Gullkorn fra Bibelen

Gullkorn fra Bibelen Copyright © Ventura forlag AS 2019 Copyright illustrasjoner © Kristian Kapelrud 2019 Skrift: Goudy Old Style 12/16 pt.

Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia 1. opplag september 2019 ISBN 978-82-8365-085-3 Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.

Ventura forlag AS 2312 Ottestad post@venturaforlag.no www.venturaforlag.no

Illustrasjoner

og tekst:

Kristian Kapelrud Tekst: Lilleba

og

Helge Kapelrud

Gullkorn fra Bibelen Illustrasjoner og betraktninger av bibelvers

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.

1. M o s e b o k 1,1

Kom, Herre Jesus! Herren Jesu nåde være med alle!

Joh a nnes’

å penba ring

22 , 2 0 –21

Ser du nøye på bildet, vil du se at det går en sammenhengende rød tråd fra det aller første verset i Bibelen til det siste. Jesus er til stede gjennom hele Bibelen. Han sier selv: «Jeg er den første og den siste og den levende» (Åp 1,17–18).

Da Jesus hadde stått opp fra de døde og viste seg for to av disiplene på veien mot Emmaus, forklarte han dem hva som sto skrevet om ham i skriftene, helt fra Mosebøkene og hos alle profetene. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til», sier Johannes om Jesus (Joh 1,3). Han var der allerede i skapelsen. Og gjennom hele Det gamle testamentet finnes det profetier og bilder som peker fram mot at Messias skulle komme. Det aller første løftet om dette står i 1. Mosebok 3,15. Der sier Gud til slangen (djevelen) at en fra kvinnens ætt skal knuse dens hode. Det ble oppfylt da Jesus seiret over ham på korset. En av de tydeligste profetiene om Jesu komme finner vi i Jesaja 53, der det står om Herrens lidende tjener som ble såret for våre lovbrudd og knust for våre synder. «Skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham» (vers 6).

Den røde tråden fortsetter gjennom Det nye testamentet helt fram til Bibelens siste bok, Johannes’ Åpenbaring, som forteller hva som skal skje når Jesus kommer igjen for å opprette sitt himmelske rike.

Jesus er Bibelens røde tråd.

6

Hvem er som du, herlig og hellig, skremmende i storverk, underfull i gjerning?

D

2 . M o s e b o k 15,11

Denne lovprisningen til Gud synger Moses og israelittene etter at Gud har reddet dem fra farao og egypterhæren. Folket hadde gått tørrskodd over da havet delte seg, mens forfølgerne druknet da de kom etter. «I kjærlighet førte du det folket som du fridde ut. Du ledet dem med din kraft til din hellige bolig», fortsetter lovprisningen.

Hva betyr det at Gud er hellig? I Bibelselskapets forklaring står det: «Herren er hellig. Han er den høye og fullkomne, som er annerledes enn det skapte og atskilt fra alt som er urent (Jes 6,5). Alt som tilhører Gud, er hellig. Det gjelder både personer, steder og gjenstander som står i forbindelse med Gud.» At Gud er hellig, sier noe om hvor opphøyet han er. Davids respekt for Herren var så stor at han kalte det å frykte Gud (Sal 34,10–12). Og Jesaja sier: «Herren over hærskarene, ham skal dere holde hellig. Ham skal dere frykte» (Jes 8,13). Det har ikke så mye med redsel å gjøre, men det betyr å ha en dyp forståelse for at han er allmektig, at han er universets skaper og at vi har all grunn til å være ydmyke overfor ham. Han har all autoritet.

Når Jesus lærer disiplene bønnen «Vår Far», starter han med: «La navnet ditt helliges» (Matt 6,9). Også i himmelen blir Gud tilbedt for sin hellighet.

«Natt og dag roper de uten stans: Hellig, hellig, hellig er Herren Gud, Den allmektige, han som var og som er og som kommer» (Åp 4,8). Og profeten Jesaja, som fikk se Gud på sin trone, forteller hvordan serafene ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet» (Jes 6,3).

8

Gud er lys, og det finnes ikke mørke i ham.

1. J o h a n n e s 1, 5

Johannes sier at den som vandrer i Guds lys, blir renset for synd.

Når vi bekjenner våre synder for Gud, renser han oss, og vi kan vandre i Guds lys (Joh 1,7–9).

