler til en pasient må fylle ut en spesiell reseptblankett. All utlevering registreres på legens navn, og det føres offentlig kontroll over hvor mye den enkelte foreskriver. Disse reseptene kan ikke skrives ut for flere ekspe­ disjoner. Når du henter slike legemidler til en pasient vil du måtte undertegne for at du har tatt dem i mot, og du må kunne legitimere deg som ansatt i hjemmesykepleien. Hjem­ mesykepleien bør også ha et system for kontroll av narkotiske stoffer for den enkelte pasient, slik at man kan redegjøre for hvor mye som er hentet fra apoteket.

Legemidler i gruppe B Dette er andre vanedannende legemidler som sovemidler, beroligende midler, noen smertestillende midler (eks. Paralgin forte®/ Pinex forte®) og noen hostedempende midler (eks. Cosylan® hostesaft). Også disse legemidlene er underlagt spesiell kontroll, og man må vise legitimasjon og kvittere for mottak av legemidlene.

Legemidler i gruppe C Dette er alle andre reseptpliktige legemidler på markedet.

Hvit resept Dette er normalresepten. Med det menes det legen har forskrevet, og som du selv er nødt til å betale for. Det kan gjelde A-preparater (da med spesiell reseptblankett), B-prepara­ ter, eller C-preparater. Resepter på legemidler i gruppe A og B er kun gyldige for én gangs ekspedisjon, og kun på den mengde legen har forskrevet. Apoteket er kontrollinstans i forhold til dette. Resepter for legemidler i gruppe C kan «reitereres», det vil si legen kan gjøre en påtegning om at legemiddelet kan ekspederes flere ganger. Det gjøres ved å skrive f.eks REIT-III, hvilket betyr at legemid­ delet ekspederes første gang, og kan siden ekspederes 3 ganger til (totalt 4 ganger).

Blå resept Får du et legemiddel på «blå resept», betyr det at legemiddelet er for en kronisk lidelse, og at Rikstrygdeverket (RTV) dekker hele eller deler av kostnaden for legemiddelet utover en fastsatt egenandel. Rikstrygde­ verket har utarbeidet en liste over hvilke sykdommer, og hvilke legemidler for disse sykdommene som blir dekket (Forskrift om godtgjørelse av utgifter til viktigere lege­ midler.). Forskriften finnes blant annet i Fel­ leskatalogen (blå sider). Det er apoteket som er kontrollinstans også her. Pasienten vil måtte betale en egenandel, denne reguleres i statsbudsjettet. Det betales egenandel for 3 måneders forbruk. Bruker pasienten én tablett daglig, vil 100 tabletter utleveres ad gangen. Det finnes et tak for egenandelene, har man hatt utgifter over dette får man utstedt et frikort (dette gjelder egenandel hos lege i tillegg til det for medisinene).

Myndighetene har innført et system med «trinnpris» for å få ned utgifter til legemidler refundert av RTV. Dette betyr at for enkelte legemidler skal apoteket bytte til det billigste alternativet de har i sine hyller.

Et legemiddel kan etter å ha vært på mar­ kedet en stund bli produsert av flere ulike

7

LEGEMIDDELLÆRE

firma­er. Dette heter generiske eller syno­ nyme legemidler. Disse legemidlene er like­ verdig, det betyr at de inneholder samme virkestoff, men kan ha forskjellig form og farge. Også hjelpestoffene i legemidlene kan være forskjellig. På grunn av dette kan du en gang få utlevert legemiddelet Zyrtec® (aller­ gimedisin), og neste gang du skal hente en porsjon heter det Ceterizin®. Dette kan være problematisk, men med noe kunnskap

8

går det an å få oversikt! For å finne fram til hvilke legemidler som er like, benytter man Felleskatalogens gule sider (innføring i dette, se kap 3). Systemet med krav om bruk av billigste synonym er kommet for å bli, og alle må prøve å ta det inn over seg og gjøre det beste ut av det! At to legemidler er synonyme eller generiske er det samme som Tine-melk® kontra Q-melk®!

DEL 2 2.1 Legemiddelformer Med legemiddelform menes den ytre formen av det ferdige legemiddelet slik det skal brukes av pasienten. Det kan være tabletter, stikkpiller, miksturer, injeksjoner osv. Hvilken form som velges er avhengig av hvilken sykdom som skal behandles, og egenskapene til virkestoffet i legemiddelet som skal brukes. For eksempel kan man ikke gi Insulin som tabletter, da det vil ødelegges av enzymer i munn, svelg og mage før det blir absorbert. Derfor må Insulin gis som injeksjon. Valget er videre avhengig av hvor rask virkning man ønsker og også hva som passer pasienten best.

De kravene vi stiller til legemiddelformen er at • det skal være enkelt å bruke • legemiddelet skal tas opp i kroppen (absorberes) på riktig måte og i riktig hastighet • det skal være beskyttet mot nedbrytning ved lagring Et legemiddel består av et virkestoff, dvs den kjemiske forbindelsen som gir effekt, og hjelpestoff, dvs stoffer som binder virkestof­ fet sammen til en tablett, oppløsningsmid­ del i miksturer, salvegrunnlaget (fettet) i salvene etc.

Videre deler vi legemiddelformene inn i lokalt virkende eller systemisk virkende legemidler. Det er alltid legen som avgjør hvilket legemiddel og i hvilken form som skal benyttes. Din oppgave som hjelpepleier eller omsorgsarbeider vil være å observere behandlingen og eventuelle problemer med denne, og rapportere dette tilbake til lege eller syke-/vernepleier. Det er igjen lege som bestemmer eventuelle endringer i behand­ lingen.

Lokalt virkende legemidler Med lokalt virkende legemidler menes at det påføres der det skal ha effekt.

Øyedråper/øyesalver/øyebadevann Disse brukes til lokal behandling av øyeli­ delser som grønn stær, grå stær, infeksjoner, allergier etc. Det er viktig å unngå at disse midlene blir tilført forurensninger. Derfor må man ha god dryppeteknikk. Disse midlene skal ikke brukes i ubegrenset tid. Øyebadevann er laget i engangsbeholdere, og skal ikke lagres i åpnet tilstand (dvs kaste resten etter bruk!). Øyedråpeflasker og øyesalver skal merkes med pasientens navn og bare brukes til denne pasienten, og med datoen for den dagen de tas i bruk. De er holdbare i 1 måned etter anbrudd. Er ikke flaska tom på dette tidspunktet, skal den likevel byttes ut!

Nesedråper/nesespray for forkjølelse og allergi Disse midlene virker på slimhinnen i nesen.

De skal selvfølgelig også merkes med pasi­ entens navn. Nesedråper/spray for allergi er holdbare til påstemplet dato, også etter anbrudd, og brukes gjerne i hele allergipe­ rioden. Ved bruk av nesedråper/spray til behandling av forkjølelse (Otrivin®, Zyme­ lin®, Iliadin® og Rhinox®) må man passe på at de bare brukes i inntil 10 dager i strekk, og ikke flere ganger om dagen enn det som er angitt av legen. For mye og for lang tids bruk vil medføre skade på neseslimhinnen.

Denne skaden vil oppleves som tett nese, og man vil ønske å bruke mer nesespray. Dette vil raskt føre en inn i en ond sirkel, og det blir vanskelig å slutte med legemiddelet. Blir ikke pasienten kvitt den tette nesen etter 10 dagers bruk, bør det diskuteres med lege om

9

LEGEMIDDELLÆRE

eventuelt annen behandling skal iverkset­ tes. Nesespray/dråpeflaske bør ikke spares til neste forkjølelse!

Øredråper Dryppes i ørene for lokal behandling i ytre øregang. Øyedråper, øredråper og nesedråper finnes også i engangsbeholdere, disse anbe­ fales ofte til bruk ved institusjonene.

Salver og kremer

10

Salver har virkestoffet oppløst eller fordelt (blandet) i fett. Salver brukes på tørre hud­ områder. Fettet legger seg utenpå huden som en hinne, og gjør at huden tar vare på egen fuktighet.

Kremer består av en blanding av fett og vann og et hjelpestoff som gjør at disse fasene kan blandes (emulsjon). Virkestoffet er løst i enten fettet eller vannet. Kremer trekker lettere inn i huden, og for behand­ ling av væskende sår bør man velge krem.

Da vil virkestoffet kunne blande seg med kroppsvæsken, og dermed lettere komme til for å tilhele såret.

det er viktig at du får opplæring på det systemet som er i bruk hos din pasient. Det er imidlertid alltid viktig å huske på at noe av dosen kan bli liggende i munn/svelg, og at det derfor er viktig å skylle munnen godt etter bruk. Spesielt gjelder det inhalasjon av steroider (Pulmicort®, Flutide® og lignende).

Suppositorier/stikkpiller Stikkpiller brukes både som legemiddelform til lokal og systemisk behandling. Lokalt virkende stikkpiller er de som brukes til behandling av hemoroider. Det diskuteres ofte hvilken vei en stikkpille skal settes i endetarmen, butt eller spiss ende først. Her er ingen vedtatt regel, det som er viktig er at hele stikkpillen kommer inn i endetarmen og blir der uavhengig av hvilken vei den settes!

Systemisk virkende legemidler Med systemisk virkende legemidler menes at virkestoffet skal over i blodbanen og føres med kretsløpet til stedet det skal virke.

Dette kan være tabletter, miksturer, injek­ sjonsvæsker, stikkpiller og plaster.

Liniment, oppløsning og lotion

Tabletter

Det lages linimenter og oppløsninger til bruk på huden eller for eksempel i hodebun­ nen. Dette er ofte stoffer oppløst i vann eller finfordelt i annen væske (suspensjon). I en suspensjon vil virkestoffet falle til bunnen av flaska mellom hver bruk. Det er derfor veldig viktig å riste flaska godt før man tar den i bruk. Et eksempel på en suspensjon er Hvit vask eller Sinkliniment. En lotion er en tyntflytende krem, altså en emulsjon. Denne bør også ristes før bruk.

Tabletter er den enkleste legemiddelformen for å oppnå systemisk virkning. Hver tablett inneholder nøyaktig dose, og normalt vil den være enkel å svelge med et glass vann.

Det er enkelt, rent og greit. Tabletter med samme virkestoff kan lages i flere styrker.

Det angis på pakningen med antall mg virkestoff i hver tablett (for eksempel Nozi­ nan® 5mg, 25 mg og 100mg). Det er selvføl­ gelig særdeles viktig at den som gjør i stand dosen (syke-/vernepleier) tar riktig styrke!

Hvis en pasient har svelgeproblemer er det viktig at du melder dette tilbake til legen eller syke- / vernepleieren. Det er syke- / vernepleieren sammen med legen som skal avgjøre om tablettene skal knuses. Årsaken til dette er at det finnes så mange forskjel­ lige tablettslag, og man skal være 100 % sikker på at en tablett kan knuses før man går til det skrittet.

Vagitorier Dette er stikkpiller til bruk for lokal behand­ ling i skjeden.

Legemidler til inhalasjon Vi tenker da først og fremst på legemidler til behandling av astma. Inhalatorene brukes for å få virkestoffet ned i lungene, slik at de gir lokal virkning der. Det finnes flere forskjellige inhalasjonssystemer, og

LEGEMIDDELLÆRE

Vanlige tabletter Virkestoffet og hjelpestoffer er presset sammen til en tablett uten mer «fiksfak­ seri». Tablettene kan være med eller uten delestrek. I utgangspunktet er det ment at tablettene skal svelges hele, men disse tablettene kan deles, knuses eller tygges uten at virkningen skades. Noen virkestoff har forferdelig smak, eller kan irritere/skade munnslimhinnen (for eksempel penicillin kan påvirke den normale bakterieflora).

Slike tabletter dekkes med et filmlag eller sukkerlag for å kamuflere vond smak eller skadelig effekt og de kalles drasjeer. ­Vanlige tabletter vil normalt virke etter 15 – 30 minutter.

Kapsler Kapsler er pulver eller flytende væske i en hylse av gelatin eller lignende. Legemid­ delformen velges for legemidler det er vanskelig å lage tabletter av, eller hvis flytende legemidler smaker så vondt at man må kapsle dem inn (eks. Trankapsler!!) Noen pulverkapsler kan åpnes og pulveret blandes med syltetøy eller lignende, men i utgangs­ punktet er de ment for å bli svelget hele. La pasienten drikke litt vann før kapselen tas slik at munn og svelg er fuktig. Da er det lettere å svelge kapselen.

Depottabletter/kapsler Disse er laget for at virkestoffet skal avgis litt etter litt. Virkningen vil holde seg lenger, og det medfører at man kan gi færre doser.

Depottablettene kan være av forskjellig slag.

• Depottablett med plastskjelett: Dosen vaskes ut av skjelettet over tid, og plast­ skjelettet kan komme helt ut igjen. Må svelges hel.

• To-lags depottablett: En kjerne med legemiddel er dekket med en film, et lag til med virkestoff ligger utenpå. Tabletten avgir to doser. Må svelges hel.

• Depottablett laget av pellets: Tabletten inneholder små korn som hver avgir dose litt etter litt. Disse tablettene kan deles eller eventuelt smuldres (dvs deles i små biter) og blandes i for eksempel en teskje syltetøy. Men de må ikke knuses eller tygges.

• Depotkapsel kan være kapsel fylt med depotpellets, eller kapselhylsen kan være laget av et materiale som slipper virke­ stoffet gradvis ut.

