Page 1

Jubileumsutgave 2011

Utgitt av Helgådal Idrettslag – Kr. 100,-


Nikkelværket i Skjækerdalen Gruvefamilien Trelease

Håvard Elnes ......................

2

Joar Olav Nessemo .........................

20

Bergmannen Ole C. Svorkmo

Joar Olav Nessemo..............

26

Johannes Overmo ...................................

32

Snorre Tessem ..............................................

34

Kraftkarer i arbeid Åkervoldgruva

Mer om Åkervoldgruva

Johannes Overmo...........................

39

Gruvedrift i Helgådalen

Johannes Overmo ..........................

43

Sommerprat med Rakstertausa 2011 Hanne Berit Gomo Sellæg ..........................................................

Fjellbonden

Anders Tosteigan Bendiksen..................................

Amerikabesøk Fjelltur

44 46

Unni Iversen ...................................................

52

Anders Tosteigan Bendiksen .........................................

54

”Nye” Djupdalen

Per Johan Jermstad ....................................

58

Glimt fra året 2011 ...............................................................

59

Gaupejakta

62

Bjørnar Aksnes ......................................................

”Svenskvein”

Ottar Johnsen ....................................................

64

Svar på tiltale

Einar Green ......................................................

67

Fugleblikk på Vera Fiskeørnas rike

Arnstein Indahl .........................................

68

Alf Roksvåg ....................................................

70

Til Holmenkollen med gull i blikket!

Odd Helge Roksvåg...

Nogen noteringer fra jubileumsåret 1930 Olaf Storholmen.......................................................................

Olaf Storholmen 1956 En eventyrlig reise

78

Olaf Storholmen ...............................

79

Anders Tosteigan Bendiksen ....................

80

Hyillest te Hælgådals Nytt Skryteliste

72

Iver Marius Tronsmo .................

87

Johannes Overmo ..................................................

88

Bildeglimt fra bygda

.............................................................

Kryssord med lokal vri

Rune Leirset....................................

91 96


Formannen har ordet

UTGIVER Helgådal Idrettslag, 7660 Vuku Medlemmer i redaksjonskomiteen: Joar Olav Nessemo, Håvard Elnes Johannes Overmo, Brit Ness og Arnt Kjesbu TIDLIGERE UTGAVER Årgang 1972 – 1979, 1983, 1984: Utsolgt Årgang 2004: Kr. 70,Årgang 2005 - 2006: Kr. 80,Årgang 2007 - 2010: Kr. 100,Årgang 1980 – 2006: Pakke med 25 nummer Kr. 300,Utdrag fra 10 første år av Helgådalsnytt, utgitt av Verdal historielag Kr. 50,EMAIL-ADRESSER TIL REDAKSJONSKOMITEEN Joar Olav Nessemo: jnessemo@c2i.net Johannes Overmo: johannes.overmo@c2i.net Brit Synnøve Ness: brit.synnove.ness@verdal.kommune.no Arnt Inge Kjesbu: arkjesbu@online.no Håvard Elnes: havardelnes@live.no HJEMMESIDEN www.helgadal-il.no www.helgadalen.no PRODUKSJON Grafisk Design Trykk

WOW Reklame AS Grøset Trykk AS

Nå nærmer vi oss jul igjen, og atter en gang kan vi sette oss tilbake og lese et fullspekket Helgådalsnytt. Det som er utrolig i år, er at Helgådalsnytt gis ut for 40. gang. Gjennom alle disse utgivelsene, har redaksjonen fremskaffet unike historier med lokalt innhold. Jeg vil takke redaksjonen og alle deres hjelpere for 40 år med enorme mengder dugnadstimer, og kjærkommen inntekt til Helgådal Idrettslag. Ikke nok med at Helgådalsnytt har skaffet penger i kassa til HIL, Helgådalsnytt har også skaffet et historisk bibliotek for Helgådalen. Dugnad er en ting som gjenspeiler et idrettslag som HIL. Uten alle de dugnadstimer som blir lagt ned i løpet av året, hadde ikke et lite lag som HIL hatt mulighet til å opprettholde aktivitetsnivået i laget. Mange legger ned innsats som ikke folk legger merke til, annet enn at de ser ting er gjort. HIL har også i år hatt arrangementer som arrangører. Kan nevne: Klubbrenn ski, Klubbrenn skiskyting, Hærvolrenn, Veresjøen Rundt, O-løp, St. Olavslopp, Vømmølkonsert mfl. Jeg tror jeg står på fast grunn når jeg sier at samtlige tilstelninger HIL skaper, er vel gjennomførte arrangement. Alt dette kun på grunn av at alle i HIL stiller opp på dugnad. Idrettsmessig føles det som om HIL er på tur opp en tung dal, der det har vært et labert oppmøte, men vi ser nå en liten økning i deltakelse. Dette håper jeg fortsetter inn i dette vinterhalvåret, slik at vi kan opprettholde de tilbudene vi har. Når jula nå senker seg og nyåret kommer, håper jeg dere ser på nærområdet vårt, med skispor fra Bjartan til Leksdal, samt rundt Green, Malsådalen og Høysjøen. Til slutt vil jeg takke alle som kjøper dette bladet. Uten dere hadde ikke vi kunnet holdt på i 40 år. Takk! - Stian Haugan -

1


I Skjækerdalen låg Nikkelværket med sine skjerp, dype synker og gråbrune hus, sin rikdom og sin fattigdom. Der har slitet og tålmodigheten nådd langt ned i dypet og mørket. Langs vassdryppende gruveganger og forblåste skjæringer, har menn med harde hender åpnet fjellet og forlatt det. I over hundre år har stillheten hvilt over gruvefeltet. Likevel har ”Værket” levd videre gjennom tradisjon og muntlige overleveringer.

Av Håvard Elnes

Nikkelværket i Skjækerdalen Dyråa flyter stille forbi det gamle gruveanlegget i Skjækerdalen. Elva som har sitt utspring i Dyrådalen ble aldri til nytte i ”værkets tjeneste”. Uten fossefall og stabil vannføring var det vanskelig å drive en smeltehytte i gruveområdet. Foto: Alf Roksvåg

2


> Malmen blir funnet Det var Anders Andersen Skjækermo som oppdaget nikkelfeltet i Skjækerdalen i følge muntlige overleveringer. Under en fisketur gled han ved bredden av Dyråa og skrapte av mosen så blank metall kom til syne. Denne Anders (1823-1913) var sønn av Anders Josefsson fra Huså, som kom til Skjækermoen først på 1800-tallet. Kanskje hadde den gamle mannen fra Huså og hans sønn en liten aning om at Skjækerfjella gjemte på skjulte skatter og rikdom. Likevel var det utenkelig at et gruveanlegg skulle vokse fram i åsene langs Dyråa noen år senere. Det er også fortalt at Bertel Skoknes (1823-1897) under en tur i Skjækerdalen oppdaget metall som var så mjukt at han kunne sette kniven i det, men han fant aldri stedet igjen. At kompassnåla danset polka i Skjækerfjella og at Ole Skjækermo hadde sett en furu der lynet hadde slått ned syv ganger er også historier som har overlevd i over hundre år. > Funnet blir registrert og prøvedrift blir satt i gang Anders Andersen Skjækermo meldte av funnet til Rasmus Slipern. Slipern, som var en bergkyndig mann, gjorde pengesterke bergfolk oppmerksom på funnet og mulighetene i Skjækerdalen. Han tok kontakt med den engelske ledelsen av Ytterøen Kobberværk ved bergingeniør Charles Trelease i et forsøk på å skaffe kapital og et grunnlag for utnyttelsen av forekomsten. Samtidig som han sikrer seg retten til feltet i Skjækerdalen. Etter nærmere undersøkelser sommeren 1875 ble det stiftet et interessentskap med navnet Skjækerdalen Nikkelværk. Kontrakten ble undertegnet på Vinje Bruk den 19. november 1875 mellom følgende: > Rasmus Slipern. > Anton S. Bachke, leder av Det Norske Kiscompanie på Ytterøy. > George L. Trelease, sønn av bergingeniør og bestyrer for Kopperværket på Ytterøy, Charles Trelease. > Benedict Jensen, godseier fra Mosvik. > H. Homan, bergingeniør. Undersøkelse av feltet og prøvedrift kom fort i gang. Slipern hadde fått med seg erfarne bergfolk og folk med kapital. Åpningsarbeidet viste gode resultater og de første prøvene som ble analysert i 1875, var

lovende. De inneholdt 3% nikkel, en høy verdi, da gjennomsnittlige ”gehalt” innhold for alle landets nikkelgruver ble anslått til 1-1,5 %. Feltet i Skjækerdalen var drivverdig. To år etter - i 1877 - gikk interessentskapet over til å bli et aksjeselskap, og forandret navnet til Værdalens Nikkel- og Kobberværk. Aksjeeierne i det nye selskapet var nesten de samme. Den eneste forandringen er at Charles Trelease var kommet inn for sin sønn George L. Trelease i tillegg til Verdalsgodsets eiere ved L. N. Jenssen. Aksjeeierne i det nye selskapet ledet foretaket ut prøveperioden. De manglet kapital for å drive videre. I stedet kom det engelske interesser og overtok utvinningsretten mot å betale en årlig leie pr. tonn utvunnet nikkel til aksjeeierne.

Fakta • Malmfeltet ble oppdaget før 1870. • Prøvedrift ble satt i gang i 1876. • Ordinær gruvedrift fra 1881–1891. • Ny prøvedrift fra 1910–ca. 1911

> Ordinær gruvedrift De nye eierne, The Norwegian Mining & Smelting Association Limited, som drev gruvene på Ytterøy og som tidligere hadde rettighetene i Malsådalen, satte fortgang i etableringen og drev Nikkelværket i hele den aktive driftsperioden - fra 1881 til våren 1891 - med gruvedrift i Skjækerdalen og smeltehytte ved Skjækerfossen. Det engelske foretaket med kontor i London disponerte da gruvefeltet, tomtearealet og vannkraft-rettighetene ved Skjækerfossen. Engelskmennene kastet ikke bort tiden. Etter at den første synken var åpnet hadde selskapet mange menn i arbeid. Det spurtes ganske snart at det var begynt gruvedrift i Skjækerdalen og mange arbeidssøkende strømmet til. For mange bønder og husmenn var gruvevirksomheten en ny mulighet. Det var behov for arbeidskraft både i gruva, smeltehytta og ikke minst til malmtransport. I den første tiden var det mest folk fra bygda. Senere kom det mer fagfolk til gruvene, fra Malsådalen og Ytterøya og etter hvert gruvearbeidere fra den andre siden av grensen. Det ble en blandet arbeidsstokk, med folk fra ulike miljø som opplevde at bygdesamfunnet brått tok steget inn i industriens tidsalder. Mellom de norske og svenske arbeiderne var det enkelte ganger et spent forhold. Bønder og husmenn som var knyttet til jord- og skogbruk, var ingen bergmenn slik som de svenske gruvesluskene som var faglig dyktige og hadde rik erfaring fra anlegg på begge sider av kjølen. Det sto respekt av svenskene, noe de visste å utnytte.

3


Gruvedriften var nå kommet i gang. I en rapport fra 1882 skriver Bergmesteren at Nikkelværket ikke blir drevet på den beste bergverksmessige måte, og at økonomien heller ikke var god. Videre i rapporten heter det at arbeidet i gruvene blir drevet som akkordarbeid der arbeiderne får betaling for den mengde malm som blir drevet ut, en arbeidsmetode som gir billig malm på bekostning av sikkerheten i gruvene. I rapporten settes det også søkelys på foretakets driftsform, der de beste malmpartier blir utdrevet for økonomisk vinst på kort sikt. Arbeidet med å sikre nye forekomster mot framtidsrettet drift blir ofte forsømt.

> Gruvene I gruve-feltet ved Dyråa var det to gruver som hadde betydningsfull drift; Jenssens Grube, Sliperns Grube og tildels Barbara Bachkes Grube. Resten var små synker, skjæringer og skjerp som hadde liten betydning produksjonsmessig.

Barbara Anker Bachke

Minnemynt. Anton Sophus Bachke.

4

Jenssens Grube Gruva ble oppkalt etter godseier Benedict Jenssen og var størst både i volum og produksjonsmengde, og den første som ble åpnet i feltet ved Dyråa. Martinius Helgås (1867–1960) har fortalt at i bunnen av gruva stod malmen som en ”storspiggil” i bergveggen. En rapport fra en befaringsreise i 1883 kan kanskje bekrefte noe av det den gamle gruvearbeideren fortalte. Der blir Gruben beskrevet som ”smukk og malmdrivende”. Jenssens Grube har to synker. Den ene, som ligger like ved Dyråa, er etter all sannsynlighet en oppfaringssjakt der arbeiderne klatret både opp og ned i stiger fra ulike avsatser i synken. Denne synken er ca. 35 meter dyp. Gruven som går ut fra synken har en lengde på ca. 70 meter etter strøkretningen - malmgangen - og går ned til en dybde av ca. 55-60 meter. Den andre synken er en heissjakt der malmen ble heist opp i en heistønne med handvinne på toppen. Hvor mye stein det var plass til i en slik tønne varierte en del, fra 50 kg og oppover. Gruven, som låg i et myrlendt område, var krevende å lense, særlig i flomtiden om våren, med bare bruk av handpumper. Gruvene ga levebrød til mange, men det kostet å hente det opp - fra dypet og mørket langt nede i fjellet. Arbeidet var hardt og utstyret var primitivt med bor, feisel og minekrutt. Et umenneskelig slit i vassdryppende gruveganger i lys fra en blafrende tranlampe. Arbeidsdagen var lang og betalingen liten. Vanlig

betaling var ca. 1,20–1,50 kr for 10 timers dag. I gruva var det minering for hånd så lenge drifta varte. Av den grunn stod og falt mye med gruvesmedens dyktighet og håndlag. Han måtte få boret til å ”stå skikkelig ”. Langt nede i gruva var det lite med lys så hver arbeider hadde en tranlampe. Det var en jernskål med et håndtak som var buet. I håndtakets øvre del var det en jernstift slik at lampen kunne henges opp i en bergsprekk så nært arbeidsstedet som mulig. Jernskålen var fylt med tran og oppe i den låg en bomullsveke. Vanlig praksis var at gruveselskapet kjøpte lampene mens arbeiderne kjøpte tranen. Etter et langt skift ventet en trekkfull brakke med utøy og dårlig renhold. Det er fortalt at mange av arbeiderne som bodde i brakkene ved Bynavollen ikke vasket seg på flere uker. Etter det vi kjenner til var det ingen alvorlige ulykker ved gruvene i Skjækerdalen. En av grunnene til det var at fjellet var fast og rasfaren liten. Sliperns Grube Oppkalt etter Rasmus Slipern. Denne gruva er etter all sannsynlighet drevet som et dagbrudd i et begrenset område på ca. 15 m x 20 m og med en dybde på ca. 2 m. I bruddet er det tre synker. Hovedsynken er ca. 20 m dyp. En av hovedgruvene. Barbara Bachkes Grube Oppkalt etter Barbara Anker Bachke, fruen til Anton Sophus Bachke. Barbara - bergmannens skytshelgen. Gruven er en vinkelformet skjæring med åpning mot Dyråa. Ca. 30 m lang og 3-4 m bred. Det er drevet ned to synker inne i skjæringen. Anton Bachkes Grube Oppkalt etter Anton Sophus Bachke, som var en sentral person i norsk bergverksdrift på 1800-tallet. Gruven består av to mindre synker. Homans Grube Oppkalt etter bergingeniør C. Homan. ”Gruven” er et skjerp, en grøft som er ca. 5–6 m lang og 1 m dyp. St. Olavs Grube Gruven består av to synker. Den ene er fylt med stein. Ukjent dybde. Archbolds Grube Gruven består av en skjæring på ca. 20 m, 2-3 m lengde og ca. 4 m bredde og en dybde på ca. 4 m.


Jenssens Grube. Her klatret menn med blodige rift i hendene, opp gjennom den vassdryppende synken, med sitt ”nattens brød”. Jenssens Grube var hovedgruven som gikk ned til en dybde av 55-60 meter. Bildet viser synken - oppfaringssjakten - som ligger nærmest Dyråa. Foto: Alf Roksvåg.

Sliperns grube. Foto: Alf Roksvåg.

Barbara Anker Bachkes Grube. Foto: Håvard Elnes

5


Kart over området. Flyfotoet anmerker stedene som er omtalt i artikkelen: 1- Sliperns Grube 2. Bru over Dyråa 3. Stigerboligen 4. Dyrådammen 5. Jenssens Grube 6. Barbara Bachkes Grube 7. Setertjønna (Foto: Alf Roksvåg.)

(Kart: Alf Roksvåg.)

1

2 6


7

6 4

5

3

7


> Bebyggelse og bosetting i Skjækerdalen Nikkelværket i Skjækerdalen førte ikke med seg like stor bosetting som i Malsådalen, der flere familier bodde i gruveområdet under hele driften. Til bosettingen i Skjækerdalen knytter det seg en del usikkerhet, men vi vet at flere familier har bodd

i Skjækerdalen i korte perioder. For i kirkeboka finner vi barn av ”gruvefamilier”, som er født både i Skjækerdalen og ved Skjækerfossen, to ulike steder. Det knytter seg også en del usikkerhet til bygningene i gruveområdet. Mye tyder på at arbeidsbrakkene stod ved Bynavollen, ca. 500 meter fra gruvene. Grunnmurene av stigerboligen, som var et stort og innholdsrikt hus med kjeller og to etasjer er godt synlig nord for Dyråa, midt i gruveområdet. I dette området er det funnet rester etter andre hus som kan være smie, stall og andre bygninger som var nødvendige for driften. Ved Jenssens Grube låg skeidehuset, der malmen ble sortert. Et stort hus med en grunnflate på over 100 kvadratmeter.

Like ved Jenssens Grube låg Skeidehuset. Der ble malmen sortert og lastet opp på slitte malmsleder for videre transport til smeltehytta. Foto: Joar Olav Nessemo.

Uttak av nikkelmalm i Værdalens Nikkel- og kobberværk fra 1881 til og med 1891. I tonn. (Prosent av nasjonal produksjon i parentes) 3.500 3.000 2.500 2.000 1.500 1.000 500 0 År Tonn (Prosent)

8

1881 45 (0,4)

1882 2.950 (21,1)

1883 3.485 (22,9)

1884 2.809 (22,7)

1885 2.528 (24,7)

1886 693 (12,3)

1887 730 (17,0)

1888 1.522 (27,9)

1889 1.765 (24,9)

1890 854 (10,4)

1891 175 (1,4)


> Smeltehytta Smeltehytta ved Skjækerfossen var midtpunktet i det lille gruvesamfunnet ved ”Fossen”. Transport av malm, ved og kull til drifta og det røde og sprakende lyset fra smelteovnene satte sitt preg på området. Idyllisk vil mange si, men virkeligheten var en annen. Smeltingen pågikk døgnet rundt og det var hektisk virksomhet både i og utenfor hytta. Når smelteovnene var oppfyrt måtte arbeidet foregå uavbrutt, natt og dag, helg og hverdag, helt til noe måtte repareres da først ble arbeidet stanset. Det kunne gå mange uker mellom hver gang det skjedde. Likevel var det bare to skift. Tolv timers tungt arbeid ved smeltehytta krevde sin mann når driftsmetodene og arbeidsforholdene var umenneskelige. Et blodslit som var lite betalt. Slaggdragerne, som hadde det tyngste arbeidet ved hytta, ble lønnet med 2,20 kr for et 12 timers skift. Arbeidere, som slo sund og knuste stein og ellers gjorde forefallende arbeid, fikk utbetalt 40 øre mindre i lønn. For natteskift var det ingen tillegg. Etter et langt skift var det tung søvn i usunne og trekkfulle brakker.

I 1877 blir det sendt en søknad til Kongen om bevilgning til hyttedrift for Nikkelværket ved Skjækerfossen. Søknaden blir innvilget samme år av det Indre Departement. Siden sikrer ”Værket” seg rettigheten til både vannkraft og tomteareal ved Skjækerfossen. Smeltehytta ble bygget i 1881. Den var planlagt med to ovner. Bare den ene ble bygget det året. Hytta var 36 alen lang og 23 alen bred. Til å drive blåsemaskinen var det montert et vasshjul med en diameter på seks alen. I alt kostet hytteanlegget ”noget” over 1200 kr. Fra beretning om ”Bergværksdriften i Aaret 1881” går det fram at den første smeltingen fant sted i midten av november med en arbeidsstyrke på 6 til 8 mann. ”197 Tons Malm behandledes i 8 Døgn med et Kokesforbrug af ca. 40 Tons. Det udbragtes 52,16 Tons Raastein ineholdene 5,66 % Nikkel og Kobolt. Ved konsentrasjonssmeltingen udbragtes af denne Raasten 27,20 Tons Konsentrasjonssten med 10,20 % Nikkel og Kobolt med et forbrug af 15 Tons Kokes”.

Veltene rundt Jenssens Grube er spredt over et stort område. Første sorteringen er i sin helhet kjørt ned til smeltehytta. Her er hver en stein berørt av menneskehender. Det er imponerende hva de gamle sliterne har prestert i sin kamp for tilværelsen. Foto: Eystein Ness.

9


To år etter - i 1883- var begge ovnene i drift og fra smeltehytta steg varmen og røyken opp mot himmelen, dag og natt så lenge smeltingen foregikk. Hvor lenge det var drift i hytta utover høsten og vinteren var avhengig av den mengde malm som var kjørt fram fra gruvene i Skjækerdalen. Det leveringsferdige produktet fra smeltehytta var nikkelstein med 50 % ren nikkel og 14 % kopper. I alt ble det kjørt 475 tonn nikkelstein fra Skjækerfossen til Skånes. Bestyrere ved smeltehytta var Thomas Langsrud og Gøran Bengtsson.

På trappa til tomannsboligen: Grubebestyrer Rasmus Slipern og hans kone Erika Justine.

Bebyggelsen ved Skjækerfossen Bildet viser en del av bebyggelsen ved Skjækerfossen og den bratte vegen opp til Skjækermoen i årene mellom 1915 -1920. Hus nr. 1: Oppsatt av Nikkelverket tidlig i driftsperioden og ble til sine tider brukt til butikk. Hus nr. 2: En tomannsbolig der tre familier hadde sin bolig. I boligen var det også poståpneri som Grubebestyrer Slipern betjente. Hus nr. 3 og 4: Det er en del usikkerhet om disse bygningene. Det er fortalt at det muligens var stall og oppholdsrom for både kjørere og hyttearbeiderne.

10


> Bebyggelse og bosetting Ved Skjækerfossen ble det oppsatt en bestyrerbolig med butikk og en tomannsbolig. I tilknytning til smeltehytta var det flere hus. Smie og stall, laboratorium og to arbeidsstuer. To arbeidsbrakker stod også i området. Værket ordnet med butikkvirksomheten og det er fortalt at de holdt stive priser på proviant og andre nødvendige ting som arbeiderne trengte. En av de som hadde tatt vare på mange muntlige overleveringer fra karer som hadde arbeidet både i gruva og ved smeltehytta, var Tormod Skoknes. Hans far, Olaus Skoknes (1858–1943), hadde opplevd slitet både i gruva og ved smelte-

hytta. Til sin sønn hadde han fortalt mange historier om det sosiale livet ved ”Fossen”. Når lørdagskvelden kom, danset bygdefolk og gruvefolk sammen i den ene arbeidsbrakka. Da til toner fra en ”ytterøing” som behersket toraderen like sikkert som bor og feisel. Når han ”drog opp” så fyltes golvet til dans. En svenske, som han heller ikke husker navnet på, men som bar ordet ”Stor” foran fornavnet sitt, var litt av en kraftkar, som jevnlig argumenterte med knyttneven. Ofte braket det løs og da ble det aldri spart på konfekten. I dette fargerike miljøet var det ikke alltid bygdefolket og gruvearbeiderne klarte å danse i takt, i den mørke og røykfylte brakka.

2

1

3

4

11


12


Slagghaugene ved Skjækerfossen var store, spesielt når en tenker på den korte driftsperioden virksomheten hadde og at ca. 475 tonn nikkelstein vart kjørt til Skånes. Huset på bildet kan være smeltehytta. I dag er en stor del av slagghaugene vokst igjen. Bildet er tatt ca. 1915.

13


Smeltehytta og smelteovnene ble revet i et av årene rundt 1915. Ovnene var ”mellom 6 - 7 Alen” høy og oppmurt av gråstein. Bildene viser at det var menn med stor faglig dyktighet som bygde ovnene. Bildet er tatt ca. 1915.

14


> Losje ”Fjeld” Fornøyelseslivet var ikke av det mest avanserte i gruvemiljøet. Moroa måtte en skaffe seg selv og da var det lett å gripe til brennevinsflaska. For å dempe denne økende brennevinsdrikkingen hos arbeiderne ved ”Værket” kom losjearbeidet i gang. På stiftelsesmøtet i 1885 var det de tilflyttende personene som hadde ideen og som ønsket å bekjempe dette som fikk de sentrale vervene. Vi finner få helgådalinger på dette møtet. En trend som bare forsterkes så lenge losjen varte. På stiftelsesmøtet og i losjens første styre finner vi mange kjente gruvenavn.

