Gudenes beger by Vigmostad & Bjørke

Rick Riordan

Gudenes beger Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen

Originaltittel: The Chalice of the Gods Copyright © originalutgave by Rick Riordan, 2023 Permission for this edition was arranged through the Nancy Gallt Literary Agency and Ia Atterholm Agency Copyright © norsk utgave Vigmostad & Bjørke AS 2024 Oversatt av Torleif Sjøgren-Erichsen Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats ved forlaget Omslagsdesign: © John Rocco 2023 Papir: Ecco book 60 g Boken er satt med 11 pkt. Minion 1. opplag 2023 ISBN: 978-82-419-6239-4 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til Walker, Aryan og Leah Hurra, da er vi i gang igjen!

Innhold Jeg blir spylt ned Pappa hjelper til* Vi klager over oppdrag og pyntegresskar Jeg ber med en kjekkas på smoothies Alle hater Ganymedes fordi han er så pen Lakris og lotusvibber Sjokkmelding: jeg fornærmer en gudinne Jeg vil til mamma Kyllingene værer blod Sangen min gjør alt verre, og alle er i sjokk Vi får ingen lodd Ganymedes gir meg påfyll Vi leter etter døde ting på markedet Iris gir meg en kjepp Yonkers! Grover spiller slangesanger Jeg møter fortapelsens hårknute Annabeth beseirer elveguden med urtete Jeg smaker på regnbuen, og den er skikkelig vond Iris tar vipps Jeg tilbyr parterapi. Jo, seriøst. Hvorfor ler du? Jeg får en muffins og en overraskelse Ganymedes får alle drikkevarene til å eksplodere Jeg pusser tennene (på en heltemodig måte) Jeg møter begernaskeren Jeg forhandler om betingelsene for min tilintetgjørelse Mine siste ord er dødspinlige 7

9 17 24 33 39 46 56 63 70 80 88 94 101 109 117 124 132 140 148 155 162 169 177 185 191 201 208

Det regner leker Jeg tar heisen opp til brunsjfjellet Jeg infiltrerer hovedkvarteret til Lyngud 3000

215 222 230

Jeg konfronterer et farlig rovdyr som kanskje kan bli min svigermor 238 Grover spiser restematen min 246 Jeg unngår å bli spylt og sikrer meg et blått sukkertøy 255 Jeg skriver det verste brevet noensinne. Slett det, slett det 260 Trolig det beste godnattkysset noensinne 266

Jeg blir spylt ned

Hør her, jeg har aldri hatt noe ønske om å fullføre high school. Jeg hadde håpet at pappa kunne skrive et brev for meg:

Kjære den det angår, Vennligst la Percy Jackson slippe all skolegang og bare gi ham vitnemålet. Takk, Poseidon Jeg syntes jeg hadde fortjent såpass etter å ha slåss med guder og monstre siden jeg var tolv år gammel. Jeg hadde reddet verden … tre ganger? Fire? Jeg har kommet ut av tellingen. Du trenger ikke å høre detaljene. Jeg vet ikke engang om jeg husker dem lenger. Du tenker kanskje: Men, wow! Du er sønn av en gresk gud! Det må være fantastisk! Vil du høre sannheten? Mesteparten av tiden suger det skikkelig å være halvgud. Hvis noen forteller deg noe annet, prøver hen å rekruttere deg til et oppdrag. 9

Så der gikk jeg og snublet gjennom gangene den første formiddagen på en ny high school – igjen – etter å ha mistet hele tredjeåret på grunn av magisk hukommelsestap (ingen spørsmål, takk). Lærebøkene holdt på å gli ut av armene på meg, og jeg hadde ingen anelse om hvilket klasserom jeg skulle ha engelsk i. Hjernen min var allerede kokt etter matte og biologi. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom dagen. Så knitret en stemme over høyttaleren: «Percy Jackson, vennligst meld deg på rådgivers kontor.» Heldigvis var det ingen av de andre elevene som kjente meg ennå. Ingen stirret på meg og lo. Jeg bare snudde meg, liksom helt avslappet, og ruslet tilbake mot administrasjonsfløyen. Alternative High holder til i en tidligere barneskole i Queens. Det betyr pulter som er lagd for småbarn og ingen personlige oppbevaringsskap, så man må bære alle sakene sine fra klasserom til klasserom. I hver eneste korridor så jeg muntre påminnelser om skolens tidligere barndom – flekker etter fingermaling på veggene, gamle klistremerker med en hjørninger på brannslukningsapparater, og kjente iblant et blaff av fruktjuice og grahamkjeks. AHS tar inn alle som trenger å fullføre high school. Det spiller ingen rolle om man nettopp har kommet ut av ungdomsfengsel, har alvorlige lærevansker eller tilfeldigvis er en halvgud med maks uflaks. Det er også den eneste videregående skolen i New York-området som ville la meg få ta det siste året og hjelpe meg med å ta igjen alle poengene jeg mistet som førsteklassing. På plussiden har den et svømmelag og et svømmebasseng av olympisk format (aner ikke hvorfor), så derfor tenkte ste10

