BUT FOR NOW … IT’S JUST ANOTHER CHELSEA MONDAY Jaja, noe forsinket, men likevel: The Web Scandinavia ønsker alle medlemmer et riktig godt nytt år! En god del av dere møtte vi i levende live under 15årsjubileet vårt i Oslo i januar – et arrangement det virket som alle var meget godt fornøyd med. Vi kommer sterkere tilbake med stoff fra «Misplaced Rotherhood» litt senere i vinter/vår. Det finnes plenty av klipp fra helgen på You Tube, og vi gjengir så lenge en liten hilsen fra hedersgjesten Steve Rothery: Kontakt: Postboks 5151 Majorstua, N-0302 OSLO, Norge mail@web-scandinavia.com www.web-scandinavia.com Forum: web-scandinavia.com/forum Facebook: facebook.com/webscandinavia Twitter: twitter.com/webscandinavia Medlemskap: 100,- NOK for 12 måneder, som gir deg en eksklusiv cd/dvd ved juletider, førsterett på billetter på arrangementer i fanklubbens regi m.m. Bankkonto: The Web Scandinavia v/Terje Nygård, kontonr.: 9713.1605.904 Medlemskap kan også betales med kredittkort via PayPal. Se: www.web-scandinavia.com
Huge thanks to everyone for making the "Misplaced Rotherhood" weekend so much fun. It was great to see everyone and I hope I can come back in the summer and do it all again! Thanks to Terje and Julie Mørk for chauffeuring me around and all the Web Scandinavia for the help over the weekend and getting me a guitar amplifier that worked! ;-) See some of you at the MarillionWeekend in Port Zelande. Best wishes, Steve Denne e-fanzinen er i sin helhet viet «Sounds That Can’t Be Made», dvs. konsertene, intervjuene og pressemottagelsen. Vi håper dere finner stoffet av interesse, og samtidig vil vi takke alle bidragsytere. I skrivende stund er Marillion i full gang med å øve til årets MarillionWeekend, der den første går av stabelen i Nederland mars. Vi håper å treffe mange WebScanmedlemmer både der og også i Wolverhampton noen uker senere. I mellomtiden kan du gjøre dummere ting enn å høre den remiksede versjonen av «Radiation» eller lese Jon Collins’ oppdaterte versjon av biografien «Seperated Out. Har du en fornemmelse av at medlemskapet ditt har utløpt finner du betalingsinfo til venstre på denne siden. Med hilsen Terje / Karstein / Terje
// siste nytt Fotoboken «9:30 to Fillmore» fylt med fotos og anekdoter fra USA-turneen i 2012 slippes snart. Boken vil være tilgjengelig under MarillionWeekend, samt direkte fra Racket Records.
Richard Barbieri har i flere intervjuer ymtet frampå at han og Steve Hogarth planlegger å gjøre en kort turné i vår basert deres utgivelse «Not The Weapon But The Hand». Dog er ingen datoer annonsert ennå.
Fish er godt i gang med låtskrivingen til sitt nye studioalbum «Feast Of Consequences». Med seg som samarbeidspartnere har han bl.a. Robin Boult og Steve Vantsis. Innspillingen vil foregå i sommer, og til høsten legger han ut på en omfattende Europaturne, der flg. Skandinaviadatoer er annonsert: Arena slipper snart live-dvd’en «Rapture», innspilt i Polen for halvannet år siden. I forbindelse med 30årsjubileet til «Script For A Jesters Tear» fremfører Mick Pointer med venner albumet visstnok for aller siste gang. Begivenheten finner sted i Zoetermeer i Nederland den 16. mars.
27. sept: København – Viften 28. sept: Gøteborg – Trädgårn 30. sept: Bergen – Rick’s 1. okt: Oslo – Rockefeller 2. okt: Stockholm – Debaser
SCREAM MAGAZINE #170 (Oktober 2012) Karakter: 5/6 Marillion begrenser seg denne gangen til én CD, og omkring 75 minutters spilletid. Dette er altså ikke blant bandets mest ambisiøse prosjekter sånn sett, men det er likevel nok å sette tennene i her. Det åpner med den 17 minutter lange "Gaza", der kvintettete tidvis fremviser et betydelig røffere og tyngre sound enn vi er vant til fra denne kanten. Dette kler da også bandet godt, samtidig som "Gaza" naturlig nok har flere uttrykk enn dette, for den tas også helt ned med svevende tangenter, følsom vokal fra Steve Hogarth, og nydelige gitarer fra Steve Rothery. Dermed har gutta allerede vist at variasjon og dynamikk er på agendaen også denne gangen, for deretter å følge på med det glimrende tittelsporet, der det kjøres på med rimelig streit midtempo musikk til man er halvveis ut i sporet. Deretter bys det på litt Beatles-inspirasjoner og nydelige gitarer. Her er Marillion rett og slett i sitt ess. Balladen "Pour My Love" er flott, og med Hogarths gåsehudfremkallende stemme kan ikke ei slik låt feile. "Power" er mer groovy, der Pete Trewavas' bass driver låta fremover i fellesskap med Ian Mosleys trommer. Det hele blir relativt streit, og er med på å understreke at Marillion denne gangen er litt mer låtbasert. Den 14 minutter lange "Montréal" smyger seg gjerne av gårde, og byr på mange sterke partier. Albumets korteste spor, "Invisible Ink", åpner helt neddempa, men blir etter hvert en rocker, uten at dette er kuttet som stikker seg mest frem på plata. Den påfølgende "Lucky Man" viser derimot solid melodisnekring, og igjen et dynamisk arrangement der rolige tangenter kombineres med det rocka. Det hele avsluttes med den småepiske "The Sky Above The Rain", og med det har Marillion levert sitt beste album siden EMI-dagene. -
Jan Dahle SWEDEN ROCK MAGAZINE #97 (November 2012) Karakter: 8/10
«Gaza» måste vara en av de mest drabbande låtar som jag hört. Mot en fond av mörk ung musik skaldar Steve Hogarth brutalkonkret, nästan otäckt rak poesi ur Gazainvånarnas synsvinkel. «It’s like a nightmare rose up from this small strip of land.». Det är nästen så att man in på bara skinnet känner den förnedring Gaza-remsans utsatta befolkning tvingas utstå varje dag. «Sureley someday someone will help us.». När kommer den dagen? Efter dessa 17 mørka minuter kommer resterande album som en frisk frälsing från ovan. Det känns verkligen som att Marillion har satsat hårdare på låtskrivandet än på veldigt länge. 60-talsmelodierna i «Pour My Love», de smäktande refrängarna i «Power», tvivlande-piano-mötereuforisk-stomp i «Invisible Ink», den uppriktiga livsglädjen i «Lucky Man», den på en gång sköra och kraftfulla pianoballaden «The sky above the rain» Marillions sjuttonde album är ett av bandets bästa, strax nedanför «Marbles» och «Afraid of sunlight». -
Daniel Reichberg
INTERVJU:
STEVE
ROTHERY
OSLO : 31.JULI 2012
- Velkommen tilbake til Oslo! Dere har vært forholdsvis hyppige gjester her, ihvertfall de siste 12 årene. - Ja, vi har fått mye support fra Norge, og vi har en aktiv fanklubb her som sørger for å få oss over jevnlig. Konserten her i Oslo var en av de aller beste på den akustiske turneen vi gjorde i kjølvannet av «Less Is
More»-skiva i 2009. Så det bør bli bra i kveld. Selv om vi har litt å leve opp til, det var helt kanon i Stockholm og Göteborg nå i helga, selv om Steve har slitt veldig med stemmen sin i det siste. Vi er perfeksjonister, og aldri 100% fornøyd med egen innsats,men det er sjelden vi gjør elendige konserter..
- Jeg vet – i kveld blir vel min 16. Marillionkonsert. - Såpass ja? Jeg blir stadig himmelfallen og ydmyk når jeg hører hvor mye tid og penger enkelte fans legger i å se oss. Det er en dame som har vært på nesten samtlige gigs vi har gjort den siste måneden – alle i USA og Canada, i Amsterdam, i Danmark og i Sverige. Men jeg tror at det er ikke lenger kun musikken som trekker - det er også det sosiale aspektet. Folk møter likesinnede og blir venner og inngår forhold, spesielt på våre Marillion conventions, - Ja, disse messehelgene, hvor det annethvert år samles 3000 fans fra hele verden og dere spiller tre kvelder på rad og omgår fansen hele helga er temmelig unikt. Det er ikke mange andre band som kunne gjort noe slikt. - Nei, jeg snakket med Steven Wilson om det der, det hadde aldri i livet funket for Porcupine Tree, mente han. - Nei, en Oasis convention eller Justin Bieber convention hadde blitt katastrofe. Eller hvis Rihanna skulle henge med 3000 fans en hel helg. - Haha, nei ganske utenkelig. Riktignok bruker jeg 90% av tida der til å posere for fotos med folk og signere autografer, men det er det verdt! Det er bare hyggelig å prate og skåle med disse folka har støttet oss så trofast i årevis. - Hvor viktig er disse helgene for dere, både økonomisk og med tanke på å holde tett kontakt med fansen? - Veldig viktig, disse helgene tilsvarer to måneders turnering for oss økonomisk – her kommer fansen til oss, ikke omvendt! Men det er ikke poenget – dette har blitt noe alle gleder seg til, både band og fans. Man knytter så tette band her, det er en felles lidenskap. Jeg tenker vi skal prøve å gjøre noe lignende hver gang vi spiller i større byer – altså spille to kvelder samme sted, med totalt forskjellige setlister og møte fansen. Det er en fordel for alle om vi får til noe slikt.
