Psykopatiske personligheter

Pål Grøndahl

Psykopatiske personligheter

© H.

Aschehoug & Co. (W. Nygaard) AS ved

Universitetsforlaget 2023

ISBN 978-82-15-06648-6

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med rettighetshaverne er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning og kan straffes med bøter eller fengsel.

Henvendelser om denne utgivelsen kan rettes til:

Universitetsforlaget

Postboks 508 Sentrum

0105 Oslo

www.universitetsforlaget.no

Omslag: Cecilie Mohr

Sats: ottaBOK

Trykk og innbinding: Aksell AS

Boken er satt med: Adobe Garamond Pro 11/13

Papir: 100 g Amber Graphic

Den största ensamheten – att inte finnas i någons tankar.

(Stig Johansson, 1936)

Innledning

Om lag 1 % av den norske befolkningen har trolig en psykopatisk personlighetsforstyrrelse, noe som tilsvarer i overkant av 50 000 personer. Hvis hver av disse har en omgangskrets med ca. 10 personer, vil det si at en halv million av oss har relativt hyppig og nær kontakt med en person som har en slik forstyrrelse.

Derfor er det ikke usannsynlig at du har eller på et gitt tidspunkt har hatt kontakt med noen som har en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. De fleste av disse er menn – om lag tre av fire. Kanskje har du blitt preget av den kontakten du har hatt, og lurt på hva slags person du egentlig har møtt, undret deg over om ikke kontakten skurret vel mye? Du kan ha tenkt at det var din feil hvis noe skar seg mellom dere, som at deres felles konto plutselig var tømt eller han stakk av, forlot deg eller bedro deg.

Selv om du ikke har støtt på en person med høy psykopati, er du kanskje nysgjerrig på hva slags personer dette er snakk om, fordi psykopati er et fenomen som ofte omtales i media og faglitteratur. I vår kultur refereres ofte personer med psykopatisk personlighetsforstyrrelse til som ytterst skremmende individer. Det finnes mange bøker om temaet, og ikke minst i krim og skumle filmer finner vi nifse skildringer av personer med høy psykopati. På internett florerer det med egne sider om fenomenet og om hvordan man skal «håndtere psykopaten». Psykopati er myteomspunnet og fascinerer mange. Men hva er riktig om psykopati, og hva er myter?

I profesjonell sammenheng har jeg hatt samtaler med mennesker jeg har stusset over. Disse menneskene har jeg truffet som psykolog ved Regional sikkerhetsavdeling på Dikemark, ved politilegens kontor i Oslo og som rettspsykiatrisk sakkyndig de siste 20 årene. Jeg har både foretatt utredninger om tilregnelighet og gjort risikovurderinger for norske domstoler. Flere av dem jeg har snakket med, har beviselig begått svært alvorlige handlinger som ekstrem vold, grove ran, drap eller alvorlige seksuallovbrudd. Etter noen av disse samtalene har jeg blitt svett under armene og undret meg over hvorfor kroppen reagerte slik. Hva var det disse personene gjorde med meg? Det pussige er at jeg sjelden har forstått hva slags person jeg hadde foran meg før etter at samtalen var over.

Enkelte har på underlig vis startet samtalen med å være imøtekommende og blide, noen har til og med kommet med komplimenter om min dyktighet, mitt utseende og jeg vet ikke hva. Riktige sjarmører. I løpet av undersøkelsen har jeg som en del av jobben spurt om det straffbare de er tiltalt for, og da reiser noen en mur av benektelse til tross for at jeg kan vise til dokumentasjon (politiets dokumenter: bilder, blodspor, fingeravtrykk, DNA, foto). I en del tilfeller har jeg også spurt om deres tidligere dommer eller skogen av konkurser de har bak seg. Da endrer forklaringen seg brått. Skylden legges på andre eller forklares med at verden er dypt urettferdig eller hvilken uflaks de har hatt. Noen tyr til tårer. Kanskje kommer det en mindre innrømmelse som at riktignok ble det et slagsmål eller en konkurs, men det forklares som regel med at det er andres feil. Hvis jeg har presset på for å høre om vedkommende kanskje var noe ansvarlig for volden eller konkursen likevel, har sjarmøren forsvunnet. Det kommer ikke flere komplimenter til meg, men snarere dulgte truende meldinger, eller samtalen får en ubehagelig avslutning. Det er neppe så rart at kroppen reagerer med svetting i slike samtaler.

Det kan være flere årsaker til at jeg ved flere anledninger ikke har tatt innover meg hva slags menneske som har sittet foran meg, og i denne boken vil jeg se nærmere på hvorfor det er slik.

Naturlig nok har jeg undret meg over hva det egentlig var med vedkommende. Grunntanken min har vært: Hvorfor gjør de seg selv så vondt? For ikke bare ødelegger mennesker med psykopatisk personlighetsforstyrrelse for andre, de ødelegger også for seg selv. De blir ofte avvist etter en stund, for hvem holder ut med løgn, bedrag og svik i lengden? Forholdene deres blir oppløst, noen av barna deres tar avstand fra dem når de blir store, de får stadige inkassovarsler i posten, får ofte trøbbel på arbeidsplassen, og en undergruppe havner i fengsel gang på gang.

Som nevnt er psykopati myteomspunnet og hyppig omtalt både i fagbøker, i mediene, på nettet og i filmer. Et naturlig spørsmål er hvorfor vi skal bry oss om akkurat dette fenomenet når det er så mange andre problemer og psykiske lidelser som bør få vår oppmerksomhet, som angst, depresjon, selvmord, seksuallovbrudd og spiseforstyrrelser. Jeg vil fremme følgende argumenter for at det er viktig at vi bryr oss om fenomenet psykopati:

• I motsetning til mange andre som har psykiske lidelser, er det ytterst få med psykopatisk personlighetsforstyrrelse som har noen egen opplevelse av at de har en slik lidelse. Det gjør at de har sterkt begrenset sykdomsinnsikt og er generelt lite motivert for behandling. Derfor er det også vanskelig å nå disse menneskene forskningsmessig med spørreundersøkelser og tilbud om behandlingsprogrammer. Det vil være viktig å utvikle programmer som kan moderere de psykopatiske trekkene, særlig hos unge mennesker, som er mer

formbare enn voksne. Det kan spare dem, og ikke minst menneskene og samfunnet rundt dem, for store lidelser. Slike programmer ligger trolig et stykke inn i fremtiden, men det gjør det ikke desto mindre viktig å utvikle kunnskap om dette nå.

