Pål Gerhard Olsen har skrevet en intens og dyptloddende krimfortelling der løsningen ikke ligger i en ren og skjær rasjonell tilnærmingsmåte. For Maria er innlevelsen i den skyldiges psyke av avgjørende betydning. En metode som også kaster lys over de første, fortrengte leveårene hennes på Filippinene.
ISBN 978-82-419-6279-0
“
Pål Gerhard Olsen (f. 1959) debuterte som forfatter i 1985 og har siden utgitt godt over 30 bøker, hovedsakelig romaner, fordelt på ulike sjangere: kriminalromaner, historiske romaner, samtidsromaner og barneog ungdomsromaner.
“ Til margen
Havnesjefen i en mellomstor østlandsby blir funnet drept på gruoppvekkende vis i en Tesla på sin egen arbeidsplass. Politiførstebetjent Maria Jensegs uortodokse etterforskning leder oss inn i skogens mørke og menneskers nattside – og til et uoppklart, bestialsk teltdrap på to tenåringsjenter.
Hun var bare pust nå. Pust uten å få puste. Var nede. Trodde hun. Nede på det knudrete sementgulvet. Kravlet hun ikke rundt på det? Eller ble hun jekket opp fra det? Helt opp i taket? Så skjør hun var blitt. Papirtynn. Transparent. I det lyse mørket.
Til margen
PÅL GERHARD OLSEN
TIL MARGEN
Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2023 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Omslagsdesign: Gisle Vagstein – deTuria Design Omslagsillustrasjoner: iStockphoto Papir: 70 g Holmen Book Cream 1,8 Boken er satt med Adobe Garamond Pro 12/15 pkt. 1. opplag 2024 ISBN: 978-82-419-6279-0 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.
«Hvem har lært dere hvordan dere skal unnslippe den kommende vredesdom?» Matteus 3.7
1
Bak brenneslene var bolet. Ytterligere beskyttet av en grånende jutesekk som hadde blitt liggende her i innerhjørnet av uthuset og gå i langsom forråtnelse. Snuten boret seg opp av den løse sandjorden. Musen tygget litt på noen sekkefibre bare for å pleie appetitten, og snodde seg så ut mellom neslestilkene og den morkne underkanten av kledningsbordene. Selv om sommeren hadde vært knusktørr, var det lommer av væte i det viltvoksende gresset, og den brunrøde musepelsen fikk en glitrende finish av den sene kveldssolen. I små kast, som en iherdig strikkball, fant musen noen almefrø. En vinge fra en øyenstikker, men den godbiten selve øyenstikkeren ville ha vært, var ikke å se. For lite. Alltid for lite. Å være mus var å gå i minus. Så videre ut i verden. Mot det eviggrønne bekkefaret. Fluesurr. Marihøner, biller og tusenbein. Tyngre føde også, kanskje. I heldigste fall. Det å kunne slå kloa i en feit og fin meitemark. Musen gjorde et velberegnet fremstøt mot det bugnende matfatet. Satte en bladbille til livs i ett jafs. Men mett var den ikke. 7
Bunte seg sammen i stoisk ro nå. Å jakte var å vente. Til noen røpet seg. Den første som røpet seg, hadde tapt. Den standhaftige gikk av med seieren. Så musen ventet trøstig. Og ble rikelig belønnet. Et prakteksemplar av en meitemark buktet seg glinsende frem. Festmåltidet var servert. Full fart forover. Slå ned på. La meitemarken ende sine dager som en oppkvikkende liten kildring i musemagen. Men fysen som den var, ville en meitemark til ikke ha vært av veien. Utsiktene til det var skrale. Til og med fluene som ellers var så om seg og for seg, hadde forduftet. Og det var kanskje noe å ta lærdom av. Ikke bli for grådig. Ikke friste lykken over hals og hode. Hadde musen kunnet tenke, var det det den ville ha tenkt. Gjøre vendereis til bolet mens den ennå levde i beste velgående. Et vinddrag sto gjennom skogbeltet med et snatrende konglefall, forplantet seg som en illevarslende visling helt ned til musens beskjedne korpus og fikk den til å iverksette tilbaketoget jo før, jo heller. Men for ikke å bli skamslått av en kongle måtte den skjene ut til siden, og ble i befippelsen slått om kull. Bare for å se, med de forskremte små museøynene, hvordan gresset ble til en rullebane for erkefienden. Katten var over den i et grasiøst firsprang. Jegeren som beseglet jegerens skjebne med en hakkete, liten bloddusj, og som hadde sittet vaktsomt på hjulet til den utrangerte slåmaskinen. Ventet, den også. Til tiden var inne. Og ute for musen. 8