- Tilbake til nåtiden. Er dette første gang dere skal spille et annet sted i Norge enn Oslo? - Ja, vi skal til Bergen i morgen, det gleder vi oss til, selv om vi ikke aner hva vi kan forvente oss. Jeg hører det er en veldig fin by. - Bergenserne er høyrøsta og entusiastiske. Artige skapninger. Forvent deg masse kauking på «Grendel». - Åh faen. Neida, det blir nok bra! - Men hvorfor turnerer dere nå, hvis skiva ikke kommer før i september? - Den skulle ha vært ute nå, planen var å ha den klar i juni, men det har tatt lengre tid enn beregnet. Den siste låta vi begynte å jobbe med, ved navn «Gaza», skulle egentlig ikke med på skiva, men den ble altfor bra til å ikke brukes. Og den har bare vokst og vokst, og tatt mer og mer tid. Og nå er den nesten helt ferdig. - Kun den ene låta har tatt så lang tid og utsatt hele utgivelsen? - Ja, men det er en låt på 17 minutter. Og antagelig det beste vi noensinne har lagd. - Og der kom du kanskje mitt neste spørsmål i forkjøpet, om favoritter fra skiva? - Ja, det er «Gaza», og kanskje «The Sky Above The Rain». Men det er ikke en eneste svak låt på skiva, denne ligger an til å bli veldig spesiell. Vi driver og bestemmer rekkefølgen på låtene nå, og mikser ferdig. - Så dere har turnert i en drøy måned nå, uten å ha ny musikk ute? Spesielt. - Vi har spilt «Power» eller «Lucky Man» på konsertene, så folk får en liten smakebit på hva de har i vente. De var de eneste to som var helt ferdige da vi begynte å øve for turneen i nord-Amerika. Til høsten blir det nok minst et par nye til på setlista. - «Power» kunne nesten vært hentet fra «Marbles»-skiva fra 2004. Har dere bevisst gått tilbake til det
soundet? - Akkurat den låta er kanskje der, men den er ikke representativ for skiva som sådann. Andre låter låter totalt annerledes fra alt vi har gjort noensinne. - Så hva kan vi forvente fra «Sounds That Can't Be Made»? Er det noen stilendring fra de foregående skivene, «Happiness Is The Road» og «Somewhere Else»? - Vanskelig for meg å si...den har nok mer til felles med «Marbles» og «Afraid Of Sunlight» enn med «Happiness..» eller «Somewhere Else». Det er et knippe glimrende låter, med noen klassiske Marillion-øyeblikk, noen lengre låter. Jeg blir ærlig talt sjokkert om fansen ikke liker denne skiva. Så bra er den. - Hva skal platetittelen indikere? - «Sounds That Can't Be Made»? Det burde du egentlig spurt Steve om. Men han har prøvd å illustrere stemninga i låten med ord. Det er en utspekulert låt, slutten på den er pur klassisk Marillion. - Er det noe tema på skiva tekstmessig? - Nei, her er mer som «Afraid Of Sunlight», enkeltstående og forskjellige låter med ulikt lyrisk innhold. - Så det er mer av de samme gamle
sex, drugs & raske biler-tekstene som vanlig? - Haha, riktig. Litt om forhold, litt betraktninger om verden og livet generelt. - Men dette er den første skiva siden tidlig 90-tall som ikke er innspilt i studioet i Marillions hovedkvarter, The Racket Club? - Jo, mye av den er innspilt der. Og noe ble innspilt i Peter Gabriels Real World Studios. Men jeg har spilt inn det meste av gitarene i mitt eget hjemmestudio – jeg har mer teknologisk utstyr hjemme enn de fleste studioer! Så det er herlig å ha den friheten, uten å måtte være avhengig av å levere i et studio som koster tusenvis av pund i timen. Det føles som om vi nå straks er i mål på en lang maraton, bare siste lille innspurten mot mållinja nå. - Det har gått fire år siden «Happiness Is The Road» i 2008 – og det er vel den lengste perioden som noen gang har gått mellom to av deres skiver med ny musikk på. - Ja, men i mellomtiden har vi gitt ut «Less Is More» og turnert i etterkant av den, vi har vært support for Deep Purple og gjort en felles turne med Saga, vi har hatt flere Marillion Weekends i Nederland og Canada...så vi har ikke vært inaktive i fire år. For ikke å snakke om all tiden vi har brukt på å jobbe med denne skiva,
som er over ett år. Men det har blitt en lang skive, ca 76 minutter med musikk. - Ble «Less Is More» gitt ut for å kjøpe dere mer tid til denne skiva? - Ja, på en måte. Jeg følte at vi trengte en pause etter «Happiness...», og vi var overhodet ikke klare da vi samlet oss i Portugal for et par år siden for å begynne å skrive denne skiva. Da var vi virkelig på nippet til å splitte opp. - Jaha??! - Ja, vi følte vel at vi tvang oss til å gjøre noe, uten at vi var mentalt klare eller motiverte for dette enda. Det funker ikke slik, vi må alle være inspirerte og sultne når vi går igang. Og da sto vi bare og stanget hodene i veggen, vi kom ikke opp med noe av musikalsk verdi. Da lurte vi på om løpet var kjørt, at vi rett og slett ikke hadde mer på lager. - Det var da veldig overraskende å høre, Marilion har da fremstått som et veldig harmonisk og samkjørt band siden Fish slutta. - Ja, det har vært et svært vanskelig album å lage, men det var verdt det til slutt. - Så var det også grunnen til at dere alle har gjort ulike sideprosjekter de siste årene? Pete Trewavas har jobbet med Transatlantic og med Edison’s Children, Hogarth har gitt ut skive med Porcupine Trees Richard Barbieri, Mark Kelly har begynt i progbandet DeeExpus... - På en måte, vi fant ut at vi trengte en liten pause fra hverandre, og da benyttet noen av oss anledningen til å prøve litt andre ting, uten at det gikk ut over Marillion. Jeg har egentlig ikke gjort så mye annet, utenom noen gitarklinikker og en og annen gjesteopptreden her og der i helgene. - Så dette har ikke forsinket utgivelsen av den nye skiva? - Nei, tvert imot, hadde vi ikke tatt den pausen ville det antagelig aldri kommet en
ny skive. Jeg vil heller si at turneen vi gjorde sammen med Saga forsinket skiva. Et par uker med øving, og noen ukers turne. - Så krisen i bandet er definitivt avblåst nå? - Absolutt. Nå føles samholdet sterkere enn vi har gjort på lenge, ihvertfall siden «Marbles»-tida. - Men jeg hører rykter om at du er involvert i et prosjekt med exGenesis-gitarist Steve Hackett? - Ikke et prosjekt, men jeg spiller på en låt hans nye skive som er nyinnspillinger av gamle Genesis-låter. «Genesis Revisited II» - jeg spiller soloen på «The Lamia» (fra «The Lamb Lies Down On Broadway») og det var jo utrolig kult for meg! - Det er flere store navn blant gjestemusikerne, sies det? - Ja, Steven Wilson er med, vokalisten fra Opeth synger på en låt, Nik Kershaw, John Wetton fra Asia, Nick Beggs fra Wilsons band og Lee Pomeroy fra Headspace på bass... Steve har blitt en god venn av meg, og det er jo veldig spesielt siden han selvsagt har vært en av mine store helter og inspirasjonskilder. Han og hans kone Jo har blitt gode venner med meg selv og min kone Jo, så vi går stadig ut og spiser middag sammen. - Steve og Jo og Steve og Jo? - Akkurat! Ganske pussig! Men det funker. - Marillion har nå holdt det gående i 23 år uten endring i besetningen siden Fish slutta, selv om Steve Hogarth fortsatt betegnes som Han Nye Vokalisten i media. Og dere har hele tiden fremstått som et harmonisk og samkjørt broderskap. Hva er hemmeligheten? - Ja, vi er blitt en familie. Alle musikere er riktignok litt eksentriske, men det har vi lært oss å ta høyde for, og å godta hverandres særegenheter. Selvsagt hender det at en av oss er uenige med de andre og det oppstår opphetede diskusjoner, men generelt kommer vi fem
svært godt overens, selv om vi ikke akkurat løper ned dørene hos hverandre på fritida. Den amerikanske turneen som vi akkurat gjorde var spesielt trivelig, der kom kameratskapet tilbake, noe jeg har savnet i de senere årene. Og vi har selvsagt også en musikalsk kjemi mellom oss, som jeg ikke kan se kommer til å opphøre. - Og den er tilstedeværende på «Sounds That Can't Be Made» også, skjønner jeg. - Siden vi tok oss såpass god tid med produksjonen med denne skiva, så har vi også fått satt vårt tydelige stempel på låtene, i motsetning til noen av de andre skivene våre. Til tider har det vært fem produsenter – vi har alle vært særdeles involverte og engasjerte. Selv om Steve har innspilt mesteparten av sin vokal hjemme hos seg, jeg har gjort gitarene hjemme hos meg. Men det har vært et fullstendig samarbeidsprosjekt, og derfor har denne skiva en dybde som jeg har savnet litt. Vi har utforsket alle muligheter på enhver ide, og ikke bare spilt inn låtene og overlatt resten til en produsent. Det er mye mer Marillion DNA i denne skiva enn det har vært på de to foregående. - Betyr det at du ikke er så fornøyd med «Somewhere Else» og «Happiness Is The Road»? - Joda, de har sine øyeblikk. Jeg synes tittelsporet på «Somewhere Else» er en klassisk Marillion-låt. Men vanligvis jammer vi frem musikalske ideer, og det er når disse ideene skal arrangeres om til sanger at diskusjonene oppstår. Alle har sine klare oppfatninger av hva som låter bra og hva