• Å gjøre tidlige utredninger av barn og unge i høyrisikogruppe for psykopati kan i beste fall utløse pedagogiske og andre behandlingstilbud. Slike tilbud kan medvirke til at den antisosiale atferden, som vold og vinningskriminalitet, og antall døgn i fengsel reduseres. Det kan igjen dempe de betydelige utgiftene samfunnet har på grunn av psykopatisk atferd.1

• Mennesker med psykopati forårsaker store kostnader for et samfunn. Forekomsten av psykopatisk personlighetsforstyrrelse er like høy som forekomsten av schizofreni, altså ca. 1 %. En fersk studie har beregnet at kostnader relatert til kriminell aktivitet assosiert med psykopatisk personlighetsforstyrrelse er beregnet til å ligge et sted mellom 512,8 og 964,2 milliarder dollar i USA, med sine 335 millioner innbyggere, og mellom 25,3 til 32 milliarder dollar i Canada, med 38 millioner innbyggere.2

• De som har vært utsatt for mennesker med psykopatisk personlighetsforstyrrelse, får ofte store problemer etter å ha blitt gjenstand for hensynsløshet – det kan være systematisk fysisk, psykisk og seksuell vold og (økonomisk) utnyttelse. Fagfolk som arbeider i psykisk helsevern og i øvrig hjelpeapparat, bør ha kunnskap om hvor alvorlig det kan være for ulike pårørende og kolleger å ha vært utsatt for en person med uttalt psykopati.

• Kunnskap om symptomer på psykopati kan sette mennesker bedre i stand til å håndtere slike individer. De som lever i et parforhold med en person som har en psykopatisk personlighetsforstyrrelse, kan få verktøy for å forstå hva dette betyr for dem og relasjonen, og gjøre sine valg etter det. De som er i slekt med eller i en arbeidsrelasjon med en med psykopatisk personlighetsforstyrrelse, kan få mening i hvorfor vedkommende oppfører seg som han gjør, og kan søke profesjonell hjelp eller få annen støtte.

Jeg kommer i hovedsak til å omtale denne gruppen som mennesker med en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Grunnen til det er at psykopati er ansett som en personlighetsforstyrrelse. Men slik tenkning fordrer en slags digital eller kategorisk tilnærming hvor man enten har eller ikke har en slik forstyrrelse. Derfor vil jeg også bruke betegnelsen personer med høy psykopati. En slik omtale betinger ikke at man tilfredsstiller så og så mange kriterier for en forstyrrelse, som man for eksempel gjør i PCL-R (som jeg snart skal komme tilbake til).

Dessuten kommer jeg til å omtale personer som etter min mening har utvist psykopatiske kjennetegn, men som jeg ikke har truffet. Å kalle folk for «psykopaten» synes jeg virker reduksjonistisk, og kan lede til at vi anser disse menneskene som kliss like, med identisk måte å opptre overfor andre på i alle

situasjoner. Det er ikke riktig. Variasjonsbredden av personer som har en psykopatisk personlighetsforstyrrelse, er stor. Mange kan fremstå som sjarmerende og pratsomme og kan ha en påfallende glatt måte å forklare hvordan de utroligste ting har kommet til å skje i deres liv på. Som at den åttende konkursen nok en gang var et resultat av skjebnens luner, og at de har hatt utrolig uflaks. Andre er betydelig mindre sympatiske, og utviser fiendtlighet og paranoiditet. Slike personer har forsøkt å devaluere meg på fiffige og ubehagelige måter. Andre igjen er saklige og nøkterne og kan bedra deg uten at du skjønner det selv. Det har jeg faktisk erfart. Det er kanskje derfor mennesker med psykopatisk personlighetsforstyrrelse har fascinert meg. De kan fremstå med en «maske av normalitet», som psykiateren og pioneren innen forståelse av psykopati Hervey Cleckley kalte sin berømte bok om personer med psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Den uroen som har oppstått i meg når jeg har blitt lurt av en person med høy psykopati, har gjort at jeg har blitt opptatt av å finne ut hva det er som utgjør kjernen i psykopati. Hvordan er det mulig å gjenkjenne en slik person før samtalen er over, eller før man vikles inn i en relasjon hvor det er stor risiko for å bli svindlet og manipulert?

Jeg er neppe alene om å ha disse spørsmålene. Hensikten med denne boken er å få svar som ikke bare stiller nysgjerrigheten, men som også kan være til nytte for så vel studenter og klinikere som pårørende som har eller har hatt personlige erfaringer med mennesker som har høy psykopati.

Hva er psykopati

«Jon» steg inn på kontoret mitt på politilegens kontor i Oslo, møtte meg først med et stort smil og et fast håndtrykk. Han så meg rett inn i øynene og sa at han var veldig tilfreds med å få sin situasjon vurdert av meg.

Jeg hadde lest litt om Jon på forhånd, han hadde sittet mesteparten av livet i fengsel for svært alvorlige narkotikaforbrytelser, og nå søkte han om soningsavbrudd for det han kalte soningsskader. Jeg skjønte ikke helt grunnlaget for søknaden hans, men den var nå engang havnet på mitt bord.

