3 Forestillinger om skriving

Stort sett kan vi snakke om to ytterpunkter når det gjelder forestillinger om skriving. På den ene ytterkanten har vi dem som hevder at det å skrive er et håndverk, og på den andre ytterkanten har vi dem som hevder at det er en drift. Ser man det som et håndverk, betyr det at det kan læres, og at man gjennom trening kan bli en mester i det. Det medfører hardt arbeid, men det gir også trygghet. Man vet at man blir bedre bare man skriver mer og oftere. Ser man derimot på det som en drift, er man avhengig av inspirasjon, noe som gjør skrivingen både mer flyktig og usikker. Det åpner imidlertid for lyst og eufori; man rives med, men det åpner også for ulyst og depresjon når inspirasjon og lyst uteblir. Setter vi dette på en skala med tittelen «Hva mener du selv at skriving er?», blir kanskje svaret to deler drift og åtte deler håndverk. Eller hva?

Håndverk/teknikk Drift/lyst 1 2 3 4 5 6 7 8 9 10

Selv om man mener at skriving hovedsakelig er et håndverk, kan man i praksis faktisk ofte forholde seg til det som en drift. Studenter unnskylder seg for eksempel ofte med at de ikke har fått skrevet noe, fordi de «ikke har kjent seg opplagt», de «har hanglet», eller «helt enkelt ikke hatt tid». De venter på en kraft som skal føre dem til skrivingen. Eller kanskje sitter de der, for å skrive, men når ingen ting kommer, lar de seg avbryte av alt det der andre som kunne og burde gjøres. Kjenner du deg igjen i denne tegningen av Bretecher? Det hender imidlertid også at studenter sier at de ikke har nok

«Å skape». Illustrasjon, Claire Bretécher.

kunnskaper om emnet, at de vil vente med å skrive til de har det helt klart for seg. Hadde jeg vært Bretecher, hadde jeg laget en tegning for å illustrere en person som leser en mengde bøker, får gode råd av folk, intervjuer eller samler inn en mengde spørreskjemaer. Og som i siste rute sitter omgitt av alt dette, men med et tomt ark i skrivemaskinen og kanskje med en dagbok for å forsøke å rekapitulere forløpet i forskningsprosessen. Hennes eller hans situasjon er minst like tung og trøstesløs som den i tegningen foran.

Hva sier så forfattere og skribenter, spesielt de som har skriving som levebrød, når de blir spurt om sine skriverutiner og om sitt syn på skriving? Så godt som alle, nesten uten unntak, framholder håndverkssiden. De forteller hvordan de skriver om og skriver om. Iblant blir dagsresultatet bare en setning eller to. De framholder betydningen av faste rutiner når det gjelder tid, plass og skriveverktøy. Strindberg skrev om formiddagene, og Ibsen holdt øye med klokken på «urbygningen» i sentrum for på slaget å avbryte arbeidet og begi seg til Grand. De tar med andre ord ikke hensyn til om de kjenner seg opplagt eller om de har inspirasjon. Dette er deres arbeid, de har avsatt en fast tid til det hvor de krever å få arbeide uforstyrret og hvor alt annet må vike. Og de skriver, selv om de «hangler»!

De samme forfatterne som framhever de rutine- og håndverksmessige sidene ved skrivingen, kan dog også framholde driften og lysten. De beskriver hvordan de rives med, hvordan teksten fører dem framover, og at de ikke har kontroll over handlingen. Den lever sitt eget liv, de vet ikke riktig hva som kommer til å hende, selve handlingen utvikler seg, tar form og retning underveis. Og det er det som gjør skrivingen så spennende, framholder de. Så godt som alle skribenter betoner dette momentet av kreativitet. Det er ikke snakk om å ha handlingen klar og vite akkurat hva man skal skrive – å ha tilstrekkelige kunnskaper, som mine studenter snakker om. Man skriver tvert imot for å finne ut om noe, for å utforske et tema man ønsker å forstå mer av. Selve skriveprosessen blir da verktøyet man tar i bruk. Man skriver ikke for å gjenta det man allerede har tenkt og har klart for seg. Det ville gjøre skrivin-

gen til en kjedelig kopiering og ikke til den lære- og utviklingsprosessen som skribenten er ute etter, og som er selve drivkraften for å gi seg i kast med den bestemte boka eller artikkelen.

Skribenter betoner således begge sidene ved skriving, og at de ikke bare lar seg forene, men også bør følges ad. Man kan ikke bare stole på inspirasjonen, den er noe som plutselig kommer, og som man ikke kan regne med eller ta for gitt. Den er derfor ikke noe å bygge på. Har man faste skriverutiner, er man faktisk også mer åpen for å lytte og ta imot inspirasjonen når den innfinner seg. Får man ideer ved andre anledninger, bør disse naturligvis noteres ned, men ytterst få skribenter setter seg ned for å fortsette skrivingen der og da. Notatene kan tvert imot «ligge og modne», og da er det lettere å komme i gang neste gang man har sin faste skrivetid.

De slutninger vi kan trekke av dette for hvordan vi skal legge opp arbeidet, kan summeres opp slik:

1 Å skrive er et arbeid, som man blir dyktigere i jo oftere og mer man skriver.

2 Som arbeid krever det faste arbeidstider, der man kan konsentrere seg uforstyrret, og hvor alt annet må vike. Tid og sted for skrivingen må derfor planlegges, og andre aktiviteter tilrettelegges etter det.

3 Man skriver for å utforske og forstå, for å finne ut noe. Man venter altså ikke med skrivingen til «alt er klart».

4 Man skriver hele tiden. Man tar til pennen når man skal bestemme problemstillingen – det hjelper en til å bli fortere klar over den – og man fortsetter å skrive seg igjennom hele forskningsprosessen, alle teoretiske og metodologiske avveininger m.m.