Halvdan Slipern Jacob Slipern Helga Slipern Mikal Alnes Jakob Vårhus Henrik Øvre Olaus Skoknes Thomas Julnæs Johs. Jørgensen Olaus Aagesen Olaus Dillan John Kluken Gunnerius Einersen

Losjefører Øvste Templar Kapellan Varatemplar Skriver Finansskriver Skattemester Marskalk Viseskriver Vara Marskalk Indre vakt Ytre vakt Vise ØvsteTemplar

Ellers møtte følgende på stiftelsesmøtet: Lars Karlsson, Agnes Karlsson, Mikkel Liff, Kersti Liff, Anders Pehrsson Thorn, Grethe Hegstad og Anne Martha Julnes.

15


> Transport Etter at malmen var skeidet – sortert – ble den kjørt ned på vinterføre til smeltehytta ved Skjækerfossen for smelting. En strekning på ca. 4 kilometer. Malmen skulle være fremme ved hytta innen ”4. bergmåneds utgang”. Malmkjøringen ble utført av bønder og andre gårdsfolk som hadde hest. Kjøringen var ettertraktet, selv om den var dårlig betalt. Iver Leirset (1865 – 1957) var med på denne kjøringen. Han hadde opplevd mange kalde og stormfulle vinterdager framover Skjækerdalen med 1000 kg malm på sleden. Mang en gang hadde det røynt på for både hest og kar. Han forteller til lokalavisa i 1957, at de kjørte tre turer på to dager. Til sine tider kunne det gå 30 hester i denne transporten. Denne transporten var

Halfdan var sønn av Rasmus Slipern og en god venn av Olaus Skoknes. I et brev som Olaus sender til sin gode venn i Amerika, gir han en detaljert beskrivelse av det største huset på bildet, som var Halfdans hjem i noen få år før han utvandret til Wisconsin i 1886. Det minste huset på bildet ble oppsatt av ”værket” tidlig i driftsperioden og var i familien Bachkes eie i mange år. Sitat fra brev som Olaus Skoknes skrev den 19/4-1937 til sin gode venn Halfdan Slipern i USA: ”Paa samme tid i 1928 kjøpte Kristian Holmen søn til Johan Helgaas (lillejohan) den vestre deel av hovedbygningen som jeg hadde benyttet som postaapneri. Siden kjøpte han ”heile herligheita” som fylkesmand Guldal sa engang naar han ha beset husene. Kristian Holmen er svigersøn til Gustav Hage og driver handelsforretning i svigerfarens navn, idet Kristian efter den nye handelsloven ikke har den fornødne uddannelse til å drive handel i sit eget navn. Den vestre stuen (storstuen) er avpanelt til stue og kjøkken, ellers skal den søndre deel av gangen bli kjøkken. Trelease`s dagligstue og kjøkken er tatt til handelsbutik.” Videre skriver han: ”Deroppe er det som før, men tjener nu baade som tak over indgangen til butikken og gang ind paa de 2 forhv. gjesteværelser over kjøkkenet og Trelease`s soveværelse over stuen. Petra Røsten datter til stiger Røsten gift med en svenske losjerer paa disse værelser.”

16


nesten dyrplageri når vegen var staupet og iset. Iver Leirset var også med og kjørte det ferdige produktet - nikkelstein - til utskipshavna ved Skånes. En strekning på 40 kilometer, som han ofte kjørte i lyse sommerkvelder og stjerneklare høstnetter. Det var i 2-tida om natta han kjørte fra smeltehytta. Etter en lang og slitsom tur, med 8 – 9 tønner koks i retur var han ikke tilbake før i 10-tida om kvelden. Nesten et døgn hadde turen tatt. Til denne transporten kunne det være opp til 50 kjørere. Med så stor trafikk og smale vognhjul ble veien hardt belastet og til sine tider stengt. Noen kjørere hadde riktig nok konstruert spesielle vogner med brede hjul, uten at det hjalp så mye. For en slik tur kunne de få utbetalt mellom 4 og 5 kroner. Denne transporten var også ettertraktet og det kom kjørere fra Levangerdistriktet med hest og vogn til Skjækerfossen. En liten del av transporten foregikk også på vinterføre. Da kjørte de på isen etter Helgåa og fram til Hærfossen. Videre over Holmlibakkan, Kjesbua og framover til Sør-Leksdalen og videre til Skånes. Transportkostnadene fra Skjækerfossen til Skånes ble i en rapport fra 1880 satt til 12 shilling pr. tonn, mens frakten av nikkel-

stein fra Skånes til England ble beregnet til 6 shilling pr. tonn. Dette viser at malmtransport med hest ble for kostbart. Nikkelværket kom til å bety mye for arbeidslivet i kommunen og ikke minst for øvre delen av bygda. Arbeidet i gruva og smeltehytta ga direkte levebrød til mange. Salg av mat og utstyr til ”værket” var inntektsbringende i en tid med mangel på kontanter. For andre ekstra inntekter i form av kjøreoppdrag og lignende.

> Nedleggelse Etter 5 år med prøvedrift og 10 år med ordinær gruvedrift ble det slutt våren 1891. En gruvedrift som ikke var stor i tid eller produksjon, og som hele tiden ble drevet med tap, var over. Da prøvedriften ble startet opp i 1876 var prisene på nikkel høy. Etter at de rikholdige gruvene i Ny Caledonia og Canada ble åpnet falt prisene på nikkel til et svært lavt nivå. Det ble vanskelig å drive lønnsomt i Skjækerdalen. I en protokoll fra en komité som arbeidet aktivt for å få jernbane/sidebane til Vuku like etter århundreskiftet, finnes en uttalelse fra ”Værkets” siste driftsleder Rasmus Slipern. Han hevder at grunnen til at gruvene ble lagt ned, ikke var at forekomstene var for dårlige, men at transportutgiftene til Skånes

Bemanning i gruvene og ved smeltehytta fra 1881 til og med 1891. 70 Gruvene

60

Hytta 50 40 30 20 10 0 År Gruver/hytter

1881 6/6

1882 12/20

1883 70/30

1884 32/28

1885 30/33

1886 30/32

1887 33/30

1888 27/31

1889 30/25

1890 20/26

1891 14/16

17


18


ble for høye i forhold til produksjonskostnadene. Han mente at en sidebane til Vuku ville ha bedret forholdene med tanke på ny drift. En annen grunn til at drifta tok slutt var så underlig det kan høres; lønningene. De fikk for stor andel av driftsutgiftene. Malmfeltet viste seg langt mindre enn antatt. Akkordsystemet - ”Tribute Work” - hadde fjernet den beste malmen tidlig i driftsperioden. Ole Thomassen Skjækermo (1874-1965), som bodde på Skjækermoen, inngangs-

porten til Skjækerdalen og nikkelværket, fortalte i en avisartikkel at Trelease drev så lenge det var lett å bryte. Engelskmennene var selvfølgelig interessert i størst mulig utbytte og tenkte lite på å skaffe bygda arbeidsplasser. Han mente også at det engelske gruveselskapet gjorde lite for å møte hindringer og bygge ut drifta. Riktigheten i dette er vel vanskelig å bekrefte, men det som er helt sikkert; Trelease ble aldri rik på ”nikkelkronene” fra Skjækerdalen.

Smelteovnene jevnes med jorden. Bygdas første drøm om storindustri var definitivt slutt.

< Smeltehytta er revet, bare ovnene står tilbake. Gruveveien fra Skjækerdalen er godt synlig der den svinger seg ned fra Selen, forbi saga til Ole Stornesset og ned til smelteovnene der tunge malmlass ble lastet av. Huset i forgrunnen, en tomannsbolig der både Trelease, Slipern og Bengtsson med sine familier bodde i driftsperioden. Bildet viser også at svovelrøyk fra smelteovnene har ødelagt skogen i et stort område rundt Skjækerfossen.

Kilder Guide over Levanger-Verdalsområdet. Geologi, gruve - og hyttedrift. Gisle Rø og Bjarne Sandvik. Atle Grimstads hovedfagsoppgave i historie. Salva 1965. Bedriftsavis for Fosdalens Bergverk–Aktieselskab. Diverse rapporter fra Berverksarkivet og gamle protokoller. Diverse avisartikler. Muntlige kilder: Ole Aakran og Tormod Skoknes. Alle diagram er laget av Bjørn Inge Langdal. Kart: Alf Roksvåg.

19


Gruvefamilien Trelease

Charles Trelease

Ann Rundle

Historien om gruvefamilien Trelease går helt til Cornwall i det sydvestre hjørnet av England. Som så mange andre engelske familier kom også denne familien til Norge på 1800-tallet for å ta del i utnyttelsen av ressursene som fantes i den norske naturen.

Av Joar Nessemo

Familien Trelease ble en av familiene fra England som er en viktg del av den norske gruvehistorien. Noen hadde kapital de ville investere i gruvedrift her i landet mens andre var dyktige fagfolk. Denne familien kom til å sette sitt preg på gruvedriften i Kåfjord i Vest-Finnmark, på Ytterøya og lokalt ved Nikkelverket ved Skjækerfossen og gruvene inne i Skjækerdalen. Andre lokale eksempler på dette er gruvefamilien Richards som kom til koppergruvene i Malsådalen og hadde sitt virke der. De kom også fra samme området og er omtalt

20

i 1991-årgangen av Helgådalsnytt, da gruvedriften i Malsådalen var hovedtemaet. Årets bidrag til dette er historien om Trelease-familien. Charles Trelease og kona Ann kom til Kåfjord kopperverk ved Alta i Vest-Finnmark først på 1850-tallet. Den engelske driftsperioden ved kopperverket i Kåfjord varte fra 1826 til 1878. Det var engelskmannen John Rice Crowe som etablerte ”Alten Copper Mines” i 1826. Han hadde vært en tur til Trondheim i 1824 og hadde fått tak i en malmklump som var fra Alta og denne


f. 24/7-1830 i og kona Ann Rundle ble all rnw Co i 27 -18 /7 20 n. Alle deres Charles Trelease ble f. episkopale trossamfun rnwall. De tilhører det Co n, gto llin Ca W. hill South bor i Kåfjord: barn blir født mens de d) se f. 23/7-1854 (Kåfjor 1. George Leach Trelea d. 22/3-1865 (Kåfjord). fjor f. 12/7-1857 (Kå d) se lea Tre le nd Ru es 2. Jam fjorden. falt gjennom isen på Kå James druknet da han d) f. 31/7-1859 (Kåfjor 3. Lucy Jane Trelease /6-1864 (Kåfjord) /7-1861 (Kåfjord) d. 16 23 f. se lea Tre es arl 4. Ch fjord) lease f. 15/8-1863 (Kå 5. Elisabeth Anne Tre 11/8-1865 (Kåfjord) rberg, Ytterøya) 6. Lucretia Trelease f. fjord) d. 25/12-1876 (Fo (Kå 68 18 /5 10 f. se 7. Thomas Henry Trelea

klumpen ble grundig analysert da han kom tilbake til England. Analysene viste at steinen hadde et høyt kopperinnhold, noe som begeistret Crowe slik at han satte i gang gruvedriften i Kåfjord. Kåfjords beliggenhet ved fjorden var gunstig for transportkostnadene ble minimalisert. Erfarne gruvefolk fra Sverige, Tyskland og England ble ansatt. De fleste engelske gruvefolkene kom fra Cornwall som er kjent for sin gruvevirksomhet. Først på 1840-tallet var det Kåfjord kopperverk som hadde flest ansatte av alle kopperverk i Norge. Så kom en nedgangsperiode og direktør Crowe og hans familie forlot Kåfjord i 1845. Ny ledelse var imidlertid blitt ansatt i 1844 og den nye direktøren var Stephen Henry Thomas. Kopperverket var i en vanskelig økonomisk situasjon og en rasjonalisering av driften ble derfor igangsatt. Det var i denne perioden at gruvedirektøren Thomas hentet Charles Trelease til Kåfjord og ansatte han som stiger ved gruvene der. I 1865 er Charles Trelease blitt overstiger ved kopperverket i Kåfjord. I begynnelsen av 1870-årene ble driften ved kopperverket gradvis trappet ned og arbeidsstokken redusert. Som en følge av dette flyttet Charles og familien til Ytterøya der han ble ansatt som overstiger. Senere blir han gruveingeniør ved kopperverket på Ytterøya. De er registrerte der ved folketellingen i 1875, og de er bosatt på en plass som kalles Libanon og den ligger like nedenfor gården Forberg. Hele familien bortsett fra eldstemann, George Leach, bor der. George er i England for å ta faglig utdan-

Lucy Jane Gift med Halvor Bachke Guldahl.

George Leach Trelease

Libanon. Grunnmuren av Libanon, Treleasefamiliens første bosted på Ytterøya.

21


Treleasefamilien i Westbournegården på Ytterøya. Fra venstre: Margit Guldahl, Ragna Elisabeth (Lizzie), Anne Kjerstine født Wigen, Victoria Lucretia, Charles Ferdinand, Charles senior, Annie Rundle og George Leach Trelease.

Westbournegården.

22


ns hvorav fire ble født me se fikk i alt seks barn George og Anne Trelea fossen: de bodde ved Skjæker kerdalens verk) se f. 30/8-1884 (Skjæ lea Tre 1 Annie Rundle kerfossen) se f. 26/8-1886 (Skjæ 2 Margit Guldahl Trelea sen) d. 1/7-1888 22/6-1888 (Skjækerfos 3. Charles Trelease f. (Skjækerfossen) jækerfossen) lease f. 6/1-1891 (Sk 4. Ragna Elisabeth Tre rberg, Ytterøya) lease f. 26/3-1892 (Fo 5. Victoria Lucretia Tre (Forberg, Ytterøya) Trelease f. 10/1-1894 6. Charles Ferdinand

nelse i bergverksdrift. De er oppførte som britiske statsborgere. I tillegg er det anført at de har bodd i Norge i mer enn 18 år. Det er Charles Trelease sammen med firmaet H. &. F. Bachke i Trondheim som kjøper gruvene på Ytterøya og kopperverkets øvrige eiendommer i landet - blant annet gården Forberg på Ytterøya. Disse drev senere gruvene på Ytterøya sammen. På et senere tidspunkt oppstod det uenighet om driften av gruvene og Bachke sa derfor opp stillingen sin ved gruvene. Anton Sofus Bachke flyttet i 1877 til Trondheim og kjøpte Ringve gård. Før dette hadde Trelease og Bachke begge vært eiere av Westbourne-gården sammen. Antons kone het Barbara Anker Bachke og denne myndige damen ble senere kjent som Ringve gårds førstedame. Hun ble bare 56 år gammel og fødte i alt 15 barn, så det ble en stor slekt etter henne og mannen. En av gruvene ved nikkelverket i Skjækerdalen bærer denne myndige damens navn – nemlig Barbara Bachkes gruve. Det kan også nevnes at Anton Bachkes gruve i Skjækerdalen er oppkalt etter hennes mann. I slutten av året 1875 ble Charles Trelease og flere andre kontaktet av Rasmus Slipern. Han var ute etter pengesterke investorer som kunne være med å finansiere prøvedriften og granskingen av de nikkelforekomstene som var oppdaget og påvist i Skjækerdalen. I 1881 overtok et engelsk selskap med Charles Trelease i spissen driften av nikkelverket i Verdal. Dette selskapet hadde aksjemajoriteten og dermed kontroll over nikkelverket i driftsperioden 1881-1891. Det var derfor ikke så rart at det var sønnen til Charles Trelease,

George Leach Trelease, som ble ansatt som bestyrer og administrator ved nikkelverket. Det er sagt at George var ung og noe uerfaren og at investorene var ute etter et raskt utbytte. Engelskmennene ble beskyldt for å drive ”rovdrift” på nikkelforekomstene, og dette var tilfelle flere steder der engelskmennene var med på gruvedriften, blant annet på Ytterøya. Det er lett å forstå at en ung og delvis uerfaren bestyrer kunne bli satt under press på grunn av dette. George Leach og kona kom til Skjækerfossen i første halvdel av 1880-tallet og de bosatte seg der. Hans kone het Anne Kjerstine Trelease og hennes pikenavn var Wigen. Hun var født på Røros den 19/71854. Hennes foreldre var Faste Larsen og Marit Andersdatter Wigen og de bor i Bergstadens Lillegate. Anne Kjerstine Wigen flytter til Trondheim, og i 1875 er hun husholderske hos broren, handelsmannen Anders Wigen. De bor i Strandgata. På samme sted bor også Halvor Bachke Guldahl f. 18/3- 1859 i Beitstad. Han er skoleelev og forsørges av handelsmann Wigen. Halvor blir senere gift med Lucy Jane Trelease, søsteren til George Leach Trelease. George Leach Trelease og Anne Kjerstine Wigen ble gift den 28/11- 1883 i Vår Frue kirke i Trondheim. Antagelig kom de til Skjækerfossen etter giftemålet. George Leach Trelease og familien blir boende ved Skjækerfossen til 1891 da driften ved nikkelverket blir avsluttet. De flytter til Ytterøya der George får seg jobb. De bor på gården Forberg vestre. I 1900 er det oppgitt at George har midlertidig bosted i Australia. Han er der på gullgraving. Det er også sagt at han var innom Afrika

George Leach Trelease Bildet er tatt mens han var på gullgraving i Australia. Sannsynligvis det siste bildet som er tatt av ham.

Victoria Lucretia Trelease Gift med Oscar Hegstad.

23


Gravstedet til Treleasefamilien på Ytterøya. Foto: Joar Olav Nessemo.

24

på den samme turen. Resten av familien bor på Forberg mens George er på denne innholdsrike og spennende turen. Charles Trelease bor på Westbourne-gården og han lever av formuen sin. Hans nasjonalitet er engelsk og han er metodist. Ikke lenge etter at gruveingeniør George Leach Trelease vendte tilbake til Ytterøya døde han den 19/11-1904, så han ble ikke noen gammel mann. Faren hans, forhenværende bergverksbestyrer Charles Trelease, døde den 3/2-1907 av hjertesykdom og influensa. Charles kone, Ann, døde den 21/11-1890. De er alle sammen gravlagt på Ytterøya kirkegård. Der er også Thomas Henry Trelease, som døde som barn, gravlagt. Etter mannens død flytter Anne Kjerstine og barna til Hamar hvor de bosetter seg. Ved folketellingen i 1910 bor hun der sammen med alle barna sine. De to eldste døtrene, Annie Rundle Trelease og Margit Guldahl Trelease, innehar og driver en broderiforretning sammen. Deres søster, Ragna Elisabeth Trelease, er ekspeditrise i den samme forretningen. Det er oppgitt at yngstemann, Charles Ferdinand Trelease,

er gymnasiast. Han kommer senere til Løkken verk i Orkdal.

> Litt om søstrene til George Leach Trelease Lucy Jane Trelease ble som tidligere nevnt gift den 22/3-1887 på Ytterøya med Halvor Bachke Guldahl født i 1859 i Beitstad. Han studerte og ble sakfører og senere overrettssakfører. I 1916 ble Halvor Bachke Guldahl fylkesmann i Nord-Trøndelag. Elisabeth Anne Trelease som ble kalt Betzy eller Bessie, ble gift med Anders Adolf Guldahl født i 1853 på gården Stangerholt på Ytterøya. Han var bror til ovenfornevnte Halvor Guldahl. Elisabeth og Anders Adolf Guldahl flyttet til Mokk gård på Gaulstad i 1893. Anders Adolf Guldahl kjøpte i 1894 Ogndalsbruket sammen med broren Halvor Guldahl og flere andre. Anders Adolf Guldahl døde i 1932 og kona Elisabeth Anne døde i 1941 på Rungstad i Egge. De er begge gravlagt ved Bodom kapell i Ogndal. Lucretia Trelease ble gift 14/9-1894 på Ytterøya med styrmann Oscar Hegstad fra Trondheim. Han var født i 1866 i Bjugn.


En kort oversikt over etterslekten til Charles og Ann Trelease 1 Charles Trelease F: 20 juli 1827 i Cornwall, England, D: 03 feb. 1907 i Westbourne, Ytterøya. Gift med Ann Rundle F: 24 juli 1830 i Southhill W. Callington, Cornwall, England, D: 21 nov. 1890 i Westbourne, Ytterøya 2 George Leach Trelease F: 23 jul 1854 in Kåfjord, Finnmark, G: 28 nov 1883 i Vår Frues Kirke, Trondheim, D: 19 nov 1904 i Fagervang. Gift med Anne Kjerstine Wigen F: 19 jul 1854 i Bergstadens Lillegate, Røros, D: 03 nov 1948 in Oslo 3 Annie Rundle Trelease F: 30 aug 1884 i Skjækerdalens verk, Verdal, G: Hamar kirke, D: 23 jan 1922 in Hamar Gift med Carl Wilhelm Opsahl F: 11 mar 1884 i Hamar, D: 11 mai 1947 i Etne 4 Carl Bernhard Opsahl F: 12 mar 1915 i Hamar, G: 07 aug 1943 i Stavanger, D: 21 mai 1985 i Oslo Gift med Signe Motland F: 25 des 1914 in Stavanger 4 Harald Leach Opsahl (1916 - 1984) F: 01 nov 1916 i Hamar, D: 31 mai 1984 i Etne 4 Ruth Opsahl F: 28 apr 1918 i Hamar, D: 24 feb 1993 i Oslo Gift med Egil Ravn Paulsen B: 12 sep 1914, D: 23 okt 1985 in Oslo 3 Margit Guldahl Trelease F: 26 aug 1886 i Skjækerfossen, Verdal, G: 03 apr 1920 i Hamar, D: 11 jul 1958 i Purley, London. Gift med Charles Tresise F: 13 apr 1897, D: 24 jun 1962 i Purley, London 4 Ruth Tresise F: 26 jul 1921 4 Moira Tresise F: 14 jun 1924 3 Charles Trelease F: 22 jun 1888 i Skjækerfossen, Verdal, D: 01 jul 1888 i Skjækerfossen, Verdal 3 Ragna Elisabet (Lizzie) Trelease F: 06 jan 1891 i Skjækerfossen, Verdal, G: 30 jul 1930 i Oslo, D: 18 okt 1970 i Oslo. Gift med Ragnar Richelieu Wettergreen F: 29 apr 1882, D: 01 sep 1939 i Oslo 3 Victoria Lucretia Trelease F: 26 mar 1892 i Forberg, Ytterøya, D: 14 sep 1928 i Hamar 3 Charles Ferdinand Trelease F: 10 jan 1894 i Forberg, Ytterøya, G: 13 feb 1920 i Oslo, D: 31 okt 1969 i Orkanger. Gift med Katharina Elisabeth Opsahl F: 06 okt 1897 i Hamar, D: 26 mar 1974 i Oslo 4 Annie Trelease F: 23 mai 1920 in Meldal, D: 26 sep 2002 in Orkdal Gift med Oluf Sletvold F: 06 sep 1914 i Geitastrand, D: 20 okt 1973 i Geitastrand 4 Thor Bernhard Trelease F: 20 jul 1921 i Meldal, G: 28 des 1946 i Orkanger. Gift med Marie Hansine Finstad F: 07 nov 1923 i Orkdal, D: 06 mar 1999 i Lier 4 John Leach Trelease F: 31 jan 1924 i Meldal. Gift med Sigrid Gjøås F: 12 jun 1925 4 Charles Finn Trelease F: 30 nov 1925 i Meldal, G: 31 mar 1951 i Frogner Kirke, Lier Gift med Liv Eriksrud F: 17 sep 1917 i Lier, D: 07 jul 2002 i Hønefoss 4 Elisabeth Trelease (1928 - 1993) F: 11 feb 1928 i Meldal, D: 27 jan 1993 i Orkdal Gift med Bjarne Snildal F: 11 mai 1929 2 James Rundle Trelease F: 12 jul 1857 i Kåfjord, Finnmark, D: 22 mar 1865 i Kåfjord, Finnmark 2 Lucy Jane Trelease F: 31 jul 1859 i Kåfjord, Finnmark, G: 22 mar 1887 i Ytterøy kirke Gift med Halvor Bachke Guldahl B: 18 mar 1859 in Beitstad, D: 10 okt 1931 in Oslo 2 Charles Trelease F: 23 jul 1861 i Kåfjord, Finnmark, D: 16 jun 1864 i Kåfjord, Finnmark 2 Elisabeth Anne (Bessie) Trelease F: 15 aug 1863 i Kåfjord, Finnmark, D: 24 sep 1941 i Rungstad, Egge Gift med Anders Adolf Guldahl F: 02 mar 1853 i Stangerholt, Ytterøya, D: 13 apr 1932 i Mokk, Gaulstad, Ogndal 3 Alvhild Elisabet Guldahl F: 06 okt 1897 i Mokk, Gaulstad, Ogndal Gift med Ebbe Carsten Hornemann F: Rein, Rissa 3 Ruth Guldahl F: 15 apr 1894 i Mokk, Gaulstad, Ogndal, M: 1929 Gift med Guttorm Nuland F: 1900 in Aust-Agder, M: 1929 3 Jon Charles Guldahl F: 04 jul 1901 i Mokk, Gaulstad, Ogndal, D: 07 jan 1992 Gift med Ruth Nikolaisdatter Norstrøm F: 22 feb 1909 i Beitstad, D: 30 des 1999 3 Hildur Georgia Guldahl F: 12 jul 1905 i Mokk, Gaulstad, Ogndal, D: 21 jun 1906 i Mokk, Gaulstad, Ogndal 2 Lucretia Trelease F: 11 aug 1865 i Kåfjord, Finnmark, G: 14 sep 1894 i Ytterøy kirke, Ytterøya Gift med Oscar Hegstad F: 30 sep 1865 in Bjugn 3 Charles Lorentz Victor Hegstad F: 14 aug 1895 i Westbourne, Ytterøya Gift med Randi Lyngstad 3 Annie Rundle Trelease Hegstad F: 30 mar 1897 i Hammerfest, D: 17 okt 1995 i Lillehammer Gift med Mons Mikael Lie 3 Lucretia Elinor Hegstad F: 23 jul 1899 i Westbourne, Ytterøya Gift med Einar Strøm 2 Thomas Henry Trelease F: 10 mai 1868 i Kåfjord, Finnmark, D: 25 des 1876 i Forberg, Ytterøya

25


Dette er historien om bergmannen Ole Christoffersen Svorkmo og familien hans. Orkdalingen ble stiger i Malså gruver og senere stiger ved Skjækerdalens Nikkelverk og flere andre bergverk.

