VILLREINEN 1994
FrfrlmftsååYæts &r fra Os i Østerdalen hadde villreinen som tema.
15 ungdommer
TEKST OG FOTO: JON J. MELI
I fjorårets utgave av Villreinen skrev vi litt om Friluftslivets år, som hele 1993 var avsatt
til.
Hen-
sikten med Friluftslivets år var at flest mulig skulle komme seg ut i naturen, og mange av leserne var
sikkert med på tilrettelagte arrangementer! For å repetere hvem som sto bak Friluftslivets år, så var det FRILUFTSLIVETS FELLESORGANISASJON (FRIFO) som er en paraplyorganisasjon for 11 ulike organisasjoner (som har sin interesse i naturbruk) med ca 5000 lokallag og ca 430.000 medlemmer.
Aktivitetsmangfoldet fikk fritt spillerom i året som gikk og spente fra å gå på oppdagerferd i sitt nærmiljg til det som ungdomsgruppa Arne Nyaas fra Dalsbygda tok for seg; tema om villreinen fra læretimer i skolestua på vinters tid, skiturer i vinterfjellet med overnatting i fjellbuer. 3 dagers sommertur inn i villreinfjellet og villreinjakt sam-
bund er medlem i trRItrO) og fanget opp 15 interesserte fiorten- og f'emtenåringer. De fikk en fin og
lærerik innfgring i en av fjellbygdenes viktigste viltarter, lære vinterfjellet å kjenne og takle det med klede og utstyr for@vrig, bruke sommerfjellet til naturopplevelser og til slutt være med på hgstinga av en produktiv villreinstamme. Ungdommene som var med på dette arrangementet i Friluftslivets år, står nok atskillig bedre rusta til å. lrrØte fjellet og ha forståelse av hvilke verdier fjellet gir. mot ungdommer som ikke hadde en mulighet til en slik aktivitet!
men med erfarne jegere!
Dette tiltaket gikk i regi av Os JtrF (Norges Jeger- og FiskerforFra turen i villreinfjellet. Ved møtet med reinen lærte de å holde seg helt i ro. Da vil reinsflokken bare trekke rolig forbi, smått om senn.
Breelvene kan være lunefulle.
Mellom pingoer og fossiler tar vi oss nedover fra Reindalspasset denne fine midtsommerdagen. Vi har gitt oss tundraen i vold for et par ukers tid, som vi har hatt for vane de siste åra. A frargve reinsdyra noen av deres hemmeligheter er hva vi skal gjøre noen iherdige forsØk på, her inne i isens forgård.
i vår siste villmark er den tilnærmete stillheten mer enn behagelig, om enn noe uvant, for oss med timevis urban tilbørlighet. Den svake rislingen fra ReindalselDypt inne
vas kilder utgjør sammen med vestavinden et svakt sus over de endeløse flyene ned mot Kokbreen, som stikker fiam som en kald hånd fia en dyp sidedal.
I motsetning til fjoråret, hvor mange reinsdyr bukket under gjennom en uvanlig hard vinter, er det i år svær-t langt mellom kadavrene. Bein- og pelsrester avtegner seg som hvite flekker i terrenget og giør det dermed lett å oppdage sli-
ke
kadaverplasser.
Her på
livets
yttergrense er det mer enn mye som skal stemme for at dyra skal komme helskinnet gjennom polarvinterens nålgye. Spesielt kalvene må være livskraftige og i god kondisjon for å berge seg gjennom.
I ar kom våren og sommeren svært sent her på Nordenskipld land, hvilket vises godt på reinsdyra. Til vanlig på denne tiden er de nesten unaturlig smellfeite - mens i år ligner de mer en liten sør-norsk rein. En må dermed for dyras del håpe at de får bygd opp de tiltreng-
94