Introduksjon

Fortiden, nåtiden og framtiden Det er viktig å se bakover for å forstå nåtiden, og analysere nåtiden for å ha visjoner for framtiden. Bakgrunnen for det moderne byplanprosjektet var et sosialpolitisk prosjekt. Fra siste halvpart av 1700-tallet og fram mot midten av 1800-tallet ble det etter hvert åpenbart at den hurtige industrialiseringen førte med seg helsefarlige slumområder med forurensing, boliger med svært lite dagslys og ulike former for epidemier. Ved inngangen til 2022 ser vi store utfordringer i klimaendringene og ulike former for pandemier, og vi ser større fokus på urbant landbruk i stort omfang i både store og små byer. Byene må i betydelig større grad produsere, og ikke primært konsumere. Det gjelder både produksjon av mat og av energi. Begrep som økopolis og regenerative byer gir visjoner om framtidens byområder. Etter 40 år med fortetting som mantra for å utvikle bærekraftige byer er det kanskje på tide å se på scenarioer hvor fortynning er mer aktuelt. Det på grunn av et varmere, våtere og villere klima, lokal produksjon av mat og energi og ulike samfunnssikkerhetsaspekt, inklusivt pandemier.

Denne bokas elleve kapittel knyttes sammen gjennom forbindelsen de alle har til Erik Loranges samfunnsbidrag. Lorange fikk utfolde seg over en periode på 70 år. Hans kontinuerlige tegninger av by- og landskapsrom viser hans bevissthet om romlig stedsutvikling. Utgangspunktet hans var regionale særpreg og forutsetninger i samfunnsutviklingen: Han ville finne ut hvordan det kunne være mulig å skape en balanse mellom naturforhold og menneskesamfunn der regionen fungerer som hjemstavn for mennesker.1

Kapittel 1 kan ses på som en utvidelse av innledningen. Det har det dagsaktuelle temaet regional tenkning. Kapittel 2 og 3 gir det historiske tilbakeblikket og visjoner framover. Kapittel 4, 5, 6, 7, 8 og 9 behandler ulike dagsaktuelle tema, mens det i kapittel 10 og 11 vendes tilbake til Loranges personlige og spesielle interesser og ferdigheter, og hans uopphørlige strektegninger av åpne landskap og ulike former for byrom.

1 Lorange, Regional tenkning, 9.

9

introduksjon

Regional tenkning I forordet til boka Regional tenkning: Betingelse for god planlegging, som Erik Lorange ga ut på Universitetsforlaget i 1977, forklarer han hvorfor han mener regionalt særpreg og lokale forutsetninger utgjør grunnlaget for en kulturelt og natur- og miljømessig forsvarlig samfunnsutvikling. Boka ble utgitt 10 år før Verdenskommisjonen for miljø og utvikling la fram sin strategi for bærekraftig utvikling, Vår felles framtid. Lorange ordlegger seg slik i forordet fra 1977:

Den voldsomme teknisk-økonomiske ekspansjon har ført til en urbaniserings-, standardiserings- og merkantiliseringsprosess som bryr seg lite om regionalt særpreg og om stedegne miljøkvaliteter. Den respekterer ikke betydningen av å opprettholde regional balanse mellom naturforhold og menneskesamfunn. 2

Det globale miljøperspektivet er også til stede i Loranges tenkning og faglige virke, blant annet gjennom begrepet regional helhetsplanlegging.

Regionbegrepet er ifølge Lorange imidlertid tøyelig. Det kan omfatte store geografiske enheter som Nord-Europa, eller regioner i nasjonal sammenheng, som Nord-Norge eller Vestlandet.

For Lorange ga regionbegrepet størst mening i samfunnsplanleggingsperspektiv innenfor en geografisk områdestørrelse hvor det kan være mulig å opprettholde en balanse mellom naturforhold og menneskesamfunn. Selv om vi lever i en globalisert verden, må både tenkning og praktiske handlinger, etter Loranges syn, finne sted i en regional kontekst.

Det er ulike innfallsvinkler til å definere en region, og det er vanlig å skille mellom politisk-administrative regioner og funksjonelle/økonomiske regioner. Planlegging basert på kulturelle regioner og identitetsregioner har imidlertid vært mindre vanlig.3 Det er denne typen regionforståelse som i stor grad trer fram i flere av denne bokas kapitler.

Den sentraladministrativt styrte regionreformen har vist at det regionale perspektivet i planleggingen kan være utfordrende å vinne forståelse for, for eksempel når det ikke er samsvar mellom utstrekningen av et landområde og hvordan folk opplever egen tilhørighet til det.

