beslutningslandskapet i barnevernet

Øivin Christiansen og Bente Heggem Kojan

Hvorfor er det viktig å rette søkelys på beslutninger i barnevernet? Den åpenbare grunnen er at barnevernet1 er en samfunnsinstitusjon som har mandat til å fatte beslutninger med vidtrekkende konsekvenser for dem det gjelder. Barnevernets beslutninger kan endre livet for barn, foreldre og andre berørte på områder som oppleves som intime og private, og som har stor personlig, følelses- og identitetsmessig verdi. Det gjelder beslutninger om å frata foreldreomsorgen for barna, foreta akuttplasseringer og å sette grenser for kontakt mellom familiemedlemmer. Det er slike beslutninger folk flest forbinder med barnevernet, og som til stadighet blir gjenstand for offentlig oppmerksomhet, oppslag i media og debatt i sosiale medier. Barnevernet foretar imidlertid også en rekke vurderinger, valg og handlinger i forbindelse med beslutninger som er mindre dramatiske, men som like fullt er betydningsfulle for dem det gjelder. Det gjelder beslutninger om å henlegge en melding, om å sette inn hjelpetiltak som besøkshjem til et barn og veiledning til barnets foreldre, eller om at barnevernet skal følge opp en ungdom som har flyttet fra fosterhjem til egen bolig. Slike beslutninger fattes innenfor juridiske og forvaltningsmessige rammer med henvisning til bestemmelser i barnevernsloven. Barnvernsarbeidere forholder seg til lovbestemmelser og reguleringer daglig. Arbeidet i barnevernstjenesten har flere klart definerte beslutningspunkter. De er knyttet til behandling av meldinger, gjennomføring av undersøkelser og iverksetting og evaluering av tiltak. Det opereres med tidsfrister, det fattes vedtak, og det er krav om utarbeidelse av skriftlige planer.

1 Forfatterne i boka benytter både begrepene «barnevern/barnevernet» og «barnevernstjenesten».

«Barnevernet» benyttes ofte i stedet for «barnevernstjenesten», som er det formelle navnet på den kommunale tjenesten med ansvar etter lov om barnevernstjenester. Men begrepet barnevern forstås også videre, f.eks. om politikk og lovreguleringer, statlige og regionale myndigheter på barnevernsområdet.

I tillegg foretar barnevernsarbeideren – både forut for, underveis og i etterkant av definerte beslutningspunkter – ulike avveininger og valg som kan ha stor betydning for hvordan en barnevernssak utvikler seg, og dermed stor betydning for barna og familiene saken dreier seg om. Eksempler på dette kan være følgende: Hvem skal vi innhente informasjon fra? Skal det skje skriftlig eller muntlig? Hvordan skal vi legge opp samtalene med barnet? Er det aktuelt å koble inn familievernet for denne familien? Skal vi gjøre nok et forsøk på å få kontakt med far?

Beslutningslandskapet barnevernsarbeiderne beveger seg i, er svært varierende. Det henger sammen med at barnevernets mandat og ansvar for å gripe inn i familien er bredt definert i Norge, samtidig som mandatet stadig er under debatt.

oppbyggingen

Boka tar for seg ulike beslutningstemaer og ulike faser i barnevernets arbeid. I de fleste kapitlene vektlegges samhandlingen mellom barn, foreldre og barnevernsansatte. Det legges samtidig vekt på den større konteksten dette samspillet utspiller seg i og hvordan kontekstuelle forhold har betydning for barnevernets kontakt med familiene og beslutningene som fattes. De fleste kapitlene har avslutningsvis innspill og råd om hvordan barnevernet kan håndtere beslutningstematikken som tas opp. Kapitlene har også refleksjonsspørsmål som kan benyttes til læring i praksis og utdanning, og vi håper at det bidrar til at boka brukes aktivt. Leseren vil også se at det er faktabokser i mange av kapitlene. Her presenteres blant annet sentrale lovbestemmelser og begreper.

