Regional tenkning – ny giv for samfunnsplanleggingen?

kapittel 1

Knut Bjørn Stokke og Morten Clemetsen

i dette kapittelet diskuteres dagens areal- og samfunnsplanlegging i lys av Erik Loranges perspektiv. Lorange var opptatt av å planlegge for mennesker i relasjon til de steder og regioner man kjenner tilhørighet til. Vi drøfter hvorvidt dette perspektivet er til stede i dagens planlegging i kommuner og regioner, og hvordan det kan styrkes. Med plan- og bygningsloven (pbl) fra 2008 forsøkte man å tydeliggjøre og styrke samfunnsperspektivet i planleggingen, som tradisjonelt har fokusert på arealplanlegging. En av endringene var å innføre begrepet kommuneplanens samfunnsdel – tidligere het den kommuneplanens langsiktige del. Denne plantypen er løftet fram som den mest sentrale komponenten i det kommunale plansystemet, som skal legge rammene for både arealplanleggingen og økonomiplanleggingen.9 I tillegg ble kommunale og regionale planstrategier innført. Disse skal primært være de folkevalgtes redskap for å tenke strategisk om samfunnsutviklingen framover og hvilke planer som skal utarbeides de nærmeste fire årene. Parallelt med endringene i det formelle plansystemet har det vokst fram en uformell regional bevegelse knyttet til etableringen av regionalparker i flere norske regioner. Disse parkene er inspirert av tilsvarende natur- og kulturparkmodeller i andre europeiske land, som en samarbeidsplattform mellom kommuner og private bedrifter, frivillige lag og foreninger for strategisk framtidstenkning.

I denne teksten vil vi trekke fram aktuell forskning på kommunal og regional planlegging, samt regionalparker, og dessuten skal vi drøfte hvordan planleggingen kan styrkes ved i større grad å ta hensyn til mennesker og deres relasjon til sine omgivelser. Vårt bidrag til dette er å ta Den europeiske landskapskonvensjonen, som Norge ratifiserte i 2004, på alvor. Landskapskonvensjonen framhever hverdagslandskapet, der folk lever sine liv, samt forståelsen av relasjonene mellom folk og deres landskap.

9 Aarsæther og Jakobsen, «Planlegging på kommunenivå».

19

knut bjørn stokke og morten clemetsen

Det vektlegges i pbl at hele landet skal planlegges, fra fjellene og helt ut i sjøen. Under lovens § 1-2 står det: «Når ikke annet er bestemt, gjelder loven for hele landet, herunder vassdrag. I sjøområder gjelder loven ut til en nautisk mil utenfor grunnlinjene.» Det er imidlertid byer og områder med arealbrukspress som har det dominerende fokuset i planleggingen. Regioner, kommuner og lokalsamfunn som har lite arealbrukspress, men sliter med fraflytting og tap av arbeidsplasser, finner ofte planlegging etter pbl mindre relevant. I kapittelet løfter vi fram et ressursperspektiv på landskap og diskuterer hvorvidt dette kan bidra til å gjøre planleggingen relevant også for distriktskommuner. Dette inkluderer å identifisere og aktivere stedegne materielle og immaterielle ressurser knyttet til natur og kultur som grunnlag for bærekraftig verdiskaping. Det er i dette feltet regionalparkene har funnet sin oppgave, ved å bygge sitt arbeid på Den europeiske landskapskonvensjonen.

Lorange var opptatt av den regionale planleggingen, men ikke ensidig knyttet til fylker og andre administrative regioner. For Erik Lorange skulle regionen ha «en overkommelig dimensjon, ikke for snever, men heller ikke så stor at en mister oversikten og den nære kontakten med andre mennesker og med tingene».10 En slik regionforståelse har likhetstrekk med det som kan betegnes som kulturelle identitetsregioner, og framveksten av regionalparker er et eksempel på en slik regiondannelse. En identitetsregion betegnes som en opplevelse av felles identitet og historie knyttet til et bestemt geografisk område.11 I dette kapittelet vil vi diskutere om regionalparkene potensielt kan ta en aktiv rolle i arbeidet med kommuneplanens samfunnsdel og bidra til samhandling og dialog på tvers av kommunegrenser der flere kommuner og lokalsamfunn danner en felles identitetsregion.

Nye planperspektiv med bakgrunn i Den europeiske landskapskonvensjonen Som nevnt var Erik Lorange opptatt av å planlegge for mennesker og levende steder, noe som senere ble aktualisert gjennom landskapskonvensjonen. Konvensjonen definerer landskap som «et område slik folk oppfatter det, hvis særpreg er et resultat av påvirkningen fra og samspillet mellom naturlige og/eller menneskelige faktorer».12 Det gjensidige forholdet mellom mennesker (individ) og sted (lokalsamfunn) blir dermed framhevet, noe også Lorange var opptatt av.

10 Lorange, Regional tenkning, 42. 11 Langeland, «Regioner og regionalisering». 12 Europarådet, Europeisk landskapskonvensjon, tidligere Den europeiske landskapskonvensjonen (før 2021).

20

I denne boka tar forfatterne opp viktige utfordringer knyttet til omstilling og bærekraft i dagens by- og regionplanlegging. Samtidig hedrer og hyller de Erik Lorange ved å legge hans ideer og forbilder til grunn for de ulike artiklene.

Erik Lorange (1919 –2019) er en ruvende skikkelse i norsk planhistorie. Som arkitekt og planlegger var han helt sentral i gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms etter krigen. Lorange var en ydmyk fagperson som gikk inn i ulike oppgaver med kunnskap, demokratiske holdninger og en genuin humanisme.

Lorange spilte en viktig rolle i utviklingen av faget by- og regionplanlegging i Norge over fire tiår og var en engasjert talsperson for stedsforankret planlegging. Regional tenkning, tverrfaglig samarbeid, demokratisk deltakelse og byplanlegging som et romlig fenomen var sentralt i Erik Loranges arbeid. Disse temaene er fremdeles høyaktuelle, både lokalt og globalt.

Boka retter seg mot fagpersoner og andre med interesse for by- og regionplanlegging, i et historisk, samtidig og framtidsrettet perspektiv.

Morten Clemetsen (født 1956) er professor i landskapsarkitektur og planlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han underviser i masterkurset Regional landskapsplanlegging og lokalsamfunnsutvikling.

Sigmund Asmervik (født 1941) er professor emeritus og arbeidet tidligere som professor i by- og regionplanlegging ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Han var også assistent for professor Erik Lorange ved arkitekthøgskolen i Oslo i årene 1971 og 1972.

ISBN 978-82-15-03728-8