Hvis depottabletter knuses eller tygges vil langtidseffekten ødelegges, og pasienten vil få hele dosen på en gang. Det vil kunne medføre overdosering og bivirkninger.

Enterotabletter/kapsler Tablettene/kapslene er laget med en film eller et «skall» som ikke oppløses av syre, og som derfor må over i tarmen for å bli opp­ løst. Hensikten er å beskytte mageslimhin­ nen for legemidler som kan være skadelige (eks. Albyl-E®, Napren-E®), eller å beskytte legemiddelet for den skadelige magesyren.

Enten kan hele tabletten være dekket av den syreresistente filmen, eller tabletten er laget av pellets hvor hvert enkelt korn er dekket av slik film. Kapslen kan eventuelt være fylt med slike pellets. Det tar lengre tid før tabletter av denne typen virker, fordi tabletten må vente på at mageinnholdet tømmes over i tarmen før den blir løst opp.

Det kan ta 1 – 2 timer etter tablettinntak før virkning oppnås.

Også disse tablettene skal svelges hele, men de som er laget av pellets kan deles

NÅR PASIENTEN IKKE VIL HA MEDISINER: Husk at du aldri skal «lure» medisin i en pasient uten pasientens samtykke! Med mindre det dreier seg om helt livsnødvendig medisin, og andre løsninger er prøvd, er det ulovlig å blande medisin i maten mot pasientens samtykke. Det er kun lege som kan ta avgjørelser om slike tiltak skal igangsettes.

11

LEGEMIDDELLÆRE

eller smuldres. De må ikke knuses eller tygges, for da vil virkestoffet komme ut i magesekken likevel.

Resoribletter Dette er tabletter som skal legges under tungen, og som derfra blir sugd opp i blod­ banen. Disse gir veldig hurtig effekt (effekt etter 1-2 minutter). Mest kjente eksempel er nitroglyserin.

Tyggetabletter

12

Disse er gjerne store og smakfulle og er beregnet til tygging. Syrenøytraliserende midler som Link® og Novaluzid® er av denne typen. Tyggetablettene vil gi rask effekt fordi de ikke trenger å vente på å bli oppløst i magesekken.

Brusetabletter Tablettene er store og skal løses i vann før inntak. De gir hurtig virkning fordi legemid­ delet allerede er oppløst. Noen smertestil­ lende midler (Paracet®) samt slimløsende midler (Bronkyl®) finnes på denne formen.

Smeltetabletter Dette er tabletter som oppløses på tungen, og virkestoffet svelges sammen med spytt.

Dette er et godt tilbud til de som ikke kan svelge tabletter. Smeltetabletter vil kunne

smelte i håndflaten, og de skal aldri legges i dosett fordi de vil «forsvinne».

Flytende legemidler til systemisk bruk (miksturer) Som oftest er miksturene oppløsninger eller suspensjoner. Styrken angis som mg/ml, og dosen pasienten skal ha angis i ml. Miksturene er ofte tilsatt smaksstof­ fer og sukker slik at de skal være lettere å svelge. Husk at suspensjoner (virkestoffet er finfordelt i væsken) må ristes kraftig før du tar ut dosen. Hvis du ikke rister, vil de første dosene nesten ikke inneholde virkestoff, mens de siste vil være en tjukk masse med virkestoff.

Det er viktig å bruke riktig måleutstyr for å måle opp nøyaktig dose. Det skal alltid følge med riktig måleutstyr til miksturene fra apoteket. En måleskje brukes til doser på 2,5 og 5 ml, mens et målebeger har inndelingen 5 ml, 10 ml og 15 ml. Bruk av teskje eller spiseskje bør unngås, da man ikke vet akkurat hvor mye disse inneholder.

For mindre doser enn 2,5 ml anbefales bruk av målesprøyte. Husk at man bør skylle munnen etter inntak av flytende legemidler slik at ikke rester blir liggende igjen.

Legemidler til bruk i endetarmen Det finnes stikkpiller og klyster til bruk i

LEGEMIDDELLÆRE

endetarmen. Noen av disse er ment til lokal behandling av for eksempel hemorroider.

Men man bruker også denne legemiddel­ formen for å oppnå systemisk behandling.

Det er spesielt nyttig for pasienter som er kvalme eller bevisstløse. Dessuten er det en grei måte å gi legemidler til barn på.

En stikkpille består av virkestoff som er finfordelt eller oppløst i stikkpillemassen.

Denne massen kan være fett eller et annet stoff som lar seg smelte i kroppstemperatur.

Stikkpillen føres inn i endetarmen, hvor den smelter, og virkestoffet løses opp. Virkestof­ fet absorberes til blodbanen og blir ført med blodet dit det skal virke. Husk, det spiller ingen rolle hvilken vei stikkpillen settes, bare hele stikkpillen går inn i endetarmen!

Med klyster tenker man først og fremst på lokal behandling for tømming av tarmen. Det finnes også legemidler ment for systemisk virkning gitt som klyster. Da er legemiddelet oppløst eller finfordelt i en væske, og dette innføres i endetarmen med en klystertube (eks. Stesolid® klystertuber).

Dette gir en raskere effekt enn stikkpiller som må smelte før virkestoffet er frigitt.

Når man setter et klyster er det viktig å holde tuben sammenklemt når den tas ut av endetarmen slik at innholdsstoffet ikke blir sugd ut igjen.

Plaster til systemisk bruk Dette er en relativt ny legemiddelform. Plas­ ter benyttes når man ønsker jevn tilførsel av legemiddel over lengre tid. Det kan være tilførsel av østrogen til kvinner i overgangs­ alder, nikotin til røykeavvenning, eller smer­ testillende til pasienter med kreft. Plastrene er vanligvis laget for tilførsel av legemidler i ett til tre døgn. Plasteret bør settes på tørr, frisk hud, gjerne på overkroppen eller hof­ tepartiet. Man må variere plasseringen av plasteret, da huden kan bli irritert og sår der plasteret har stått. Plasteret fungerer som et lager for legemiddelet. Under plasteret vil huden bli fuktig, og dermed vil porene i huden utvides. Dette letter passasjen for legemiddelet gjennom huden og over i blodbanen.

Legemidler til injeksjon Det bør være svært strengt vurdert hvem som kan sette injeksjoner. I de fleste tilfeller er injeksjoner brukt ved alvorlige lidelser, og disse bør håndteres av lege eller sykepleier.

Det har likevel vært vanlig å lære opp og gi fullmakt til hjelpepleiere og omsorgsarbei­ dere i det å sette insulin. Dette kan forsvares ved at det er en fast behandling som gis over tid. Pleieren har anledning til å bli godt kjent med pasienten og dennes diabetes.

Som nevnt innledningsvis, trengs spesiell opplæring i legemiddellære innen diabe­ tesbehandling, før en skal påta seg slike oppgaver. Den enkelte institusjon, hjemme­ tjeneste eller kommune skal ha retnings­ linjer for hvilken opplæring som skal gis.

Det er tre ulike måter å sette injeksjoner på. Noe settes under huden, og det blir angitt med forkortelsen s.c som står for subcutan og betyr direkte oversatt «under huden». Videre finnes intramuskulære injeksjoner (forkortes i.m) hvor legemiddelet injiseres i en muskel. Til sist nevnes intrave­ nøs injeksjon (forkortes i.v) der legemiddelet settes rett i blodet i en vene.

For alle typer injeksjoner kreves spesielt mye kunnskap om legemiddelet som skal gis og måten det skal settes på. Det skal lite til for at det blir feil, som eksempel kan det nevnes at en vanlig feil ved insulindosering er at man leser doseringen 6 IE (internasjo­ nale enheter) som 61 E (enheter). Dette er ti ganger for høy dose og livsfarlig!

Det bør være lege eller sykepleier som setter injeksjoner på pasientene. Som hjelpepleiere eller omsorgsarbeider bør du ikke påta deg oppgaven med å sette andre injeksjoner enn eventuelt insulin, og da under forutsetning av at du har fått spesiell opplæring i dette.

2.2 H va skjer med legemidlene i kroppen?

Farmakologi er læren om legemidlene. Vi deler gjerne temaet i to, farmakodynamikk og farmakokinetikk. Farmakodynamikken er

13

LEGEMIDDELLÆRE

beskrivelse av hvordan legemidlene virker helt ned på cellenivå samt kjemiske reaksjo­ ner. Farmakokinetikk beskriver hva kroppen gjør med legemidlene. I arbeidet med utde­ ling av legemidler til pasient, er det særlig viktig å vite noe om farmakokinetikk, fordi dette er avgjørende for hvordan legemidde­ let virker for den aktuelle pasienten.

Farmakokinetikk Farmakokinetikken deles igjen i fire om­råder:

14

1. Absorpsjon (oppsuging) 2. Transport (fordeling) 3. Nedbrytning (metabolisme) 4. Utskillelse (ekskresjon)

Absorpsjon Alle legemidler må over en barriere for å komme inn i blodet. Barrieren er blodår­ eveggen, huden, slimhinner etc. Unntatt er intravenøse injeksjoner hvor legemiddelet settes rett i venen. Hvor mye legemiddel og hvor hurtig det kommer igjennom barrieren avhenger av legemiddelets kjemiske egen­ skaper, dvs. hvor fettløslig eller vannløslig det er, og forhold rundt absorpsjonsstedet. Én tablett er enkelt sagt sammenpresset pulver. Når denne kommer ned i magesek­ ken, skal den henfalle, dvs tabletten skal «falle fra hverandre». Virkestoffet frigjøres, løses opp, og absorberes over slimhinnene i mage/tarmsystemet til blodet.

Absorpsjonen fra mage/tarm kan påvir­ kes av sykdommer i området, diaré, oppkast e.l. Matinntak sammen med legemiddelet kan også påvirke absorpsjon. Det er derfor viktig å være oppmerksom på hva som er anbefalt for det enkelte legemiddelet i forhold til måltider. Opplysninger om dette finnes i Felleskatalogen og på legemiddel­ pakningen.

Legemidler som blir absorbert fra mage/ tarm til blodet, vil føres med portåren (vena porta) til leveren. I leveren vil nedbrytningen av legemiddel kunne starte før legemiddelet har nådd det store kretsløpet hvor det gir effekt. Dette kalles Første passasje effekt.

Hvor mye virkestoff som blir brutt ned før

det når kretsløpet er avhengig av egenska­ pene til virkestoffet. Det er kun den mengde virkestoff som kommer over i kretsløpet som er tilgjengelig for virkning – dette er legemiddelets biologiske tilgjengelighet.

For noen legemidler utnytter man at stof­ fet passerer leveren og blir noe brutt ned før det når det store kretsløpet. Man kan lage en kjemisk forbindelse av virkestoffet som tåler enzymene i spytt/magesaft og dermed vil bli absorbert. Etter absorbsjonen vil det bli ført til leveren og spaltet slik at virkestof­ fet finnes i fri form. Det er den frie formen som kommer over i det store kretsløpet og dermed gir virkning. Denne typen legemid­ ler kaller vi Pro-drug.

Legemidler kan absorberes til blodet uten å gå via mage/tarm, og man unngår også første passasje effekten. Eksempler er resoribletter som legges under tungen, og absorberes direkte gjennom munnslimhin­ nen. Plaster settes på huden og absorberes til blodårene i huden.

Distribusjon/fordeling Virkestoffet transporteres og fordeles fra blodet til vevene (fettvev, muskelvev). Det dannes en likevekt mellom mengde oppløst legemiddel i blodet og det som er i vevene.

Kun oppløst legemiddel i blodet gir virkning.

Når legemiddelet når leveren på veien gjen­ nom kroppen blir det brutt ned, da er det plass i blodet for å løse opp litt mer av det som finnes i vevene. Så lenge legemiddelet finnes i kroppen vil det være legemiddel i blodet som utfører virkningen.

Hvor stor mengde legemiddelsom løses i blodet vil også avhenge av hvor stor andel væskevolum det er i kroppen. Det blir sagt at et friskt, voksent menneske består av ca 70% vann. Hos et eldre menneske vil væske-/vannandelen avta, kanskje helt ned til 50%. For legemidler vil det bety at mindre legemiddel vil være oppløst i blodet og mer være lagret i vevet (fett, muskler), og det vil ta lengre tid før legemiddelet forlater krop­ pen. Bruker en ung og en gammel pasient samme dosering av et og samme legemid­ del, og tar dette over tid, (gjentatt behand­ ling), vil konsentrasjonen av legemiddel i

LEGEMIDDELLÆRE

kroppen øke mer hos den gamle pasienten enn hos den unge. Eksempel på slike lege­ midler er beroligende midler og sovemidler (se under kapittel 3.8 N Nervesystemet, N05B og N05C Anxiolytika og hypnotika/ sedativa).

Omdanning/nedbrytning Omdanningen / nedbrytningen av lege­ midler skjer ved hjelp av enzymer i leveren.

Nedbrytningsproduktene (metabolittene) er mer vannløslige enn opprinnelig virkestoff, og hensikten er å omdanne stoffene slik at de kan skilles ut via nyrene. Noen ganger vil første omdanningsprodukt være like aktivt som det opprinnelige virkestoffet. Dette vil ta en ny runde via det store kretsløpet, komme tilbake til leveren, og nedbrytes videre til inaktiv, vannløslig substans. Lever­ funksjonen kan bli dårligere hos eldre, og nedbrytningsaktiviteten kan dermed påvir­ kes slik at legemidlene brytes ned i annen hastighet enn hos en yngre pasient.

