Page 1

Forskingsmagasin frĂĽ Universitetet i Agder NR 1 2010

Ă… forske blant sine eigne

Familien som ressurs side 12 ut med sprĂĽket side 28 matematikken sin historie side 32


forske blant sine eigne • diskurs

Det er av sine eigne… Nærleik og avstand 3–6 Kor på blå resept 8–9 - Kan ikke gjøre alt 10–11 Familien som ressurs 12–15 Egen praksis avgjør undervisningsmetodene 16–19 Forsker og formidler 20–23 Barn som flyttes hjemmefra – og hjem igjen 24–26 Ut med språket 28–29 – Lytt til pasientane 30–31 Matematikkens historie 32–35 Europeisk forvaltning under lupen 36–39

Universitetet i Agder skal gjennom forskinga og formidlingsverksemda vise at universitetet tek medansvar for utviklinga av regionen. Viktige delar av forskingsaktiviteten ved UiA har nærmiljøet som objekt. Forsking på internasjonaliseringsstrategiar i næringslivet, forsking på dialektutvikling, evalueringar av sosialforvaltninga, undersøkingar av kulturhistoria, skildringar av religiøse endringar og forsking på skuleutvikling blir gjort med datagrunnlag frå eige nærområde. Det kan stille særlege krav til integriteten til forskinga. Det gjer det også når forskinga på andre måtar har forskaren og hennar nære omgivnader som emne. Forskinga kan rette seg mot eigen profesjon eller profesjonsområde, som når sosionomen forskar på sosialtenesta, legen på sjukehusorganiseringa eller læraren på skulen og undervisninga. Også det stiller krav til integritet og sjølvstende.

Nærleik og avstand

Men ein slik nærleik til forskingsobjektet inneber også at forskaren kan ha ei innsikt i kultur og kommunikasjonsformer, ei forståing av normer og strukturar i miljøa som ein utanforståande vanskeleg kan oppfatte. Ein nærleik til ein kultur, anten det er det fysiske nærmiljøet eller den faglege tilknytinga til ein profesjon eller ein akademisk disiplin, kan også innebere at forskinga får større verdi for utviklinga i miljøet. Universitetet kan ikkje ta medansvar for utviklinga i regionen eller i fagmiljøa berre ved å forske lokalt eller internt. Forskinga ved universitetet skal vere tverrfagleg og på tvers av profesjonar, og skal ha heile verda som forskingsområde. Men forskinga ved universitetet skal også ha Agder i fokus, og forskinga skal kritisk gå inn i vurderingar av praksis og strukturar innanfor eige fagområde og eigne yrkesgrupper. Begge innfallsvinklar gir innsikt, begge innfallsvinklar har utfordringar og moglegheiter. Dette nummeret av TEFT har sett på forskarar som på sett og vis har sett på seg sjølv. Dei har hatt det geografiske nærområdet sitt eller sitt eige fag eller utdanning som tema for forskinga. Det å forske blant sine eigne handlar om kor ein hentar empiri frå, som Anne Halvorsen seier i samtalen som innleier denne TEFT-utgåva. Det inneber ikkje at ein tek i bruk andre forskingsmetodar eller stiller andre krav til forskingsarbeidet. Men ved å forske på det nære hjelper forskingsarbeidet også til å oppfylle ansvaret universitetet har for utviklinga i sin eigen landsdel.

Å forske blant sine eigne betyr at den einskilde forskar skal handsame det å stå nær dei ho forskar på, og samstundes utvikle robust og meir generell kunnskap. Det gir metodiske utfordringar som må diskuterast ope.

Torunn Lauvdal rektor

Teft forskingsmagasin  Utgjevar: Universitetet i Agder Redaktør: Per Kristian Egeberg per.k.egeberg@uia.no Redaksjonsråd: Kjell Tybring Andresen kjell.t.andresen@uia.no  Siren Marcussen Neset Kåre Mosgren Bjørn Tore Johansen Brynjulv Rosenberg Turid Skarre Aasebø Kirsten Johansen Horrigmo Helge Simon Møll Tor Martin Lien  Magasinkonseptet er utvikla av UiA I SAMARBEID MED Mediepartner A/S Tekst, Design og layout: Agendum

UNDER LUPA: Redaktørane av boka ”Å forske blant sine egne” ynskjer debatt om metodar.

Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

OMSLAGSFOTO: shutterstock Trykk: Birkeland Trykkeri Opplag 3500  REDAKSJONEN FOR TEFT 1 2010 AVSLUTTA 20. april 2010. ISSN 1890-8055 (TRYKT UTGÅVE) ISSN 1891-4217 (ELEKTRONISK UTGÅVE)

Abonnementet er gratis  Bestill abonnement hos formidlingsavdelinga UiA; Telefon: 38 14 10 00 Epost: postmottak@uia.no  UiA, Postboks 422, 4604 Kristiansand

TEFT  3


forske blant sine eigne • diskurs

Det er av sine eigne… Nærleik og avstand 3–6 Kor på blå resept 8–9 - Kan ikke gjøre alt 10–11 Familien som ressurs 12–15 Egen praksis avgjør undervisningsmetodene 16–19 Forsker og formidler 20–23 Barn som flyttes hjemmefra – og hjem igjen 24–26 Ut med språket 28–29 – Lytt til pasientane 30–31 Matematikkens historie 32–35 Europeisk forvaltning under lupen 36–39