faren min, Paul Blofis, at skolen kanskje ville være egnet for meg. Jeg lovte ham at jeg skulle gjøre et forsøk. Det hadde jeg også lovet kjæresten min, Annabeth. Planen var at jeg skulle fullføre high school i tide til at vi kunne gå på college sammen. Jeg ville ikke skuffe henne. Tanken på at hun skulle dra til California uten meg, holdt meg våken om nettene … Jeg fant rådgivers kontor i noe som en gang måtte ha vært skolens sykestue. Det gjettet jeg da jeg så et bilde på veggen av en trist lilla frosk med et termometer i munnen. «Percy Jackson! Kom inn!» Rådgiveren gikk rundt skrivebordet for å håndhilse på meg. Så oppdaget hun at jeg hadde omtrent et tonn med lærebøker i armene. «Å, bare legg dem fra deg på gulvet et sted,» sa hun. «Vær så god, slå deg ned!» Hun pekte på en blå plaststol som var omtrent tretti centimeter for lav for meg. Da jeg satte meg på den, var jeg i øyehøyde med et sukkertøyglass hun hadde på pulten. «Nå!» Rådgiveren smilte strålende til meg fra sin komfortable kontorstol i normal voksenstørrelse. De tykke brilleglassene gjorde øynene uklare. Det grå håret var satt opp i rader med skjellaktige krøller som minnet meg om en østersbanke. «Hvordan har du det?» «Stolen er litt for lav.» «Jeg mener på skolen.» «Tja, jeg har bare hatt to timer –» «Har du begynt å fylle ut collegesøknader?» «Jeg har jo akkurat kommet hit.» 11

«Nettopp! Vi ligger allerede etter skjemaet!» Jeg kikket bort på den lilla frosken, som så omtrent like ulykkelig ut som jeg følte meg. «Hør her, fr–» «Kall meg Eudora,» sa hun muntert. «Nå, skal vi se hvilke brosjyrer vi har.» Hun romsterte i skrivebordet sitt. «Poly Tech. BU. NYU. ASU. FU. Nei, nei, nei.» Jeg hadde lyst til å be henne stoppe. Det dunket i tinning ene. ADHD-en min klikket som biljardkuler under huden. Jeg orket ikke å tenke på college i dag. «Jeg setter veldig stor pris på hjelpen,» sa jeg. «Men altså, jeg har faktisk lagt en plan allerede. Hvis jeg bare kan komme meg gjennom dette året –» «Ja, universitetet i Det nye Roma,» sa hun mens hun fortsatte å rote i skrivebordsskuffen. «Men det ser ikke ut til at den dødelige rådgiveren har noen brosjyrer om det.» Jeg fikk dotter i ørene. Jeg kjente smaken av saltvann i svelget. «Den dødelige rådgiveren?» Hånden min gled mot jeanslomma, hvor jeg oppbevarte yndlingsvåpenet mitt: en livsfarlig kulepenn. Det ville ikke vært første gang jeg måtte forsvare meg mot et angrep på skolen. Du ville bli sjokkert hvis du visste hvor mange lærere, ledere og andre ansatte som er monstre i forkledning. Eller kanskje du ikke ville bli sjokkert. «Hvem er du?» spurte jeg. Hun satte seg opp og smilte. «Det sa jeg jo. Jeg er Eudora.» Jeg gransket henne nærmere. Det krøllete håret var faktisk en haug med østers. Kjolen hennes flimret som membranen på en manet. 12

Det er underlig hvordan glemselståken virker. Selv halvguder, som ser overnaturlige ting hele tiden, må konsentrere seg for å trenge gjennom sperringen mellom menneskeverdenen og gudeverdenen. Ellers vil tåken bare kamuflere det du ser, og få troll til å minne om fotgjengere eller en kjempedrakon til å se ut som en T-banevogn. (Og tro meg, det er pinlig å prøve å gå om bord i en drakon når den buldrer inn på stasjonen ved Astoria Boulevard.) «Hva har du gjort med den vanlige rådgiveren?» spurte jeg. Eudora viftet avvisende med hånden. «Å, ikke bry deg om henne. Hun kunne ikke hjelpe deg med Det nye Roma. Det er derfor jeg er her!» Noe ved tonen hennes fikk meg til å føle meg … ikke beroliget, egentlig, men i det minste ikke personlig truet. Kanskje hun bare spiste andre rådgivere. Nærværet hennes føltes kjent, det også – duften av salt i neseborene, trykket i ørene som om jeg befant meg flere hundre meter under havoverflaten. Det gikk opp for meg at jeg hadde støtt på en som henne tidligere, da jeg var tolv år gammel, på bunnen av Mississippi-elva. «Du er en havnymfe,» sa jeg. «En nereide.» Eudora humret. «Ja, selvfølgelig er jeg det, Percy. Trodde du jeg var en skognymfe, kanskje?» «Var det … var det faren min som sendte deg?» Hun hevet øyenbrynene, som om hun begynte å lure på om jeg var litt treg i oppfattelsen. Merkelig nok er det et blikk jeg har sett mange ganger før. «Ja, vennen min. Poseidon. Din far. Min sjef, ikke sant? Nå, jeg er lei for at jeg ikke finner noen brosjyre, men jeg vet at de vanlige menneskelige kriteriene gjelder for å bli tatt opp 13

