Rebeller

Rebeller

Copyright 2024 © Bela Forlag ISBN 978-82-693487-0-5 Omslagsdesign og ombrekking: Marta Dec Trykk og innbinding: Runestein AS belaforlag.no

Rebeller

V I K TO R B. SAN D LAND

Ever tried Ever failed No matter Try again Fail again Fail better

Samuel Beckett

DEL 1

Verden er vår

-1-

PÅ FLUKT Den begredelige livshistorien min tok fart da jeg syklet opp Slemdalsveien. Jeg hadde prestert å gjøre noe helt korka, jeg mener, selv til meg å være. Fadesen sank inn da jeg hørte stemmene til Chris og Joffe. De var brødre, het Weidel, og de eide hytta i skogen ved Gaustad sykehus. Egentlig så var det ikke så mye å si om den råtne hytta. Kanskje bortsett fra en muggen sofa som stod der, og at døren til hytta var stengt med en rusten hengelås.

Hvordan brødrene fant ut at det var meg, ante jeg ikke. De syklet etter meg og ropte: – Stopp, din jævla degos!

Selvfølgelig ingen genistrek å stoppe. Såpass skjønte jeg. Jeg giret ned til andre og forsøkte å rykke fra dem opp bakken.

Brødrene la seg på hjul, som om vi syklet et kleint landeveisritt. Et slags dustete forfølgelsesritt hvor jeg lå i brudd. Jeg passerte Universitetskrysset uten å få spurtpremie. Så ga jeg full gass oppover Sognsvannsveien. Jeg kastet et kjapt blikk over skulderen og målte avstanden bakover. Vanskelig å tenke klart var det også. Hodet suste av stress. Joffe lå i front og dro hovedfeltet. Brødrene hadde med en kompis, noe som garantert var dårlige nyheter. Da ble de taperne, tre mot en. Febrilsk økte jeg farten, men min DBS Apache med tre gir var ikke verdens råeste sykkel.

9

Mutter’n jobbet på Gaustad. Jeg vurderte om jeg skulle løpe inn på avdelingen hennes og gjemme meg. Men hun var ikke på vakt denne dagen. Siden hjernen var tom for gode idéer, tråkket jeg videre mot Kringsjå. Jeg la trehusene bak meg omtrent der hvor asfalten ble grus. Weidel-gjengen hang på som innpåslitne fluer.

Etter å ha syklet noen hundre meter på grusveien slengte jeg fra meg sykkelen og spurtet inn i barskogen. Planen min var enkel.

Jeg skulle riste dem av meg der skogen var tettest. Etterpå skulle jeg kaste meg under en busk eller noe annet dritsmart. Siden jeg trente fotball tre ganger i uken, burde jeg klare å løpe fra dem.

Seriøst. Men stålkondis hadde jeg liksom ikke. Jeg var raskere enn dem de første meterne, men så tok gjengen innpå, enda jeg ga gass som faen. Jeg kunne tydelig høre stemmene deres.

– Faen, jeg fikk en kvist i trynet.

– Slutt å pipe … vi har han nå.

Blodpumpa hamret vilt og truet med å sprenge brystet. Jeg spurtet som en gal gjennom løvkratt og barskog. Jeg lette febrilsk etter veien til Sognsvann og forsøkte å se for meg et kart.

Det kunne jo også hende at noen badet i sommervarmen. Da ville en superatletisk badevakt muligens få øye på oss? Alt jeg så var at gjengen la seg ut i en slags fjollete vifteform. Planen deres – hvis de taperne var i stand til å tenke ut en – var å fange meg hvis jeg endret retning. Med vridde øyeepler skimtet jeg en galopperende Chris til høyre. Tullingen kastet seg frem med armene utstrakt. Han grep meg rundt halsen. Lynkjapt hev jeg meg rundt, tok tak i brystet hans, og prøvde ut en slags indianerrulle. Jeg forsøkte meg på et idiotisk judokast jeg hadde sett i en dårlig western-film.