Tverrfaglig samarbeid Flere samfunnssektorer opererer på grunnlag av eget lovverk, og trenger i mindre grad å forholde seg til plan- og bygningsloven som den overordnede rammen for areal- og samfunnsplanlegging. Vi ser blant annet hvordan en sektorisert forvaltning, som på bakgrunn av en samlet politisk vilje til

2 Lorange, Regional tenkning, 5. 3 Langeland, «Regioner og regionalisering».

10

introduksjon

å satse på fornybar energi i et klimaperspektiv, også kan utfordre andre vitale fellesgoder, som det å sikre biologisk mangfold, sårbare naturtyper, friluftsområder og landskap. Lorange var opptatt av regionen som en egnet ramme for et område folk kulturelt sett kunne føle tilhørighet til. Debatten om vindkraftanlegg i tidligere uberørte naturområder og områder med stor rekreasjons- og bruksverdi for lokalbefolkningen har høy temperatur og utløser et sterkt folkelig engasjement.

Erik Lorange var opptatt av det regionale perspektivet som en betingelse for god planlegging. I bærekraftig planlegging og forvaltning er det ikke bare oppdatert kunnskap som er utfordringen, men også evnen og viljen til å prøve ut helhetlige løsninger på tvers av sektorlovverk og faglige domener.

Et forslag til en mer helhetlig løsning for byer ser vi hos Herbert Girardet, tidligere leder av World Future Council. Han har gjennom mange år arbeidet for å utvikle og utprøve bærekraftige løsninger for energibruk og transport, matforsyning og avfallshåndtering, og har introdusert begrepet regenerative byer. Det bærende prinsippet er at byer generelt må være forberedt på i mye større grad å ta ansvar for produksjon, ikke bare konsumpsjon, og da i første rekke mat- og energiproduksjon, som igjen vil være viktige faktorer for å redusere transporten av både mennesker og varer.

Demokratisk deltakelse Loranges relasjonelle tenkning i samfunnsplanleggingen og det gjensidige forholdet mellom mennesker (individ) og sted (lokalsamfunn) gjenkjennes i Den europeiske landskapskonvensjonen, som Norge ratifiserte i 2004. Konvensjonen definerer landskap som «et område slik folk selv oppfatter det, som et resultat av samspillet mellom naturgitte og menneskelige faktorer».4 Landskapskonvensjonen framhever betydningen av at folk involverer seg direkte i samfunnsplanleggingen. Den er også en inspirasjonskilde til framtidsrettet tenkning om landskap som ressurs for stedsutvikling, hvor både materielle og immaterielle egenskaper kan gi grunnlag for bærekraftig verdiskaping. Landskap omfatter alle typer områder, fra fjell til kyst, fra villmarkspregede områder til tettsteder og urbane miljø. Med utgangspunkt i landskapskonvensjonen har det blitt utviklet metodikk for steds- og landskapsanalyse til bruk på lokal og regional skala. Det er her viktig med medvirkning fra lokalsamfunn og ulike samfunnsaktører for å sikre at landskapsanalyser er forankret både i lokalsamfunnet og i plan- og miljøforvaltning. Kjernepunktet i bærekraftig, lokal samfunnsutvikling er å skape vilkår for at enkeltmennesket skal ha mulighet til å utfolde sine evner og interesser på sitt sted, men også som en integrert del av et større fellesskap.

4 Europarådet, Den europeiske landskapskonvensjonen.

11

introduksjon

Etablering av regionalparker er et relativt nytt og frivillig initiativ i Norge. Det går ut på at lokalsamfunn og kommuner går sammen om å fremme stedsutvikling og bærekraftig verdiskaping basert på stedlig ressursgrunnlag. Grendelag, velforeninger og interesseorganisasjoner har en sentral rolle i dette. Å inkludere frivillighetsnivået i samfunnet kan også bidra til å fremme bærekraftig forvaltning av statlige verneområder. Anerkjennelsen av lokal stedsfølsomhet og tilhørighet har stor betydning for å skape engasjement for forvaltning av fellesskapsverdier.