ved universitetet i Det nye Roma: karakterer, offisielle utskrifter og en oppdatert psykologisk vurdering. Det blir ikke noe problem.» «Ikke det?» Etter alt jeg hadde vært gjennom, tenkte jeg at det var litt tidlig å konkludere på det siste punktet. «Men du må også innfri noen, eh, spesielle opptakskriterier.» Saltvannssmaken i munnen ble sterkere. «Hva slags spesielle opptakskriterier?» «Har noen snakket med deg om guddommelige anbefalingsbrev?» Det så ut som om hun virkelig ville at svaret skulle være ja. «Nei,» sa jeg. Hun fiklet med sukkertøyglasset. «Jeg skjønner. Ålreit. Du vil trenge tre brev. Fra tre forskjellige guder. Men for en halvgud med dine talenter er jeg sikker på –» «Hæ?» Eudora rykket til. «Eller vi kan se på noen reserveskoler. Ho-Ho-Kus kommunale college er veldig bra!» «Tuller du med meg?» Ansiktet til havnymfen begynte å glinse. Små bekker av saltvann piplet ut av østershåret. Jeg var lei for at jeg begynte å bli sint. Dette var ikke hennes feil. Jeg visste at hun bare prøvde å hjelpe meg fordi pappa hadde beordret henne til det. Likevel var det ikke sånne nyheter jeg trengte å få en mandags morgen. Eller noen gang. Jeg prøvde å roe meg. «Unnskyld. Det er bare det at jeg … jeg må komme inn på Det nye Roma. Jeg har gjort en hel 14

masse for gudene i årenes løp. Kan jeg ikke bare, eh, liksom maile dem et anbefalingsskjema …?» Eudora rynket brynene. Kjolen hennes ga nå langsomt fra seg små fossefall av havvann. En dam var i ferd med å bre seg ut over det grønne flisegulvet og nærmet seg raskt lærebøkene mine. Jeg sukket. «Æsj. Da må jeg ut på nye oppdrag, ikke sant?» «Nå ja, vennen min, skolens inntaksprosess er alltid utfordrende, men jeg er her for å hjelpe –» «Hva sier du til dette?» sa jeg. «Hvis faren min virkelig ønsker å hjelpe meg, kanskje han burde forklare det for meg selv, i stedet for å sende deg hit for å gi meg de dårlige nyhetene.» «Å. Altså, det ville vært, eh –» «Utypisk ham,» bekreftet jeg. Et eller annet begynte å summe i Eudoras hår (eller skjell?) og fikk henne til å skvette. Jeg lurte på om kanskje en elektrisk ål hadde gjemt seg blant østersene, men så plukket hun ut et av skjellene. «Beklager, denne må jeg bare ta.» Hun holdt skjellet mot øret. «Hallo? … Å, ja, sir! Jeg … Ja, jeg forstår. Selvfølgelig. Omgående.» Hun la skjellet på pulten og stirret på det, som om hun var redd for at det skulle begynne å ringe igjen. «Pappa?» gjettet jeg. Hun prøvde seg på et smil. Saltvannsdammen bredte seg fortsatt utover kontorgulvet og gikk nå til angrep på lærebøkene og piplet inn i skoene mine. «Han tror du kanskje har rett,» sa Eudora. «Han vil forklare dette personlig.» 15

Hun sa det omtrent slik andre lærere sier at man må sitte igjen etter skoletid. Jeg prøvde å spille overlegen, som om jeg hadde vunnet en diskusjon, men pappa og jeg hadde ikke snakket sammen på … en stund. Som regel hentet han meg bare ned til undervannspalasset sitt når det var en krig under oppseiling. Jeg hadde håpet han kanskje ville gi meg en uke eller to til å komme i orden på skolen før han tilkalte meg. «Herlig. Så … kan jeg gå tilbake til timen?» «Å nei, vennen min. Han mener nå.» Rundt føttene mine virvlet vannet rundt som en malstrøm. Flisene begynte å slå sprekker og smuldre opp. «Men ikke vær redd,» sa Eudora. «Vi ses igjen!» Gulvet ga etter under føttene på meg, og jeg ble spylt ned i den kvernende strømvirvelen mens vannet tordnet rundt ørene mine.

Pappa hjelper til* (*Hvis man kan kalle det hjelp)

Man skjønner at man har vært halvgud for lenge når man blir

spylt ut av skolen og rett ned i Atlanterhavet uten å føle seg overrasket engang. Jeg prøvde ikke å kjempe mot strømmen. Jeg kan puste under vann, så det var ikke noe problem. Jeg bare satt i den blå plaststolen og suste gjennom Poseidons Private RøroppleggTM, drevet av en tsunami på sånn cirka tjue milliarder liter vann. Raskere enn du kunne sagt Plukkfisk, skjøt jeg opp fra havbunnen som om jeg var blitt hostet opp av en mollusk. Mens sanden rundt meg la seg til ro, prøvde jeg å orientere meg. De nautiske sansene mine sa meg at jeg var omtrent sekstifem kilometer fra kysten av Long Island, cirka sytti meter under havoverflaten. Bare blåbær for en sønn av Poseidon, men dere, ikke prøv dette hjemme. Hundre meter foran meg stupte kontinentalsokkelen ned i mørket. Og helt ytterst på kanten sto et glitrende palass: Poseidons sommervilla. Som vanlig drev pappa og pusset opp. Når man er udødelig, tipper jeg at man blir lei av å holde til i den samme kåken i århundrer. Det virket alltid som om Poseidon var i gang med 17