Hvis en pasient bruker flere legemidler kan man oppleve at det blir konkurranse om leverenzymene, slik at ett av legemidlene ikke nedbrytes i normal hastighet. Det kan medføre forsterket virkning og flere bivirk­ ninger. En slik situasjon kalles en interak­ sjon. Dette beskrives nærmere senere.

Utskillelse Utskillelse av legemidler skjer hovedsakelig gjennom nyrene. Nyrefunksjonen avtar når man blir eldre. Nedsatt nyrefunksjon kan medføre at legemidlene utskilles langsom­ mere, og dermed til opphoping av legemid­ ler i kroppen. Dette vil igjen kunne medføre bivirkninger. Noen virkestoff trenger ingen

omdanning for å kunne skilles ut via nyrene, det er det aktive, virksomme stoffet som også skilles ut.

Andre begreper For en person med kronisk sykdom er det viktig at legemiddelmengden i blodet holdes jevn. Derfor må faste doseringstider overholdes. Hvis det går for lenge mellom to doser, vil pasienten være helt uten legemiddel, og det vil være uheldig i mange situasjoner. Dette kan vi for eksempel se hos en smertepasient, som vil kunne få uuthol­ delige smerter hvis det går for lenge mellom dosene. For å forstå dette fullt ut, må dere kjenne til følgende ord og uttrykk: 1. Biologisk halveringstid 2. Terapeutisk virkningsbredde 3. Bivirkninger 4. Interaksjoner

Biologisk halveringstid Halveringstiden er et uttrykk for tiden det tar å halvere mengden legemiddel i blodet/kroppen. Dette er et teknisk begrep beregnet ut fra gjennomsnittlige målinger hos folk som har brukt legemiddelet. Halver­ ingstiden gir en antydning om hvor lang tid man kan forvente effekt av et legemiddel, og på grunnlag av det bestemmes hvor ofte det må gis en dose for å få et jevnt nivå med legemiddel i kroppen. En ung kropp og en gammel kropp vil ofte ha ulik halveringstid.

Terapeutisk virkningsbredde Med dette menes det konsentrasjonsom­ rådet av legemiddelet i blodet som gir virk­ ning uten å gi bivirkning. Det kan illustreres med følgende figur:

TERAPEUTISK VIRKNINGSBREDDE

15

LEGEMIDDELLÆRE

Historie fra ­virkeligheten

16

Den gamle damen var plaget av en infeksjon i et sår, slik at såret ikke ville gro. Hun brukte Antibiotika: 1 tablett 4 ganger daglig. Første tablett ble gitt til frokost kl 8.30, den neste til formiddagsmat kl 11.00, nummer tre til middag kl 14.00 og den siste klokka 17.30 til kveldsmat. I løpet av 8 timer fikk hun alle tablettene, de 16 siste timene av døgnet fikk hun ikke tilførsel av ny dose. Hun ble heller ikke frisk! Hver eneste natt var hun uten antibiotika, og bakteriene benyttet anledningen til å blomstre opp igjen.

Få dager etter at tablettene ble gitt mer jevnt fordelt ble den gamle damen kvitt infeksjonen.

Bivirkninger Alle legemidler vil i større eller mindre grad ha bivirkninger. Man vil vurdere behand­ lingsgevinsten i forhold til bivirkningene.

Bivirkninger oppleves ulikt av forskjellige pasienter. Det er også klart at ved alvorlige lidelser tolereres flere bivirkninger. For alle legemidler er det forventede bivirkninger.

Det kan vi forutsi på grunnlag av kunnska­ pen om virkningsmekanismene. Vi vet at for store doser av enkelte legemidler vil gi alvor­ lige bivirkninger, for eksempel for høy dose av Marevan® som virker blodfortynnende vil kunne føre til alvorlige blødninger hvis man skjærer seg i fingeren. Det forekommer også uforutsigbare bivirkninger. Det kan være allergiske reaksjoner første gang man prøver et middel. Noen legemidler viser bivirknin­ ger etter lang tids bruk, for eksempel lever­ skade ved langtidsbruk av paracetamol. Det kan også forekomme senbivirkninger, med det menes at de kommer til uttrykk lenge etter avsluttet behandling.

Det vil være enkelte bivirkninger dere skal være spesielt oppmerksomme på. Det vil dere lære mer om i den delen av kurset som omhandler spesielle legemidler. Det kan også være nyttig å kunne noe om legemidlene til den spesielle pasientgrup­

pen man arbeider med. Men uansett må dere være oppmerksomme på endringer i en pasients reaksjoner og adferd, det være seg svimmelhet, synsforstyrrelser, søvnig­ het, inkontinens osv. Dette er ting man bør observere og rapportere til sykepleier eller lege. Det er opp til legen å vurdere eventuell endring i legemiddelbehandlingen, men legen er avhengig av at pasient, pårørende eller pleier gir tilbakemeldinger.

Interaksjoner Interaksjoner oppstår når legemidler eller legemiddel og næringsmiddel påvirker hver­ andre slik at forventet effekt av hvert enkelt middel ikke oppnås. Jeg vil ta med noen eksempler her: Doxylin er virkestoffet i en type anti­ biotikatabletter. Hvis disse svelges med melk, eller tas sammen med for eksempel jernpreparater, vil doxylin danne en kjemisk forbindelse med kalk i melken eller jern i jerntablettene, og dette komplekset vil ikke kunne absorberes.

Marevan er blodfortynnende tabletter, legemidler som Dispril®, Globoid®, Ibux®, Naprosyn® etc. virker også blodfortynnende, men via en annen mekanisme. Hvis disse to typene legemidler tas sammen vil man ha stor fare for alvorlige blødninger.

Legemidler som virker på sentralnerve­ systemet får ofte forsterket effekt hvis de tas sammen, eller sammen med alkohol.

Det kan sies veldig mye om interaksjoner, og dere skal være spesielt oppmerksomme hvis pasienter har begynt med nye lege­ midler. Endres reaksjoner eller adferd, så må det rapporteres til sykepleier og lege. Vær også oppmerksomme hvis pasienten bruker reseptfrie legemidler. Eksempel nummer to er noe som forekommer ofte!

2.3 L egemiddelbruk og feilbruk Compliance Compliance betyr samsvar mellom det legen sier til pasienten at han skal ta av legemidler, og det pasienten faktisk tar. Høy

LEGEMIDDELLÆRE

compliance betyr at pasienten klarer å ta legemiddelet slik legen har forskrevet det, mens lav compliance betyr at de ikke klarer dette. Det er mange forhold som påvirker compliance. Noen har sikkert opplevd å komme hjem til en ny pasient og funnet enorme legemiddellagre. Pasienten har hentet legemidlene på apoteket, men ikke brukt dem. Eller man opplever pasienter som har brukt mye mer enn forventet fordi de ikke har klart å holde styr på hva de skal ta. God compliance avhenger ofte av antall legemidler pasienten må forholde seg til, og hvor ofte de må ta en dose. Men det er også avhengig av hvor mye kunnskap pasienten har om egen sykdom og om legemidlene som skal tas, de må forstå konsekvensene av behandlingen. Når du som pleiepersonell skal hjelpe pasienten med legemidlene vil pasientens compliance også være avhengig av deg. Sviktende rutiner og mangelfull oppfølging ved legemiddelutdeling kan gi lav compliance. Husk: Medisinen er ikke gitt før den er tatt!

Det kan være flere årsaker til at en pasi­ ent ikke tar legemiddelet som legen har forskrevet, for eksempel: • • • •

husker ikke å ta dosen klarer ikke å svelge tabletter klarer ikke å åpne legemiddelboksene vil ikke be om hjelp

Dette er ting dere som pleiepersonale i hjemmet vil kunne se. Dere skal da melde fra til syke-/vernepleier som igjen vil kon­ takte pasient/pårørende og behandlende lege. Det er viktig at dere ikke selv begynner å ordne opp i legemidler og dosetter! Når hjemmesykepleien skal inn å ta ansvar for en pasients legemidler bør det inngås en skriftlig avtale mellom pasient/pårørende og hjemmesykepleien. Også behandlende lege skal kjenne til denne avtalen, slik at lege kan gi hjemmesykepleien nødvendig informasjon.

For å bedre compliance hos en pasient kan legen vurdere legemiddelbehandlingen ved for eksempel å endre til å gi depot­ tablett én gang daglig i stedet for vanlig

tablett 2 eller 3 ganger daglig. Farmasøyt på apoteket kan gi råd til endring av legemid­ delbehandlingen, men det er legen som tar avgjørelsen om det skal gjennomføres slik endring.

Feilbruk av legemidler Det forekommer også en del feilbruk av legemidler. Med dette menes vanlige feil som den enkelte pasient selv gjør. Når pleiepersonale gjør feil, skal det registreres som avvik (se kap 2.4). Når en pasient selv gjør feil, så er det den enkelte pasients ansvar. Vanlige feil er for eksempel å ta feil dose, forveksle legemidler eller avslutte behandling for tidlig. Det er også noen som låner legemidler av andre uten å kjenne til om de er forenlig med egne legemidler. Alt helsepersonell som håndterer legemidler har et ansvar for å gi riktig informasjon til pasienten om legemiddelet, ut fra egen kompetanse, slik at feilbruk av legemidler kan unngås.

2.4 Avvikshåndtering Hensikt med avviksregistrering Registrering av avvik bør være et ledd i kva­ litetssikringen i kommunehelsetjenesten.

Ikke alle kommuner har innført system for slik registrering enda, men det kommer!

Målet med slik registrering er å forbedre kvaliteten på legemiddelhåndteringen gjen­ nom planmessig kartlegging av alle feil og nesten-feil som oppdages. Ved regelmessig sammenfatning av registrerte avvikshen­ delser vil systemsvikt effektivt oppdages og rutinene kan forbedres. Det understrekes at avviksregistreringen ikke skal brukes til å evaluere den enkelte medarbeiders arbeids­ innsats, det skal kun være et verktøy til å oppdage svikt i institusjonens rutiner.

Hva menes med avvik?

Med avvik menes: • Hendelser som ikke er i tråd med institu­ sjonens ønskede kvalitetsstandard. Stan­ darden settes i helsetjenestens skriftlige rutiner for legemiddelhåndtering.

17

LEGEMIDDELLÆRE

• Feil, uhell og «tabber» som har ført til fare for eller skade på pasienten, eller kunne ha ført til slik fare/skade hvis det ikke hadde blitt oppdaget.

Hva skal registreres?

18

Alle avvik du oppdager ved din avdeling, enten det er deg selv eller andre som er årsak til hendelsen skal registreres. Dette gjelder også feil som er oppdaget i tide og som derfor ikke har fått noen konsekvens for pasienten.

Hvis det skulle oppstå feilmedisinering eller annen feilbehandling av en pasient, skal en i tillegg alltid notere dette i kardex og rapportere til overordnede.

Hvem skal registrere?

Alle som har ansvar i forbindelse med legemiddelhåndtering, dvs. lege, sykepleier, farmasøyt, hjelpepleier og eventuelt annet pleiepersonell som deltar i legemiddel­ håndteringen. Det er den som har oppdaget feilen som skal registrere.

Hvordan registrere?

System for registrering av avvik bør utarbei­ des i sammenheng med retningslinjene for legemiddelhåndtering i kommunen. Avviket bør beskrives konkret og kortfattet. Hvis mulig bør også årsaken til hendelsen beskri­ ves. Den som registrerer avviket må notere dato og signere for registreringen.

Hvordan skal registrerte avvik følges opp?

Gjennomgang av registrerte avvik bør være en naturlig del av den daglige rapporten.

Der kan avdelingsleder få eventuelle utfyl­ lende opplysninger for å klargjøre årsaks­ sammenheng, og hvis det er nødvendig med umiddelbare tiltak kan dette iverksettes.

Registrerte avvik oppsummeres og gjen­ nomgås av sykepleier hvert kvartal, gjerne i samarbeid med lege og farmasøyt. Tiltak for å hindre tilsvarende feil drøftes og angis på registreringsskjemaet. Eventuelle endringer på skriftlige rutiner foretas.

Det er institusjonen som «eier» opplys­ ningene, og utfylte registrerings­skjemaer

skal ikke utleveres til utenforstående. Ano­ nymiserte oppsummeringer av registrerte avvik kan brukes videre til sammenfatning for større områder (eks. kommune eller fylke) hvis den enkelte institusjon gir til­ latelse til dette.

Alvorlige uhell som har eller kunne ha påført pasienten skade skal meldes videre til Meldesentralen i Statens helsetilsyn på fast­ satt skjema. Ved betydelig skade på pasient skal fylkeslegen varsles.

2.5 O ppbevaring og holdbarhet av legemidler Medisinrom/Medisinskap Alle legemidler på en institusjon skal holdes innelåst. Det er kun syke-/vernepleiere og legen som skal ha tilgang til legemidlene.

Istandgjorte dosetter kan låses inne et annet sted, og være tilgjengelig også for andre grupper som har bemyndigelse til å håndtere legemidler.

Medisinrom/skap skal være såpass store at det er lett å få oversikt over hvilke lege­ midler man har på lager. De bør også være plassert slik at syke –/vernepleier kan stå uforstyrret med arbeidet i medisinskapet.

Medisinskap på vaktrom er veldig ofte en dårlig løsning.

Oppbevarer hjemmesykepleien legemid­ ler for sine pasienter, er det samme krav til medisinrom/skap. I tillegg skal legemidlene oppbevares adskilt for hver enkelt pasient.