som bør brukes. Men på disse to skivene overlot vi stort sett det ansvaret til produsent Mike Hunter, og han satte sammen de ideene til arrangementer og sanger som han syntes fungerte best. Og han gjorde en bra jobb for all del, men for meg personlig manglet mange av låtene det jeg kaller Marillion-DNAet. Det kommer helt naturlig fra oss fem, men vi kan ikke forvente det fra en ekstern produsent, selv om han har jobbet med oss i årevis. Og han har gjort et fabelaktig musikalsk bidrag til «Sounds...» også, han er en veldig dyktig musiker. - Så han har fått fornya tillitt? - Å ja da! Han har bare ikke fått ansvaret for å gjøre ferdig våre låter! Men det har drevet oss til randen av vanvidd, 76 minutter med intrikat musikk tar sin tid, jeg har ikke gjort noe som helst annet de siste fire månedene enn å jobbe med dette i hvert eneste ledige øyeblikk. Da vi hadde et par fridager i Los Angeles i forrige måned, satt jeg hele tida i et mørkt rom og stirret på en laptop og sendte opptak av gitardeler hjem til Mike så han kunne legge de på riktig plass på riktig låt. Hjemme har jeg jobbet ti timer daglig. Jeg jobbet bokstavelig talt inntil fem minutter før jeg måtte dra hjemmefra for denne skandinaviske turneen. Men det må til for å gjøre det så bra som mulig, uten å kompromissere på kvaliteten. Og nå føler vi alle at vi har noe virkelig unikt på gang. Steve ble intervjuet av Misplaced Neighbourhoodbassist Geir Amundsen, og artikkelen ble først publisert i Norway Rock Magazine. Livefoto: Stefan Schultz.
MARILLION : SKANDINAVIA 2012
KØBENHAVN AMAGER BIO : 27.JULI
Marillion leverede en sublim opvisning af stærkt emotionelt ladet neo-prog i Amager Bio med en adækvat respons fra de fremmødte billetindløsere
I DRs arkiver findes en liveoptagelse af Marillion på Roskilde Festival i 1983. En knotten og næsten uforstående Karsten Vogel prøver at redegøre for gruppens stil, med grafer og kurver over den såkaldte symfoniske rock, som han rubricerer dem under. Med flere fejlinformationer end en gennemsnitlig artikel i et rockleksikon fra samme tid klandrer han dem samtidig for at være selvhøjtidelige og højrøvede. I snart tredive år har bandet været urimeligt dårligt anmeldt og anklaget for at være blege afskygninger af andre bands. I firserne var det Genesis og Peter Gabriel. For nyligt Radiohead og Coldplay. Karsten Vogels ugidelige præsentation var blot startskuddet fra den danske presse. Marillion er notorisk kendte for deres tilgang til deres fans, og det er kommet dem mangefoldigt retur. Efter This Strange Engine (1997) skaffede amerikanske fans penge nok til at de kunne turnere over there igen. Anoraknophobia (2001) Marbles (2004) og Happiness Is The Road (2008) blev financieret ved forbestillinger. Og det var lang tid før nogen havde lært at sige crowd-funding. 1-0 til Marillion og deres fans kontra mavesure, og i sidste ende, ligegyldige anmeldere og deres anmeldelser. Folk var mødt talstærkt op i Amager Bio, og på deres reaktioner at dømme var der store forventninger på spil. Sidst Marillion gav koncert på Amager Bio var i 2004 på deres Marbles-turné, der lagde ud med "The Invisible Man" og lukkede med den herligt forløsende "Cover My Eyes (Pain And Heaven)".
Derfor indkapslede to første numre den 27. juli 2012, de netop nævnte, et smukt og velkomment deja-vu. "The Invisible Man" er en teatralsk tour de force om voyeurisme, ugengældt kærlighed og frustration. En fortælling i flere afdelinger, hvor sidstnævnte kommer til udtryk i det voldsomme klimaks "I will scream / I am perfectly sane / But I am / The Invisible Man", der efterfølgende runger i følelsesapparatet, som noget helt foruroligende. Kompositionen er nok bandets mest vellykkede, da i den progressive rocks tradition kommer vidt omkring i genrerne og har et smukt, dystert udtryk. "Cover My Eyes (Pain And Heaven)" er en lystig, og anderledes mere positivt livsbekræftende hymne. Allerede fra det øjeblik guitarist Steven Rothery tester lyden på sin guitar, har publikum genkendt nummeret. For det har et karakteristisk guitarriff med chorus, ikke helt ulig noget The Edge kunne præstere. Forsanger Steve Hogarth er i hopla, og indbyder til højlydt syng-med, og stemningen når tidliget et kogepunkt. Nummeret blev oprindeligt skrevet under et mindre pres, da pladeselskabet krævede en single fra albummet Holidays In Eden (1991). Bandet fik det bedste ud af det, hvilket de viste til fulde i Amager Bio. Overraskende er det at Fish-æra Marillion (Steve Hogarth indtrådte i 1989) også er repræsenteret. "Slainte Mhath", en solid rocksang fra Clutching At Straws (1987) bliver vel modtaget. Steve Hogarth siger "Skål, København!" med overbevisende accent."You sexy beast", råber en af publikummerne, og småforlegent og selvtilfreds svarer han "I'll drink to that". Emotionel kraft Som et pusterum oven på tre hæsblæsende numre kommer den stilfærdige og smånaive "Beautiful", inden det kraftfulde popnummer "You're Gone" kommer. Bassist Pete Trewavas
introduceres som korsanger, og der er lagt en storladen effekt på vokalen, så han ene mand illuderer et gospelkor. Nummeret blev et mindre hit, da bandet opfordrede deres fans til at købe to eksemplarer af singlen, og sende det ene til radiostationer rundt om i verden. "Afraid of Sunlight", titelmelodien fra deres 1996-album, er under gradvis opbyggelse indtil det store omkvæd sender store ladninger af emotionel kraft fra scenen og ud igennem det spillevende publikum. I samme boldgade finder vi "The Great Escape", fra Brave (1994) – en konceptplade om en suicidal ung kvinde. Under guitarsoloen står Steven Rothery med lukkede øjne, og drømmer sig væk i fortællingen, og mange har fundet kameratelefonerne frem for at eviggøre dette moment. Tidligere under koncerten råber en tilhører efter nyeste single, "Power". Med lovning om dets senere indtræden kan man glæde sig i det små. Et dystert guitarriff lægger for, og særligt trommerne bliver slået med hård hånd. En smuk powerballade fra den kommende Sounds That Can't Be Made, som Steve Hogarth fortæller er en mere prætentiøs udgave end den oprindelige arbejdstitel, Album Promised, Never Delivered. "Estonia" bevidner at alt ikke er bulder og brag. Den karakteristiske
mandolinsolo (tænk R.E.M.) er udeladt, og eksisterer kun i fantasien. Løfte om gensyn Steve Hogarth smider jakken, som han har svedt i, igennem koncerten, og som har strammet lige vel omkring maveregionen. Han præsenterer det lange nummer "Neverland", der indikerer at en pause følger efter. "Neverland" er en længselsfuld, episk skæring. En af den slags der straks kalder på svajende engangslightere i luften. Og med en, ja, Gilmour inspireret, men personlig, guitarsignatur, der udvikler sig til en udvidet guitarsolo. Så er der ikke et øje tørt. Kudos også til Hogarth for den massive indlevelse, hvor han til sidst går i knæ foran publikum. "Vi ses snart!" siger han, kort inden bandet forlader scenen. Tilbage på scenen er bandet klar til at levere deres lange suite, "This Strange Engine". Først beretter Steve at han har observeret at skandinaverne indtager store mængder alkohol. Han ved det, da hans kone stammer fra København. Med slet skjult reference til ham der blev smidt ud for at råbe uhæmmet under opvarmningen, takker han os for ikke at have snakket os vej gennem koncerten. Dernæst undskylder han for sin forkølelse, og derfor at "synge som en hund". Ikke at det kan høres det fjerneste.