Jon var ivrig, og han ga klart uttrykk for at de som var tilsatt ved politilegens kontor, måtte være blant de beste i landet. Her jobbet det eksperter som virkelig kunne gjøre slike vurderinger i kompliserte tilfeller som ham, og jeg var neppe immun for smiger da mer enn nå. Deretter fortsatte Jon uanfektet å snakke om sine kriminelle bedrifter, som var blant de største i landet, så vidt jeg fikk forståelsen av. Det var snakk om millioner på millioner, og han hadde vært mesterhjernen bak det hele. Jeg kommenterte at alt ikke kunne ha gått like bra, siden han hadde vært fengslet så ofte. Da snudde stemningen i samtalesituasjonen seg på et blunk. Jon ble tverr og syntes at jeg kunne spare meg slike nedsettende kommentarer, var ikke jeg psykolog og skulle hjelpe ham, kanskje?

På denne tiden hadde jeg jobbet som psykolog i fire år: først tre år ved en regional sikkerhetsavdeling, og så et år ved politilegens kontor. Jeg syntes vel at jeg hadde begynt å få et visst tak på faget. En av flere oppgaver jeg hadde som ansatt ved politilegen, var å foreta soningsvurderinger. Etter bestemte vilkår kan domfelte personer og de som allerede er i gang med soningen, søke om soningsutsettelse eller soningsavbrudd på grunn av psykiske vanskeligheter. Vår jobb ved kontoret var å gi faglige råd til politi og påtalemyndighet om hvem som burde innvilges slik soningsutsettelse.

På mine spørsmål om hans situasjon i fengslet og hvorfor nettopp han burde få soningsavbrudd, skiftet Jon oppførsel for tredje gang. Da

bøyde han seg fremover og snakket om isolasjonsskader og traumer og klaustrofobi. Det jeg husker best, er tårene hans. De silte nedover kinnene store som druer (det er i alle fall slik jeg husker det i dag). Han hulket og gråt og var utrøstelig. Han fortalte meg at nå hadde han lært leksen og ønsket å utdanne seg til et rolig yrke som gartner eller bibliotekar. Han snakket overbevisende om sitt nye liv.

Etter en times tid var undersøkelsen over, og jeg dikterte i min rapport at denne mannen burde få innvilget soningsavbrudd på grunn av frykt for soningsisolasjonsskader og risiko for selvmord. Da den erfarne sekretæren (hun hadde jobbet der i mer enn 40 år) hadde skrevet ut diktatet, så hun bare på meg og sa: «Ja ja, vi får se, da.»

Statsadvokaten innvilget soningsavbruddet, sikkert mye på grunn av min rapport.

Jeg tenkte ikke mer over saken før jeg syv måneder senere kunne lese i avisen at Jon var arrestert på ny. I villaen hans hadde politiet funnet narkotika til flerfoldige millioner kroner.

Det er god grunn til å tro at mannen lurte meg trill rundt. Først med glatt sjarme og smiger, deretter med praling av sine bedrifter, og så med et elegant manipulativt og løgnaktig spill om hvor dårlig han nå hadde det i fengslet. Jon hadde en rekke psykopatiske trekk, men for å si det rett ut: Den gangen skjønte jeg ikke bæret. Først syv måneder etterpå forsto jeg hva slags person jeg hadde blitt lurt av, noe jeg skamfullt nevnte for sekretæren. Dette, sa hun med et ørlite triumferende smil, hadde hun skjønt for lenge siden.

Mennesker med psykopatisk personlighetsforstyrrelse blir ikke rent sjelden fremstilt som glatte, sjarmerende, lynende intelligente og skruppelløse, og ofte som halv- eller helkriminelle. Ikke minst i fiksjonens verden fremdyrkes dette sjablongmessige bildet. Men virkeligheten er sjelden så glamorøs. Dette er mennesker som følger sine egne regler uten å ta hensyn til andre og kan gjøre hverdagen ekstremt vanskelig og pinefull for sine nærmeste. Det er bare mennesker som har hatt en slik person tett inn på livet, som virkelig vet hvilke ubehagelige og utmattende prøvelser personer med høy psykopati er i stand til å utsette andre for.

Dette kapittelet skal gi en innføring i hva psykopati og psykopatisk personlighetsforstyrrelse er.

Psykopati

Uttrykket psykopati er en kombinasjon av to greske ord – «psyche», som betyr sjel, og «pathos» som betyr lidelse, følelse – og viser til en sjelelig ubalanse, psykisk smerte eller psykisk lidelse.

Dagens forståelse av psykopati er at det betegner en bestemt type svært alvorlig personlighetsforstyrrelse og er en psykisk lidelse.

Det er ganske vanlig å oppfatte psykopati som et syndrom. Det innebærer at forstyrrelsen ikke slår likt ut for alle. Personer med psykopatisk personlighetsforstyrrelse går, står, puster, kler seg og ter seg like forskjellig som de fleste andre. Det er først når vi kommer en slik person inn på livet at de avvikende personlighetstrekkene kommer frem i ulike sjatteringer. Men hvis tilstanden skal oppfattes som psykopati, må flere grunnleggende trekk være påvirket, som store forstyrrelser i relasjoner med andre, avvikende følelsesliv og spesiell oppførsel eller atferd.

Slik psykopati ofte omtales i dag, er det tilsynelatende ikke mye bevissthet igjen om at tilstanden faktisk er en psykisk forstyrrelse. Det er som om psykopati har blitt psykiatriens, og de fleste andres, stygge og riktig slemme andunge. Ikke sjelden kan man lese at slik og slik er psykopaten.

Et av problemene med måten vi omtaler psykopati på, er at grensene er visket ut mellom betegnelse på en psykisk forstyrrelse og skjellsord.