Av Joar Olav Nessemo

Bergmannen

Ole C. Svorkmo Ole Christoffersen Svorkmo ble f. 22/41845 på Svorkmo i Orkdal. Han ble født utenfor ekteskap og hans foreldre var Christoffer Thoresen Skjølberg og Malena Larsdatter Svorkmo. På Svorkmo og områdene rundt der var det på den tiden gruvedrift. Så man kan trygt si at Ole ble født inn i og vokste opp i et miljø som kom til å prege hele hans liv. Allerede i ung alder begynte han å arbeide i gruvene, og fikk både erfaring og opplæring i gruvedrift tidlig i livet. I 1865 bor han på gården Svorkmo og tituleres da som losjerende gruvearbeider. Ti år senere, i 1875, er Ole Svorkmo en av to stigere i Malså gruver – den andre er stiger Ole P. Røsten f. 1822 i Folldal. Trolig kom han til Malså gruver først på 1870-tallet, og han skal ha vært ansatt ved gruvene på Ytterøya en kortere periode før han kom til Malsådalen. Det er tydelig at Ole har hatt en raskt stigende karriere innenfor gruveyrket siden han ble stiger så tidlig. Det er sagt at han var en solid og myndig fagmann som var høyt respektert både blant gruvefolket og folket på gårdene nede i bygda. Det var mange svenske gruvearbeidere i Malså gruver på den tiden og mange av dem hadde kommet fra Kall gruver i Jämt-

26

land. De var dyktige fagfolk og gruvearbeidere, noe som var av stor betydning for gruvedriften, men mange av dem var noen villstyringer. Spesielt i festlig samvær kunne det gå nokså vilt for seg og enkelte ganger satt kniven løst i sliren. De holdt fester inne i Malså gruver og da danset mennene ofte med hverandre for det var få damer der, bare kokkene og noen koner til gruvearbeiderne. I helgene var det vanlig at de ugifte og noen av de gifte gruvearbeiderne tok seg en tur fram til gårdene i Nordkleiva eller Gaulstad for å delta på festligheter og få litt adspredelse. Da gikk det enkelte ganger særdeles hardt for seg med banning, drikking og slåssing. Det er blitt fortalt at ved et par tilfeller trakk kamphanene kniven og havnet på sykehuset. Dette var ikke bare gruvearbeidernes skyld for lokale karer ble sjalu på gruvearbeiderne som hadde godt dametekke og lett for å stifte nye damebekjentskaper. Når det gikk for vilt for seg, måtte Ole Svorkmo rydde opp i urolighetene. Det klarte han godt for han var en røslig type – stor og sterk – som nøt stor respekt blant gruvefolket og alle andre. Som oftest var det nok at han viste sin tilstedeværelse for da hadde tumultene en tendens


Inskripsjon som finnes p책 Svorkmosteinen p책 Sagvoldhaugen. Foto: Joar Olav Nessemo.

27


til å dabbe av. Det er lett å forstå at dette kunne skje for gruvearbeiderne hadde et tøft og hardt liv med mye slit i gruvene og trengte derfor litt adspredelse og avreagering i helgene. En kjent frase fra den tiden: ”Nu kjæm Svorkmon og da e de best å ta de me ro”. Det var visst i denne epoken at Nordkleiva ble omdøpt til ”Lisj-hælvete.” I 1877 drar Ole til Orkdal for å gifte seg og hente sin kjære Johanna Iversdatter Hestvold til Malsådalen. De gifter seg den 25/10-1877 i Børsa kirke. Johanna var f. 27/10-1847 på Kvernamoen, Geitastranda i Orkdal ifølge Børsa kirkebok. De får i alt fire barn sammen. Alle barna deres blir født mens de er i Verdal, og barna er: 1. Christian Olsen Svorkmo f. 19/9-1878 (Malsådalen) 2. Elen Olsdatter Svorkmo f. 8/5-1880 (Malsådalen) 3. Iver Olsen Svorkmo f. 24/7-1883 (Nikkelverket) 4. Martin Olsen Svorkmo f. 31/12-1885 (Skjækerdalen)

Sagvoldhaugen.

28

I klokkerboken og kirkeboken er det ikke anført samme fødested for Iver. Kirkeboken angir Nikkelverket, mens klokkerboken oppgir fødestedet til Malsådalen. Hva man kan stole på her er ikke så lett å si. Klokkeren var mer lokalkjent enn presten, men kirkeboken er den offisielle kilden. Begge kildene kan ha rett for det var på den tiden at Svorkmo flyttet til Skjækerdalen. De første tegn til gruvedrift i Skjækerdalen kan dateres til 1875 da en notis i avisen ”Nordre Trondhjems Amtstidende” på Levanger omtaler de første undersøkelser og aktiviteter der. Tre mann har vært beskjeftiget der denne sommeren. Fra 1875 og noen år etterpå - inntil driften i Malså ble avviklet, var det flere gruveansatte som arbeidet både i Malsådalen og Skjækerdalen. Stiger Svorkmo var også en av de som vanket fram og tilbake mellom de to nabodalene. Det var kanskje på disse turene at Ole meislet inn de to inskripsjonene som man har funnet etter han, kanskje finnes det flere slike spor etter stigeren andre


steder. Den ene inskripsjonen er funnet på en stor stein i det nordøstre hjørnet på Sagvoldhaugen – setervollen som ligger like ovenfor gruvene i Malsådalen. Denne inskripsjonen er fra 1877. Den andre inskripsjonen som er funnet, er risset inn i berget på fremre eller søndre Haukberget på Sagvoldvola og den er datert 1880. Ved begge inskripsjonene til stigeren er det en utrolig fin panoramautsikt, noe som kanskje kan ha inspirert han til å risse inn sine initialer i berget akkurat der. Det er blitt fortalt at Ole ofte var innom Sagvoldhaugen for å slå av en prat og han skulle ha et særdeles godt forhold til folket på setra. På den tiden var det Kristen Simonsen Sagvold og kona Anne Nilsdatter som var der for å passe på buskapen. Familien til stiger Svorkmo og mange andre gruvearbeidere kjøpte melk, fløte og smør hos Kristen og Anne. Gruvefolket betalte med kontanter og det var ikke vanlig på den tiden. Kristen la seg derfor opp en god del penger på handelen med gruvearbeiderne. Jordmor ved noen av fødslene i Malsådalen ble også rekvirert fra Sagvoldhaugen. Hva tjente en stiger på den tiden? Det er blitt fortalt at stiger Svorkmo hadde den fyrstelige – sjenerøse – lønn av 60 kr. i måneden. Dette stemmer ikke med likningsprotokollene for de oppgir at Ole hadde

en inntekt på 1000 kr. i året, men det kan være at nettolønna var 60 kr. per måned. Til sammenligning kan det nevnes at bestyrer Trelease hadde ca. 2300 kr. i årslønn, mens de vanlige arbeiderne tjente 250-300 kr. i året. De få kvinnene som er avlønnet tjente 150 kr. i året. Sammenlignet med dagens lønnsnivå er dette gode lønninger. Ole C. Svorkmo er stiger ved Skjækerdalens Nikkelverk til våren 1889. Da avslutter han sitt virke som stiger ved gruvene.

Jon Aksel Bengtsson avdekker Svorkmoinskripsjonen på Haukberget. Foto: Joar Olav Nessemo.

Inskripsjon av Svorkmo på fremre Haukberget på Sagvoldvola.

Fremre Haukberget. Foto: Håvard Elnes.

Foto: Alf Roksvåg.

29


Den 6/4-1889 får stigeren og hele familien hans utflyttingsattest til Orkdal – nærmere bestemt Børsa. Det er bare kona Johanna og barna som blir værende der for stigeren selv utvandrer allerede den 16/5-1889 til Amerika for å søke lykken der. Han reiser til Rock Springs, Wyoming, USA - et område med mye gruvedrift. Han blir i USA i 5 år og er beskjeftiget med gruvearbeid før han i 1894 returnerer hjem til Norge og familien i Børsa. Om denne turen ble en lukrativ affære vites ikke.

Martin Olsen Svorkmo.

30

I 1900 bor Ole Svorkmo og kona Johanna på Hellbekken nordre i Børsa hvor de losjerer. Han arbeider da ved et festningsanlegg. Ved folketellingen i 1910 bor de på Berget, Viggja i Børsa. Han er fremdeles sysselsatt med gruvearbeid. Sønnen Iver Olsen Svorkmo og hans familie bor også på samme sted. Johanna Iversdatter døde 19/5-1914 i Viggja, Børsa. Mannen Ole C. Svorkmo døde 13/3-1916 av hjertefeil på sykehjemmet i Orkdal – et langt og innholdsrikt liv som stiger ved forskjellige gruver var slutt. Til slutt vil jeg ta med litt om barna til Ole og Johanna Svorkmo – de er jo å regne som helgådalinger siden de ble født her: Christian Olsen Svorkmo døde 16/11900 på Agdenes i en sprengningsulykke. Han var steinarbeider der. I denne sammenheng vil jeg sitere noe fra en artikkel om Sagvoldhaugen som Sverre M. Green skrev i Helgådalsnytt 1988, og der omtales stiger Ole Svorkmo: Denne mannen fikk en tragisk død. I 1936 var jeg en tur til Fåren med en hest, og over en kopp kaffe kom jeg i prat med Anna Sivertsen om denne mannen. Hun kjente godt til Svorkmo da de var fra samme bygd. Hun fortalte da følgende: ”Svorkmo hadde sammen med en kamerat drevet med sprengningsarbeid, og ved detonering av en salve hadde de søkt tilflukt i en hvilebu med hver sin stol som de satt på. Akkurat med det samme salven gikk, hadde de ved en plutselig innskytelse byttet plass, og så kom det en stor stein gjennom taket og slo Svorkmo i hjel.” Her har det nok oppstått en misforståelse for det var ikke stiger Svorkmo som ble drept, men den unge og ugifte sønnen Christian Olsen Svorkmo som omkom i den tragiske mineringsulykken. Elen Olsdatter Svorkmo ble diakonisse og hun døde ugift. Iver Olsen Svorkmo ble gift i 1909 med Karen Fredriksdatter Helbæk og de fikk en datter, Johanna, og her er det etterslekt. Iver var snekker og døde i 1957. Martin Olsen Svorkmo ble gift i 1901 med Karen Jonsdatter Sæter og de fikk 5 barn. Det er etterkommeren Jarle Margido Lillesand som har skaffet til veie bilde av Martin Olsen Svorkmo. Tross iherdig innsats fra han har det ikke lyktes å få tak i bilde av stiger Svorkmo.


Setervollen Sagvoldhaugen. I forgrunnen Vetringen og i bakgrunnen Mokkavatnet. Foto: Alf RoksvĂĽg.

Johannes Overmo i Svorkmos fotspor, og han nyter den fantastiske panoramautsikten pü fremre Haukberget. I bakgrunnen sees Stortjønnfjellet (Semsklumpen). Foto: Joar Olav Nessemo.

31


Kraftkarer i arbeid Når en ser steinmassene ved Jensens gruve i Skjækerdalen, og tenker på at disse er fraktet opp fra undergrunnen med håndmakt, må man forstå at her har det vært kraftkarer i arbeid.

Av: Johannes Overmo

Gruva skal være mellom 50 og 60 meter dyp. I den ene synken gikk det trestiger ned, fra side til side. Den andre synken gikk rett ned, der det var et hånddrevet spill oppe i dagen og en kjetting gikk ned i dypet. Det meste av den utdrevne malmen ble fraktet opp her. En av de kraftigste karene som arbeidet her inne var Martin Hansen, født på Overholmen nordre 23/6-1859. Han døde 4/10-1887, altså vel 28 år gammel. Martin var sønn til Hans Mikkelsen Overholmen og Ingeborg Johannesdatter Elnes. Hans hadde ei søster Marta som var gift med Gunnbjørn Olsen Røe, også hun var kjent for sine krefter. En gang hun hadde vært på Lunnafjellet, bar hun ei stor trebøtte full av molter i hver hånd heim til Røe, en strekning i fjellet på rundt 2 mil. Hans og familie bodde på Overholmen nordre i 1865, men flyttet ganske snart etterpå til Litlengsmelen. De hadde barna Ragnhild f. 1847, Ingeborg Anna f. 1849, Karen f. 1852, Marta f. 1854, Hanna f. 1856, Martin f. 1859, Johannes f. 1861, Oline f. 1864, Edvard f. 1867 og Julie f. 1870. Martin ble gift med Ingeborg Anna Overnesset 1/11-1883. Ingeborg Anna

32

var født 22/9-1855 og døde 14/2-1947. De fikk barna Iver, f. 17/2-1884 d. 16/121970, Birgitte Kristine f.14/2-1886 d. 26/12-1886 og Martin, som ble født 11 dager etter at faren døde og dagen før faren ble begravd. Gutten fikk navnet til faren sin, og det fortelles at han var så svak at de var redd for at han skulle dø og måtte begraves sammen med sin far. Men Martin vokste opp og ble en kraftkar han også, i likhet med broren Iver. Martin var født 15/10-1887 og døde 24/10-1970. Han var gift med Hanna Overmo, f. 24/12-1887 og d. 19/4-1983. De hadde ingen barn. Iver var aldri gift. Enken Ingeborg Anna ble 20/1-1899 gift med helgådalsdikteren Peder Olsen Mæhlen og flyttet sammen med guttene sine til Mæhlen. Peder døde julaften 1943, Ingeborg Anna 14/2-1947. De fikk ingen barn sammen. Det fortelles at en gang en stige rauk, klatret Martin etter kjettingen opp til overflata, fikk laget en ny stige og fraktet ned i gruva. Martin var muligens vel så brutal med seg selv. Han ble bare 28 år gammel, da han døde 4. oktober 1887. I klokkerboken står som dødsårsak “maveslæt og


Fra veltene ved Jenssens Gruve. Foto: Håvard Elnes

læge har vært tilkaldt”. Det står ingenting om at legen besøkte Martin. I Kirkeboken står som dødsårsak “levertilfælde”. Så det er vel mye som tyder på at han hadde tatt noen tak som var for tunge selv med de kjempekreftene han hadde. Det er selvsagt ikke mulig å finne dødsårsaken 124 år etter, men leger vi har forespurt mener det er mer sannsynlig at han fikk en dødelig sykdom som at det var skader fra gruvearbeidet som gjorde at han døde. Den gang var det ikke så mye medisinsk hjelp å få som det er i dag.

> Edvard Hansen Bror til Martin var også kjent for sine kjempekrefter. Han var født 9/3-1867 og døde 19/61940. Edvard var ugift. Han for en del rundt i bygda og spikket spon, et arbeid som krevde store krefter. > Karl Martin Røe Karl var søskenbarn med Hansenkarene. Han var født på Røe østre i 1866 og arbeidet i Skjækerdalsgruvene mens det var drift der. Etter Hærfossens gjennombrudd i 1893 flyttet han og familien ut fra plassen Rødsmoen til Blåbakken. Han hadde flere sønner som ble skurlastfolk, Gustav Røe på Steinkjer og Peder Røe på Levanger.

> John Røe Minsås Arbeidet også for Skjækerdalens Nikkelverk, både i gruvene og som kjørekar. Han var født på Overholmen midtre 18/12-1863. Han begynte som nykonfirmert i Malsågruvene og senere Skjækerdalsgruvene. Han var en sparsommelig kar all sin dag, og i 1889 hadde han tjent penger nok til å kjøpe Røe vestre, og i 1902 kjøpte han gården Nord-Minsås. Like før jul i 1921 brant gården Nord-Minsås ned til grunnen, uten forsikring. Men John fikk hogd tømmer i skogen til Vester-Røe og kjørte nedover, og gården ble bygd opp igjen. John var bygningssnekker selv. Han døde 17/10-1950. Tradisjonen sier at John hadde med grøt og melk innover hver måned. Dette viser at det ikke var kokkelag ved Skjækerdalsgruvene. > Sluttord Det som her er skrevet er ikke ment som noen rangering av arbeidskapasiteten til folket som jobbet ved Skjækerdalens Nikkelverk, men kan tjene som eksempler. På 1880-tallet begynte karene med hardt arbeid allerede som guttunger, og de ble langt kraftigere fysisk enn folk er i våre dager.

33


Smia i Ă&#x2026;kervoldgruva. Foran smia stiger Andreas Bakken og Gøran Bengtsen.

34


Åkervoldgruva Åkervoldforekomsten ligger i samme kisdrag som Malså. Den strekker seg fra Gaulstad og Mokk til Årstad i sørvest. Åkervoldgruva ligger nordvest for enden av Langmyra på sørvestre siden av Grensklumpen. Av: Snorre Tessem

Forekomsten er angitt med østre kisgang, som er den primært viktigste mineralisering og Rørosgangen. I tillegg til dette er det et skjerp ved Grensbekken, videre 150 m sørvest for østre kisgang. Følger en 350 m langs strøket til Lifjellgangen, er det der en blotning i dagen med angitt mektighet på 2 m. Nevnes skal det også at mellom Åkervoldgruva og Malså er det i Sagdalen neddrevet en synk etter en antatt mineralisering. Skjækerdalen er oppgitt å ha blitt dannet for 450 millioner år siden ved en forskyvning av jordskorpen. Samtidig ble Hyllfjellet, Snusvola og Havren dannet. Noe senere ved en ny forskyvning, fjellkjedefoldning,

ble fjellpartiet vest for Skjækerdalen med den mineraliseringen som vi finner ved Åkervoldgruva, Malså og Mokk dannet. Selve mineraliseringen har oppstått på havbunnen ved såkalte sorte skorsteiner. Gasser fra underforliggende lava med innhold av sulfidig materiale utfelles og danner de nevnte malmførende sonene. Men det skal også sies at nærliggende gabbroide bergarter kan gi muligheter for dypereliggende konsentrerte malmføringer. Undersøkelser har hittil ikke påvist slike dannelser. I ulike geologiske beskrivelser oppgis forekomsten å være knyttet til rhyolittisk lava – tuff, som er knyttet til grønnsteiner med putestruktur og massive kerafyrer. Det

Trallehjul for skinnegang. Sannsynligvis fra østre kisgang.

Wireblokk for oppheising av malm i østre kisgang.

Malmtønne som ble brukt til å heise opp malm fra gruvene.

Foto: Snorre Tessem

Foto: Jon Aksel Bengtsson

Foto: Jon Aksel Bengtsson

35


er her på sin plass å sammenligne dette med de tilsvarende bergarter vi finner på Ytterøya, Fines og ikke minst ved Fosdalsforekomsten. Forekomsten ved Åkervoldgruva ble først registrert hos bergmesteren i Trondheim i 1866 av Ole Åkervold. Av ukjent grunn er det angitt at den også er registrert i 1888 av Rasmus Slipern. Det er ikke angitt at det da har vært drift. Rasmus Slipern var en av interessentene i “Aakervold og Greens grubefelt”. I brev datert 30. oktober 1891 tilbyr eierne av ovenfor nevnte gruvefelt, Røros Kobberverk, å overta feltet på visse betingelser. Dette ble anbefalt av A.S.

Innslag i østre kisgang. Foto: Snorre Tessem

Smie og brakke i Åkervoldgruva.

36

Bachke. Bachke var en kjent forretningsmann og bergmann med interesser i Malså. Bachke var en tid bergmester og var med sete på Forberg på Ytterøya leder av gruvedriften der i en periode etter 1861. Forsøksdrift ble startet i 1892. Til å begynne med så det lovende ut da malmen besto av koppermineraler uten svovelkis. Det viste seg imidlertid at selv om malmen delvis var mer kompakt og renere enn den i Malså, var den vanskeligere å anrike. For vurdering av mineraliseringen i og av en malmgang ble det både på Røros og i Sulitjelma meislet ut slisser i og av malmføringen for analyser. Det viser bildet at det også er utført ved Åkervoldgruva. Analysene er ikke oppgitt, men grovt angitt som god og simpel kis. Det oppgis imidlertid noe forskjellige beskrivelser av malmføringer med rene kobberkisganger, svovelkisganger med sinkblende og påvisninger av blyglans. Det fremgår av den avbildede geologiske opptegningen. Sommeren 1883 var det 12 mann i arbeid. Det var anlagt ei oppholdsbrakke og smie, som vist på bildene. Men alt høsten 1893 var det slutt. Det oppgis at Slipern var skuffet over Røros kopperverk, som også hadde lovt å vurdere å sette i stand smeltehytta ved Skjækerfossen. Men grunnet dårlige tider for Røros fant en det ikke regningssvarende. I starten ble det drevet en undersøkelsesstoll på 35 m som overskar den malmgangen som var fremme i dagen med en mektighet på 2 m. Overskjæringen skjedde på et dyp på 15 m med samme mektighet som i dagen. På gjengitt skisse fra malmskjæringen og det er oppgitt en gehalt på 7-8% kobber. Stollen og sjakten fra dagen benevnes i dag for Rørosgruva.


Undersøkelsesstoll inn til synken i Rørosgruva. Foto: Snorre Tessem

Under: Dagåpning synk i Rørosgruva. Foto: Snorre Tessem

Skisse av slisse i og av malmsone tilknyttet Rørosgruva.

37


Fakta Malmproduksjonen fra denne perioden 1918 er oppgitt som følger: > 170 tonn a 6 % Cu > 60 tonn a 4 % Cu > 45 tonn a 4 % Cu > 275 tonn a 5,2 % Cu

Artikkelforfatteren på befaring sammen med Johannes Overmo og Håvard Elnes. Kafferast på det som en gang var grunnmur til kompressorhus eller skeidehus, for skille av god og dårlig malm samt gråberg. Foto: Snorre Tessem

38

I 1899 og 1900 ble det med hest nedkjørt til Trones eller Skånes 337,5 tonn for skipning til Tamnshavn. I 1914 fikk Thorvald Røstad fra Moss anvisning i Greens setermark, som anses å være Åkervoldgruva. I 1916 ble det fra Vestly ført elektrisk kraft fram til Malså over og ved Åkervoldgruva og videre over Tinsklumpene. Ved Åkervoldgruva sto de før omtalte husene som var blitt reparert av Marius Skrove og John Skavdal sommeren 1917. Prøvedriften som visstnok ble administrert av Sulitjelma gruver, ble avsluttet i 1918. Da hadde en kunnet nyttiggjøre seg av elektrisk kraft, trykkluft fra en kompressor og en elektrisk drevet vinsj. Malmen fra denne driftsperioden ble fraktet ned til Verdal jernbanestasjon, sannsynligvis for frakt til Orkanger eller Røros. Det er utført en del undersøkelser ved diamantboringer og geofysiske målinger. Etter det som fremgår av tilgjengelig litteratur er disse undersøkelsene utført av Skorovass gruver, Sulitjelma Gruver og Fosdalen Bergverksaktieselkap samt NGU. For Åkervoldgruva er det 60-80 meter syd for Rørossynken diamantboret et hull på 138,80 m ned mot den antatte gangen hvor

det var påvist koppermalm av god kvalitet. Borehullet påviste bare en fattig impregnasjon. Resultatet ble tolket med at borehullet alternativt hadde forskjøvet seg, eller at malmgangen var avbøyd/forkastet. Ved geofysiske målinger ved Lifjellet, såkalt CP-måling, utført av NGU i 1992 eller 1993, ble det angitt en anomali (antatt malmføring) mot dypet med sydlig aksefall. Kan Lifjellet bestå av en gabbroid bergart med en underliggende malmanrikning, som Gruvan i Skjækerfjellet? Elementanalyser av malmene fra Åkervoldgruva ligner sammensetningsmessig på de analysene som ble påvist for ”Gruvan” med tanke på metaller som: Nikkel, kopper, krom, sink, palladium, gull og sølv m.fl. Forøvrig uten sammenlikning på prosentuelle mengder. Det er stilt spørsmål om hvor boligbrakka og smia senere ble av. Er de revet og flyttet? Det er anført at det ligger i størrelsesorden 5000 qm. utbrutt malm etter driften av Åkervoldgruva, som en ikke fant regningssvarende å frakte fram til smelteverk. Analyser fra tippene angis å være: Sink 10-30%, bly 1,5 %, kobber 1%, sølv 50-150 ppm.