en eller annen utrenskning, oppussing eller utbygging. Det hjalp godt at han hadde mer eller mindre uendelige krefter og gratis arbeidskraft når det var snakk om byggeprosjekter under vann. Et par blåhvaler tauet en marmorsøyle på størrelse med en bygård. Hammerhaier jevnet ut lag med sement med finnene og hammerhodet mellom rader av korallarbeider. Hundrevis av havfolk pilte hit og dit, alle iført knallgul hjelm som matchet de lampelignende øynene. Et par av dem vinket til meg mens jeg svømte gjennom anleggsplassen. En delfin i selvlysende sikkerhetsvest klasket luffer med meg. Pappa sto ved et halvferdig uendelighetsbasseng med utsikt over dypet i Hudson Canyon. Jeg skjønte ikke helt hva som var vitsen med et uendelighetsbasseng når man allerede var under vann, men jeg visste bedre enn å spørre. Stort sett var pappa ganske avslappet, men man burde helst ikke kritisere de stilistiske grepene hans. Klærne, for eksempel. Noen av de greske gudene jeg hadde møtt, likte å forvandle utseendet sitt daglig. Det kunne de gjøre siden de var, eh, guder, ikke sant. Men det virket som om Poseidon hadde funnet en stil som funket for ham, selv om den ikke ville ha funket for noen andre. I dag var han kledd i krøllete cargoshorts som matchet crocsene og sokkene. T-skjorta så ut som om den var blitt brukt i en paintballkrig mellom lagene Lilla og Hello Kitty. Fiskerhatten hadde en rad med sluker rundt bremmen. I hånden holdt han en trident av overjordisk bronse som pulserte av kraft og fikk vannet til å koke rundt de uhyggelige spissene. 18

Den atletiske kroppen, det mørke, velpleide skjegget og det krøllete, gråsprengte håret kunne få deg til å tro at han kanskje var førtifem – før han snudde seg og smilte til deg. Da la man merke til de dype furene i ansiktet, som en værbitt fjellside, og den mørke, melankolske grønnfargen i øynene, og skjønte at denne fyren var eldre enn de fleste nasjoner – mektig, urgammel og tynget ned av mer enn vanntrykket. «Percy,» sa han. «Hei, pappa.» Det er sånne dype samtaler vi har. Smilet hans strammet seg. «Hvordan går det på den nye skolen?» Jeg tøylet trangen til å påpeke at jeg bare hadde kommet meg gjennom to timer før jeg ble spylt ned i havet. «Så langt har det gått bra.» Jeg kan ikke ha hørtes overbevisende ut, for pappa rynket de buskete øyenbrynene. Jeg så for meg stormskyer bygge seg opp langs atlanterhavskysten og båter som gynget i hissige bølger. «Hvis den ikke holder mål, sender jeg mer enn gjerne en tidevannsbølge –» «Nei da, det går bra,» skyndte jeg meg å si. «Altså, disse anbefalingsbrevene …» Poseidon sukket. «Ja. Eudora meldte seg frivillig til å gi deg råd. Hun er nereiden for gaver fra havet, forstår du. Elsker å hjelpe folk. Men kanskje hun burde ha ventet litt før hun fortalte nyheten …» Med andre ord: Nå måtte han gjøre det, og det likte han ikke. Hvis du har skjønt at Poseidon hører hjemme i kategorien «fjerne» foreldre, så gratulerer – du har vunnet et skrapelodd. 19

Jeg fikk ikke møte ham før jeg gikk på ungdomsskolen, da han (helt tilfeldigvis) trengte hjelp av meg til noe. Men vi kommer helt greit overens nå. Jeg vet at han er glad i meg på sin egen måte. Det er rett og slett tøft for guder å møte de dødelige barna sine. Vi halvguder lever ikke lenge sammenlignet med gudene. For dem er vi en slags hamstere. Hamstere som ofte blir drept. Dessuten hadde Poseidon mye annet å bruke tiden på: herske over havene, ta seg av oljesøl, orkaner og gretne sjøuhyrer, i tillegg til å ominnrede herskapshusene sine. «Jeg vil bare inn på universitetet i Det nye Roma,» sa jeg. «Er det ikke en måte du kan …?» Jeg viftet med fingrene for å hinte til gudelig magi som kunne få problemer til å forsvinne. Ikke at jeg noen gang hadde sett noe sånt. Guder er mye bedre til å trylle frem problemer enn til å få dem til å forsvinne. Poseidon gredde barten sin med spissen av tridenten. Hvordan han klarte det uten å skjære seg i ansiktet, aner jeg ikke. «Uheldigvis,» sa han, «var de anbefalingsbrevene det beste jeg fikk til. Bare på den måten vil Det olympiske rådet la deg bli kvitt gjelden din.» Å kommunisere under vann er vanskelig. Jeg oversatte ordene hans delvis fra hvalsang og klikkelyder, delvis fra å høre stemmen hans telepatisk overført til hodet mitt, så jeg visste ikke helt om jeg hadde forstått ham. «Jeg har ikke noen studiegjeld,» sa jeg. «Jeg er ikke engang blitt tatt opp ennå.» «Ikke studiegjeld,» sa Poseidon. «Dette er gjelden du skylder for … å eksistere.» 20