Indianerullen fungerte ypperlig, men før jeg rakk å komme meg på beina, lå Joffe og han jeg ikke husker navnet på over meg.

Vi lå tvinnet sammen som binders. Fittegjengen holdt armene mine i klem bak på ryggen og presset trynet mitt mot bakken. Jeg vred nakken rundt og spyttet mose. Jeg tuller ikke, det var som 10

å tygge en kilo med bomull. I øyekroken så jeg at Chris blødde fra nesen. En liten opptur.

– Nå har vi deg, din bastardunge, freste Chris.

– Hvor har du gjemt luftgeværet, din lille dritt?

Joffe spyttet ordene inn i det øret som ikke var presset mot bakken. Herregud, så ekkelt slimet hans var. Jeg var sikker på at jeg kom til å bli smitta av et eller annet.

– Du trodde kanskje du kunne løpe fra oss, din mørke jævel?

Chris peste. Han tørket vekk friskt blod fra nesen.

Historien med luftgeværet stemte selvfølgelig. Det var Frans, en kompis, som hadde oppdaget hytta først. Frans fant også geværet under sofaen. Geværet som nå lå gjemt i kjellerboden i Valkyriegata, innrullet i et gammelt teppe sånn som snikskyttere gjorde. Men ikke faen om jeg kom til å fortelle noe.

Jeg gispet desperat etter luft der jeg lå under trekløveret med ansiktet ned mot bakken. Hjertet kjentes dobbelt så stort og dunket vilt gjennom t-skjorten. Beina verket noe inn i helsike også.

– Hvis han ikke vil snakke, skal jeg banke dritten ut av han, hveste Joffe som en forvokst slange.

Han kikket kjapt på Chris for å sjekke hva broren hadde tenkt å gjøre.

– Slapp av, gutter, vi har god tid. Her er det ingen som hører oss.

Chris virket pokker så selvsikker. Dårlige nyheter var utvilsomt på gang.

– Jeg har ikke tatt noe fra dere, stammet jeg.

Jeg forsøkte å virke overbevisende, uten at replikken satt helt.

– Jøss, gutten kan snakke, sa Joffe og spilte forbløffet.

– Vi får sjekke om han kan synge, fulgte Chris opp med et svett glis.

De dyttet meg bort til et råttent grantre hvor pistrete grener hang slapt ned fra stammen. Det drysset masse barnåler nedover nakken min. Chris tok av seg et brunt lærbelte. Så bandt banden armene mine fast til det fordømte treet. Jeg kjente lær gnage mot tynn, solbrun hud. Stålspennen boret seg inn i håndflaten 11

sånn at blodet piplet frem. Hendene mine ble seige. Det luktet trøbbel lang vei.

Chris og Joffe varmet opp med å slå meg i magen som om de spilte tromme eller noe. Så fikk hønsehjernene den strålende idéen at de skulle sparke meg i skinnleggen. Det gjorde jævlig vondt. Prøv å spille fotball uten leggskinn, så skjønner du det kjapt. De stupide brødrene slo og sparket annenhver gang, mens tredjemann stod og glante som en annen mumie. Jeg stirret forundret på adamseplet hans. Eplet hoppet opp og ned som kulen på et flipperspill. Det var jo alltid de som hang rundt med et fårete glis når noen fikk bank. Som om det var noe bedre, liksom?

Chris’ pølsehender rotet målbevisst i jeanslommene. Han fisket frem en Prince-pakke. Dusten tente en sigarett med en overkul bevegelse som virket latterlig. Han tok et par trekk før han lot røyken sive ut av de gigantiske neseborene. Jeg kødder ikke, han lignet en oppblåst galte. Sakte løftet han gloen opp og førte den mot ansiktet mitt.

– Nå degosgutt, kanskje du kan fortelle oss hvor du har gjemt geværet og de andre tinga våre?

