Barnehagelærerprofesjonen på dagsordenen

Dette betyr at barnehagelærerne som profesjon kan utvikles i ulike retninger: mot ulike pedagogiske vektlegginger og mot ulike relasjoner til organisasjonen de arbeider i, og til omgivelsene. Det er strid og uenighet om hvordan denne utviklingen bør skje, og slike ulike syn kaller vi i denne boken for ulike profesjonslogikker. En mulig slik logikk er at profesjonens medlemmer bør få arbeide så fritt og uforstyrret som mulig, noen vil si at dette er den tradisjonelle profesjonslogikken. Men den utfordres av andre logikker, som også er ment som profesjonsutvikling. En slik er at brukerne gjennom markedsmakt bør få en sterkere rolle, og at det vil gi et bedre brukertilpasset tilbud. En annen logikk er at profesjoner trenger den støtten og de ressursene det gir å arbeide i store, formelle organsisasjoner, det vil si at barnehageorganisasjonen og eieren vil bli viktigere. Enda en annen logikk er demokratisk styring og dialog med profesjonene. Profesjonene bidrar best i velferdsstaten som del av en demokratisk styringsprosess. De ulike logikkene kan ha virkninger for pedagogisk vektlegging, og de kan påvirke sektoren samtidig, med ulikt gjennomslag. Det er knapt noen som tar til orde for at barnehagelærerne ikke bør styrkes som profesjon, men det er stor uenighet om hva det betyr. Ulike profesjonslogikker står delvis i konflikt med hverandre. Vi spør derfor til slutt i denne boken om de relasjonene barnehagelærerne har til egen organisasjon og til omgivelsene, samlet tyder på at noen av disse logikkene har større gjennomslag enn andre.

Innenfor barnehageforskningen har det vært stor interesse for barnehagelærerne som profesjon de senere årene. Dette har kommet til uttrykk i en rekke ulike publikasjoner.1 Interessen har tidligere særlig vært rettet mot spørsmålet om barnehagelærerne virkelig er en profesjon. De senere årene har interessen mer vært rettet mot trusler mot barnehagelærernes profesjonelle autonomi og frihet til å ivareta sine faglige perspektiver og verdier. Denne interessen for barnehagelærerne som profesjon var en del av bakgrunnen for at Kunnskapsdepartementet i 2017 nedsatte en ekspertgruppe som skulle utrede hvordan barnehagelærerne kunne utvikles som profesjon (Kunnskapsdepartementet, 2018a).2

1 Dette kapittelet bygger blant annet på arbeidene til Eik, Steinnes & Ødegård (2016), Eik, Steinnes & Ødegård (2020), Hennum (2015), Hennum, Pettersvold & Østrem (2015), Hennum & Østrem (2016), Pettersvold & Østrem (2018b), Thoresen (2015), Østrem (2015). 2 Denne boken bygger på det arbeidet som ble gjort av ekspertgruppen som utredet barnehagelærerrollen som profesjonsrolle, men videreutvikler det teoretiske grepet på flere punktet og avslutter med å drøfte barnehagelærerne i et noe annet perspektiv. Boken står likevel i stor gjeld til arbeidet i ekspertgruppen, som bestod av Helene Berntsen Brennås, Kjetil Børhaug (leder), Hege Fimreite, Anton Havnes, Øivind Hornslien, Kari Hoås Moen, Thomas Moser, Anne Myrstad og Gerd Sylvi Steinnes. Marit Bøe var gruppens sekretær. Gruppen systematiserte og publiserte en omfattende dokumentasjon om norske barnehagelærere og de rammene de arbeider innenfor. Store deler av denne dokumentasjonen er også lagt til grunn i denne boken.

Det er stor enighet om at barnehagelærerne er en profesjon, og at barnehagelærernes kunnskapsgrunnlag er komplekst og sammensatt av akademisk kunnskap, praksisnær kunnskap og etiske vurderinger. Dette kunnskapsgrunnlaget må kombineres, og flere mener at Grimens begrep om praktisk syntese er en god beskrivelse av hvordan ulike kunnskapsformer føres sammen i praksis (Hennum & Østrem, 2016; Thoresen, 2015). Flere forfattere tar opp Jens-Christian Smebys innvendinger mot å se barnehagelærerne som en profesjon. Han hevdet at barnehagelærerne hadde et svakt faglig kunnskapsgrunnlag og uklare grenselinjer mot andre yrkesgrupper. Til dette svarer for eksempel Hennum og Østrem (2016, s. 20) og Thoresen (2015, s. 60) at kunnskapsgrunnlaget er komplekst og krever kvalifisert skjønn. De peker videre på at også de klassiske profesjonene som medisin og juss gradvis har bygget seg opp akademisk, og at også de har et stort innslag av praktisk kunnskap. Det er liten støtte for synet om at barnehagelærerne ikke kan ses som en profesjon (Eik et al., 2016, 2020).