Det var en grå og hvit hunnkatt som hadde vært i kosten til den gamle og giktbrudne småbrukerenken. Etter at hun trakk sitt siste sukk, hadde den for det meste måttet klare seg selv. Men så var våningshuset blitt bebodd igjen, noe som hadde nørt opp under kattens jaktinstinkter. For nå – som et vederlag for jevnlige leveranser av uforsiktige gnagere og småfugler – var det blitt både leverpostei og makrell i tomat å få. Men før den kunne meske seg med slikt snadder fra kjøleskapet, ville katten leke dødsleken. Få musen til å tro at den ville stå det over. En innbilsk mus var en morsom mus. En mus som fikk løpe fritt. Akkurat så lenge at den fattet grunnløst mot. Før den fikk seg et rapp og et risp. Før blodet fløt. Nytt friløp. Gjentakelse. Enda et nytt friløp. Enda en gjentakelse. Det var det som var aller morsomst – at musen aldri kunne lære hvor redningsløst fortapt den var. Halvt strupt av de fininnstilte kattekjevene ble den stadig mer svekkede musen ført mot steinrøysen lengst oppe i bakkehellingen. Her ble den sluppet sjanglende løs. Hvis bare. Tenkte musen som ikke kunne tenke. Hvis jeg bare kan ta de mosegrodde steinenes sammensetning til hjelp. Inn i så pinetrange passasjer kan vel ikke det kattekrapylet følge meg. Jeg har en fair sjanse til å lege sårene mine. Til å avle flere unger. Fylle flere magesekker. Har jeg ikke? Katten var også avskåret fra å kunne tenke. Men med de høyt utviklede refleksene sine gjorde den musen om til et spillbrett med X antall kombinasjoner. Bare fasiten var gitt. 9
Et ertende lite pirk med poten. Og litt uinspirert. Som om kombinasjonsmulighetene allikevel ikke var mange nok, og alt som holdt kjedsomheten i sjakk, var tilfredsstillelsen ved å være herre over liv og død. Musen over ende. Blodets blomstring. Musehjertets sammenbrudd. Med halen elegant drapert rundt bakstussen, hadde katten orkesterplass til musens dødsleie. Men ikke her. Ikke la musen dø her. Når det kom til stykket, var ikke dette særlig til rettersted for en bøddel med respekt for seg selv. For ensformig til at katten kunne realisere hele det raffinerte avlivningsrepertoaret sitt. Ta musen i sin mest samaritanske tannlås da, slik at den skulle tro at et mirakel var nært forestående, at katten aktet å spare den der den ga etter for bekkens tiltrekningskraft. Kanskje la musen ligge og duppe i den dypeste kulpen til den ble god og mør. Solen hadde gått ned nå. Luften var tett og tung. Det gikk trått med katten i det høye og strie gresset, selv så lettbeint den var. Men en mus som munngodt veide opp for strabasene og var som en kjærkommen påminnelse om kattens eget avkom – femlingkullet før den ble kastrert. Hvordan det hadde vært å ta de små godklumpene i nakkeskinnet. Rundslikke dem. Parringen var som blåst bort, men morsvarmen besto. En varme som ikke var som varmen fra vedovnen eller panelovnen eller varmtvannsberederen. Selv ikke bolets jordvarme. Nei, dette var en varme som innga katten en helt spesiell følelse av hvordan det var å være i live, nettopp fordi det skulle så lite til før det var forbi med det å være i live, nettopp fordi det var livet som piplet ut av musen for hvert potetrykk katten satte. 10
Og nettopp derfor var det også som om katten kunne se seg selv i musen. Spis eller bli spist, var en jernlov som gikk begge veier. Men nå var det like fullt musen som skulle til pers, selv om katten fremdeles ikke hadde bestemt seg for dødsmåten. Var glupsk fortæring tingen? Men den hadde våtfôr på en skål i vedskjulet. Den hadde tørrfôr på en annen skål. Mus var ikke en uovertruffen lekkerbisken. Og gnafset den i seg musen, ville det bare bli mindreverdige ingredienser som leveren og halen å vise frem for husbonden. Så kanskje drepe uten noe mer om og men. Knøvle musen til en årelatt skinnfille. Noen mus døde fordi det gikk opp for dem at de skulle dø også. Mildnet dødens komme ved å