HAVE NO F.E.A.R – THE WEB SCANDINAVIA IS HERE!
Kontakt: The Web Scandinavia c/o Terje Nygård Steinborgveien 7b N-0678 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com Forum: web-scandinavia.com/forum Facebook: facebook.com/webscandinavia Twitter: twitter.com/webscandinavia Medlemskap: 100,- NOK for 12 måneder, som gir deg en eksklusiv cd/dvd ved juletider, førsterett på billetter på arrangementer i fanklubbens regi m.m. Bankkonto: The Web Scandinavia v/Terje Nygård, kontonr.: 9713.1605.904 Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal. Se: www.web-scandinavia.com
Fire år har gått siden «Sounds That Can’t Be Made» ble sluppet, og vi tar vel ikke for hardt i når vi sier det er et relativt etterlengtet verk som dukker opp i postkassa om få dager. Om du har forhåndsbestilt deluxe-utgave med albumet i både vinyl-, cd-, blu-ray- og t-skjorteformat, om du har «nøyd» deg med en enkel cd, eller har tatt avskjed med musikk i fysisk format og lar stream/mp3/flac gjøre nytten, tipper vi at forventningene vil være store første gang F.E.A.R. fyller øregangene. Journalister som hørt albumet i forkant av release er i hovedsak begeistret, og de som liker Marillion når de er på sitt mest cinematiske og episke vil nok sette pris på at tre av totalt fem låter passerer kvarteret i lengde. «The New Kings» ble sluppet i digitalt format i sommer, og var også et fast innslag på bandets sommerturné. I oktober legger bandet ut på en to og en halv uke lang turné i Nord-Amerika. Deretter er det Storbritannia, Nederland og Frankrike som får besøk før nyttår, før det er klart for intet mindre enn fire MarillionWeekends våren 2017. I tillegg til gjengangeren i Port Zelande i Nederland som nå avholdes over fire dager (23.-27.mars) , blir det en weekend i Leicester i England i månedsskiftet april/mai, for første gang en weekend i Lodz i Polen 8.-10. april, og nylig ble det annonsert at også Chiles hovedstad Santiago vil være vertsby for en MarillionWeekend. Tradisjonen tro er det mange skandinaver, og i særdeleshet nordmenn som tar turen til Port Zelande, men vi vet at mange medlemmer i 2017 velger å ta turen til Leicester eller Lodz enten i tillegg til eller i stedet for Port Zelande. På vår Facebook-gruppe kommer du i kontakt med andre skandinaviske Marillion-fans som også har planer om å reise på MarillionWeekend neste vår. Bli med du også, da vel! Foreløpig er det ikke bekreftet om Marillion kommer på Skandinavia-besøk på denne turnéen, men vi har verken mistet håpet eller troen på at så vil skje. Rett før jul kommer årets julegave fra The Web Scandinavia. Hva innholdet på denne cd’en eller dvd’en er, er foreløpig ukjent men vi anbefaler alle å forsikre seg om at deres medlemskap fortsatt er gyldig når året nærmer seg slutten.
Forsidefoto: Freddy Billqvist
Terje Embla / Karstein Helland / Terje Nygård
F
E
A
R
F***
EVERYONE
AND
RUN
Tracklist: 1. El Dorado (i) Long-Shadowed Sun 2. El Dorado (ii) The Gold 3. El Dorado (iii) Demolished Lives 4. El Dorado (iv) F E A R 5. El Dorado (v) The Grandchildren of Apes 6. Living in F E A R 7. The Leavers (i) Wake Up in Music 8. The Leavers (ii) The Remainers 9. The Leavers (iii) Vapour Trails in the Sky 10. The Leavers (iv) The Jumble of Days 11. The Leavers (v) One Tonight 12. White Paper 13. The New Kings (i) Fuck Everyone and Run 14. The New Kings (ii) Russia’s Locked Doors 15. The New Kings (iii) A Scary Sky 16. The New Kings (iv) Why Is Nothing Ever True? 17. The Leavers (vi) Tomorrow’s New Country
Foto: Freddy Billqvist
F.E.A.R. L.I.V.E.
|
1.1. 0.7. 2.0.1.6.
