Introduksjon

Sosialt arbeid beskrives ofte som et mangfoldig og sammensatt fag. Dette er et kjennetegn sosialt arbeid har til felles med mange andre profesjonsfag. Harald Grimen (2008, s. 84) uttrykker det slik: «Profesjoners kunnskapsgrunnlag er et sammensatt fenomen. Noe av det særegne ved det er at det er et amalgam av teoretiske innsikter fra forskjellige fagområder og praktiske ferdigheter og fortrolighet med konkrete situasjoner». Han samler denne erkjennelsen i begrepet praktiske synteser. Synteser betyr ifølge Store norske leksikon en «sammenfatning eller forbindelse av enkeltheter til en helhet» (Nilstun, 2020). Grimen fremhever også et annet grunnleggende kjennetegn ved profesjonsfagene; de er heteroteliske (s. 72), noe som betyr at de har et formål utover seg selv. Profesjonsfagene utdanner kandidater til bestemte yrker, og disse fagene skal dermed ikke bare studere verden, men også gripe inn i den for å realisere bestemte verdier. Det må dermed også være et forhold mellom et fag det utdannes i, og et yrke det utdannes til. Dette mangfoldige og sammensatte særpreget beskrives i sosialt arbeid ofte som spenninger, eller som et spenningsfelt, metaforisk beskrevet som «spenninger som oppstår mellom to motpoler» (Levin, 2015, s. 36). Mange slike spenningsfelt konkretiseres av Levin. For vårt formål her er spenningen mellom teori og praksis særlig relevant, noe som også har betydelige implikasjoner for forholdet mellom utdanning og yrke, og mellom sosialt arbeid som et fag og de mange ulike tjenestefelt som faget utøves innenfor.

Mange bøker og fagartikler er skrevet om spenninger i sosialt arbeid, eller om ubehaget, om konflikter, om (lav) status, om standardisering og styring, om fravær av autonomi, om fragmentering m.m. (Ellingsen et al., 2015; Ohnstad et al., 2014; Hansen & Solem, 2017; Kjørstad, 2018; Øvrelid, 2018). Samtidig har det gjennom de siste årene, både nasjonalt og internasjonalt, vært et fokus på å styrke sosialt arbeid som et helhetlig og enhetlig fag, noe som betyr en tydeligere og mer omforent forståelse av hva som er fagets kjerne. En slik kjerne omtales ofte som et fags gjenstandsområde. Et arbeid med å belyse sentrale sammenhenger i faget kan være et bidrag i en slik utvikling, og nettopp dette

vil vi bidra til med denne antologien. Vi har derfor valgt sammenhenger i sosialt arbeid som vårt felles fokus.

Det finnes mange assosiasjoner til ordet sammenhenger. Det er noe som, enkelt sagt, henger sammen. En assosiasjon kan gå i retning av ulike forhold som hører sammen, som likner hverandre, og som dermed kan beskrives i sammenheng med hverandre. Altså det som vi oppfatter som likt. Men sammenhenger kan også knyttes til det som er ulikt, og til det som oppfattes som konfliktfylt. Slik sett er det ikke nødvendigvis så stor forskjell mellom beskrivelser av spenninger i sosialt arbeid og beskrivelser av sammenhenger, slik vi gjør i denne boken. Det betyr at mange kapitler også her vil handle om forhold som er ulike, konfliktskapende og spenningsfylte. Vi ønsker likevel gjennomgående å endre fokus, uttrykt ved hjelp av en engelskspråklig metafor; vi ønsker å foreta en forflytning fra «mind the gap» til «bridging the gap». Formålet med denne boken er dermed å utforske og utvikle sammenhenger.

