innledning

Har du tenkt over hvor mange tekster du møter en helt vanlig dag? Ikke bare bøkene, avisene eller dokumentene du setter deg ned og leser, men alt fra den digitale bussbilletten som du sjekker i farta, til varedeklarasjonen på syltetøyglasset som du kanskje eller kanskje ikke studerer mer inngående. Tekstene er med oss fra morgen til kveld – for min egen del fra den første forhandlingen med snooze-knappen på mobilen om morgenen til romanen på nattbordet om kvelden. I stadig mer av det vi gjør, forholder vi oss til tekster på en eller annen måte. Økningen i bruk av skriftlig kommunikasjon i nære relasjoner illustrerer dette godt. Der vi for bare noen år siden ville ha ringt eller oppsøkt noen, sender vi i dag meldinger på SMS eller via sosiale medier. Både i privatlivet, på jobben og i studier forventes det at vi både forholder oss til og selv skaper en rekke korte eller lengre tekster. Det innledende premisset i denne boken er nettopp dette: Mer og mer av det som utgjør livene våre, medieres gjennom tekst.

Å forholde seg til tekst har blitt en av de aller viktigste ferdighetene et menneske trenger for å ta del i samfunnet. Det har blitt et kjennetegn på det å være en deltakende medborger og et moderne menneske (Lundqvist, Säljö og Östman, 2013, s. 10; Blikstad-Balas og Tønnesson, 2020). For å navigere klokt i en stadig mer tekstliggjort verden er vi helt avhengige av det stadig flere kaller literacy. Hva literacy er, hvorfor det er viktig og hva skolen kan gjøre for å sørge for at alle elever utvikler relevante måter å bruke tekster på, er det denne boken handler om.

Direkte oversatt fra engelsk betyr begrepet literacy evnen til å lese og skrive. Det latinske begrepet littera er utgangspunkt for termen literacy, med koblinger til ord som brev (letter) og bokstav (letter). I sin opprinnelige form henviste literacy til bokstav og hva en kan gjøre med bokstaver (Kress, 2012). Det å «ha literacy» handlet dermed om det å mestre alfabetet og kunne skape mening med verbalspråk. Tilsvarende ble det motsatte, illiteracy (analfabetisme), brukt

for å betegne det å ikke ha tilgang på bokstaver og dermed også mangle literacy (Skjelbred og Veum, 2013, s. 12). Når vi snakker om literacy i dag, mener vi langt mer enn det å kunne sette sammen bokstaver og få dem til å bety noe. I utvidet forstand dreier literacy seg om hvordan vi skaper mening med tekster.

Det er spesielt to forhold som gjør at literacy-begrepet har fått et utvidet innhold. For det første er det ikke bare verbalspråk som kan formidle mening. Bokstaver opptrer så å si alltid sammen med andre uttrykksformer. Derfor inkluderer et moderne syn på literacy også en visshet om at ulike modaliteter, som for eksempel lyd, bilder og verbalspråk, virker sammen og formidler innhold. Den andre grunnen til at literacy-begrepet har blitt utvidet, er at bokstaver, ord og bilder aldri opptrer alene, de er alltid en del av en større sosial og kulturell sammenheng som påvirker hvordan tekster blir skrevet, lest og oppfattet. Som vi skal se i kapittel 1, henviser literacy i dag til en sammensatt og kompleks kompetanse, som innebærer ferdigheter i å skape mening ved hjelp av ulike tegn og ulike modaliteter. Denne kompetansen vil alltid påvirkes av både sosiale og kulturelle forhold.