BARTS BARCELONA
Da det ble klart for undertegnede at starten av årets sommerferie skulle tilbringes på Spanias solkyst, meldte en spørrende tanke seg i topplokket mitt: «begynner ikke Marillion Europaturneen sin omtrent på denne tiden?» Siden svaret viste seg å være «jovisst gjør den det, kun noen dager etter solkysten-oppholdet», ble fly-, hotell- og konsertbilletter (etter en liten sjekk av bankkontoen) bestilt. Mange fine dager i sør-Spania sammen med WebScan’erne Geir Ståle, Paul og Sune, ble avsluttet på flyplassen i Marbella der vi skiltes. «Takk for nå, gutter, skal bare opp til Barca en tur og se Marillion åpne Europa-turneen. Og forresten - de skal visst fremføre en ny, 16 minutter lang låt for aller første gang. Vel, god tur hjem, da!»
…I'm proud to own my heart… Mitt nye reisefølge ankom byen noen timer senere samme dag. Tre gloheite Barcelona-dager gikk alt for fort unna med obligatorisk sightseeing, bading, restaurantbesøk og mer til. Tidlig på konsertdagen spaserte vi mot
spillestedet Barts for å få bekreftet at det var lokalisert like nærme hotellet vårt som kartet tilsa, noe det heldigvis gjorde. Tidligere erfaringer ved storby-konserter har vist meg at det kan være greit å ha oversikt over logistikken på forhånd. Da dette var konstatert i orden ruslet vi bort til nærmeste utekafé for inntak av en feriesen frokost. Mens jeg fornøyd gomlet i meg baconet og lot blikket hvile på menneskene som
gikk forbi, så jeg plutselig en mann komme gående med et velkjent T-skjorte-design. Jeg kjente jeg ble litt glad inni meg, og kanskje enda litt varmere enn de 35 gradene allerede hadde fått meg til å bli. Det er jo ikke fritt for at man reflekterer litt, for hva er de greiene der; noen timer senere ville jeg komme til å bli eksponert for sikkert 100 Marillion-trøyer, men likevel, med drøyt 50 konserter i beltet, så skal man altså fremdeles kjenne på storheten ved å like dette bandet bare ved synet av én fremmed person som gjør det samme. Storhet og stolthet skal man så visst ikke undervurdere når det kommer til det lille bandet vårt som av så mange dessverre er glemt. Jeg tok en sakte slurk av den iskalde juicen og så mannen forsvinne i folkemengden.
Hotel hobbies under the sun Vi satt etter hvert kursen mot den velbefolkede stranden Barcelonetta for å avkjøle oss i sjøen. Der latet vi som om det ikke var 32 cm til nabohåndkleet, noe som for så vidt gikk greit siden man på en strand ligger med øynene stort sett lukket. Det rant av meg der jeg lå og tenkte at min Norge-tilpassede kropp egentlig ikke har godt av å bli grillet på dette viset. Heldigvis hadde jeg skaffet meg et visst brunt grunnlag gjennom den første delen av Spania-oppholdet. Jeg så en tenåringsjente forsøke å holde seg stående på et surfbrett mens kjæresten hoiet til henne. Hun trynet gang på gang i de relativt hissige bølgene, men lo og hylte like entusiastisk. Hun var neppe en kannibal, men definitivt en surf babe, en tålmodig sådan. Idet vi pakket sammen sakene for å gå, hørte vi latter og så noen personer bortenfor oss som pekte opp mot et hotell et stykke unna på den andre siden av gaten langs stranden. Uten å kunne konstatere noe sikkert, ei eller bruke noen form for kikkert, fikk jeg en sterk følelse av at paret på hotellbalkongen satte særdeles stor pris på hverandre.