Vi ser hvor viktig det er å leve åpent og ærlig, og ikke prøve å skjule syndene våre for Gud eller mennesker. Hvis vi legger skjul på dem, vandrer vi i mørke, og Guds velsignelse vil ikke være over oss. Det finnes ikke mørke i Gud. Skal vi ha fellesskap med ham, må vi la ham lyse opp vårt mørke, slik David sier (Sal 18,29).

Når lyset tennes, ligger ingenting lenger skjult. Ingen av oss er uten synd, og da blir det med ett synlig for oss at vi trenger Guds nåde og kjærlighet hver dag.

Jesus sier at han er verdens lys, og at de som følger ham, ikke skal vandre i mørket, men ha livets lys (Joh 8,12). Når Guds lys får skinne på oss, vil det reflekteres videre fra oss, slik at også vi kan være lys i verden (Matt 5,14).

10

Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige.

For det synlige tar slutt, det usynlige er evig.

D

2 . K o r i n t e r 4,18

Det ser ut til at Paulus elsker paradokser, tilsynelatende selvmotsigelser. Å ha for øye det vi ikke kan se, følger ikke vanlig logikk. Men paradoksene har den virkningen at vi må stoppe opp et øyeblikk og tenke etter: Hva er det egentlig han vil si oss?

Bakteppet for det han skriver, er all forfølgelsen og de mange prøvelsene han har måttet tåle mens han har reist rundt og forkynt evangeliet. Men han sier at han ikke mister motet, for «… selv om vårt ytre menneske går til grunne, blir vårt indre menneske fornyet dag for dag. De trengslene vi nå må bære, er lette, og de skaper for oss en evig rikdom av herlighet som veier uendelig mye mer» (2 Kor 4,16–17).

Det kan være en utfordring å ha det usynlige for øye i en verden der vi blir oppdratt til å bare stole på det som kan veies og måles og bevises. Det fratar oss evnen til å se det usynlige. Paulus peker på en virkelighet som strekker seg utenfor det målbare. Han har evighetsperspektivet. Det vi som troende har i vente i evigheten, er verdt all prøvelse og lidelse. Det gjelder bare å se lenger enn til det synlige – å se til det som har evig verdi.

13

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet.

M

J o h a n n e s 1,1

og

14

Mens de første tre evangeliene begynner med Jesu slektsbakgrunn, fødsel og tjeneste, begynner Johannesevangeliet med det himmelske perspektivet. Han ser på en måte det hele høyt oppe fra, og det er nok grunnen til at evangelisten Johannes ofte symboliseres som en ørn.

«I begynnelsen» er samme ord som skapelsesberetningen innledes med – Bibelens første ord. Gud skapte verden ved hjelp av ord: «Da sa Gud: Det skal bli lys!» (1 Mos 1,2). Johannes kaller Jesus Kristus for Ordet, på gresk Lógos. Jesus Kristus var der ved skapelsen. «Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til», sier Johannes videre (vers 3). Jesus var der fra evighet av, han var hos Gud. Men mer enn det: Han var Gud, Sønnen i treenigheten.

Dette er ett av stedene i Det nye testamentet hvor det sies aller tydeligst hvem Jesus er – han er Gud. Men Johannes vil ikke bare gi en teologisk utredning om hvem Jesus er. Det han vil fram til, er at Gud kom til oss. Han ble menneske. Paulus bekrefter: «Han var i Guds skikkelse og så det ikke som et rov å være Gud lik, men ga avkall på sitt eget, tok på seg tjenerskikkelse og ble mennesker lik» (Fil 2,6–7).

De som ble kjent med Jesus, forsto dette. De forsto at han var mer enn en tømmermann, en visdomslærer eller en rabbi – mer enn det de kunne se med øynene. De fikk åpnet sine åndelige øyne og så hans herlighet, «en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet» (Joh 1,14).

Slik er det også i dag for dem som får åpnet sitt hjertes øyne.

14

H

Historien om Josef 1. M o s e b o k 37–50

Historien om Josef i 1. Mosebok er en av litteraturens perler. Den er spennende, gripende, lærerik og inspirerende. Den forteller om en ung gutt som får en drøm om at foreldrene og brødrene hans skal komme og bøye seg for ham. Han blir hatet av brødrene sine på grunn av misunnelse og etterlatt i en brønn. Han blir solgt som slave til Egypt, der han blir fristet, forrådt og urettferdig fengslet, men gjennom alt holder han seg nær til Gud. Gud gir ham tydningen av faraos drømmer, og derfor slipper han ut av fengselet.