Universitetet i Agder skal gjennom forskinga og formidlingsverksemda vise at universitetet tek medansvar for utviklinga av regionen. Viktige delar av forskingsaktiviteten ved UiA har nærmiljøet som objekt. Forsking på internasjonaliseringsstrategiar i næringslivet, forsking på dialektutvikling, evalueringar av sosialforvaltninga, undersøkingar av kulturhistoria, skildringar av religiøse endringar og forsking på skuleutvikling blir gjort med datagrunnlag frå eige nærområde. Det kan stille særlege krav til integriteten til forskinga. Det gjer det også når forskinga på andre måtar har forskaren og hennar nære omgivnader som emne. Forskinga kan rette seg mot eigen profesjon eller profesjonsområde, som når sosionomen forskar på sosialtenesta, legen på sjukehusorganiseringa eller læraren på skulen og undervisninga. Også det stiller krav til integritet og sjølvstende.

Nærleik og avstand

Men ein slik nærleik til forskingsobjektet inneber også at forskaren kan ha ei innsikt i kultur og kommunikasjonsformer, ei forståing av normer og strukturar i miljøa som ein utanforståande vanskeleg kan oppfatte. Ein nærleik til ein kultur, anten det er det fysiske nærmiljøet eller den faglege tilknytinga til ein profesjon eller ein akademisk disiplin, kan også innebere at forskinga får større verdi for utviklinga i miljøet. Universitetet kan ikkje ta medansvar for utviklinga i regionen eller i fagmiljøa berre ved å forske lokalt eller internt. Forskinga ved universitetet skal vere tverrfagleg og på tvers av profesjonar, og skal ha heile verda som forskingsområde. Men forskinga ved universitetet skal også ha Agder i fokus, og forskinga skal kritisk gå inn i vurderingar av praksis og strukturar innanfor eige fagområde og eigne yrkesgrupper. Begge innfallsvinklar gir innsikt, begge innfallsvinklar har utfordringar og moglegheiter. Dette nummeret av TEFT har sett på forskarar som på sett og vis har sett på seg sjølv. Dei har hatt det geografiske nærområdet sitt eller sitt eige fag eller utdanning som tema for forskinga. Det å forske blant sine eigne handlar om kor ein hentar empiri frå, som Anne Halvorsen seier i samtalen som innleier denne TEFT-utgåva. Det inneber ikkje at ein tek i bruk andre forskingsmetodar eller stiller andre krav til forskingsarbeidet. Men ved å forske på det nære hjelper forskingsarbeidet også til å oppfylle ansvaret universitetet har for utviklinga i sin eigen landsdel.

Å forske blant sine eigne betyr at den einskilde forskar skal handsame det å stå nær dei ho forskar på, og samstundes utvikle robust og meir generell kunnskap. Det gir metodiske utfordringar som må diskuterast ope.

Torunn Lauvdal rektor

Teft forskingsmagasin  Utgjevar: Universitetet i Agder Redaktør: Per Kristian Egeberg per.k.egeberg@uia.no Redaksjonsråd: Kjell Tybring Andresen kjell.t.andresen@uia.no  Siren Marcussen Neset Kåre Mosgren Bjørn Tore Johansen Brynjulv Rosenberg Turid Skarre Aasebø Kirsten Johansen Horrigmo Helge Simon Møll Tor Martin Lien  Magasinkonseptet er utvikla av UiA I SAMARBEID MED Mediepartner A/S Tekst, Design og layout: Agendum

UNDER LUPA: Redaktørane av boka ”Å forske blant sine egne” ynskjer debatt om metodar.

Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

OMSLAGSFOTO: shutterstock Trykk: Birkeland Trykkeri Opplag 3500  REDAKSJONEN FOR TEFT 1 2010 AVSLUTTA 20. april 2010. ISSN 1890-8055 (TRYKT UTGÅVE) ISSN 1891-4217 (ELEKTRONISK UTGÅVE)

Abonnementet er gratis  Bestill abonnement hos formidlingsavdelinga UiA; Telefon: 38 14 10 00 Epost: postmottak@uia.no  UiA, Postboks 422, 4604 Kristiansand

TEFT  3


forske blant sine eigne • diskurs

forske på sine eigne • diskurs

UNDERSØKJE: Anne Halvorsen og Pål Repstad kikkar ut i det lokale miljøet for å hente empiri til forskinga si frå eigne omgivnader.

DEBATT: Boka kom i stand etter eit seminar om metodiske tilnærmingar til det å forske blant sine eigne. Redaktørene vil ha ein open diskurs.