I know contain
what
you
Vel fremme på spillestedet fikk jeg øye på «MarillionStephanie» (PR-manager Lucy Jordaches co-pilot) sittende i foajeen med det ene benet i gips, hvilende på en stol. Det viste seg at hun hadde skadet seg allerede like etter ankomst på flyplassen. Fin turnéstart! Foran merch’en var det fullt av høylytte katalanere som
kjøpte den nye FEAR-trøya og årets sommereffekt: Marillion-håndkleet. Selv nøyde jeg meg med å observere spenningen blant fansen før jeg snudde meg og gikk til baren der en kald flaske brunt sto og ventet på meg. Inne i konsertsalen fant jeg ut at seteplasseringen vår var på parketten og ikke på ett av galleriene der jeg var sikker på jeg hadde bestilt. Dette betød noe dårligere sikt, men skitt au. Lokalet ble etter hvert fylt opp mens Fleetwood Mac runget over anlegget. På slaget ni startet de pulserende slagene i åpningen av The Invisible Man. Uten å røpe for mye kan jeg si at det visuelle er fornyet i denne praktfulle låtens introparti. Musikken er den samme. Jeg registrerer at herr Hogarth fremdeles får plass inni den tilårskomne dressjakka selv om et par av dens åpenbart trykkbelastede knapper ser ut til å kunne treffe oss på rad 19 når som helst. Den lille mannen med den mørke manken leverer som vanlig en herlig og angstbitersk versjon. Når det kommer til innlevelse, kan man alltid regne med syngeSteve. I likhet med gitar-Steve. Neste låt ut er like herlige The Great Escape, men som stopper før den begynner. Dette har vi opplevd før; teknisk trøbbel og lett forbausede skråstrek irriterte fjes på scenen. Marks keyboard haltet litt, men nærmest umerkelig setter h seg foran sine tangenter og drar i gang Three Minute Boy med følgende erstatning for åpningsstrofen: «We have technically problems…» Latter, allsang og applaus følger. SÅ kommer The Great Escape – i all sin vakre, mektige og aggressive prakt. Jubelen står ikke helt i taket når A Voice From the Past annonseres, det blir mer høflig respons, blant annet fra meg. Med den påfølgende 2012«singelen» Power er vi tilbake til plundringen som gjerne følger med en turnéåpning: Låten må
Do you feel that? Ja! Feel this? Jaaaa! Get used to it. Yess siiirs - det ble jeg allerede på Sentrum Scene i fireognitti!
Day-Glo Jesus on the dash
faktisk avbrytes, hvorpå h utbryter lakonisk før de prøver på nytt: «We are a band that don’t play together very often!» Ny latterkule og situasjon reddet, men nå håper jeg det vil flyte. Og det vil det.
Greed is good… Fantastic Place kunne vært dedikert denne flotte, storslagne byen, og mørner katalanerne perfekt til å ta imot den nye kongelåten (pling på glasset) The New Kings. Jeg hadde hørt den kun et par ganger før konserten og var svært forventningsfull. Bandet har valgt å kjøre backdrop med video gjennom nesten hele konserten, og både film og låt sitter som et skudd. Låten er, som de fleste av dere sikkert vet, stykket opp i fem del-låter og kan tidvis minne om grandios filmmusikk. Spesielt har partiet halvminuttet ut i «Why is Nothing Ever True» cinematiske kvaliteter. Applausen etterpå er både stående, voluminøs og veldig lang. Makkeren min sitter med tårer i øynene. Selv har jeg skrelt en løk under låten og opplever nå at scenen er blitt litt utydelig…
Oooh free me Vi går tilbake til en Brave-låt igjen, nærmere bestemt Goodbye to All That. For en låt dette er. Mad-seksjonen cirka halvannet minutt ut…altså, folk lager ikke slik musikk lenger. Ikke engang Marillion. Jeg hører h sitt soniske skrik som setter i gang bandets demonstrasjon over at innkjøringsgruffet er borte. Det er så samstemt: Den odde bassgangen…Ians trommestikker som frenetisk følger denne…Mark som nærmest hamrer tangentene ned i keyboardet…Rothers har byttet ut sine ellers brede penselstrøk med lynraskt fingerspill og Hogarths øyne lyser pur villskap.
