Død og dal bane by Vigmostad & Bjørke

Valkyrie er oppkalt etter en fornøyelsespark. Parken har jubileum, og foreldrene jobber døgnet rundt med gjenåpningen av den verdenskjente berg-og-dal-banen Ratatosk. Valkyrie er lei av sukkerspinn og karuseller og har ingen planer om å teste banen. Men til slutt gjør hun det likevel. Sammen med den merkelige gutten Bastian, som dumper ned i setet ved siden av henne. Men før vognene når toppen, skjønner Valkyrie at de er fanget ...

ISBN 978-82-419-6251-6

Copyright © Vigmostad & Bjørke AS 2024 Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Sats ved forlaget Omslagsdesign og -illustrasjon: Fredrik Edén Vignett: Fredrik Edén Papir: 70 g Holmen Book Cream 2,0 Boken er satt med Adobe Garamond pro 13,5/17 pkt. 1. opplag 2024 ISBN: 978-82-419-6251-6 Spørsmål om denne boken kan rettes til Vigmostad & Bjørke AS Kanalveien 51 5068 Bergen Telefon 55 38 88 00 Eller e-post til post@vigmostadbjorke.no www.vigmostadbjorke.no Det må ikke kopieres fra denne boken i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering som er inngått med Kopinor. Vigmostad & Bjørke AS er Miljøfyrtårn-sertifisert, og bøkene er produsert i miljøsertifiserte trykkerier.

Til Gabriel Jeg lovet deg å skrive bøker du var gammel nok til å lese. Her er en bok med en hovedperson som fyller elleve, og du har nettopp fylt elleve. Elsker deg!

Berg-og-dal-banen er dødskul. Den er bygget av tjueåtte tusen fire hundre og tretten planker. Om du legger dem etter hverandre, kommer du helt til månen. Nei da, jeg aner ikke om det er sant. Men jeg kan se for meg at det blir en innmari lang plankerekke. Banen bølger opp og ned, nesten opp til himmelen og nesten helt ned til bakken igjen. Den slynger seg til høyre og venstre og rundt seg selv, to ganger. Når man blir dratt oppover, er nok utsikten fantastisk. Og når man dundrer ned igjen, kiler det sikkert herlig i magen. Det er masse i fornøyelsesparken jeg har lyst til å gjøre. Å vinne et av spillene. Å bli sprutet på i fossen til Midgardsormen. Å speede hit og dit i en av radiobilene, bare ikke den mørkerøde. Å spise det svære

sukkerspinnet i parkens farger – lyseblått, mørkeblått og oransje. Men mest av alt vil jeg ta berg-og-dal-banen. Én gang, to ganger, kanskje hundre. Aldri la den stanse igjen. Dessverre kan jeg ikke gjøre det. Jeg kan ikke gjøre noe av det andre heller. For jeg er ikke dødskul. Bare død.

«Hurra for deg som fyller ditt år,» synger mamma og pappa i kor. Det er ikke veldig pent, men det er en bursdagssang, og den er for bare meg. Så jeg setter meg opp i senga og smiler større enn jeg kan huske å ha gjort på lenge. Mamma bærer på en stor sjokoladekake, en som har minst fem lag med tykk deilig glasur inni, og på toppen er det skrevet VALKYRIE 11 ÅR. Pappa bukker, nikker, neier og snur seg omkring. Han prøver til og med å danse, selv om han ser ut som en robot med krampe. Så kommer de med to gaver, en av dem er så svær at den nesten ikke får plass gjennom døråpningen, den andre er på størrelse med en iPhone.

Resten av dagen gjør vi akkurat det jeg har lyst til. Ser Nailed It på Netflix. Spiser mammas hjem mebakte kake og pappas hjemmelagde pizza. Når mammas telefon ringer, tar hun den ikke. Og pappa løper ikke bortom parken. Alt er helt supert! Som en drøm! Noen roper «Ha det.» Like etterpå smeller ytterdøra vår igjen. Lyden er så høy at den rykker meg ut av drømmen. Jeg slår opp øynene, bykser ut av senga, bort til vinduet, åpner det på vidt gap og lener meg ut. Både mamma og pappa er på vei bort fra huset. «Halloooooooo!» roper jeg etter dem. Begge to stanser og snur seg, som om de er teite tvillinger, og de ligner også på hverandre. Pappa har det lange, krøllete og gylne håret flommende nedover ryggen. Mamma har sitt glatte, men like lange hår i en flette. De ser ut som vikinger begge to. Håret mitt er ikke sånn lenger. Jeg har klippet det kort og farget det knallblått. Mamma sukker hver gang hun ser det. Pappa later som om han synes det er kult, men han smiler falskt. Jeg brukte en hårfarge jeg kjøpte selv. Gjorde det hjemme på badet, på en søndag, og jeg hadde gitt dem beskjed 10