Engasjement for å styrke grønne fellesskapsinteresser i byer og tettsteder, gjerne i form av urbant landbruk, har vokst de senere årene. Byjordbruk og ulike former for andelslandbruk i samarbeid med tradisjonelle gårdsbruk kan bidra til demokratisk og bærekraftig byutvikling. Med bakgrunn i nyere initiativ for å utvikle bylandbruk og andelsjordbruk har det vokst fram nye, demokratiske arenaer for stedsutvikling i byer og tettsteder. I dette ligger det også en mulighet for å skape «grønne» forbruker- og beboerledede allianser mellom bybefolkning og landdistrikter. Dette belyses gjennom eksempelet fra hvordan de spontane initiativene i Bjørvika for å sikre natur- og miljøverdier i møte med storskala byutviklingsprosjekt langs Oslos sjøfront, ble til en større bevegelse med nedslag over hele landet.

Romlig planlegging Det har i senere år blitt hevdet at tradisjonell planlegging har vært «stedsblind».5 Nyseth viser her til planlegging etter plan- og bygningsloven, som i stor grad opererer med begrepet areal, og ikke med begrep som sted eller landskap:

Forståelsen av ordet «areal» i norsk planlegging har store likhetstrekk med den absolutte romforståelsen, hvor steder «finnes» og ikke blir til … For at planlegging skal skape gode steder, må sted forstås som noe mer enn styring av arealbruken. 6

Her kan vi også gjenkjenne Erik Loranges engasjement fra gjenreisingen i nord etter krigen. Under regionplanmøtet i Alta argumenterte han med ettertrykk for at regionplanlegging handler om å utkrystallisere folks egne ønsker, ideer og drømmer om det samfunnet som de eier, har tatt i arv og vil føre videre.7

5 Nyseth mfl., «Fra attraktive steder til omtenksom by- og stedsutvikling: implikasjoner for planlegging?». 6 Nyseth mfl., «Fra attraktive steder til omtenksom by- og stedsutvikling: implikasjoner for planlegging?», 270. 7 Nygaard og Lorange, Fra gjenreising til nyreising.

12

introduksjon

Tredimensjonal, romlig planlegging er en forutsetning for å kunne forstå og integrere stedsspesifikke egenskaper og kvaliteter i planleggingen (kapittel 10). Lorange hadde som nevnt et «stedssensitivt blikk» i planlegging, som i stor grad henger sammen med det vi i dag vil kalle et relasjonelt landskapsperspektiv.

Lorange påpeker samtidig at regionplanlegging også omfatter et betydelig folkeopplysningsarbeid.8 Det relasjonelle steds- og landskapsperspektivet forstår forholdet mellom mennesket og dets omgivelser som noe som oppstår, formes og endres kontinuerlig. Planlegging på dette grunnlaget krever kunnskap, det krever at det tas i bruk dialogprosesser som evner å få fram og formidle tilhørighet og hvilke verdier folk knytter til et område, og det krever dokumentasjon av natur- og arealressurser.

11 kapitler Bokas kapitler står stødig forankret i sin egen faglige integritet. Likevel går det en rød tråd gjennom det hele, nemlig forbindelsen til Erik Loranges allsidige samfunnsbidrag, som strakte seg over en periode på 70 år. De aller fleste av bidragsyterne har studert eller arbeidet på Ås, fra den gangen det var en vitenskapelig høgskole, NLH, til dagens universitet, NMBU, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet.

Her gis en kort oversikt over hvert kapittels tema og vinkling.

1. Knut Bjørn Stokke og Morten Clemetsen: «Regional tenkning –ny giv for samfunnsplanleggingen?»

Kapittelet diskuterer dagens kommunale og regionale planlegging etter plan- og bygningsloven i lys av Erik Loranges syn på hva som er god planlegging. Et annet sentralt utgangspunkt er Den europeiske landskapskonvensjonen, som bringer inn nye perspektiv i planleggingen. Stokke og Clemetsen vier god plass til å undersøke hvordan kommuneplanens samfunnsdel kan styrke lokaldemokratiet i distriktskommuner. Det regionale perspektivet står sentralt i dette, ikke nødvendigvis basert på fylkesgrenser og andre administrative enheter, men som identitetsregioner som befolkningen føler tilknytning til. Regionalparker representerer en slik type identitetsregioner, og i kapittelet diskuteres det hvordan slike parker kan være en arena for interkommunalt plansamarbeid knyttet til samfunnsdelen av kommuneplanen.