Lyden er skrudd riktig så høyt denne kvelden, mer enn nok vil nok noen sarte ører mene. Vokalen er glassklar, også den helt på grensen, men heldigvis ikke ødeleggende skarp. Jeg liker at vi i salen kan sortere ut hver tone, hvert hulk og og hvert åndedrag. Det er noe organisk over det. Konsertpilsen, den du kjøper rett før bandet går på og vet du må sippe i deg med små slurker for ikke å gå tidlig tom, den er nå tom. Jeg ser i retning baren, deretter stolraden jeg sitter på og vurderer om jeg skal gidde å trenge meg forbi alle føttene som peker ut som menneskelige snubletråder. Er det verd det? Nei, det hinderløpet orker jeg ikke nå. Sitteplasskonsertenes svøpe! Jeg skal ikke angre på avgjørelsen siden en av 1995s beste låter er neste ut på menyen. Jeg er så glad for at de spiller Afraid of Sunlight og jeg skulle så inderlig ønske at de igjen kunne kreere slike låter som eskalerer i intensitet og får underarmshårene til å bruse. Seks år eldre Berlin har den samme kvaliteten. Det begynner varsomt og slutter voldsomt. At Marillions musikk ofte kan beskrives som mektig, er en like stor klisjé som sannhet. Jeg tror ikke det er tilfeldig at publikum alltid jubler litt ekstra når slike låter er ferdige. Store talere, blant annet en vi ikke liker å sammenligne oss med, brukte det samme trikset for å engasjere og begeistre; rolig ut og så stigning frem mot klimaks når tilhørernes entusiasme er på bristepunktet. Spenningsmomentet ved denne låten ligger jo i om h fikser falsettoen som avslutter den. På en Marillion Weekend han måttet gi tapt, forståelig nok, siden det er et kjør uten like for han og de andre den helgen. Men nå? Plankekjøring. Quartz er sånn passe interessant for undertegnede inntil det overdådig flotte partiet, ja du vet hvilket. Og apropos låter som avsluttes voldsomt: Nevnte King er alltid en konsertvinner. Den tilhørende filmen i bakgrunnen er oppdatert med både levende og døde stjerner. Jeg tenker at bandet ser for seg at de levende nærmer seg grava. Det gjør vi strengt tatt alle. Før jeg ender
der skal jeg imidlertid se og høre Neverland for ørtende gang. Jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har hørt albumversjonen, men live sparker den fremdeles rompe. Hardt og godt!
Dilly-dilly Hvilken låt skal få nest størst applaus i kveld? Kayleigh er deilig. Ihjælspilt, men likevel. Jeg vet ikke om det er fordi bandet spiller den bedre enn på lenge eller om h er mer entusiastisk når ha synger den, men brølet fra salen idet Rothery starter klimpringen er øredøvende, så også når låten er ferdigspilt før Mark sømløst bringer oss over i Lavender. «IOU for your love», synger h mens han går langs scenekanten og berører armer og hender som strekker seg mot ham. Det er ikke rart gamle fans koser seg. Likevel blir mitt lille hjertesukk («jeg har sagt det før og jeg sier det igjen»): Det GÅR an å prøve seg på andre Fish-ære-låter også, eller hva sier dere, Marilloboys? A penny for your thoughts… Deler av Bitter Suit (t.o.m. Blue Angel) avslutter triologien. h fremfører den som en full sjømann og mer gauler enn synger «J'entend ton coeur», men det betyr ikke noe. Ikke nå.
