Kapittel 1 Hva er journalistikk?

DEL 1

Makt og journalistikk

KAPITTEL 1

Hva er journalistikk?

Før vi går i gang med de konkrete analysene, må vi skissere hvordan vi bruker de to sentrale begrepene journalistikk og makt.

Man kan nærme seg journalistikken fra mange ulike vinkler. I sin klassiske bok Taking Journalism Seriously lister Barbie Zelizer opp fem ulike måter å omtale journalistikken på: som profesjon, institusjon, tekst, mennesker og praksis (Zelizer, 2004, s. 32). Hun diskuterer også hvordan journalistikken kan beskrives som et fortolkende fellesskap. De ulike perspektivene kan regnes som ulike veier inn mot et mangfoldig fenomen, ut fra ulike fagtradisjoner.

I denne boka går vi ut fra et svært vidt journalistikkbegrep. Det er nødvendig for å favne den store variasjonen i faget. Da invasjonen i Ukraina ble omtalt på fronten av VG, sto det ved siden av en melding om at soppfarget hår var den nye trenden. Historier om realitykjendisenes kjærlighetsliv og lokale bagateller flyter i nyhetsstrømmen sammen med utenriksanalyser og grusomme skildringer av krig. Uten patriotiske sportsreportasjer mister de brede mediene publikum. Samtidig hevder de fleste av oss at god journalistikk er uunnværlig i et demokrati. Ser vi på publikums interesse, oppdager vi raskt at mange er uenige om hva det gode i journalistikken er.

Hvis du er student på vei inn i faget, kan det skape forvirring. I studiet lærer du om nyhetskriterier, hvor vesentlig står først på lista. Når du kommer ut i praksis, ser du raskt at prioriteringen blir en annen. Og hva er vesentlig? Det er et honnørord. Betyr vesentlig det samme i lokalavisen som i riksmediene?

Hvordan skal du ordne stoffet når du må tiltrekke deg publikums oppmerksomhet?

I dag blir suksessen til alle medieinnslag målt fra minutt til minutt. Skal du gå etter lesertall, eller etter hva du selv mener er viktig? Hvor finner du det interessante stoffet? Eller det vesentlige? Hvilke kilder skal du velge? Hvordan kan du sjekke sannhetsverdien? Hvilke interesser står bak kildene? Hvordan skal du presentere innholdet? Står du fritt til å velge vinkel? Hvordan forsvarer du stoffet ditt?

Det er mange spørsmål, som får ulike svar forskjellige steder. Årsaken er at journalistikken er en virksomhet som varierer fra medium til medium, fra sted til sted, fra stofftype til stofftype. Vi trenger heller ikke søke oss langt tilbake i Nasjonalbibliotekets nettarkiv før vi ser at journalistikken har endret seg over tid.

De mange indre motsetningene i journalistikken er ikke nødvendigvis et problem. De kan regnes som en av journalistikkens viktigste egenskaper. Journalistikk er først og fremst en praksis, med enorm variasjon. En praksis er noe vi gjør fordi det er mulig å gjøre det. (Meltzer og Martik, 2017).

Samtidig har noen trekk vært stabile over tid. Journalistikk blir publisert i medier som kommer ut regelmessig, eller kontinuerlig. Slik skiller den seg fra bøker og filmer. Videre handler journalistikk om faktiske hendelser som skal ha skjedd i verden. Slik avgrenser den journalistiske praksisen seg mot diktningen. Det er et kjernepunkt i det vi kaller journalistikkens leserkontrakt. Det betyr ikke at alt som står i journalistiske medier er sant, men at det blir presentert som sant. Sannhetskravet skaper spesielle utfordringer. Den som forsøker å fortelle noe sant, må drive kildekritikk. Journalister som arbeider i diktaturer, og må skjule at det de sier er usant, må drive selvsensur. I krigstid forteller de ulike formene for journalistikk oss mye om dette.

Kravet om at journalistikk skal handle om virkelige hendelser, er en av mange normer som forteller hva journalistikk er. Den praksisen vi kaller journalistikk, er styrt av normer. Normene er utviklet over tid, og har skapt journalistikken som fag. Når journalistikken endrer seg, endres normene.

Det tydeligste normsettet i norsk journalistikk er presseetikkens Vær Varsomplakat, men den som beveger seg inn i en redaksjon, vil raskt oppdage en skog av andre normer. Vår tids journalistikk opererer med strenge tekstnormer som forteller hvilke sjangre som regnes som gyldige, hva slags stoff som hører hjemme i hver sjanger, hvordan man skal prioritere mellom ulike stofftyper, og

hvordan det skal presenteres. Videre er det normer for hvordan man skal drive kildekritikk, hvordan man skal oppføre seg i forhold til kildemiljøer, hvordan journalister kan kle seg, om journalister har lov til å være politisk aktive, om de har lov til å eie aksjer, og andre faktorer som kan påvirke journalistikken.

Disse reglene er et resultat av en lang historisk utvikling, hvor journalistene har avgrenset seg mot andre yrkesgrupper som driver med ting som ligger nær journalistenes arbeid. Noen av de viktigste gruppene journalistene har markert avstand til, er reklamebransjen og PR-bransjen. Disse grensekonfliktene har vært avgjørende for å definere journalistikken som fag, og de pågår fortsatt.

Verden er full av krefter som ønsker å styre informasjonsstrømmen i samfunnet. Vi finner dem i statsapparatet og i store konsern, som engasjerer høyt betalte konsulentselskaper for å tilrettelegge informasjon slik at den skal komme ut i pressen på en måte som tjener dem. Vi finner dem i profesjonelle kildemiljøer som er opprettet for å tjene politiske og økonomiske interesser. Vi finner dem i statens reguleringsmyndigheter, som setter rammene for medienes virksomhet. Vi finner dem i Forsvaret, som regner informasjonspolitikken som like viktig som været og terrenget, to størrelser som alltid har påvirket muligheten til å vinne et slag. Vi finner dem i de store digitale plattformselskapene som styrer informasjonen til hver enkelt av oss for å få størst mulige reklameinntekter. Vi finner dem blant annonsører og politikere som kjøper tjenestene til plattformselskapene for å påvirke oss.

Kreftene som vil styre journalistikken, ligger også inne i selve de journalistiske mediene. Svært få journalistiske medier er kontrollert av journalistene selv. De fleste er eid av private konsern. Schibsted og Polaris Media samarbeider tett, og dominerer regionavisene i Norge. Amedia dominerer lokalavismarkedet (Høst, 2021). Sammen med det statsfinansierte NRK dominerer disse konsernene det norske journalistiske markedet. Mens NRK må opptre forsiktig for ikke å utfordre statsfinansieringen, har de kommersielle konsernene inntjeningskrav og samordner den tekniske driften av avisene. Selv om Amedia er eid av en ideell stiftelse, redigeres lokalavisene deres ut fra KPI-er (Key Performance Indicators) som bygger på nøyaktig måling av lesernes adferd.

Sist, men ikke minst, ligger det maktstrukturer i våre forestillinger. De bestemmer ikke bare hva det er klokt å tenke, men også hva det er mulig å tenke. Krigen i Ukraina var et sjokk som demonstrerte dette: Hva kunne vi forestille oss før 24. februar 2022? Hvordan så hodene våre ut innvendig en uke seinere?