– Cocktail-bladene, mener du?

Jeg bet tennene sammen til emaljen knaste. Endelig sank situasjonen inn i nøtta. Jeg hadde overspilt kortene mine. Noen ganger kunne jeg virkelig være åndssvak. Så ufattelig bortreist at det nesten ikke var mulig. Jeg kjente at det gikk en faen i meg.

Jeg sanset imidlertid at Chris nølte et lite sekund før han gjorde et raskt comeback til sitt ekle jeg.

– Det veit du ingenting om, din lille dritt!

Jeg må innrømme at han hadde rett, for porno hadde jeg ikke særlig greie på. Enda det var ganske interessant å se på bildene.

Chris tok et drag til av siggen og dyttet gloen mot kinnet mitt.

– Dette er siste sjanse, bastardgutt.

Et vilt sekund tenkte jeg å late som jeg var gæren, klin kokos, liksom, for å slippe mer bank. Men jeg trodde virkelig ikke han ville gjøre det, og jeg skulle akkurat til å fortelle dem alt da jeg 12

kjente smerten. Det sverger jeg nesten på. Så besvimte jeg. Jeg våknet med en gang, eller så var det etter noen sekunder. Jeg stod ikke akkurat der og tok tiden. Mitt høyre kinn brant noe inn i helvete, og jeg kjente at jeg var våt nedover det ene beinet. Jeg prøvde å se om de la merke til det. Ville jo ikke bli tatt på fersken, liksom. Joffe kikket usikker bort på broren.

– Wow, du er gæren!

– Vi stikker. Jeg liker ikke dette. Jeg vil ikke bli blandet inn i noe.

Bengelen med adamseplet våknet omsider. Chris nølte. Et langt sekund senere løsnet han beltet, og banden stakk som skremte hyener. Jeg kunne høre Chris rope gjennom skogen: – Nå har vi merket deg som en fordømt tjuv. Du kan bare prøve å sladre, da blir det verst for deg!

Etterpå ble det stille, gitt. Sikkert ikke uvanlig når man har fått bank. En rar stillhet inne i hodet et sted. En slags lydløshet som etter hvert gled over i en svak summing. Skogen virket fullstendig øde, selv om den lå rett ved et populært badevann.

Skogen slukte liksom alle lyder. Jeg gransket såret i håndflaten.

Et slags lyserødt stjerneformet risp dekket av blod som var i ferd med å størkne. Jeg tok varsomt på kinnet. Ikke annet å gjøre enn å komme seg hjem.

Jeg låste meg inn i bygården hvor jeg bodde sammen med mutter’n og storesøsteren min, Julia. Leiligheten vår lå i tredje etasje uten heis. Fra kjøkkenvinduet kunne vi så vidt skimte Majorstuakrysset. Badet befant seg til venstre fra gangen, og stuen lå til høyre. Utenfor inngangsdøren ble jeg stående å myse gjennom dørsprekken. Jeg ventet til kysten var klar. Forsiktig dyttet jeg døren opp og listet meg inn på badet.

– Er det deg, Roman?

Helt klart mutters stemme jeg hørte fra stuen.

– Jeg er svett, så jeg tar en dusj, ropte jeg raskt.

– Det står middag til deg på kjøkkenet.

13

Jeg stilte meg foran speilet og sjekket status. Forsiktig løftet jeg vekk klaser av mørkt hår. Såret var ikke så ille, egentlig. Det var som om noen hadde klemt fast en rips på kinnet. Jeg kledde av meg og la klærne i kleskurven, en lysegrønn plastdunk.

Men jeg skjønte fort at idéen var dårlig. Mutter’n pleide å ta med kurven ned til vaskerommet i kjelleren. I stedet for la jeg de illeluktende klærne i en plastpose, som jeg senere gjemte i skapet mitt.