Blue Pain Gutta dro backstage for å drikke litt vann, gå på do, sjekke mobilen eller gud vet hva, to ganger. Den siste pausen deres skulle avløses av This Strange Engine. Du kjenner ditt publikum når du som siste låt ut setter i gang et drøyt kvarter
langt epos og bare vet at du lykkes med det. Jeg har alltid tenkt at studioversjonen med fordel kunne blitt komprimert noe i tid uten å miste sine kvaliteter, men på konsert tenker jeg ikke slike tanker. Rothers’ soli er denne låtens store beholdning, ferdig snakka. Glad og fornøyd er jeg ute i foajeen igjen der jeg etter hvert møter WebScan’s Terje Nygård med familie som jeg visste hadde sittet på galleriet over oss. Alle er glade og vi går etter hvert hver vår vei ut i den svarte, spanske natten. TSE surrer fremdeles i hodet mitt. «Blue pain…» I meg var det bare Grønn glede. - Tekst: Jonas Grønn - Foto: Kai Joachim (www.kai-r-joachim.com
F.E.A.R. L.I.V.E.
|
2.5. 0.7. 2.0.1.6.
FESTIWAL LEGAND ROCKA - ET POLSK SKOGSEVENTYR
Det er ikke hver dag man finner en unik minifestival. Duokonsert med både Marillion og Mike + the Mechanics på tampen av juli i Polen. Kanskje ved siden av Steve Hacketts Revisited konserter det nærmeste en kommer drømmen om Marillion og Genesis på samme scene? Jeg velger å la den store drømmen leve... Legenda Rocka-festivalen har eksistert i nesten 10 år og har blitt gjestet tidligere av artister som Focus, Alice Cooper, Ray Manzarek & Robbie Krieger, Suzi Quatro, Santana, Thin Lizzy, Ian Anderson, Nazareth, Deep Purple og i fjor Fish med sitt Farewell to Childhood. Historien til stedet Dolina Charlotty er unik. Det hele er startet av en gründer som
bygget et femstjerners spahotell midt i skogen mellom byen Slupsk og badebyen Ustka, to timers kjøring vestover fra Gdansk i Nord-Polen. Mannen elsket visstnok klassisk rock, og hadde en drøm om det som ble en realitet i 2007, Festiwal Legend Rocka. Det resulterte i byggingen av et utendørs amfiteater med kapasitet på ca 4-5.000 publikummere. I tillegg har han etablert en dyrepark i samme området som i prinsippet ligger midt ute i gokk i skogen.
Artikkelforfatteren med nykjøpt Web Poland-trøye!
Meg og mitt reisefølge, valgte å bo i badebyen Ustka 15 km unna. Etter meg bekjent, var vi de eneste representantene fra Web Scandinavia på festivalen. Ustka viste seg å være en riktig så populær badeby, der det i det flotte
sommerværet krelte av solhungrige polakker og noen få tyskere. Det er faktisk det eneste stedet jeg har besøkt der jeg ikke overhørte et eneste ord engelsk eller skandinavisk det døgnet vi tilbrakte her.
Hogarth hopper og spretter rundt med sin velkjente gestikulering og håndhilser på det stående publikumet helt foran.