Hjemme hos en pasient er det opp til pasienten å bestemme hvor legemidlene skal oppbevares. Her bør dere være rådgi­ vere, og det er viktig å tenke på følgende: Legemidlene bør ikke være tilgjengelig for uvedkomne, deriblant barn. Det kan være en fordel med låsbart skap også her.

For alle medisinskap gjelder det at de ikke bør stå i fuktig rom, som bad og vaskerom.

Legemidler bør holdes adskilt fra mat og andre nærings/nytelsesmidler (gjelder spesielt legemidler som må oppbevares i kjøleskap).

LEGEMIDDELLÆRE

Temperaturen der legemidler oppbevares bør ikke være høyere enn 25 °C, og ikke ha direkte sollys. Kjøleskapstemperatur skal være 2 – 8 °C.

Holdbarhet Alle legemidler er fra produsentens side utstyrt med holdbarhetsdato. Legemidler skal ikke brukes når de har passert denne datoen. Årsaken til det er at legemidler kan gjennomgå endringer ved lagring. Det kan være • kjemiske reaksjoner i legemiddelet – vir­ kestoffet kan være ustabilt i kontakt med luft eller fuktighet, og dermed «bli til noe annet». Et eksempel er Dispril-tabletter og andre som inneholder acetylsalicyl­ syre. Disse vil ved fuktig oppbevaring reagere med vannmolekyler, og ett av sluttproduktene er eddiksyre.

Et annet eksempel er Insulin; ved for varm oppbevaring kan insulinproteinet ødelegges, og insulinet er ikke virksomt.

• Fysiske reaksjoner – tabletter kan tørke inn og smuldre opp, stikkpiller kan smelte etc.

• Mikrobiologiske – Legemidler blir forurenset av mikroorganismer. Spesielt oppmerksom må man være med sterile legemidler (øyesalve/øyedråper og injeksjons-/infusjonsvæsker). Hver gang flasker åpnes vil mikroorganismer komme til. Ofte er disse flaskene konservert, men det er en grense for hvor mye konserve­ ringsmiddelet kan «ta seg av». Disse lege­ midlene har derfor begrenset holdbarhet. Øyedråper/øyesalver skal kun benyttes i

1 måned etter anbrudd. Hetteglass med injeksjonsmedisin som er konservert kan stå i 1 måned. Ikke-konserverte sterile legemidler er laget for én gangs bruk, eller maksimum 24 timer etter anbrudd.

Andre salver og oppløsninger kan også bli forurenset av mikroorganismer, og det kan derfor være en fordel å benytte små tuber. Pass også på at ikke samme salve­ tube tas med inn til flere pasienter.

Legemidler skal alltid oppbevares i original­ emballasjen. Unntak fra dette er kun istand­ gjorte doseringsesker. Med originalemballa­ sje menes den boksen tablettene ble levert i fra apoteket. Det betyr at man aldri skal blande tabletter fra to bokser sammen, for eksempel i den hensikt å spare plass. Ved å blande sammen vil man miste kontrollen med holdbarhetsdatoene. Originalembal­ lasjen er også ofte tilpasset legemiddelets kjemiske egenskaper. For eksempel Nitrogly­ serin resoribletter; ved oppbevaring i annen emballasje eller i åpen skål på nattbord, vil nitroglyserin fordunste fra tablettene, og tablettene vil ikke ha forventet virkning.

Legemidler som har utgått holdbarhet, eller som pasienten ikke lenger skal bruke skal ikke kastes i vanlig søppel, men leveres apoteket for destruksjon. På institusjon vil sykepleier ta hånd om dette, men i hjemme­ tjenesten kan også dere komme borti spørs­ mål om hva brukerne skal gjøre med gamle legemidler. Det bør finnes en rutine for hva dere skal gjøre, men uansett skal dere aldri rydde og kaste legemidler i et hjem uten brukerens samtykke.

19

DEL 3 Spesielle legemidler 3.1 Innledning

20

Denne delen av kompendiet tar for seg ulike legemiddelgrupper. Utvalget av omtalte grupper er gjort på grunnlag av hva som vanligvis er blitt undervist i på legemiddelkursene rundt i landet. Ikke alle velger å undervise i akkurat disse legemid­ delgruppene, men ved å bruke dette som et utgangspunkt, vil det være enklere å se hva man bør ta med hvis man velger andre lege­ middelgrupper. To ting er bevisst utelatt og vil antageligvis bli savnet av noen, og det er legemidler ved diabetes, og legemidler ved epilepsi. Hjelpepleiere og omsorgsarbeidere vil nok også komme borti pasienter med disse diagnosene, men begge deler er kom­ plekse diagnoser som krever spesielt mye kunnskap. I arbeidet med dette heftet har vi kommet fram til at legemiddelgruppene blir såpass overflatisk omtalt at det ikke ville være mulig å omtale såpass alvorlige diag­ noser tilfredsstillende. Vår anbefaling er at personell som skal håndtere dette får spesi­ ell opplæring i temaene utover det de får på et generelt grunnkurs i legemiddellære.

Kapittelet er bygget opp etter ATC-syste­ met som er legemidlenes «katalog»- eller «arkiv»- system. ATC står for AnatomicalTherapeutic- Chemical Classification System (anatomisk terapeutisk kjemisk legemid­ delregister). Innledningsvis vil systemet forklares slik at man blir i stand til å finne fram i Felleskatalogen. Felleskatalogen vil alltid være best oppdatert på legemidler som er registrert i Norge. Det er der man finner ut hva et legemiddel virker for og hvilke legemidler som er like (synonyme eller generiske). Det er tatt med en del lege­ middelnavn i teksten for de ulike legemid­ delgruppene. Dette er ment som eksempler, og for at de av dere som kjenner til noen legemidler kan få noen «knagger» å henge

informasjonen på. For å få fullstendig over­ sikt over hva som finnes av legemidler hen­ vises dere til Felleskatalogen. Det er ingen som forventer av dere at dere skal pugge legemiddelnavn utenat, heftet og kunnskap om Felleskatalogen skal gi dere grunnlag for å finne ut det dere trenger å vite.

3.2 ATC-systemet Alle legemidler har et kjemisk navn som beskriver hvilket stoff det inneholder. Dette innholdsstoffet kalles legemiddelets «sub­ stans». Samme legemiddel fra forskjellige produsenter kan ha forskjellig salgsnavn, men de vil inneholde den samme sub­ stansen. I ATC-systemet er det den enkelte substansen som har en unik «katalogkode».

Denne koden består av fem nivåer basert på hvilken del av kroppen det virker på, hvilken terapeutisk effekt det har og hva som er den kjemiske virkningsmekanismen.

Det første nivået er hovedgruppene (se tabell A på side 21 ).

Under hver hovedgruppe er undergrupper på neste nivå. De er nummerert fra 01 og opp­over til så mange undergrupper som finnes. Nedenfor er inndelingen av gruppe N: N

N01 N02

Nervesystemet

Anestetika (bedøvelsesmidler) Analgetika (smertestillende midler)

N03

Antiepileptika

N04

Antiparkinsonmidler

N05

Psykoleptika (midler som virker på psyken)

N06 N07

Psykoanaleptika (stemningshevende midler) Andre midler som virker på nervesystemet

LEGEMIDDELLÆRE

Nivå 1

Hovedgrupper

Forklaring

A

Fordøyelsesorganer og stoffskifte

Alt til mage og tarmsystemet, vitaminer, mineraler, insulin osv

B

Blod og bloddannende organer

Blodfortynnende midler, anemimidler og midler ved bruk til blodoverføringer

C

Hjerte og Kretsløp

Alle midler til bruk ved hjertelidelser som høyt blodtrykk, hjertesvikt osv

D

Dermatologiske midler

Alle midler til bruk på huden ved behandling av hudlidelser

G

Urogenitalsystem og kjønnshormoner

Gruppen for p-piller, hormoner ved overgangsalder, legemidler ved inkontinens og ereksjonsproblemer

H

Hormoner til systemisk bruk (unntatt kjønnshormoner og insulin)

Alle andre hormoner og kortikosteroider

J

Antiinfektiva til systemisk bruk

Antibiotika, soppmidler, midler mot virus, vaksiner osv

L

Antineoplastiske og immunmodulerende midler

Midler til bruk for immunsystemet, behandling av kreft etc

M

Muskler og skjelett

Midler til behandling av muskel smerter, giktmidler, behandling av bensykdommer etc

N

Nervesystemet

Smertestillende midler, epilepsi- og parkinsonmidler, antipsykotika og antidepressiva. Dvs alle midler som virker på sentralnervesystemet

P

Antiparasitære midler

Midler til behandling av malaria, innvollsorm og lignende

R

Respirasjonsorganer

S V

Sanseorganer Varia

Alle midler til behandling av lunge- og pustemekanismene som forkjølelsesmidler, astmamidler osv Øye- og øremidler Alt som er vanskelig å plassere i andre grupper

Tabell A

Nå er det kommet til undergrupper som gir mer informasjon enn at de virker på nerve­ systemet. Likevel er disse gruppene ganske omfattende, og deles derfor inn enda en gang.

N05

Psykoleptika (midler som virker på psyken )

N05A

Antipsykotika (midler til bruk ved psykoser)

N05B

Anxiolytika (angstdempendemidler)

N05C

Hypnotika og sedativa (sove- og beroligende midler)

Fortsatt er inndelingen på anatomi og terapi, et legemiddel som begynner med koden N05B skal være et beroligende middel. Herfra inndeles midlene etter de kjemiske egenskapene til legemidlene og den endelige koden er snart klar.

N05B

Anxiolytika (angstdempende midler)

N05BA

Benzodiazepinderivater

N05BA01

Diazepam

N05BB

Difenylmetanderivater

N05BA04

Oksazepam

N05BC

Azaspirodekandionderivater

Stesolid Vival Valium Alopam® Sobril®

21

LEGEMIDDELLÆRE

22

Benzodiazepinderivat er den kjemiske sam­ lebetegnelsen. Den leder videre til koden til substansen «diazepam» (N05BA01) som er virkestoffet i de angstdempende midlene Vival®, Valium® og Stesolid®. Disse er synonyme legemidler. Mens neste substans; «oksazepam» med koden N05BA04 også er et angstdempende middel som er veldig likt diazepam (de er begge benzodiazepinderiva­ ter), men de er ikke er synonyme legemidler.

Alle disse legemidlene har samme effekt, men diazepam og oksazepam oppfører seg litt forskjellig når det gjelder nedbrytning og utskillelse fra kroppen.

Hvis en sykepleier skal gjøre i stand en dosett på et sykehjem, kan hun ta Stesolid® hvis det er tomt for Vival®, men hun kan ikke erstatte Vival® med Alopam®.

Tilsvarende er systemet for alle gruppene i ATC-systemet. Hvis du nå står med et ukjent legemiddel og ønsker å finne ut om noe er synonymt med det, kan du slå opp i preparatomtalen til legemiddelet (de hvite sidene i Felleskatalogen) disse er organisert alfabetisk på legemiddelnavnet. Til høyre i første linje under navnet står ATC-koden.

Med denne kan du så finne fram i de gule sidene, og kan lese ut derfra hva som er synonyme legemidler.

Med litt trening går dette ganske raskt.

Det er viktig nå å huske på de enkle prinsip­ pene, og ikke fundere for mye på de vanske­ lige ordene du møter på underveis!

3.3 A Fordøyelses­ organer og stoffskifte Denne gruppen omfatter en rekke ulike legemiddelgrupper, alle tilknyttet fordøyel­ sesorganer og stoffskifte. Vi vil gå spesielt inn på omtale av avførende midler, da disse brukes i store mengder spesielt blant eldre mennesker.

A06 Laksantia Laksantia er latin for avførende midler. Disse benyttes ved forstoppelse (obstipasjon).

Forstoppelse oppstår av ulike årsaker, de

vanligste er ensidig kost med lite fiber, lite mosjon og lite drikke. Men forstoppelse kan også være følge av legemiddelbruk. De vanligste legemidlene som kan medføre forstoppelse er jernpreparater, legemidler som inneholder kodein (som Paralgin Forte®) eller morfin (sterke smertestillende).

Også legemidler som brukes ved psykoser og depresjoner kan påvirke tarmfunksjonen.

Det er viktig å se på årsaksforholdene og vurdere nøye hvilket middel pasienten skal behandles med.

A06A A Bløtgjørende midler I denne gruppen finner vi Flytende parafin som har som eneste funksjon å smøre tarmen slik at tarminnholdet føres lettere igjennom. Middelet bør ikke brukes over lang tid fordi det hemmer opptaket av fett­ løslige vitaminer som vitaminene A og D.

A06A B Kontaktlaksantia Her finner vi de mest kjente «avføringspil­ lene» som Dulcolax®, Pursennid® og Toilax®!

Disse virker stimulerende på tarmen og øker peristaltikken (tarmbevegelsene). Langvarig bruk av disse midlene vil svekke tarmens normale funksjon, og man kan bli avhengig av slike avførende midler. Denne type avfø­ rende middel er velegnet til tømming av tarmen før eventuell undersøkelse.

A06A C Volumøkende midler Dette er pulvere basert på loppefrø eller lignende. Disse midlene fører til økt volum i tarmen og gir tarmen mer å jobbe med. På denne måten vil den normale funksjonen til tarmsystemet stimuleres. Middelet er veleg­ net til mageregulering over tid, men krever rikelig drikke. Det kan ta inntil 14 dager før middelet virker optimalt. Ved mangelfullt væskeinntak vil det kunne medføre alvorlig forstoppelse.