Mer om Åkervoldgruva Hvorfor navnet Åkervoldgruva? Det hadde vel vært mer naturlig at den ble kalt Grensgruva da den ligger ved foten av Grensklumpen og opp for Grensslettet. Gruva er trolig oppkalt etter han som først meldte inn feltet, Ole Åkervold f. 1823 d. 1909. Av Johannes Overmo

Som nevnt i Snorre Tessems artikkel meldte Rasmus Slipern feltet inn til bergmesteren i Trondheim i 1888. Det ser ut til at Rasmus Slipern har kommet i gang i 4. bergmåned 1892. En bergmåned er 4 uker lang, altså er det 13 bergmåneder i året. Han har da hatt med seg Gøran Bengtson, Martinus Sæther, Olaus Aagesen, Jakob Langdal og Ole Tømte. De første arbeidene besto i lensing og rydning for snø og is, anskaffelse av fodringsbane, svingskive og harp, og Ole Åkervold har brøytet hestveg til gruva. Det er skrevet at i Røros var 13. bergmåned midt på sommeren, slik at arbeidsfolkene kunne ta seg av småbrukene sine da. I Sliperns opptegnelser her er 13. bergmåned i desember. Når det gjelder anlegget er det kjøpt et hus av Lars Ørtugen og bord av Ole Moan som Ole Åkervold har kjørt innover. Det ble da oppført smie og boligbrakke. Ole Åkervold har dessuten kjørt innover skinner og andre materialer fra landeveien og Nikkelverket. I 6. bergmåned 1892 er bergbrytingen kommet i gang. Karl E. Lund, Olaus Aagesen, Johan Helgaas og Anton Julnes har arbeidet her inne, og John O. Elnes har besørget bergfordringen. Forbrukte materialer var 20 kg dynamitt, 9 lunteringer, 130 knallhetter og 1 kg stål. Mikal Røe, Mortinus Helgaas

og Johan Helgaas har drevet tommeboring, bergfordringen er besørget av Jakob Langdal, Johan Helgaas, Martinus Helgaas, Karl Lund og Olaus Aagesen, Ole Tømte har skeidet (sortert), Gøran Bengtsen har stått for smiing og vannledning og under betegnelsen forskjellig er Martinus Sæther, Martin Røe og Olaus Aagesen oppført, samt at Ole Åkervold har drevet vegarbeide. Ole Røsten og Olaus Skansmo har hatt akkord på anlegget, mens Ole M. Sagvold og Martin Røe har drevet handsaging av bord. Det er kjøpt inn spiker og vannfat, og materialforbruket har vært 45 kg dynamitt, 25 ringer med lunte og 3 esker knallhetter. I 7. bergmåned er tommeboringen besørget av Mikal Røe, Martinus Helgås og Ole Tømte, bergfordringen fra Gruben av John O. Elnes og Jacob Langdal, skeidingen av Ole Tømte, smiing og vassanleggsarbeid av Gøran Bengtsen. Under forskjellige arbeider er angitt at Ole Tømte, M. Åkervold, John O. Elnes og Martin Røe har arbeidet med forbygging og fylling ovenfor Gruben, prøvearbeider og andet. 8. bergmåned var aktiviteten noenlunde som måneden før. Mikal Røe, Mortinus Helgås og Ole Tømte sto for boringen, bergfordringen av Jacob Langdal, John O. Elnes og Olaus Skansmo, Gøran Bengtsen skeidet malmen og O. Røsten var smed.

Fakta Åkervoldgruva ligger ved foten av Grensklumpen og er det 3. største gruveområdet i Helgådalsdalføret, etter Malså og Skjækerdalsgruvene.

39


I 10. bergmåned drev Mortinus Helgås med plan og bane i tillegg til de øvrige 6 mann. Ole Åkervold kjørte dynamitt, skinner, kull og vogner. A. Julnes kjørte 4 kasser dynamitt fra Øra. I 11. bergmåned arbeidet Olaus Ågesen, Mikal Røe, Anton Julnes, Johan Helgås, Mortinus Helgås og Ole Tømte i gruva, Gøran Bengtsen sto for sorteringen, Ole Røsten og Ole A. Snekkermo smidde mens Jacob Langdal og Ole Tømte arbeidet med plan og overbygning. Ole Åkervold kjørte opp blæsterbelg, spiker osv. 12. og 13. bergmåned var aktiviteten omtrent som månedene før. Ole Åkervold kjørte bord og spiker, så en må gå ut fra at husbyggingen ikke var ferdig enda.

> 1893 De var i gang allerede i januar. I 1. bergmåned var det Mikal Røe, Ole Tømte, Mortinus Helgås, Johan Helgås og Anton Julnes som drev bergbryting, Karl E. Lung og Olaus Aagesen tommeboring, Ole Røsten var smed og Gøran Bengtsen, Johan Helgås og Mortinus Helgås drev bergfordring og sortering. 2. bergmåned var de samme personene i samme jobbene som måneden før. Ole Åkervold hadde kjøring med hest. 3. bergmåned ser arbeidene ut til å foregå på samme måte. I 4. bergmåned har O. Varslot levert bord, 320 stk.

Åkervoldgruva. Fra venstre: Johan August Petterson, Gøran Bengtsen og stiger Andreas Bakken. Dette bildet er tatt i Sulitjelmatida, ca. 1917-18.

40

I 7. bergmåned er det skrevet at det er foretatt malmknusing, hver av karene Mikal Røe, Mortinus Helgås, Johan Helgås, Karl E. Lund og Olaus Aagesen har en produksjon på rundt 20 kasser hver. Var bordene, som O. Varslot kom med, brukt til å lage kasser for å ha malm i? Ole Røsten og Gøran Bengtsen har drevet smiing og forskjellige arbeider. Det er betalt for vannlensing i 8. bergmåned. Kanskje har det da vært torden og mye regn. Ole Åkervold har kjørt jern, trematerialer og rør, mens Ivar Bjartan har kjørt steinkull fra Gruben i Skjækerdalen, og han har kjørt et lass ned til Skånes. Arbeidene ser ut til å ha gått sin gang i månedene som fulgte. I 12. bergmåned er det nevnt bygging av noe, muligens tak over en gruvegang. Gøran Bengtsen har satt i stand en pumpe i 13. bergmåned. Værdalsbruket har sendt regning på ved og annet trevirke i 1893 for kr. 67,50. Slipern har under Forskjellig fått godtgjort for porto av 3 malmprøver kr. 0,90, frakt til Trondheim kr. 0,70, ekspressbud til Vuku kr. 0,70 og brevporto i året med kr. 2,20.

> 1894 Det ser ut til at aktiviteten har gått betydelig ned i forhold til 1893. Kun 4 personer har vært på lønningslisten, Karl E. Lund, Anton Julnes, Martinus Åkervold og Gøran Bengtsen. Det er kjøpt inn messingduk til såld. De samme karene har vært i arbeid de 7 første bergmånedene.


Til vannlensing er det kommet til noen nye personer, Martinus Åkervold, Anton Julnes, Martinus Helgås, Martin Nessemo, Johannes Skjækermo, Theodor Nessemo, Ole T. Helgås, Martin T. Helgås, Tore Bjørnaas og John Bukvald. Da ser det ut til at det har vært opphold i driften av Åkervoldgruva til 6. bergmåned 1897. Bergbryting er da foretatt av Tore Bjørnaas, John Bukvald, Martin Nessemo, Johan Helgås og Mortinus Helgås. Tore Bjørnaas har vært smed. De samme personene har da vært i arbeid utover 1897, de siste månedene er Peder Røsten kommet dit. I 1898 er arbeidet først kommet i gang i november ved Peder Røsten og Martin O. Skansmo. I 1899 har John Grunden kommet inn i bildet. 20. februar givet for 3 anvisninger kr. 800,- og 4. mars for en anvisning kr. 500,-.

> 1904 Nå er det kommet i gang skjerpingsarbeider i Åkervoldgruva og Storstadskjerpene. Mikal Bakken, Johannes Trøen, Teodor Nessemo, John Aagesen og Martin Trøen har arbeidet i Åkervoldgruva. Peder Brønstad, John O. Holmli, Ole J. Holmli, Peder Storstad, Olaus Burstuen, Lasse Storstad, Severin Grunden, Ole Klefsås og John O.

Holmli har arbeidet i Storstadskjerpene. Rasmus Slipern har fått kr. 13,50 for 2 reiser til skjerpene i Vuku i oktober og kr. 21,- for 3 reiser i november.

> 1905 Her er anført forsøksdrift i Storstad og Lerhaug skjerp, foretatt av Johan Helgås og Olaus Indhaug. I Åkervold- og Tinsskjerpene har Mikal Bakken, Johannes Trøen, Peder Bengtsen og Martin Trøen arbeidet. > 1907 I januar til mars 1907 har 3 mann drevet utvinning av prøvemalm. I april/mai har Martin Breding og Ole Storness (Skrove) transportert 20 tonn malm fra Åkervoldgruva til Verdal stasjon. For brøyting av vei har de fått kr. 10,-, for kjøring av 20 tonn malm a 13,- kr. 260,- og for opplasting på jernbanevogn kr. 10,-. Det står Mottager fra Schjølberg kr. 280,-. Etter kontrollvekt ble malmvekten redusert til 18 tonn, og kjøreoppgjøret derved redusert med kr. 26,-. Den 22. juli 1907 har Slipern vært på befaring i alle ertsfeltene i Malså og Åkervold sammen med Bakke og Lundsvoll, og 26. august har det vært utmålsforretning for feltene. 30. august har Slipern fått oppgjør av Schjølberg for disse arbeidene.

Fra inngangspartiet til østre gruve. Vi kjenner ikke navnet til personene på bildet.

41


> 1908 4 mann har vært i arbeid i stollen i februar, det var Peder Bengtsen, Martin Skansmo, Mikal Bakken og J. Kluken. I tillegg har Gøran Bengtsen og Rasmus Slipern hatt oppdrag der. Samme i mai, da har John Aagesen vært med i stedet for Martin Skansmo. I juni har 3 mann vært i stollen, mens Ivar Bjartan har kjørt materialer. Noenlunde samme bemanning i august. > 1909 I januar og februar har Peder Bengtsen, Martin Kulsli, J. Kulsli, O. Åkervold og Gøran Bengtsen vært i arbeid. I mai er det kjørt 11 tonn kis til Verdal stasjon. > 1910 Det har vært lensing av gruva i august måned, 4 mann. Den 8. oktober har Slipern fått betalt for utlegg til 2 mutingsbrev i 1907.

> 1915 Fra 31. mai til 3. juli har Peder Bengtsen, A. Engaas, Th. Berg, Martin Mæhlen, Johs. Trøen, H. Moan, M. Bjertem, Johs. Ørtugen, P. Ørtugen, Oskar Berg og Gøran Bengtsen drevet lensing, minering, jordavrøskning m.m. Stiger G. Olsen og M. Åkervold har hatt diverse oppdrag. Det var det vi har skriftlige opptegnelser av. Men vi vet at det var virksomhet i Åkervoldgruva fra 1916 til 1918, så lenge det var drift i Malså. Da ble det også lagt ei sidelinje med elektrisitet til Åkervoldgruva fra linja som gikk fra Vestly til Malså kobberverk. > Folk som senere bodde i Åkervoldgruva Vi vet at Johan August Petterson bodde der med sin familie en tid. Sønnen, Oskar Berg, fikk spanskesyken mens de bodde der og ble alvorlig syk, men han ble frisk igjen. Så vet vi at Aksel Bengtsson bodde der med sin familie en tid. Den eldste sønnen, Alfred, var født før de kom dit, han var født i 1917.

Fra nedgangen inne i østre gruve. Vi kan se plankeplatten og stigen ned. Foto: Jon Aksel Bengtsson.

42


Gruvedrift i

Helgådalen Kronologisk oppstilling.

Av Johannes Overmo

Muntlig tradisjon sier at det en gang skal ha vært ei gruve i Rautun (Litl-Rautun) som raste sammen når det var arbeidsfolk inne i gruva. Gruva ble aldri mer åpnet. Vi har ikke funnet noe skriftlig som kan bekrefte at tradisjonen er riktig. Vi vet at de som drev gruvedrift i Gaulstad og Mokk fra 1765 til ca. 1787 brøt ut malm i Gruvstugguberget, som ligger på grensen mellom Verdal og Ogndal kommuner nord for Malså gruver. 1865: En del interessenter fra Trondheim, bl.a. Bachke og Finne, gikk sammen om å finansiere gruvedrift i Malsådalen. Åkervoldgruva ble visstnok påbegynt året etter, i 1866. Det ble lett etter kobberholdig malm mange steder med Malså som hovedpunkt.

1892: Røros Kobberverk startet drift i Åkervoldgruva og holdt på utover 1890-tallet. Rasmus Slipern var sjef her fra 4. bergmåned 1892. Like etter 1900: Interessenten Th. Røstad fra Moss med John Grunnan som lokal pådriver drev prøvedrift flere steder i Malsådalen. I 1904 ble det også prøvd noen skjerp ved Storstad og Aunet i Ulvilla samt ved Stamna og Bjørstad. 1907-1911: Prøvedrift igjen ved Skjækerdalsgruvene med stiger Olsen som sjef.

1875: Engelsk kapital kom inn, og da ble det bygd to smeltehytter inne i Malså. Årene som fulgte ble perioden med mest aktivitet, bl.a. var mange svenske gruvearbeidere her inne da. Hus ble satt opp og engelskmannen Richards var sjef. Like før 1880 ble det slutt. I årene som fulgte tok stiger Svorkmo sammen med en medhjelper prøver hver måned som ble sendt inn til Bergmesteren for å beholde mutingsrettighetene.

1915: Sulitjelma Gruver kom inn som interessenter i Malså og Åkervoldgruva. Det sies at de investerte en million kroner. Elektrisitet ble ført innover fra Vestly (kraftstasjonen i Ulvilla var ferdigstilt i 1914, bygd med penger Verdal kommune fikk for salget av Værdalsbruket i 1912). Like ens ble det lagt telefonlinje over Kluksbakkene og Nordkleiva forbi Høysjøen og Hærvola til den såkalte Villaen, administrasjonsbygget ved Malså gruver. Karl Grindberg hadde oppdraget med å sette opp nye hus, da de som sto der i første driftsperiode var solgt og fraktet ut. Den siste stiger var Andreas Bakken.

Rundt midten av 1870-årene: Malm ble påvist ved Dyrhaugen i Skjækerdalen, og Skjækerdalens Nikkelverk var en realitet. To smeltehytter ble bygd ved Skjækerfossen i 1881, og det var stor aktivitet her. I 1891 ble det slutt.

På slutten av 1918: (slutten på første verdenskrig) Prisen på kobberet gikk ned, og drifta ble nedlagt. Dette betød slutten på gruvedrift i Helgådalen så langt. Hva som kommer til å skje senere, er det ingen som vet i dag.

43


Styret i Veressjøen Rundt ønsket å tildele Rakstertausprisen 2011 til en ung lovende skiskytterdame fra Stiklestad: Ane Skrove Nossum.

For styret i Veressjøen Rundt, Hanne Berit Gomo Sellæg

Sommerprat med

Rakstertausa 2011 Årets Veressjøen Rundt arrangement gikk av stabelen 26. juni 2011. Den helga deltok prisvinner Ane Skrove Nossum på landslagssamling for elitelandslaget i skiskyting, så mamma mottok på vegne av Ane prisen i Vera. I etterkant av Veressjøen Rundt besøkte undertegnede Ane for å få tatt et bilde av Rakstertausa, og for å slå av en sommerprat. Rakstertausprisen består av en blomsteroppsats med de symbolske treskoene til Rakstertausa, og en skriftlig begrunnelse for tildelingen. Ane er etter hvert et kjent fjes for de som følger med på idrett i Verdal. Ei smilende blid ung dame, som utstråler glede over å delta og prestere i sin idrett.

44

Ane forteller at det er motiverende å bli tildelt Rakstertausprisen, for å være et godt forbilde og en motivator for yngre deltagere. Det var først på sist vinters sesong at Ane begynte å hevde seg skikkelig, hun har vært med litt i teten tidligere, med det er det siste året at det har satt skikkelig fart. Ane gikk skigymnas i Meråker før hun flyttet til Lillehammer for skolegang på høgskole. I Lillehammer er det et stort miljø innen skiskytteridretten. Ane kjenner mange der, og det er mange som trener sammen. Og Ane trives veldig godt. Ane deltar på samlinger med landslaget for rekrutter. Der opplever hun et stort og bra støtteapparat. Da Veressjøen Rundt ble arrangert var hun på samling med elitelaget i skiskyting i Vik i Sogn. Videre utover sommeren og høsten venter flere samlinger.

Ane forteller at Stiklestad IL har vært en viktig støttespiller i årene som skiskytter. Både sportslig og økonomisk, her har Stiklestad bidratt med god støtte opp gjennom årene. Ane har i vinter deltatt på treninger for Stiklestad il., som trener for de yngre utøverne. På den måten føler hun at hun får gitt noe tilbake til laget. Hun håper jo at det også kan være til inspirasjon for de yngre utøverne. Vi ønsker Rakstertausa 2011 lykke til, og vi gleder oss til å følge henne videre.


Rakstertausprisen er tilegnet minnet om rakstertausa. Ungjenta som kom til fjellbygda og fikk oppleve noen hektiske sommeruker med hardt arbeid og store myggplager, men også romantikk og kjærlighet i provisoriske bustader når sommernatta var lys og var. Mange ungjenter - som i lange og strevsomme sommerdager - bidro til et sosialt og verdifullt fellesskap ble igjen som gårdskoner i Vera. Og det ble en stor lykke for bosettingen i fjellbygda. Veressjøen Rundt ønsker å ta vare på tradisjonen rundt Rakstertausa fra en tidsepoke da fjellslått var en viktig del av livsgrunnlaget og bosettinga i Vera”.

Rakstertausa 2011 - Ane Skrove Nossum

45


Fjellbonden Olaf Tosteigan

46


Det er søndag formiddag. På en bergknaus ovenfor mastu sitter en mann. Det er fjellbonden selv, Olaf Tosteigan. Han er i søndagspussen, nybarbert og med vasskjemmet hår.

Av: Anders Tosteigan Bendiksen

Det er høysommer med glødende julisol over Grensklumpen. Bare en svak bris får ospelauvet til å risle og rangle med sølvlyd. Rundt steinen han sitter på, har Vårherre vært raus med blomster. Nå i juli har blåklokke og prestekrage tatt over for fjellfiol og marsfiol, og nede i gresset kjemper kattefot og tepperot for tilværelsen. Han vet at bare ljåen eller hestekjeften kan hjelpe dem nok opp i lyset. Han sitter og betrakter livsverket. 65 mål jord har blitt forvandlet fra skrapslått og gammel sæterbø til produktiv eng. Nede i skogbrynet kan han se to svære steinrøyser. Steiner som måtte bort for å gjøre enga tilgjengelig for slåmaskin og sleperive. Men det har kostet. Uendelig mange timer med spett og spade har satt sine spor. Han hadde ikke anlegg for å gi opp, for å gi seg over. Nå i alderdommen må han betale prisen. Når han nå sitter og ser på hesjene som står tett i tett nedover jorda i sørhellinga nedover mot Malsåa, ser han at innsatsen er blitt kronet med seier.

Det vokser godt her. Jorda er riktignok veldig grunnlendt enkelte steder, men såfremt det kommer godt med regn i voksterperioden, ja da gir jorda god avling. Borte i skogbrynet skimter han deler av skigarden som han og sønnen Jo nettopp har ”gått over”. Det er fastbandgard rundt hele eiendommen, så det er, ved sida av vedhogging, det faste ritualet i ”håbboillen”. Borte i Neråsen hører han kubjella. De fire kyrne, en okse og ei kvige beiter på utsida av garden. Så tidlig på sommeren holder de seg i nærområdet. Det blir verre når graset falmer og kyrne får smaken på sopp. Da blir de mer ”vidfjurru”. Løfter han blikket ser han mot Grensklumpene. I dette området er han lommekjent. Her har han trålet marka som gjeter, senere på jakt og som jaktoppsyn. Nede fra elva ser han plutselig tre barnebarn komme gående med hver sin fiskestang på skuldra. Og han minnes egne guttedager…

Tosteigan sett fra lufta 2010. Etter hvert er det kommet mange hytter som nærslekta eier. Foto: Alf Roksvåg.

47


Det er lite konkret vi vet om Olafs barndom. Vi har derfor i stor grad vært nødt til å bygge på hva andre har fortalt og på egne antagelser. For hovedpersonen selv var taus. Hans barndom og oppvekst var aldri noe tema for oss som barnebarn. På direkte spørsmål ville vi nok fått svar, men spørsmålene ble aldri stilt. Han omgav seg med en aura av taushet. En grå eminens. Men kanskje var det nettopp det gåtefulle med ham som i ettertid gjorde det interessant å fravriste ham noen ”hemmeligheter”. Olaf var født 8. juni 1893. Ved fødselen var han så svakelig at de fryktet for barnets liv. Derfor er han i kirkeboka innført som hjemmedøpt i en seremoni som lærer Johannes Kluken stod for. Senere ble dåpen stadfestet i kirka. Mor til Olaf var Elen Anna Ottermoplass. Ved fødselen var hun bosatt i Storlunet, var 38 år og enke. Kirkeboka oppgir en viss ”Jonas Olson fra Oviken?” i Sverige som far. Med en viss rett har presten ”slengt på” et spørsmålstegn etter navnet. Og Jonas forble lenge et mysterium… Det var på en litt spesiell måte at Olaf og mora kom til Tosteigan, det må ha vært i 1895/96. På den tida bodde Anders Pedersen Tosteigan sammen med sine gamle foreldre på fjellgården. Agnes var født i 1817, og Peder i 1823. Her er hva tradisjonen forteller: ”Etter å ha vært ”frammi bøgda” var Anders på vei hjem. Han hadde overnattet hos slektninger i Vuku. Da ble han vitne til et intermesso på en nabogård om morgenen da han skulle dra. Han hørte et barn som ropte og gråt og en kvinnestemme som utbrøt: ”Mått de ha kommi et kristenmenneske å ti åss henifrå!” ”Det kristenmenniskje e’ hen”, skal Anders ha svart og dro inn til bonden, fikk til en avtale med ham, og tok med seg Elen Anna og gutten til Tosteigan. Det var en vinn - vinn situasjon: Anders hadde fått tak i husholderske og sykepleier, de nyankomne hadde fått et hjem. Arbeidsgiveren, Anders Tosteigan, må ha vært en snill og omtenksom kar med sans for sine medmennes-

48

ker. Et bevis for dette var alle de personene som søkte til fjellgården. Alle fikk mat og tak over hodet. Ofte var det personer som var litt på ”utsida” av bondesamfunnet; Anneus Helmo, Ole Hellsveen og Eleseus Iversen for å nevne noen. Sistnevnte omkom som kjent på vei til Tosteigan julekvelden i 1931. Vi skulle kanskje tro at det ble et ensomt liv for en treåring på fjellgården. Men heldigvis er det slik at enkelte trives godt i sitt eget selskap. Jeg vil tro at Olaf var slik. Dessuten var det mye selskap i å stelle med dyra sommer som vinter. Men det dukket opp et problem; skolegangen. En vet med sikkerhet at Olaf begynte på skolen i Kleppen i 1900. På den tida var det omgangsskole i denne delen av bygda. Det er rimelig å anta at gutten losjerte hos slektninger i øvre deler av Helgådalen i de perioder det var skole der. Om han fullførte skolegangen sin der, har det vært uråd å fastslå. De gamle skoleprotokollene for Vera, Kleppen og Bjartan er ikke å finne, så derfor må en ta visse forbehold. Det er ikke utenkelig at Olaf, da han ble eldre kunne ha skiftet skole og gått i Bjartan, da det var nærmere hjemplassen. Det vi helt sikkert vet, er at han ikke gikk på Volden skole.

> Et allsidig arbeidsliv og idrett Helt til han kjøpte gården i krigstida, var det skogsarbeid og arbeid på gården som var hans hovedbeskjeftigelse. På slutten av 1930- åra var han sammen med flere helgådalinger på tømmerhogging i Juldalen, der A/S Værdalsbruket hadde ei stordrift. Blant de som var sammen med ham, var Sverre Leirset. På den tida var Leirset en av de beste skiløperne i bygda. Om det var han som inspirerte Olaf til å konkurrere i langrenn, vet vi ikke sikkert. Det vi imidlertid vet, er at han deltok i ” Arnljot Gelline-rennet” både i 1936 og 1938. I 1936 tok Olaf 2. plassen i sin klasse. Da var Olaf 42 år. Det fortelles at dette året var det en strabasiøs tur fra Sulstua og til Vinne, 48 km i sørpeføre og med skodda

som en vegg over hele fjellet. Under slike forhold er det lett å anta at han profiterte på sin fysiske styrke. Det blir videre fortalt at tre helgådalinger rente over fjellet og til Sul dagen før de skulle delta i rennet. Muligens var han en av dem. Skyting var han også interessert i. I alle fall så lenge banen var framme ved Gren. Det har ikke lyktes å finne resultatlister fra skytekonkurranser arrangert av ”Feltvakten”, det lokale skytterlag framme i Nordkleiva. Men i Tosteigan finnes det flere premier som Olaf har fått gjennom skyting. Utover 1950-tallet hadde Værdalsbruket store tømmerdrifter i Malsådalen, både i Grensklumpene og nordom Høysjøen. Når våren kom, skulle tømmeret fløtes med Malsåa ned til Blokkotjønna. Å ”vårrå me` i løyftn”, var en ettertraktet jobb. Bra betalt var det, og ”vi betraktet det nærmest som en ferie”, forteller Olav Green (89). Men det kunne oppstå kritiske situasjoner når tømmeret la seg i hop i ”brøyter” som måtte løses opp. Olav forteller: ”De va en gång at`n Magne Kjesbu å æ ha haft åss utpå en ”vål” som ha stoppa ti n` stein. Mens vi va utpå, kom damvatne, å de bars åt vatni me’ åss”. Da vi kom på lainn fekk vi skrøft tå basa, `n Olaf. ”Æ hi itj jitt dåkk årdre om denne, sa’n. Hain sa itj meir, men d’ va nok”. Olaf fungerte noen år som jakt- og fiskeoppsyn på Bruket. De mange turene noterte han omhyggelig ned i ei lita notisbok. De fleste ”rapportene” er kortfattet, og bekrefter bare nakne fakta. ”Intet spor etter dyr å se”, er en kommentar som går igjen.