At Marillion kom FØR Mike + the Mechanics, stusset jeg i utgangspunktet på, helt til Hogarth fra scenen takker bandet for invitasjonen. I pausen før "Mekkerne" går på, besøker jeg The Web Spenningen var Poland sin stand, på jakt Nei, det er ikke Kjuttaviga. Det er det unike amfiet høy da vi satte oss etter F.E.A.R.-skjorten, Dolina Carlotty i Polen. Fantastic Place! i taxien på vei til som de kun har igjen i XXL. Dolina Charlotty. Jeg ender opp med å kjøpe Taxien kjørte oss langt ut på landet og inn i en et Marillion håndkle!!, før jeg blir forært en Web tett skog på grusveier. I det sjåføren satte oss Poland T-skjorte, når det går opp for dem at jeg av kunne jeg skimte en nydelig innsjø og noen er fra Web Scandinavia. "We´re brothers and vakter. Skogen var så tett at vi så ingen scene sisters", sier damen, og kaster seg rundt halsen foreløpig. Vi gikk mot vaktene og ble sluppet inn på meg. Kommer du til "SWOZZ" sier hun? Ja jeg på området og der midt i en lysning var tror det, sier jeg. Hvis du mener det vi kaller Lodz?, svarer jeg. amfiteateret. Arrangøren steg inn på scenen og snakket på kav polsk i 10 minutter om Polakker vet å lage fest, kan lage godt og billig festivalens historie, eller noe i den duren. Jeg er øl, og tydeligvis gode festivaler. Og været, det som Steve Hogarth senere sa, ikke så stiv i var som å se Marillion utendørs på Solkysten. polsk. Temperaturen sank aldri under 20 grader. Så i det solen strålte sine siste stråler bak amfiet, drønner bassen fra The Invisible Man og backdropet kommer til syne med multimediashowet vi kjenner godt fra sist Marillion Weekend. I god Hogarth-stil synger han introen fra bak scenen, før han sjangler inn i sin velkjente lærerstil iført stokken og briller. Flere publikummere reiser seg og flytter seg tett inntil scenen. Stemningen setter seg umiddelbart. Festivalen står for egen videoproduksjon for to storskjermer på hver sin side, slik at gjerrigknarkene på de bakerste sonene også får sitt inntrykk. Setlisten er velkjent fra F.E.A.R.-sommertouren. Det klare høydepunktet er selvfølgelig The New Kings, som sitter som en kule i live-versjon. Jeg tror jeg hadde hørt låten minst 60 ganger før jeg hørte den live for første gang. Den funker utrolig bra live, og blir undestreket av bra mutimedia backdrop. Marillion avslutter med Misplaced Childhoodtrioen Kayleigh, Lavender og Heart of Lothian og
Mike + the Mechanics skal sies også var en opplevelse. God popmusikk og ikke minst en Genesis-låt, "Land of Confusion", som de passet godt i disse tider og satt som en kule for de vel 45.000 tilskuerne. "Polska , do zobaczenia w przyszłym roku". Eller, vi ses neste år, Polen. I SWOZZ, eller hvordan det uttales?
- Tekst: Sune Aabø Parker
20 spørsmål til Pete Trewavas
1. Favorittlåt eller –cd med en annen artist enn deg selv nå for tiden? Faktisk kan jeg ikke komme på noen spesiell, ettersom jeg ikke har spesielt mye tid til overs til å lytte på musikk. 2. Hva liker du å gjøre når du skal slappe av? Da liker jeg å lese eller se på film. 3. Hvilken historisk skikkelse skulle du ønske å ha en samtale med? Det måtte ha vært Leonardo Da Vinci. Han var involvert i så mange forskjellige ting, og var også en stor tenker. 4. Hvis du kunne spille bass sammen et annet nålevende band, hvilket band ville du valgt? Jeg ville valgt Arcade Fire. 5. Hvis du kunne spille bass sammen et band som ikke lenger eksisterer, hvilket band ville du valgt? Jeg holdt på å svare The Beatles, men jeg elsker Beatles akkurat slik de var, så dermed svarer jeg The Beach Boys. Om ikke for annet å være flue på veggen i studio sammen med Brian Wilson. 6. Dersom Marillion skulle vinne 3,5 millioner pund i Lotto, hva ville du foreslå for de andre i bandet å bruke pengene til? Hmm, vanskelig. 3,5 millioner pund er ikke all verden dersom vi snakker om å investere i bandets fremtid. En oppgradering og flytting av studiet vårt virker som en åpenbar ting å gjøre. Sannsynligvis til et annet land, men hvilket land vet jeg ikke. 7. Hvilken berømt person kunne du tenke deg å være – for én dag? Vel, det er mange personer jeg kunne tenke meg å være, bare for å finne ut hvorfor de gjør som de gjør. Skal jeg velge én, velger jeg prins William, selv det kanskje er morsommere å være prins Harry. 8. Du kan velge ut én låt fra Marillions backkatalog, og spilt den inn på nytt. Hvilken? Det finnes noen låter som tydelig er preget av de begrensningene som datidens teknologi satte. Men en låt som jeg tror vi kunne gjort en mye bedre versjon av nå i dag er «Sympathy», som faktisk er en coverlåt, og hvor Rare Bird hadde originalen. 9. Tenk deg at du ikke hadde noen musikalske evner. Hvilken karrierevei tror du at du hadde valgt? Vel, jeg var i gang med en utdannelse innen radio- og tvelektronikk før jeg satset på musikken på fulltid. Så man kan vel si at jeg har kommet meg et stykke videre siden den gang… 10. Hva er din indiske favorittrett? Garlic Chicken Balti. 11. Hvilken type bil kjører du? BMW Z4.