4  TEFT

Det skriv Agderforsking-direktør Anne Halvorsen, professor i religionssosiologi Pål Repstad og økonomiprofessor Hans Christian Garmann Johnsen i innleiinga til boka ”Å forske blant sine egne. Universitet og region – nærhet og uavhengighet”. Boka blei utgitt på Høgskoleforlaget i fjor. – Ein kan forske blant sine eigne langs fleire dimensjonar, til dømes den lokale regionen din, din eigen arbeidsplass eller eiga yrkesgruppe. Det å forske blant sine eigne handlar om å hente empiri frå eigne omgivnader, ikkje om ein eigen metode. Mange metodiske tilnærmingar eignar seg når ein forskar blant sine eigne, gjerne i kombinasjon. Val av metode avheng meir av kva for spørsmål ein stiller, seier Anne Halvorsen. – Ein av dei viktigaste jobbane i forskinga er å setje det som det forskast på inn i ein større samanheng. Det handlar om å utvikle teori. Dei som forskar blant sine eigne, samanliknar forskinga si med anna forsking på feltet, og set

også gjerne sitt eige materiale inn i ein teoretisk samanheng. Det siste er viktig dersom det skal vere forsking på internasjonalt nivå, seier Pål Repstad. Anne Halvorsen har nyleg disputert for doktorgraden i sosiologi med avhandlinga ”Fag, ferdigheter og følelser. Om kunnskaps­ utvikling i sosialt arbeid.” Sentralt i denne avhandlinga stod spørsmåla om korleis ein forstår og stiller seg til ulike former for kunnskap i forsking og i praksis, og korleis ny kunnskap kan utviklast i skjeringsfeltet mellom desse. – Eg meiner forskinga i mange høve kan gjerast meir relevant og tilgjengeleg for praksis, og at vi får tilgang til eit breiare grunnlag for teoriutvikling gjennom nærare samarbeid med praksis. Praksisfeltet vil tene på både å ta i bruk forsking og å utvikle arbeidsmetodar som i større grad er baserte på prinsipp frå vitskapleg verksemd. Det vil gi ein meir kunnskaps­ basert praksis, seier Halvorsen.

Repstad er professor i religionssosiologi og var prosjektleiar for forskingsprosjektet ”Gud på Sørlandet – mer venn og mindre allmektig?” som handla om endringar i det religiøse livet i landsdelen. – Religion står særs sterkt på Sørlandet, og det å studere religiøst liv i ein slik landsdel er spennande. Det kan vere at den sterke religiøse historia i landsdelen har skapt myter og førestellingar som vi bør få fram i dagslys og forklare, seier Repstad. Førsteutgåva av læreboka Repstad har skrive kom ut i 1987 og har tittelen ”Mellom nærhet og distanse. Kvalitative metoder i samfunnsfag”. Ei fjerde utgåve kom for eit par år sidan. – Det ein ventar av universitetet er at forskinga skal medverke til vekst i regionen. Reint akademisk har det vore ein viss skepsis til å forske blant sine eigne, for kritikarane meiner lojalitets- og tillitstilhøve ikkje skaper nok distanse til det som vert forska på. Frykta er at TEFT  5


forske blant sine eigne • diskurs

forske på sine eigne • diskurs

UNDERSØKJE: Anne Halvorsen og Pål Repstad kikkar ut i det lokale miljøet for å hente empiri til forskinga si frå eigne omgivnader.

DEBATT: Boka kom i stand etter eit seminar om metodiske tilnærmingar til det å forske blant sine eigne. Redaktørene vil ha ein open diskurs.

4  TEFT

Det skriv Agderforsking-direktør Anne Halvorsen, professor i religionssosiologi Pål Repstad og økonomiprofessor Hans Christian Garmann Johnsen i innleiinga til boka ”Å forske blant sine egne. Universitet og region – nærhet og uavhengighet”. Boka blei utgitt på Høgskoleforlaget i fjor. – Ein kan forske blant sine eigne langs fleire dimensjonar, til dømes den lokale regionen din, din eigen arbeidsplass eller eiga yrkesgruppe. Det å forske blant sine eigne handlar om å hente empiri frå eigne omgivnader, ikkje om ein eigen metode. Mange metodiske tilnærmingar eignar seg når ein forskar blant sine eigne, gjerne i kombinasjon. Val av metode avheng meir av kva for spørsmål ein stiller, seier Anne Halvorsen. – Ein av dei viktigaste jobbane i forskinga er å setje det som det forskast på inn i ein større samanheng. Det handlar om å utvikle teori. Dei som forskar blant sine eigne, samanliknar forskinga si med anna forsking på feltet, og set

også gjerne sitt eige materiale inn i ein teoretisk samanheng. Det siste er viktig dersom det skal vere forsking på internasjonalt nivå, seier Pål Repstad. Anne Halvorsen har nyleg disputert for doktorgraden i sosiologi med avhandlinga ”Fag, ferdigheter og følelser. Om kunnskaps­ utvikling i sosialt arbeid.” Sentralt i denne avhandlinga stod spørsmåla om korleis ein forstår og stiller seg til ulike former for kunnskap i forsking og i praksis, og korleis ny kunnskap kan utviklast i skjeringsfeltet mellom desse. – Eg meiner forskinga i mange høve kan gjerast meir relevant og tilgjengeleg for praksis, og at vi får tilgang til eit breiare grunnlag for teoriutvikling gjennom nærare samarbeid med praksis. Praksisfeltet vil tene på både å ta i bruk forsking og å utvikle arbeidsmetodar som i større grad er baserte på prinsipp frå vitskapleg verksemd. Det vil gi ein meir kunnskaps­ basert praksis, seier Halvorsen.