> Fysisk styrke Det er neppe noen overdrivelse å si at Olaf var sterk. I det daglige livet på gården fikk vi stadig se bevis for hvor håndfast han var. Dessuten var han sterk til å bære. Dette er hva en uhildet person, Magnus Rotmo, fortalte meg en gang: Det var en gang på femtitallet. Jeg arbeidet på Værdalsbruket og ble sendt for å reparere deler av Lundammen i Malsådalen. Jeg hadde med en god del jern og


Henting av elgkjøtt ved Lundammen en gang på 1950-tallet. Fra venstre: Sverre Sørensen og Olaf Tosteigan. Foto: John Tosteigan.

Det vokser godt i den sørvendte jorda. Nede i elva tre “indianere”. Foto: John Tosteigan.

Fløytarlag fra Malså i 1950-åra. Fra venstre: Ola Vollan, Kalle Berg, Kåre P. Green, Sverre Kolstad, Olaf Tosteigan og Lasse O. Green.

Ekteparet Jonas Olofsson (1868-1948) gift med Märta Karolina født Borin (1877-1955). Jonas var i mange år fremtredende innom den sterke baptistmenigheten i Oviken.

Det siste bildet av Olaf. Foto: Helga Green (Kjesbu)

49


kjetting, og tok ruta - Fylkesbilen oppover til Volden. Olaf Tosteigan skulle møte meg på bua til Rotmo. Da jeg kom inn på butikken, satt Olaf der allerede. Omsider var det klart for avmarsj, og jeg spurte Olaf hvor hesten var. Såvidt han visste stod han på stallen i Tosteigan , var svaret. Olaf hadde handlet en god del varer, så sekken var temmelig full. Men nå tok han til å henge jernkroker og kjetting utenpå sekken, bolter og spiker ble lagt inni. Så begynte vi å traske den 10 km lange veien til dammen. Da vi kom til Tosteig-krysset, hadde jeg ventet at han ville heimom med handelsvarene, men nei, han fortsatte ufortrødent videre inn gjennom Gråvvådalen og til dammen. Vel framme mente han at ”de’ va’ i bra bøl’, og det var jeg skjønt enig i”. Den fysiske styrken hadde han sikkert opparbeidet gjennom tungt

og hardt arbeid fra barndommen av. Men noe var sikkert medfødt. På morsida hadde han finske aner. Slekta kunne spores tilbake til de såkalte ”rug-finnene” som fra Finland kom via Sverige og til Trysiltraktene. Ei slekt kom til Vera, og de var blant Olafs forfedre. Om de ikke var kjent for sin fysiske styrke, var de viden berømt for sin arbeidslyst og sitt pågangsmot. Begge disse egenskapene kan en nok si at Olaf hadde. Men kanskje hadde han noe fra farsida også?

> ”Jonas Olsson fra Oviken?” Med dette sitatet fra kirkeboka startet jakta på Olafs far. Men det skulle vise seg at alle anstrengelser var forgjeves. Flere personer i Verdal hadde hørt om karen, visste at han hadde vært i bygda, hadde snakket med ham. Men hvordan greide

han å ”skjule seg” for oss? Ikke før sommeren 2010 ble mysteriet løst. Og det var Magne Årstadvold som stod for gjennombruddet. Mannen het nemlig ikke Jonas Olsson, men Jonas Olofsson. Da var veien kort til å kontakte Janne Høgdin. Han er vel å regne for en ekspert på slektene i Storsjø-området. Etter en ukes tid kom et fyldig slektsregister fra nevnte Høgdin. Det viste seg der at Jonas hadde giftet seg i 1900 og at han i sitt ekteskap hadde ti barn. Men - at han hadde en sønn i Verdalen var helt nytt for alle.

> Høyonn- arbeid og omgangssyke Fra midten av 1950-tallet begynte mine brødre og jeg å ta mer aktivt del i arbeidslivet på fjellgården. I førstninga var det nok å hente heim krøttera fra utmarka som var den

Olaf sin svenske familie. Faren Jonas i forreste rekke sammen med kone og ti barn.

50


største hjelpa for karfolka. Senere ble høyonnarbeid en viktig del av det vi kunne bidra med. Slåttonna startet alltid med litt ”hakkslått” rundt mastu. Det var fordi vi ikke skulle trampe ned gresset når husholdet på sommers tid ble flyttet dit opp. Senere kom turen til den virkelige slåtten på ekrene. Dette skjedde rundt 10. juli, ”fer da bynne dæm i Grunnom”, som Jo pleide å si. Før slåmaskina kunne settes i sving, hadde Olaf ”sli rundt” ekerkanten. Det gjaldt om å få med mest mulig gress. ”Va det så my som tri sautugga i drage” skulle det slås. Men det betydde selvsagt også mye at det ble fint ”te sjett”. Både Olaf og Jo gav tydelig uttrykk for at de satte pris på hjelpa de fikk. Men når en kom i 16-17 årsalderen kunne nok helgene ble litt ”tamme”, og en lengtet etter samvær med jevnaldrende i Vuku. I den forbindelse står en episode helt klart for meg: Jeg hadde fått omgangssyka og lå totalt utslått på kammersloftet. Sykdommen slo til en fredagsmorgen, og hele dagen var det bare å holde senga. Så snart jeg fikk mat i magen, kom den like fort i retur. Lørdagsmorgen kom, og formen var like elendig. I firetida på ettermiddagen hørtes tunge steg i lofttrappa. Olaf kom inn med et halvfullt melkeglass i handa.” Prøv henne!”, sa han. Det var bar konjakk! På forunderlig vis kviknet pasienten til. Såpass at han to timer senere på ettermiddagen syklet de to milene nedover til Vuku. Det kan være medisin i konjakk.

> En ukjent side ved Olaf I påska 1961 avslørte Olaf en ukjent side for meg. Kjellrun, min forlovede, hadde satt seg fore å lære meg å danse. Dette skjedde ikke uten motforestillinger, men til slutt måtte jeg krype til korset. Til tonene fra en medbrakt kombi platespiller fikk jeg en grunnopplæring i vals, swing og pariserpolka. Den ivrigste under hele seansen var faktisk Olaf. Han satt på andre sida av kjøkkenbordet og fulgte ivrig med. Det var tydelig at han likte seg. Hvis vi var litt sene med dagens leksjon, spurte han: ”Ska de itj vårrå en dans i kvell å?” For meg

var det en ukjent side ved ham. Men hvem vet om han ikke var interessert i musikk, han bare gav ikke uttrykk for det. Det eneste jeg kan huske om ham relatert til musikk, var at han en gang laget et bukkehorn, og at han blåste en enkel melodi på det. Jeg tror den het: ”Å lange du Jakob og store du smed”.

> Det siste møtet Sommeren 1965 møtte jeg Olaf for siste gang. Det var i høyonna. Det hadde kommet regn om dagen, så det var utelukket med høykjøring, så jeg slo frampå om en fisketur. Utstyrt med niste, kaffikjele og oter satte vi kursen mot Høysjøen. Etter hvert som vi rodde vestover Sjøen, fikk vi mange ørreter. Regnet hadde vel ført til økt aktivitet i vannet, og det fikk vi nytte av. Etter å ha rodd rundt Høysjøen fant vi ut at det kanskje var fisk nok, og vi bestemte oss for å slutte. Da vi kom til båtstøa, sa Olaf plutselig: ”Du må bærre gå du. Æ kjæm ætte. Æ e’ itj nån kar te’ å gå lenger”. Jeg forstod da at han ville gå alene, så jeg tok med meg fiskesnika og begav meg på heimveien. Vel framme rakk jeg både å ”gånnå” fisken og få meg mat før fiskekompisen kom. Jeg benyttet anledningen til å spørre bestemor om hvordan det var med Olaf. ”Ja, hain e’ så plaga me ’hjarti. Dæm kaille e’ angina”. Jeg fikk dårlig samvittighet. Det var jo på en måte jeg som hadde ”plaget” ham med. Etter en liten time kom Olaf trampende. Han var tydelig medtatt av turen. ”Men sjå hen, hen ska’ du få den såmmå medisin som æ fekk hos dæ før en gong”. Dermed trakk jeg fram ei halvflaske Old Brandy. Han slo i et melkeglass, og drakk innholdet i tre store super. Og langsomt begynte fargen å komme tilbake i ansiktet hans. > Sykdom og et trist farvel Den 8. juli 1965 skulle bli en merkedag i fjellgårdens historie. Ole Vestengen, måg i Green, hadde blitt kontaktet for å kjøre Olaf til sykehuset. Etter Olafs utsagn skulle det dreie seg om en ”snåptur”.

Den gang var det bilvei bare litt lengre enn til Seter, og til avtalt tid møttes passasjer og sjåfør på Langmyra. Før de skulle nedover bygda, beordret Olaf en tur innom sin mangeårige venn, jevnaldring og nabo Paul Green. Paul hadde kommet hjem fra sykehuset noen dager tidligere, og var erklært uhelbredelig syk. Ole kan huske at Paul lå inne på stua, og flere av huslyden la merke til at Olaf kom og lukket igjen stuedøra. Ingen vet i ettertid hva de to snakket om. Men det er hevet over tvil at begge var innforstått med at dette var et evig farvel. 50 års ubrytelig vennskap var til ende. Nå var det ugjenkallelig slutt. Ole Vestengen kan huske at da Olaf endelig kom ut fra stua, gikk han tvers over kjøkkengulvet uten å hilse verken til høyre eller venstre. Avskjeden hadde nok vært en mental kraftanstrengelse selv for en sindig fjellbonde. Bilturen til Levanger foregikk nesten i taushet, husker Vestengen. Vel framme i Levanger, bad Olaf om at sjåføren ville følge ham til resepsjonen. Og det gjorde Vestengen mer enn gjerne. Slik ble alle formaliteter for innleggelse ordnet. Det ble ingen ”snåptur” som Olaf hadde håpet på. Legene konstaterte pleuritt, og sykdommen måtte behandles ved å tappe væske fra lungene. Resultatet av behandlingen ble senere beskrevet av min mor; de tappet av ham så mye at det oppstod hjertefeil”. Sa hun. Å få verifisert årsak og virkning nå 45 år senere, er vanskelig. Men kan dokumenteres. Olaf ble sendt til sykeheimen på Fleskhus. Smått om senn gikk vel den brutale sannheten opp for ham: Han ville aldri komme tilbake til Tosteigan igjen. Det var en situasjon han hadde vanskelig for å akseptere, i alle fall i begynnelsen. Vi vet at han ytret ønske om en ”snåptur heimom”. Kanskje var det noe han absolutt skulle ordne? Kanskje bare en takk til de som hadde stått ham nærmest. Det forble ugjort. Det ble bare med håpet. 8. oktober 1965 døde han, 72 år gammel. Da hadde han tilbrakt 70 år i fjellheimen sin.

51


En sommerdag i 1993 fikk vi besøk fra Amerika. Vi møtte opp på Værnes med stor forventning. Hvordan skulle dette gå? Av: Unni Iversen

Amerikabesøk Etter en del år med brevveksling med Norma Monson, var det trivelig å få være vertskap for henne og mannen Harold i en liten uke. Norma var søskenbarn til min farmor Sara Vollan. På turen oppover fra Værnes ble det mange spørsmål. Vi, min mann Willy og jeg, svarte så godt vi kunne med den skoleengelsken vi hadde lært. Harold var ivrig til å fortelle fra turen over havet. Som vi forsto, var det en lang flyreise med noen mellomlandinger. Med besøk langveis

Harold, Unni og Norma med Stiklestad kirke i bakgrunnen.

52

fra så hadde jeg kjøpt noen gaver til de kom. Utover den første kvelden ble det jo rene ”Christmas Day”, som Harold sa. De hadde jo også med seg gaver til oss. Etter en lang og trivelig kveld og planene klare for neste dag, sa vi god natt. For at de skulle få møte flest mulig av slekta, hadde vi ei samling hjemme hos oss en kveld. Store som små var nysgjerrige på de to langveisfarende. Alle ville vi ha en ”bit” av Norma og Harold. Det ble utvekslet mange his-

Norma og Harold på spelscenen Stiklestad.

torier og Harold var en god forteller. Han fortalte om livet i Minnesota, vi satt som paralyserte og hørte han fortelle om de store farmene der borte, så enormt stort alt var i forhold til våre norske bondegårder. Norma var utrolig takknemlig for alle slektningene hun fikk møte. En dag kjørte vi til Verdal og hilste på Karen Langdal, som da bodde på Verdal Sykeheim. Det ble et varmt møte mellom de to søskenbarna. En annen dag brukte vi på Stiklestad.


De ble veldig fasinerte av Olsok og utstillinga over Verdalsraset. Oppe i Amfiet ville Norma og Harold bli fotografert. Det var tydelig en plass de likte seg godt. Vi hadde ei kaffestund på Museet, der møtte vi tilfeldig Elisabeth og Narve Skrove med datter Laila. Bilder ble tatt, og det ble et overraskende møte for alle sammen. Etter noen trivelige dager som gikk så altfor fort, var avskjedens stund kommet. Vemodige kjørte vi mot Værnes, etter en kaffekopp på flyplassen sa vi farvel til Norma og Harold. Mange tanker gikk gjennom hodet da vi så at flyet tok av. Ville vi noen gang møtes igjen? Koselig var det med besøk fra Amerika!

Norma sammen med sitt søskenbarn, Karen Langdal, på Verdal sykehjem 1993.

Brevene går fortsatt jevnt mellom Norge og Amerika. Alltid like spennende å høre nytt derfra. Harold døde 01.09.98, fem år etter hans siste Norgesbesøk. Norma er fortsatt oppegående og en flittig brevskriver. Av elleve søsken er det bare Norma og Geneva som lever. Hun er takknemlig for å ha sine to sønner boende i nærheten, Richard og David. Det tynnes da ut i rekkene av den eldre generasjonen der borte også. Jeg er så heldig å ha kontakt med de på min alder, brevene går flittig over dammen. Så får jeg bare vente spent på neste brev som kommer fra Amerika.

Avskjedens stund på Værnes 1993.

53


Fjelltur Kommer du kjørende innover Malsådalen og nærmer deg Djupmyrhøgda, ser du Hervola. Den kneiser som en ensom majestet i nordøst.

Av: Anders Tosteigan Bendiksen

Verdal har mange fjelltopper som langt overstiger Vola hva høyde angår. Tross alt er den bare 753 m.o.h. Men til forskjell fra andre fjell er den ikke omkranset av andre ”konkurrenter”. Den ligger og troner i sitt fjellimperium - og for mange med meg ble den selve Fjellet.

Det hadde lenge vært planlagt en tur opp til Vola. En artikkel i et tidligere Helgådals-Nytt hadde egget fantasien - vi ville forsøke å finne spor etter den bustaden Johan Lerhagen og Odin Bratli i sin tid hadde etablert inne ved Lerhagentjønna (Johantjønna). Ruta var fastlagt, men tidspunktet var noe mer diffust, men det måtte skje ”før åte’ vart for jævli”.

Den 12. juni opprant med sol og en fin bris og en behagelig temperatur. Det ble relativt fort klart at formen ikke var den beste. Årene og kiloene får ta sin del av skylda, og når kondisen var pleid bare i ny og ne, skjønte jeg fort at dette kunne bli strabasiøst. Og Tosteig-kleiva krever sin mann. ”Stien” er i utgangspunktet et bekkeløp nedover ei ”bergran”, og følgelig glatt og knudrete og slett ikke egnet

Hervola sett fra Djupmyrhøgda. Foto: Eystein Ness

54


Johan Lerhagen

for friske fraspark. Det kan vel dessuten diskuteres hvor ”friske” mine fraspark ble etter hvert som vi stampet oss oppover den bratte kneika. Tankene gikk uvilkårlig 50 år tilbake i tid. ”Da gikk jeg her første gang sammen med bror Sturla og onkel Jo. Vi skulle til Hervoltjønna på fisking. Vi guttene var bare ”bevæpnet” med hver vår bambustrø. Det var Jo som bar utrustningen i Berganssekken: Proviant for et par dager, kaffekjele, kopper, tallerkener. Fiskeutstyret bestod av oter med tilbehør samt noen trådgarn ”Fer sekkerheits skyld”, som han sa. Under lokket på sekken stakk det fram et par papirsekker som skulle tjene som soveposer. Det må ha vært ”litte’ tå i bøl”. Og nå gikk en her og hadde nesten nok med seg selv, for det var lite i sekken. Likevel var det pust og pes for å holde tritt med Håvard og Sverre. Sistnevnte var blitt kneoperert, men det så ikke ut til å volde så mye besvær. For å avlaste kneet, hadde han med en fjellstav, og den ble lovprist under hele turen. Dessuten hadde Sverre og jeg med hver vår fiskestang. Begge lå vi under for den helgådalske lov: Skal du til fjells må du ha et ærend. Å gå tur for turens skyld er en fremmed tanke. Håvard hadde et annet ærend; han skulle fotografere. Etter hvert hadde vi kommet opp på ”snaua”. Fjellheimen lå badet i

sol, og vi kunne se Verdalsfjella i all sin prakt. Lengst i øst Snåsafjella, og langt der inne i blåninga Åreskutan. Skjækerfjella lå nærmere. Der lå det fremdeles snøfonner etter en kald og nedbørrik vinter. Skjækerfjella var Jo og mange helgådalingers jaktarena. Her kunne de ligge i månedsvis og jakte. For etter måten ble rype og skogsfugl betalt godt i 1930- og 1940 åra. Det kunne gi kjærkommen inntekt, og så kan jeg tenke meg at det var atskillig mer spennende enn å hogge tømmer og drive ”bonknog”. Da jeg en gang spurte Jo om det var et sted han gjerne skulle vært, men aldri kom til, sa han: ”Burvatne ’fer de’ hi så kvit i strand”. Han kom aldri dit, men drømmen levde i hele hans voksne liv. Alle trenger vi kan hende drømmen om ei hvit strand! Etter en kort marsj var vi oppe ved Sukkertoppen. Det er litt ”kronglåt” å komme ned i dalbotnen her, men med utvist forsiktighet gikk det bra. Her måtte vi ta en drikkepause. Bekken som renner her, har sitt utspring på toppen av Vola. Følgelig er den frisk og helsebringende. Da vi var barn, kalte vi stedet for Parken, for det lignet et parklandskap med hvite bjørkestammer og irrgrønt gress. Her var det alltid pause når Jo var med, ”fer nu va’ vi hælvvåggås”, som han uttrykte det. Det skulle kokes kaffe, og

Odin Bratli

et par skikkelige blingser med ”heimbakakak” skulle gi fornyet styrke. Og under disse pausene fortalte Jo mer enn gjerne om turer i skog og fjell med børse eller fiskestang. I ettertid har jeg ofte tenkt på hvor uendelig tålmodig Jo var med oss guttene. En ettermiddag med regn og styggevær bygde han en ”dam” i et lite bekkesik vest for gården. Det var for å gi oss sysselsetting, men kanskje også vise oss hvordan en fløytingsdam virket. Vi guttene fikk jobben med å lage ”tømmer”, små olderkjepper på 20 cm lengde som skulle illudere tømmerstokker. En annen gang laget han fint utskorne trebørser, ei til hver av oss tre. Men dagens turgåere har det travlere. Da det nå var bare noen hundre meter fram til Lerhagentjønna, gikk vi bare på. Det var uproblematisk å finne leirplassen som Odin og Johan hadde etablert. De hadde valgt stedet med sikker sans for de behov som skulle dekkes. Ca. 50 m fra tjønna er det en bratt skråning som består av ”mo”. Her var det lett å grave seg inn i bakken, samtidig som ”veggene” ble stabile. I tillegg var det noen svære bustad-graner og bjørketrær som både gav ly og brensel. En liten bekk kompletterte bildet av et egnet opp-

55


Petter Hepsø

56

holdssted. Tjønna er vel et par hundre meter lang. Da jeg var guttungen spekulerte jeg fælt på noen dype furer som går opp fra tjønna og vestover. Det så nesten ut som det var pløyd der. Senere har jeg skjønt at det var merker etter isen som en gang i en fjern fortid hadde skjøvet bunnmorenen i den retningen. Materialet i leirplassen var nok også fra den tid. Nå skulle det smake godt med kaffe. Etter felles anstrengelser brant det lystig på det gamle ildstedet. Håvard avslørte et visst talent som grillmester, og da Karis medbragte ”tjukklæms” ble budt rundt, satte den en ekstra spiss på måltidet. ”Enn om gammelkarran

ha dukka opp nu”, var det en som sa. Og så filosoferte vi litt rundt det temaet. Det var nok flere som i årenes løp la turen inn til denne tjønna på ”matauk”. Vi vet rimelig sikkert at baker Petter Hepsø var her sist på 1920-tallet sammen med Johan Lerhagen. Som et kuriosum kan det nevnes at de hadde med hest for å kløvje ned fiskefangsten! Men ”ralstunda” går fort. Nå begav vi oss den lille kilometeren fram til Grastjønna. Etter at vi hadde sett innom i den nyoppførte gjeterhytta, skulle fisken prøves. Å fiske med stang rundt utfallet av denne tjønna er en utfordring. Hele myra ”flyter”, og det er mer enn


risikabelt å ta seg utover for å slenge uti. Men her hjalp verken 8 m teleskopstang eller slukstang, fisken ville ikke ta agnet. Om det skyltes solskinnet, månefasen eller agnet, skal være usagt. Det viste seg senere at marken var kjøpt på Intersport, og det faktum at den i tillegg var svenskprodusert, talte absolutt ikke til dens fordel. Her skulle det være kvitmark gravd i Helgådalen og oppbevart i ei tom tobakkseske, det var et absolutt. Teleskopstanga kunne til nød godkjennes, selv om den aldri kom til å ”matche” langbambusen”. Å fiske med dupp ble sett på som nymotens tull, ”en fekk da itj nå kontakt med fesjen”.

Det var ettermiddag nå, og det gjaldt å komme seg til Breivasshytta. Oppe på Klukskammene hadde vi kommet så høyt i terrenget at selv Telenor hadde signal. Vi kunne derfor berolige pårørende med at det stod til liv. Kvelden gikk med korte glimt i hyttas historie. Det var i sin tid ungdommer fra Kolstadgrenda som bygde hytta i krigstida. Men her som ellers var tidens tann ubønnhørlig. Det ble derfor besluttet å bygge ny hytte, og det ble et solid og funksjonelt byggverk. De mange hyttebøkene fortalte om hyppige besøk både i påska og på sommers tid for fiske og bærsanking.

Det hadde vært forbausende lite dyre- og fugleliv å observere. Bare i hallinga vest for Klukstjønna kom vi over et rypekull. Ei rypemor fløy kaklende ut fra et bjørkekjerr, og plutselig ”aula” det fram med små fjærnøster. Jeg tror vi talte ti. Godt over midnatt fikk vi øye på en svær elgokse på andre sida av tjønna. Den kom småluntende opp fra Høysjøområdet. Den så ut til å ta verden med ro, inntil den gjorde helomvending og forsvant i galopp der den hadde kommet fra. Dagen etter forlot vi hytta og gikk stien nedover til Vangstadvollen der Sverre hadde parkert bilen. En flott fjelltur var over.

Tydelige merker i granleggen forteller oss at her har vært en gapahuk. Foto: Håvard Elnes

Et glimt fra Johantjønna, lengst mot sørvest ser vi Hermanssnasa. Foto: Håvard Elnes

57


Fra veifesten på Sveet. Jostein Hallem til venstre mener at basen, Per Johan Jermstad, har behov for en kjepp.

“Nye Djupdalen” 30 år En vårdag i 1981 startet en omfattende forbedring av den mest utfordrende delen av vegen til Vera, nemlig Djupdalen. Arbeidet sto ferdig i oktober 1981 og hadde et budsjett på 1,6 mill. kroner. En beskjeden overskridelse på 29.000 kroner er tallene vi har fått oppgitt. En enorm oppgradering av vegen var utført, som vi fortsatt har nytte av den dag i dag. Per johan Jermstad var oppsynsmann på anlegget og har skaffet bilder og informasjon her. Den gamle og den nye tid. Her møttes den gang 98½ år gamle Halvor Nessemo, som hadde vært med på å bygge gammelveien i 1903-1905, og Johan Johansson, som var med i 1981. Foto: Per Johan Jermstad

“Fjellreven personlig” Terje Reitan (til høyre) hadde full kontroll.

58


Glimt fra året 2011 Magne Solheim er død Tekst og foto: Johannes Overmo.

