Forord

Jeg husker lekeopplevelser fra min egen barndom. Jeg husker at klatrestativet på lekeplassen ofte var et slott som vennene mine og jeg lekte i. Inni slottet levde vi fredelig, sammen med dukkene våre. Men utenfor lurte en fare. Det var to store tvillinger som kunne sykle på tohjulssykler. Iblant angrep de oss ved å spytte når de syklet forbi slottet i stor fart. De gangene det skjedde, var leken nesten ikke lek lenger. Og hvis tvillingene traff oss når de spyttet, var leken definitivt over. Det var ikke gøy!

Om vinteren kan jeg huske at vi tråkket en hel by i den dype snøen på sletta mellom rekkehusene. Vi tråkket små veier som gikk i et nett på kryss og tvers, og vi tråkket og klappet til steder i snøen hvor vi bodde, og noen butikker og en skole. Inne på rommet mitt lagde jeg en hel verden i hyllene, hvor samlingen med steiner og småfigurer, blant annet Smurfene og Barba-familien, bodde, levde og ble lekt med.

Bildet på forsiden av boken er fra min egen barndom, og er valgt som nettopp et bilde på lek som en betydningsfull opplevelse, både der og da og for ettertiden. Minner fra lek i min barndom kan gjenkalle den lekende følelsen og opplevelsen. Den samme følelsen og opplevelsen kan dukke opp i lekende møter med barn i dag. Jeg husker da hendelsen med den oransje ballen fant sted. Vi var på besøk hos mine tremenninger. Jeg husker at tremenningene mine også hadde noen lekebiler, spesielt en Jeep-politibil, som jeg fikk leke med. Og at vi var i hagen og at jeg lekte med den oransje hoppeballen. Det var kjempegøy!

Poenget med denne mimringen er å belyse at leken kan bety mye og sette spor i den som leker. Opplevelser med lek kan være sterke minner, og er betydningsfulle og verdifulle sider ved barndomslivet. Professor Maria Øksnes (2010, s. 52) påpeker at det er et paradoks at «… de voksne, som ikke på en presis måte kan minnes hvordan det er å være barn, sitter på

kriteriene for å bedømme og vurdere hva barndom er og hva et barn er». Øksnes sine ord er tankevekkende, og gjør at jeg ofte kan tvile på mitt eget forsknings- og skriveprosjekt. Likevel har jeg fortsatt å forske og skrive, med en idé om at disse perspektivene kanskje kan være bidrag som kan belyse ulike dilemmaer, utfordringer og muligheter i møte med barns spontane lek, samt bidra til at lek fortsetter å være tema i utforskende samtaler om barns liv i barnehagen. Med mange års avstand til barndommen forsøker jeg som voksen å skrive med stor ydmykhet om lek. I min voksentilværelse tilbringer jeg ikke lenger mesteparten av min hverdag i lekens verden, men jeg håper likevel at min stemme kan inspirere til dialoger omkring barns lek og hvordan barns lek kan ha betydning for personalet i barnehagen, samt til diskusjoner om hvilke betydninger personalet kan ha for leken i barnehagen.

Med barnehagefeltet som mitt utdannings- og arbeidsområde har min personlige interesse for den spontane frie leken kunnet fortsette i mitt profesjonelle engasjement – i barnehagen, i småskolen, i barnehagelærerutdanningen, i samarbeid med kolleger og i forskning omkring lek. Opplevelser og dialoger med både egne barn, studenter og kolleger har stadig utfordret, bekreftet og beveget meg og mine forestillinger om den spontane leken og gitt inspirasjon til å fortsette med videre utforskninger i feltet.

Jeg vil takke barna, foreldrene og personalet for at jeg fikk komme og være til stede i deres hverdagsliv i barnehagene. Med samtykke til å besøke og utforske akkurat disse barnehagene fikk jeg tilgang til et dagligliv som var preget av lekende atmosfærer. Jeg fikk muligheten til å oppleve barns spontane lek og hvordan et engasjert tilstedeværende og lekende personale forholdt seg til leken. I fokusgruppeintervjuene delte også barnehagelærerne sine oppfatninger, erfaringer, kunnskaper og refleksjoner over lek.

Jeg vil også takke mine kjæreste og næreste, familie og venner, som alltid bryr seg og viser interesse og raust deler opplevelser, tanker og meninger om leken og livet. Gode kolleger i barnehagelærerutdanningen har gjennom mange år hatt stor betydning for meg. Tusen millioner takk!

Førsteutgaven av denne boken ble det satt punktum for i 2017. Nå har jeg igjen vært min kritiske leser og revidert og forhåpentligvis forbedret teksten. Jeg setter punktum for skrivearbeidet for andre gang, nesten fem år etter. Jeg håper igjen at teksten får leve videre, og kan vurderes, kritiseres og forstås på nye måter. Siden kunnskap er ferskvare, er det både spennende

og skremmende å avslutte en skriveprosess. Ved å belyse hendelser med barnehagebarn og ulike måter personalet kan medvirke for å fremme den spontane leken, håper jeg imidlertid at denne boken kan bidra til fortsatt dialog og friske diskusjoner omkring den spontane lekens betydning og vilkår i barndommen og barnehagen. Kanskje kan deler av teksten holde i live eller vekke til live det lekende i mennesket, Homo ludens, uansett alder og hvor man er i livet.

Oslo, september 2022

Kristin Danielsen Wolf