selvutløse den. Det var da, mens den var travelt beskjeftiget med disse overveielsene, at katten frøs til. En katt har et synsfelt på 285 grader. Der ser den alt som er å se. Et syn så etsende skarpt at det nesten var en ulempe. Katten kunne aldri slappe helt av. Var dømt til å være på alerten. Og det den nå så, fikk hvert bidige kattehår til å stritte. Selv om det bare var et ansikt. Eller tomrommet der det skulle ha vært et ansikt. Men helt tomt var det ikke. Det luet noe der inne. Som en ulmebrann opp av den bregnedekkede bekkeskrenten. Katten angret seg bitterlig. Var blitt forledet av ikke bare matlysten sin, men rovlysten sin. Den var jo hjemmekjær. Hadde en relativt liten radius. Skogen var ikke dens territorium. I skogen, og i den slagskyggen skogen kastet, kunne alt skje. Ja, skogen var lik fare. Og denne faren var større enn størst. 11
En sol. Det var det katten etter fattig evne fikk det til å bli. En sol etter solnedgang. En sol som hadde stått opp igjen. Bare at dette var mer som en solformørkelse. Katten freste. Men kunne ikke frese. Ikke med en mus i kjeften. Selv da den løslatte musen falt pladask ned i de uttørkede gressrøttene, var katten ute av stand til å frese mot denne motsolen, svartsolen. En sol som ble svartere og svartere jo nærmere den kom, men også lysere jo nærmere den kom. Som om ingenting var lysere enn en solformørkelse. For den som så godt etter. Ble tvunget til å se godt etter. Se de skinnende strimene i alt det mørke. Se at det ikke var noe hår rundt ansiktet som ikke var noe ansikt. Håret var emballert, kroppen var emballert, den også, men det var en kvinnekropp – katten kunne se forskjell på mykheten i en kvinnekropp og de harde kantene og de brå kastene til en mannskropp, slik den kunne høre subbingen fra et sidt skjørt. En utstrakt hånd. Som det var festet noe krumt til. Og om det var noe katten måtte ta seg i vare for, så var det det. Hvis ikke, ville den ikke lenger være en katt, men et hode kortere. Katten sto i bro nå. Lamslått av den skjørtekledde svartsolen og det svingende og huggende den var utrustet med. Men katten hadde jo livet kjært også. Alle ni. Male. Mjaue. Døse og dorme. Drømme drømmer bare en katt kunne drømme. Alt dette hadde den. Og for å fortsette å ha det, måtte den finne på noe, og det på røde rappen. På langs av potene lå musen i dødskramper og fikk katten til å øyne en utvei. Svartsolen ville ha noe. Og da 12
måtte den få noe også. Ikke katten, men musen. Musen var alt katten kunne avse. Se her, bare forsyn deg, sa den med en potedult som fikk musen til å gå hulter til bulter til den ble liggende som en urørlig liten buffer mellom katten og svartsolen. En buffer svartsolen overså fullstendig. Som om det å avspise den med en stusslig liten pelsdott som musen, var en fornærmelse katten ville få unngjelde for. Svartsolen som hadde det den før ikke hadde hatt, nå. Hår. Gyllent flommende hår som det satt en staselig krone på. Ikke et ansikt. Ennå ikke et ansikt. Og hvis det var et ansikt, så var det et ansikt som en blinkende, men blodstenkt sølje. Blod i vekst. Blod som svulmet opp. Blod som ikke bare var en farge, men lukt og smak også. Katten hadde blødd litt selv, da den ble mor. Hadde sett blod strømme ut av en annen katt som var blitt flatbanket av en brølende hogstmaskin. Blod kunne den alt om. Og nå var det som om svartsolen holdt på å forblø. En vegg av blod hvelvet seg høyt over gressets brunsvidde toppskudd. Men det var bare noe av det svartsolen hadde å stri med. Et smil avtegnet seg i den simrende blodkaken tomrommet var blitt omdannet til. Katten visste godt hva et smil var. Den smilte selv innimellom. Men dette var ikke et smektende smil. Et smil for å innynde seg. Så katten ville ikke. Ville ikke se på det. Å se på dette smilet var å bli tilintetgjort av det. Med oppbud av all sin selvoppholdelsesdrift spant katten bort fra blodveggen og blodsmilet og halvmånen som var festet til blodveggen og blodsmilet. Ble en springfjær inn i augustskumringen.