Repstad er professor i religionssosiologi og var prosjektleiar for forskingsprosjektet ”Gud på Sørlandet – mer venn og mindre allmektig?” som handla om endringar i det religiøse livet i landsdelen. – Religion står særs sterkt på Sørlandet, og det å studere religiøst liv i ein slik landsdel er spennande. Det kan vere at den sterke religiøse historia i landsdelen har skapt myter og førestellingar som vi bør få fram i dagslys og forklare, seier Repstad. Førsteutgåva av læreboka Repstad har skrive kom ut i 1987 og har tittelen ”Mellom nærhet og distanse. Kvalitative metoder i samfunnsfag”. Ei fjerde utgåve kom for eit par år sidan. – Det ein ventar av universitetet er at forskinga skal medverke til vekst i regionen. Reint akademisk har det vore ein viss skepsis til å forske blant sine eigne, for kritikarane meiner lojalitets- og tillitstilhøve ikkje skaper nok distanse til det som vert forska på. Frykta er at TEFT  5


forske blant sine eigne • diskurs

Hva forsker du på nå? Azam Mansoor Professor i biokjemi og bioteknologi

Anne Halvorsen

forskaren kan bli heimeblind, seier Repstad. Han er ikkje ueinig i at dette kan vere ulemper. Men det er også fordelar. – Lokal kjennskap gjer at ein unngår pinlege tabbar, forskaren slepp å lære seg det lokale språket og kodane. Dermed kan forskaren betre fortolke materialet. Dei som blir forska på veit at forskaren kjenner feltet. Derfor set dei ikkje opp ein fasade. Forskaren kan vere meir ærleg interessert i det feltet ho forskar på, og forskaren kan ha tilgang til feltet som andre ikkje kan få, seier Repstad. – Det er ei feilslutning at nært er det same som ukritisk. Det forskingsetiske kravet er ikkje at du skal vere heilt objektiv, for det er urealistisk, men at du skal gjere greie for forståinga di. Alle som forskar på menneske og samfunn må i avhandlingane sine gjere greie for hindringar og lojalitet, seier Repstad. – Vi må vere medvitne dei utfordringane det

å forske blant sine eigne gir. Sørlandet er ein liten region. Det er nære relasjonar, og koplingar blir lett synlege. Ein del av dei problemstillingane som knyter seg til å forske blant sine eigne, blir dermed kan hende tydelegare enn elles. Dei er sjølvsagt like relevante i andre samanhengar, seier Halvorsen. – Er det einskilde fagfelt der dei forskar meir blant sine eigne enn andre? – Det er mest naturleg å bruke uttrykket om forsking på menneske og samfunn. Naturvitarar og zoologar kan ikkje så lett seie om seg sjølve at dei forskar blant sine eigne. Derfor er det primært i humanistiske fag og samfunnsvitskap forskarane gjer dette, seier Repstad. Dei er begge urolege for om oppdragsforskinga kan kome til å styre forskinga i for stor grad. – Det er lite rådeleg at ein stadig større del av forskinga er oppdragsforsking. Dersom vi kjem i ein situasjon der oppdragsgjevaren tingar

konklusjonar, kjem vi i konflikt med forskingsetiske prinsipp. Forskarar har rett og plikt til å konkludere i følgje forskinga og ikkje i følgje oppdragsgjevar, seier Repstad. – Dessutan er det uheldig om det fører til at det berre blir forska på tema og spørsmål som nokon vil betale for å få svar på, legg Halvorsen til. Dei to er ueinige i kritikken om at det å forske blant sine eigne er navlegranskande. – Det er no slik at samfunnsforskarar nødvendigvis forskar på det samfunnet dei og vi er ein del av. Sjølv om verdiar som nøytralitet og objektivitet vert haldne høgt som ideal og vert trådd etter, er det ikkje gitt noko menneske å stille seg heilt utanfor det meiningsfellesskapet som faktisk gjer oss i stand til å ha eit tilhøve til kvarandre og til det vi kallar samfunnet, seier Repstad.

Faksimile frå boka 6  TEFT

Foto: UiA

– Ein kan forske blant sine eigne langs fleire dimen­ sjonar, til dømes den lokale regionen din, din eigen arbeidsplass eller eiga yrkesgruppe. Det å forske blant sine eigne handlar om å hente empiri frå eigne omgivnader, ikkje om ein eigen metode.

IKT nasjonalt topprangert for publisering Institutt for IKT ved UiA er rangert som nummer åtte på landsbasis i publikasjonspoeng av forskningsenheter med flere enn fire ansatte. 4,3 publikasjonspoeng per forsker oppnådde instituttet ifølge NSD-DBH-databasen.

