Bokens oppbygging

Temaet relasjon er behørig beskrevet i litteraturen (Aubert & Bakke, 2018; Bae, 1992; Drugli, 2013; Kristoffersen & Nordtvedt, 2005; Schibbye, 2009). Derfor er det naturlig å spørre seg om det er behov for enda en bok om relasjoner. Og ja, det er det! Årsaken til at jeg har valgt å skrive denne boken, er en undring over i hvor liten grad teorien har fanget opp hvordan relasjoner kan bygges; hva det er vi gjør i samhandlingen, når positive relasjoner utvikles. Positive relasjoner dreier seg mye om gjensidighet og samhandling. I boken har den som søker hjelp, fått navnet «den Andre» med stor A fordi det skal minne oss om at det er den Andres behov, opplevelse og forståelse som må bære dialogen og legge grunnlaget for hjelpen som gis.

De tusenvis av filmklipp jeg har vært med på å analysere i veiledninger, viser sider ved kommunikasjonen som bidrar til å utvikle den velfungerende relasjonen i arbeid med mennesker. I boken beskrives betingelser jeg ser må ligge til grunn for at dialogen kan fremme positive relasjoner.

Boken har flere praksisfortellinger. De omhandler møter mellom fagpersoner og den Andre. I fortellingene blir det beskrevet hvordan filmene viser at dialoger oppstår og utvikler seg. Fortellingene er i vesentlig grad hentet fra lærer–elev-relasjoner og fra relasjoner mellom lege og pasient. Noen praksisfortellinger er også fra andre yrkesområder. Det er relasjoner mellom sykepleier og pasient eller tannlege og pasient. Noen foreldre–barn-relasjoner og en barnehagelærer sammen med to barn med Downs syndrom er også med. En rektor som veileder sine lærere beskrives også i boken. På tross av de ulike situasjonene som blir beskrevet, viser fortellingene at det som skjer i samhandlingene, er av generell art og derfor gjenkjennelig for de fleste.

Bokens første kapittel omhandler hvordan dialog og relasjon bidrar til å skape en endring hos den Andre, slik at hjelpen fører til selvhjelp. Her kan vi lese hvordan den velfungerende relasjonen blir drevet frem-

over når begge får sin tur i dialogen. Gjensidigheten bidrar til opprettholdelse og utvikling av relasjonen.

Videre beskrives våre behov for å være i relasjon til andre mennesker. Det kommer til syne allerede ved fødselen. Dette naturlige behovet for å oppleve fellesskap blir en drivkraft når fagpersoner reflekterer rundt sin egen måte å utføre praksis på.

I kapitlet blir også «brobygging» belyst. Når det bygges en bro mellom fagspråket og det språket den Andre bruker, kan dialogen oppstå og utvikles. Skillet mellom en personlig væremåte og en privat væremåte blir beskrevet. En mer personlig form i måten å være på gjør brobyggingen enklere slik at dialogen kan fremmes. Gjennom dialogen kan sårbarhet og ensomhet forhindres for begge parter.

Kapittel 2 omhandler refleksjon, både hva refleksjon er, og hvordan refleksjon kan brukes i arbeid med mennesker. Et bevisst verdivalg er et godt grunnlag å reflektere ut fra når relasjoner skal utvikles. Verdier som bidrar til å vise anerkjennelse for den Andre, blir beskrevet, og hvordan de kan implementeres gjennom refleksjon. Refleksjonen bidrar til at verdiene blir fulgt og ikke bare blir stående som honnørord. Filmene har vist at empati, respekt og tillit er nødvendige verdier å følge, for å gi den vi skal hjelpe, opplevelsen av anerkjennelse gjennom dialog. Det kan fremme gjensidig tillit og føre til et samarbeid om målet for endring.

Bokens tredje kapittel omhandler kroppsspråk. Her beskrives hvordan vi uttrykker følelsene våre gjennom kroppens signaler, og hvordan vi kan gjøre oss kjent med disse. Å forstå eget kroppsspråk gjør det lettere å forstå andres. Forskning på følelser har avdekket fem grunnfølelser som de fleste av oss kan kjenne seg igjen i. Disse blir omtalt i boken. Grunnfølelsene blir sett i lys av ulike kroppsuttrykk som bidrar til å fremme dialogen.