8 Nygaard og Lorange, Fra gjenreising til nyreising, 44.

13

introduksjon

2. Sigmund Asmervik og Herbert Girardet: «Erik Lorange, en visjonær og pragmatisk humanist med et demokratisk sinnelag»

Erik Lorange ble allerede i oppveksten preget av landskapet på Finse. Som arkitektstudent fant han to idealer for sitt virke som arkitekt og byplanlegger, Patrick Geddes og Lewis Mumford. Denne innflytelsen fulgte han både som arkitekt, planlegger og forfatter. Herbert Girardet bidrar med visjoner om framtidens urbane områder med å lansere begrepet regenerative byer. Kapittelet konkluderer med at vi etter 30 år med fortetting som nøkkelen til mer bærekraftige byformer igjen må rette blikket mot løsninger med lavere tetthet, bl.a. fordi betydelige områder med urbant landbruk vil være en viktig faktor i regenerative byer.

3. Trond Simensen: «Biologen som revolusjonerte byplanleggingen»

Kapittelet fokuserer på Patrick Geddes (1854–1932) og hvordan hans idégrunnlag har preget moderne byplanlegging og regional utvikling i det 20. århundre. Temaene er Geddes som biolog, byplanlegger og sosial reformator, hans teorier om byplanlegging og regional utvikling, byplanlegging som sosial bevegelse, byutvikling som evolusjon og ikke minst arven etter Geddes, som har stor relevans i dag. Geddes og hans teorier var uten tvil viktige idealer for Erik Lorange allerede i studietiden på NTH.

4. Morten Clemetsen: «Regionalparker i Norge. Historisk forankring og verktøy for bærekraftig samfunnsomstilling. Arven etter regionplanmøtet i Alta 1948»

Med utgangspunkt i prosessene rundt gjenreisningsarbeidet i Finnmark og Nord-Troms etter krigen og etableringen av Alta vel som samlende organ for sivilsamfunnets interesser trekkes det linjer fram til regionalparkinitiativene i Norge og Europa i dag. Målet er å belyse og drøfte hvordan regionalt og lokalt forankrede frivillige samarbeidsorgan kan ta en aktiv posisjon for bærekraftig samfunnsomstilling i dag.

5. Dag Jørund Lønning: «Frå det tradisjonelle til det kompostmoderne. Skiftande forteljingar om ein liten vestlandsgard»

Denne fortellingen er skrevet med utgangspunkt i et mer antropologisk perspektiv – hvor et lite, tradisjonelt kombinasjonsbruk på Vestlandet er ståsted for en analyse av hvordan det moderne samfunnet har bygd stadig større og mer komplekse strukturer som er vanskelige å overskue, og som i sitt vesen virker motsatt av økologiske prinsipp, både i naturen og i menneskelige samfunn. Håpet, ifølge forfatteren, ligger i å utvikle en ny, meningsbærende og regenerativ praksis for et framtidig «kompostmoderne samfunn», hvor en trekker veksler på de beste egenskapene fra en mer

14

introduksjon

nøysom tid, hvor kreativitet var en forutsetning for å skape et livsgrunnlag ut fra stedlige ressurser.

6. Solveig Svardal: «Landbruket på nye arenaer. Matprodusent og forbrukaralliansar i berekraftig samfunnsomstilling»

De siste årene har vi sett en oppblomstring av ulike former for urbant landbruk. Oslo har fått sin egen landbruksmelding, sin egen seter i byen og sin bybonde. Andelslandbruk er ikke lenger et byfenomen. Lorange mente at regional tenkning var en forutsetning for å planlegge for gode menneskelige samfunn i samklang med nærnaturens forutsetninger og særpreg, og i lys av dette drøftes det i dette kapittelet hvilken rolle byene kan ta i utviklingen av framtidens landbruk og matproduksjon.

7. Erling Krogh: «Den fjerde musketeren trekker kården.

Jomfruland og Stråholmen Vels kamp for å utrede og styre

Jomfruland nasjonalpark»

Dette kapittelet drøfter velforeningenes mulige rolle som politisk aktør i det norske samfunnet. De offisielle politiske nivåene er stat, fylkeskommune (region) og kommune. Kapittelet gir innsikt i prosessene knyttet til etableringen av kystnasjonalparken på Jomfruland og hvordan innbyggere og andre med tilknytning til lokalsamfunnet spilte en viktig rolle i verneprosessen og for å sikre deltakelse og legitimitet i forvaltningen av nasjonalparken.