Literacy er i dag en forutsetning for både kunnskapstilegnelse og samfunnsdeltakelse. Et populært sitat beskriver literacy som «the heart of education’s promise» (Kalantzis og Cope, 2000, s. 117). Essensen i sitatet er at det å utvikle og videreutvikle barn og unges tekstkompetanse er det overordnede målet med all skolegang. Også i Norge er literacy et uttalt mål med utdanning. Da læreplanen Kunnskapsløftet ble innført i 2006, ble det omtalt som en literacy-reform, fordi planen så tydelig vektlegger at faglig kunnskap alltid formidles gjennom et språklig og kulturelt fellesskap (Berge, 2005; Skjelbred og Veum, 2013). Å lese og skrive blir ikke sett på først og fremst som statiske, individuelle ferdigheter, men som overordnede kulturelle kompetanser, i planen omtalt som grunnleggende ferdigheter. Denne tankegangen er både videreført og styrket i den fornyede versjonen av Kunnskapsløftet innført i 2020. I den offentlige utredningen Fremtidens skole: fornyelse av fag og kompetanser (NOU 2015: 8) understrekes også betydningen av literacy og literacy-forskning. Utredningen presiserer at selve definisjonen av grunnleggende ferdigheter er bred, og at literacy forstås som «å kunne kommunisere og delta i ulike samfunnsmessige og kulturelle sammenhenger» (NOU 2015: 8, s. 34). Selv om literacy som begrep kanskje ikke har blitt brukt så mye utenfor forskningsmiljøene før de siste årene, har forskningen og synet på språk fra nettopp literacy-feltet lenge lagt premisser for norsk skole.

Når jeg argumenter for at kunnskap om literacy er relevant for lærere, lærerstudenter, skoleledere og foreldre, er det ikke bare fordi literacy er et mye brukt begrep i internasjonal skolediskurs og i norske styringsdokumenter og planer. Kunnskap om literacy er også viktig fordi det varierer i hvilken grad skolen mestrer å gi elever tilgang på relevante måter å bruke språk på. Mens noen elever «glir

rett inn» i skolens språklige spilleregler, opplever andre skolens tekstkultur som fremmed gjennom hele skoleforløpet. For å forstå de komplekse årsakene til at det er slik, er det nødvendig å undersøke både hva literacy er, hvordan vi sosialiseres inn i tekstenes verden, hva som er typisk for skolens måter å bruke tekster på, og hva slags språkopplæring i vid forstand barn og unge i dag trenger for å forholde seg til et stadig mer tekstliggjort samfunn. Vi må også se på hva slags tekster barn og unge forholder seg til på fritiden, for å kunne si noe om hvor stor avstand det er mellom måtene vi bruker språk på i skolen og på andre arenaer.

Mange blir frustrerte i møtet med literacy som forskningsfelt fordi både fenomenet og begrepet er vanskelige å avgrense. I en antologi om forskning på literacy, The Routledge Handbook of Literacy Studies, skriver redaktørene Jennifer Rowsell og Kate Pahl (2015) at literacy er et uvanlig felt som spenner over en rekke disipliner som utdanning, antropologi, litteratur, lingvistikk, språk, psykologi, sosiologi og kulturstudier. Ingen av disse feltene er kjent for sine enhetlige definisjoner av fagbegreper. Også i The Cambridge Handbook of Literacy går forordet med til å problematisere at det finnes mange ulike og delvis overlappende innfallsvinkler til literacy (Olson og Torrance, 2009). Tilsvarende påpeker forfatterne av Handbook of Adolescent Literacy Research at det å beherske lesing og skriving har gått fra noe så enkelt som å kunne signere noe med en X, til en rekke ulike kompetanser – noe som gjør det vanskelig å få tak på hva begrepet bør romme (Christenbury, Bomer og Smagorinsky, 2009). Meningene er mange og divergerende om hva literacy «egentlig er» og begrepet har utvidet seg mye over tid. Kanskje så mye at det er like vanskelig å svare på hva literacy ikke er, som å svare på hva det er. Som forfatter har jeg derfor tatt en rekke valg, og min ambisjon har vært å skrive en bok som gir en bred forklaring på hva literacy er, og hvorfor det å utvikle elevenes literacy er essensielt i en didaktisk sammenheng.