– Homocystein er en aminosyre som dannes når en annen aminosyre, metionin (byggestein i protein), brytes ned. Metionin finnes i alle matproteiner. Økt konsentrasjon av homocystein er med på å lage forandringer i blodårene slik at risikoen for hjerteog karsykdom øker. Homocystein-konsentrasjonen i blodet er blant annet avhengig av vitaminet folat, vitamin B12, vitamin B6 og vitamin B2. Derfor er vanlig at man bruker folsyre alene eller i kombinasjon med vitamin B6 eller vitamin B12 eller vitamin B2 for å redusere homocystein i plasma, sier Mansoor. Mansoor forteller at det nylig er vist at store doser folsyre i kombinasjon med vitamin B6 eller B12 reduserer konsentrasjoner av homocystein i plasma hos pasienter med hjerte-og karsykdommer, men det reduserer ikke dødelighet blant pasientene. Tvert imot økte risikoen for å utvikle kreft blant deltakere. – Hva er det dere vil finne ut? – Vi vil kartlegge uttrykk av inflammasjonsgener (hvilke gener slås av eller på), som er bestemte gener for utvikling av hjerte-og karsykdommer eller kreft ved inntak av folsyre. Denne studien vil gi oss informasjon om folsyre har noen effekt på ulike gener hos friske personer. Vi kan også få informasjon om hvordan alder spiller en rolle i forhold til ulike biokjemiske parametre, sier Mansoor. Folsyre-forskningen ved UiA utføres i samarbeid med Institutt for ernæring ved UiA og Universitetet i Oslo (UiO), institusjoner i Storbritannia og Sverige. Professoren er også sentral i forskning på løk. – I en pilotstudie undersøker vi om økt løkinntak har virkning på inflammasjonsgener hos friske personer. Inflammasjonsfaktorer er viktige i vårt biokjemiske forsvarssystem. Søtløk og løk med spesielt høyt innhold av flavonoider er tenkt å stimulere til økt forbruk av løk i Norge. I tillegg kan det være av interesse i industrien for å bruke disse løktypene som en kilde til inulin og quercetin, stoffer som anses å ha flere positive effekter på menneskets helse, sier Mansoor. Forskningen skjer i samarbeid med Bioforsk i Grimstad, UiO og institusjoner i Storbritannia. – De store helsefordelene forbundet med høyt inntak av løk virker å være lite kjent blant folk flest i Norge, så spesielt fokus på løk i media kan muligens gi folk en mer positiv og bevisst innstilling til løk. Løk er tilgjengelig hele året over hele verden og det er en billig vare, sier Mansoor. – Har du tid til annet enn å forske? – Jeg underviser og! Jeg arbeider nok 10-15 timer mer per uke enn en normal­ arbeidsuke. Jeg jobber i laboratoriet selv også. Det blir ikke mange lange kaffepauser hos meg. Men jobben min er spennende og interessant, og jeg ser etter nyttig informasjon. Vi er en del av puslespillet og setter vi en brikke på riktig plass – da er vi fornøyd, sier Mansoor. – Har teft betydd noe for forskningen din? – Det er et bra navn på magasinet! Å være forsker er det samme som en hund som har god luktesans. Den kan finne noe avgjørende. Vi forskere må ha sans og lukte etter det som er interessant. Vi har behov for nye ideer for da blir det mer forskning og da kan vi finne ut enda mer, sier Mansoor.

4,3

Viserektor for forskning, formidling og nyskaping ved UiA, Per Kristian Egeberg, er svært fornøyd med at Institutt for IKT hevder seg i den nasjonale eliteserien. – IKT gjør det igjen! At de er på Topp-50-lista to år på rad er imponerende, sier Egeberg.

Forsker på selskapsledelse Et nytt, nordisk forskernettverk, Nordic Corporate Governance Network, skal forske på nordisk eierstyring og selskapsledelse i Norden. De nordiske selskapene har spesielle kjennetegn, blant annet konsentrert eierskap, en styremodell som skiller seg fra blant annet den amerikanske gjennom at skillet mellom toppledelse og styret er skarpere, medarbeiderrepresentasjon, lav til moderat prestasjonsavlønning av ledere og stor åpenhet rundt økonomiske forhold, skriver Gründer Økonomisk Rapport. Forskerne som har opprettet gruppen er: Professor Tom Berglund, Helsinki School of Economics, professor Steen Thomsen, Copenhagen Business School, professor Trond Randøy, Universitetet i Agder, professor Per-Olof Bjuggren, Jonkjoping International Business School.

Foto: Colourbox

Line Torvik TEFT  7


forske blant sine eigne • diskurs

Hva forsker du på nå? Azam Mansoor Professor i biokjemi og bioteknologi

Anne Halvorsen

forskaren kan bli heimeblind, seier Repstad. Han er ikkje ueinig i at dette kan vere ulemper. Men det er også fordelar. – Lokal kjennskap gjer at ein unngår pinlege tabbar, forskaren slepp å lære seg det lokale språket og kodane. Dermed kan forskaren betre fortolke materialet. Dei som blir forska på veit at forskaren kjenner feltet. Derfor set dei ikkje opp ein fasade. Forskaren kan vere meir ærleg interessert i det feltet ho forskar på, og forskaren kan ha tilgang til feltet som andre ikkje kan få, seier Repstad. – Det er ei feilslutning at nært er det same som ukritisk. Det forskingsetiske kravet er ikkje at du skal vere heilt objektiv, for det er urealistisk, men at du skal gjere greie for forståinga di. Alle som forskar på menneske og samfunn må i avhandlingane sine gjere greie for hindringar og lojalitet, seier Repstad. – Vi må vere medvitne dei utfordringane det