2
Den røslige og flintskallede mannen i kortermet beige skjorte med skulderklaffer og et militært tilsnitt, satt strunk i det sporty setet selv uten påspent sikkerhetsbelte. Urin hadde spredt seg som en litt lubben davidstjerne i skrittet på den koksgrå dressbuksen. Han gapte så høyt at alle plombene ble eksponert. Mens de to kriminalteknikerne steppet rundt bilen i en velprøvd koreografi, kunne politiførstebetjent Maria Jenseg ikke dy seg for å tenke at oppmøtet hennes i bunn og grunn hadde lite for seg. De aller fleste mistenkelige dødsfall hadde jo en helt liketil forklaring. Og om de ikke hadde det, om det var tale om et forsettlig eller overlagt drap, etterlot skyldneren seg så flust av spor at etterforsk ningen ville komme til å gå sin forutsigbare gang mot full oppklaring. DNA og digitale pakkeløsninger var blitt politiets alfa og omega. Vel og bra, bare ikke den psykologiske dimensjonen ble nedprioritert. Men det var det Maria mente å ha sett klare tendenser til. Hun som selv bare var på nett i jobb-øyemed og som anså online-dominansen for å være en litt barnaktig mani. Et kjettersk synspunkt hun sensurerte bort for ikke å bli stemplet som 14
bakstreversk. En oldsak kalt ut fra en avspaseringstorsdag som knapt hadde begynt. Men kalt ut fra søvnen var hun ikke blitt. Det hadde vært en av de nettene. De turbulente og tennergnissende. Ingen forsakelse å få inndradd dem. Bilen var en koboltblå Tesla Model X som sto med falkedørene oppslått slik at det så ut som om den skulle til å ta av opp mot høyere luftlag. Og det var noe forlokkende over disse utspente bakdørene, slo det Maria der hun samlet håret i en stram strikk og iførte seg en forenklet utgave av kriminalteknikernes arbeidsantrekk. Kom inn, kom inn. Ha en fortreffelig dag på det mest komfortable helskinn. Men det var jo ikke der mannen satt – i baksetet. Han satt bak stengte dører i forsetet. Og var det ikke noe arrangert over denne asymmetrien? Arrangert av ham selv? Før han døde? Men da måtte han ha selvdødd, måtte han ikke? Maria sto med nøkkelfjernkontrollen i hånden nå. Den var blitt lokalisert under bilens venstre forhjul. I all forsiktighet, for ikke å få de petimeteraktige teknikerne på nakken, besiktiget hun den futuristiske kupeen. Festet seg ved den statiske bilførerens brystlomme. En blekgrønn barnål var pussig nok tredd ned på den. Ingen lesjoner. Ingen blodutredelser, stikksår, skuddskader. Noe som styrket antagelsen om selvmord. Et kalkulert inntak av kjemiske preparater. Men ikke noe blåskjær rundt halsen heller. Så da var det kanskje et fysiologisk betinget dødsfall. Hjerneslag. Hjertestans. Med vannlatingen som bivirkning. Et plausibelt hendelsesforløp. Men ikke så plausibelt at det ikke ble underminert av avdødes øyne. De som 15
bulte mot Maria som bedervet eggehvite og fikk henne til å assosiere til Eyes Wide Shut. Den seksualiserte nattfeber-filmen med Nicole Kidman og Tom Cruise. Øyne lukket på vid vegg. En selvmotsigelse. Men en treffende selvmotsigelse. Det var slik disse øynene så ut også. De ville ikke se. Gjorde hva de kunne for å lukke seg. Uten å lykkes. Tvert imot åpnet de seg bare mer og mer. Tok inn mer og mer. En tiltagende tvangsmessig reaksjon som ble understreket av det uforholdsmessig store frirommet mellom rattet og kraftpluggens kulemage. Som om han var blitt slått skånselløst tilbake mot seteryggen. Eller var hun ute på viddene nå? tok Maria forsøksvis selvkritikk med. Lot hun sensibiliteten sin løpe av med seg? Du har tatt for mye Møllers tran, som stasjonssjef Reistad harpet på i de månedlige medarbeidersamtalene. Hold deg til sindig og godt underbygd politiarbeid. Det er vel ikke dramalinjen du er uteksaminert fra? Nei, det var det ikke. Og Maria kunne være nøktern som en revisor også. Når det var påkrevd. Men i dette tilfellet hadde hun en fornemmelse av at ren og skjær nøkternhet ikke ville føre frem. Becker kom sigende da hun overlot Teslaen til teknikerne igjen, og fikk henne til å stålsette seg litt. Å være underlagt henne i den stedlige næringskjeden, gjorde ham til en passiv-aggressiv prøvelse. For ta bare den whiskyen – J&B. Rund og god, den. Men Jenseg og Becker? Nei, det kan ikke bli noe annet enn J for jævlig og B for ballade, det. Og selv om denne og lignende kommentarer hadde et spøkefullt islett, måtte Maria se i øynene at den 16