A06A D Osmotisk virkende midler Disse baserer seg på at store molekyler skal finnes i tarmen. Det vil medføre at vann trekkes ut i tarmen og man får bløtt innhold og økt volum. Midlene kan brukes over tid, men også disse krever rikelig drikke.

LEGEMIDDELLÆRE

A06A G Klystermidler Dette er midler til innføring i endetarmen.

Legemiddelet virker bløtgjørende og stimu­ lerende lokalt i endetarmen. På den måten setter avføringsprosessen i gang.

HUSK! Ved behov for mageregulering over tid benyttes volumøkende eller osmotisk virkende midler.

HUSK RIKELIG DRIKKE!

3.4 B Blod og blod­ dannende organer B01 Antitrombotiske midler Disse midlene brukes for å forebygge blodpropper (trombose, emboli), de er koa­ gulasjonshemmende og kan deles inn i tre undergrupper.

B01A A Vitamin-K-antagonister Virkning: Hvordan blodet flyter bestemmes av faktorer som påvirker og motvirker koagula­ sjonen (at blodet størkner). En av faktorene er vitamin-K. Ved å tilføre warfarin hemmer man dannelsen av slike faktorer (eks. prot­ rombin) fordi warfarin utkonkurrerer vita­ min-K (derav navnet vitamin-K-antagonist).

Dette middelet vil derfor virke hemmende på dannelsen av blodpropper.

Bivirkninger: Behandlingen krever tett oppfølging fordi det hele tiden må være kontroll med blodets koagulerende evne. Faren kan være økte blødninger ved skade. Derfor skal pasienter som får warfarin jevnlig til INR-kontroll hvor man måler blodets koaguleringsevne.

Interaksjoner: Det finnes andre midler som virker blodfor­ tynnende på annen måte enn warfarin. Det er derfor forbundet med en viss fare å bruk disse legemidlene samtidig. Det man skal

være spesielt oppmerksom på er legemidler i gruppen NSAID for eksempel ibuprofen (Ibux®), naproxen (Napren-E®), og diklofe­ nak (Voltaren®). Fullstendig oversikt finnes i Felleskatalogen under M01.

Warfarin kan også påvirkes av en rekke andre legemidler fordi de brytes ned ved hjelp av de samme enzymene i leveren.

Dette kan medføre både økt og redusert effekt av warfarin. Det er derfor svært viktig at en pasient som bruker warfarin forteller legen sin om alle andre legemidler vedkom­ mende bruker, slik at man kan ta hensyn til dette ved innstilling av dose. Det har vist seg at naturlegemidler som for eksempel johannesurt (hyperikum) også kan påvirke effekten av warfarin.

B01A B Hepariner Disse brukes forebyggende før og etter inngrep, og som innledning til warfarin­ behandling. Legemidlene kan kun gis som injeksjoner fordi stoffet ødelegges av enzy­ mer i mage- tarmsystemet. Injeksjoner av disse stoffene er en sykepleieroppgave, og bør ikke være en oppgave som delegeres av legen til andre grupper helsepersonell.

B01A C Hemmere av ­blodplateaggregasjon Det viktigste legemiddelet i denne gruppen er asetylsalicylsyre (ASA) som virker hem­ mende på blodplateaggregeringen (blod­ platenes evne til å klebe seg sammen). De virker derfor blodfortynnende på en annen måte enn warfarin. I store doser virker ASA som et NSAID. Som nevnt overfor er det et problem å bruke disse legemidlene sammen med warfarin, men med spesiell oppfølging kan det likevel forekomme når ASA benyttes i små doser. ASA benyttes også alene som forebygging mot blodpropp.

Vær spesielt oppmerksom når pasienten får warfarin (Marevan)!

23

LEGEMIDDELLÆRE

C Hjerte og kretsløp Angina pectoris (Hjertekrampe)

Høyt blodtrykk

C01A Hjerteglykosider C01D A Nitratpreparater (Nitroglyserin)

Hjerterytme-forstyrrelser

(X)

X

X

C03 Vanndrivende

X

X X

C07 Betablokkere

X

X

C08 Kalsiumantagonister

X

X

C09 ACE-hemmere

24

Hjertesvikt

3.5 C Hjerte og kretsløp Dette er et stort og komplekst område, og kun deler av legemidlene vil bli omtalt.

Svært mange eldre bruker ett eller flere legemidler for «hjertet og blodet». Lege­ midlene er oppsummert i tabellen ovenfor etter hjertelidelsen de brukes mot. (Tabellen sier ikke noe om hva som er foretrukket behandling.) Deretter er de beskrevet etter hvor midlene finnes i ATC-systemet.

Forklaringer: Angina pectoris: hjertekrampe, anfall av kraftig smerte og trykkfornemmelse i brys­ tet, skyldes utilstrekkelig blodforsyning til hjertet.

Hjerteinfarkt: Blodforsyning til en del av hjertemuskelen opphører plutselig. Årsak oftest blodpropp i en av arteriene til hjerte­ muskelen. Smerter i brystet, eventuelt også i venstre arm, hals el. underkjeve.

Hjertesvikt: Manglende evne hos hjer­ temuskelen til å opprettholde en normal sirkulasjon. Pumpefunksjonen svarer ikke til kroppens behov. Kan forårsakes av hjerte­ infarkt, høyt blodtrykk, hjertefeil, generell svekkelse av hjertemuskulaturen.

Høyt blodtrykk: Defineres som verdier over 140/90 mmHg. For høyt trykk er uheldig og behandles da det øker risikoen for slag, hjerteinfarkt, angina, hjertesvikt, atrieflimmer og nyresvikt.

Hjerterytmeforstyrrelse: Hjertet kommer ut av rytme og slår uregelmessig (oftest for

X

X X

X

høy puls, men den kan også bli for lav – og da kan man besvime). Bakenforliggende årsak er oftest hjertesykdom eller høyt blodtrykk. Etter 80-årsalderen har minst 10% atrieflimmer, den vanligste formen for rytmeforstyrrelse.

C01A Hjerteglykosider Her finnes et sentralt middel nemlig digitok­ sin (Digitrin®). Digitalis kommer opprinnelig fra planten Revebjelle, og har vært benyttet som legemiddel siden midten på 1800tallet! I dag framstilles det syntetisk.

Virkning: Digitoksin virker ved å øke hjertets pumpe­ kraft. Hjertet pumper også langsommere.

Til sammen fører dette til at blodet pumpes mer effektivt ut av hjertet. Dette skjer via kompliserte reaksjoner i et energikrevende transportsystem i celleveggen.

Bivirkninger: Digitoksin har det man kaller et «smalt tera­ peutisk virkningsområde». Med det menes at det skal kun en liten konsentrasjonsend­ ring i blodet før man får bivirkninger. De vanligste bivirkningene er kvalme, appetitt­ løshet, svimmelhet, tåkesyn, endret farge­ syn (ser gult/grønt) og forvirring: Snakker en av dine gamle om den nydelige, grønne snøen, så kan det være et bivirkningstegn!

Interaksjoner: Konsentrasjonen av digitoksin i blodet vil blant annet påvirkes av saltbalansen i

LEGEMIDDELLÆRE

k­ roppen, for eksempel kaliumkonsentrasjo­ nen. Pasienten må følges spesielt nøye hvis han samtidig bruker diuretiske legemidler.

ødemer (vannansamlinger) og ved høyt blodtrykk (eksempler på vanndrivende midler er Furix®, Diural®, Furosemid®).

C01D A Nitratpreparater

Virkning: Disse midlene fører til utskillelse av salter og væske og dermed reduseres blodvolumet.

Noen av midlene fører også til utvidelse av blodårer slik at det blir bedre plass til væske i blodårene og blodtrykket reduseres.

Nitroglyserin benyttes ved akutt angina pectoris (hjertekrampe). Tablettene er av en type vi kaller resoribletter, og en tablett skal legges under tungen ved behov. Man vil da få effekt etter 1-3 minutter. Svært mange har et glass nitroglyserin stående, og det er vanlig å legge klar noen tabletter i et glass på nattbordet for å ha om natten. Problemet med disse tablettene er at de er svært dårlig holdbare fordi nitroglyserin er et flyktig stoff (det damper vekk). Det er derfor viktig at tablettene oppbevares i sin originale emballasje, og at man sjekker holdbarheten.

Må man ta ut tabletter for å ha dem klare til natten, må de ubrukte tablettene kastes neste kveld og nye legges ut.

Trenger man fast tilskudd av denne type legemidler brukes langtidsvirkende tablet­ ter som Sorbangil®, Ismo®, Isosorbid® eller plaster (Transiderm-Nitro®) (Se ATC-gruppe C01D A) Virkning: Nitratpreparatene virker utvidende på blod­ årene, og det strømmer dermed mindre blod til hjertet under fyllningsfasen (diastolen).

Dermed vil det også være mindre blod som skal pumpes ut (i systolen). Også hjertets egne blodårer utvides slik at oksygentil­ førselen til hjertemuskelen økes. På denne måten arbeider hjertet lettere og har redu­ sert oksygenbehov.

Bivirkninger: Siden blodårer utvider seg vil lavt blodtrykk kunne forekomme. I tillegg kan man oppleve hodepine, ansiktsrødme og svimmelhet.

Bivirkninger kan særlig oppstå når man har hentet nye tabletter, fordi man har vært vant til å måtte ta flere av de gamle for å oppnå god effekt!

C03 Vanndrivende midler Vanndrivende midler (diuretika) brukes ved behandling av hjertesvikt hvor det er

Bivirkninger: Bruk av vanndrivende midler medfører at man oftere må tisse. For eldre mennesker vil det kunne bli et problem fordi de må oftere opp om natten. Det er derfor viktig at vann­ drivende tabletter tas om morgenen eller om formiddagen. Bruk av vanndrivende vil også kunne føre til økt inkontinens.

Et annet problem er utvidelse av blodårer og dermed redusert blodtrykk som kan medføre svimmelhet når man reiser seg (ortostatisk hypotensjon).

Interaksjoner: Saltbalansen (kalium og magnesium) vil påvirkes av disse midlene, man må derfor være spesielt oppmerksom hos pasienter som samtidig bruker digitoksin (Digitoxin®) ( jfr. C01A).

HUSK! Vanndrivende midler bør tas om morgenen eller på formiddagen!

C07A Betablokkere Betablokkere brukes ved angina pectoris (hjertekrampe), høyt blodtrykk, uregelmes­ sig hjerterytme og ved alvorlig grad av hjer­ tesvikt. (Preparateksempler er: Selo-Zok®, Tenormin®, Sotalol®, se i Felleskatalogen for flere.)

Virkning: De virker ved å nedsette hjertefrekvensen (pumpehastigheten) og til dels pumpe­ kraften, dette medfører at hjertet trenger mindre oksygen.

25

LEGEMIDDELLÆRE

Ved økt fysisk aktivitet eller stress, vil hjertet stimuleres til å yte mer. Hjertet slår hurtigere og kraftigere og trenger derfor økt mengde oksygen. Dette kan medføre hjertekrampe. Betablokkere forebygger dette. Ved behandling av høyt blodtrykk utnyttes at betablokkeren nedsetter hjertets kontraksjonskraft og hjertefrekvens. Ved uregelmessig hjerterytme utnyttes effekten på hjertefrekvensen.

26

Bivirkninger: Ikke alle betablokkere virker bare på hjertet, noen gjør også at bronkiene i lungene trek­ ker seg sammen. Dette kan medføre ast­ maanfall. Dette gjelder særlig ikke-selektive betablokkere, og de finnes i gruppen C07A AA. Vanlige bivirkninger for begge typer betablokkere (selektive og ikke-selektive) er kalde hender og føtter, tretthet og svimmel­ het, urolig søvn med mareritt, kvalme brek­ ninger og diaré og impotens. Bivirkningene avtar gjerne etter litt tid.

Høyt blodtrykk er ingen sykdom og moti­ vasjon til behandling kan være vanskelig. Å ha forhøyet blodtrykk fører ofte ikke til at pasienten føler spesielt ubehag, men det er forbundet med økt fare for utvikling av hjer­ telidelser som angina pectoris, hjerteinfarkt, hjertesvikt. Pasienten opplever ofte bivirk­ ninger ved behandlingen og det vil kunne redusere lysten til å ta tablettene som er foreskrevet (det blir dårlig compliance). Det

er derfor viktig å oppfordre pasienter til å ta sine legemidler slik legen har forordnet, og sørge for at de får god informasjon om legemiddelets virkning. Oppfordre pasien­ ten til å ta kontakt med apoteket eller legen sin for å få informasjon, eller be sykepleier informere pasienten når hun er innom.

C08 Kalsiumantagonister Kalsiumantagonister (eks. Norvasc®, Plendil®) brukes til behandling av angina pectoris (hjertekrampe), høyt blodtrykk og hjerterytmeforstyrrelser.

Virkning: En antagonist vil konkurrere med et annet stoff om bindingssted i cellene, og dermed hemme det andre stoffets effekt. Kalsiu­ mantagonistene konkurrerer ut kalsium, og det reduserer kalsiumnivået i cellene. Dette medfører reduksjon i hjertets slagkraft og frekvens og dermed redusert oksygenbehov.

Kalsiumantagonistene virker også direkte utvidende på blodkarene, og er dermed blodtrykkssenkende.