"This Strange Engine", der er en ode til Steves forældre, udmærker sig ved den ekstensive brug af keyboard- og guitarsoli i den bedste progressive rockstil. Lidt malplaceret er dog saxofonsoloen, der kommer fra bånd. I "Sugar Mice" har bandet løsnet lidt op på seriøsiteten, og da der springer en streng, eller Steven Rothery simpelthen ikke rammer gribebrættet som han skal, kan han grine af det. Dog ikke uden at en vis forfængelighed har lidt skade. Med morsom gestik prøver han at bortforklare hændelsen til publikum. Efter denne 25 år gamle sang, omhandlende alkoholisme og affødt dårlig samvittighed, er det tid til lytterønsker. Tæt på perfekt Publikum råber i munden på hinanden, til hele bandets store begejstring. Vi får næsten deres nr. 1 hitsingle fra 1985, «Kayleigh», men det lader til at bandet har en lidt selektiv hørelse, for da et par stykker nævner «Three Minute Boy», er de ikke sene til at plukke det sangvalg. Ved tidligere koncerter har de har haft skæg og ballade du af publikumsinteraktionen i lige netop dette nummer.
Det mandsdominerede publikum brummer sig igennem «la-la-la» sekvensen, hvilket får bandet til at afbryde seancen, og invitere det kvindelige publikum med ind i sangen. Og imens det er lige ved at gå op i hat og briller kan «Three Minute Boy» afsluttes med maner, som afrunding på en helt igennem storslået aften. Marillion har et format som liveband, ikke mange matcher. Intensiteten, interaktionen er yderst inddragende, og som publikum mærker man straks at de er der for en. Sætlisten var uden meget tilbage at ønske, og der var ikke træthed at spore hos nogle af musikerne. Ligesom sidst de optrådte i Amager Bio blev man bekræftet i tesen om at musik skal høres live. Det skal den, uanfægtet skyhøje billetpriser, lange geografiske afstande, ligegyldige meningsdannere, og hvad har vi. Det her var tæt på den perfekte koncert.
Anmeldelsen er skrevet av Jacob Pertou, og tidligere publisert på nettstedet gaffa.dk Alle foto: Stefan Schulz
MARILLION : SKANDINAVIA 2012
GØTEBORG TRÄDGÅRN : 28.JULI
"Drivee the road,, to your su urrender.."" Etter en fire timers kjørretur med web-scan n's Karste ein, ankom m vi Göteb borg i høljjende regnvær. At billletten ikk ke lot seg hente ut, selv om vi var derr innen fristen, bidrro til litt ekstra spenning, men n det skulle vise seg å gå gre eit, for söta bror ha adde held igvis full kontroll. k Seilet innom s stasjonen for å pluk kke opp Te erje og Su usanne, fø ør vi innto ok en lette ere midda ag med noko attå åt, i påven nte av kve eldens beg givenhet..
"From m emptinesss and dryn ness, the fa amine of ouur days, I watcch the heavens open,, wash it alll away, You came and b brought thee rain here.." Trädg går'n ja. S Så dette var v altså stedet s som m hadde fått f det sæ ærdeles æ ærefulle op ppdraget å huse verdens største un nderverk ikveld. i Fo or det er jo o nettopp hva Mari llion er; noe n som tilsyn nelatende er helt uffattelig at kan være e skapt av v vanlige dødelige. Men ikve eld var dett altså dags for ny åp penbaring,, og nok en e påminn nelse om at a det utrolig nok e er mennes sker av kjøtt og blod som sttår bak de ette vidun nderlige sk kaperverk k, selv om m musikke n ikke høres slik utt..
"Out of this worrld, make h history.." Med tanke t på at bandett som van nlig har va ariert veldig med hv va de har spilt tidlig gere på turne een, så va ar man selvfølgelig spent på hvilke sallmer de skulle serv vere menig gheten ikv veld. Men ut fra de forskjellig ge set-liste ene jeg ha ar sett, så å var jeg allikevel ssikker på at det uan nsett ville bli et sett med grom mlåter. Det at de ik kke rakk å få ut skiva før turrneen harr ført til att de kun har h veksle et mellom to smake ebiter fra det komm mende alb bumet, og at det de erfor ble mer m plass s til flere e eldre låterr enn man n er vant m med. Side en Springs steen gjesstet byen samme kveld, k var man m naturrligvis spe ent på hvo or mye de t ville påv virke oppm møtet. De et var nok ikke merr enn ca 40 00-500 ka an jeg tipp pe, så jeg hadde på å forhånd trodd de ville trekk ke mer folk, men hvorv vidt dette skyldes amerikane a eren på an ndre siden n av gata eller ikke e er ikke godt g å si… …
"And n now, folks, if you'll jusst step thiss way, you are about to witnesss the most amazing, tthe most astoun nding, living monstrosity of all ttime.." En ettter en ank kom de sc cenen, og seansen startet med Invisib ble Man, o og vi befan nt oss umidd delbart i H Hogarth's gale verden. Man h hørte tidlig g i settet at Hogartth var fork kjølet, noe e han også påpek kte og unnskyldte selv, s og C Cover My Eyes, E som m var andrre låt ut, kan være en avslørrende låt på en ikke e helt optimal dag, stemmem messig. Stemninge en fra de få f hundre fremm møtte var rimelig brra, og den n steg ytte erligere et hakk når bandet gikk rett over o i Slainte Mhath h, kvelden ns eneste bidrag fra a "den sko otske heavy metal epoken". Bandet gjorde Fantastic Place og You're e Gone før vi fikk n oen litt elldre låter med "han n nye vokalisten"; King K (for anledninge en tilegnett Bruce) og o Afraid O Of Sunligh ht. Hvorvidt det fak ktisk var pga p redsel for sollys eller felle es musikalsk kjærlighet vi ve endte snutene sørover mot ssøta bror og o kraftig nedbø ør kan ma an jo lure på, men jeg j satserr nok på det d siste.... Brave e er uten ttvil 90 talllets størstte mesterv verk, og The T Greatt Escape e et av mange høyde epunkter, men jeg skulle gje erne ønske et meg et gjenhør med m flere andre låtter fra historriens mestt gjennom mførte, ste emningsfu ulle, følelsesladde og o gripend de konseptalbum. Estonia gir meg g fortsatt en solid klump k i ha alsen, og får f tårene e til å pressse på, hv ver gang jeg j hører den, selv v 15 år ettter, så dett må da b bety noe..
Neve erland avsluttet det ordinære e settet på å en verdiig måte, og o som de essert fikk k vi alltid like utsøk kte Easterr, før de noe n overra askende s atte punk ktum for kvelden k m med Ocean n Cloud. Overraskende på den måten m at je eg hadde forventett ei låt til etter e denn ne. Alt i alt a ble dett fremførtt hele 5 låter fra Ma arbles, så man skulle nesten n tro det var v den de e var ute fo or å prom motere. Grrunnen til hovedvek kten på de enne skiva a er nok a at det er et e album både b fanse en og bandet selv setter s veld dig høyt. D De som kjjenner me eg kan ne eppe ha un nngått å få f med seg at skivene fra Script.. til This Stra ange Engine er i sæ ærklasse b best, i min ne ører. Med M det sagt synes s jeg Marb bles er bandets besste siden This T Stran nge Engine e, og når bandet da hadde plukket de beste låtene så å var det iingen grunn til å klage. Fanttastic Plac ce har alltiid vært en stor fa avoritt fra a dette alb bumet, og g låter som m Invisible e Man og Neverland har vok kst seg enda e størrre for hver gang jeg g har hørtt de live, og o de harr definitivtt blitt mod derne Marrillion klass sikere! Til tro oss for at Hogarth sleit litt med m stemm men pga forkjølelse f e, så skal gudene vite v (de øvrige..) at ha an veide opp o for dett med en enda merr intens in nnlevelse og teatralsk fremfførelse, ik kke minst humor, og o en litt lø øssluppen n, uhøytidelig holdn ning og sttemning på p nivå med kons sertene på å Victoria for tre årr siden. Mitt eneste ankepun kt er at je eg synes han h har en e tendens s til å "jaz zze" opp melodiene m e på enkelte av låte ene, ved å enten en ndre melo odien ørlite e, eller ligg ge litt bak kpå og holde litt igjjen, noe som s gjør det d litt uva ant i forho old til hvo ordan man kjenner lå åtene. Me en alt i alt, veldig fo ornøyd me ed settet og fremfø ørelsen, og g da er de et bare å krysse fingra forr at de kom mmer tilb ake mot slutten s av v turneen, med merr materiale fra den aktuelle a sk kiva i bag gasjen. Nå år det er ssagt så va ar denne pre-album p m delen av v turneen en glimrrende anle edning til å få høre litt mer e eldre låterr.