å forske blant sine eigne gir. Sørlandet er ein liten region. Det er nære relasjonar, og koplingar blir lett synlege. Ein del av dei problemstillingane som knyter seg til å forske blant sine eigne, blir dermed kan hende tydelegare enn elles. Dei er sjølvsagt like relevante i andre samanhengar, seier Halvorsen. – Er det einskilde fagfelt der dei forskar meir blant sine eigne enn andre? – Det er mest naturleg å bruke uttrykket om forsking på menneske og samfunn. Naturvitarar og zoologar kan ikkje så lett seie om seg sjølve at dei forskar blant sine eigne. Derfor er det primært i humanistiske fag og samfunnsvitskap forskarane gjer dette, seier Repstad. Dei er begge urolege for om oppdragsforskinga kan kome til å styre forskinga i for stor grad. – Det er lite rådeleg at ein stadig større del av forskinga er oppdragsforsking. Dersom vi kjem i ein situasjon der oppdragsgjevaren tingar

konklusjonar, kjem vi i konflikt med forskingsetiske prinsipp. Forskarar har rett og plikt til å konkludere i følgje forskinga og ikkje i følgje oppdragsgjevar, seier Repstad. – Dessutan er det uheldig om det fører til at det berre blir forska på tema og spørsmål som nokon vil betale for å få svar på, legg Halvorsen til. Dei to er ueinige i kritikken om at det å forske blant sine eigne er navlegranskande. – Det er no slik at samfunnsforskarar nødvendigvis forskar på det samfunnet dei og vi er ein del av. Sjølv om verdiar som nøytralitet og objektivitet vert haldne høgt som ideal og vert trådd etter, er det ikkje gitt noko menneske å stille seg heilt utanfor det meiningsfellesskapet som faktisk gjer oss i stand til å ha eit tilhøve til kvarandre og til det vi kallar samfunnet, seier Repstad.

Faksimile frå boka 6  TEFT

Foto: UiA

– Ein kan forske blant sine eigne langs fleire dimen­ sjonar, til dømes den lokale regionen din, din eigen arbeidsplass eller eiga yrkesgruppe. Det å forske blant sine eigne handlar om å hente empiri frå eigne omgivnader, ikkje om ein eigen metode.

IKT nasjonalt topprangert for publisering Institutt for IKT ved UiA er rangert som nummer åtte på landsbasis i publikasjonspoeng av forskningsenheter med flere enn fire ansatte. 4,3 publikasjonspoeng per forsker oppnådde instituttet ifølge NSD-DBH-databasen.

– Homocystein er en aminosyre som dannes når en annen aminosyre, metionin (byggestein i protein), brytes ned. Metionin finnes i alle matproteiner. Økt konsentrasjon av homocystein er med på å lage forandringer i blodårene slik at risikoen for hjerteog karsykdom øker. Homocystein-konsentrasjonen i blodet er blant annet avhengig av vitaminet folat, vitamin B12, vitamin B6 og vitamin B2. Derfor er vanlig at man bruker folsyre alene eller i kombinasjon med vitamin B6 eller vitamin B12 eller vitamin B2 for å redusere homocystein i plasma, sier Mansoor. Mansoor forteller at det nylig er vist at store doser folsyre i kombinasjon med vitamin B6 eller B12 reduserer konsentrasjoner av homocystein i plasma hos pasienter med hjerte-og karsykdommer, men det reduserer ikke dødelighet blant pasientene. Tvert imot økte risikoen for å utvikle kreft blant deltakere. – Hva er det dere vil finne ut? – Vi vil kartlegge uttrykk av inflammasjonsgener (hvilke gener slås av eller på), som er bestemte gener for utvikling av hjerte-og karsykdommer eller kreft ved inntak av folsyre. Denne studien vil gi oss informasjon om folsyre har noen effekt på ulike gener hos friske personer. Vi kan også få informasjon om hvordan alder spiller en rolle i forhold til ulike biokjemiske parametre, sier Mansoor. Folsyre-forskningen ved UiA utføres i samarbeid med Institutt for ernæring ved UiA og Universitetet i Oslo (UiO), institusjoner i Storbritannia og Sverige. Professoren er også sentral i forskning på løk. – I en pilotstudie undersøker vi om økt løkinntak har virkning på inflammasjonsgener hos friske personer. Inflammasjonsfaktorer er viktige i vårt biokjemiske forsvarssystem. Søtløk og løk med spesielt høyt innhold av flavonoider er tenkt å stimulere til økt forbruk av løk i Norge. I tillegg kan det være av interesse i industrien for å bruke disse løktypene som en kilde til inulin og quercetin, stoffer som anses å ha flere positive effekter på menneskets helse, sier Mansoor. Forskningen skjer i samarbeid med Bioforsk i Grimstad, UiO og institusjoner i Storbritannia. – De store helsefordelene forbundet med høyt inntak av løk virker å være lite kjent blant folk flest i Norge, så spesielt fokus på løk i media kan muligens gi folk en mer positiv og bevisst innstilling til løk. Løk er tilgjengelig hele året over hele verden og det er en billig vare, sier Mansoor. – Har du tid til annet enn å forske? – Jeg underviser og! Jeg arbeider nok 10-15 timer mer per uke enn en normal­ arbeidsuke. Jeg jobber i laboratoriet selv også. Det blir ikke mange lange kaffepauser hos meg. Men jobben min er spennende og interessant, og jeg ser etter nyttig informasjon. Vi er en del av puslespillet og setter vi en brikke på riktig plass – da er vi fornøyd, sier Mansoor. – Har teft betydd noe for forskningen din? – Det er et bra navn på magasinet! Å være forsker er det samme som en hund som har god luktesans. Den kan finne noe avgjørende. Vi forskere må ha sans og lukte etter det som er interessant. Vi har behov for nye ideer for da blir det mer forskning og da kan vi finne ut enda mer, sier Mansoor.

4,3

Viserektor for forskning, formidling og nyskaping ved UiA, Per Kristian Egeberg, er svært fornøyd med at Institutt for IKT hevder seg i den nasjonale eliteserien. – IKT gjør det igjen! At de er på Topp-50-lista to år på rad er imponerende, sier Egeberg.