Idet årets Helgådalsnytt går i trykken kan avisene melde at laglederen da Henry Rinnan ble tatt til fange på Flysetra i mai 1945, Magne Solheim fra Målselv, døde en av de første dagene i oktober 2011, nær 94 år gammel. Under treningsleiren til de norske styrkene ved Stockholm under krigen ble Solheim kåret til Norges beste soldat, meget sterk både fysisk og psykisk. De fikk opplæring i både jus og militær strategi, de skulle komme tilbake til Norge og sørge for lov og orden så snart krigen var slutt. Politistyrkene kom til Skjækerfossen om kvelden den 10. mai 1945. Mange patruljer ble sendt ut i terrenget på leting etter Rinnanbanden. Korporal Solheim fikk ordre om å plukke ut de mannskapene han ville ha med seg i tillegg til to kjentmenn, og

om morgenen 14. mai lyktes dette laget i å pågripe Rinnan og 5 andre på Flysetra. Den 18. juni 1995 var Magne Solheim til stede da informasjonstavla på Flysetra ble avduket. Så vidt vi vet, er det nå bare Olav Sagvold som fremdeles lever av de som var med da Rinnan ble tatt til fange.

Ulvilla skotthyllklubb i NM NM i skotthyll ble i 2011 arrangert på Lundamo. Ulvilla skotthyllklubb stilte i år for første gang på lenge med juniorer, som ubeskjedent gjorde det svært bra. Som juniorlag ble de nr. 2. Alle kvalifiserte seg til finalen, og alle ble blant de ti beste i landet. På bildet ser vi Sture Green, Emil Holmli og Kristoffer Indahl. Sture ble best med sin 3. plass. Foto: Arnstein Indahl.

59


Spreke damer i Mini-sjøen. Fra venstre: Solveig Ness og Jorunn Green.

Sturla Green med 35-årsmedalje.

Tre markante personligheter: Veresveteran Ola Berget, sammen med far og sønn Tronsmo.

60


Raskeste herre Stian Stensland, med kransjente Lise Rønning.

Raskeste dame Anita Karlsen, i lag med kransgutten Tobias Roksvåg.

Bildeglimt

fra Mini-sjøen og Veressjøen Rundt Foto: Håvard Elnes

Full fres rundt sjøen med Vidar Skjerve i teten.

61


Gaupejakta Det er fem år siden vi hadde en artikkel om gaupejakta i Verdal og med en oversikt over til da skutte gauper av det organiserte jaktlaget. Nå kommer vi med en oppdatering over gaupefellingene siden da. Av: Bjørnar Aksnes

For det er et gaupejaktlag som er i flytsonen. Det har blitt mange fellinger de siste årene. Det skyldes en stadig voksende gaupebestand og jegere som har lært seg jakta. Men fremfor alt skyldes det at jaktlaget nå er i besittelse av flere gode hunder. Hunder som sporer opp gaupa, som jager den og som ikke er redd for bratte berg. Det er nøkkelen til suksess i dette gamet. Og nå har laget fem – seks habile hunder. Jakta blir da mer effektiv i og med at man kan sette på en ny hund dersom den losførende skulle gå seg fast i berg, noe som ofte skjer. Det har skjedd flere ganger de senere årene at det samtidig har vært los på to - tre forskjellige gauper. Da er det liv i – ikke i lervom – men i bergom. Hundene med førere er så drevne at de etter at kvoten er fylt i Verdal, ofte blir invitert med på tokt i andre deler av fylket, og har bidratt til flere fellinger der.

62

Mange kritiske røster hevder at kvotene for gaupejakt er for store, eller er i mot all gaupejakt. Når det på de siste fem år er felt 14 gauper i kommunen, kan man jo bare tenke seg hvordan skogene og bygdene ville vært uten gaupefellinger. I tillegg til nåværende bestand ville vi hatt mange nye unger og ungers unger. Da ville det vært lite lam og rein å hente hjem for sauebønder og reineiere, og lite småvilt som rådyr, hare og skogsfugl i skogene. Mange av de første fellingene til jaktlaget skjedde i øvre del av bygda. I denne perioden er mange av fellingene gjort i Vuku/Ulvilla-området. Det er også her vi har observert klart mest spor de siste åra.


OVERSIKT OVER FELTE GAUPER* Skytter

Dato

Sted

Kjønn

Vekt

Jan Ivan Sjømæling

09.02.2007

Slapgardsholmen

Hunn

16,5 kg

Tore Sørli

09.02.2007

Slapgardsholmen

Ungdyr

Tore Kjesbu

09.02.2007

Slapgardsholmen

Ungdyr

Torfinn Sivertsen

07.03.2007

Blommen

Hann

19,5 kg

Jostein Dahle

02.02.2008

Blommen

Ungdyr

12, 5 kg

Jostein Dahle

02.02.2008

Blommen

Ungdyr

12, 5 kg

Jostein Dahle

02.02.2008

Blommen

Ungdyr

12, 5 kg

Torfinn Sivertsen

07.02.2009

Tomtberget

Ungdyr

11 kg

Tore Kjesbu

07.02.2009

Tomtberget

Ungdyr

10 kg

Ståle Helgås

14.02.2009

Nyberg/Kvello

Ungdyr

10 kg

Morten Eriksen

01.02 2010

Lundsvoll

Hann

21,5 kg

Harald Seem

05.02.2010

Lemyra, Sul

Hunn

16 kg

Brynjar Aksnes

01.02.2011

Nordkleiva

Hunn

16 kg

Simon Landfald

01.02.2011

Bynahangan

Ungdyr

12 kg

Tore Kjesbu

16.02.2011

Klukstårnet

Ungdyr

12 kg

Stein Sagvold

17.02.2011

Røesbrua

Hunn

16 kg

11 kg 11 kg

*) Bare gaupene som er skutt i Verdal under ordinær kvotejakt. Skadefellinger er ikke med.

Stolte gaupejegere. Fra venstre: Stein Sagvold, Brynjar Aksnes og Tore Kjesbu.

63


“Svenskvein”

Långt tillbaka i tiden, under mer än tusen år var det väglöst. Från Sverige gick en stig i västerled till Norge, fjordarna, båttrafiken och marknaden. I historieböckerna kan man läsa sig till historiska fynd och händelser.

Av: Ottar Johnsen. Foto: Kent Johnsen

I Juli 1030 färdades Olav Haraldsson (Olav den Helige) på väg till Stiklestad. På 1100 och 1200-talet börjar pilgrimmerna vandra till Olav den Heliges grav i Nidarosdomen, Trondheim. På 1300-talet, Heliga Birgitta återvänder från Nidaros längs pilgrimsstigen. På 1400-talet, forbönderna började sina resor till marknaden i Levanger. På 1500-talet, danska kungen styrde Norge och Sverige. Trafiken

64

ökade och behovet av övernattningsställen blev stort både för hästar och folk. Därför lät den danska kungen Kristian IV år 1602 anlägga två skjutsstationer på färden över Kölen till Norge. Det var Stalltjärnstugan och Skalstugan. Allt eftersom tiden gick förbättrades färdleden till en kärrväg. Sommartid då det var högt vattenstånd, var det svårt att ta sig över åar och vattendrag. Danska kungen beordrade

att det skulle byggas broar. I 1848 började byggandet av stenvalvsbroar, större och mindre. Den största finns vid Moan, över Asån, med tre öppningar för vattenföring. Idag finns det 21 stycken och elva kan ses från vägen efter ombyggnaden, som blev klar 1995. För oss som bodde i Vuku och däromkring och skulle ta en tur till Sverige, så började den vid ”Svenskvein” vid Stensgropa. En his-


torisk plats med Visborg Bautan och Stene skans. En tur som jag gjorde på 1950-talet til Duved började vid Stensgropa. Bussen (Ruta) som jag skulle åka med kom från Verdalsøra. Första stoppet var Garnes, en gång i tiden skjutsstation för forbönder. Inndalen, med stora gårdar och musiktradition. Efter Inndalen närmar vi oss Vaterholmen, med en militärförläggning en bit därifrån. Fästningarna, som minner oss om unionsupplösningen med Sverige. Tursamt nog blev det en fredlig upplösning. Vid sidan av vägen rinner älven Inna som kommer från Insvattnet och rinner ut i Verdalsälva. Ett minne från 1940, början av krigsåren, jag var sju år och åkte med min mor till Sul. Vid Vaterholmen blev det stopp, en bom över vägen. Två tyska vaktsoldater med gevär och full mundering äntrade bussen. De skulle kontrollera våra papper. Det var första gången jag såg tyska soldater. Det var en upplevelse för en liten grabb, trots att man var rädd. Ockupationen varade i fem år och riksgränsen mot Sverige blev stängd. Våran ”turistvei” blev nyttjad för krigsändamål, friheten var borta.

Framme i Sul blev det uppehåll på Sulstua, post och varor skulle lämnas. En gång i tiden var Sulstua också övernattningsställe för forbönder och vandrare. Olav den Helige övernattade här den 29. juli 1030. Vi närmar oss nu Ådalsvollen, en tullstation. Våra pass skulle stämplas. Här vid Ådalsvollen kommer den gamla vägen från Skalstugan, Karl-Johans väg fram, som invigdes 1836. Vägen blev nedlagd för färdsel då en ny väg över Skalstugfjället blev klar. Det är den vägen vi färdas på idag. Vi passerar Sankt Olavsbron och på vägen till Sandvika har vi Insvattnet på vänster sida. Vid Sandvika värdshus ska vi byta buss mot färd till Sverige. Rune Svensson tar oss vidare mot Duved. En fin tur över Skalstugfjället, högsta punkten på vägen 500 meter. Till höger ser vi Kølhaugan. Under krigsåren var det många som rymde från kriget i Norge till friheten i Sverige. De kom över riksgränsen vid Kølhaugan. Snart är vi framme i Skalstugan, här finns den svenska tullstationen. Våra pass skall stämplas för inresa i Sverige, samt kontroll så ingen smugglar varor och sprit. Här i

Stamphusmyra Vid E6, Stamphusmyra, börjar ”vein” till Sverige. Upp till riksgränsen nr. 72, därefter nr. 322. Slutar vid E14 i Staa, Duved, en sträcka på drygt nio mil.

Skalstugan kan vi se hur ett övernattningsställe för forbönder såg ut. På den ena sidan av vägen bodde körkarlarna och på andra sidan hästarna. En portal över vägen var förbindelsen. I full snöstorm på vintern behövde ingen gå ut, när de skulle se till hästarna. Nästa samhälle är Saxvallen. Legendariske Sven på Saxvallen var välkänd på båda sidor om gränsen. Se en artikel i Innherreds FolkebladVerdalingen 19. april 1985. Han

Stalltjärnstugan.

65


Portal i Skalstugan.

startade ett företag, fraktade post och varor med häst, mellan Skalstugan-Duved och tillbaka. En tur tog två dagar. Särskilt på vintern med dåligt väder och mycket snö var det jobbigt, men posten skall fram, var hans motto. Så småningom blev det bil och drosjetrafik. Sedan också en buss och tillsammans med sonen Rune bildades Svenssons Saxvallen. Det första vi ser när vi kommer fram till Medstugan är jaktvillan och mejeriet. Medstugans egendom är en stor gård med jordbruk och eget mejeri, dessutom jakt och fiske. Innan vi kommer fram till Stalltjärnstugan, passerar vi Moan, två gårdar som ligger nära vägen. Första skjutsstationen väster om Duved var Stalltjärnstugan. I det stora röda huset var värdshus och lanthandel. Bodsjöbränna är det första ställe jag besökte i Sverige, jag var på Slåttonna hos några goda vänner. På dagarna såg man några båtar ute på Bodsjön. Det var engelska fiskare som fiskade. De kom från Engelska villan, som ligger vid Bodsjöede. Blev fångsten god, kom fiskuppsy-

66

ningsmannen Andersson med sin motorbåt och lämnade på varje båtbrygga ett paket med rensad fjällfisk. Under dagarna där åt man mycket god fisk. Soliga och varma dagar hämtade vi kallvatten från Olavskällan, som ligger intill vägen mot Bodsjöede. Olav den Helige och Heliga Birgitta har också släckt törsten där. Vi åker över bron vid Bodsjöede, under oss strömmen som rinner från Bodsjön ner i Tännsjön, som längre nedströms bildar fallet Tännforsen. Till höger ser man Engelska villan. Snart är vi framme vid Staa. Vi har kommit fram till slutmålet på ”Svenskvein”. På dessa år från 1950 till 2011 har det hänt mycket på ”vein” till Sverige. Under åren har vägen på vissa håll fått ny sträckning på båda sidor om riksgränsen. Standarden är mycket god, vägen klarar idag tung trafik. För 60 år sedan kunde en resa till Duved ta många timmar, idag inte mer än drygt två timmar. Med tiden har utvecklingen gjort att det som fanns förr är borta eller har upphört. Tullstationer, värdshusen och lant-

handeln. Gårdarna behöver inte hjålp med slåttern längre, mjölkbonden har slutat. Mejeriet i Medstugan har blivit museum och vandrarhem. Före 1954 var vägen över Skalstugfjället stängd på vintern. Inför alpina VM i Åre 1954, sattes snöskärmar upp på båda sidor om vägen för att underlätta plogningen. Sedan dess och snöslungan kom, har vägen varit öppen varje vinter. Ska du ta en tur till Duved eller Åre och du har passerat Bodsjöede, kommer du till en skylt som det står Tännforsen på. Åk upp dit och ta en promenad ner till fallet. Upplev kraften och ljudet i vattenmassorna. Kommer du på vintern, gå ner till isgrottan, byggs en ny varje vinter. Besök en konsert där, finns plats för ca. 50 personer. Jag var där en gång på gudstjänst, Verdals manskör sjöng. Där i isgrottan en fantastisk upplevelse. Efteråt, besök värdshuset och ät något gott. Ägaren Bertil Danielsson hälsar dig välkommen. Han är född och uppväxt i Bodsjöbränna. Modern kommer från Volden, Helgådalen.


Svar på tiltale Småstubber på rim av Einar Green

Han Lars satt i parken og filosoferte. Da ei dame med barnevogn kom og passerte. Hun stoppa og satte seg på benken ved sida for pjokken skulle ha mat på denne tida. Hun leita fram puppen til han som i vogna låg. Han Lars saug på pipa og kosa seg han og. Og pjokken ble mett og tok seg en blund. Og han Lars tenkte ”Enn om vi kunne bytta en liten stund”.

Slik satt hun med pjokken og puppen bar. Men han Lars hadde aldri blitt skyldig et svar. Han Lars han var snartenkt og tenkte som så. At svar på tiltale skulle hun nok snart få.

Da blir dama litt streng og sier som så ”kan du slukke den pipa til vi er gått her i frå, jeg har en liten i fanget her og han tåler så fryktelig dårlig det der”.

Da såg han Lars at hennes skjørt hadde krøpet. Ja helt dit der opp, så det meste var røpet. Han tenkte at nå har jeg virkelig sjansen til å avslutte denne lille seansen.

Illustrasjon: WOW Reklame AS - Brita Karevold

Da kremta han Lars og sa: ”Må jeg be at du trekker ditt skjørt litt lenger ned. Jeg har en liten i fanget her. Og han liker så fryktelig dårlig det der”.

67


For oss som har vårt territorium nede i dalen, er Vera “grenselandet” - den siste utposten mot Sverige. Med sine drøye 360 moh. og “kjølen” som nabo østover, inviterer dette området til spennende natur- og fugleopplevelser.

Av: Arnstein Indahl

Fugleblikk på Vera

Det er særlig vårtrekket som har vist potensiale for fugleopplevelser i dette området. Dette skyldes i hovedsak at den aller største aktiviteten blant fuglefolk har vært om våren og mindre, delvis totalt fraværende, på høsten. I 1979 arrangerte NOF Verdal lokallag sin første ekskursjon til Vera – denne turen skulle vise seg å få større ringvirkninger for fokusen på dette området enn ventet. Fra Sisselvolden kom det et par karer og viste fram en kritthvit måse, som hadde blitt funnet død, like før jul året før. Det ble bekreftet at dette var en ung ismåse, til vanlig en art som holder til i Arktiske områder. At den hadde havnet i Vera var ikke mindre enn en sensasjon! I årene som fulgte ble årlig ringmerking en viktig aktivitet for å avdekke noe av områdets vårtrekk-hemmeligheter. Strådalen, Sveet og Sisselvolden var ypperlige lokaliteter for denne aktiviteten, som i hovedsak ble organisert av fugleforeninga og tidligere lærer ved Vuku

68

ungdomsskole (1971-74); Knut Krogstad. Lappspurv, heipiplerke, enkeltbekkasin, gulerle, gransanger, rødvinge, mål- og gråtrost, bok- og bjørkefink, er noen av artene som var en tur innom mistnettene, før de lykkelig ble satt fri med en aluminiumsring rundt foten. Den mest morsomme arten var en fangst av en sivspurv. Ikke bare ble den fanget og ringmerket, men den dukket opp og ble fanget under samme busken to påfølgende år. Fascinerende når man tenker på at den har vært ned til Sør-Europa et par ganger på mellomtiden. Så langt bekrefter vår sporadiske ringmerking at Vera er et meget interessant og betydningsfullt rasteområde for lokale fjellhekkere, som venter på at vintersnøen skal forsvinne på hekkeplassene i fjellet. Området er også en viktig innfallsport for de trekkfugler som kommer tilbake fra vinterkvarteret og skal inn til Norge igjen (øst-vest trekket).

Fuglefaunaen i Vera er utvilsomt mangfoldig og spennende. De siste årenes interesse fra en økende mengde fuglefolk med kikkert, teleskop og kamera i bagasjen, har gitt flere overraskende observasjoner. Igjen er det vårtrekket som blir viet størst oppmerksomhet. Duetrost er den nyeste oppdagede trekkarten. Øvre Helgådalsområdet har de siste 3-4 årene trolig et av de største volumtrekkene av denne arten i landet og vi finner den selvsagt i Vera. Skjeand, knekkand, stjertand, svartand, sangsvane og horndykker er noen av celebritetene man har truffet på i og rundt Veresvatnet. For noen er det rovfugler som teller og i år hadde Vera besøk av en storskrikeørn – uten at noen så den! Fuglen ble utstyrt med en radiosender da den ble merket som unge i Estland og ble døpt “Tönn”. Satellittsporet viser at den hadde to besøk på sørsiden av Veresvatnet i vår! Storskrikeørn er en art som holder til fra sørøstlige Finland og østover. I Norge


Den vanligste og mest kjente rovfuglen i fjellet er fjellvåken. Foto: Inge J. Indahl.

Steppehauk ble for første gang i Nord-Trøndelag sett i Vera. Foto: Inge J. Indahl.

er den en svært sjelden gjest. Her bekrefter moderne metoder at den var i Vera. En annen sjelden rovfugl som ble dokumentert ved Sørmoen 16. mai 2010, var steppehauk. For første gang for fylket! Denne har tilhold enda lenger øst enn storskrikeørna, men har vært sett oftere i Norge. Utenom disse to rovfugler nevnes amerikakrikkand –en nordamerikansk art som dukket opp ved Sveet også i 2010. Den skiller seg i hovedsak fra vår krikkand ved å ha en hvit loddrett stolpe på brystet og sidene (se bilde). Besøk av sjeldenheter er med på å skape større nysgjerrighet og interesse for et område – og er et gyllent krydder for mange fugleinteresserte. Vera er i særklasse et slikt område - et rikt lokalt fugleliv, en oversiktlig rasteplass under vårtrekket og en invitasjon til sporadisk besøk av sjeldenheter. Det blir nok mange turer til Vera i årene som kommer.

Ringmerking har gitt mye nyttig kunnskap om fuglelivet i Vera. Her fra 1994 hvor Halvor Sørhuus foreviger en rødstilk fanget i Strådalen. Foto: Knut Krogstad.

Dobbeltbekkasinen er absolutt en fjellets fugl. Foto: Inge J. Indahl.

En afrikatrekker som det alltid er stas å møte på i naturen. Dobbeltbekkasinen er absolutt en fjellets fugl. Foto: Inge J. Indahl.

Dette er amerikakrikkanda, skilles hovedsakelig fra krikkand på den hvite stolpen. Egentlig en nordamerikansk art. Foto: Inge J. Indahl.

69


70


Fiskeørnas rike Foto: Alf Roksvåg

For noen år siden oppdaget jeg et fiskeørnreir. Reiret var da tomt, men neste sommer besøkte jeg reiret på nytt, og da var ørna på plass. Siden har jeg besøkt reiret hver sommer, og ørna har aldri skuffet meg. Opptil tre ørner (foreldre og unge) har jeg sett samtidig ved reiret. Og til sommeren blir det nok et nytt møte.

71


Til Holmenkollen med

Foto: H책vard Elnes.

i blikket

72


Så var ventetiden endelig over og vi var klare klare for avreise til Ski-VM i Holmenkollen. Nesten 1 år med nitidige forberedelser var over, og finaledagene var endelig kommet. Åtte spreke og nesten ungdommelige helgådalinger, på sitt livs reise til nostalgiske Holmenkollen.

Av: Odd Helge Roksvåg

I tillegg til undertegnede hadde vi med oss finansfyrsten Johannes Overmo for å holde orden på pengene. Håvard Elnes var med for å forhindre at vi ikke gikk oss vill i gamle resultater. Det den mannen ikke vet det har ikke skjedd på en idrettsbane. Næringslivet var også sterkt representert. Storcoopene Kjell Kulsli

og Rune Reinås hadde forlatt sine butikker på Domus for å bli med på det store eventyret, og Kjell Ottermo hadde endelig kommet seg ut av felleskjøpsdressen. John Gomo var som eneste bonde viktig for turen da mat var det vi skulle leve av, i utgangspunktet i hvert fall. Sistemann på laget var broder Alf som skulle ta

Tirsdag 1. mars

Utreisedag

regikk uten noen Turen nedover fo Vi fikk en enorm form for dramatikk. fra Gardermoen og opptur på bussen gamle kjenning fra inn til Oslo, da vår Eldar Rønning tok Veressjøen Rundt edalje på 15 km. en knallsterk sølvm ard bebudet at Håv klassisk. Teamleder re vi kom fram til dette skulle feires ba m Rune hadde n so den store leilighete taden. Som alltid leid til oss i hoveds ntakter i toppko lønner det seg å ha e teamlederen , no sjiktet av Coopen gt. Sølvmedaljen til nøye hadde planla feiret, noe jeg ikke Eldar ble behørig inn på her. Noen skal gå nærmere vi jo ha... hemmeligheter må

bilder av alt som skjedde på turen, både nattlige hendelser og idrettsbilder på dagene - en svært krevende oppgave. Teamet var håndplukket av teamleder Håvard Elnes. Selv var han sikker på at dette var den sterkeste ekspedisjonen som noen gang hadde lagt ut fra Helgådalen.

Onsdag 2. mars

Mimredagen

Ble helt sjokkert da vi våknet. Hadde vi virkelig feiret Eldar Rønning sin sølvmedalje så hard t at vi var så omtåket på morgenkvisten? Heldigv is var det ikke feiringen kvelden før, men den berø mte Oslotåka som hadde kommet over oss. Null sikt , men en fantastisk duft av egg og bacon møtte oss kl. 07.00 Som den ryddige gjengen vi var, hadde vi opp nevnt to stk. hver morgen som skulle ordne frokost – og hvilken frokost. Ingen av oss savnet kvinnfol k på kjøkkenet denne morgenen. Som første par ut hadde Rune Reinås og Kjell Kulsli lagt lista veld ig høyt for oss andre. Frokosten denne dagen ble en flott mimrestund. De idrettslige opplevelsene kan oppsum meres med et ord denne dagen. ”Skaddtjokt som vi sei oppi Helgådala”. Det var denne dagen vi had de de beste billettene inne på stadion, så nært løperne at vi kunne ta på dem, men for å ta på dem måt te vi jo se dem! Hørte bare et sus hver gang en løper skled forbi. Vi måtte hjem for å se høydepunktene på TV fra lagsprintene for å vite med sikkerhet hvem som hadde vunnet. Sportslig nedtur, men kjempeop plevelse å ha vært oppe i Holmenkollen - selv om vi ikke hadde sett et fnugg av Holmenkollbakken i tåka. På kvelden hadde vi noe helt spesielt å glede oss til, vi hadde invitert de gamle skiheltene Odd Mar tinsen og Gjermund Eggen på middag.

73


Middag med Gjermund Eggen og Odd Martinsen

deres rom og d Jensen, kommet inn på un dm Od r ne 66 19 fra Harald Grønre skimesterskapene et. I tillegg til dem skulle lag t ter sen pre For de som husker de sto r ske hu 3. etappe. Hvem ene legender. Hvem 2. etappe og Ole Ellefsæter gå gen nin til 1978, så er disse to menn i ila 5-m måtte Odd og legendariske ord fra skulle gå 1. og 4. etappe som m de av ikke Jarle Høysæter sine d”. un n sagt og forlatt å må du komme Gjerm bestemme selv hadde ha d un erm Gj Holmenkollen i 1966? ”N og en ug mesterskap og bli pålagt gran på Gratisha met. Førstereisgutter i et rom Bakgrunnsbildet var ei kusjoner hadde shistorie! Etter mange og lange dis lg? va t sån et klokka på skjermen. Idrett ms du for rte og Gjermund lle vi få møte våre seg for at Odd skulle sta t tem bes Denne kvelden i Oslo sku de rSto i triumf med gull orm da vi spaserte inn fetten ble en stor norsk Sta . tte slu av helter. Spenningen var en mo ter Ot på stafett-Martin, staden. Selv Kjell ebane. Dette var starten mm hje på torvets Gjestgiveri i hoved og , ler øv e startetapper i enorme Felleskjøpst er hvert ble kalt, sine mang ett n ha som hadde tatt av seg sine ver n de . Selvsagt var det internasjonale renn. pyntet seg for anledningen e helter og oss dde fått i stand dette ha som s inå Re samtalen mellom de gaml ne Ru som te er Ett densvan t ale lok e store disse karene inn i det ærverdig oppdaget vi virkelig hvor , lig liv k gik møtet. Han geleidet oss . ter hel re m bordet der vi ge, men akk så sto og var. Mange kom borto rt væ e dd ha og der satt de – helt vanli e ng ma e ggelige opplevelser telle oss at han hadd le slå av en prat. Alle hy vil og t sat Odd Martinsen kunne for , takoss n en ermund Eggen holdt en en fra større navn må ta en slutt, så da Gj invitasjoner denne kveld fekt per en r dette maten de hadde fått, va for ale ket men hadde valgt oss? det r ett va idr n m ste ten gikk lett mello . Etter hjemkom Maten var nydelig og pra slutt på en perfekt kveld in art t-M fet tt sta å få sove, tenk vi hadde mø elig nsk va skamerater. i n tte VM afe lo-st Os n fra te oss om VM tredobbelte verdensmestere n de Gjermund og Odd fortal og et. ap rsk ste stereisgutter i me Eggen. i 1966. De var begge før stre- 1966 - Gjermund rik lte ka de som , en” Om kvelden hadde ”Riks

Disse guttene har tilsammen 11 OL- og VM-medaljer og en drøss med NM-gull. Fra venstre: Rune Reinås, Gjermund Eggen, Odd Martinsen og Johannes Overmo. Foto: Håvard Elnes.