Det at mange mener å gjenkjenne «psykopaten», kommer kanskje av at skildringen av dem er lite presis, svært karikert og spunnet rundt myter. Et slikt eksempel er fra filmen Nattsvermeren (The Silence of the Lambs) fra 1991: Dypt nede i fengslets skumleste kjeller for farlige sinnslidende kriminelle befinner den tidligere anerkjente psykiateren dr. Hannibal Lecter seg, domfelt for en serie drap. Han har tatt livet av mennesker som han har mislikt eller som har stått i veien for ham, og spist deler av dem til middag anrettet som et gourmetmåltid. Som han sier til FBI-studenten Clarice Starling om en person han har satt til livs:

«I ate his liver with some fava beans and a nice chianti.»i

Lecter inngir et skremmende inntrykk, og portretteres som både sjarmerende, manipulativ og fryktløs, lynende intelligent og kald. Det er gysende og spennende underholdningsstoff, og filmen fikk fem velfortjente Oscar-statuetter.ii

Samtidig gir filmen et feilaktig bilde av fenomenet psykopati når det kobles til

i «Jeg spiste leveren hans med noen favabønner til og drakk en fin chianti.»

ii Beste regi, film, historie, mannlige (Anthony Hopkins) og kvinnelige hovedrolle (Jodie Foster).

intelligens og vellykket sosial fungering. Den fascinasjon som «psykopaten» gis i all verdens krimbøker og filmer, gjør at det neppe er særlig treffsikre vurderinger som ligger til grunn når vi skjeller ut et annet menneske for å være psykopat. Det er lett nok å finne negative trekk hos andre, og så hoppe på at vedkommende er en psykopat. En slik kobling skjer påfallende ofte etter et samlivsbrudd eller en hissig krangel med sjefen. Konflikter som dette ser pussig nok ut til å danne en hyppig påstand om at den andre må være en vaskeekte psykopat.

På et nettstediii oppgis det hele 50 tegn(!) som skal tyde på psykopati, og når folk leser dette, er det ikke rart at man kan tolke nær sagt ethvert negativt trekk som uttrykk for at man har vært ute for en psykopatisk person.

Mennesker med psykopatisk personlighetsforstyrrelse beskrives som rovdyr, haier, slanger, og det sies at de har et «krypdyrblikk». Selv fagfolk beskriver mennesker med psykopatisk personlighetsforstyrrelse i form av nedsettende beskrivelser som predator, monster og rovdyr.3 Heller ikke barn slipper unna. Enkelte barn som viser antisosiale trekk og avvikende følelsesliv, er beskrevet som «spirende psykopater».4 Å klistre skadedyrsbetegnelser på andre mennesker er etter min mening et steg i retning av å dehumanisere og skape avstand til «de andre», som om de kommer fra en annen planet eller tilhører en annen menneskerase, eller enda verre – en primitiv dyreart. Skal vi kunne håndtere psykopati på en human og konstruktiv måte, må vi først erkjenne at vi snakker om mennesker, og utvikle tiltak myntet på mennesker. I tråd med dette har jeg undret meg over hvorfor det er lov å fordømme mennesker med psykopati samtidig som vi gjør alt vi kan for å redusere stigmaet rundt andre psykiske lidelser. Kanskje det er menneskelig å fordømme personer som kjører sin egen agenda og utviser lite medfølelse med andre, men jeg er likevel skeptisk når selv fagfolk benytter seg av termer og betegnelser som virker dehumaniserende. Men hvem går fri for egne fordommer? Heller ikke jeg kan si meg fri for ubevisst fordømmelse og negativ språkbruk overfor enkelte mennesker med høy psykopati.

Uansett er psykopati en personlighetsforstyrrelse, og for å begripe hva det er, vil det være hensiktsmessig først å skjønne hva personlighet er.

Person, personlighet og personlighetsforstyrrelse

Person

Ordet person stammer fra det latinske ordet «persona», som refererer til masken skuespillere i antikken holdt foran ansiktet for å spille en rolle. Siden persona var en slik maske, var den noe man kunne ta av eller på seg etter som hvilken

iii https://www.hjelptilhjelp.no/Personlighetsforstyrrelser/hva-er-en-psykopat-hvordan-kjenne-igjen-en-psykopat.

rolle man spilte. Så lett er det ikke med vår personlighet, som er med oss livet igjennom. Noen ganger har jeg tatt meg i å være nokså lei av meg selv, mine oppheng, nevrotiske sider og engstelser for alt mulig. Kunsten er kanskje å holde ut seg selv og den personlighet man har. Personlighet omhandler gjerne mer stabile trekk hos et menneske, på godt og vondt.

I boken Metafysikk stiller filosofen Einar Duenger Bøhn spørsmålet om hva det innebærer å være en person.5 Han skiller mellom det å være et menneske og det å være en person. Et spedbarn er et menneske, men ikke en person, for det har ikke utviklet personlige egenskaper enda. Bøhn lister opp hele syv kriterier for å være en person. Det første kriteriet er at vi vedvarer eller eksisterer over litt tid; en person kan knapt kalles en person dersom vedkommende bare varer i et øyeblikk. Det andre er bevissthet, for uten bevissthet er vi ikke i stand til å erfare hvordan det er å være, at vi er våkne og til stede. Det tredje kriteriet er selvbevissthet, altså evnen til å vite og erfare at det er jeg som er i en bestemt tilstand. Jeg kan vite at jeg er, og at jeg lever akkurat nå, antakelig i motsetning til dyr, som er bevisste, men neppe selvbevisste. Fjerde kriterium er hva Bøhn kaller absolutt rasjonalitet. Med det mener han evnen til å kunne vurdere hva man bør gjøre, sette seg mål og velge effektive midler for å oppnå målene. Det femte kriteriet er evnen til å kommunisere med andre om noe som har et meningsinnhold knyttet til vår virkelighet. Det sjette kriteriet er at man kan tilskrives ansvar for sine handlinger, og at man kan stå til rette for dem. Det syvende og siste kriteriet Bøhn fremholder, er «fri vilje», noe som innebærer at det er opp til meg hva jeg velger – for eksempel, i relasjon til det fjerde kriteriet, hvilke mål jeg ønsker å sette meg. Det å tilfredsstille alle disse kriteriene kan virke vel strengt for å bli betraktet som en person. Likevel gir de en interessant ramme om hva det vil si å kunne fremstå som en mer og mindre integrert person.