Forsker på selskapsledelse Et nytt, nordisk forskernettverk, Nordic Corporate Governance Network, skal forske på nordisk eierstyring og selskapsledelse i Norden. De nordiske selskapene har spesielle kjennetegn, blant annet konsentrert eierskap, en styremodell som skiller seg fra blant annet den amerikanske gjennom at skillet mellom toppledelse og styret er skarpere, medarbeiderrepresentasjon, lav til moderat prestasjonsavlønning av ledere og stor åpenhet rundt økonomiske forhold, skriver Gründer Økonomisk Rapport. Forskerne som har opprettet gruppen er: Professor Tom Berglund, Helsinki School of Economics, professor Steen Thomsen, Copenhagen Business School, professor Trond Randøy, Universitetet i Agder, professor Per-Olof Bjuggren, Jonkjoping International Business School.

Foto: Colourbox

Line Torvik TEFT  7


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • musikk

xxx • xxx

Kor på blå resept Korsang kan bidra til høyere livskvalitet. Et kor kan fungere som et ressurs- og omsorgssenter, sier dirigent, korsanger og musikk­ forsker Anne Haugland Balsnes. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

SAMVÆR: Det er ikke bare fordi de vil synge at folk deltar i kor. 8  TEFT

Mer enn 200 000 nordmenn synger i kor. Balsnes har gått grundig til verks og disputert for doktorgraden med avhandlingen ”Å lære i kor – Belcanto som praksisfellesskap”. Der analyserer hun en amatørkorpraksis med empiri fra Søgne. Selv synger sørlendingen i Kristiansand solistensemble og er dirigent for Kristiansand kammer- og operakor og avhandlingens kor Belcanto. – Et av hovedfunnene mine er at balansen mellom det musikalske og det sosiale er veldig viktig i et kor, men det er forskjellig hvor på skalaen ulike kor er. I Belcanto er fordelingen cirka 50/50. Koret fungerer dårlig hvis det er ubalanse, sier Balsnes. Belcanto har ca 40 medlemmer, er tilknyttet den lokale statskirkemenigheten og er åpent for alle over 23 år. I avhandlingen forteller Balsnes historier om medlemmer som har fått et nytt liv gjennom å være med i koret. – Ikke alle kormedlemmene har en så eks­ trem livsfortelling, men få nevner kun det rent musikalske som hovedutbyttet ved kordeltakelse. Fokus er på å lære å samarbeide, tolerere andre mennesker og bli tryggere på seg selv. De er ikke der for å lære å synge, men for å være sammen og synge. Koret er et fristed, det handler om mestring og om et fast holdepunkt i livet, sier Balsnes. Hun kom selv til Belcanto våren 2003. Da med hovedfag i korledelse fra Norges musikk­ høgskole i bagasjen. Koret hadde holdt på siden 1985. – I starten gikk jeg for fort frem og slo hardt ned på småprat. Da ble det krise. Jeg var ikke sensitiv på kormedlemmenes motivasjon for å være i koret. Derfor måtte jeg sette ned tempoet, gi rom for humor og gode kommentarer, og jobbe med et variert repertoar, sier Balsnes. Høsten 2003 startet hun arbeidet med avhandlingen.

– Sørlandet er et sted hvor alt skal være greit og harmonisk, og vi skal dekke over konflikter. Jeg er vokst opp med dette. Da krisen kom snakket vi om hva som var problemet. Det var skummelt og ubehagelig, men hele koret fikk etter hvert et annet forhold til spenning og konflikter. Doktorgradsarbeidet skapte anledning til å ta opp spenninger i koret. Dermed har det gitt en positiv effekt for samhørigheten i koret. Forskjellige meninger er fruktbart og bidrar til at koret utvikler seg, sier Balsnes.

tilgjengelighet, kjennskap, motivasjon og utholdenhet som viktige faktorer. – Det er sjelden man får anledning til å følge et felt i over tre år, sier hun og legger til: – Det er viktig å kunne veksle mellom fugle- og froskeperspektiv. For å opprettholde en kritisk distanse er det viktig å diskutere med forskerkolleger, få innspill utenfra og ikke minst se på feltet gjennom teoretiske briller. Det å bruke flere metoder gjør også at man kan undersøke fenomenet fra ulike synsvinkler.

– Du skriver i avhandlingen at ”det å forske blant sine egne er kontroversielt”. Hvorfor det? – Metodelitteraturen anbefaler i stor grad å unngå dette. Jeg har vært på konferanser og lagt frem det jeg har forsket på og sagt til deltakerne at ”jeg vet at min forskerrolle er kontroversiell, men det er ikke det jeg trenger tilbakemeldinger på”. Men jeg blir uansett alltid konfrontert med det. Det som er bra er at jeg da får bygget opp et forsvar. Jeg har drøftet det inngående i avhandlingen. Det er utfordrende, men enhver forskerrolle er utfordrende. Det er også fordeler knyttet til å forske blant sine egne. Disse er lite vektlagt i litteraturen, sier Balsnes, og nevner