"Am I enough o of a freak,, to be wo orth payingg to see?"" You Bet! B Tekst: Jack-Roger Olsen Foto: Stefan Schultz
MARILLION : SKANDINAVIA 2012
OSLO + BERGEN ROCKEFELLER : 31.JULI
+ RICK‘S : 1. AUGUST
När Marillion har spelat i Norge tidigare har det alltid varit problem, mestadels utrustning frågor som gör det svårt för bandet att prestera sitt bästa. Den här gången fick vi höra att H hade förlorat sin röst två dagar tidigare på konserten i Stockholm. Så jag var orolig för hur H skulle kunna utföra uppträdandet. Jag behövde inte vara orolig länge. Öppnings låten i Oslo var ”The Invisible Man” H: s röst var inte helt i toppform, men han tog igen det med en fantastisk mängd av energi i hans framförande. Han var så intensiv, som en 5 åring som druckit 2 burkar Red Bull och fått en hundvalp ... Helt hyperaktiv!
Foto: Diana Lovvat
Utöver det fick vi kanske en av de bästa setlistor någonsin! Efter ”The Invisible Man” kom ”Cover My Eyes”, ”Slange” och ”Fantasic Place”, ”King” och därefter” Ocean Cloud” .. Under denna låt var jag arm-i-arm med några av mina norska vänner och obsorberade det hela, då jag aldrig hade hört den live tidigare. När låten var klar och applåderna hade dött ut, var jag så insvept i hela evenemanget av de sista 18 minuter att jag skrek " We Love You Marillion ". Vilket Steve Rothery uppmärksammade med ett leende och en nick åt mitt håll. ”Power” följde efter detta och erbjöd löften om att ”Sounds that Can’t Be Made” mycket väl kan vara det bästa albumet de släppt på många år.
Foto: Stefan Schulz
Det gladde mig att några låtar från de första fyra albumen hade spelats också. ”Sugar Mice” (som jag tror H har gjort till sin egen på något sätt, han utför den så väl) och ”Kayleigh”. I slutet av en fantastisk spelning bad H publiken att välja en låt (Inga rop för ”Grendel” tack). Resultatet blev " Between You and Me”, så vi avslutade kvällen hoppande till denna låt. Efter spelningen träffade vi vänner för några öl innan vi gick tillbaks till hotelet, för vi hade en lång biltur till Bergen framför oss nästa morgon. Efter nästan 8 timmars körning på smala vägar genom några av de vackraste landskap med berg, sjöar och vattenfall jag någonsin sett, kom vi till Bergen. Omgiven av 7 berg, är Bergen en av de mest dramatiska platser jag någonsin varit på. Detta var första gången som Marillion hade spelat där. Två av mina vänner skrev ett brev till Lucy för en tid sedan och angav skäl till varför Marillion skulle komma till Bergen. På spelnings dagen gjorde Bergens nyhets tidning en helsida om det med titeln "Med Marillion i Familjen." Vi hade ett ”Meet and Greet” på en irländsk pub runt hörnet från Rick’s är, där en hel del fans var med. Under våra diskussioner hörde vi att Marillion’s
första spelning i Bergen var slutsåld... ett fantastiskt resultat. Vi stod längst fram, denna gång en aning till vänster om mitten mellan H och Pete. Rothers och Pete har bytt sida på scenen, det är bättre för Mark med hänsyn till hans senaste hörsel problem. H var direkt framför min frus kamera, hon fick några fantastiska bilder under kvällen. Setlistan var bara lite annorlunda från den i Oslo, Easter som en Encore och kvällens överraskning var This Strange Engine. H var tydligt irriterad på sin onda hals då han inte kunna ge 100%, men återigen var han fylld av energi. Efteråt I puben "Vilken spelningen var bäst?" diskussionerna fortsatte tills de tidiga morgontimmarna. Jag tror att Oslo spelningen var bäst, för att äntligen få se Airbag live var en fantastisk bonus. Det roliga tog inte slut där, flera av oss stannade i Bergen ett par dagar. Vi hade en träff hos en kompis där vi spelade DVD:n"Popular Music", med mycket chatt om allt Marillion. Fyra dagar i sällskap med vår norska Marillion familj och bandet kom för att spela vår favoritmusik till oss ... Det blir inte bättre än så, eller hur? Tack Marillion och tack Norge! Tekst: Darren Lovvat
MARILLION : SKANDINAVIA 2012
BERGEN RICK‘S : 1.AUGUST
Når blir man egentlig mett av å gå på konserter? Hva Marillion gjelder, så er vel svaret for mange av oss ”aldri”. Vi har ikke blitt direkte overfôret siden bandet så dagslyset for over 30 år siden, men langt i fra sultefôret heller: I sommer besøkte de oss nemlig for sin 12. og 13. konsert hvis vi tar med rubbel & bit, det vil si alle deres konserter uavhengig av type sceneopptreden. Denne rapporten tar for seg den siste i rekken.
Noen The Web Scandinavia-medlemmer møttes på Gardermoen onsdag morgen den 1. august med Bergen som reisemål. For første gang skulle vi oppleve Aylesburys store sønner i vestlandets hovedstad. I årevis hadde både TWS-ledelsen og Bergensbølgen (det høyst uoffisielle navnet på Marillion-fansen i regnværsbyen) jobbet for å få bandet dit, og denne gangen lyktes man. Gå mann kor grååådig kjækt, eller ka? På flyet oppdaget vi også andre fans som øyensynlig hadde vært på Rockefellerkonserten kvelden før, noe T-skjortene røpet. Oslo-konserten ble dårlig promotert av arrangøren, noe man må anta delvis var årsaken til det relativt beskjedne oppmøtet der. I tillegg til dette gikk konserten av stabelen i ferietiden, samt at våre karer leverte en relativt svak forestilling på Happiness-turneen i ’09 (ref. Hogarths utilslørte erkjennelse på Rockefeller). I Bergen derimot så vi plakater ”over alt”; på buss-skur, stolper og vegger. Bra, Stageway! Vår ”hotellvert” Geir-Ståle, som også hadde vært på Oslo-konserten, loset oss frem til huset hans nært sentrum. Der spratt vi et par pils og varmet opp med Marillion på anlegget hans. Og hvilket anlegg. Bergens Tidende-lesere hadde dagen før fått et visst innblikk i hans audiofile legning etter som avisen hadde laget en hjemme hosreportasje der han og datteren Henriette sto frem som svorne fans. (Sto frem, ja. for iblant føler man seg jo som om man representerer en pariakaste når man forteller om sin store musikalske preferanse. ”Marillion..? Å..så du liker dem enda, ja...”) Den mildt sagt gromme lyden av Marillion gjennom Geir Ståles høytalere, fikk meg til å tenke: ”Denne lydkvaliteten får vi neppe servert på Ricks i kveld”. Jøje meg så digg. Vorspielstedet for ettermiddagen og kvelden var Finnegan’s Pub som ligger vegg-i-vegg med Ricks. Der traff vi kjente fjes fra tidligere konserter, men også
mange andre vestlendinger som gledet seg stort til å se bandet de sa de hadde fulgt siden tidlige Fish-dager. Stemningen på puben var god og ble ikke dårligere da ryktet om utsolgt hus spredte seg mellom ølglassene. Historier om obskure utgivelser, nisjekunnskap om bandet og konsertbesøk på rare steder ble generøst formidlet menn imellom - som for anledningen mer var som ivrige gutter å regne. Herlig. Det var positivt nok noen fåtalls kvinner der også, men først da man entret Ricks så vi at de virkelig stilte mannst...unnskyld, kvinnesterke for kvelden. Inne i selve konsertlokalet var det allerede trangt om plassen, så her gjaldt det å finne posisjonen. Like før konsertstart, når du har funnet ønskeplassen din og de fortryllende ordene ”jeg tar første runde!” gjaller fra en kompis, tenker du gjerne: ”Nå har jeg det virkelig bra.” Og du har helt rett - du har det. En god følelse jòg gjennom meg da jeg skjønte at The Invisible Man var åpningslåten. De startet med denne også i Oslo, derfor ønsket noen i gjengen seg Splintering Heart isteden, men ikke denne karen. Hogarth stabbet seg inn i dressjakka si, som i motsetning til eieren ikke har vokst siden Marbles-turneen i 2004. Han var intens i blikket bak gammelmannsbrillene der han skuet mot oss 600 publikummerne. Stokken la han raskt fra seg, han var altfor glad i å gestikulere til å holde i den. Bergens Tidendes konsertanmelder kalte for øvrig denne gestikuleringen for geberder, med en negativ undertone. Sorry kjære anmelder, der strøyk du på The Invisible Man-eksamen. Og jeg har mastergrad i denne låten. Hogarth er en skuespiller, eller rolletolker om du vil, og har et budskap å formidle, noe han gjør på en formidabel måte. Tullebukk! At han var lunken til konserten generelt, skal jeg ikke dvele ved her. Det spiller da heller ingen rolle.
