kapittel 1 literacy – hva er det?

Jeg er blant dem som gjentatte ganger de siste ti årene har understreket verdien av å ta inn det engelske ordet literacy uoversatt i norsk. Min begrunnelse har vært at ordet representerer en form for underliggjøring av de grunnleggende ferdighetene i Kunnskapsløftet som ikke fanges opp av forslag til oversettelser. Literacy kan knyttes til individuelle ferdigheter, men det handler også om bruk av tekster, om praksiser og om deltakelse i skriftkulturer i og utenfor skolen. Kunnskapsløftet som en literacy-reform innebærer en vending mot fagenes praksis, det man gjør i fagene, og dermed også om tilgang til slike praksisfellesskap. Literacy forstått som tilgang på tre nivå – til skriften, til teksten og til skriftkulturen – er en måte å holde fast ved et helhetlig perspektiv på lese- og skriveopplæringen, som fremdeles har forklaringskraft og dermed også en funksjon i fagfeltet. Om termen overlever i det norske språket i det lange løpet er et annet spørsmål; dersom begrepsinnholdet får feste i den kulturelle bevisstheten, så betyr det kanskje mindre hva vi kaller det.

Atle Skaftun (professor, Universitetet i Stavanger)

Det er viktig å kunne noe om literacy fordi man da lærer å kjenne – og forstå – en av de viktigste teknologier mennesket noensinne har utviklet – og kommer til å utvikle. Når mennesket skjønner at de kan lage noe som vi i dag kaller «skrift», legger mennesket grunnlaget for skrivekunsten. Og med skrivekunsten legger mennesket grunnlaget for muligheten til å kunne kommunisere med andre mennesker på avanserte måter ut over den umiddelbare situasjonen, å huske og dokumentere hva som en gang har skjedd, å samle kunnskap systematisk og (ikke minst) å utvikle kompleks kunnskap. Og så legger oppfinnelsen av skriften grunnlaget for det det innebærer å kunne lese.

Kjell Lars Berge (professor, Universitetet i Oslo)

mange språk mangler et godt ord for literacy, og derfor brukes det engelske begrepet i en rekke språk. For eksempel brukes «literacy» i både Sverige og Danmark. I Norge har veien mot et godt begrep vært kronglete. Flere miljøer har kommet opp med delvis overlappende forslag som «skriftkompetanse», «tekstkompetanse», «litterasitet» og «skriftkyndighet». Språkrådet anbefaler også flere av disse formene på norsk. La meg understreke med all tydelighet at jeg selv gjerne skulle brukt et annet begrep enn literacy. Det sitter langt inne for en norskdidaktiker å ta et uoversatt engelsk ord rett inn i norske tekster – og prinsipielt mener jeg vi alltid bør prøve å finne gode norske fagbegreper. Men jeg har, som mange av mine kollegaer som også er opptatt av godt norsk fagspråk, endt opp nettopp med literacy som fagbegrep. Det er flere årsaker til at jeg velger å bruke literacy fremfor de norske variantene over. For det første har ingen av de norske avløserordene fått gjennomslag eller oppnådd konsensus i fagfeltet. Stadig flere norskspråklige forskere tar i bruk begrepet literacy uoversatt, og det er dermed allerede å regne som en del av det norske fagspråket (se for eksempel Fjørtoft, Vatn, Åm og Eriksen, 2017; Hagland, 2005; Kleve og Penne, 2012; Lorentzen, Igland og Solheim, 2021; Skaftun, 2009, 2014, 2020; Skjelbred og Veum, 2013). En annen viktig grunn til at jeg ikke bruker noen av de foreslåtte oversettelsene, er at de ikke dekker alle aspektene ved literacy. For eksempel er det i dag bred enighet om at tekst ikke bare kan defineres som verbalspråklig, men at andre modaliteter som lyd og bilde også er sentrale bestanddeler. Begrepene «skriftkyndighet» og «skriftkompetanse» kan misforstås som kun evnen til å forstå og produsere verbalspråk – og ikke andre modaliteter. Det er selvsagt helt i orden dersom en ønsker å beskrive evnen til å skrive i bred forstand, eller er mer opptatt av skrift enn andre aspekter ved bred tekstkompetanse. Men dersom vi ønsker å henvise til det samme som det engelske fagbegrepet literacy, kan termer med «skrift» føre til en snevrere forståelse av literacy enn det som er ønskelig. Et annet moment som taler for at begrepet literacy bør innlemmes i det norske fagspråket, er at både «skrift» og «tekst» er dagligdagse termer som nok ofte assosieres med tradisjonelle og relativt snevre forståelser av skrift og tekst. Literacy, derimot, fordrer en forklaring. Som professor Atle Skaftun understreker i sitatet på side 16, kan det noen ganger være en fordel.