Hjertet sank i brystet mitt. «Du mener for at jeg er et barn av en av De tre store. Ditt barn.» Poseidon stirret ut i det fjerne, som om han nettopp hadde fått øye på noe interessant nede i dypet. Jeg ventet halvveis at han skulle utbryte: «Hei, se der!» bare for å være borte når jeg snudde meg tilbake igjen. For omtrent sytti år siden inngikk de tre store gudene – Zevs, Poseidon og Hades – en pakt om ikke å få flere halvgudbarn. Vi var for mektige og uforutsigbare. Vi hadde for vane å utløse store kriger, forårsake naturkatastrofer, lage dårlige komiserier på TV … alt mulig. Men siden de var guder, fant De tre store likevel måter å bryte pakten på uten at de havnet i trøbbel. I stedet var det vi halvgudbarn som fikk lide. «Jeg trodde vi var ferdige med dette,» mumlet jeg. «Jeg hjalp dere med å kjempe mot titanene –» «Jeg vet det,» sa pappa. «Og Gaia og kjempene.» «Jeg vet det.» «Og –» «Sønn.» Tonen tilsa at det var best å slutte å ramse opp de største bragdene mine. «Hvis det var opp til meg, ville jeg ha blåst en lang marsj i disse latterlige kravene. Men noen …» Han kikket opp. Noen var en kode for min urimelige bror Zevs. «… er en pedant når det gjelder regler. Det var aldri meningen at du skulle bli født, så du er teknisk sett ikke kvalifisert for universitetet i Det nye Roma.» Dette var ikke til å tro. Samtidig var det veldig lett å tro det. 21

Akkurat idet jeg trodde jeg kanskje ville komme enkelt i mål, så gjorde jeg ikke det likevel. De olympiske gudene mente visst at jeg var en ball de kunne sparke omkring som det passet dem. Jeg løsnet på kjeven for at jeg ikke skulle skjære tenner. «Tre anbefalingsbrev, altså.» Poseidon lyste opp. «Zevs ville at det skulle være tjuefem. Jeg forhandlet det ned til tre.» Det så ut som om han ventet på noe. «Takk,» mumlet jeg. «Du kan vel ikke skrive et til meg?» «Jeg er faren din. Jeg ville vært inhabil.» «Ja, det må vi for all del unngå.» «Det gleder meg at du forstår det. For hvert brev du vil gjøre deg fortjent til, må du påta deg et nytt oppdrag. Alle tre må være gjennomført før vintersolverv, som er søknadsfristen. Hver gang en gud skriver et anbefalingsbrev til deg, gi det til Eudora, så legger hun det i mappen din.» Jeg prøvde å tenke på guder som kanskje ville slakke litt på kravene og gi meg enkle oppdrag. Jeg hadde hjulpet drøssevis av udødelige i årenes løp. Problemet var å finne noen som ville huske at jeg hadde hjulpet dem – eller i det minste husket hvem jeg var. «Jeg kan vel spørre Hermes. Og Artemis …?» «Å, du kan ikke gå rundt og spørre gudene. De må komme til deg. Men ikke vær redd!» Poseidon virket skikkelig fornøyd med seg selv. «Jeg tok meg den frihet å føre opp navnet ditt på den olympiske oppdragstavlen.» «Den hva for noe?» Poseidon knipset med fingrene, og en neongul løpeseddel dukket opp i hånden hans. Det var en annonse med et bilde av meg og denne teksten: 22

PERCY JACKSON VIL UTFØRE OPPDRAGENE DINE (I BYTTE MOT ANBEFALINGSBREV TIL COLLEGE) Nederst var løpeseddelen klippet opp i små strimler der hjemmeadressen min sto. Bildet så ut som om det var blitt tatt fra innsiden av speilet på badet mitt, noe som reiste en hel haug av urovekkende spørsmål. Håret mitt var vått. Øynene halvåpne. En tannbørste stakk ut av munnen min. «Du har allerede spredd denne, ikke sant?» sa jeg. «Det var ikke noe problem,» sa Poseidon beroligende. «Jeg fikk havnymfene mine til å henge dem opp over hele Olympos også.» «Jeg er så …» «Takknemlig.» Hånden hans la seg tungt på skulderen min. «Jeg vet det. Jeg vet også at du ikke hadde regnet med dette ekstra hinderet, men bare tenk over det! Når du har kommet inn på college, bør du få et mye enklere liv. Monstre angriper nesten aldri eldre halvguder. Du og kjæresten din …» «Annabeth.» «Nettopp. Du og Annabeth kan slappe av og nyte livet.» Poseidon rettet seg opp. «Og nå roper interiørarkitekten min på meg. Vi har fortsatt ikke bestemt om flisene på badet skal være havskumfarget eller akvamarin. Utrolig hyggelig å se deg igjen, Percy. Lykke til med oppdragene!» Han dunket skaftet på tridenten mot steinene i patioen. Gulvet åpnet seg, og jeg ble spylt rett tilbake gjennom havbunnen uten så mye som en plaststol å sitte på.

TRE

Vi klager over oppdrag og pyntegresskar

«Du må gjøre hva for noe?»