Boka er delt inn i tre overordnede temaområder samt et avslutningskapittel. Del 1 består av tre innledningskapitler, hvor fundamentet for beslutninger i barnevernet trekkes opp. Redaktørene skisserer i kapittel 1 det vide og komplekse beslutningslandskapet barnevernsarbeidere befinner seg i. Fire ulike former for kompleksitet gjennomgås. Kompleksitet gjør det krevende for barnevernsarbeiderne å orientere seg og medfører at det stadig kan stilles spørsmål ved om beslutningsprosessen og beslutningen er den beste. Samtidig styrker bevissthet om kompleksitet kvaliteten i barnevernets beslutningsarbeid. I kapittel 2 skriver Oda Krogh Læret og Marit Skivenes om temaet Kvalitet og legitimitet i barnevernets beslutninger. Med utgangspunkt i de sterke normative elementene i barnevernets beslutninger ser de på hvilke krav som stilles til selve beslutningsprosessen i lys av deliberativ teori. Nicole Hennum står bak kapittel 3, Kunnskapens makt i beslutninger. Hennum viser hvordan teoretiske perspektiver både åpner og lukker for tolkningsmuligheter og dermed påvirker barnevernets beslutningsarbeid. Kapitlene i del 1 får samlet sett frem hvordan ulike orienteringspunkter samt anvendelse av forskjellige typer kunnskap og perspektiver bidrar til å styrke kvaliteten i beslutningsarbeidet. Kapitlene 4–8 utgjør del 2. Kapitlene tar hver for seg opp temaer som angår beslutninger i barnevernssakenes ulike faser. I kapittel 4 skriver Edgar Marthinsen sammen med bokas redaktører om Beslutninger i meldingsarbeidet. Kapitlet tar for seg det praktiske arbeidet med de beslutningene som inngår i meldingsfasen, og løfter frem betydningen av det som skjer før en melding sendes barnevernet. Inger Kristin Heggdalsvik, Per Arne Rød og Øivin Christiansen skriver om Beslutninger i undersøkelsesarbeidet i kapittel 5. Forfatterne har fokus på hvilken betydning de juridiske rammene har for planlegging og gjennomføring av undersøkelser. De tar for seg ulike metoder som benyttes i undersøkelsesarbeidet, og diskuterer styrker og svakheter mellom henholdsvis standardiserte og skjønnsbaserte tilnærminger. I kapittel 6, som redaktørene står bak, er temaet Beslutninger om hjelpetiltak i hjemmet. Hjelpetiltak i hjemmet er den største tiltaksgruppen i barnevernet, og det er som oftest stor samstemthet om disse tiltakene mellom barnevern og familiene. Beslutninger om hjelpetiltak markerer yttergrensen for barnevernet. Kapitlet diskuterer i hvilken grad hjelpetiltak imøtekommer barnas behov og ser på hvilke valg og beslutninger som kan gi bedre beslutninger om og dermed bedre virkninger av hjelpetiltakene. I kapittel 7 skriver Oddmar Iversen sammen med redaktørene om Beslutninger om å flytte barnet ut av hjemmet. Vurderinger og beslutninger om å flytte barn fra sine hjem er av de mest utfordrende oppgavene i barnevernet. Kapitlet tar for seg beslutningsgrunnlaget, altså hvilke krav loven stiller til beslutninger om omsorgsovertakelse, og hvilke forhold som er relevante i vurderingene, men også beslutningsprosessen, blant annet hvordan prosessen foregår, og hva som er avgjørende i arbeidet med å komme frem til en konklusjon om å flytte barnet ut av hjemmet. Inger Oterholm har skrevet kapittel 8 med temaet Beslutninger om ettervern. Hun viser hvordan overgangen fra barn til voksen kan være særlig krevende for unge med barnevernsbakgrunn. Sentralt i kapitlet er samspillet mellom ungdommens behov og den ambivalensen mange av dem har til fortsatt oppfølging fra det offentlige, noe som utfordrer barnevernets beslutninger i ettervernfasen.

Bokas siste del (kapitlene 9–12) tar for seg barnevernets beslutninger med utgangspunkt i ulike aktører som er involvert eller berørt av beslutningene: barn, foreldre og den utvidede familie, ansatte i andre tjenester og de som har lederfunksjoner i det kommunale barnevernet. Kommunikasjon og medvirkning innenfor barnevernets formelle rammer er tema på tvers av kapitlene. Astrid Strandbu og

Svein Arild Vis står bak kapittel 9, Barnets deltakelse i beslutningene. Et sentralt tema i deres kapittel er barns egne forventninger til deltakelse i barnevernets beslutninger. Med utgangspunkt i egen og andres forskning viser forfatterne hvordan barns forventninger kan variere ut fra forhold ved barnet selv, situasjonen barnet og familien befinner seg i, og ikke minst hva som skal bestemmes. Kapittel 10 har tittelen Familieråd som beslutningsmodell i barnevernet, og her skriver Karen J. Skaale Havnen om familieråd som alternativ beslutningsmodell. Familierådsmodellen utfordrer tradisjonelt beslutningsarbeid når det gjelder verdimessige og faglige vurderinger av barnets beste, og ikke minst når det gjelder maktforholdet mellom profesjonelle og familien. Halvor Fauske, Willy Lichtwarck, Camilla Bennin og Bjørn Arne Buer har skrevet kapittel 11, Barnevernets beslutningsprosess: samarbeid og samordning. Kapitlet gir en oversikt over den historiske bakgrunnen for samarbeid innenfor barnevernet og viser at samarbeid mellom barnevernet og andre tjenester lenge har vært ansett som nødvendig, men like fullt komplisert. Forfatternes analyser viser at problemer ved samarbeid i mange tilfeller skyldes mangelfull forståelse av kompleksiteten i problemene. I kapittel 12, Ledelse og beslutningspraksis, skriver Torill Moe og hennes medforfatter Kjell Aage Gotvassli om barnevernslederrollen. De presenterer fire ulike perspektiver som hver på sin måte kan være nyttige for å analysere og utføre ledelse i barnevernet, og de belyser dette med en akuttsituasjon som eksempel. Avslutningsvis diskuterer forfatterne hva som skal til for å bedre beslutningspraksisen.

I avslutningskapitlet samler Elisabeth Backe-Hansen sammen med redaktørene trådene under tittelen Best mulige beslutninger til best mulig hjelp. Kapitlet oppsummerer perspektiver og dimensjoner som er gjennomgangstema i boka. Forfatterne viser hvordan politiske, juridiske og faglige utviklingstrekk i barnevernet, sammen med den store variasjonsbredden i saksfeltet, påvirker beslutningsoppgavene. Avslutningsvis begrunner de hvorfor profesjonell bevissthet og refleksivitet er en nødvendighet i barnevernets arbeid med beslutninger.