Etter at den neste låten, Cover My Eyes, stilnet hen, var jeg sikker på at bergenspublikummet ville juble over introen til den påfølgende – Slainte Mhath. Og ja, den første Fish-æra-låten for kvelden fikk respons fra første sekund. Allsang funker, sånn er det bare: ”Take it away – take it away – take it awaaaaaaaay!” Videre fulgte de samme låtene, i den samme rekkefølgen som kvelden før. Det er ganske modig å kjøre i gang Ocean Cloud overfor et publikum der majoriteten antageligvis aldri hadde sett bandet før, men der jeg sto hørte jeg ingen kommentarer på dette. Ok, den har noen laaange partier som nok kan virke tålmodighetsprøvende på en del ikkekjennere, det er et faktum. Men jeg tror den fysiske nærheten til bandet (Ricks er lite) og Hogarths intense fremtoning, gjorde at kun grinebiterne (les: ”Spill nåkke mer Fish!”-publikummerne) ytret seg om dette. På et kjapt toalettbesøk overhørte jeg et par slike kommentarer.
på en pussig, bajasaktig måte. Da var det verre at stemmen begynte å briste igjen. Vi visste at han sleit med stemmen i Danmark allerede flere dager i forveien, og dette merket vi også i Oslo. Hogarth var forkjølet, så enkelt er det. Kanskje han trodde at basseluskene ville forsvinne ved inntak av litt alkoholholdig ”legemiddel”? Eller kanskje mye? Uansett: han ga alt han hadde.
Power - for en låt! Vi har alle hørt den nå, og den bærer forhåpentligvis bud om hvor bra den kommende skiva er. Sugar Mice fulgte på som neste favoritt for den ovennevnte publikumskategori. For å være ærlig så har jeg aldri vært helt på linje med massene når det gjelder denne. Det er en fin låt, men jeg er liksom litt ferdig med den. Kunne de ikke spilt Hotel Hobbies heller? Eller er jeg kanskje vanskelig nå... Under låtens gang begynte Hogarth å oppføre seg litt merkelig, ja nesten fjollete. Folk rundt meg så ut til å spørre seg om det samme: ”Er han full?” Og ja, jeg tror vi kan konstatere at mr Hogarth hadde tatt seg et par stive før konsertstart, gitt. Det ble kanskje litt for mye av det gode – for noen - der han lente seg utover scenekanten med et ansiktsuttrykk som kommuniserte ”I’m drunk!” Det plaget ikke meg, jeg synes han bare var ekstra rocka
Kayleigh ble ikke uventet en suksess. Den halssyke vokalisten hadde kanskje håpet å få litt mer hjelp med syngingen, men han dro den i havn. Den òg. De fleste trodde nok så at showet var ferdig, men utrolig nok dro de i gang det 16 minutter lange eposet This Strange Engine, som jo skrider frem i diverse toneleier. Hva krever ikke den av anstrengelser, liksom? Dét kaller jeg å please fansen! Gitarpartiene på denne er så fullendt vakre at man glemmer tid og sted. Og det stedet skulle vi nå forlate. Takk, Marillion, for nok en super opplevelse. Nå kan ingen av dere bergensere lenge kauke ”vi vil ha Mærrilljen te’ Bæærgen! ” Joda, selvfølgelig kan dere det, men sleng på et ”igjææn” på slutten. Og jeg henger meg på - mer enn gjerne!
Scenen på Ricks er såpass liten at Marks keyboard, og dermed følgelig han selv, måtte stå vendt ut mot salen. I tillegg hadde Pete og Rothers byttet plass, grunnet Marks hørselsproblemer. Rothers’ monitorlyd er tydeligvis ikke gunstig i så måte. Ellers var ting ved de vante, men Hogarth hadde jammen ikke mye plass å bevege seg på. Han gjorde mer enn nok ut av seg på de to kvadratmeterne han hadde til rådighet, vil muligens visse kritikere mene. Ian da? Nei, han så vi som vanlig ikke. Men jeg tror han var der. Hørtes sånn ut på King, i hvert fall.
Tekst: Jonas Grønn Foto: Stefan Schulz
«Jeg var i bandet i 18 år før jeg skjønte hvordan bransjen fungerer»
INTERVJU:
STEVE
ROTHERY
Scream Magazine intervjuet Steve Rothery i kjølvannet av utgivelsen av “Sounds That Can’t Be Made” i høst. Resultatet av samtalen leser du på de neste sidene. Tekst: Jan Dahle
Foto: Stefan Schultz
- Vi begynte turnéen i Nord-Amerika i juni, og det var også ment å være en del av plateturnéen, men skiva var bare ikke ferdig. Sånn sett er den runden vi nettopp har avslutta i Storbritannia de første konsertene vi faktisk har gjort i forbindelse med plata, og da har vi spilt fire låter fra den. Som du sier var også konsertene i Norge ment å være for plata, men det begrenser seg selv hvor mye du kan spille fra et album som ikke er utgitt. Derfor fikk dere bare høre ei ny låt. Forhåpentligvis kommer vi tilbake til Oslo neste år. Det er i alle fall snakk om det nå. Steve lover at det blir mer fra "Sounds That Can't Be Made" når MARILLION muligens er tilbake i Norge, men nå fortsetter vi med historien rundt forsinkelsene. - Ting tok bare lang tid denne gangen, og vi har vært travelt opptatt med mye annet de siste tre åra. Vi prøvde riktignok å skrive ei nye plate ganske kjapt etter den forrige, men det fungerte bare ikke. Det var rett og slett for tidlig, for det kreves mye av oss for å skrive. Når man turnérer er man i et turnémodus, og da tar det oss gjerne litt tid å komme i skrivemodus. Vi har jo også spilt ganske mye, og blant annet turnért med Deep Purple og Saga i Tyskland. Så selv om det kan føles som om vi har drevet med plata i tre år er vel faktum at vi har brukt ni måneder. Det er faktisk ikke så ille. "Sounds That Can't Be Made" er mer låtorientert og melodisk enn mye av MARILLIONs plater de siste åra, så man kan lure på om arbeidsmetodene har vært annerledes denne gangen. - Det har vært varierende på denne plata. Noen gang var bandet samla i ett rom og improviserte, mens andre ganger – som for eksempel pianopartiet i "The Sky Above The Rain" – kom Mark inn med noe han hadde skrevet hjemme. Noe kom så ut av loops skapt på en laptop – som kunne komme fra både Mark, Steve eller Pete– slik som begynnelsen på "Gaza". Sånn sett har det ikke vært noen formel for hvordan vi har jobba frem låtene. Når det gjelder det du nevner om at dette er mer melodisk, så tror jeg det kommer av at det vi har gjort nå på en måte er mer utvikla enn de siste platene vi har gjort. Slik er det i alle fall for meg. Dette kommer igjen kanskje av at vi har hatt tid til å leve med en del av disse ideen, og på den måten kunnet utforske dem fullt ut. Dermed har vi også hatt tid til å finne de beste melodistrukturene. Det tok nærmest livet av oss å lage denne plata, og vi gjorde den ferdig mens vi var på turné. Jeg satte sammen gitarpartier mens vi var på veien i Amerika.