I siste del av kapitlet tar jeg for meg bruk av spørsmål. Her beskrives hvilken effekt det å stille spørsmål kan ha i arbeid med mennesker. Aktiv lytting til svarene blir sett på som en forutsetning for at spørsmålene skal få effekt. Svarene fører oss videre til forståelsen av hva problemet består i. I kapitlet beskrives også hvordan ulike typer spørsmål kan brukes ved planlegging og gjennomføring av møter.

Kapittel 4 omhandler reflekterende praksis. Gjennom refleksjon over praksis utvikles relasjonskompetanse. I kapitlet beskrives fire ulike måter å reflektere over praksis på. Det er Marte Meo, Motiverende Intervju, Coaching og Reflekterende skriving. Her kan vi lese hvordan

metodene kan brukes hver for seg, men også hvordan de kan settes sammen og danne et hele.

I kapittel 5 blir læringsutvikling sett i lys av relasjonen mellom lærer og elever. Læreryrket skiller seg fra mange av de andre yrkene der det arbeides med mennesker. Det er fordi lærere skal bidra til elevenes læring og utvikling gjennom daglige møter over flere år. I tillegg møter lærerne tjue elever eller flere på samme tid. Disse forholdene er det som skiller lærer–elev-relasjonen fra andre profesjonelle relasjoner.

Erfaring viser at det er mulig for lærere å fremme relasjoner til alle elevene. Gjennom relasjonene blir læringsarbeidet enklere å gjennomføre for både elevene og læreren.

Denne bokens beskrivelser om læring støtter seg til det sosiokulturelle læringssynet. Det blir presentert i dette kapitlet. Her settes relasjonen mellom lærer og elever inn i teoretiske rammer gjennom teoretikerne Vygotskij (stillasbygging), Bronfenbrenner (forutsetninger for læring) og Illeris (fire læringsformer). Kapitlet har også en beskrivelse av en læringsprosess, satt inn i de nevnte teoretiske rammene.

Skolen er en lærende organisasjon, der alle ledd i organisasjonen skal være i en kontinuerlig læringsprosess. Relasjonen mellom lærer og elev er anerkjent som en av de viktigste forutsetningene for læring. Likevel er det mange lærere som strever med relasjonen til elevene. I kapitlet beskrives hvordan lærere kan fremme relasjonskompetanse. Det eksemplifiseres blant annet gjennom en fortelling om en lærers vurdering av elevenes arbeid. Kapitlet har også en beskrivelse av hvordan en spesialpedagog utvikler sin relasjonskompetanse gjennom refleksjon rundt sin måte å møte en utagerende elev på. Avslutningsvis i kapitlet blir temaet mobbing satt inn i relasjonens lys i tillegg til en praksisbeskrivelse fra en klasse der mobbing var et stort problem.

Bokens sjette og siste kapittel består av ti innlegg fra fagpersoner som arbeider med mennesker i ulike praksisfelt. Jeg er veldig stolt over og takknemlig for at alle sa seg villig til å skrive ned refleksjoner rundt hvordan de bruker relasjonen i egen praksis. Sitater fra innleggene er lagt inn i bokens øvrige kapitler som understøttelse for teksten.

Fagpersonene som bidrar, er en spesialpsykolog i samarbeid med en klinisk sosionom/familieterapeut, en PP-rådgiver, en fastlege, en skuespiller (som også er coach og lederutvikler), en rektor (som også er veileder innen relasjonsutvikling), en frisør og praksisveileder, en familierådgiver, en sykepleier, en tannlege og en lærer (som også er veileder innen relasjonsutvikling).

Alle beskriver hvordan de på ulike måter vektlegger relasjonen i sitt arbeid. Sammen gir disse innleggene et variert innblikk i betydningen av dialog og relasjon i arbeid med mennesker.

Alle ønsker å bruke fagkompetansen sin til å gjøre en god jobb. I arbeid med mennesker har velfungerende relasjoner god effekt på resultatet. Ønsket er at boken kan gi deg som leser interesse for og mot til å bruke den egenskapen vi har i oss til å bygge relasjoner til den Andre gjennom å reflektere over praksis. En bonus er at velfungerende relasjoner også fører til triveligere dager på jobb.

En begynnelse kan være å tenke gjennom spørsmålet: «Hvordan virker jeg på andre?»

Du finner ikke svaret i boken. Det boken kan gi, er innsikt i veier å gå for å finne svaret på spørsmålet.

God lesing.