Gjennom vitenskapshistorien er det tallrike fortellinger om sammenhenger som blir oppdaget. Slike fortellinger er i hovedsak knyttet til naturvitenskapen. I medisinfaget er det mange nærliggende eksempler som også har fått stor aktualitet, ikke minst etter at verden har gjennomlevd en pandemi. Sammenhenger innenfor medisin kan dreie seg om å oppdage årsaker til sykdom, om å utvikle medisiner eller vaksiner og om å finne effektive behandlingstiltak. Grunnleggende sett betyr dette at sammenhengene finnes, og at den vitenskapelige forskningsoppgaven er å oppdage dem. Et slikt vitenskapsteoretisk syn kan knyttes til et positivistisk vitenskapssyn (Gilje & Grimen, 1993). Slik er det ikke i sosialt arbeid, som i hovedsak er et samfunnsvitenskapelig fag, men som også har en betydelig forankring i humaniora. Selv om årsakssammenhenger også finnes som forklaringstype i samfunnsvitenskapene, er dette sammenhenger av en annen karakter enn i naturvitenskapene. De er ikke objektive og lovmessige, men kan være basert på statiske sammenhenger som er mer eller mindre robuste. Slik økt økonomisk ulikhet i et samfunn kan føre til mer fattigdom, slik dropout fra skolen kan føre til arbeidsledighet, eller slik rause velferdstjenester kan forebygge og avhjelpe sosial problemer av mange ulike slag. Dette betyr at problematikker som sosialt arbeid er innrettet mot, ofte oppleves og kan forstås som robuste realiteter. Likevel er det en utbredt erkjennelse i sosialt arbeid at sosiale problemer, som er kjernen i fagets innretning, er sosiale konstruksjoner som blir virkelig gjennom språket (Solem, 2017, s. 115.). Sosiale problemer er ikke, de blir til, slik Fuller og Myers (1941, s. 320) beskriver: «a social problem is a condition which is defined by a considerable number of persons as a deviation from some social norm which they cherish». Sosialt arbeids vitenskapssyn knytter seg dermed til en sosialkonstruktivistisk vitenskapsteoretisk posisjon, en retning der særlig Berger og Luckmann (1966) har vært sentrale bidragsytere.

Samtidig er det viktig å understreke at sosialarbeidere arbeider med endring av levekår og livssituasjoner som folk opplever som realiteter, og som samspiller med relativt stabile samfunnsmessige strukturer. En slik vitenskapsteoretisk posisjon benevnes ofte som kritisk realisme, som «har et dobbelt perspektiv, både en realismeposisjon og en sosialkonstruktivistisk posisjon» (Solem, 2017, s. 117).

Dette betyr at sammenhenger i sosialt arbeid ikke oppdages som objektive realiteter. Sosialt arbeid, som flere av kapitlene i denne boken tematiserer, utøves alltid i en kontekst. Meningssammenhenger i sosialt arbeid, både problemforståelser og praksiser, utvikles over tid gjennom en faglig diskurs i nært samspill med en politisk og samfunnsmessig kontekst faget innrammes i. Dette betyr også at sammenhenger i sosialt arbeid ikke er noe som blir til gjennom umiddelbare oppdagelser, de utvikles og erkjennes over tid. Slike erkjennelser er noe som skapes, både gjennom forskning og praksis, og i ulike koblinger mellom disse to. Dette betyr også at hvilke emner, teorier, metoder og ferdigheter som skal inngå i sosialarbeiderutdanningene, og hvilke sammenhenger det kan være mellom dem, heller ikke kan oppdages og tas for gitt. Det er noe som må utvikles som meningsfulle sammenhenger, ikke minst også som sammenhenger mellom innholdet i utdanningene og de ulike yrkesposisjonene sosialarbeidere utdannes til. Arbeidet med å utvikle de nye nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS) er et godt eksempel på at slike sammenhenger er noe som utvikles gjennom en faglig, men også en politisk prosess (Kunnskapsdepartementet, 2021).