Vi jobba hardt på plata, og samtidig har vi også lært mye av prosessen. Resultatet har uansett blitt bra, og responsen så langt er god, så vi må åpenbart ha gjort noe riktig. Noen snakker da også om at dette er vårt beste album på 20 år. Det er selvfølgelig vanskelig å dømme plata når du selv spiller i bandet, men jeg skjønte ganske tidlig at vi var i ferd med å gjøre noe spesielt. Jeg fleipa da også litt med gutta og sa at dette kunne bli vår "Dark Side Of The Moon". Det var et slikt tilfelle der ting falt naturlig på plass, så selv om det er hardt arbeid å lage ei plate, føltes det ikke nødvendigvis som hardt arbeid når det gjaldt å få frem ideene. Studioet som i hovedsak er brukt er bandets eget The Racket Club, men når man først er inne på det med eget studio, så er vel det også en potensiell fallgruve hva tidsskjemaer angår. Her kan man tross alt jobbe og jobbe uten å måtte tenke kostnader som når man leier seg inn i et studio. - Mye av gitarene har jeg også spilt inn i studiet mitt her hjemme, og det er både en god å dårlig side ved det. Jeg har dermed brukt utrolig mye tid for å få den rette lyden, og å gjøre alt riktig, men den dårlige siden ved det er også nettopp det at jeg har brukt utrolig mye tid. Normalt går man jo inn i et studio, spiller inn sine ting, og går derifra igjen. Nå satt jeg også og produserte meg selv, og klipte og redigerte selv, så det var intenst når man tenker på arbeidsmengden. Steve spilte også inn mesteparten av vokalen sin hjemme, og Mark gjorde også mye av keyboardene hjemme. Dette ble lagt inn i en Dropbox-konto, og Michael Hunter la det inn i Pro Tools. Når det gjelder for og mot det å ha eget studio kontra å leie seg inn, er det altså noe som slår begge veier. Problemet når man leier seg inn til kanskje 1.000 pund dagen, og ideene ikke er der, er at da kaster man bort utrolig mye penger. Sånn sett har vi nå en mye større kreativ frihet, og man trenger ikke føle noen skyld når man ikke har dagen. Det er også veldig avslappende når vi har alt satt opp akkurat slik vi liker det. Steve nevnte produsent Michael Hunter, og man kan jo lure på hvor involvert han faktisk er når gutta sitter en del på hver sine kanter og jobber med sitt. - Han har co-produsert plata sammen med oss, så det er på en måte litt vanskelig å si hvor man skal gi ære eller skyld til hvem. Michael har uansett også jobba hardt for å gjøre denne plata, og hans musikalske input er utvilsomt der, for eksempel i form av strykerarrangementer. Uten ham hadde det nok ikke vært ei plate, og definitivt ikke i løpet av den tiden vi har hatt til rådighet.
Også denne gangen har MARILLION latt fansen være involvert med finansieringa av plata, ved å forhåndsselge den gjennom bandets nettside. - Den ene gangen vi ikke gjorde det, for "Somewhere Else", fikk vi faktisk en god del klager fra fansen. Det viste seg at de liker at det gjøres på denne måten, for det gjør at de føler de er en del av plata. For mange er musikk i dag også bare sifre på en laptop, så det å kunne tilby noe mer kunstnerisk – slik som bookleten på den versjonen folk har forhåndsbestilt – representerer mer enn bare musikk. Det blir noe annet. Du kan kjøpe plata digitalt, eller du kan streame den, men følelsen av å ha noe håndfast der du kan se på coveret og bla i bookleten er noe unikt. Dette ser også definitivt ut til å være det våre fans liker. Når man selger plata på sin egen nettside til den sikreste kjøpergruppa, da skulle man tro plateselskapene ville være lunkne til å samarbeide med bandet. - Nei, det er ikke slik. Vi har faktisk stadig selskaper etter oss. De vet at om vi selger 10.000 eller 15.000 CD-er gjennom nettsida, er det fortsatt 50-60.000 plater som kan selges gjennom ordinære kanaler. De salgstallene Rothery her opererer med er langt fra hva som ble solgt på bandets storhetstid, men akkurat det bekymrer ikke gitaristen. - Nei, absolutt ikke. Sammenligna med hva andre solgte i gamle dager er ikke vi verre stilt enn mange andre. Det har jo blitt slik at musikk for mange ikke har noen verdi, og kan de da finne den gratis på nettet er det greit for dem. For oss da å ha overlevd stormene i bransjen, og faktisk være bedre stilt finansielt sett enn hva vi var da vi var på høyden suksessmessig, er flott. Dette kommer av at vi nå er våre egne managere, og har kontroll over vår egen skjebne. Det har på mange måter blitt viktigere enn noe annet. Økonomisk sett har det selvfølgelig også vært genialt gjennom marilllion.com å selge mengder med liveopptak, og eksklusive CD-er og DVD-er til et trofast publikum som aldri får nok av bandet. - Vi har jo også Marillion Weekends som vi spiller inn og selger, og dette er veldig populært. Det er alltid noe som skjer med bandet, og det er nødvendig for du trenger en jevn strøm av penger inn for å drive organisasjonen. Det er litt underlig, for selv om du er musiker, er du nødt til å være halvt businessmann også for å overleve i bransjen. Du kan ikke lenger unne deg luksusen ikke å vite hvordan bransjen fungere, noe vi er skyldige i fra tidligere dager. Jeg var i bandet i 18 år før jeg egentlig skjønte hvordan bransjen fungerer.
Dette kom av at mens man hadde suksess hadde man ikke tid til å bekymre seg for hvor pengene tok veien. Man var på en berg-og-dal-banetur som ikke tok slutt, og det var først da ting begynte å roe seg man kunne sette seg ned og tenke. Da begynner du å fundere over at du til tross for gull- og platinaplater ikke bor i et flott hus på landet. På mange måter virker det som om Rothery foretrekker nåtiden, med full kontroll, fremfor storhetstiden med stort platesalg og grådige managere. - Ja, absolutt. Vi har tilfredsstillelsen av å spille inn og gi ut musikken vi elsker, og i oktober skal vi tre uker til Sør-Amerika, så livet er flott. Samtalen går litt frem og tilbake mellom "Sounds That Can't Be Made" og diverse avsporinger, men vi kommer etter hvert inn på den ferske plata igjen. Dermed er tiden inne for å se litt på åpningssporet, "Gaza", som tidvis fremviser en råere side ved MARILLION. - Du kan si at den er ment å være slik, for dette skal være et sonisk bilde. Noe av soundet kommer direkte fra det at vi brukte basisen fra de improviserte jammene. Det ligger også et politisk element i nevnte spor. - Det er egentlig mer et humanistisk enn et politisk uttrykk. Noen har hengt seg opp i at den er skrevet fra et palestinsk barns synsvinkel, men det handler ikke om å dømme, men derimot om å peke på hvilken forferdelig situasjon det er å vokse opp på Gazastripa. Det er en kompleks situasjon – uten at vi skal gå for mye inn i det politiske her – men alle har sitt syn på saken. Alle har også sine synspunkter basert på grunnlag av miljøet de er i, og på grunnlag av hvordan de enkelte lands medier dekker saken. Vi ser uansett rapportene fra FN, og vi ser hvordan situasjonen er der. Det spiller sånn sett ikke noen rolle hvem som har skylda, for situasjonen er uansett en tragedie. Verden er full av tragedier, og denne låta setter spotlighten på denne situasjonen. I ettertid ser vi kanskje at vi ikke burde kalt låta "Gaza", men kanskje derimot "Both Sides Of The Wire". Det virker ganske klart at Rothery ikke ønsker at MARILLION skal fremstå som et politisk band, men da må han vel samtidig frykte at ei slik låt kan gi folk et inntrykk av at bandet er nettopp det. - Nei, jeg er egentlig ikke redd for det, men det er synd responsen fra enkelte har vært så sort/hvit. På forumet på nettsida vår er det en tråd som heter "Gaza - The Politics Thread", og den er allerede oppe i over 90 sider. Det som er utrolig trist med hele situasjonen er at forumet blir som et mikrokosmos, der argumentene fra rundt omkring i verden møtes. Folk ser ut til å ha et veldig ubøyelig verdensbilde, der de ikke er i stand til å se for seg hvordan andre har det, eller er i stand til å være upartiske. Det er faktisk ganske tragisk å lese den tråden. Når det gjelder teksten slet Steve mye med den over lang tid, for å prøve å komme opp med et upartisk perspektiv. Han snakka både med israelere, palestinere og FN-arbeidere, men uansett hvor upartisk du prøver å være, vil du alltid åpne deg selv for angrep fra enkelte personer. Dette kommer av at lidenskapen bak folks syn på situasjonen går så dypt at de ikke på noen måte er i stand til å stille spørsmål ved situasjonen. Steve nevnte at han har fulgt med på tråden om "Gaza" på MARILLIONs nettside, og da undres man på om mannen faktisk bruker å lese på forumet. Dette kan tross alt være skummelt hvis man ikke til enhver tid er klar for mer eller mindre saklig kritikk. - Det er ikke ofte jeg leser forumet, men det hender. Noen ganger tenker man at noen har gode argumenter, men så kommer noen med motangrep, og det blir bare en ordkrig. Det at folk har sine synspunkter er helt greit, men det blir som oftest slik at den ene siden ikke vil lytte. En dialog fungerer bare når to sider lytter, og straks en side slutter å lytte blir det mindre av en dialog og mer av en tirade.