Personlighet

Personlighet viser til karakteristiske måter å føle, tenke og handle på i de fleste situasjoner og overfor de fleste personer. En mer formell definisjon av personlighet er:

«Personligheten er vår måte å tenke, føle og handle på i en rekke ulike situasjoner over en lengre tidsperiode.»6

Sagt på en annen måte er personligheten den vi er, på tvers av hvilke situasjoner vi befinner oss i og hvilke utfordringer og mennesker vi treffer på i løpet av livet. Fra vi er barn endres og utvikles personligheten vår sakte i takt med økende alder. De fleste anser at personligheten er nokså etablert fra slutten av tenårene. Det betyr ikke at personligheten er fullstendig låst og uforanderlig, men at hovedtrekkene ved vår identitet er på plass.

Hele livet og livsløpet er preget av vår personlighet: hvilken utdannelse vi makter og ønsker å ta, våre valg av partner og venner, om vi er grunnleggende

pessimistiske eller optimistiske, innadvendte eller utadvendte, engstelige eller uredde og så videre. Personligheten modifiseres av sosial klassetilhørighet, hvilket land man bor i, religiøs og etnisk tilhørighet og seksuell legning. Men i en relativt fri vestlig verden har vi muligheter for å utvikle oss, og personligheten har stor betydning for hvordan utviklingen vil skje og hvordan vi får det i livet.7

Personlighetsforstyrrelse

En personlighetsforstyrrelse viser seg ved markerte avvik fra «normal» måte å tenke, føle og handle på i de fleste situasjoner og overfor andre mennesker. Personer med personlighetsmessige avvik kan ha ubegripelige og urimelige reaksjoner i mange personlige og sosiale situasjoner. En personlighetsforstyrrelse er på engelsk kjennetegnet ved tre p-er:

• VEDVARENDE – ett eller flere avvik over lengre tid som kan spores tilbake til barndom eller ungdom

• GJENNOMGRIPENDE i hens mellommenneskelige kontakter og roller (sosialt, yrke osv.)

• FUNKSJONSSVIKT, egne opplevde plager og/eller nedsatt arbeidsmessig og/eller sosial fungering

Figur 1.1. Hvordan en personlighetsforstyrrelse påvirker det meste av personens fungering.

Personlighetsforstyrrelser er vedvarende: De er forstyrrelser av normal utvikling hvor personen allerede fra barne- og ungdomsårene viser visse avvikende trekk som etablerer seg permanent i tidlig voksen alder. Et av kriteriene for å kunne diagnostisere en personlighetsforstyrrelse er at de avvikende trekkene har debutert i ung alder. Dette kan illustreres med trekk som impulskontroll. Noen få barn eier ikke bremser og setter øyeblikkelig sine ønsker om til handling. Som ungdom viser impulsiviteten seg etter hvert som en atferdsforstyr-

relse, før den i voksen alder under gitte betingelser kan utvikle seg til dyssosial personlighetsforstyrrelse.

Personlighetsforstyrrelser er gjennomgripende: Lidelsen vil vise seg i alle personens mellommenneskelige kontakter og roller – i arbeidslivet, sammen med venner, i fritiden og overfor både partner og eventuelle barn. Eksempelvis vil en person med impulsproblemer vise problemer med sterk utålmodighet og stadig skiftende ideer både i skolen, på arbeidsplassen, hjemme sammen med familien og overfor venner – for de som holder ut.

Personlighetsforstyrrelser innebærer patologi, altså en funksjonssvikt som kan gjøre at vedkommende ikke klarer å gjennomføre det de fleste andre er i stand til. En utpreget impulsiv person vil kanskje ikke makte å konsentrere seg lenge nok av gangen til å fullføre grunn- og videregående skole, og knapt gjennomføre ytterligere utdannelse i det hele tatt. Han vil kanskje være for utålmodig til å holde på et arbeidsforhold i lengre tid av gangen, og kan drive fra jobb til jobb og kanskje ende opp som ufør. Hun vil kanskje ikke være i stand til å holde på noen fast partner fordi de ikke orker alle hennes skiftende humør, ideer og handlinger, som ofte er påfallende lite gjennomtenkte.

Akkurat som det har gått en inflasjon i å kalle folk for psykopater, kan det virke som personlighetsforstyrrelser generelt har vært utsatt for en uheldig folkeliggjøring og slurvete omgang. Det har i en del tilfeller medført at slike diagnoser blir sett på med et skjevt øye. I dagligtalen kan man høre nedsettende betegnelser som hysteriker, narsissist, schizoid eller tvangspreget.

Jeg tror noe av årsaken ligger i at mange mennesker er opptatt av psykiatriske diagnoser og bruker disse betegnelsene som kvasidiagnostiseringer à la «du er en latterlig hysteriker» og «han er så utrolig arrogant, sikkert en narsissist». Slike klisjeaktige og nedsettende uttalelser kan være en av grunnene til at det er så få som vedkjenner seg å ha noen personlighetsforstyrrelse. Tvert imot, både som terapeut og som rettspsykiatrisk sakkyndig har jeg flere ganger merket en markert motstand mot at jeg skulle vurdere dem i den retningen. Den manglende erkjennelsen av å ha en personlighetsforstyrrelse kan også ha å gjøre med at den er så integrert i deres karakter at den er ubevisst for dem. En tredje årsak til motstanden mot å vedkjenne seg en personlighetsforstyrrelse kan knytte seg til hvordan helsepersonell oppfatter slike forstyrrelser. En ting er at personlighetsforstyrrelser generelt er ansett som vanskelige å behandle. Denne avmakten blant forskere og klinikere innen psykisk helsevern skaper en avstand til mennesker med personlighetsforstyrrelse. Dessuten er det mitt inntrykk at psykiske forstyrrelser som ADHD (konsentrasjonssvikt og impulsivitet) og PTSD (posttraumatisk stressforstyrrelse) er ytterst populære hos både pasienter og helsepersonell.8 Kan årsaken til det være at de er mer håndterbare, samt at den som har en slik forstyrrelse blir ansett som et offer for livets dypt urettferdige herjing? Forskerne Richman med flere er inne på slike tanker: Kan

det være at mange, også helsepersonell, betrakter personlighetsforstyrrelser som noe selvforskyldt, samtidig som mennesker med andre psykiske plager møtes med empati?9