Barnehagelærerne har vært sett som en profesjon som har hatt svært stor autonomi i arbeidet sitt lokalt i barnehagen, der de også har hatt det faglige lederansvaret, og lenge hadde de også nesten full kontroll over barnehagelærerutdanningen, helt frem til 1970-årene (Hennum et al., 2015, s. 12; Johansson, 2020, s. 97; Thoresen, 2015, s. 72; Eik et al., 2020, s. 136). Siden den gang har barnehagelærernes autonomi blitt utfordret av statlig og kommunal styring, og mange har i stigende grad sett slik styring som en trussel mot barnehagelærernes faglige frihet og skjønn, altså mot deres autonomi i arbeidet med barn. Statlig styring i form av at statlige myndigheter legger ut et mandat i lovverk, rammeplan og forskrift, er ingen trussel så lenge barnehagelærerne selv får fortolke dette mandatet (Hennum & Østrem, 2016, s. 18; Thoresen, 2015, s. 92). Men den statlige styringen kan gå lenger enn å gi et mandat, og særlig den kommunale styringen ses ofte som et problem som dels griper inn i fortolkningen av mandatet, og dels fører inn andre hensyn og verdier enn de faglige (Thoresen, 2015, s. 141; Hennum et al., 2015, s. 13–20; Eik et al., 2020, s. 30–31). I stor grad stilles en barnesentrert pedagogikk som en grunnleggende verdi som utfordres av offentlig styring som fremmer standardisering, fokus på resultatmål, kontroll og skoletilpassing (Hennum et al., 2015, s. 13–20; Thoresen, 2015, s. 99). Eik et al. (2020) peker på at barnehagelærerne er under press fra en styringslogikk som krever at barnehagen overtar modeller fra embetsverket med vekt på implementering, forenklinger og reproduksjon (2020, s. 135–136). Både Thoresen (2015), Hennum og Østrem (2016) og Pettersvold og Østrem (2018b) understreker sterkt at barnehagelærerne har rett og plikt til å ta til motmæle mot slik politisk styring som går for langt, og drøfter betingelsene for slik motargumentasjon, som ses som en del av det profesjonelle ansvaret. Eik et al. (2020, s. 153) peker på begrepet prinsippledet profesjonalisme som viktig her. Det dreier seg om at barnehagelærerne må ha en faglig basis til å være deltakere i diskusjoner

om hvordan mandatet i lov og rammeplan skal tolkes, og til å være en motstemme til eksternt press. Dette har barnehagelærerne plikt og rett til (s. 136–137).

Thoresen (2015, s. 72–76) peker også på at eier, kollegaer, kunnskapsprodusenter og foreldrene kan begrense autonomien. Hennum er i et teoretisk bidrag inne på betydningen av at barnehagelærerne jobber i formelle organisasjoner, som han mener vil lukke rommet for kritisk refleksjon omkring profesjonell praksis, og slik også fungere undertrykkende på profesjonell autonomi (Hennum, 2015). Også Eik et al. (2016, 2020) er inne på arbeidsorganisasjonen og eier som en trussel mot barnehagelærernes autonomi og selvbestemmelse. For eksempel peker de på eiers press om kartlegging og å ta økonomiske hensyn (s. 138), men de peker også på at lite er undersøkt om disse organisatoriske rammene (s. 146).

Det er god grunn til å studere kritisk og drøfte hvordan barnehagelærerne utvikles som profesjon i lys av kontekstuelle endringer, og den analysen vi har av barnehagelærerne, må videreutvikles. For det første er det ikke bare offentlig styring som endrer betingelsene for barnehagelærernes profesjonelle autonomi og ansvarsområde. Messel og Slagstad (2014) peker på at både marked og formell organisasjon innebærer endrede rammer for de fleste profesjoner, men på ulike måter for ulike profesjoner. Foreldre med brukerrettigheter tvinger frem konkurransetilpassinger i sektoren (Børhaug & Lotsberg, 2012). Eiere med stadig større styringskapasitet griper sterkt inn i det pedagogiske arbeidet i mange barnehager (Børhaug, 2021; Haugset, 2018). Barnehagene utvikles som organisasjoner med større innslag av formalisering og hierarki. Mange av dem legger planer og program for det pedagogiske arbeidet i alle sine barnehager og har egne faglige utviklingstiltak. Når barnehagene blir større, endres også ledelse og faglig utvikling (Børhaug & Lotsberg, 2016).

For det andre er det ikke gitt at slike endrede betingelser utelukkende undergraver faglige premiss og pedagogiske verdier. Styring, brukermakt og organisasjon kan også styrke og institusjonalisere nettopp slike hensyn. Mange av de norske velferdsprofesjonene er utviklet i nær relasjon med staten og dens behov for profesjoner som kunne ivareta styringshensyn og implementering av offentlig politikk på viktige samfunnsområder (Erichsen, 1995). Staten kan ses som en profesjonsbygger som bygger utdanningsveier for profesjoner, som regulerer ansvarsområdet, og som bygger opp og setter rammer for profesjonsautonomi på ulike nivå. Barnehagelærerne er et godt eksempel på at profesjonsutvikling skjer i samspill med staten (Greve, 1995). De har selv arbeidet for å bli utviklet som profesjon, de har i stor grad henvendt seg til staten med ambisjonene, ikke minst gjennom sine organisasjoner. Den statlige interessen var lenge liten, men de historiske analysene er entydige i at barnehagelærerne gradvis fikk staten i tale, og at staten etter hvert begynte profesjonsbyggingen (Greve, 1995; Korsvold, 2005), særlig fra den første barnehageloven i 1975 og den offentlige reguleringen av