I dusjen unngikk jeg å sprute vann på såret. Det svei som ville helvete bare jeg rørte kinnet. I mutters førstehjelpsskrin fant jeg en salve mot brannsår som jeg varsomt smurte på såret.

Så langt hadde planen min fungert.

Neste steg var å liste seg inn på rommet mitt. Før jeg kom lenger enn å tenke tanken, var mutter’n i gang igjen.

– Jeg har varmet opp maten. Når du har spist, kan du komme inn til meg.

Jeg likte ikke tonefallet i stemmen.

En svimmel flue holdt meg med selskap under middagen. Jeg gikk stille inn i stuen etter å ha ryddet etter meg.

– Sett deg Roman, sa mutter’n rolig og bestemt.

Hun sa det uten å se opp.

– Jeg sitter allerede.

– Hva har skjedd med kinnet ditt?

– Å ... bare et uhell. Jeg tryna med sykkelen, svarte jeg kjapt.

Den evneveike bløffen tenkte jeg ut mens hun snakket. Den var ikke bra, men den holdt. Mødre kan være ganske godtroende. Det var heller ikke første gangen vi diskuterte sår og kutt. Jeg hadde nemlig klippekort på legevakten. Et ferskt arr rammet inn høyre øye. Jeg fikk arret da jeg hoppet ned trappen foran Majorstuahuset med Apachen. Jeg satte ny rekord. Dæven, som jeg kunne hoppe. En gang stupte jeg over styret fordi gaffelen brakk.

– Vi må behandle såret, sa mutter’n bekymret.

– Det går fint, såret er ikke så vondt heller.

14

Hun hørte ikke på meg og dro meg tilbake ut på badet hvor hun smurte på noen greier og satte på plaster. Jeg ble villig med, for det gjorde egentlig ganske vondt.

– Du må passe bedre på deg selv, Roman, sa hun og så på meg med en bekymret mine.

– Ja … jeg, men jeg er jo litt klønete innimellom. Jeg prøvde å si det så barnslig jeg klarte.

– Du Roman, det er noe vi må snakke om, fortsatte hun.

Mutter’n holdt hånden over munnen. Tunge skyer seilte over ansiktet hennes. Siden hun kun var en millimeter fra å grine, skjerpet jeg meg momentant. Jeg likte ikke at mutter’n grein. Det var en greie som gjorde meg sykt stresset.

– Som du vet, har det ikke vært lett for oss.

Jeg kikket usikkert bort på henne.

– Jeg tenker på skilsmissen og det som hendte broren din.

Hele den kjipe greia med bruddet var gammelt nytt. Hun skulle alltid trekke frem de greiene der. Om hvorfor bruddet var riktig, at ting skulle gå bra bare vi tre holdt sammen. Jeg var dritlei av å høre om det. Milan, broren min, snakket vi sjelden om. Men det var noe i stemmen hennes som varslet flere dårlige nyheter.

– Roman, du vet jeg er veldig glad i deg. Likevel har det ikke vært lett å følge deg opp. Du er jo aldri hjemme. Lærerne dine er bekymret, siden du bråker og ikke følger med i timene. Og så har vi det som skjedde i dag.

Hun begynte å gire seg opp. Jeg jobbet med å se avslappet ut.

– I dag? lirket jeg frem med uskyldig stemme.

– Jeg var nede i boden og ryddet. Der fant jeg et gevær. Hører du, et GEVÆR! Er det ditt?

Hun skrek nesten, noe jeg likte dårlig. Det nyttet verken å nekte eller juge når hun oppførte seg sånn.

– Ro deg ned mutter’n, det er ikke et ekte gevær. Det er bare et luftgevær.

Jeg forklarte henne hvordan luftgeværet virket. Jeg sa at geværet ikke var farlig, med mindre man traff noen i øyet. Jeg 15

fortalte ikke at Frans traff meg i nakken en gang jeg skulle skifte blink. Seriøst, … det skulle hun sett, kulen satt som limt. Frans måtte pirke ut kulen med den røde Swiss Army-kniven sin.

