14
FJELL & FJÆRE 2015
området, alt etter hvor langt opp eller innover de skal. Til slutt er vi bare tre stykker igjen. Kalle Lyngstad og Stian Heggland forteller om den nylige villsvinjakten i Polen, der de var fjorten mann herfra som deltok. I Polen og flere andre europeiske land har de en litt annen måte å jakte på enn i Norge. – I retning fram mot driverne er det kun lov å skyte villsvin og rev på cirka 40-50 meters avstand. Men hvis hjort eller rådyr kommer og springer forbi deg og blir bak deg har du lov å skyte dem også. Det som ofte skjer da er at det blir skudd på løpende dyr. I Polen gjelder også regelen om at skudd må avfyres i stående posisjon, for å få kulebanen mer skrått ned mot bakken med tanke på sikkerhet for driverne. – Og når mange dyr er skutt, legges de radvis oppå en seng av granbar, som en parade, forteller Kalle Lyngstad. – Her i landet lar jegeren seg gjerne avbilde sittende oppå byttet sitt, smiler Stian Heggland, som vi har sett facebookbilde av i akkurat den situasjonen. 30-åringen har også prøvd rypejakt, men foretrekker hjort og rådyr. Og rev, som det er skuddpremie på fra kommunen sin side. Lokale bønder har blitt frarøvet mange lam på grunn av reven. Heggland har skutt fem rever i 2014. – Rådyrkjøttet er best, mener Lyngstad, når vi spør om smaksforskjeller på hjort og rådyr. Lyngstad har en foret kjeledress å låne bort til en iskald journalist før vi drar avgårde. Han og hunden Purdey skiller lag med oss litt lenger opp i lia. Posten Heggland skal sitte på, kalles rådyrposten. En del av området er ryddet for trær for at det skal bli en naturlig vei å gå for dyrene. Posten ligger på en liten høyde, med god oversikt. Ganske raskt hører vi loshunden Purdey bjeffe, og sannsynligheten for at et rådyr eller en hjort kommer vår vei er stor. Rifle gjøres klar hos den ene, kamera med stort objektiv hos den andre. Vi sitter fryst i en
stilling ganske lenge. Når ingenting skjer, og loshunden kommer opp til posten vår, rister vi litt løs og tillater oss å snakke lavmælt igjen. Undertegnede, som syns synet av fisk spiddet på en krok kan være ubehagelig nok, kjenner en liten lettelse over at det ikke kom noe dyr vår vei. Men også en aldri så liten skuffelse, når en først er i situasjonen. Det siste er overraskende.
«
Det er adrenalinet. Spenningen. Den voldsomme gleden over å få noe. Og det sosiale… Stian Heggland
Er verdt all ventingen Vi lurer på hva damene finner på mens mennene er borte på jakt hver helg hele høsten. – De vanlige damegreiene, flirer Heggland. – Hva går det ut på da? Ingen konkrete svar. – De syns nok det kan bli litt mye. Jeg har ei venninne som drar på jakt sammen med mannen sin, men for dama mi er ikke dette noe. Hadde vi hatt barn, hadde saken stilt seg annerledes. Da kunne jeg ikke dratt ut så ofte, slår han fast. Et skudd går plutselig av i øst, og noen har sannsynligvis truffet en hjort eller et rådyr. Via radioforbindelsen jegerne har seg imellom, får Heggland vite at det er en hjortekalv. Sannsynligvis kalven til en hjort de har skutt tidligere i samme område. Jeg krymper meg litt. Om jeg ikke var vitne til seansen, var det likevel spesielt å høre skuddet i det stille skogsområdet. Det regner, og en stund hagler det, og det begynner å bli kaldt å sitte rolig på et og samme sted. Heggland drar fram fjellduken han hadde tenkt å låne bort, og trer seg inni.
Det kan bli mange og lange timer på én post. Det nytter ikke med lesestoff heller, da kan en gå glipp av et mulig bytte. Vi drikker kaffe og skreller klementiner. Heggland tar seg en røyk med jevne mellomrom. – Det er verdt det, smiler han, om all ventingen under jakten. – Du skulle vært med tidligere i høst. Lenger oppe i fjellet, på en dag med sol. Da hadde du kanskje fått sett mange dyr i horisonten, og det kunne blitt flotte bilder, sier han. På slike fjellturer bruker de ikke drivere til å jage dyrene, da er det ren postering. Vi opplever igjen å høre bjeffing, og får beskjed om at et rådyr er på vei mot vårt område. Jeg håper og håper ikke at det kommer hit. – Der, hvisker Heggland, og vi får øye på et lite rådyr på vei ned mellom trærne et stykke fra der vi sitter. Vi ser det et par sekunder, så er det borte. Det må ha snudd, eller tatt til høyre.
Slakteri i silo For oss to på rådyrposten, forblir dagens jakt resultatløs. Vi tar turen oppover for å komme de som har skutt hjortekalven i møte. Først treffer vi Espen Emil Søreng, som kommer gående fra sitt tre meter høye jakttårn. I det pøsende regnværet har han kledd seg i en sid regnjakke; grønn, med blader i høstfarger. Og oransje caps. Stian Heggland har en oransje og svart, spraglete vest på seg. – Kan man kle seg i såpass skarpe farger og kontraster? – Ja, noen av oss legger vekt på å synes godt for de andre jegerne. Det er mest bevegelsene dyrene reagerer på, forklarer Heggland. Kalle Lyngstad har tidligere nevnt for oss at grønn er den fargen hjorten ser best. Mens andre i dagens jaktfølge har nettopp grønt på seg, fra topp til tå. Delte meninger der, altså, om hva som fungerer best. Heggland og Søreng kommuniserer på radio med følget som er på vei ned med hjortekalven. For-
skjellige områder på gården blir diskutert, og Sinsenkrysset blir nevnt. Sammenligningen med et av hovedstadens mest trafikkerte veikryss, er blitt tillagt et sted på Kallekodt gård hvor flere stier møtes. Så dukker jaktfølget opp, med kalven på slep etter seg. Steinar Kolnes er den som har skutt hjorten, og smilet er bredt. Skuddsår