i god tid om planen min. Likevel gadd de ikke å være hjemme. «God morgen, vennen min,» roper pappa. «Har dere ikke glemt noe?» spør jeg. «Trodde ikke du ville være med på åpningen?» sier han. «Nei,» stønner jeg. «Ikke det da!» «Kan du gå ut med søpla?» roper mamma. «Jeg glemte det i farta.» «Er det noe annet du glemte?» sier jeg. «Noe viktigere enn søpla? Mye viktigere?» Det er vanskelig å se ansiktsuttrykket deres herfra, men det virker ikke som om de skjønner en dritt. Og det går virkelig ikke an. Så ringer mammas mobil. Hun tar den, som alltid, begynner å prate, løfter en slapp hånd mot meg som en slags Ha det. Dette er så kjipt at jeg bare stirrer på dem gå videre. De svinger rundt hjørnet, inn foran porten til parken og forsvinner ut av syne. Jeg vet at det er en stor og viktig dag – åpningshelg, jubileum og første dagen for Ratatosk. Men det er ikke god nok grunn til å glemme bursdagen min.

«Hurra for deg som fyller ditt år,» synger folkemengden. Det er mange her, sikkert tusen stykker som presser seg inn på plassen foran porten. Pappa står på scenen de har laget for anledningen. Han synger inn i en mikrofon, holder tempoet på sangen oppe. Han har til og med god sangstemme. Dessverre er det ikke meg de synger for. Sangen er til parken, som er Norges største fornøyelsespark. Mamma og pappa bygget den for tjue år siden. I år er det derfor et VIKTIG jubileum med et STORT trekkplaster – en ny berg-og-dal-bane. Jeg har tatt på meg yndlings-T-skjorta mi. Den er svart, som alle klærne mine, og den har tegning av en katt som gir deg fingeren. I tillegg har jeg

på meg en svart jeans med kule rifter på begge knærne. Nå har de kommet dit i sangen at de bukker, nikker, neier og snur seg omkring. Mange begynner å le. Pappa sier at de ser superbra ut, at de gjerne skulle tatt enda et vers, men at de dessverre ikke har tid. «Hvem gleder seg til at parken åpner?» spør han så høyt at det gjaller utover folkehavet. De svarer med å juble. Alle sammen. Hver eneste mann, dame, alle barna og sikkert babyene i barnevognene også. Over dem er himmelen blå. Ikke en sky er å se, og sola skinner som om den aldri har gjort annet. Det er så pent at det er plagsomt. Parken åpner alltid den første lørdagen i juni. Vanligvis faller ikke åpningen på bursdagen min, den femte, men i år er jeg ekstra uheldig. Ikke at det sjokkerer meg. Det var jeg visst allerede da jeg ble født. Ikke bare bor jeg nesten inni en fornøyelsespark og har to foreldre som ikke tenker på noe annet enn å drive den. Som om ikke det var nok, kalte de meg opp etter den. På scenen trekker pappa pusten før han gauler: «VELKOMMEN TIL VALKYRIES VERDEN!» Jeg presser meg videre, vil rekke inn før alle de andre. Parken er absolutt best når den er tom. På 13

veien hører jeg en kjent stemme. Jeg snur meg og skimter flere fra klassen bortenfor en gjeng gutter fra ungdomsskolen. Det er Ella som står nærmest. Hun har det lyse håret samlet i en hestehale. «Tror dere hun er her?» spør en av dem. «Selvfølgelig er hun her,» svarer Ella. «Hva hadde du gjort i dag om foreldrene dine eide parken?» De prater om meg. Og jeg hater at de gjør det. Det får meg til å lure på hvorfor jeg gadd å gå hit. Dessverre vet jeg svaret, og det er deprimerende: Jeg har ikke noe bedre å gjøre. «Vi må finne henne og være superhyggelige,» fortsetter Ella og speider rundt seg. Jeg hopper inn bak en av guttene. Han er heldigvis høy, og han er også for opptatt med å filme scenen til å bry seg om meg. «Men hun er en freak,» klager Jonas. «Med det blå håret og de stygge klærne. Har du sett de sære T-skjortene?» «Og så da?» spør Ella skarpt. «Vil du ha gratis slush? Sukkerspinn? Popkorn? Slippe å stå i gigalang kø?» Hun tar en pause der jeg antar hun spidder Jonas med blikket. «Da later du som om T-skjorta hennes er den fineste du har sett. Okei?!» 14

Hvorfor er de så kjipe? Jeg har ikke gjort en døyt. Ikke noe som helst. Et øyeblikk har jeg lyst til å hoppe fram og si at de er bannlyst fra parken på livstid. I det neste har jeg lyst til å komme meg unna så fort som mulig. Før jeg rekker å gjøre noen av delene, flytter gutten foran meg på seg. Og jeg ender ansikt til ansikt med Ella.

ISBN 978-82-419-6251-6