1 Innledning

Britt kommer for å få veiledning. Hun er nervøs, bevegelsene er brå, og hun prater febrilsk. Jeg blir irritert, og dermed stram og saklig. Utkastet hennes er omfattende, og jeg har brukt flere timer på å pløye igjennom det. En time er avsatt til veiledning, og jeg har en masse synspunkter. Jeg føler meg stresset og sliten, og tenker at vi må jobbe effektivt.

Vi setter oss på hver vår side av bordet. Jeg overser småpratet hennes og setter i gang med det samme, går raskt fra punkt til punkt og har det så travelt at til og med pusten har vanskelig for å henge med. Britt blir stille. På mine kritiske synspunkter svarer hun med bortforklaringer. «Det har jeg allerede forandret,» osv. Min irritasjon øker. Hun spør ikke om noe og noterer ingen ting. Jeg blir mer irritert og avbryter: «Jeg synes du bør notere ned det vi gjennomgår, slik at du er sikker på å få det med deg.» Da noterer hun pliktskyldigst.

Vi er ferdige med utkastet, og hun reiser seg for å gå. Jeg sier noen vennlige ord for å glatte over og vise meg hyggelig.

Disse linjene skrev jeg ned umiddelbart etter en veiledningstime jeg opplevde som mislykket. Jeg satt igjen med en vond smak i munnen, ikke minst fordi jeg var sikker på at Britt (et fingert navn) ikke hadde det så godt da hun forlot rommet. Hvorfor i all verden hadde jeg gjort alle disse feilene, når jeg hele tiden visste at jeg gjorde feil? Husket jeg virkelig ikke hvordan det var å skulle skrive en oppgave og sitte der som student overfor en opptatt professor? Misnøyen med meg selv skyldtes selvfølgelig at jeg så altfor klart husket mitt egen «mareritt» da jeg skrev min avhandling, og at jeg møtte det i så mange varianter hos de fleste av studentene jeg var veileder for. Selv nå når jeg visste hvor morsomt det kunne være å skrive, og at det egentlig ikke var så mye som skulle til for å forvandle skrivin-

gen fra en pine til en fornøyelse, klarte jeg likevel ikke å formidle det til studentene mine. De gode rådene, den velmenende oppmuntringen og entusiasmen, sånn som jeg oppfattet meg selv som veileder når det ikke gikk så ille som i eksemplet ovenfor, prellet bare av på dem. Hvordan skulle jeg kunne nå dem og få dem til å skrive lett, fort og bra?

Jeg leste et vell av bøker om skriveprosessen i sin alminnelighet og spesielt om skriving av oppgaver, gikk på flere «skrivekurs» og «lederkurs», skrev ned erindringer fra ulike skriveprosjekter – inklusiv oppgaveskriving på ulike nivåer – samt analyserte de problemsituasjonene som oppstod under veiledningen av studentene. På bakgrunn av dette materialet bestemte jeg meg for å lage et kurs i oppgaveskriving. Høsten 1991 holdt jeg for første gang en «workshop i avhandlingsskriving» for samfunnsvitere i Norge. Siden har jeg i flere omganger holdt slike kurs – også i de øvrige nordiske landene. Nye problemsituasjoner som da har kommet fram, er tatt med i kurset. Det har gjort at kurset er blitt videreutviklet, men stammen er den samme. Og det er denne stammen denne boka bygger på.

Du kan bruke boka på egen hånd. Det er imidlertid en fordel hvis du kan «kollokvere» over den. Da oppdager du hvilke skriveproblemer andre har, og hvordan de løser dem. Boka egner seg også for et kurs på master- eller dr.polit.-nivå, og den kan da brukes som arbeidsbok under veiledning av en lærer. Det siste kan ha den positive effekten at også lærere tilegner seg «små knep» når det gjelder oppgaveskriving. Universitetslærere har som regel ingen – eller minimal – pedagogisk utdanning, de praktiserer ikke brøkdelen av den elementære skrivepedagogikken som alle småskolelærere bruker daglig. Studentene har med andre ord alt å vinne på å få også lærere til å «kurse» eller holde kurs i oppgaveskriving. Jobber både studentene og lærerne med de spørsmålene som tas opp i denne –boka, lærer begge seg å stille hensiktsmessige krav til seg selv og til hverandre.

Selv stiller jeg i dag mer effektive krav til de studentene jeg veileder, men det gjør også studentene mine til meg. De holder meg i

ørene og tvinger meg til å leve opp til de idealene jeg er talskvinne for på kursene.

Boka inneholder informasjon og råd, praktiske øvelser samt beslutninger og «kontrakter». Du trenger ikke å pugge den, men du må utføre arbeidsoppgavene skriftlig for å lære deg ulike teknikker og nye rutiner. Det er med andre ord ikke noe du bare kan lese deg til, du må praktisere det. Dette kan være uvant for mange studenter på universiteter og høgskoler. De er som regel vant til å lære ved å lese og lytte, og det er først ved eksamen at de skriftlig skal vise kunnskapene sine. Og det blir ofte en «sannhetens time». Det er jo først når man tvinges til å formulere seg, særlig skriftlig, at det blir klart om man virkelig har forstått. Det skrevne røper en. Overfor andre kan det være pinlig å vise sine manglende kunnskaper, men overfor en selv er skrivingen et uvurderlig hjelpemiddel for å bli klar over hvor man står, noe som er en forutsetning for å komme videre. Og det er det som er hensikten med denne boka!

Til sist. Ved å ta ansvar for din situasjon og innse at det bare er du selv som kan og skal legge forholdene til rette for din egen oppgave, får du kontroll over skrivingen. Kanskje kan man si at det handler om å bli voksen og oppføre seg som en voksen. Universitetets kompetansehierarki gjør oss barnslige. Vi blir usikre og må spørre om lov og om vi gjør det riktig. Naturligvis har en student vanligvis mindre kompetanse på området enn hva læreren og veilederen har, men han eller hun må ikke derfor fraskrive seg ansvaret. Det er ting man kan gjøre selv for å drive fram oppgaven og for å få best mulig hjelp av veilederen.

Dette er en del av de tingene vi skal gjennomgå her, men før vi kommer så langt, la meg si: Jeg forventer av deg at du skriftlig fullfører samtlige arbeidsoppgaver i denne boka. Innfrir ikke du denne forventningen, kan heller ikke jeg innfri dine forventninger til boka!