Psykopati og alvorlig personlighetsforstyrrelse

En personlighetsforstyrrelse vil være forbundet med ubehag og problemer knyttet til selvbilde, sosial fungering og sosiale ferdigheter. Samtidig er det ikke alle disse forstyrrelsene som ansees som alvorlige. Når vi vurderer hvor alvorlig en personlighetsforstyrrelse er, ser vi på følgende momenter:

• I hvilken grad leder forstyrrelsen til problemskapende oppførsel og konflikter med andre?

• I hvilken grad har vedkommende selvinnsikt?

• Har vedkommende følsomhet for andres reaksjoner?

• Hvor lav er terskelen for aggresjon?

• Hvor mange komplikasjoner, som rus, kriminalitet, manglende arbeid og bosted m.m., fører forstyrrelsen med seg?

Grunnen til at psykopati regnes som den mest alvorlige personlighetsforstyrrelsen vi kjenner til, er at den består av både store følelsesmessige, narsissistiske og atferdsmessige, dyssosiale avvik. Dette kan illustreres på følgende korte skjematiske måte:

Følelsesavvik Atferdsavvik

Grandios Selvopptatt Uempatisk mv.

Uansvarlig Aggressiv Impulsiv mv.

Narsissisme Dyssosial (antisosial)

Psykopati

Den dyssosiale atferden leder ofte til både aggresjon og konflikter med andre samt risiko for både rusmisbruk og kriminalitet. De følelsesmessige avvikene fører til svak selvinnsikt, storhetstanker, lite skyldfølelse og begrenset empati med andre.

Figur 1.2. Dyssosiale og narsissistiske symptomer utgjør kjernen i psykopati.

Som sakkyndig har jeg hatt mye med personer som har begått kriminelle handlinger å gjøre, og jeg er godt kjent med antisosialiteten og kriminaliteten. De følelsesmessige avvikene er imidlertid ikke så lett å få øye på, men det er nok disse avvikene som er mest slitsomme for folk som er i en nær relasjon med en person som har en personlighetsforstyrrelse.1, 10

Psykopati kan, som jeg har vært inne på, oppfattes som dimensjonalt, det vil si at et menneske kan ha mye og lite av ulike psykopatiske avvik. Noen er kalde, uempatiske, manipulative og uredde, andre er impulsive, uansvarlige og har dårlig atferdskontroll. Kanskje kommer nyere forskning til å rette søkelyset mot det enkelte individs psykopatiske profil og hvilken behandling denne personen har behov for, noe jeg kommer tilbake til i kapittel 8.

Diagnose og diagnostikk

Det skjer innimellom at jeg i lettere belivede selskap blir spurt: «Hvilken diagnose tror du jeg har?» Jeg vil helst unngå å svare på spørsmålet og sier at diagnoser ofte er oppskrytt, og at det å identifisere en eventuell diagnose tar lang tid og er dyrt. Da minsker ofte interessen for min vurdering av dem, og samtalen tar en annen retning. Om den ikke stopper opp helt, da. På internett florerer det av personlighetstester som angivelig kan fortelle deg hva slags type du er, om du eller andre har psykopatiske trekk og så videre. Slike tester bør sees på med kritisk sans og varsomhet. Selv vil jeg anbefale å se på slike «tester» som underholdning og moro snarere enn å tro at «slik er jeg» etter å ha fylt ut en test på nettet og fått resultatet. Interessen for psykologi og psykiatri er betydelig og vitner om en slags psykologiseringstendens i samfunnet. Det går knapt en dag uten at en psykolog opptrer i radio eller fjernsyn for å forklare et psykologisk fenomen eller er med i podkaster og programmer hvor de bedriver gruppe-, par-, eller individualterapi i beste sendetid (mea culpa, jeg tilstår at jeg er en av disse).

Flere, blant annet en amerikansk størrelse, psykiateren Allen Frances, som har vært med på å utvikle tidligere utgaver av det nordamerikanske amerikanske diagnosesystemet DSM, har kritisert en utvikling hvor disse systemene inkluderer flere og flere normale livsproblemer. Langvarig sorg er et eksempel på noe som er gjort til en diagnose. Med en slik utvikling i et løssluppent diagnosesystem, mener han, risikerer vi at flere blir gjort «syke», og konsekvensen kan være overbehandling av mennesker som på lang sikt vil bli friske av seg selv. Samtidig er det en risiko for at færre av de som virkelig trenger det, får nødvendig behandling, fordi vi er opptatt av å overbehandle andre, og kanskje mer «attraktive», grupper.

Det pussige er at når det gjelder psykopati, har utviklingen vært omvendt.11 Det finnes mange forskjellige personlighetsforstyrrelser. DSM-5iv inneholder ti spesifikke personlighetsforstyrrelser. I dette systemet ligger antisosial personlighetsforstyrrelse nærmest psykopati.

Det andre systemet heter ICD-10v og er utgitt av Verdens helseorganisasjon, og er det diagnosesystemet vi bruker i Norge. Der er det listet opp åtte spesifikke personlighetsforstyrrelser. Det er dyssosial personlighetsforstyrrelse som er tettest assosiert med psykopati i ICD-10, men heller ikke denne diagnosen er akkurat det samme som psykopati. Med andre ord finner vi ikke psykopati som en egen diagnose i noen av disse systemene.

Et betimelig spørsmål er hvorfor vi ikke gjenfinner psykopatisk personlighetsforstyrrelse som en egen diagnose i de omtalte systemene.