For behandling av angina pectoris utnyt­ tes kalsiumantagonistenes evne til å ned­ sette hjertets oksygenbehov. For høyt blod­ trykk er det den blodkarutvidende effekten som utnyttes, mens for hjertearytmier er det påvirkningen av hjertefrekvensen som har betydning.

Bivirkninger: Det er ikke mange bivirkningene forbundet med bruk av disse midlene. Det som kan forekomme er hodepine, ansiktsrødme, svimmelhet og ødemer i bena.

C09 ACE-hemmere ACE-hemmerne brukes ved høyt blodtrykk og hjertesvikt (eks. Capoten®, Enalapril®, Renitec®).

Virkning: ACE-hemmere virker på to ulike fronter.

Navnet kommer av AngiotensinConvertin­ gEnzym-hemmer, og det hemmer dermed et enzym som står for en omdanningsprosess.

Dette medfører en direkte blodkarutvidelse

LEGEMIDDELLÆRE

og en påvirkning på natriumutskillelsen i nyrene. Dette skjer uten påvirkning av hjer­ tets pumpefunksjon.

Bivirkninger: Den vanligste bivirkningen er irriterende tørrhoste som er vanskelig å få bukt med. I tillegg kan man oppleve nedsatt smakssans, trøtthet, kvalme, svimmelhet og hodepine.

Oppsummering: Ved behandling av flere av disse hjer­ telidelsene brukes gjerne en kombina­ sjon av ulike legemidler. Det kan gjøres fordi pasienten har flere av tilstan­ dene, og man prøver å finne optimal behandling. Det er viktig å kjenne til de vanligste bivirkningene, og observere pasienten i forhold til disse og til andre endringer. Ved enhver endring i pasi­ entens tilstand skal sykepleier og lege tilkalles.

3.6 J Antiinfektiva til ­systemisk bruk For å få forståelse av denne gruppen som blant annet omhandler alle antimikrobielle legemidler trengs en del definisjoner: Infeksjoner: Sykdom som skyldes mikroorganismer som bakterier, sopp og virus.

Antimikrobielle midler: Dette er gruppen legemidler som virker mot infeksjoner forårsaket av mikroorganismer.

Antimikrobielle midler deles i gruppene antibiotika og kjemoterapeutika.

Antibiotika: Antimikrobielt middel som produseres av mikroorganismer som for eksempel penicilliner.

Kjemoterapuetika: Kjemisk (syntetisk) framstilte forbindelser som påvirker cellevekst og celledød for både mikroorganismer og humane celler. Denne gruppen omhandler dermed både antimi­

krobielle legemidler og cytostatika (midler som brukes i kreftbehandling).

Antimikrobielt spekter: Antimikrobielle midler sies å være smalspek­ tret eller bredspektret. Et smalspektret middel virker mot et lite antall mikroorga­ nismer, mens et bredspektret virker mot mange ulike mikroorganismer. Et bredspek­ tret middel vil med andre ord drepe flere mikroorganismer, og vil påvirke normalflo­ raen av bakterier i kroppen i større grad enn et smalspektret. Det er derfor en fordel å benytte et smalspektret der mikroorganis­ men er kjent. Ved ukjent mikroorganisme vil bredspektret benyttes.

Resistens: Ved høyt forbruk av antimikrobielle midler kan mikroorganismen tilpasse seg legemid­ delet slik at det ikke lenger virker optimalt.

Mikroorganismene utvikler resistens. Dette er et problem fordi man må til med sterkere skyts for å bli kvitt kjente bakterier og dermed lege sykdommen. Derfor har Norge som et av få land en svært streng politikk for bruk av antimikrobielle midler, og det er ikke utviklet så mange resistente stammer som i andre europeiske land. Men også her oppstår det jevnlig infeksjonstilstander med resistente gule stafylokokker hos pasienter.

Aleksander Fleming oppdaget i 1922 at en muggsopp kalt penicillum notatum hindret formering og drepte bakterier.

Dette dannet grunnlaget for utvikling av det første ren­ framstilte penicillinet som lot seg produsere i større mengder.

Fleming fikk sammen med sine kolleger i 1945 Nobelprisen i medisin.

J01 Antibakterielle midler til systemisk bruk Det finnes bactericide eller bacteriostatiske midler. Bactericide midler dreper bakterier,

27

LEGEMIDDELLÆRE

mens bakteriostatiske hemmer vekst og formering av bakteriene. I denne gruppen finnes begge typer legemidler.

J01A Tetracykliner De benyttes blant annet ved bakterielle luftveisinfeksjoner, kronisk bronkitt og mykoplasmainfeksjoner. De er sjelden førstevalg, men kan være nyttige der andre mer smalspektrete midler ikke virker.

28

Virkning: De er bredspektret og de har bakteriostatisk virkning ved å hemme mikroorganismens proteinsyntese.

Bivirkninger: Kvalme, brekninger og diaré, og midlene bør derfor tas til et lett måltid. Samtidig må melkeprodukter ikke inntas sammen med legemiddelet fordi dette vil redusere opp­ taket av legemiddelet fra tarmen til blodet.

Samtidig bruk av syrenøytraliserende midler jern (Fe++) og kalsium (Ca++) må unngås av samme grunn.

J01 C Penicilliner Penicilliner er ofte førstevalget ved enkle infeksjoner i øvre luftveier. Penicillinene er utviklet og forbedret siden Fleming oppdaget det første pencillinet i 1922.

Dagens penicilliner er laget mer stabile og de inndeles etter den type bakterier de skal virke mot.

Virkning: Disse midlene hemmer bakterienes evne til å lage ny cellevegg, og bakteriene kan dermed ikke vokse og formere seg, og de vil dermed dø ut. Midlene er derfor baktericide.

Bivirkninger: Det er vanlig å få diaré ved penicillinbe­ handling. Årsaken er at disse midlene også påvirker den naturlige bakteriefloraen i mage og tarm. Man kan med fordel spise yoghurt eller drikke sur melk som vil opp­ rettholde den normale bakteriefloraen.

Denne magereaksjonen er helt normal og må ikke forveksles med allergisk reaksjon

på penicillin. En allergisk reaksjon vil vise seg ved utslett, feber og i alvorlige tilfeller anafylaktisk sjokk.

Penicilliner absorberes dårlig fra mage/tarmsystemet og de bør tas utenom mål­ tider for best mulig opptak.

J01 E Sulfonamider og trimetoprim Legemidlene i denne gruppen brukes ved ukompliserte urinveisinfeksjoner. Trimeto­ prim kan benyttes alene eller i kombinasjon med sulfonamidene.

Virkning: Sulfonamider og trimetoprim virker på to påfølgende trinn i bakterienes DNA-syntese og er bakteriostatiske hver for seg, men får baktericid effekt i urinen på grunn av kombi­ nasjonen og høy konsentrasjon.

Bivirkninger: Vanligste bivirkninger er kvalme og breknin­ ger, men også utslett (allergisk reaksjon) kan forekomme.

J01 F Makrolider Disse midlene brukes ved samme type lidel­ ser som penicillinene (infeksjoner i øvre luft­ veier). I tillegg virker de mot mycoplasma.

Makrolidet erytromycin er det mest brukte og dette kan være et godt alternativ til barn og til personer med penicillinallergi.

Virkning: Makrolidene hemmer bakterienes protein­ syntese og er derfor bakteriostatiske.

Bivirkninger: Det er få bivirkninger forbundet med lege­ middelet, det vanligste er magesmerter, kvalme og diaré. Legemiddelet bør inntas like før måltid.

J01 X Andre antibakterielle midler I denne gruppen finnes Hiprex ®, som benyttes profylaktisk (forebyggende) mot gjentagende urinveisinfeksjoner (UVI) i de nedre urinveiene. Dette legemiddelet virker i nyrene direkte ved at det dreper bakterier i urinen og indirekte (bakteriostatisk) ved

LEGEMIDDELLÆRE

å surgjøre urinen. Ved bruk av Hiprex® bør man måle pH i urinen for å se om den bør ytterligere surgjøres ved f.eks. å gi C-vita­ min.

Ved akutt nedre urinvesinfeksjon benyt­ tes midler i de andre gruppene i J01, særlig bredspektrede penicilliner som Selexid®, kinoloner som Ciproxin®, og kombinasjonspreparatet Trimetoprim-Sulfa®.

3.7 M Muskler og skjelett M01 A Antiinflammatoriske og antireumatiske midler, eksklusive steroider Denne gruppen omtales fordi den innhol­ der de svært mye brukte NSAID-midlene.

Forkortelsen NSAID står for Non-SteroidAntiInflammatoric-Drugs. Med det menes legemidler som motvirker inflammasjon, altså betennelsestilstander i muskler, sener og ledd. Disse er mye brukt som smertestil­ lende både for pasienter med reumatisme og slitasjegikt, og også som reseptfritt smertestillende og febernedsettende. De mest kjente reseptfrie midlene er ibuprofen (Ibux®, Ibumetin®), mens andre resept­ pliktige er naproxen (Ledox®, Naprosyn®), diklofenac (Voltaren®, Diclofenac®) og ­celeoksib (Celebra®).

Virkning: Legemidlene i denne gruppen virker på pro­ staglandinsyntesen som er en av prosessene som kroppen igangsetter for å rette opp i skader i vev (inflammasjonen). Prostaglandi­ ner virker også smerteframkallende. NSAID hemmer dannelsen av prostaglandiner og reduserer derfor smerten og inflammasjons­ prosessen.

Bivirkninger: NSAID virker også blodfortynnende (som acetylsalicylsyre (Albyl-E®)som ble omtalt under B01), og vil derfor kunne forsterke behandlingen med Marevan.

NSAID-stoffene kan gi mageproblemer med smerte, kvalme, oppkast og blødninger.

Blødningen kan skyldes en direkte etseskade på mageslimhinnen. Dessuten vil en hem­ ming av prostaglandinproduksjonen øke syresekresjonen (syreutskillelsen) i mage­ sekken.

Disse stoffene kan også øke væskereten­ sjonen (fører til vannansamlinger i kroppen) fordi blodgjennomstrømmen i nyrene redu­ seres når prostaglandinsyntesen hemmes.

Tilslutt anbefales disse midlene brukt med forsiktighet til pasienter med astma.

Vær spesielt oppmerksom hos pasienter som bruker Marevan, hvis disse også handler reseptfrie smertestillende på apoteket.

Marevan-brukere bør unngå bruk av Ibux®, Ibumetin® og de andre lignende legemidlene!

3.8 N Nervesystemet N02 Analgetika I denne gruppen finnes de smertestillende midlene, utenom NSAID-midlene som ble omtalt overfor (gruppe M). Smertebehand­ ling er komplisert fordi smertens opprin­ nelse kan være forskjellig, og smerteopp­ levelsen er også ulik fra person til person.

Smertestillende midler deles i gruppene opioider som er sterktvirkende midler som virker via sentralnervesystemet, og andre analgetika (ikke-opioide) som er svakere og som virker både perifert og sentralt, det vil si på prosesser som er utenfor eller i sentral­ nervesystemet.

N02 A Opioider I denne gruppen er morfin og alle andre sterktvirkende legemidler som ligner på morfin. I tillegg til å være smertestillende vil disse midlene påvirke pasientene slik at de blir sløve. Legemidler i denne gruppen tilhører enten gruppe A – narkotiske midler (Morfin®, Dolcontin®, OxyContin®, Keto­ gan®, Durogesic® o.a.) (se kap 1.2 side 7) eller gruppe B (Kodein®, Paralgin Forte®

29

LEGEMIDDELLÆRE

o.a.) for andre avhenighetsskapende midler (se kap 1.2 side 7). Det er derfor kontroll med forskrivning og bruk av denne typen legemidler.

Virkning: Opioider virker på spesielle smerteområder (reseptorer) i sentralnervesystemet og dermed direkte smertedempende. Dessuten virker de sløvende slik at smerten oppfattes mer diffust. Legemidlene brukes ved sterke smerter som ved alvorlige skader, operasjo­ ner eller ved behandling av langtkommede cancertilstander.

30

Bivirkninger: Vanligst er kvalme, oppkast og forstoppelse.

I tillegg virker de hemmende på hostere­ fleksen (utnyttes i hostesafter!) og de virker hemmende på respirasjonen. Midlene gir som regel døsighet, sløvhet og konsentra­ sjonsproblemer. Pasienter som bruker slike midler skal derfor være spesielt oppmerk­ somme på at de kan være en fare for seg selv og andre hvis de kjører bil eller betjener avanserte maskiner. Høyt forbruk og lang tids bruk kan ofte medføre avhengighet.

N02 B Andre analgetika og antipyretika Denne gruppen omfatter de vanlige smer­ testillende midlene som det kan kjøpes en liten pakke av uten resept. Midlene er ikke ufarlige selv om tilgangen er lettere, og alle må ha respekt for også disse legemidlene (se kap 1.2 side 6).

Virkning: Disse midlene virker perifert, det vil si på prosesser utenfor sentralnervesystemet. De har smertestillende og febernedsettende (antipyretisk) effekt.

Bivirkninger: Ved riktig bruk av svake smertestillende midler ses svært få bivirkninger. Acetylsali­ cylsyre (Albyl-E®, Dispril®, Novid® etc.) kan gi etseskade på mageslimhinne (som omtalt under gruppe M01 NSAID).

Langvarig bruk eller høye doser av para­ cetamol (Paracet®, Pinex®, Pamol® etc.) kan medføre alvorlig leverskade. Disse midlene bør brukes med forsiktighet til pasienter med nyre- og leverskade.