Annabeth og jeg satt i branntrappen utenfor soverommet mitt med føttene dinglende over Hundre og fjerde gate. I løpet av de siste ukene, mot slutten av sommeren, hadde branntrappen blitt vårt lykkested. Og til tross for alt som hadde skjedd i dag, følte jeg meg lykkelig. Det er vanskelig å være trist når jeg er sammen med Annabeth. Jeg fortalte henne om min første dag på AHS: skoletimene, hodepinen, den plutselige utflukten til havbunnen. Annabeth svingte med beina – en nervøs uvane, som om hun ville sparke bort mygg eller påtrengende vindånder. «Noe så latterlig,» sa hun. «Kanskje jeg kan få mamma til å skrive en anbefaling til deg.» Moren til Annabeth var Atene, visdommens gudinne, så en anbefaling til college fra henne ville antagelig ha gjort underverker. Men de få gangene vi hadde møttes, hadde Atene dessverre stirret granskende på meg med de gjennomtrengende grå øynene som om jeg var verdens verste svindler. 24

«Moren din liker meg ikke,» sa jeg. «Dessuten var Poseidon helt klar på det punktet. Jeg må utføre nye oppdrag for tre guder. Og oppdragene må komme fra dem.» «Æsj.» «Det var det jeg sa også.» Annabeth rettet blikket mot horisonten, som om hun speidet etter en løsning langt ute i Gokk. Er det i Gokk man finner løsninger? «Vi skal få det til på en eller annen måte,» sa hun bestemt. «Vi har vært gjennom verre ting.» Jeg digget selvsikkerheten hennes. Og hun hadde rett … vi hadde vært gjennom så mye sammen allerede at det var vanskelig å forestille seg noe vi ikke kunne klare. Av og til var det folk som spurte om jeg noen gang hadde datet noen andre enn Annabeth, eller om jeg noen gang hadde vurdert å date noen andre. Hallo? Svaret var nei. Når man har hjulpet hverandre gjennom Tartaros, det dypeste og mest redselsfulle stedet i universet, og kommet ut igjen i live og sterkere enn man var i utgangspunktet … tja, det er ikke et forhold man noen gang kan erstatte, eller noen gang vil ha lyst til å gi avkall på. Jo, greit, så hadde jeg ikke fylt atten ennå. Likevel … ingen kjente meg bedre, eller holdt ut med meg mer enn Annabeth, og jeg visste at hun kunne si det samme om meg – for hvis jeg ikke dugde som kjæreste, ville hun gi meg beskjed om det temmelig kjapt. «Kanskje det er små oppdrag,» sa jeg håpefullt. «Som å plukke opp søppel langs motorveien en lørdag eller noe. Men dette er en jeg-ting og ikke en vi-ting. Jeg har ikke lyst til å dra deg inn i det.» 25

«Hei.» Hun la hånden sin på min. «Du drar ikke meg inn i noe som helst. Jeg vil hjelpe deg så du kommer deg gjennom high school og inn på college sammen med meg, uansett hva som kreves.» «Så du vil skrive stilene mine?» «Godt forsøk.» Vi satt i taushet en stund med skuldrene mot hverandre. Vi hadde begge ADHD, men jeg kunne ha sittet på denne måten i timevis, fullkomment tilfreds, og nytt hvordan ettermiddagssola lyste opp håret til Annabeth, eller hvordan pulsen hennes slo i takt med min når vi holdt hverandre i hånden. Den blå T-skjorta hennes bar gullbokstavene SODNYC. For noen hørtes det kanskje ut som et tulleord, men det var en forkortelse for navnet på den nye videregående skolen hennes: School of Design, New York City. Jeg hadde spurte henne om den første dagen hennes allerede. Etter å ha begynt å fortelle meg om arkitekturlæreren og det første hjemmearbeidet avbrøt hun seg selv brått ved å si: «Det gikk helt greit. Hva med deg?» Hun visste vel at jeg hadde mer å fortelle og flere problemer å løse. Jeg syntes ikke det var rettferdig – ikke fordi hun tok feil, men fordi jeg ikke ville at mine ting skulle være viktigst. Greia med store problemløsere er at de ofte ikke lar andre hjelpe seg med sine egne ting. Jeg prøvde å samle mot til å spørre på nytt, for å forsikre meg om at ingen guder eller monstre hadde besøkt henne denne dagen og gitt henne noen oppdrag, da mamma ropte innenfra: «Hei, dere to. Vil dere hjelpe til med middagen?» 26

«Klart det, Sally!» Annabeth dro til seg beina og klatret inn gjennom vinduet. Hvis det var noen Annabeth likte å hjelpe mer enn meg, var det moren min. Da vi kom inn på kjøkkenet, sto Paul og hakket opp hvitløk til woken. Han hadde på seg et forkle som en av elevene hans hadde gitt ham som skoleavslutningspresang. Det hadde et sitat foran: «EN OPPSKRIFT ER EN HISTORIE SOM ENDER MED ET GODT MÅLTID.» PAT CONROY. Jeg visste ikke hvem det var. Antagelig en litterær skikkelse, siden Paul underviste i litteratur. Men jeg likte sitatet, for jeg likte gode måltider. Annabeth grep en kniv. «Fritt for brokkolien.» Paul smilte til henne. Det grå og hvite håret var blitt litt lengre og mer krøllete i løpet av sommeren, og han hadde begynt å barbere seg bare annenhver dag, så han fremsto, som mamma sa, som «behagelig frikete». «Jeg overlater herved hakkebrettet til Atenes datter,» sa han med et lite bukk. «Takk, sir, det var snilt av Dem,» sa Annabeth like formelt. Mamma lo. «Dere to er bedårende.» Paul blunket til mamma, så snudde han seg for å varme opp wokpanna. Helt siden i vår, da Paul hadde gitt Annabeth veiledning med et spesielt vanskelig engelskprosjekt, hadde de to knyttet bånd gjennom Shakespeare, av alle ting, så når de snakket sammen, hørtes de ofte ut som om de spilte scener fra Macbeth. «Percy,» sa mamma, «kan du dekke bordet?» Hun trengte egentlig ikke å spørre, siden det var min faste jobb. Fem forskjellige pastellfargede tallerkener som ikke 27