nyskilte fotballfanatikeren Frank Becker hadde liten tiltro til lederkvalifikasjonene hennes. – Nå, Becker, hva har vi så langt? Becker klødde seg i den kjøttfulle øreflippen og blingset ned mellom radene med parkerte nybiler mot det vestre havneløpet, der en rusk av et blått og hvitt firkantskip raget opp over pakkhusene og løftekranene. – Vi kan jo ta det kronologisk. Er ikke det en gullkanta tommelfingerregel? Da har vi for det første Höegh Autoliners «Sea Ace». På hekta det droget kom seg inn fjorden i går ettermiddag. Lisboa og Bremen som siste landligge, men hjemmehavna er Yokohama. Logistikkfirmaet lossa 6500 enheter fra sjøesset ettermiddagen og kvelden i går. Toyota. Hyundai. Mercedes. Opel. Og så Tesla, da. Hele hurven står jo bare her i påvente av uttransportering til forhandlerne både på trailere og bane. Men så lenge de det gjør, er det, som du ser, full inngjerding og tilsvarende kameraovervåking, og vaktselskapet går sine oppsatte runder. Men de har nada og njet å rapportere selv om vi jo må finkjemme det de har på harddisken sin. – Og det var ikke vaktselskapet som meldte inn funnet heller? – Det var det ikke. Det var det et sånt løpsfantom som gjorde. – Løpsfantom? – Skal vi se, sann, sa Becker og skummet gjennom spiralheftet sitt. – Caroline Sigvaldsen. Mastergradsstudent. Tynn som en strek. Mindre pupper enn det jeg har … Står opp i otta for å ta en treningsøkt her nede på havna før det 17
blir for mye styr og ståk. Peisa forbi denne Teslaen her rundt regna 04.15 på utoverveien. Men det var ikke før på tilbakeveien, tjue minutter seinere – rundt regna, det også – hun ble obs på vår mann der han sitter med geipen sin og ser mindre presentabel ut … – Så hun ringte oss umiddelbart, eller? – Det gjorde hun ikke. Av den enkle grunn at hun løp uten mobil. Ergo ringte hun ikke før hun var hjemme i leiligheten. En av de nye oppe ved den nedlagte papirfabrikken. Lågen Terrasse? Eller er det Lågen Pool & Lounge? Jålete så det griner … – Vi må snakke inngående med henne. – Avhenger ikke det litt av obduksjonen? – En obduksjon gir oss ikke alle svarene, Becker. Noen ganger skaper den bare forvirring, og da kan et vitne være vårt sikreste holdepunkt … Men vet vi hvem den lite presentable er? – Det lå en liten bunke bankkort og kredittkort i mobilholderen. Og så har vi jo tatt beslag i adgangskortet hans. – Men ikke fra mobilholderen? – Nei, ikke fra mobilholderen. Fra der det pleier å være. Men alt med det kortet var ikke som det pleier å være … Maria plystret i atonal frustrasjon. Dette var en av Beckers spesialiteter. Skalte og valte med det fortrinnet det var å være først på pletten. Spikke den foreliggende informasjonen opp i uproduktive små bolker for å få henne til å føle seg som femte hjulet på vognen. – Som at? – Som at det var dytta godt ned under skjortekragen bak. Snodige greier. Og gjett hva det kortet ga adgang til. 18