N03 Antiepileptika Legemiddelformer: Smertebehandling kan være langvarig for mange pasienter. De finnes derfor i mange ulike legemiddelformer som tablet­ ter, r­ esoribletter, injeksjoner, plastere osv (se kap 2.1).

Kombinasjonspreparater: Det er vanlig å bruke en kombinasjon av sentraltvirkende og perifertvirkende midler.

Dette ses i legemiddelene Paralgin forte® og Pinex forte® som begge er kombina­ sjon av paracetamol og kodein. Med disse midlene hemmer man smerten på to forskjellige måter, og dette gir ofte en god smertelindring. Ved slik behandling vil selvfølgelig bivirkninger fra begge typer stoffer forekomme og man må være spesielt oppmerksom.

Epilepsi skyldes funksjonsforstyrrelser i hjer­ nen og grupperes i flere ulike typer. Gene­ raliserte anfall oppstår samtidig i begge hjernehalvdeler og kan gi korte anfall uten kramper (petit mal) eller lengre anfall (flere minutter) med kramper (grand mal). Parti­ elle anfall er anfall som starter i avgrensede områder. Disse kan være enkle hvor bevisst­ het ikke påvirkes eller mer komplekse hvor man mister bevisstheten. Status epilepticus oppstår hvis pasienten får flere anfall etter hverandre uten å komme til seg selv mellom anfallene.

Epilepsibehandling er en spesialistopp­ gave, og det kan ta tid før beste behandling er funnet. Målet med forebyggende behandling er anfallsfrihet med færrest mulig bivirkninger. Behandlingen begyn­ ner gjerne med ett antiepileptisk middel og dosen økes langsomt til anfallsfrihet er oppnådd. Oppnås ikke dette ved høyeste akseptable dose uten for mye bivirkninger

LEGEMIDDELLÆRE

vil et annet middel bli prøvd ut. Ved skifte til annet legemiddel vil man starte opp med det nye, øke til akseptabel konsentrasjon, for så å seponere det gamle langsomt. Noen personer med epilepsi må bruke to eller tre ulike legemidler sammen for å oppnå anfallsfrihet.

Antiepileptiske legemidler brytes ned i lever, og er en type legemidler som ofte kan påvirkes av andre legemidler (interaksjoner).

Det er derfor viktig å følge med i behand­ lingen og ha god dialog med behandlende lege. Dette er spesielt viktig dersom personen også har psykisk utviklingshem­ ming. Det er svært viktig at man følger behandlingsregimet nøye, og passer på at dosene blir gitt til samme tid hver dag slik at plasmakonsentrasjonen blir stabil. Når man har ansvar for personer med epilepsi bør det gjennomføres spesiell opplæring i forhold til dette slik at det blant annet er kjent hvilke bivirkninger man skal være oppmerksom på.

Til tross for tilpasset behandling kan det oppstå anfall med kramper. Disse pasientene har fått forskrevet krampeløsende legemid­ ler som for eksempel Stesolid® rektal­løsning (klystertube som settes i endetarmen). I det siste har det vært t att i bruk en ny type anfallsbehandling, det er en flaske med midazolamoppløsning. Løsningen gis mot kinnene i munnen, utenfor ­tennene (buccalt), med tilpassede doseringssprøyter.

Det er viktig at alle som er involvert i arbeid med personer som får epilepsi­anfall med kramper får opplæring i den forskrevne anfallsbehandlingen. Det skal dokumenteres hvordan opplæringen gis og hvem som har slik opplæring og bemyndigelse til å hånd­ tere dette. Lege­middelet bør følge pasien­ ten, og det skal alltid finnes en personlig prosedyre med nøyaktig oppskrift på hvor­ dan anfallet skal håndteres og observeres.

N05 og N06 Psykofarmaka Dette er en samlebetegnelse for legemidler i gruppene antipsykotika (legemidler mot psykoser), anxiolytika (legemidler mot angst), hypnotika/sedativa (beroligende og søvndyssende legemidler) og antidepressiva (legemidler mot depresjon).

N05 A Antipsykotika Legemiddelgruppen antipsykotika ble tidligere kalt nevroleptika. Psykoser er alvorlige sinnslidelser med bl.a. forstyrret virklighetsoppfatning. Psykoser kan komme etter hjerneskade eller sykdom eller som følge av forgiftninger av enkelte legemidler, av alkohol eller narkotika. Psykoser med slik opprinnelse kalles organiske psykoser. De andre typene psykoser er de funksjonelle som omfatter schizofreni, manisk-depres­ siv sinnslidelse, paranoide eller reaktive psykoser. Disse skyldes bl.a. endrede tilstander i signaloverføringen i hjernen uten at dette har en fysisk/somatisk årsak slik som de organiske psykosene som nevnt over. ­Symptomene på psykosene er de samme, men de deles i to ulike kategorier.

De positive symptomene er blant annet hallusinasjoner, vrangforestillinger og tan­ keforstyrrelser, mens negative symptomer er sosial tilbaketrekning og emosjonell apati (følelsesmessig likegyldighet) De antipsy­ kotiske midlene har effekt på de positive symptomene.

Legemidlene deles inn i typiske og aty­ piske antipsykotika. De typiske er de eldre midlene, og disse deles i tre etter hvor stor mengde av virkestoff som må til for å få virkning. Det er lavdose- , overgangs- og høydosepreparater. Den atypiske gruppen er nyere midler. Virkning på psykose er likever­ dig, men de har forskjellig profil på spesifikk dempning, beroligende (sedativ) effekt og bivirkninger.

Virkning: Midlene virker hemmende på signalstoffer i hjernen (dopamin og serotonin) og hemmer derfor impulser og fører til reduserte symp­ tomer, det vil si reduksjon av vrangforestil­ linger og hallusinasjoner. De har også en virkning som omtales som «spesifikk hem­ ming» som hemmer agitasjon (opp­hisselse, uro), hyperaktivitet og aggresjon og de virker sedativt, det vil si beroligende (særlig høydosepreparater).

31

LEGEMIDDELLÆRE

32

Bivirkninger: Ekstrapyramidale bivirkninger er et begrep ved bruk av antipsykotiske midler. Dette omfatter parkinsonlignende symptomer (risting og stivhet), ekstrem rastløshet, ufrivillige muskelbevegelser (tardive dyski­ nesier).

Antikolinerge bivirkninger er munntørr­ het, svetting, synsvansker, obstipasjon (for­ stoppelse) og urinretensjon (man får ikke tisset!).

Alle midlene virker inn på hjerterytmen slik at det er fare for at personer som har (kjent eller ukjent) hjertesykdom kan utvikle livsfar­ lige arytmier. Kombinasjon med andre pre­ parater som virker inn på hjerterytmen (som f.eks. antidepressiva, antiarytmika og erytro­ mycin (makrolidantibiotika)) bør unngås.

Ved de nye midlene er de tidligere kjente bivirkningene redusert, mens nye er kommet i stedet! Ved bruk av Leponex® /Clozapine® må pasienten gå til jevnlig kon­ troll for telling av blodplater for å utelukke at pasienten har utviklet agranulocytose (nedsatt antall av hvite blodlegemer). De andre atypiske midlene har færre og svakere bivirkninger, men et av midlene, Risperdal®, har medført betydelig overvekt hos enkelte pasienter.

Eksempler på antipsykotiske midler

Typiske

Høydose Truxal® Nozinan® Overgangspreparater Stemetil® Trilafon® Cisordinol® Lavdose Siqualone® Haldol® Orap®

Atypiske

Leponex® Zyprexa® Risperdal® Seroquel® Zeldox®

N05B og N05C Anxiolytika og hypnotika/sedativa Dette er gruppen for angstdempende/bero­ ligende midler (anxiolytika) og sovemidler (hypnotika). De omtales sammen fordi noen av legemiddelgruppene som benyttes i behandlingen er de samme.

Angst er en tilstand av ubehaglig opp­ levelse eller frykt i bestemte eller ukjente situasjoner. Søvnforstyrrelser kan bestå av innsovningsvansker, dårlig søvnkvalitet eller tidlig oppvåkning. Både angst og søvnfor­ styrrelser kan skyldes problemer i hverdagen eller kan være et resultat av somatiske lidelser. For begge typer lidelse er den mest anvendte legemiddelgruppen benzodiazepi­ ner. De deles hovedsakelig i langtidsvirkende og korttidsvirkende. De langtidsvirkende brukes fortrinnsvis ved angsttilstander, mens man ved søvnløshet ønsker et lege­ middel som bare virker for den aktuelle natten, og derfor velger korttidsvirkende.

Likevel har det vist seg at benzodiazepiner beregnet på søvnproblemer kan være like langtidsvirkende som de angstdempende.

Benzodiazepiner (N05B A og N05C A):

Anxiolytika

Stesolid®, Valium®, Vival® Alopam®, Sobril® Alprazolam®, Xanor®

Langtidsvirkende Korttidsvirkende Korttidsvirkende

Hypnotika og sedativa

Apodorm®, Mogadon® Flunipam®, Rohypnol®

Langtidsvirkende Korttidsvirkende

Virkning: Benzodiazepinene hemmer impulsoverfø­ ring i de delene i hjernen som forårsaker angst, samtidig påvirkes andre områder som har betydning for søvnen. Benzodiazepiner som er spesielt egnet for søvnløshet vil ha en viss angstdempende virkning og omvendt.

For langtidsvirkende inntrer effekten etter 15 – 45 minutter, og halveringstiden (se side 15) hos voksne er ca 20 timer. For eldre mennesker med annen fordeling av fettvev og vann i kroppen vil halveringstiden kunne være på 80-100 timer. Årsaken til

LEGEMIDDELLÆRE

dette er at også nedbrytningsproduktet som lages i leveren virker på samme måte som legemiddelet selv. De korttidsvirkende har halveringstid på rundt 12 timer, og det er færre virksomme nedbrytningsprodukter.

Bivirkninger: De vanligste bivirkningene er forvirring og døsighet, koordinasjons- og fallproblemer. Årsaken skyldes at legemiddelet sitter lenge i kroppen og medfører betydelig «hang over». Når man bruker denne typen midler bør man ikke kjøre bil eller benytte annet maskinelt utstyr.

Toleranseutvikling og avhengighet: Kroppen vil gradvis venne seg til den søvn­ dyssende effekten av benzodiazepiner. Det kalles toleranseutvikling, og fører til at man trenger høyere doser for å oppnå samme effekt. Det vil også etter relativt kort tids bruk utvikles en psykisk og fysisk avhengig­ het. Derfor bør slike midler brukes under kontroll og bare i kort tid (få uker!). Sepone­ ring av midlene etter lengre bruk kan føre til abstinenssymptomer som angst, irritabili­ tet, uro og søvnvansker og legemiddelet bør seponeres gradvis over lengre tid.

Andre anxiolytika Et antihistamin (Atarax®) er brukt som angst­ dempende og beroligende middel ved angst, uro og spenning i mindre alvorlig grad. Mid­ delet gir søvnighet, kvalme og munntørrhet, og det gir «hang-over» neste dag.

Buspiron (Buspar® og Buspiron®) er et angstempende middel som virker spesielt ved generalisert angst, men ikke er effektivt ved panikkangst og fobier.

Andre hypnotika Det har stadig vært behov for sovemidler med kortere virketid slik at det er mulig å ta en dose om kvelden, og ikke føle seg trøtt dagen etter. Midlene zopiklone (Imovane® og Zopiclone®) og zolpidem (Stilnoct® og Zolpidem®) er de nyeste forsøkene, og er ofte de man velger først ved behov for slik behandling i dag.

Virkning: Virkningsmekanismen ligner benzodiazepi­ nenes, men halveringstiden er kortere (3 – 5 timer).

Bivirkninger: Også disse midlene kan føre til tilvenning, dette er noe mindre utbredt for zolpidem.

Andre uheldige effekter er blant annet munntørrhet, kvalme, trøtthet, mareritt.

N06 A Antidepressiva Når en person er deprimert viser det seg ved generell elendighetsfølelse, pessimisme og apati. Pasientene har gjerne lav selvfølelse, føler seg utilstrekkelig, er dårlig motiverte og ubesluttsomme. Depresjoner kan skyldes alvorlig sinnslidelse med skifte mellom maniske og depressive tilstander, de kan skyldes en reaksjon på en uventet og vond opplevelse, eller de kan komme som følge av andre sykdommer i hjernen som blant annet schizofreni og senil demens.

De antidepressive midlene virker ved å øke konsentrasjonen av to av signal­ stoffene i synapsespalten (serotonin og nor-­adrenalin). Dette gjøres ved å hindre nedbrytningen av signalstoffene eller ved å hindre gjenopptak av signalstoffene i nerve­ endene.

Ikke-selektive monaminre­ opptakshemmere (N06A A) Disse ble tidligere kalt Tricykliske antidepres­ siva, og i denne gruppen finnes legemidler som Anafranil®, Sarotex®, Noritren® og Sinequan®.

Virkning: Virkestoffet blokkerer reopptaket av nora­ drenalin og serotonin i synapsespalten, slik at mengden av disse signalsubstansene øker. Virkningen kommer gradvis, og full effekt oppnås først etter 2 – 4 ukers behand­ ling.

