MAKT OG JOURNALISTIKK

Innledning

Denne boka var skrevet ferdig i februar 2022.

Så invaderte Russland Ukraina.

Da var den ikke helt ferdig likevel.

Informasjonskrigen på nettet eksploderte. De digitale plattformselskapene trakk seg ut av Russland eller ble stengt ned av myndighetene. Mobiltelefonen fungerte både som nyhetskilde og propagandainstrument. Russiske myndigheter vedtok en medielov med en strafferamme på 15 års fengsel for å spre «falske nyheter» om russiske myndigheter. Ukraina forsøkte å mobilisere en hær av hackere fra hele verden. Falske nyheter flommet fra begge sider. Det ble viktigere enn noen gang å vurdere om meldingene på sosiale medier var sanne.

Ukraina ble forvandlet fra et sted langt borte til et land nær oss alle. EU justerte energi- og utenrikspolitikken. Tyskland forlot forsvarspolitikken landet hadde ført siden annen verdenskrig. Norske myndigheter brøt med en seksti år gammel praksis og sendte våpen til Ukraina. Norske medier valgte umiddelbart å støtte Ukraina. Alle ideer om at journalister skal opptre nøytralt i en konflikt, forsvant som dugg for solen.

Krigen viste at militær makt fortsatt er et sentralt politisk virkemiddel i vår del av verden.

Slik ble krigen i Ukraina et eksempel på den sentrale påstanden i denne boka: Man kan ikke forstå journalistikken, eller verden, uten dyp forståelse av fenomenet makt. Avsnittene ovenfor viser til det som i denne boka kalles symbolsk makt, strukturell makt og makt gjennom styrke.

Makt har alltid vært et sentralt tema for journalister. Men journalistene i vår del av verden har et komplisert forhold til makt. De holder seg med en selvoppfatning som hevder at journalistene står i en særstilling i forhold til samfunnets maktutøvelse. De ønsker å opptre uavhengig (Hornmoen og Steensen, 2021, s. 45). De vil også opptre som en slags maktens revisorer (Sjøvaag, 2020, s. 9). Samtidig beskriver journalistene seg som den fjerde statsmakt, på linje med parlament, regjering og domstoler.

Slik forteller journalistene at de ønsker å distansere seg fra makt, kritisere makt og utøve makt selv. På samme tid. Det er en vanskelig øvelse.

Denne boka er skrevet for å vise at forholdet mellom journalistikk og makt er for komplisert til å forstås ut fra normative utsagn om hvordan verden bør være. Journalistikken er viklet inn i kompliserte maktstrukturer på alle plan, fra statlig regulering og eiernes inntjeningskrav til kildenettverk og samfunnets konvensjonelle forestillinger. Det er viktig å huske at journalister også utøver makt hver dag.

Vi har altså nok av grunner til å diskutere forholdet mellom makt og journalistikk. I denne diskusjonen forsøker vi å dempe det normative elementet. Det lønner seg å undersøke en sak før man bedømmer den.

Boka har en enkel struktur. Etter en innføring i maktbegrepet følger tre avdelinger, som tar opp en av maktutøvelsens tre hovedformer: symbolsk makt, strukturell makt og makt gjennom styrke. Vi diskuterer hva som kjennetegner hver maktform, og hvordan den påvirker journalistisk praksis i dag. Til slutt kommer en presentasjon av motkrefter i journalistikkens nære historie og en kort oppsummering.

Når vi diskuterer maktforholdene i journalistikken, er det nødvendig med en viss oversikt over strukturen og eierforholdene i medielandskapet. De endrer seg så raskt at oversikten er foreldet før den når trykkeriet. Oppdatert informasjon må man finne på nett. I Norge er Medietilsynet, https://www. medietilsynet.no, og Medienorge, https://www.medienorge.uib.no, gode kilder. Nordicom, https://www.nordicom.gu.se/sv, gir bred nordisk oversikt. Gode kilder til den internasjonale pressens status er Pew Research Center, https:// www.journalism.org, Reuters Institute for the Study of Journalism, https:// www.digitalnewsreport.org, og Reporters Sans Frontiers, https://rsf.org/en.