– Har vi tid til gjettekonkurranser, Becker? – Vi tar oss tid. – En MC-klubb? – Try harder. – Swingersklubb? – Nå er vi på bedringens vei her … Det er vel aldri der du holder til når du tar ditt adgangstegn med deg og går for dagen? – I så fall – ville jeg ha truffet deg der da? Og hvordan ville du ha sett ut? Ville du ha gått med naglebelte og lærfrakk? Eller ville du ha brukt bleier? Svare med samme mynt. Litt skjelven, men svare med samme, sleivkjeftede mynt. Det var resepten for å nøytralisere Becker. Han som klødde seg på adamseplet nå. Kremtet litt beklemt. – Skal kanskje ikke gjøre for stort vesen av det vi har på mannen, nei … Så oppsiktsvekkende er det jo heller ikke, akkurat. Men kortet ga adgang til havneadministrasjonen, det. Dette er ingen ringere enn havnesjefen. Det burde jeg kanskje ha sett på stående fot. Jeg som ikke kom rekende på en fjøl som deg, men er oppflaska her i byen. – Hva heter han? Hva sto det på det kortet? Becker var kanskje nøytralisert. Men det å briefe henne helhetlig, og det som den naturligste ting av verden, satt fremdeles enerverende langt inne. – Steffen. Steffen Tingstad. Nesten navnebror til han bokseren fra Tønsberg som entra ringen mot Michael Spinks i Vegas på det glade åttitallet. Men siden har det visstnok bare gått den veien høna sparker. Måttet amputere det ene beinet, har han også … 19
– Men holder vi oss til havnesjefen, blir det store spørsmålet hva han skulle med denne Teslaen. Den er vel ikke hans. – Du har et poeng der, Jenseg. Hva i huleste hadde han her å gjøre? Var han så ihuga i det å skjøtte havnas ve og vel at han gikk en vaktrunde, han også? Det rimer kanskje lite. – Det er mye som ikke rimer, Becker. Som det at denne oppstillingsplassen er avlåst. – Men en havnesjef kan vel saktens koden. Så for den del … – Og fjernkontrollen – hvordan ser du for deg at han fikk fatt i den? Og hvorfor lå den der den lå og ikke inne i bilen? Hvorfor hadde han den ikke på seg? Og hvorfor var adgangskortet så odd plassert? – Det var det, da … Og hvorfor sitte forsvarlig fastspent i en stillestående Tesla? For å klå på den fancy skjermen til Elon Musk og det kløktige ingeniørkorpset hans? Tingstad kunne vel fint ha kosta på seg en Tesla sjøl. Eller hatt den som firmabil. – Og så er det de tjue minuttene som ikke ble dekket av morgenfuglen som oppdaget ham. Hva skal vi tenke om det? – Vi skal vel tenke at det var da Tingstad kom og satte seg inn i denne grombilen. – Eller så skal vi tenke at noen hadde tjue minutter på seg til å få ham anbrakt i denne grombilen … Kan du noe om tegnspråk, Becker? – Sånn fekting i hytt og vær for døvstumme? 20
– Jo, men tegnspråk kan være så mangt. Ta det for det det er, men jeg tror noen har villet fortelle oss noe med hele dette scenarioet. Og da sikter jeg ikke til Tingstad … Eller hva tror du? – Vet sannelig min hatt ikke hva jeg skal tro, sa Becker og ritsjet gjennom spiralheftet som om det var en kortstokk. – En fruktbar innstilling til det aller meste, avrundet Maria og huket seg ned under sperrebåndene som skvatret litt i grålysningsbrisen akkompagnert av sprakingen fra sambandsnettet. Takeaway thai. Vårruller. Friterte siu mai dumplings. Kamskjell og scampi. Skylt ned med en Imsdal. Sittende ved det langstrakte eikebordet i en forhenværende kjøpmannsgård med krummelurer på gavlveggene og værhane på mønet. Tre år tidligere, da Maria hadde søkt seg bort fra Oslo politidistrikt, hadde hun fått så rikelig å rutte med for torommeren sin på Torshov at hun kunne breie seg i en hel annenetasje der det bærende bjelkelaget kunne dateres til det sene 1700-tallet. En historisk tyngde det var som om hun tok intravenøst inn. En følelse som toppet seg når hun fulgte den ubrutte siktlinjen fra gatestumpen sin ned til den rundt regnet 180 meter brede elven som delte byen hun nå tjenestegjorde i. De sakteflytende vannmassene talte til henne. På godt og vondt. Mest vondt. Bli trukket mot dette uspesifiserte vonde som av en usynlig og kanskje uavvendelig hånd. Hun hadde hatt en tolvtimers dag. Var urven og ullen i hodet. Men påskrudd også. Kjente seg som en prikkende 21