Mange av bidragene i antologien har fokus på utdanningene i sosialt arbeid, og særlig på sammenhengen mellom hva studenter skal lære gjennom utdanning, og hva som forventes at de kan som yrkesutøvere. Både implisitt, og i noen bidrag også eksplisitt, argumenteres det for et utdanningssyn hvor det ikke er en umiddelbar sammenheng mellom innholdet i utdanningene og tjenestefeltenes kompetansebehov. Utdanning oppfattes som en uavsluttet prosess mellom hva studenter skal «lære å lære» gjennom utdanning, og hvilken kompetanse de fortsatt skal kunne tilegne seg gjennom yrkeserfaring. Innenfor utdanningsforskningen på profesjonsutdanninger fremheves både et likhetsargument og en argumentasjon for forskjeller i forholdet mellom utdanningene og tjenestefeltene (Heggen et al., 2015). Likhetsargumentet fremhever at utdanningene i størst mulig grad skal avspeile yrkesfeltenes kompetansebehov, mens argumentene for forskjeller fremhever at utdanning og yrkesutøvelse er ganske ulike kontekster med hver sine læringslogikker. Utdanningenes arbeidslivsrelevans er i de senere år blitt trukket frem som en viktig oppgave for utdanningsinstitusjonene, blant annet gjennom Meld. St. 16 (2020–2021).

Utdanning for omstilling – Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Arbeidslivsrelevans betyr imidlertid ikke at arbeidslivet skal bestille innholdet i

utdanningene, men fordrer gjensidig dialog for å utvikle utdanningene slik at de utdanner profesjonsutøvere med kompetanse arbeidslivet etterspør, men som samtidig er gode i sitt fagområde og kan bidra til å utvikle fagfeltet og tjenestene de begynner å arbeide i. Vi ser dermed at det både kan være tydelige sammenhenger, men også en klar arbeidsdeling, mellom utdanningsinstitusjonene og tjenestefeltene når det gjelder læring og kompetanseutvikling.

Den globale definisjonen av sosialt arbeid (IASSW, 2014) er et sentralt orienteringspunkt for antologiens samlende «røde trå». I flere av kapitlene i antologien kommer vi derfor tilbake til denne. I lys av denne er det lett å få øye på mange grunnleggende sammenhenger i sosialt arbeid:

Sosialt arbeid er et praksisbasert yrke og en akademisk disiplin som fremmer sosial endring og utvikling, sosialt samhold, myndiggjøring og frigjøring av mennesker. Prinsipper om sosial rettferdighet, menneskerettigheter, kollektivt ansvar og respekt for mangfold er sentrale i sosialt arbeid. På grunnlag av teorier i sosialt arbeid, andre samfunnsvitenskapelige disipliner, humaniora og urfolkskunnskap involverer sosialt arbeid mennesker og strukturer for å møte utfordringer i livet og styrke menneskers livskår.

Det er altså sammenhenger mellom: • Et praksisbasert yrke og en akademisk disiplin: yrke og utdanning • Formål om å fremme endring, utvikling, samhold, myndiggjøring og frigjøring • Etiske prinsipper og sentrale verdier • Teoretiske perspektiver i sosialt arbeid, andre disipliner og kunnskapskilder • Enkeltmennesker og strukturer • Styrker og livsutfordringer

Slike sammenhenger som beskrives i den globale definisjonen, vil dermed være sentrale orienteringspunkter for bidragene i antologien. Likevel er det en sentral erkjennelse at fagutvikling i sosialt arbeid ikke kan skje gjennom definerte utredninger eller tilslutning til en definisjon. Det er en prosess som forutsetter en autonom fagdiskurs som inkluderer forskning, og det er en tidkrevende prosess. Vi har en oppfatning om at sosialt arbeid befinner seg i en ganske paradoksal situasjon. På den ene siden kan vi se et tydeligere fokus på sosialt arbeid som et samlende fag, både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. Dette er også en prosess som understøttes av robuste institusjonelle rammer slik som doktorgradsprogrammer og forskerskoler, profesjonsorganisasjoner (IFSW), organisasjoner for utdanningssamarbeid (IASSW/EASSW/NASSW) og forskningskonferanser (ECSWR/FORSA). På den andre siden ser vi også en utvikling hvor sosialt arbeid er under press og blir mer usynlig, både «det sosiale» som benevnelse og som