passet sammen. Jeg fikk alltid den blå. Papirservietter. Gafler. Glass og en karaffel med vann fra springen. Ikke noe fancy. Jeg likte å ha et sånt enkelt ritual – noe som ikke omfattet monsterkamper, guddommelige spådommer eller nær-døden-opplevelser nede i Underverdenen. Å dekke et middagsbord høres kanskje kjedelig ut for deg, men når man ikke har noen dødtid i livet noensinne … begynner kjedelige ting å virke ganske forlokkende. Mamma sjekket riskokeren, så tok hun ut en skål med marinert tofu fra kjøleskapet. Hun nynnet mens hun jobbet – en låt av Nirvana, tror jeg. «Come as You Are»? Gløden i ansiktet hennes og de glitrende øynene fortalte meg at hun hadde det bra. Hun beveget seg som om hun svevde, eller var på nippet til å ta noen dansetrinn. Jeg måtte bare smile når jeg så henne sånn. I altfor lang tid hadde hun vært stresset og oppjaget, sønderknust etter den korte affæren med havguden og konstant bekymret for meg, halvgudbarnet hennes som var blitt jaget av monstre siden jeg var gammel nok til å krabbe. Nå hadde hun og Paul et godt liv sammen. Og selv om jeg følte meg litt trist fordi jeg hadde den ene foten ute av døren akkurat nå som alt begynte å bli bedre, så var ikke det mammas eller Pauls feil. De gjorde alt de kunne for å inkludere meg. Dessuten ville jeg gå på college. Hvis jeg måtte velge mellom å være sammen med Annabeth og … tja, noe som helst annet, så var det faktisk ikke noe valg. Paul slapp et hvitløksfedd oppi panna, som freste og dampet som en nysende drage. (Og bare for ordens skyld, jeg har sett drager nyse.) «Jeg tror det er klart, unge dame.» 28

«Kommer.» Annabeth helte wokblandingen i oljen akkurat idet det ringte på døren. «Jeg tar den,» sa jeg og løp ut for å slippe inn femtemann til middag. Med det samme jeg åpnet, dyttet Grover Underwood en fruktkurv inn i hendene mine. «Jeg har med jordbær.» Nesa hans dirret. «Er det tofuwok?» «Hei til deg og,» sa jeg. «Jeg elsker tofuwok!» Grover travet rundt meg og satte kursen rett mot kjøkkenet, for Grover vet når det er god mat i vente. Bestevennen min hadde tillatt seg å bli litt vill i stilen, noe som ikke sier så rent lite siden han er satyr. Hornene og det krøllete håret var i hard konkurranse om å være høyest. Hittil lå hornene i ledelsen, men ikke mye. Geitebakparten hans var blitt så raggete at han hadde sluttet å gå med bukser for å dekke den til, selv om han forsikret meg om at mennesker fortsatt trodde han hadde bukser på takket være den tilslørende magien til glemselståken. Hvis noen så rart på ham, sa Grover bare: «Sporty hverdagsklær.» Han hadde på seg den sedvanlige oransje T-skjorta fra Halvblodsleiren og brukte fortsatt de spesiallagde joggeskoene for å dekke til klovene på føttene, for klover er støyende og vanskelig for glemselståken å dekke over. Forklaringen «sporty hverdagsklær pluss steppedansesko» funket vel ikke så bra. Mamma ga Grover en klem og takket overstrømmende for jordbærkurven da jeg satte den på kjøkkenbordet. «De lukter vidunderlig!» sa hun. «Perfekt dessert!» «Fra sommerens siste avling,» sa Grover melankolsk. 29

Han sendte meg et trist smil, som om han tenkte på det at dette hadde vært min siste sommer i leiren også. Når halvguder er ferdig med high school, hvis vi lever så lenge, drar de fleste av oss ut i den vanlige verden. Tanken er at vi på det tidspunktet er sterke nok til å ta vare på oss selv, og at monstre stort sett lar oss være i fred fordi vi ikke lenger er så enkle mål. I hvert fall i teorien … «Nå må vi gjøre oss klare for gresskarsesongen,» fortsatte Grover med et sukk. «Ikke misforstå. Jeg elsker pyntegresskar, men de smaker ikke like godt.» Mamma klappet ham på skulderen. «Vi skal i det minste sørge for at disse bærene ikke går til spille.» Riskokeren pep akkurat da Paul slo av gassbrenneren på komfyren og rørte en siste gang i den dampende woken. «Noen som er sultne?» Alt smaker bedre når man spiser sammen med mennesker man er glad i. Jeg husker hvert eneste måltid vennene mine og jeg delte i byssa om bord i Argo II – selv om vi for det meste jafset i oss gatekjøkkenmat mellom kamper på liv og død. Når jeg var hjemme nå for tiden, prøvde jeg å nyte hver eneste middag sammen med mamma og Paul. I barndommen flyttet jeg fra internatskole til internatskole, så i oppveksten fikk jeg aldri oppleve hva ordentlige familiemiddager var. De få gangene jeg var hjemme, på den tiden da mamma var gift med stinkbomben Gabe Ugliano, var det aldri noe hyggelig under middagen. Det eneste som var verre enn lukten til Gabe, var hvordan han tygde med åpen munn. Mamma gjorde så godt hun kunne. Alt hun gjorde, var for å beskytte meg, inkludert å bo sammen med Gabe, som luktet 30

