Innledning

Hva jeg tenker om relasjonen til elevene? Det er selvfølgelig viktig det, men umulig å få til når alle elevene trenger hjelp på en gang. Den knappe tiden jeg har til rådighet, må brukes til undervisning for at jeg skal komme gjennom alt elevene skal lære. Om det er ensomt? Kanskje det, men jeg har en jobb å gjøre, og da tenker jeg ikke så mye på ensomhet.

Lærer på mellomtrinnet

«Ensom, jeg?» svarte legen spørrende. «Jeg er i hvert fall alene om å vite hva som må til for å behandle pasienten. Som lege, skal jeg gi den riktige medisinske behandlingen som kreves i forhold til det hver eneste pasient feiler. Det er mye snakk om at relasjonen til pasientene er viktig for tiden, men min opplevelse er at det er i den ideelle verden.

Det medisinske må komme først. Vi leger har ikke tid til å være så opptatt av relasjoner. Det er mange pasienter som står i kø for å få hjelp, og målet er jo å gi så mange som mulig den medisinske hjelpen de trenger. Det er jo ensomt på en måte. Men sånn er det å være lege.

Lege i spesialisthelsetjenesten

Disse to setter ord på det mange fagpersoner tenker. Arbeidspresset oppleves for stort til at relasjonsbygging kan få plass. I en skoleklasse kan det være flere enn tjue elever som trenger hjelp samtidig. Leger har pasienter i kø som venter på behandling.

Når vi hjelper andre, er målet at et problem skal løses. Det er mulig å gjøre i ensomhet fordi fagpersonen har den kompetansen som trengs.

Imidlertid er det ett mål til som bør oppnås. Det er å gi hjelp til selvhjelp slik at tilsvarende problem i fremtiden kan løses uten å oppsøke en fagperson.

Den andres selvstendighet gir god effekt på flere områder. Fagpersonen får frigitt tid noe. Den som har mottatt hjelpen, har fått ny kunnskap og forståelse. Det har ført til en høyere grad av selvstendighet.

For å oppnå disse effektene må den andre være med i endringsprosessen.

I mer enn 30 år har jeg veiledet fagpersoner som arbeider med mennesker. De vil lære hvordan de kan bruke relasjon på best mulig måte i utføringen av praksis. Jeg bruker filmklipp fra deres egen praksis i veiledningene. Dette arbeidet har vist hvordan relasjonen etableres gjennom velfungerende dialoger. Dialogen bidrar til at begge får interesse for å løse problemet i samarbeid. Relasjonen som etableres, gjør at målet kan nås i fellesskap. Når hjelpen avsluttes, er de enige om veien videre.

Gjennom samarbeid i relasjon unngår vi å gjøre den som søker hjelp, til en passiv mottaker av hjelpen. Målet er å gi tilstrekkelig innsikt, slik at den andre forstår hvordan problemet kan løses på egen hånd neste gang det oppstår. Samarbeid forhindrer ensomhet for begge.

I veiledningene ser vi på filmklippene sammen for å lete frem det som fungerer best i relasjonen. Ved å trene på å gjøre mer av det velfungerende blir fagpersonen stadig tryggere på og tydeligere i sin kommunikasjonsform. Intensjonen er at fagpersonen skal bli kjent med sin egen måte å fremme dialoger på, slik at relasjonen styrkes.

«Det er jo så enkelt, men samtidig så vanskelig!» Hjertesukket kom fra en rektor. Han trente på å bli kjent med sin egen kommunikasjonsform for å fremme dialogen i møte med ansatte, elever og foreldre. Det kan oppleves enkelt fordi måten vi kommuniserer på, er så gjenkjennelig når vi ser i filmene hva vi gjør. Når vi skal justere måten vår å være på, må vi trene, og det kan oppleves vanskelig. Endring tar tid, og trening gjør mester.

Så er spørsmålet hvordan treningen kan gjøres. Boken har sitt utgangspunkt i den mengden av filmklipp jeg har analysert i min praksis. Filmklippene jeg analyserer, viser hverdagssituasjoner mellom lærere, leger, sykepleiere og tannleger, barnehageansatte eller foreldre og de som får støtte og hjelp. Analysene av disse situasjonene har gitt meg en innsikt i og forståelse for hvordan vi kan justere oss til den vi skal hjelpe, slik at dialogen utvikles.

Boken bygger på mine erfaringer fra dette arbeidet.

I privat sammenheng kan dialogen flyte av seg selv. Der knyttes menneskene sammen i velfungerende relasjoner. Private relasjoner er bygget på en følelsesmessig tilknytning der begge har tillit til hverandre. I en profesjonell sammenheng flyter ikke dialogen nødvendigvis av seg selv. Det skjer når den ledende i møtet tar hele ansvaret og styrer både hva det skal snakkes om, og hva som skal bli gjort.

For å skape dialog i profesjonelle sammenhenger må vi forstå hvordan vi kan bruke oss selv. Vi kan lære oss å kombinere vår personlighet med den fagkompetansen vi har. Det krever refleksjon, enten alene eller sammen med andre. Gjennom refleksjon og trening kan vi lære oss å kommunisere på en måte som fremmer dialogen. Reflekterende praksis innebærer å tenke gjennom hvert møte i etterkant og vurdere om møtet gikk som ønsket. Gjennom refleksjon kan vi finne hvilke justeringer som bør prøves ut på neste møte.

Når vi reflekterer over relasjonen, blir vi kjent med måten vi kommuniserer på. Gjennom å forstå oss selv kan vi også forstå andre bedre. Når vi forstår andre, er det enklere å fremme dialogen i møtet. En velfungerende dialog styrker opplevelsen av gjensidighet og samarbeid med dem vi skal hjelpe. Fagpersoner som har trent på å kommunisere gjennom dialog, opplever at det blir lettere å nå frem med hjelpen når relasjonen fungerer. I tillegg er det flere som forteller at relasjonskompetanse også virker positivt inn i private forhold.

Det er noen fagpersoner som er usikre på om de vil ta imot veiledning eller bruke muligheten til refleksjon selv om tilbudet er der. Noen begrunner nølingen med at refleksjon vil ta for mye tid av arbeidsdagen. Andre kan vegre seg fordi de er redde for at en relasjonell tilnærming i faglig sammenheng vil blande inn det private. Det må settes av tid til refleksjon for at læring og endring kan skje. Når det lages en plan for faste møtetider til refleksjon, viser erfaring at refleksjonene er gjennomførbare.

Boken har mange praksisbeskrivelser om fagpersoner fra ulike fagfelt. Dialog og relasjon er tema i alle beskrivelsene. De fleste vil kjenne seg igjen i fortellingene selv om fagfeltet som beskrives, er et annet enn vårt eget. Grunnen til gjenkjenningen er at vi bruker de samme grunnleggende kommunikasjonsprinsippene i alle relasjoner. De samme prinsippene som brukes i relasjonen mellom en doktorgradsstipendiat i samhandling med sin veileder, brukes også av en mor som er i samhandling med sitt nyfødte barn.

Det at prinsippene er like, gjør at praksisbeskrivelsene i boken kan oppleves som gjentakende. Det har vært nødvendig for å synliggjøre likheten på tross av de store forskjellene.

Det handler om å forstå effekten av den måten vi kommuniserer på, og trene på å justere oss slik at vi kan forstå hverandre. På den måten kan vi gi hver enkelt av dem vi skal hjelpe, opplevelsen av å bli møtt og anerkjent slik at samarbeid preger møtene, og ensomhet for begge forhindres.