74


Skaidd - skaidd. Foto: Alf Roksvåg.

Ar tikkelforfatteren på frokosten. satte en høy standard Foto: Håvard Elnes.

til Reinås De siste forberedelser agjort. unn er dag -års sin 50

Foto: Håvard Elnes.

Torsdag 5. mars

– 50-årsdagen Ny dag - nye muligheter og en savnet T-skjorte. kjempeopplevelse. Et mer Håvard sin velbrukte Everk T-skjorte var sporlø nydelig byggverk enn den st nye Holmenkollbakken forsvunnet. For første gang finnes kanskje ikke i hele på turen savnet vi kvinnverden - bare spør Kjell Kulsli folk til litt rydding, ”hen skull du ha verri Kari”. . Den eneste skuffelsen va Dagen var også preget av r at vi ikke fikk med oss at Rune feiret sin 50 en ny nord-trøndersk VM årsdag. Alt fra denne fei ringen er dessverre sensu-medalje fra Kollen. Dessverre lyktes ikke Anders rert bort av Helgådalsnytt Bardal i 2. omgang. Turen sin redaktør – så beklager fra Kollen og ned til byen ingen avsløringer her. var en fantastisk opplevel se hver dag. 10-tusener sku Fortsatt var tåka like tet lle ned og inn på T-bane t ov n lig under damestafetten rop er Oslo, men plutse- samtidig. Dette kan ikke bes krives med ord - det må te Kjell Kulsli: ”Sjå Holoppleves. menkollbakken!” Men før vi andre hadde snudd oss mot den retningen vi tro Vel hjemme i leiligheten dde bakken var, hadde de ble vi enige om å dra på n premieutdeling i sen forsvunnet igjen. I mange trum, men hva var det? timer var Kjell den eneste Vi så absolutt ingenting. Så ma helgådalingen som hadd e sett den nye Holmenko nge rygger har jeg ikke set ll- verken i skiløypa elle t bakken. Ut av tåkehavet r på Veressjøen Rundt. Ma kom Marit Bjørgen som t var det ikke mulig å oppdrive ei snøkjerring og sikret oss i Oslo sentrum. For første gullet på damestafetten. gang kjente vi et snev av Endelig hadde vi sett gli hjemlengsel, men den varte mt av en av våre størst e ikke lenge da vi havn idrettsutøvere, men det sku et på en pizzarestaurant lle komme mer. På etterlike ved der vi bodde. Her ble middagen kom sola til Ko llen og med den - den ny vi servert den nydeligste e pizza av en av våre flotte hoppbakken. Hoppren nye landsmenn. Takk og net denne kvelden ble en takk! Du reddet oss fra sultedød en.

75


Endelig fikk vi se Holme

Foto: Alf Roksvåg.

nkollen.

r kø. Kø og atte ksvåg. Ro f Al : Foto

Fredag 6. mars

– Gulldagen net på at den Denne natten ble jeg for første gang min av Rune sin leiligheten vi så sjenerøst hadde fått leid likevel. Våknet datter, ikke var så stor som jeg trodde lyden kom fra med en forferdelig lyd fra nabosenga, g med å drive sengen til Johannes. Han var i full gan det var blitt fram all olderskogen i Røesgrenda. Bra bedre vær til slike uteaktiviteter. savnetsak. Denne morgenen våknet vi til turens le vi så gjøre? Alf sitt kamera var borte! Hva skul måtte ha noen Uten fotograf duger ikke heltene. Vi likk. Heldigvis til å dokumentere alle våre store øyeb akompis fra ble det funnet igjen hos vår store pizz kvelden i forveien. Vårt skrytealbum var sikret!

76

store øvelHerrestafetten er for mange av oss den sikret oss det sen i et skimesterskap. Da vi hadde men det skulle gjeve gullet var vi alle i kjempehumør, ikke vare lenge. på mobilen Vel hjemme tikket det inn en melding til meg fra Hilda: ”Flom - kjelleren full av vann”. hjem med Etter en telefon hjem vurderte jeg å dra at ekspedisjoførste fly, men Håvard insisterte på hadde jeg hatt nen måtte fullføres. Vann i kjelleren Holmenkollen mange ganger, mente han, men VM i show must var en engangshendelse for oss, så ”the go on”.


Lørdag 7. mars

– Bydagen

en damer på på byen, men ut lite penger se le ul sk vi at forhånd søkt. Så dde vi avtalt på gang polet ble be en Denne dagen ha e sus over shoppingen. Ikke en n brukt i Oslo sentrum. Var jo e no is bl ed ke t ik sp ke t ek sø de n be slep ble gen har vel inge her var ingen TV-skjerm så da e l nn ar de K te på uk e m men som vi br gør - Val Di Fiem vi Therese aen i Bjørvika, er an rr op -a m M no V in e st ” ”snåptur telt til ne opplevde vnet til slutt i et spekemat. Her ble det ingen kortvarig. Vi ha servert den fineste italienske n en anne kveld no n vi en t e it bl sl er ut H . Mer le sovnet veldig Johan. på TV-skjermen individuelle VM-gull. Tror al lde det! p lø llgu tt si første Johaug dårlig bi n av Therese sitt nnen. Ikke noe sus over feiringe e av Therese Johaug på netthi bild tidlig – med et

Kalla på vei mot sølv i damestafetten. Foto: Håvard Elnes.

Søndag 6

. mars

Hjemreiseda

Kjell Ottermo, Håvard Elnes, Odd Helge Roksvåg og John Gomo foran majestetiske Holmenkollen. Foto: Alf Roksvåg.

gen

Rune og Jo h og ble hje annes ofret seg so mme for å m rydde den ryddegutter Vi andre n e dag d r o til Koll Northug ta en for å en. h je m nok et se Petter skapets st 5-mils ør dere. På e ste opplevelse for gull. Mesteross nord-t tt rønOslo S ig ermiddagen var vi jen, der teamleder alle samlet på med at de en th fattigere b adde vært en flott konkluderte tu y men nye da vi ”helgådaling r. Oslo ble en eventyr v an” dro h en je verden. Planleggin ter oss ute i den m, store gen til ne var det sto ste års utfl re en stor he temaet på hjemtu ren, men ukt mmelighe det er t. Skal du i 2012? D vit a år. Takk fo må du kjøpe Helgå e hvor vi dro dalsnytt n r følget de tte året! este

77


Nogen noteringer fra

jubileumsåret 1930 Opptegnelser etter Olaf Storholmen

Våren. Allerede først i mars tok det på å bli bert, og det var ein varmetemperatur so høg at det var dei færreste som mintes noko liknande. Men når godveret tok til så tidlegt på året, er det sjelden treff at det vedvarer til sommaren kommer. Det vart da allikevel ikkje noko nemneverdigt vinterver. Litt snø i april og nokre kuldegrader, mere berv og telelaus jord igjen i skilnaden på april og mai.

Alle heldt på med våronna fyrst i mai, ja jamvel mange byrja sist i april. I maimånaden som det ellers pla vera berre surver, vart det eit sommarver, ja som sa seks og. Jorda grønska og trea likeeins. Alt var i sin herlege prydnad først i mai. Husdyra fikk ut å beita først i mai, og endåtil i april. Åker og eng var på god veg i midten på juni, ikring skilnaden på juni og juli byrja dei fleste med høionna. Det vart ikkje noko langvarig høionn skal eg tru. Nei, høiet vart tørt nesten på same dag som det vart slege. Noko rikt høiår kan lang ein ikkje seia det vart. Det langvarige godver hadde vorte til skade og på eit vis, serleg åt dei som hadde jordi si i sørhelling og mykje grundlendt jord, for graset ”skein” som ein segjer, det turkast mens det stod. Om ein to-tre vikor var alt høi i hus, og da på ”røde rappet” til å skjera bygg og havre som vart ståande ein sjuåtte dagar til tørks, så det var mange som fekk smaka mjølet av årskornet jamvel først i august. I skilnaden på august og september tok dei fleste til med potetopptakinga, og det vart eit drygt arbeid, for ei slik potetavling skal ein no ikkje få sjå maken til da. Når poteta er i kjellaren er alt som heiter onnarbeid for sommaren fråseggjordt, og det

Olaf Storholmen

78

var no midten av september. Men vinteren var ikkje på gang enda, nei, den same varmen vedvarte utover høsten, ja heilt til november, da byrja det med litt kulde og snø. Dette vart ein oalmindeleg lang sommar. Her må også nevnes litt om festlighetene på Stiklestad. For det mesta kvar helg utover fyresommaren var det stevner der og det samledes mykje folk til desse stevnene. For eksempel på ungdomsstevnet var det samlet ca. 15000 mennesker. Men på selve Olavsdagen vart det da atskilleg mere ja. Olavsdagen opprant som alle andre dagar med steikende varmt solskin og litt sydlig svak bris. Alt tidleg på morgonen tok det til å koma folk dit. Men det vart no middag før dei siste kom. Det var pryd og prakt over alt på Stiklestad denne dagen, i alt ca. 100 flagg flagra i vinden. Det vart fest kan henda, med taler av Kong Håkon, biskop Johan Lunde fra Oslo og den svenske biskop Søderblom og mange andre. Ein stor matresturang var det der, og mange små frukt- og kaffesalg her og der. Der var samla ikkje mindre enn 45000 mennesker på Stiklestad denne dagen. Det var folk frå mest alle land i Europa, og ein stor deil fra Amerika og. Av biler var det omkring 4000 som kom og gikk uavladelig. I Nidaros var det utstilling heile sommaren, så for den som hadde lyst til å fylgja med i litt av hvert vart dette ein minnerik sommar.


Olaf Storholmen 1956 Søndag 8. januar 1956 starter Olav Storholmen og Rolf Olsen på rypefangst i Skjækerdalsfjella. Leide traktorskyss opp til Bringsåsvollen, fraktet derfra utstyret på skikjelke ned til Svensklunet, noe av utstyret ble igjenlagt der for senere avhenting. Ankom til Storvukuvolden i skymingen i god form. Storvukuvolden skal være hovedkvarter for fangsttiden. ”Ganske bra losji”. Utrykkning til Lakatjønntrakta, fint vær, ca. 5 minus og frisk bris, tegn til bra med ryper. Såg også to ørner som for og undersøkte om ryper i trakta, det blev utsatt 83 snarer. 10. januar: Same vær og temperatur, fin fangst. 18 stk. ryper på 83 snarer, såg 2 rypeflokker, satte ut 51 snarer, tok så ein tur til Svensklunet med rypene og tok med matbør derfra. Anstrengende dag. 11. januar: Været som før, men litt hårdere vind og litt snørokk iblandt. Plukket 14 ryper og satte ut 61 snarer. Ingen skadde ryper hittil. 12. januar: Same værtype, vinden fra sydøst alle dager, snødekt. Plukket 11 ryper, satte ut 27 snarer, benyttet en del av dagen til å ordne med ved. 13. januar: Same vær, vindstille. 8 ryper, satte ut 52 snarer, det ser ut som rypa har dradd ut or trakta etter tilgangen å dømme. 14. januar: Same vær, vindstille, inga omsjåing av snarer, satte ut 86 snarer. Olsen skjøt en rype i grålysingen fra buveggen. 15. januar: Fint vær 10 minus. Plukket 13 ryper. 86 snarer blev ikkje omsett, svært dårleg med ryper i trakten. Tur til Svensklunet med rypebør. Besøkte Odd Green og Edin Elnes som for tiden driver tømmerkjøring der. 16. januar: Strålende vær og føre, ca 12 minus. Såg om 86 snarer, plukket 14 ryper, satte ut 80 snarer. 17. januar: Ca. 8 minus. Litt vind, plukket 10 ryper av 166 snarer, satte ut 31 snarer. 4 ryper oppspist (av rypefalk troligen) de siste to dager 474 snarer utløst hittil. 18. januar: Ca. 10 minus. Sydøstlig kuling og snøfokk, samtlige snarer blev omsett og oppflidd, plukket 30 ryper, 4 ryper oppspist av rovfugl, 10 snarer utsatt. 19. januar: 10 minus. Vind fra nordvest først på dagen, senere stilt. Samtlige snarer omsett og oppflidd, plukket 13 ryper, utsatt 8 snarer, 1 rype oppspist av ørn. 20. januar: 5 minus. Vind og snøbyger fra nordvest, snarene ansees for å være delvis nedsnødd, mer snø i vente, vi anser det for beleiligst å ta en tur hjem og anse været et par dager. Det blev et snøfall dagene framover, ca ½ m og til sist en forykende østavind med snøfokk og kulde omkring 20 minus, vi blev hjemme til 31. januar. Veien oppover var da devis igjenføket og helt uframkommelig med bil. Vi hadde da inga anna råd enn å renne på ski hele veien. Til en forandring skulde vi ta turen over Skjækerdalen over Hardbakskaret og til Storvukuvolden. Vi regnet med oppløpende føre hele veien, men dessverre slik var det ikkje, på nordre side av Skjækra lå snøen like løs, det

ble en slitsom tur . Kl 1 ankom vi til Voldasætran, kvilte der 1 time og ankom til Hardbakvolden kl halv 5, åt og drakk kaffe der og kl 5.30 startet vi derifra, det var da adskillig mørkt. Turen over fjellet må betegnes som et vågespill, mørkt var det, så det var vanskelig å sjå terenget, det var et hell at det var vindstille, for kulden var henimot 30 minus. Turen tok ca 5 ½ time over fjellet, vi kvilte oss da litt ved Storbekkstua og kokte litt purreløksuppe der. Kl 11 om kvelden ankom vi til vårt losji, ganske utkjørt. Vi blev helt enige om at en sådan tur vilde vi ikkje gjøre opp igjen om vi så hadde vorti tilbudt hundre kroner hver. Støl og lemster tok en da fatt på arbeidet. Mere fangst. Det blev oppflidd ca. 40 snarer og ellers hugget litt ved, 1 rype var dagens fangst. 2. februar: Litt mørkt fra morgenen ellers pent vær, ca. 10 minus, plukket 7 ryper og flidde 105 snarer. 3. februar:18minus. Ellers pent stille vær. Flidde 75 og satte ut 25 snarer, plukket 12, 2 stykker var skadd og en oppspist. 4. februar: Mildt vær, litt snøyr flidde opp ca 150, plukket 7, derav 1 ribbet for fjær og 4 oppspist av rev.

Lagt ut for utstyr til fangsttur 5 l parafin kr messingtråd ” termometer ” traktorskyss ” 2 avgiftskort ” messingtråd ” telefon, Øra ” telefon, Ulvilla, 2 ganger ” telefon, Skjækerfossen ” telefon, Kulsli ” telefon Stene, Vuku ” del av riks.tlf. til Oslo ” telefon til Stene, Vuku ” Frakt av ryper ” Kr 21.01.56 Solgt 130 ryper 3 ”

à kr 4,20 ” ” 3,Tils. kr

2,30 12,00 2,35 25,00 21,00 4,50 0,80 0,40 0,20 0,20 0,20 1,80 1,20 1,00 71,95

= 546,= 9,555,-

79


En eventyrlig reise < Kreml Vasilij-katedralen pü den Røde plass. Legg merke til de typiske løk-kuplene.

80


”Ge-donk, ge-donk, ge-donk”. I halvsøvne registrerer jeg jernbanehjulenes monotone slag mot skinnegangen. Vi er om bord på Den trans-sibirske jernbanen - på vei inn i et etterlengtet eventyr. Av: Anders Tosteigan Bendiksen Foto: Per Storholmen

Jeg vrir meg litt på den steinharde brisken og blir mer bevisst og tenker tilbake på det siste døgnet. Selve turen startet om ettermiddagen 12. august da vi gikk om bord i toget som skulle frakte oss de vel 7000 km fra Moskva til Beijing. Vi var et reisefølge på 18 personer pluss reiseleder Joar og den svenske guiden Magnus.

> Moskva Døgnet i Moskva hadde vært en positiv opplevelse. Allerede på turen fra flyplassen og inn til hotel-

let kunne vi betrakte monumentale bygninger i form av kirker og palasser og russisk ingeniørkunst formidlet av en hovedgate med fire filer i hver retning. Et besøk på Metroen samme kveld forsterket inntrykket; en unik kombinasjon av effektivitet og skjønnhet. Bildet av russeren som utelukkende interessert i lediggang og vodka var for alvor i ferd med å blekne. Metroen må bare oppleves. De tørre fakta forteller at den underjordiske jernbanen ble åpnet i 1935. Den er bygd i tre etasjer med en totallengde på over 900 km. På hele strekningen er det 200 jernbanestasjoner, og det går

et tog hvert minutt. På det dypeste er banen 80 m under bakkenivå, og den frakter 8-9 millioner passasjerer hver dag. Guiden kan fortelle at da Metroen ble bygd, kom frivillige i sin fritid og jobbet gratis. Russisk æresfølelse! Beundrer du dette, kan du også la deg imponere av de storslåtte mosaikk-kunstverkene på Metroens vegger og tak, alle med motiver fra russisk historie. Russerne elsker sin fortid og sine nasjonale hendelser og helter! Etter å ha overnattet på et flott hotell, er neste dag viet sight-seeing i Moskva. Og der blir det mange høydepunkter, først og fremst besøket på Kreml. Da vi kom inn på Den røde plass, var det som å ta et steg inn i verdenshistorien. Her var åstedet for de mange 1. mai paradene i Sovjetunionens storhetstid. Men i dag står

Midt i Moskva ^ Her står de to “Bynahaugguttene” på midtpunktet i Moskva. En russisk babuska beskuer de to herrene bakfra. Hun tenker vel sitt. > Kunst Eksempel på mosaikk-kunst nede på Metroen. Motiv fra russisk historie.

81


ingen partipamper og vinker i det krigsmateriellet ruller forbi. I dag forbereder Kreml seg til en militær tatoo-konkurranse. Historien forandrer seg fort. Russerne hegner fortsatt om fortiden. Et synlig bevis for dette er de lange køene for å komme inn i mausoleet der Lenin ligger på ”lit-de-parade”. De russiske herskerne har kommet og gått, vært beundret og bejublet for senere å bli fordømt. Men Lenin holder stand!

> Trangt om tog-plassen Samme ettermiddag befinner vi oss på Jaroslavskij-stasjonen hvor vi venter på togavgangen. I adkomsthallen er det et yrende folkeliv og du får det første inntrykket av det mangfoldet av folkeslag som lever innom Russlands grenser; her er folk med europeisk avstamning sammen med folk med mer asiatisk preg. Etter kort ventetid rygger toget inn på stasjonen, og vi får det travelt med å finne vår vogn og vår kupé. Reisefølget har en vogn for seg selv og deler den bare med fire konduktører. Her er det i alle fall flust med personale. De fire kinesiske ”statsansatte” har bare èn vogn å betjene! I det vi går om bord i toget, ser vi en ”bylt” som ligger på perrongen. Det står to politikonstabler og fire konduktører rundt det som viser seg å være en person. Senere oppdager vi

at personen som er en ung dame, har køye i vår kupé. En får ta skikken dit en kommer! Kupeen var ganske liten, ca. 2mx2m. Den har fire køyer og et lite bord, og her skal bagasjen også ha plass. Kupeen har ett vindu og en skyvedør vender ut mot korridoren. Her skal vi tilbringe de syv døgnene det tar før vi er i Beijing. Turen kan starte og vi har 7865 km foran oss. Tanker på trangboddheten er snart en saga blott. Nå må en nyte hva nytes kan! De første timene går gjennom sentrale strøk øst for Moskva. Byer og tettsteder farer forbi i 100 km/t. Svære blokker i russiske farger, turkis og blått dominerer. I utkanten av byer og tettsteder ser vi de typiske datsjaene; frodige kjøkkenhager med frukt og grønnsaker som er et særtrekk med Russland. Etter et par dager nærmer vi oss Uralfjellene. Her blir bebyggelsen mer og mer spredt. Byene og tettstedene bærer preg av mer forfall og jordene på de svære kollektivbrukene ligger brakk. Det er et paradoks at så mye lettdrevet og god jord ligger ubrukt i en verden som sulter. Etter 1777 km passerer vi obelisken som mar-

kerer skillet mellom Europa og Asia. Stedet passeres seint på kvelden og i storbyen Jekatarinaburg er vi ved midnatt. Det er totalt øde på stasjonen. Her er det ingen gateselgere å oppdrive og stasjonen ligger i utkanten av byen som er sparsomt opplyst. Det var i denne byen tsarfamilien ble satt i fangenskap og likvidert i 1918 som følge av den russiske revolusjon. For mange av oss ble Ural en skuffelse. Den som hadde ventet seg høye fjell og bratte klipper, den tok skammelig feil. Terrenget steg bare jevnt og trutt. Grunnlaget gikk over til bjørkeskog, og etter hvert ble bjørka mer kortvokst. Etter 2716 km kom vi til Omsk. Omsk var et av de stedsnavnene som satt i mitt barndomsminne etter å ha lest ”Tsarens kurèr”. Omsk-TomskIrkutsk var selve drømmeformularet som for mitt vedkommende satte hele reiseprosjektet i gang. Slik kan en drøm som har ligget latent i 60 år, plutselig bli realitet. Man skal ha

Reisefølge Ekteparet Galina og Vladimir i den russiske spisevogna. Bak står vår reisefølge Kathleen som vi delte kupé med.

Russisk datsja Disse frodige kjøkkenhagene er et særtrekk for Russland

82


drømmer, men det er svært viktig å realisere dem - da har du gjort noe positivt for deg selv. Så egoistisk er det lov til å være. Livet om bord på toget besto av faste rutiner. Frokost ble servert i spisevogna, og på hele turen mens vi var på russisk territorium, var vertskapet russisk. Og Galina og Vladimir gjorde hva de kunne for å servere enkel, men god mat. I tillegg til faglig dyktighet hadde de en god porsjon humor, og prøvde så godt de kunne å konversere på russisk ispedd noen engelske fraser. Men det var ikke tid for lang avslapning etter maten, for de hadde ansvaret for alle passasjerene på det 18 vogner lange toget. Turen fra kupéen til spisevogna gikk gjennom gangen på 7 mellomliggende vogner. Denne vandringen kunne være en utfordring der vi slingret oss fram som best vi kunne. Hva foretar du deg i alle døgnene du er om bord? Det meste av tiden gikk med til å se og betrakte landskapet der det suste forbi. Nå fikk vi anledning til ved selvsyn å betrakte naturen i verdens største land. Du kunne se og kommentere sammen med de andre i reisefølget. Noen

hadde observert en merkverdighet, en annen hadde lest noe interessant om steder vi passerte og ga oss andre del i sin kunnskap. Og veldig mye informasjon var å hente hos turleder Joar og guiden Magnus som var et levende leksikon.

> Bajkalsjøen En av de største attraksjonene vi så i det sørlige Sibir var Bajkalsjøen. Den enormt store innsjøen skal i følge leksika romme ca. 20 % av jordens ferskvannsreservoar. Den er over 600 km lang og gjennomsnittlig

Bajkalsjøen sett gjennom kupévinduet i gråvær.

Den trans-sibirske jernbanen Anders foran vogn nr. 11 som inneholdt vår kupé.

83


10 km bred og dybden er flere steder 900 - 1000 m. Denne severdigheten kunne vi iaktta ved 4-tida om morgenen da vi spiste frokost. For øvrig ble vår lunsj servert kl. 8 og middag kl. 12 den dagen. Næringsinntak resten av det døgnet måtte kroppen selv finne av egne fettreserver. Spisevogna skulle betjene alle om bord i togsettet, så derfor var det vår turnus å få den heller tidlige spiseplanen. Etter hvert ble reisefølget mer og mer sammensveiset. Et aldersspenn fra 35 år til 89 år ble betydningsløst. Det er også et viktig aspekt. Alle var vel klar over at turen ville by på utfordringer. Vi visste på forhånd at komforten i kupéene ikke var etter norsk standard. Brisken var nærmest som å ligge på golvet. Det eneste sengetøyet var et ullteppe og en lakenpose samt ei hard hodepute. Men også det kan ha sin sjarm, og blir du trøtt nok – ja, da sovner du!