Farao gir ham makt og ære, slik at han etter hvert blir den mektigste mannen i Egypt, nest etter farao selv. Til slutt blir han en redningsmann for folk fra mange land under en stor hungersnød, fordi Gud viser ham at han skal lagre korn i enorme mengder forut for nødstiden.

Mange kommer til Egypt fra fjern og nær for å få korn. Når også Josefs brødre kommer for å kjøpe korn, kjenner de ham ikke igjen og bøyer seg til jorden for ham, slik han så i drømmen. Han setter dem på prøve for å se om de har forandret seg, og da han forstår at de har det, gir han seg til kjenne for dem.

Han sier: «Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt. Vær nå ikke nedslått og anklag ikke dere selv fordi dere solgte meg. Det var for å berge liv at Gud sendte meg foran dere … Så var det ikke dere som sendte meg hit, men Gud.» Brødrene frykter at Josef vil ta hevn for det onde de har gjort, men Josef svarer: «Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk …»

Detaljer i denne fortellingen kan minne oss om Jesu historie: Han ble avvist av sine egne, solgt for sølvpenger, sto imot fristelser og ble opphøyet av Gud. Han tilga sine brødre og ble til slutt deres og hele verdens redningsmann. Han ble ikke styrt av omstendighetene, men så Guds store plan i det som hendte.

La oss lære av Josef!

16

F

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.

Romer ne 8,28

Fortellingen om Josef illustrerer godt det oppmuntrende bibelverset nederst på tegningen (Rom 8,28). Josef må gjennomgå mye, før Gud vender alt til det gode for ham. Til slutt blir han gjenforent med familien sin, og farao lar dem bosette seg i de mest fruktbare områdene i Egypt. Jakob (som også het Israel) har lenge trodd at Josef var død, og han kan ikke tro at Josef virkelig lever. Det er gripende å lese om Josefs gjenforening først med brødrene sine og så med faren.

Men dette er mer enn en gripende fortelling. Det er et vitnesbyrd om at alt som har skjedd, er Guds plan for å bevare Israel og gjøre dem til et stort folk.

Josefs troskap og lydighet mot Gud fører til at Jakob og hans familie blir reddet fra hungersnøden. Israelsfolket øker i antall og blir boende over fire hundre år i Egypt, før tiden kommer da de forlater stedet og begir seg på vei gjennom ørkenen mot det landet som Gud har lovet dem, Kanaan.

Bibelverset nederst på illustrasjonen er også til oss når vi står i prøvelser og lidelser i livet. Gud vil la det tjene til noe godt for dem som følger ham. Ofte ser vi det ikke før etterpå. Og noen ganger ser vi det kanskje ikke før vi er hjemme hos Gud.

18

… for en tid som denne

D

E s t e r 4,14

Den unge jødiske kvinnen Ester blir dronning i det persiske verdensriket. Spredt rundt i hele dette riket finnes det jøder som er blitt bortført fra Israel. Allerede den gang ble jødene hatet og foraktet, og en mektig stormann hos kongen utsteder en ordre om at alle jøder i riket skal utryddes.

Esters fosterfar heter Mordekai. Han forstår at Gud kan komme til å bruke Esters posisjon for å redde jødene, og sier til henne: «... hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang?» For Ester medfører det en stor risiko både for liv og posisjon å be kongen om å omgjøre ordren om å drepe alle jødene i riket, men hun våger det. Hun lykkes i å få kongen til å utstede en ny ordre som gir jødene rett til å forsvare seg. På den måten hindrer hun at jødefolket blir utryddet i hele Perserriket.

Noen ganger bruker Gud «rett person til rett tid», slik han for eksempel gjorde med Hans Nielsen Hauge (1771–1824). I en tid der kirken var preget av tørr fornuftstro og prester som ikke tillot det kristne lekfolket å samles fritt, ble han tross fengsel og forfølgelse et mektig redskap til en landsomfattende vekkelse som vi kan se tydelige spor etter den dag i dag. Han var Guds rette mann for sin tid.

I tider der kirken har stivnet eller sviktet, har Gud gang på gang reist opp mennesker som har blitt redskap til fornyelse, omvendelse og korrigering av kursen. Men det har nesten alltid kostet dem store personlige offer og mange ganger livet. Så blir spørsmålet: Hvem vil Gud bruke for en tid som vår?

Hvem av oss er villige til å stå fast på Guds ord i en tid som denne?

20