8. Gunnar Ridderström: «Helse og fysisk planlegging»

Helse har siden begynnelsen av 1800-tallet vært et av hensynene planleggingen skulle ivareta. Prinsipp for å forebygge helseskade ble innarbeidet allerede i de første bygningslovene. Senere ble det også innarbeidet prinsipp for å legge til rette for en styrking av helse. Kravene i loven påvirket hvilke prinsipp og metoder for å ivareta helse som ble integrert i planlegging og arkitektur. Ridderström påpeker fraværet av helseaspektet bl.a. i Loranges plan for gjenoppbyggingen av Alta. Det er en logikk i at helse ikke ble ansett som et tema man hadde behov for å diskutere, fordi hensynet til helse allerede var en integrert del av den moderne planleggingen og arkitekturen. Erik Lorange og Brente steders regulering tilpasset modernismens prinsipp til norsk kultur, klima og byggetradisjoner på de stedene planleggingen foregikk, og helseaspektet var sentralt bl.a. ved at «stadslegen» spilte en sentral rolle ved behandling av plan- og byggesaker i bygningsrådet.

15

introduksjon

9. Ingrid Merete Ødegård og Kine Halvorsen Thorén:

«Blågrønne byer nå. Natur i byer og tettsteder som grunnlag for samfunnsomstilling»

Det er viktigere enn noensinne å ta utgangspunkt i den blå og grønne veven av vegetasjonskledde områder og vann i alle dets former i byplanleggingen. I dette kapittelet vises og begrunnes en strukturert framgangsmåte for å dokumentere, vurdere og legge premisser for integrert planlegging gjennom å etablere en «blågrønn plakat», illustrert med materiale fra landskapsarkitekturutdanningen ved NMBU. Inspirasjonen fra Loranges bok Byen i landskapet – rommene i byen er tydelig til stede i både metoden og i utdanningen.

10. Elin Børrud: «Metode for tredimensjonal planlegging.

Byen i landskapet – rommene i byen»

Kapittelet tar for seg Erik Loranges bok Byen i landskapet – rommene i byen fra 1983. Etter en tid med fokus på byutvidelser og boligområder i naturskjønne omgivelser ble urbane kvaliteter igjen løftet fram. I tillegg hadde arealplanleggingen mistet grepet om de tredimensjonale kvalitetene. Erik Lorange, som lenge hadde utforsket de romlige kvalitetene i Europas historiske byer, ble opptatt av hvordan forståelsen av romlig kvalitet kunne overføres til planlegging av nye omgivelser. Gjennom en systematisk teknikk for framstilling av landskapets topografi, bygningenes plassering i landskapet samt bygningenes innbyrdes romlige konfigurasjon trekker Erik Lorange kunnskap fra arkitekturfaget inn i arealplanleggingen.

11. Christian Montarou: «Tegneren Erik Lorange»

Kapittelet tar for seg Erik Loranges retrospektive utstilling av frihåndstegninger, som ble vist i 2015 ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo og på universitetene på Ås og i Trondheim. Lorange kan vise til en omfattende produksjon av tegninger relatert til hans profesjonelle virksomhet som byplanlegger. Forfatteren reflekterer over hva som er årsaken til at tegningene kommuniserer så godt med oss som tilskuere, utover det visuelle. Han presenterer en ny kognitiv forståelse av visuelle og romlige forhold, i lys av fenomenologisk teori og sin egen erfaring, både som kunstner og pedagog. Kapittelet konkluderer med hvorfor og hvordan Loranges tegninger kan gi oss ny forståelse for frihåndstegningens fortrinn i uttrykkelsen av tegnerens kroppslige opplevelser.

16

introduksjon

Referanser

Europarådet. (2000). Den europeiske landskapskonvensjonen. ETS nr. 176. Hentet fra: http:// conventions.coe.int/Treaty/en/Treaties/Html/176.htm. Haraldseid, T.S. (2020). Kreative prosesser i møtet mellom naturbasert reiseliv og stedsutvikling:

Fellesskapende motiv som bidrag til omstilling i lokalsamfunn. (Doktorgradsavhandling). 2020:56. Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Langeland, O. (2012). «Regioner og regionalisering». I G.S. Hanssen, J.E. Klausen & O.

Langeland, (red.), Det regionale Norge 1950 til 2050. Abstrakt forlag. Lorange, E. (1977). Regional tenkning: Betingelse for god planlegging. Universitetsforlaget. Nygaard, W. & Lorange, E. (1950). Fra gjenreising til nyreising. Regionplanmøtet I Alta 12.–18. juli 1948. Tanum. Nyseth, T., Førde, A. & Cruickshank, J. (2018). «Fra attraktive steder til omtenksom by- og stedsutvikling: Implikasjoner for planlegging?» I N. Aarsæther, T. Nyseth,

R. Kristiansen & E. Falleth, (red.), Plan og samfunn: System, praksis, teori. 267–285.

Cappelen Damm Akademisk.