– Du kan ikke kjøpe et gevær uten å spørre om lov, Roman.

Du er jo bare tolv år. Hva i all verden tenkte du på?

– Beklager, jeg hadde bare så lyst. Jeg kan levere det tilbake.

Jeg har kjøpt det brukt av en Frans kjenner.

– Ja, lov meg det. Du kan ønske deg et luftgevær på femtenårsdagen din.

Jeg skulle til å si at gutter på femten ikke var interessert i luftgevær. Jeg lot det være.

– Jeg lover, kan jeg stikke nå, mutter?

– Nei, en ting til Roman. Jeg har snakket med faren din.

Jeg kjente en umiddelbar uro i magen med påfølgende svetteperler i pannen. Normalt var ikke fatter’n et tema i huset.

Mutter’n la ut om alle sjansene jeg hadde fått og misbrukt. Jeg lukket ørene. Hun kaklet i vei om farene som lurte bak hver busk i byen. Mutter’n sa hun ønsket det beste for meg og at hun ville jeg skulle klare skolen. Det var alt hun sa, før hun fikk et nytt sammenbrudd. Det sank inn at tiden var inne for å justere kursen.

– Du har fått mange sjanser, Roman. Jeg har snakket med din far. Vi er blitt enige om at du skal flytte til han.

Jeg kunne ikke huske at mutter’n noen gang tidligere hadde vært så bestemt i stemmen. Det var ikke noe å diskutere.

– Når da? hvisket jeg spakt.

– I løpet av uken, jeg må bare snakke med Julia først.

Etter at mutter’n parkerte samtalen, ruslet jeg inn på rommet mitt. Jeg falt ned på sengen, hvor jeg ble liggende og stirre tomt på Manchester United-plakaten. Blikket vandret videre til klassebildet med Bastian, Frans og de andre gutta. Jeg bestemte meg for å ringe Frans og gi han luftgeværet. Han fikk ordne opp med Chris. Ikke annet å gjøre, siden jeg hadde lovet mutter’n og greier. Men det hadde jo vært fett å ha geværet. Skulle lekt 16

løpende villsvin med Weidel-gutta. Det hadde vært noe. Jeg gliste ved tanken.

Jeg kikket apatisk i taket. Litt spindelvev blafret svakt i et hjørne, selv om vinduet ikke var åpent. Mye hadde skjedd denne forpulte dagen. Først hadde jeg fått grisebank, og nå skulle jeg flytte til fatter’n. I mitt hode var dette et tonn med dårlige nyheter. Heldigvis skjønte ikke mutter’n at jeg rappet ting. Ikke fattet hun at jeg jugde, heller. Faen, jeg ville ikke flytte til fatter’n.

Jeg kastet et blikk på kveldssolen som sendte varme stråler mot vinduet. Hodet ble fylt med bilder fra sommerens Wimbledon-finale. Jeg så for meg ballvekslinger i sakte film. Tennisballer suste forbi øyne som kjentes som gjennomsiktige klinkekuler. Det rykket i skuldrene for hvert slag. Jeg lå nesten og sprellet i sengen. Litt av en kamp, finalen i 1980. Hvem vet, kanskje den beste noensinne? Björn Borg rolig og tålmodig bak grunnlinjen, mens John McEnroe spurtet til nettet med rabiate utbrudd. McEnroe var en seriøs villmann. Han kranglet med dommeren og spilte med keiva. Borg halte til slutt seieren i land. Året etter la han opp for godt. Den blonde svensken hadde vel gjort sitt. Han var sikkert lei av presset. Jeg drømte om å bli som Sveriges store helt, verdensberømt og rik. Ingen dårlig kombinasjon. Uansett skulle jeg bli til noe. Det var jeg rimelig sikker på.

17