Denne boken er først og fremst skrevet for studenter i lærerutdanningene og lærere. Temaet er også svært aktuelt i språkfagene og for de som vil forske på literacy. Dessuten håper jeg at boken vil oppleves som relevant for alle som er opptatt av hvordan språk blir brukt i og utenfor skolen, språklig sosialisering, og hva vi som lærere, foreldre eller andre tydelige voksenpersoner kan gjøre for å gi barn og unge tilgang til relevante måter å bruke språk på.

Boken er delt inn i fem kapitler. Det første kapitlet gir en generell oversikt over hva literacy er, og her introduseres sentrale begreper og tilnærminger i den mangfoldige forskningen på literacy. Jeg forklarer hvordan synet på literacy har endret seg fra en relativt snever forståelse av lesing og skriving til en bred kommunikativ kompetanse som er uløselig knyttet til både dannelse og samfunnsdeltakelse. Videre introduserer jeg noen sentrale retninger innenfor forskningsfeltet literacy og kommer med noen konkrete forslag til litteratur en kan fordype seg i innenfor de ulike retningene.

Literacy utvikles i de sosiale kontekstene vi tar del i. Kapittel 2 handler om språklig sosialisering, og om hvorfor og hvordan ulike erfaringer med språk assosiert med ulik sosiokulturell bakgrunn kan påvirke barns literacy og deres forventninger til tekster. Jeg tar for meg tre sentrale studier som belyser hvor avgjørende språklig sosialisering er for å lykkes i møte med skolens faglige diskurser.

Stadig flere av tekstene vi forholder oss til, er skjermtekster. Kapittel 3 dreier seg om digitale tekster som barn og unge bruker på fritiden. Her gjør jeg rede for overordnede trekk ved digitale tekster som endrer måten vi forholder oss til tekster på. Kapitlet tar utgangspunkt i tekstpraksiser typiske for sosiale medier, blogger og digitale spill.

Hvorvidt elever «føler seg hjemme» i skolens måter å bruke tekst på, varierer. Derfor er det essensielt å vite noe om hva som er typisk for skolens literacy. Skolens tekstpraksiser er tema i kapittel 4. Hva slags måter å bruke språk på legger skolen opp til, og hvilke språklige spilleregler gjelder i skolen? Jeg gjør først rede for tekstpraksiser som har vært en helt sentral del av skolens tekstkultur, før jeg ser nærmere på hvordan skolens literacy påvirkes og til dels endres av digitaliseringen av samfunnet.

Et helt avgjørende spørsmål i en didaktisk bok som denne må være hva skolen og hver enkelt lærer kan gjøre for å utvikle elevenes tekstkompetanse og legge til rette for at elevene får relevante og allsidige erfaringer med tekster. I bokens avslutningskapittel presenterer jeg syv prinsipper for god undervisning, der vi skal se på hva lærere kan gjøre for å gi elevene et bredt repertoar av tekstpraksiser som de er helt avhengige av for å mestre møter med tekst i skolen – og i livet for øvrig.

Hvert av de fem kapitlene innledes med sitater fra sentrale fagpersoner, som alle har blitt utfordret til å svare kort og tilgjengelig på det jeg mener er viktige og legitime spørsmål om literacy. Disse sitatene er ment å bidra med faglig innsikt fra noen spesielt utvalgte stemmer for å innlede de ulike temaene boken tar for seg. Jeg er svært glad for at så mange dyktige mennesker har vært villige til å bidra, og vil gjerne takke Atle Skaftun, Kjell Lars Berge, Ola Erstad, Anders Bakken, Maja Michelsen, Hans Christian Arnseth, Dagrun Skjelbred, James Paul Gee, Sylvi Penne, Donna Alvermann og Caroline Liberg for at dere alle har valgt å dele deres perspektiver med leserne av denne boken.