så vondt at monstrene ikke fikk ferten av meg. Likevel … de tøffe barneårene får meg bare til å sette enda mer pris på hvordan jeg har det nå for tiden. Vi snakket om mammas skriving. Etter år med drømmer og slit skulle den første romanen hennes utgis til våren. Hun tjente ikke mye penger på det, men hallo, et forlag hadde faktisk betalt for det hun hadde skrevet! For tiden ble hun slitt mellom vill begeistring og ekstrem angst for hva som ville skje når boka endelig kom ut. Vi snakket også om Grovers arbeid i De klovmodige eldres råd, som sendte ut satyrer over hele verden for å vurdere virkningene av naturkatastrofer. Rådet manglet ikke problemer å ta seg av for tiden. Til slutt fortalte jeg Grover om min første skoledag og de tre anbefalingsbrevene jeg måtte få fra gudene. Et panisk uttrykk drev over ansiktet hans, men han undertrykte det raskt. Han rettet ryggen og børstet litt ris ut av bukkeskjegget. «I så fall får vi fikse disse oppdragene sammen!» Jeg prøvde å la være å røpe hvor lettet jeg ble. «Grover, du trenger ikke å –» «Tuller du?» Han gliste til Annabeth. «En sjanse til å utføre oppdrag, bare vi tre? Som i gode, gamle dager? De tre musketerer!» «Powerpuffjentene,» foreslo Annabeth. «Shrek, Fiona og Esel,» sa jeg. «Forsiktig nå,» sa Grover. «Det er greit for meg,» sa Annabeth. Paul hevet glasset. «Monstrene kommer aldri til å skjønne hva som traff dem. Men vær forsiktige, dere tre.» 31

«Å, det kommer til å gå bra,» sa Grover, selv om det rykket i det venstre øyet hans. «Dessuten tar det alltid litt tid før rykter sprer seg blant gudene. Vi har sikkert flere uker på oss før det første oppdraget kommer!»

PERCY JACKSON-SERIEN: Bok 1: Lyntyven Bok 2: Monsterhavet Bok 3: Titanens forbannelse Bok 4: Slaget om labyrinten Bok 5: Den siste olympier KANEKRØNIKEN: Bok 1: Den røde pyramiden Bok 2: Ildtronen Bok 3: Slangens skygge

RICK RIORDAN

Percy Jackson, halvgud og sønn av selveste Poseidon, har reddet verden

BECKY RIORDAN

OGSÅ AV RICK RIORDAN:

«... en usedvanlig vellykket fantasyserie.» Cathrine Krøger, Dagbladet

PERCY JACKSON, ANNABETH CHASE OG GROVER UNDERWOOD ER ENDELIG SAMLET IGJEN.

gang på gang. Alt han drømmer om nå er å fullføre skoleåret i fred. Men

Riordan

dessverre er ikke gudene helt ferdig

RICK RIORDAN er blitt kalt

med ham ennå. Det viser seg at for å komme inn på college neste år, trenger Percy tre anbefalingsbrev fra Olympens guder – og dermed må han utføre tre nye han spore opp gudenes beger før det havner i gale hender. Og helst før Zevs oppdager at begeret er borte ... I Gudenes beger er Percy Jackson

MAGNUS CHASE-SERIEN: Bok 1: Sommersverdet Bok 2: Tors hammer Bok 3: De dødes skip

endelig tilbake – til glede for både nye lesere og alle som allerede er fans av denne serien fra Rick Riordan, «gudenes historieforteller».

APOLLONS PRØVELSER: Bok 1: Det skjulte oraklet Bok 2: Den mørke spådommen Bok 3: Den brennende labyrinten Bok 4: Tyrannens grav Bok 5: Neros tårn

Gudenes beger

oppdrag for dem. Først og fremst må

Gudenes beger

GUDENE FRA OLYMPOS: Bok 1: Den forsvunne helten Bok 2: Neptuns sønn Bok 3: Athenes merke Bok 4: Hades’ hus Bok 5: Olympos’ blod

«gudenes historieforteller». Han er forfatteren bak de kritikerroste og prisbelønte seriene Kanekrøniken, Gudene fra Olympos, Apollons prøvelser, Magnus Chase og gudene fra Åsgard og selvfølgelig bøkene om Percy Jackson. Den første boken i serien om Percy Jackson, Lyntyven, er både filmatisert, utgitt som tegneserie og satt opp som musikal på Broadway – og har nå også blitt en TV-serie på Disney+. Rick Riordan har solgt mer enn 85 millioner bøker, og bøkene hans er oversatt til 37 språk. Du kan lese mer om forfatteren på www.RickRiordan.com.

«En garantert suksess» ISBN 978-82-419-6239-4

«Stor underholdning!» Independent