Måten diagnoser blir til på i diagnosesystemer som DSM og ICD, er at eksperter går sammen i flerfoldige komiteer og avgjør hvilke diagnoser de mener det er vitenskapelig grunnlag for, og så avgjøres det ved flertallsbeslutninger. Slike revisjoner av diagnosesystemene tar mange år. Selv om psykopati i og for seg er «populært» i samfunnet, har ikke det medført tilsvarende anerkjennelse av psykopati som en egen diagnose i disse ekspertpanelene.

Ekspertene er ofte sterkt innbyrdes uenige, og det utvikler seg nærmest barnslige intense krangler om hva som skal inn og hva som skal ut av diagnoser.12 Man skal ha et godt nervesystem, og trolig et visst ego, for å sitte i og vinne frem i slike innflytelsesrike komiteer.

Frem til 1980 ble psykopati brukt i diagnosesystemene. Etter hvert viste studier at psykopati rommet to relaterte, men likevel forskjellige tilstander: antisosialitet og narsissisme. Psykopati ble da splittet opp i to personlighetsforstyrrelser, narsissistisk og antisosial. Psykopati ble også fjernet fra diagnoselistene på grunn av et ønske om større presisjon i vurderingene. Man ville gå vekk fra fortolkninger av væremåter (f.eks. ytre sjarme, mangel på empati og skyldfølelse) og i stedet vurdere kriterier for atferd som kunne observeres, som utnyttende livsstil, løgnaktighet og lav frustrasjonstoleranse (impulsivitet og sinne), som utgjør sentrale komponenter av antisosial personlighetsforstyrrelse i DSM-systemet.

Jeg er ikke så sikker på at det var heldig at psykopati forsvant som egen diagnose. Etter min mening er psykopati en psykisk forstyrrelse som kan stilles med god presisjon, i likhet med mange av de andre personlighetsforstyrrelsene.10 Det er utviklet en rekke instrumenter som måler psykopati (se kapittel

3) – faktisk kan få psykiske lidelser vise til samme merittliste når det gjelder

iv Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders.

v International Classification of Diseases and Related Health Problems.

antall av slike måleinstrumenter. Det faktum gjør meg enda mer overbevist om at psykopati ville vært en holdbar klinisk diagnose i psykisk helsevern.

Uansett lever psykopatibegrepet videre som om det aldri skulle vært fjernet fra diagnoselistene. I tillegg til omtaler i media og filmer og krimbøker lever psykopati delvis videre i rettspsykiatrisk sammenheng, med risikovurderinger i form av antydninger om at den undersøkte synes å ha enkelte psykopatiske trekk.

Klinisk tilbakeblikk

Beskrivelser av antisosial atferd er ikke er noe nytt motefenomen, det kan spores i alle fall 2500 år tilbake. En elev av filosofen Aristoteles, Theophrastus (371–287 fvt.), skrev blant annet om menneskers karakter. Han skildret en spesiell mennesketype som var helt skruppelløse: De lånte penger av andre de aldri betalte tilbake, utnyttet sine omgivelser for hva de var verd, og viste stor glede av det. I dagens språkdrakt ville vi trolig beskrevet denne type antisosial atferd som uttrykk for psykopati.

Den mer systematiske tilnærmingen til antisosialitet, og senere psykopati, kom gradvis med legevitenskapen på begynnelsen av 1800-tallet. Psykiatri vokste frem som selvstendig medisinsk gren, og ble navngitt av den tyske legen Johann Christian Reil (1759–1813).

Utvikling av psykopatibegrepet: moralisme

og forståelsen av årsaker

Synet på psykopati innenfor psykiatrien, og måten det har blitt møtt på, har bølget frem og tilbake mellom

• nøytral klinisk observasjon og skildringer preget av fordømmelse og anklager

• betraktninger av psykopati som noe medfødt (arv) og som noe man har blitt på grunn av vanskelig oppvekst, mishandling, fattigdom m.m. (miljø)

• et syn på kriminalitet som en sentral del av psykopatisk fungering og en antakelse om at det i stedet er en konsekvens av skruppelløshet, manglende skyldfølelse og begrenset kapasitet til empati

Den franske legen Philippe Pinel (1745–1826) beskrev i 1806 en uvanlig type galskap som han kalte «manie sans délir», som løselig oversatt betyr en type galskap uten psykose. Disse personene var ifølge Pinel både impulsive og selvdestruktive i sin atferd. Men i motsetning til andre mennesker med alvorlige psykiske lidelser kunne de forstå at de brøt med alle regler, og at deres væremåte

Utvikling av psykopatibegrepet: moralisme og forståelsen av årsaker

var irrasjonell. Pinels objektive skildring av dette fenomenet skulle snart bli erstattet av en annen og mer fordømmende tone.

Den amerikanske legen Benjamin Rush (1746–1813) skrev i 1812 om visse mennesketyper som var «moralsk defekte», og dermed vred han skildringen av antisosiale personer over i en mer moralsk forarget tone.

Hakk i hæl fulgte den britiske alienisten (som er en tidlig betegnelse på en psykiater) James C. Prichard (1786–1848), som i 1835 beskrev noe han benevnte som «moralsk sinnssykdom» («moral insanity»). Denne betegnelsen skulle i en årrekke bli dominerende for beskrivelsen av antisosiale personer. Han definerte tilstanden slik (sitatene i kapittelet er oversatt av meg):

Det er en form for mental forvirring der de intellektuelle funksjonene ikke ser ut til å ha tatt skade, men lidelsen manifesteres hovedsakelig eller alene igjennom følelser, temperament eller (u)vaner. I slike tilfeller er deres moralske fundament merkelig pervertert eller fordervet; kraften til å kontrollere seg selv går tapt eller blir sterkt svekket, og individet blir funnet å være hemmet, ikke til å snakke om eller resonnere om noe tema som er foreslått for ham, men i å kunne oppføre seg med anstendighet og verdighet i livet.13

Pritchard peker på to vesentlige ting: at de intellektuelle funksjonene hos mennesker med psykopati er intakte, og at det er deres følelsesliv som er påvirket. De er fullt ut i stand til å prate (ivrig, glatt og overbevisende) om ethvert tema som foreslås, men har store problemer med å kontrollere sin atferd på en slik måte som samfunnet krever av oss.