Den største utfordringen for mange var nok toalettforholdene (av noen beskrevet som ”interessante”) eller rettere sagt; mangelen på toalettforhold. Det var kun ett toalett som skulle betjene hele vognen. Å si at rommet var spartansk, er ingen overdrivelse. Det eneste ”møbel” ved siden av toalettskåla, var en liten håndvask med en tynn stråle kaldt vann. Toalettpapir og såpe måtte du sørge for selv. Men det aller største problemet kunne være at toalettet alltid ble avstengt mens toget stod på stasjonene. Da det ble skiftet hjulsett på alle vognene på grensa mellom Mongolia og Kina, var det en ”operasjon” som tok 4 timer. Da gjaldt det å ha kontroll over kroppsfunksjonene! Grunnen til dette hjulskiftet var at i Kina var avstanden mellom skinnene ca. 10 cm kortere.

> Nye land - nye inntrykk! Det var døgnet forut vi begav oss inn i Mongolia. Her skiftet både landskap og folkeliv karakter. Vi kjørte i den sørlige delen av Gobi-ørkenen, og turen over den mongolske høysletta ble etter hvert svært monoton. Time etter time så vi bare ytterst sparsom vegetasjon, noen små dyreflokker i form av sauer, kameler og hester og et og annet gjetertelt. Toget hadde ikke mange stopp, og de få gangene det skjedde, fikk vi ikke forlate toget. Apropos stopp på stasjoner – de gangene vi fikk gå ut av toget, måtte vi være ytterst observante så vi ikke ble igjen når lokomotivføreren fant det for godt å dra videre. Det kunne skje bare etter 5 minutter eller kanskje etter 20 minutter. Ingen av personellet gav noe som helst signal!

Den kinesiske mur Her var det bare å nyte utsikten! Det sies at det ligger en død kineser for hver meter muren måler... Den kinesiske mur er ett av jordas 7 underverker, og kan faktisk ses fra månen.

84


At vi var i Mongolia resulterte i at vi fikk mongolsk spisevogn. De fleste reagerte på at her var det ikke noe røykeforbud. Ja, den verste forurenseren var sjefen selv som fra sin sigar konstant sendte skyer av røyk både gjennom munn og nese. Han minte litt om en hvalross som dykker opp og kvitter seg med luft og vann. Maten i den vogna var litt mer fremmedartet, men det fantes ingen valgmuligheter. Overgangen til Kina bød på terrengforandringer. Nå gikk vi inn i et berg- og dal landskap, og utsikten fra kupévinduet ble mer interessant. I stedet for det golde Mongolia, kjørte vi nå gjennom det fruktbare Kina der hver kvadratmeter var odlet. Bøndene gikk med sine bøfler og pløyde åkrene og plantet ris. Andre steder så vi eplehager og appelsinplantasjer. Jeg har latt meg fortelle at ”appelsin” betyr ”eple fra Kina”.

Presis kl. 15.04 tøffet toget inn på stasjonen i Beijing. Kineserne setter sin ære i å være presise! Etter en kort busstur var vi framme ved Jianguo Hotel. Hotellet var en positiv overraskelse hva komfort og service angikk. Å ta en etterlengtet dusj etter sju døgn med ”tørrmopping” var intet mindre enn en himmelsk opplevelse. Her skulle vi bo i fire døgn. Så kunne vi ta Beijing og Kina i øyesyn. Det er uråd å fortelle alt vi var med på. La meg derfor fokusere på fire: Den himmelske freds plass, Den kinesiske mur, turen i gamlebyen og Silkemarkedet.

> Storslåtte Kina Den himmelske freds plass skulle beskues i 35 grader C. Det ville nok by på problemer. Natta før hadde heller ikke vært optimal i det min romkamerat Per og jeg hadde skiftet på å holde toalettet varmt! Resultatet av magesjauen var at frokosten for mitt vedkommende kun bestod av et glass juice. Mare-

ritt ville være å få en akuttserie med tusenvis av kinesere rundt deg. Det begynte bra, og i solsteiken passerte vi det ene tempelet vakrere enn det andre. Her hadde mange keisere latt bygge minnesmerker over seg selv, sine dronninger og elskerinner. Hele anlegget som er på 100 000 m2 (?) bærer preg av storslått arkitektur, men kanskje også en form for stormannsgalskap. Hva det har kostet i form av penger og menneskelig lidelse kan vi neppe forestille oss. Men det er historie. I dag kan vi bare nyte det. Kanskje er det likevel viktig å se ”baksida av medaljen”. Turen til Den kinesiske mur ble en ny påminnelse om herskernes vanvittige ideer. Muren ble påbegynt for mer enn 2000 år siden. Hensikten var å stenge inntrengerne ute fra landet. Etter hvert ble muren påbygd og forbedret, så i dag regner man med at den er om lag 7000 km. Av strategiske årsaker følger muren høydedragene, og en kan neppe forestille seg de anstrengelser dette prosjektet har ført til opp gjennom historia. Og – det er kanskje det viktigste: Muren svarte ikke til hensikten. For

Den himmelske freds plass var alt annet enn fredfull - her var det yrende folkeliv.

85


svikfulle kommandanter åpnet portene for fiendene – for god betaling selvsagt. Ettersom muren er omtrent 4-5 m bred og opp til 6 m høg har det vært litt av et arbeidsstykke. Det sies at det ligger en død kineser for hver meter.

> Store kontraster I sterk kontrast til det moderne Beijing er turen til gamlebyen. Her bor deler av ”urbefolkningen” i et lukket samfunn. Når vi skal transporteres gjennom denne bydelen, skjedde det med sykkeldrosje. Gatene var uhyre trange og krokete og fulle av folk. Oppe på vegger og stolper var trukket det reine skjærereir av ledninger. På rundturen fikk vi komme hjem til ei enke der vi ble traktert med jasmin-te. Et annet sted spiste vi en enkel lunsj. Folkene her levde om ikke i fattigdom så i nøysomhet. Men de virket lykkelige. Kanskje er troen på at rikdom er synonymt med lykke, noe vi vest-europeere tror. Den nest siste ettermiddagen besøkte vi Silkemarkedet. Den store bygningen inneholdt fire etasjer der du kunne kjøpe ”alt”: Klær, smykker, optikk, te, sigaretter og lignende. Det spesielle er at ingen varer er priset. Du må selv gi et bud som da blir gjenstand for en ”budkrig”. Da vi så vidt kom gjennom inngangsdøra,

ble vi ”overfalt” av noen unge damer som mer enn gjerne ville selge bukser – Armani – intet mindre. Det ble forlangt 950 yen, og jeg bød 150! (1 yen er lik 1 kr omtrent). Hun spilte sjokkert. Da jeg fastholdt mitt tilbud, satte hun dådyr-øynene i meg og hevdet: ”My boss will kill me!” Å bli årsak til hennes død, var selvfølgelig ikke hyggelig, men jeg antok at dette var et ledd i salgs-strategien. Jeg gikk ikke høyere og ville forlate salgsste-

det. Men da min reisefelle Per og jeg kjøpte tre bukser til omdiskuterte 150 yen – se da strålte hun. Og så var vi alle tre fornøyde. Siste kvelden ble benyttet til pakking og til å roe ned. En 9-timers lang flytur ventet oss neste morgen. En uhyre begivenhetsrik og interessant reise var til ende.

I gamlebyen Gutta Boys i sykkeldrosje.

Elektrisitet i gamlebyen Her hadde El-tilsynet hatt en formidabel oppgave.

86


Hyillest te Hælgådals Nyitt Æ sett hen å mimmre, me min Hælgådals Nyitt bla, å føle mæ priviligert tå å aille dæm ha. Føstan fikk æ tå faren min, behainla dæm varsomt, dæm e like fin. Hen står e om slækt å hus, gi mæ minna me kjæmpe sus. Son va e oppi da’la i gammel ti’a, sålles levd dæm ferr længe si’a. Menn åsså e de me ståff frå nyar år, ailt denne sammles i føyka, vi les de som står. Inga jul ut’n Hælgådals Nyitt, kjæm du me ainna bla, vil æ itj byitt. Mang ei histori sjer atter dagens lys, frå bidragsytera, å som hærved framby’s. De seies at 40, ingen ailler nu e, å henn jubilaintn, hain vise nu tå de. Nu må vi itj glømm kæm som sett ve rore, som tråkle i hop, å jær de store. Ferr ha de itj virri ferr redaksjons jængen, ha itj blae flaksa son me vængen. Dæm står på, å kromme nakken, så nu vil æ te dæm, rætt dein store takken. Ailder i va’la ha blae fått sånn sukse, vess dæm itj ha årna e son te. Æ gle mæ sålles te å videre fram i tia, å få lesa historia frå Hælgådals Nyitt sine sia. Takke ferr de som hit te hi skjedd, me trifsel, alvår å humor, blae hi spredd.

Ønske Hælgådals Nyitt te løkke som 40 års jubilaint. – Iver’n –

87


Skryteliste

Foran kommunevalget i høst laget de forskjellige partiene sin ”skryteliste” over ting de mente å ha oppnådd siste valgperiode. Dette gav oss ideen til å lage vår ”skryteliste” over lokalhistoriske hendelser Helgådalsnytt har nøstet opp og forhåpentligvis klart å bevare for ettertiden i løpet av de 40 årene bladet er kommet ut.

Av: Johannes Overmo

> Innvandringen til Vera Like før 1800 kom folk fra Trysiltraktene som hadde rugfinske aner og bosatte seg i Vera. Det var Reidar Prestmo som ved hjelp av Inger K. Olsen fra Tørberget i Trysil og Edith Ejner fra Värmland i Sverige laget en artikkel i Helgådalsnytt 1979. Inger K. Olsen forteller at det var denne artikkelen som for alvor vekket interessen for å arbeide videre med saken. Ingers datter May Kirsten Olsen har gjort veldig grundige studier av historien til folket som kom fra Savo-

laks i Finland, først til Sverige, der de ble ”drevet fra skanse til skanse” og etter hvert kom til grensetraktene på norsk side. Nå er Sissel Hermann, som selv har aner fra innvandrerne til Vera, i ferd med å forfatte et teaterstykke som skal oppføres på Tronsmoen i august/ september 2012. Helgådalsnytt har gitt henne interesse for og kunnskaper om emnet. I den forbindelse har redaksjonen i Helgådalsnytt planer om å få reist en minnestein og ei infotavle på Bringsåsvollen om denne

innvandringen. Mange mennesker i Verdal og omegn kan føre sine aner tilbake til disse folkene.

> Bosettingen ved Skjækervatnet Med god hjelp av Nils Chr. Hagen i Ogndal ble historien om folk som ble arbeidsløse når Gaulstad og Mokk gruver ble nedlagt på slutten av 1780-tallet skrevet ned. De flyttet til plasser ved Skjækervatnet og ble boende der til bortimot 1850.

Trond Trondsen sin ankomst til Vera sist på 1700-tallet, slik kunstneren Steinar Berg har illustrert det.

88


> Boplassen Tveråholman Hvis ikke Håvard Elnes hadde skrevet ned historien om Tveråholman på midten av 1970-tallet mens Ragna og Harald levde, ville etter all sannsynlighet historien blitt glemt. En bauta til minne om bosettingen ble satt opp på Tveråholman av Helgådal idrettslag i 1979. > Malså gruver Historien om gruvedriften i Malså var vel kjent for de fleste, men det var både dyktighet og litt flaks som gjorde at Joar Nessemo kom i kontakt med slektninger etter den svenske ungdommen Carl Magni Petterson som omkom under en sprengningsulykke 20. februar 1917. En kassett med intervju av den siste stigeren i Malså, Andreas Bakken, gjort straks før han fylte 90 år, var grunnlaget for Håvard Elnes’ artikkel som han kalte ”Carl Magni Pettersons siste skift” i Helgådalsnytt 1991. Da Hans Rotmo leste denne artikkelen fikk han straks en klar tanke om hvordan han skulle bygge opp teaterstykket fra Malså, hovedrollen skulle innehas av den svenske ungdommen og dødsulykken danne avslutningen. Hans Rotmo hadde i lengre tid tenkt på å skrive et teaterstykke om livet ved Malså gruver. Arnulf Haga gjorde en veldig god regijobb, og Malsåspelet ble en gedigen suksess. Det var i forbindelse med reframføringen av Malsåspelet Malsåspelet

i 2000 at tanken om å få kontakt med noen av slektningene til den forulykkede tok form, og Joar lyktes. Carl Magni hadde tre brødre, og etterkommere etter alle disse kunne komme hit i 2001 og overvære avdukingen av ei minneplate plassert ved inngangen til gruva der ulykken skjedde i 1917. Inge Granheim og artikkelforfatteren fant ei steinhelle i Malsåa som ble kjørt fram og påført tekst og satt opp på Carl Magnis gravsted ved Vuku kirke året etter. Heldigvis var gravstedet ikke brukt flere ganger.

> Fotoarkivet Hvor mange timer Arnt Kjesbu har brukt på fotoarkivet siden han ble med allerede første år i 1972 vet han vel ikke en gang selv, men det blir mange årsverk. Alt gratis. Bjørn Inge Langdal laget et dataprogram for arkivet for snart 20 år siden. Det har skjedd og skjer en enorm utvikling på datasiden, så arkivet er nå modent for en oppgradering. Men lagringskostnadene går stadig nedover. Arkivet begynner nå å nærme seg 15000 foto, de aller fleste har vi gode opplysninger på.

> Strådalssamene Ingvald Heine Tronsmo og Per Ward var de som hovedsakelig ga oss de opplysningene Helgådalsnytt har fått på trykk om samene som bodde i grensefjella. Vi har ikke fått til noen helhetlig historie om disse folkene. Tradisjonelt har samene ikke ansett det å få sin kulturhistorie på trykk som noe viktig.

> Hjemmesiden Det var Bjørn Inge Langdal og Joar Olav Nessemo som gjorde grovarbeidet med sidene. Oppdelingen av folketellingene for den enkelte heim var en viktig og krevende jobb. Heimene er gruppert i grender. Det som her er samlet danner et solid utgangspunkt for boka Heimer og folk som vil komme senere.

> Annet Det er hevdet at det finnes inga bygd i Norges land som har sin lokalhistorie bedre dokumentert enn Helgådalen. Foruten Helgådalsnytt som nå kommer ut for 40. gang kan nevnes:

89


> GPS-registreringen Vi har fått registrert de aller fleste heimer det har bodd folk på etter 1800, i alt vel 100 heimer som ikke er bebodd i dag. Alf Roksvåg på Verdal kommune har vært en god kontaktperson slik at koordinatene er plassert på kommunens kartverk. Det var på høg tid at denne jobben ble gjort, mange av våre informanter er nå døde. Men ved hjelp av lokale kjentfolk har jobben gått bra. I utmark blir registreringen nøyaktig, ei kjellergrop og noen steiner viser plassen heimen sto. Da er det verre på dyrkajord der sporene er slettet ut. Gamle kart og muntlig tradisjon er da vårt hjelpemiddel, og da kan koordinatene bli litt mer unøyaktig. Men stor er ikke unøyaktigheten. Vi har også kommet i gang med GPS-registrering av gamle vegleier og andre kulturspor. Her er mye ugjort ennå, og vi trenger fremdeles hjelp fra lokalkjente folk i dalføret.

> Kulturpris Helgådalsnytt var en viktig årsak til at Helgådal idrettslag i 1985 ble tildelt Verdal kommunes aller første kulturpris. > Bunnsolid økonomi De 39 første utgaver av Helgådalsnytt har ført til et brutto salg på 4,5 mill. kroner. Omkring 1,5 mill. netto er tilført Helgådal idrettslag, og det har hjulpet laget med å legge til rette for å skape aktiviteter for ung og gammel i dalføret.

Fra Verdal Boktrykkeri på midten av 1980-tallet. Fra venstre: Bjørnar Myhre, Johannes Overmo, Joar Nessemo, Odd Wigen, Brit Ness, Bjørn Eriksen og Lasse Johnson.

90


Premiedryss

Årets premieutdeling for vinter- og sommeraktiviteter foregikk i ”Skjøttarstuggu” i Bjartan samfunnshus. Foto: Johannes Overmo

Helgådalens framtidige friidrettsutøvere fikk sine velfortjente medaljer.

Joar Høyem ble tildelt skimerkestatuetten i gull av fra venstre Torgeir Green og Jens Roksvåg.

91


HIL`s nye telt prydet målområdet i Sandvika.

Parkeringssjef Arne Berg gir sine instrukser til en lydhør Snorre Green.

Tidtakerne Johannes Overmo og Joar Olav Nessemo ser ut til å ha full kontroll.

92

HIL`s ankermann Adrian Elvereng Leirset intervjues av Trønderavisa.


Glimt fra

St. Olavsløpet 2011 I mange år har Helgådal idrettslag vært medarrangør med ansvar for innkomst og restaurant i Sandvika. Foto: Håvard Elnes

Lasse Storholmen og mormor, Ingebjørg Gomo, sørget for saft og bananer til slitne løpere.

Godt humør og topp service ble besørget av Guri Holmli og Bente Nonset i restaurantteltet.

To tidligere vinnere av Veressjøen rundt, Carlos de Brito og Stian Stensland, var også på plass i Sandvika. Eldar Rønning gjorde en sterk etappe for moderklubben Skogn.

93


Frå Vuku sæter, Verdal Frå vinstre: Sigmunn Kulstad, Emma Kulstad, Anna Holmli, Marius Holmli, Einar Kulstad.

Bildeglimt fra bygda Bildetekster: Peder Brønstad

. gsberg, Vuku ca. 1915 . Tre skreddara på Bredin Haugan, Elling Holmlimo rius nne Gu l, vda Ska Frå vinstre: Anneus . Fotograf er O. Snekkermo ren Holmlimo, Vuku. Borna til Lasse og Ma rhard, Svanhild, Ida. Ge s Jen Foran frå vinstre: Oline, Attanfor Elling og Inga.

94


Inne på Borg. , lfrid Indahl, Gunn Indahl F.v.: Anna Brønstad, Må i. lml Ho tte Ester Kjesbu og Ane vatnet. I motorbåten på Kjesbu Brønstad. ad. Bak: Arnt og Bård nst Brø Ola Foran: Per og . Bakerst: Helge Kjesbu

Fhv. sersjant O. Flyum Prestenget, Verdal saman med underofiserskameratar i Prestenget på 90 årsdagen til O. Flyum 4. juli 1936. Personane er: överste rekkja frå vinstre: 1. löytnant, seinare lensmann i Verdal Jon Suul, 2. löytnant Johs. Musum, 3. löytnant Severin Efskin, 4. löytnant E. O. Suul, bror til ovannemte Jon Suul, 5. löytnant og oppsynsmann for vassdragsvesenet A. Sörheim. Andre rekkja frå vinstre: 1. furer Helge, 2. fanejunker Strand, 3. sersjant O. Flyum, 4. lensmann R. Holmvik, 5. sersjant Aksnes. Ovanståande er skrevet 8. Jan. 1940. Peder Brönstad.

95


KRYSSORD

- med lokal vri!

1

2

3

4

5

6

7

8

9

10

21 26

33

35

33

42

13

14

28 38

29

78

66 73

74

80

79 87

88 95

94 101

100

68

69

96

119

92 99

103

104

127

120

121

128

129

135

134 141

142

122 130

150

155

151

156 162

161 167

163

164 168

124

131

Adr.

Postnr./sted

96

125 133

132 138

145

146

152

157

158

165

154

153 159

166 169

Løsningen sendes til: Navn

112

111

137 144

149

110

106

123

143

148

105

117

116

136

86

85

98

115

140

84

109

118

53

77

91

97

114

147

83

108

107

126

63

76

90

52 58

62

82

89

102

57

75

81

20

41

51

67

19

46

50

61

65

18

32

40

56 60

72

31

39

49

17

24

30

55

71

16

45

48

64

15

23

44

59

139

37

43

54

113

27

36

47

93

12

22

25

70

11

Av: Rune Leirset

Brit Ness Professor Ryghs gt. 16 7650 Verdal innen 31/1-2012. Uttrukne vinnere får et Helgådalsnytt-krus.

170

160


VANNRETT 1. Disse går i Frolfjellet 16. Mannsnavn 21. Sivert og Hans rodde hit 22. Pronomen 23. Okkupanter 25. Sykdom 26. Måleenhet 28. Artikkel 29. … vadis 31. Gårdsbruk i Voldengrenda 32. Preposisjon 33. Midd 35. Kroppsdelene 37. Sjarm 39. Dama 40. Stat 42. Bare mor eller bare far 45. Konjunksjon 46. Retning 47. Forening 48. Del av ferdselsåre 51. Tone 52. Gårdsbruk i Voldengrenda 54. Ost 55. Del av snare 56. Gjøre hardt 59. Engelsk dessert 60. Engelsk kroppsdel 61. Skip (fork.) 62. Rekke 63. Utrop 64. Byge 65. Konjunksjon 66. Gammel mynt 68. Berømt katt 69. Britisk 800-meterløper 70. Bygning 73. Foreningen 75. Grave 76. Pelsdyr 78. Yte 79. Hunnslange 81. Fyr 82. Mannskap 85. Del av plagg 87. Satte agn på 88. Kop

90. Skip (fork.) 91. Brant i 2010 92. Grisk 93. Utstøte 96. Fuglen 97. Mytologiske figurer 99. Innsjø i Jotunheimen 100. Pris 101. Engelsk navn på dansk by 104. To like 106. Måleenhet 107. Filosofisk retning 110. Mannsnavn 113. Vinterfenomenet 115. Dyr 116. Skapene 118. Yte 119. Manndomsprøven 123. To like 124. Arbeidsplass 126. Del av plagg 128. Fisk 129. Tiltar 130. Dyret 133. Slagsted 134. Moderne 135. Begeret 137. Kosttilskuddplanter 139. Utrop 141. Adverb 143. Symbol for kraft 144. Dyr 145. Rekke 146. Utrop 147. Han eller hun bodde ved Bjørstad 155. Grovmale 156. På motorkjøretøy fra Danmark 157. Harmoni 158. Melding 161. Sanger (Tre navn) 167. Gjorde fast 168. Ledelsen 169. Vokalene 170. Pronomen

LODDRETT 1. Disse kan vel ikke kalles fjellvandrere 2. Engelsk navn på Helsingør 3. Beryktet organisasjon 4. Utrop 5. To vokaler 6. Dreier 7. Omkomme 8. Områdene 9. Tillater 10. Preposisjon 11. Pronomen 12. Revy (Tre ord) 13. Undersøkelse 14. Prefiks 15. Lever 16. Fugl 17. Alm. fork. 18. Gammel storgård i Levanger 19. Håndballspiller (To navn) 20. Amerikansk by 24. Har vunnet Veressjøen rundt (Tre navn) 27. Tysk offiser, Hegra festning ble kapitulert til ham 30. Uventet 34. Kjøkkenredskaper 35. Trondheimsforfatter 36. Del av dyr 38. Skrammel 41. Væske 43. Var i Vuku i 1920 44. Kredittkort 49. Retning (fork.) 50. Tidligere 51. Svensk foss 53. Det er (fork.) 56. Honorar 57. Helt 58. Framkomstmiddel 62. Krampetrekning 66. Trege 67. Fyr 71. Utrop 72. Vase 74. Skoleinspektør (To navn) 75. Konkurransen 77. Spørre 80. Skirenn

83. Leilighet kan være dette 84. Preposisjon 86. Artikkel (nyn.) 87. Gift 89. Like vokaler 90. Butikk 94. Tillate 95. Gudinne 97. Fisk 98. Lister 102. Utrop 103. Grunnstoff (fork.) 105. Kroppsdel 108. Beryktet organisasjon 109. Fuglen 111. Preposisjon 112. Brant i 2010 114. Engelsk tiltaleord 117. Yrke 120. Vik 121. Bevegelig 122. Hestens 125. Fugl 127. Minespill 130. Yte 131. Noen 132. Navnløs 135. Fugl 136. Ødelagte 137. Avgift 138. Yte 140. Unnværte 141. Diktene 142. Glatt 144. Har gitt navn til kur 148. Vokser 149. Jentenavn 150. Utmark 151. Gnage 152. Hovedstad (bakl.) 153. Sess 154. Pronomen 159. Preposisjon 160. Rekke 161. Fisk 162. Smerte 163. Omtrent 164. To like 165. Ytre 166. Adverb

Helgådalsnytt 2010 - vinnere kryssordkonkurranse Eivind Aakran

Markus v 9

7712 Steinkjer

Jorunn Green

Haakon den 7’s allé 20

7650 Verdal

Unni Lovise Iversen

Mellomvegen 18

7600 Levanger

Berit S. Lyngsaunet

Stubbesgropa 72

7650 Verdal

Liv Mari Moflag

Fiolvegen 15

7600 Levanger

Martin Risan

Haakon den 7’s allé 22

7650 Verdal

Lena Sellæg

Yssevegen 26

7650 Verdal

Erik Joar Steinsli

Bakkegata 1

7650 Verdal

Knut Einar Steinsli

Fridheimsgata 14

7650 Verdal

Ester Storholmen

Helgådalsv. 947

7660 Vuku

97


e r e d l Ti snytt al d 책 g l e ra H

F

ISSN 0333-1083


99


40. årgang

Jubileumsutgave! Utgitt av Helgådal Idrettslag – Kr. 100,-

2011


Profile for WOW Medialab AS

Helgaadalsnytt 2011  

Jubileumsutgave - Helgadalsnytt 40 aar

Helgaadalsnytt 2011  

Jubileumsutgave - Helgadalsnytt 40 aar