Veldig enkelt forklart handler literacy om å skape mening ved hjelp av ulike tegn i egne og andres tekster. Som jeg forklarte innledningsvis, innebærer dette

langt mer enn å kunne avkode bokstavtegn for å lese og skrive i teknisk forstand. I et bredt og utvidet syn på literacy vektlegges det både at det er mange ulike måter å skape mening på, og at språk og tekst alltid er en del av en sosial kontekst. En av de mest brukte internasjonale definisjonene beskriver literacy på følgende måte:

Literacy is the ability to identify, understand, interpret, create, communicate, compute and use printed and written materials associated with varying contexts. Literacy involves a continuum of learning in enabling individuals to achieve their goals, to develop their knowledge and potential, and to participate fully in their community and wider society (UNESCO, 2004, s. 13)

Dette er en nokså detaljert definisjon, som sier noe om hva literacy gjør deg i stand til å gjøre (identifisere, forstå …) og hva denne komplekse kompetansen muliggjør (oppnå sine mål, utvide kunnskap …). Videre fremgår det at det å kunne delta aktivt i samfunnet krever literacy. På denne måten blir literacy fremhevet som en forutsetning for reell demokratisk deltakelse. Literacy er dermed viktig både for enkeltmennesket og for samfunnet.

På mange måter oppsummerer denne definisjonen den forståelsen av literacy som ligger til grunn for denne boken. Den fremhever forståelse, tolkning, produksjon og deltakelse – for å kunne bruke både egne og andre tekster i et samfunnsperspektiv. Her er literacy altså forstått som en bred kommunikativ kompetanse, som kobles eksplisitt til kunnskapstilegnelse og samfunnsdeltakelse.

Synet på literacy i denne definisjonen harmonerer med de ambisjonene norsk skole har for sine elever, som vi finner igjen både i satsingen på grunnleggende ferdigheter i Kunnskapsløftet, i den offentlige utredningen Fremtidens skole: fornyelse av fag og kompetanser (NOU 2015: 8) og i Stortingsmelding 28, Fag – Fordypning –Forståelse (KD, 2016). Det fremgår at literacy er ansett som en forutsetning for kommunikasjon i ulike samfunnsmessige og kulturelle sammenhenger. Dette innebærer at literacy utgjør en kompleks kompetanse som er relevant for mange ulike aktører. Literacy har derfor blitt et populært forskningsområde innenfor en rekke forskjellige akademiske felt. Ulike disipliner som psykologi, lingvistikk, antropologi, medievitenskap og sosiologi har alle forskjellige perspektiver på hvilke sider ved literacy som er spesielt viktige og hvordan literacy bør forskes på. Det betyr at det finnes mange forskjellige måter å møte literacy som fenomen på.

Vi skal nå se nærmere på to hovedinnganger til literacy. Den første retningen har et kognitivt utgangspunkt, mens den andre er sosiokulturelt forankret. Dette er ikke først og fremst konkurrerende perspektiver, snarere er det to forskningstradisjoner som vektlegger helt ulike aspekter ved literacy. Det kognitive perspektivet har røtter i psykologisk språkforskning, og er primært opptatt av de kognitive evnene som muliggjør språkbruk. Literacy blir i denne forskningstradisjonen ofte