Pritchard var biologisk orientert og opptatt av evolusjon, som kunne ha både positiv og negativ innvirkning på menneskers utvikling. Den negative måten var via degenerasjon, der den psykiske sykeligheten ble dårligere, eller akkumulerte, fra generasjon til generasjon på grunn av arv. Med andre ord ville arveligheten i enkelte familier føre til at de fjernet seg mer og mer fra «den fullkomne mennesketypen» gitt av Gud i Paradiset, som den franske psykiateren

Bénédict Morel (1809–1873) uttrykte det.10

En annen britisk psykiater, Henry Maudsley (1835–1918), støttet Pritchards syn og mente at lidelsen var biologisk betinget og lokalisert til helt spesielle regioner i hjernen. Han beskrev personene det gjaldt som følelsesmessig fargeblinde.

Senere prøvde den tyske psykiateren Julius Koch (1841–1908) å fjerne det negativt verdiladede uttrykket «moralsk galskap» og erstatte det med en mer nøytral betegnelse: «psykopatisk underlegenhet» («psychopatische Minderwertigkeiten»). Han forsto det slik at disse personlighetene hadde et avvik hvor de ikke klarte å forholde seg til gjeldende normer, og at det var et handikap for dem. Også Koch mente at det var en biologisk årsak til psykopati.

Slik karakteriserte den tyske psykiateren Kurt Schneider (1887–1967) mennesker med psykopati:

Vi mener hovedsakelig personligheter med en markert emosjonell avstumpethet. Karakteren deres er ynkelig, og de mangler kapasitet til skam, anstendighet, anger og samvittighet. De er utakknemlige, kalde, gretne og utviser brutalitet når de utøver kriminelle handlinger … Den sosiale moralske koden er kjent og forstått av dem, men ikke følt, og derfor stiller de seg likegyldig til den.14

Det er mye fordømmelse og nedsettende karakteristikk å spore her, og beskrivelsen preges av svak klinisk etterrettelighet – jeg vet for eksempel ikke om personer med psykopati er spesielt gretne. Imidlertid treffer beskrivelsen de følelsesmessige avvikene i form av mangel på anger, skyldfølelse og empati.

Fra alle typer til en spesifikk personlighetsforstyrrelse Psykopati var lenge en generell beskrivelse av alle former for personlighetsforstyrrelser. Et eksempel på den hyppige bruken av psykopati som personlighetsforstyrrelse kan finnes i årsmeldingen til Den rettsmedisinske kommisjon fra 1937. Den angjeldende saken dreiet seg om en mann arrestert og tiltalt for utuktig omgang med unge menn:

Mitt resonnement står og faller med den opfatning at homosexualiteten in casu er å betrakte som en utviklingsanomali – en konstitusjonell sjelelig (eller sjelelig-legemlig) abnormitet, som må betegnes som psykopatisk, fordi det dreier sig om en virkelig perversitet, som både obs. selv og samfundet lider under.15

Her brukes altså utviklingsanomali og sjelelig abnormitet som betegnelser om psykopati, og fordommer smøres ut med bred pensel.

En betydelig størrelse innen tysk psykiatri, Emil Kraepelin (1856–1926), anså også psykopati som en biologisk basert lidelse. Han mente i tillegg at forstyrrelsen var tett sammenvevet med kriminalitet, og i 1905 delte han psykopatene inn i fire «kriminalpsykologiske» typer: morbide (sykelige) løgnere og svindlere, impulskriminelle, profesjonelle kriminelle og morbide vagabonder.

Den ungarsk-amerikanske psykoanalytikeren og legen Franz Alexander (1891–1964) beskrev mennesker med psykopatisk personlighetsstruktur slik:

Deres liv er fulle av dramatiske handlinger … det skjer alltid noe, som om de blir drevet av en demonisk trang … Her er eventyrerne til stede hvis mangfoldige aktiviteter gir uttrykk for et underliggende opprør mot samfunnet og

Psykopati er en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Likevel er den ikke en formell diagnose. Vi vet lite om hva den kommer av eller hvordan den bør behandles. Pål Grøndahl tar utgangspunkt i forskningen på området og sin egen praksis, og presenterer psykopati både som en psykisk lidelse og et samfunnsmessig problem. Hans standpunkt er klart: Psykopatisk personlighetsforstyrrelse bør anerkjennes som en egen diagnose.

Mennesker med psykopatisk personlighetsforstyrrelse forårsaker store lidelser for pårørende, kolleger og andre i nær omkrets. Med sin ytre sjarm klarer de urovekkende lenge å skjule personen bak masken; uempatisk, manipulativ og med lav skyld- og ansvarsfølelse. I motsetning til andre med psykiske lidelser, er det ytterst få med psykopatisk personlighetsforstyrrelse som har en egen opplevelse av at de har en slik lidelse. Tvert imot vil mange med en slik personlighetsforstyrrelse se de negative konsekvensene av egne handlinger som andres problem.

Forfatteren presenterer forslag til utredning og behandling av psykopati. Boken er skrevet for fagfolk som arbeider innen helsevesenet, samt personer som søker bedre forståelse av psykopati, enten de er berørte eller generelt interessert i fenomenet.

Pål Grøndahl er utdannet psykolog og spesialist i klinisk voksenpsykologi.

I 2010 tok han doktorgrad i rettspsykiatri, og har siden publisert en rekke vitenskapelige artikler. Han har også arbeidet som rettspsykiatrisk sakkyndig i flere år.

ISBN 978-82-15-06648-6