Bivirkninger: Pasienten kan blant annet oppleve munn­ tørrhet, forstoppelse og vannlatnings­ besvær. Forvirring og konsentrasjonsproble­

33

LEGEMIDDELLÆRE

mer kan oppstå, det samme kan skjelving (tremor), svimmelhet, og hodepine. En annen alvorlig bivirkning er hjerterytme­ forstyrrelser.

Selektive serotoninreopptaks­ hemmere (N06A B) Dette vanskelige navnet forkortes gjerne til SSRI. De mest kjente er Seroxat®, Cipramil®, Citalopram®, Zoloft® og Cipralex®, for andre, sjekk med Felleskatalogen!

34

Virkning: Serotonin vil bli frisatt fra synapsespalten i hjernen, men noe vil bli tatt opp igjen.

SSRI vil hindre dette reopptaket, og dermed vil det være mer serotonin tilgjengelig, og ­signalene til neste nerve blir sterkere.

Bivirkninger: Det er noe færre bivirkninger med disse nye antidepressive midlene, men de mest hyppige er kvalme, hodepine apetittløshet og søvnvansker. Bivirkningene er oftest forbi­ gående.

Interaksjoner: Disse midlene vil kunne hemme omdannel­ sen av bl.a. betablokkere (C07), smertestil­ lende midler (N02) og psykofarmaka (N05).

Andre antidepressive midler (N06 AG og N06 AX) De nyeste antidepressive midlene som Remeron® og Efexor® er plassert her. Disse har effekt både på serotonin- og adrenalin­ nivået, og ser ut til å ha bedre effekt på depresjoner en SSRIene. Bivirkningene vil være de samme som nevnt over.

N06 D Midler mot demens De siste årene har flere midler som skal være virksomme ved demens sett dagens lys. Det finnes flere typer demens, men de vanligste symptomene er blant annet tanke­ forstyrrelser og sviktende hukommelse, tap av orienteringsevne, vanskeligheter med å lære nye ting, sviktende kontroll over atferd, følelser og motivasjon. Legemidler mot demens brukes ved symptomatisk behand­

ling av mild til moderat alvorlig Alzheimers demens, og har som effekt å forsinke utvik­ lingen av sykdommen.

Virkning: Disse midlene virker på symptomene på Alzheimers demens ved at de bedrer funk­ sjoner som f.eks. hukommelse, orienterings­ evne, språk og oppmerksomhet.

Bivirkninger: Vanligvis er bivirkningene milde og forbigå­ ende. De vanligste er diaré, muskelkramper, tretthet, kvalme, brekninger og søvnproble­ mer. Det kan også forekomme hodepine, smerte, forkjølelse, mageproblemer og svimmelhet, men det er mindre vanlig.

3.9 R Respirasjons­ organer De viktigste sykdommene i denne gruppen er de vi kaller obstruktive (innsnevrende) lungesykdommer. Astma, kronisk bronkitt og emfysem de vanligste sykdommene.

Astma er en kronisk sykdom med anfall som gir pustevansker fordi luftrørene over­ reagerer på noe som irriterer dem, musklene trekker seg da sammen og slimhinnene rundt luftrørene svulmer opp. På lang sikt kan astma føre til tap av elastisk vev i ­lungene.

Mange voksne/eldre får diagnosen «kro­ nisk obstruktiv lungesykdom» (forkortes KOLS). Dette er en samlebetegnelse for sykdommene kronisk bronkitt og emfy­ sem. KOLS medfører vanskeligheter med luftflyten inn og ut av lungene. Ved kronisk bronkitt er det økt slimdannelse og seigere slim som skaper problemer, mens emfysem er ødeleggelse i lungevevet slik at det blir mindre elastisk, lungeblærene (alveolene) og de minste luftrørene (bronkiolene) faller sammen og det blir vanskelig å puste.

Dermed blir også tilføringen av oksygen til blodet redusert. I behandlingen brukes ofte astmamidler og midler som reduserer slimdannelsen. Spiriva® er nylig markedsført som det første spesifikke KOLS-midlet vi har.

LEGEMIDDELLÆRE

R03 Midler ved obstruktiv lungesykdom Til behandling av lungelidelser brukes i stor grad inhalasjonslegemidler med lokal virkning i lungene. Det finnes legemidler til forebyggende behandling og til behandling av astmaanfall. Midler med innhold av både forebyggende og anfallsmedisin har de siste år blitt meget populære. Disse kombina­ sjonene ser ut til å være effektive både ved astma og ved KOLS.

R03 A C Selektive ß2-agonister I denne gruppen har vi både midler som er rasktvirkende og langtidsvirkende. De rask­ tvirkende blir oftest brukt ved astmaanfall (eks. Ventoline® og Bricanyl®). De langtids­ virkende blir først og fremst brukt forebyg­ gende (eks. Serevent® og Oxis®).

Virkning: Midlene virker avslappende på muskulatu­ ren i bronkiene slik at de utvider seg. Dette letter passasjen av luften og letter passasjen av slim ut av lungene.

Bivirkninger: Ved lokal inhalasjonsbehandling er det ikke noe særlig med bivirkninger. Det kan oppleves en lett skjelving i hendene og litt hjertebank, som skyldes at noe av virkestof­ fet kommer over i blodbanen. Dette er ubehaglig men forbigående!

Interaksjoner: Betablokkere (hjertemedisin) kan senke effekten av disse legemidlene – og motsatt kan da for eksempel Ventoline® senke effek­ ten av betablokkerne.

R03 A K Andre adrenergika I denne gruppen har vi to legemidler som inneholder kombinasjoner av virkestoffene i gruppene R03 AC og R03 BA. Dette er meget praktisk, mange kan da klare seg med kun en inhalator som de bruker morgen og kveld. (Symbicort® er en kominasjon av Oxis® og Pulmicort®, mens Seretide® er en kombinasjon av Serevent® og Flutide®).

R03 B A Glukokortikoider Denne gruppen legemidler bruker tid på

å virke (timer til dager). Midlene benyttes derfor kun som forebyggende (eks. Pulmi­ cort® og Flutide®).

Virkning: Disse midlene virker antiinflammatorisk, det vil si de hindrer betennelsesreaksjoner i kroppen og hindrer væskeansamlinger i slimhinnene.

Bivirkninger: Ved inhalasjon av disse midlene er alvorlige bivirkninger svært sjeldne. Oppvekst av sopp i munnhulen, tørr hals og heshet er vanlige bivirkninger som forebygges ved å skylle munnen godt etter inhalasjon.

R03 B B Antikolinergika I denne gruppene hadde vi inntil nylig kun ett virkestoff – med relativt kort virketid (Atrovent®). Det må derfor doseres ofte – vanligvis 4-6 ganger daglig, men for de sykeste inntil 8-12 ganger daglig! Vi har nå fått en videreutvikling med navnet Spiriva® som kun er godkjent til bruk ved KOLS. Dette middelet virker så lenge at det skal være nok med 1(-2) dose(r) i døgnet.

Virkning: Legemidlene i denne gruppen får musklene rundt luftrørene til å slappe av (ved å hindre dem i å trekke seg sammen).

Bivirkninger: Ved inhalasjon er vanligste bivirkning munntørrhet. Husk derfor god munnhygi­ ene! Større doser vil også kunne gi forstop­ pelse, hodepine, hoste og bihulebetennelse.

Andre legemidler ved obstruktive lunge­sykdommer Om man ikke når målet med inhalasjons­ midler, finnes alternativer. Beta2-agonistene finnes også som mikstur, injeksjon og tabletter.

Andre eksempler er Nuelin Depot® depot­ tabletter og Singulair® tabletter.

Slimløsende midler finnes i gruppe R05 C B både som inhalasjon, mikstur og tabletter.

Glukokortikoider som ikke er til inhalasjon finnes i gruppe H02 som tabletter og injek­ sjon (eks. Prednisolon® tabletter).

35

LEGEMIDDELLÆRE

Ordliste til Grunnkurs i legemiddellære

36

Absorpsjon opptak i blodet Analgetika smertestillende legemidler Anbrudd tidspunkt hvor legemiddelet tas i bruk / pakning åpnes Angina pectoris hjertekrampe Antidepressiva legemidler mot depresjon Antihistaminer legemidler ved allergi.

Også kløestillende, beroligende effekt Antimykotika legemidler mot sopp Antipsykotika legemidler mot psykoser Arytmi uregelmessig hjerterytme Avvik feil eller nesten-feil, mangel på opp­ fyllelse av spesifiserte krav Bredspektret virker mot bredt spekter av bakterier Brukstid begrenset holdbarhet etter ­utlevering eller etter anbrudd Brusetablett tablett som oppløses i vann før inntak Compliance pasientens evne/vilje til å ta legemiddel på riktig måte Depottablett tablett hvor virkestoff avgis langsomt over tid Distribusjon fordeling av legemiddel i hele kroppen Diuretika vanndrivende legemidler ECT elektrokonvulsiv behandling (elektrosti­ mulering i lett narkose) Ekskresjon utskillelse (av legemiddel) Emfysem lungesykdom m. oppløsning av lungeblærene: vanskelig å puste Emulsjon ustabil løsning. Består av vann­ fase og fettfase Enterotablett tablett som løses opp i tarmen Farmakokinetikk legemiddelets skjebne i kroppen Farmakologi læren om legemidler Farmasøytisk tilsyn bidrar til god kvalitet av legemiddelhåndtering og legemid­ delbruk

Forskriften «forskrift om legemiddel­ forsyningen i den kommunale helse­ tjeneste» Generelt skriftlig direktiv signert liste av lege over preparater sykepl. kan gi ut på en bestemt indikasjon («stående ordinasjon») Halveringstid tiden det tar å halvere mengden legemiddel i blodet Hjertefrekvens hjertets pumpehastighet Hjerteinfarkt «blodpropp» i hjertet (fører til at deler av hjertemuskelen dør) Hjertesvikt svikt i hjertets pumpefunksjon Indikasjon ved hvilke tilstander/sykdom­ mer legemiddelet brukes Infusjonsvæske legemiddel gitt dråpevis over lengre tidsrom (rett i blodet) Inhalasjoner legemidler til innånding Instruks bestemmelse, forskrift, regel, veiledning Interaksjon når to legemidler forsterker/ reduserer virkningen av hverandre Intermitterende vekselvis Internkontroll «å påse at krav fast­ satt i eller i medhold av lov/forskrift ­overholdes» Intramuskulær injeksjon injeksjon i muskel Intravenøs injeksjon injeksjon i vene Kardilaterende som utvider blodkar KOLS kronisk obstruktiv lungesykdom (emfysem og kronisk bronkitt) Kontraindikasjon ved hvilke tilstander/ sykdommer legemiddelet ikke skal brukes Kvalitetshåndbok «lokal instruks»: stiller krav til kvalitet Kvalitetssikring sikring av alle arbeids­ prosesser - slik at feilprosenten blir minimal Laksantia avføringsmidler Legemiddelhåndtering innkjøp, rekvire­

LEGEMIDDELLÆRE

ring, transport, oppbevaring, tilvirkning, utdeling, tilsyn og kontroll av legemidler (def. i Forskriften) Liniment flytende preparat med virkestoff som suspensjon eller emulsjon Lokalt avgrenset område Metabolisme omdanning/nedbryting Metabolitter omdannelsesprodukter NSAIDs ikke-steroide betennelseshem­ mende/dempende midler Oppløsning løsning hvor virkestoff er full­ stendig oppløst Parenterale midler legemidler til injek­ sjon («parenteral = utenom tarm») Patogen sykdomsfremkallende Peroralt via munn Polyfarmasi når pasienten bruker mange legemidler samtidig Prosedyre gitt fremgangsmåte som skal følges for å kvalitetssikre systemet Psykofarmaka legemidler som anvendes ved mentale lidelser Psykose psykisk lidelse med endret virkelig­ hetsoppfatning og følelsesliv Rektalløsning løsning til innføring i endetarm Rektalt via endetarm Rekvirering bestilling REM-søvn drømmesøvn (Rapid Eye Move­ ment) Resistens motstandsdyktighet Resoriblett lettløselig tablett som legges under tungen Retningslinje retningsgivende, anbefa­ ling.

Seponere avslutte Serotonin signalstoff i hjernen Smeltetablett løser seg raskt på eller under tungen SSRI nyere antidepressiva (selektive seroto­ ninreopptakshemmere)

Stomatitt betennelse i munnen Subcutan injeksjon injeksjon «under huden» (i underhudsfettet) Suspensjon uklar løsning hvor virkestoff ikke er oppløst TCA eldre antidepressiva (trisykliske antide­ pressiva) Terapeutisk område konsentrasjonsom­ råde hvor legemiddelet gir effekt Tilvirkning tilberedning Toleranseutvikling kroppen krever økende doser legemiddel for å gi samme effekt Transkutane midler legemiddel med virkning «gjennom huden» Transkutane via hud Utdeling omfatter både istandgjøring og utlevering av legemidler Utlevering omfatter kun utlevering av legemidler (fra dosettesker) Vaginitt betennelse i skjeden Vagitorier stikkpille til innføring i skjeden Virkestoff det stoff i legemiddelet som utgjør effekt Ødem væskeansamling

37

LEGEMIDDELLÆRE

Notater:

38

LEGEMIDDELLÆRE

Notater:

39

LEGEMIDDELLÆRE

Notater:

40

Kr. 50,–

Fagforbundet, informasjonsavdelingen. Trykk: Aktietrykkeriet Opplag: 5 000. 01/2008

www.fagforbundet.no Postboks 7003 St. Olavs plass NO-0130 Oslo