Tilbake til albumet, og det faktum at låter som "Sounds That Can't Be Made" og "Power" er ganske groovy saker. - Vi prøver alltid å tilføre noe annerledes, og musikksmaken vår er veldig allsidig. Dermed gjør du bare ting, og vi spiller inn alle jammene vår. Når vi går igjennom det som er de mest interessante ideene, kommer vi frem til at noe passer inn i en proga setting, mens andre ting går i andre retninger. Vi lar oss på en måte bare flyte med i den retningen ting tar. Rothery er en glimrende gitarist, og når han først bestemmer seg for å være følsom og melodiøs er han i sitt ess. Denne siden får vi da også en del av på "Sounds That Can't Be Made". - Det kommer kanskje av at jeg jobba hjemme, og at ingen dermed kunne si "Du kan ikke spille det der", humrer Steve. Jeg prøver alltid å spille gitar rundt vokalpartiene, og gjerne videreføre følelsene fra tekstene. Dette er noe jeg tror er litt unikt med min spillestil, og dette er også noe jeg snakker om når jeg gjør gitarklinikker. Det handler mye om din rolle som musiker i et band, og ikke om ditt ego eller det hele tiden å vise din tekniske virtuositet, men derimot hva låta trenger. "Sounds That Can't Be Made" er ei variert plate, og et parti i tittelsporet drar tankene mot The Beatles' "A Day In The Life". - Ja, produsenten er fra Liverpool, så han har definitivt sine Beatles-inspirasjoner. Det hele kom uansett godt ut på plate, for det er mer enn bare en imitasjon eller en beatlesk oppbygning. Det jeg spiller opp mot dette partiet, som låter litt som et orgel, skaper en oppmerksomhet som forbereder deg på hva som kommer i neste seksjon. Det skal uansett sies at jeg tror alle britiske musikere er mer eller mindre inspirert av The Beatles, og det var vel kanskje min første inspirasjon, da jeg var 3-4 år. Jeg vokste jo opp med de tidlige Beatles-platene, og når man da etter hvert begynner å skrive selv innser man hvor geniale gutta var. Ta for eksempel George Harrison, som alltid spilte akkurat det som var riktig for låtene. The Beatles var rett og slett fantastisk. Innledningsvis var vi inne på det at det er 30 år siden MARILLION platedebuterte, og dagens besetning har holdt sammen siden 1989. Dette er lenge å jobbe med de sammen menneskene, og man kan da lure på om det blir enklere eller vanskeligere å jobbe sammen etter så lang tid. - Vi er faktisk så heldige at det nærmest er noe magisk som skjer når vi går sammen for å skrive. Det er nesten som en musikalsk telepati. Dette spesielt mellom Pete og meg, men til tider også mellom Mark og meg. Da kan du ha bare en skygge av en ide, men straks du kommer sammen med de andre utvikler den seg kjapt. Den nye plata viser at vi, selv 17 album inn i karriera, fortsatt har denne kreativiteten. Dette kommer nok av at vi kommer veldig godt over ens, og at det er mye respekt oss imellom. Sist vi hadde Steve Rothery i tale kunne han fortelle om ei mulig fotobok, og tanker om noen utstillinger. Dette er i ferd med å bli en realitet, og da faktisk også i Oslo når det gjelder utstillingsdelen av prosjektet. - Boka er i ferd med å bli ferdig, og jeg håper å ha den ute rundt mars/april neste år. Noen utstillinger har jeg allerede hatt, og jeg skal ha en i Oslo i januar. Dette er et slags party den skandinaviske fanklubben vår skal holde. Der skal jeg ha en gitarklinikk, jeg kommer til å stille ut omkring 25 bilder som er til salgs, og jeg skal spille noen eldre MARILLION-låter med et band. Bandet er naturlig nok Misplaced Neighbourhood. Datoen for begivenheten er 11. januar, og stedet er Gamla. Denne dagen blir det altså gitarklinikk også, og vi lar Rothery fortelle litt om det.
- Jeg bruker da eksempler fra karriera mi i MARILLION, og prøver å forklare hvordan ting gjøres. Jeg snakker om folk som har inspirert meg, og hvordan det har påvirka soundet og spillestilen min. Jeg har drevet med disse klinikkene en stund nå, og jeg driver også med noe som heter The British Guitar Academy. Der holder vi – jeg, og noen ganger tre andre gitarister – masterclasses, og det handler like mye om musikkfilosofi som det tekniske. Vi prøver å oppmuntre til individualitet og kreativitet. Det finnes flere måter å gjøre klinikker på. Noen velger den tørre veien, mens andre går nesten like mye inn for å underholde publikum. Steve flirer når han blir spurt om han er en underholder. - Du må nesten spørre noen som har sett en av klinikkene mine for å finne svaret på det. Men ja, jeg prøver å gjøre klinikkene til noe folk nyter. En av de siste jeg gjorde var i Paris, og folk så ut til å like det. Der hadde jeg også med en god venn av meg som heter Dave Foster, som er en eksepsjonell musiker. Dette er for fans, og jeg tror det kan være fascinerende for dem å få et innblikk i hvordan stilen min har utvikla seg, og hvem heltene mine er. Hvordan dette utarter seg får vi altså se i Oslo over nyttår, og spennende skal det da også bli å høre Rothery spille noen låter han knapt har spilt siden åttitallet. - Det er en del låter Steve ikke føler seg komfortabel med å synge, for han føler den eneste måten å synge dem på er å imitere Fish, og det har han ingen lyst til å gjøre. Det er greit nok, og jeg har ikke noe problem med å respektere det. I blant er det likevel artig å spille noen av disse låtene. Jeg har blant annet spilt med Dave Fosters band, Mr. So & So, og med Rich Harding fra Misplaced Neighbourhood, og vi gjorde noen låter for litt siden. Da spilte vi blant andre "Fugazi" og "Incubus", og det var vel første gang jeg spilte "Incubus" siden 1987. Det er moro, og jeg har ikke noen problemer med det gamle materialet. Låtene er riktig gode, og det er artig nå å gå tilbake og lære dem på nytt. Jeg må sette meg ned med en video, og på den måten lære dem som et hvilket som helst tributeband. I senere tid har jeg spilt de nevnte låtene, og "Cinderella Search", men den jeg har veldig lyst til å spille nå er "Chelsea Monday".
Steve har snakka litt om at han ikke legger skjul på hvor inspirasjonene kommer fra, og med det som utgangspunkt lar vi mannen fantasere seg frem til det ultimate all star-bandet. - Den er vanskelig. Det måtte bli Peter Gabriel eller Neil Finn på vokal, eller kanskje Kate Bush. Når det gjelder musikere er David Gilmour en stor inspirasjonskilde for meg, så han ville nok vært et valg, og det samme må jeg si om Steve Hackett. Av bassister tror jeg det må bli Paul McCartney, for hans spill er et genis verk. Jeg snakker da ikke om de siste 25 åra, men om storhetstiden med The Beatles. Når det kommer til trommiser går jeg mer for en med et godt groove, som Steve Gadd, enn en bombastisk tekniker som Neil Peart. På piano ville jeg hatt Tori Amos. Har så Rothery vært i den heldige situasjonen og fått spilt med noen av disse? - Jeg har faktisk gjort noe med Steve Hackett. Han har en ny "Genesis Revisited" på gang, og jeg spilte inn noen gitarer til "The Lamia" fra "The Lamb Lies Down On Broadway". Jeg tror Steve ville ha det til å bli en gitarduett, men jeg har ikke hørt den ferdige versjonen ennå. Steve har for øvrig blitt en venn av meg, og det føles nesten litt rart siden han var en av heltene mine da jeg vokste opp. Dermed er kanskje nok et mål nådd for Steve Rothery. Avslutningsvis blir da spørsmålet hvilke mål gitaristen fortsatt strekker seg etter, nå 30 år inn i karriera. - Det handler ikke lenger om å oppnå det eller det, men mer om at det å være musiker er ei rise som ikke slutter før du dør. Uavhengig av graden av suksess er musikk noe man har et brennende begjær etter å drive med, og man ønsker å skape ny musikk. Dette håper jeg er noe jeg kan fortsette med i 20 år til, og det er min drøm. Akkurat som med Steve Rotherys personlighet er også drømmene hans jordnære, men musikken er derimot tidvis storslått, slik som på "Sounds That Can't Be Made".