og stikkende resonansbunn for havnesjefens grøsseraktige fremtoning. Selv Reistad hadde steilet litt da han fikk åstedsbildene til gjennomsyn. Aberet var bare at han da var troendes til å be om bistand fra Kripos. Kanskje både teknisk og taktisk bistand. Noe som kunne komme til å svekke Marias autoritet så mye at hun ble spilt helt ut over sidelinjen. Det måtte hun motarbeide med nebb og klør. Dette var jo hennes sak. En sak hun hadde særlige forutsetninger for å gå i klinsj med. Uten å kunne belegge den overbevisningen med noe annet enn anelser. Kvelden var nesten plagsomt varm. Ikke en luftning da hun tegnet en diagonal ned gjennom den grønne lungen den antikvariske gården hennes lå midtstilt på. Men hun likte å gå. Likte den rytmiske monotonien. Like tankeløs som den var tankefull. Og i kveld fant skrittene hennes etter hvert veien inn i en skyggefull syrinlund nedenfor det mastodontiske sykehuskomplekset. Sandgule Sankt Laurentius kirke hadde trapesformet tak og tresnutede vinduer. De to skråstilte inngangsdørene sto alltid åpne, men av forsikringsgrunner ville denne liberale ordningen bli faset ut. Noe Maria gruet seg til. Hun gikk i kirken bare når det var om å gjøre, og det korresponderte ikke alltid med de regulære messetidene. Og det å skrifte fikk hun seg bare sporadisk til. Hadde ikke et gyldig språk for det å blottstille sjelen for en skriftefar. Ikke engang et tegnspråk. Så hun var ingen god katolikk. Hun var den hun var. En singel trettiniårig kriminaletterforsker i slacks og krageløs linbluse som dyppet tre fingre i et lite keramisk kar og korset seg fra panne til bryst og så fra venstre 22
skulderspiss mot høyre, i Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn. Endevende håndvesken. Putte den anakronistiske femkroningen i veggsprekken. Sette telyset på en tinnskål. Se det kaste glans over jomfru Maria i vinrød og fiolblå gips. En Maria for en Maria. En jordisk Maria for himmeldronningen. Hill deg-Maria. Magnificat-Maria. Gudsfødersken som hadde mistet sin høyt elskede sønn. Selv om graven brast påskemorgen, hadde hun mistet det umistelige først. Og jeg har mistet, jeg også, mullet Maria fremfor seg idet hun falt på kne på bønneskammelen. Mistet mer enn det jeg vil ut med. Mistet og mistet. Men jeg må. Må ut med det. Må i vannet. Det er dit jeg må gå. Gå tilbake. Helt, helt tilbake til mitt eget big bang. Uten sko. For det hadde jeg ikke. Hadde nesten ikke noe. Vasse barbeint. Vasse til vannet ble farget mørkt av blod. Vasse til øynene mine ikke ville mer. Eyes Wide Shut. Men det kan ikke du gjøre, jomfru Maria. Du kan ikke lukke dem for meg. Lukke dem så langt opp at jeg kan se med dem igjen. Det må jeg gjøre helt selv.
Pål Gerhard Olsen har skrevet en intens og dyptloddende krimfortelling der løsningen ikke ligger i en ren og skjær rasjonell tilnærmingsmåte. For Maria er innlevelsen i den skyldiges psyke av avgjørende betydning. En metode som også kaster lys over de første, fortrengte leveårene hennes på Filippinene.
ISBN 978-82-419-6279-0
“
Pål Gerhard Olsen (f. 1959) debuterte som forfatter i 1985 og har siden utgitt godt over 30 bøker, hovedsakelig romaner, fordelt på ulike sjangere: kriminalromaner, historiske romaner, samtidsromaner og barneog ungdomsromaner.
“ Til margen
Havnesjefen i en mellomstor østlandsby blir funnet drept på gruoppvekkende vis i en Tesla på sin egen arbeidsplass. Politiførstebetjent Maria Jensegs uortodokse etterforskning leder oss inn i skogens mørke og menneskers nattside – og til et uoppklart, bestialsk teltdrap på to tenåringsjenter.
Hun var bare pust nå. Pust uten å få puste. Var nede. Trodde hun. Nede på det knudrete sementgulvet. Kravlet hun ikke rundt på det? Eller ble hun jekket opp fra det? Helt opp i taket? Så skjør hun var blitt. Papirtynn. Transparent. I det lyse mørket.
Til margen