12. Hvilken artist/musiker har hatt mest å si for utviklingen av det instrumentet du spiller? Igjen, et vanskelig spørsmål, ettersom det finnes så mange brilliante bassister som har vært viktige innenfor de ulike genrene. John Entwistle fra The Who er en som peker seg ut som en som brukte bassisten som et «leadinstrument». 13. Handler du selv dine egne klær? Går du i klær fra kjedebutikker eller designerklær? Ja, jeg handler klærne mine selv, og det er en blanding av begge deler. Jeg har noen favorittbutikker jeg bruker, og det varierer fra år til år hvilke av de som har klær jeg liker. 14. Dersom du kunne kjøpe et maleri etter kunstverk fra en berømt kunstner, hva ville du kjøpt? Jeg ville valgt det originale coverbildet til The Beatles’ «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band», laget av kunstneren Peter Blake. 15. Dersom bandet ble spurt om å lage soundtracket til en film, hvilken type film tror du hadde passet bandet best? Sannsynligvis en thriller, ettersom det gir deg muligheten til å komponere musikk innen mange ulike stiler. 16. I hvilket konsertlokale liker du best å spille? Det er vanskelig å komme unna The Waterside Theatre i Aylesbury. Spesielt ettersom stedet nærmest er i gangavstand hjemmefra og jeg kan sove i min egen seng. 17. Hvordan ser en perfekt dag for Pete Trewavas ut? Jeg befinner meg på en strand i Karibbien med en og bok, og med Paul McCartneykonsert på kvelden. 18. Hvem i bandet blir mest nervøs før dere går på scenen? Det tror jeg må være meg. 19. Hvilke ting kan du ikke klare deg uten? Sjokolade! … og helst ikke ketchup og Yorkshire-te, heller. 20. Hvem er det som snorker h øyest på turnébussen? Det varierer, men sannsynligvis den personen som drakk mest før han gikk til sengs, og nødvendigvis ikke et bandmedlem.
20 spørsmål til Mark Kelly
1. Favorittlåt eller –cd med en annen artist enn deg selv nå for tiden? Elbow «The take off and landing of everything». 2. Hva liker du å gjøre når du skal slappe av? Da legger jeg meg i badekaret med en god bok og et glass vin. Alternativt tar jeg meg en løpetur med Mabel, min King Charles Spaniel. 3. Hvilken historisk skikkelse skulle du ønske å ha en samtale med? Jeg ville valgt Kong Charles den første, så jeg kunne stilt han spørsmålet «Hvorfor Spaniel»? 4. Hvis du kunne spille keyboards sammen et annet nålevende band, hvilket band ville du valgt? Elbow 5. Hvis du kunne spille keyboards sammen et band som ikke lenger eksisterer, hvilket band ville du valgt? Pink Floyd 6. Dersom Marillion skulle vinne 3,5 millioner pund i Lotto, hva ville du foreslå for de andre i bandet å bruke pengene til? Kjøpt Real World Studios.
7. Hvilken berømt person kunne du tenke deg å være – for én dag? Jeg kan ikke komme på noen… 8. Du kan velge ut én låt fra Marillions backkatalog, og spilt den inn på nytt. Hvilken? Grendel! 9. Tenk deg at du ikke hadde noen musikalske evner. Hvilken karrierevei tror du at du hadde valgt? Keyboardist i Marillion? 10. Hva er din indiske favorittrett? Chicken Lalfrezi 11. Hvilket bilmerke kjører du? BMW318 12. Hvilken artist/musiker har hatt mest å si for utviklingen av det instrumentet du spiller? Vanskelig å plukke ut kun én enkelt musiker eller artist. Muligens Keith Emerson? 13. Handler du selv dine egne klær? Går du i klær fra kjedebutikker eller designerklær? Kleshandlingen gjør jeg selv, og den gjør jeg unna i kjedebutikker, og så raskt som mulig. Jeg hater shopping! 14. Dersom du kunne kjøpe et maleri etter kunstverk fra en berømt kunstner, hva ville du kjøpt? Noe av Monet eller Turner. 15. Dersom bandet ble spurt om å lage soundtracket til en film, hvilken type film tror du hadde passet bandet best? Science Fiction 16. I hvilket konsertlokale liker du best å spille? Jeg ville elske å spille på Hammersmith Odeon (eller Hammersmith Apollo som det kalles nå) igjen. 17. Hvordan ser en perfekt dag for Mark Kelly ut? Først en tur i en romferge rundt jordkloden, som så lander trygt og i tide til en sushi-middag. 18. Hvem i bandet blir mest nervøs før dere går på scenen? Rothery 19. Hvilke ting kan du ikke klare deg uten? Min iPhone 20. Hvem er det som snorker høyest på turnébussen? Rothery
20 spørsmål til Pete og Mark er tidligere publisert i The Web UK Magazine
// N E W S
Det svenske musikerkollektivet Isildurs Bane gir ut et nytt album i høst, et album hvor Steve Hogarth gjester på et lengre spor. Bandet har også fått med seg Marillion-vokalisten til å være med på releasekonserten som er en del av deres årlige minifestival «IB Expo». Dette finner sted i Halmstad lørdag 26. november. Billetter får du tak i på ticketmaster.se.
Steve Hogarth gjester snart Danmark som soloartist for første gang. Begivenheten finner sted på Ishøj Kultur Café rett utenfor København, lørdag 24. September. I skrivende stund er det et fåtall billetter igjen via billetlugen.dk. Foto: Anne-Marie Forker
S T E V E POSTCARDS
R O T H E R Y FROM
THE
ROAD
Steve Rothery har gitt ut første volum av sin fotobok Postcards From The Road, og vi er meget imponerte over resultatet. Rothery har fra bandets begynnelse hatt foto som sin andre hobby, og har knipset i vei fra den første turnéen og frem til idag. Etter en innledning om oppveksten hans i Whitby, North Yorkshire, tar det første volumet stort sett for seg Marillions karriere på 80- og tidlig 90-tallet, gjennom Fish' avskjed i 1988 og Steve Hogarths ankomst bare noen måneder senere. Her dokumenteres alt gjennom hans egne private bilder og kommentarer. Hvert bilde har en historie, og selv om kommentarene er interessante nok å lese, er noen av bildene så gode blinkskudd at de like godt kunne fortalt sin egen historie. Det første man tenker på når man hører navnet Steve Rothery er nok ikke fotograf. Og noen fullgod proff er han nok heller ikke. Men det er ingen tvil om at han har et øye for gode motiver, og en god evne til å fange dem. Om han aldri hadde lært seg gitar, skulle det ikke forundre meg om han idag kunne livnært seg som en anerkjent fotograf. Det er over 400 bilder bilder her, fordelt på 180 store sider. Det er et utrolig spennende innblikk i Marillions 10 første år, og den er nok enda mer nær og personlig enn noen annen biografi utgitt om bandet. Web Scandinavia legger inn en varm anbefaling til alle medlemmer. Boken er limitert til 3000, så det er nok lurt å ikke vente altfor lenge med å legge inn en bestilling. Og vi gleder oss allerede til neste volum. - Terje Embla