Selv brukte jeg intervju, deltakende observasjon og dokumentanalyse. Balsnes er opptatt av kor i et helse- og livskvalitetsperspektiv. – Kormedlemmene blir opplagte, lærer å bruke stemmen, utvikler samhørighet og nyter en aktiv fritid sammen med andre. Visjonen min er ”kor på blå resept”. Leger henviser til idrettsklubber, og ulike treningsformer, men ikke til kor. I vårt samfunn der ensomhet og andre psykiske lidelser er et stort problem, kan deltakelse i et kor gi hjelp og få ned sykefraværet. Koret er et ressurs- og omsorgssenter. Det er ”en utvidet familie”, som en kalte det i min avhandling, sier Balsnes. TEFT  9


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • musikk

xxx • xxx

Kor på blå resept Korsang kan bidra til høyere livskvalitet. Et kor kan fungere som et ressurs- og omsorgssenter, sier dirigent, korsanger og musikk­ forsker Anne Haugland Balsnes. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

SAMVÆR: Det er ikke bare fordi de vil synge at folk deltar i kor. 8  TEFT

Mer enn 200 000 nordmenn synger i kor. Balsnes har gått grundig til verks og disputert for doktorgraden med avhandlingen ”Å lære i kor – Belcanto som praksisfellesskap”. Der analyserer hun en amatørkorpraksis med empiri fra Søgne. Selv synger sørlendingen i Kristiansand solistensemble og er dirigent for Kristiansand kammer- og operakor og avhandlingens kor Belcanto. – Et av hovedfunnene mine er at balansen mellom det musikalske og det sosiale er veldig viktig i et kor, men det er forskjellig hvor på skalaen ulike kor er. I Belcanto er fordelingen cirka 50/50. Koret fungerer dårlig hvis det er ubalanse, sier Balsnes. Belcanto har ca 40 medlemmer, er tilknyttet den lokale statskirkemenigheten og er åpent for alle over 23 år. I avhandlingen forteller Balsnes historier om medlemmer som har fått et nytt liv gjennom å være med i koret. – Ikke alle kormedlemmene har en så eks­ trem livsfortelling, men få nevner kun det rent musikalske som hovedutbyttet ved kordeltakelse. Fokus er på å lære å samarbeide, tolerere andre mennesker og bli tryggere på seg selv. De er ikke der for å lære å synge, men for å være sammen og synge. Koret er et fristed, det handler om mestring og om et fast holdepunkt i livet, sier Balsnes. Hun kom selv til Belcanto våren 2003. Da med hovedfag i korledelse fra Norges musikk­ høgskole i bagasjen. Koret hadde holdt på siden 1985. – I starten gikk jeg for fort frem og slo hardt ned på småprat. Da ble det krise. Jeg var ikke sensitiv på kormedlemmenes motivasjon for å være i koret. Derfor måtte jeg sette ned tempoet, gi rom for humor og gode kommentarer, og jobbe med et variert repertoar, sier Balsnes. Høsten 2003 startet hun arbeidet med avhandlingen.

– Sørlandet er et sted hvor alt skal være greit og harmonisk, og vi skal dekke over konflikter. Jeg er vokst opp med dette. Da krisen kom snakket vi om hva som var problemet. Det var skummelt og ubehagelig, men hele koret fikk etter hvert et annet forhold til spenning og konflikter. Doktorgradsarbeidet skapte anledning til å ta opp spenninger i koret. Dermed har det gitt en positiv effekt for samhørigheten i koret. Forskjellige meninger er fruktbart og bidrar til at koret utvikler seg, sier Balsnes.

tilgjengelighet, kjennskap, motivasjon og utholdenhet som viktige faktorer. – Det er sjelden man får anledning til å følge et felt i over tre år, sier hun og legger til: – Det er viktig å kunne veksle mellom fugle- og froskeperspektiv. For å opprettholde en kritisk distanse er det viktig å diskutere med forskerkolleger, få innspill utenfra og ikke minst se på feltet gjennom teoretiske briller. Det å bruke flere metoder gjør også at man kan undersøke fenomenet fra ulike synsvinkler.

– Du skriver i avhandlingen at ”det å forske blant sine egne er kontroversielt”. Hvorfor det? – Metodelitteraturen anbefaler i stor grad å unngå dette. Jeg har vært på konferanser og lagt frem det jeg har forsket på og sagt til deltakerne at ”jeg vet at min forskerrolle er kontroversiell, men det er ikke det jeg trenger tilbakemeldinger på”. Men jeg blir uansett alltid konfrontert med det. Det som er bra er at jeg da får bygget opp et forsvar. Jeg har drøftet det inngående i avhandlingen. Det er utfordrende, men enhver forskerrolle er utfordrende. Det er også fordeler knyttet til å forske blant sine egne. Disse er lite vektlagt i litteraturen, sier Balsnes, og nevner

Selv brukte jeg intervju, deltakende observasjon og dokumentanalyse. Balsnes er opptatt av kor i et helse- og livskvalitetsperspektiv. – Kormedlemmene blir opplagte, lærer å bruke stemmen, utvikler samhørighet og nyter en aktiv fritid sammen med andre. Visjonen min er ”kor på blå resept”. Leger henviser til idrettsklubber, og ulike treningsformer, men ikke til kor. I vårt samfunn der ensomhet og andre psykiske lidelser er et stort problem, kan deltakelse i et kor gi hjelp og få ned sykefraværet. Koret er et ressurs- og omsorgssenter. Det er ”en utvidet familie”, som en kalte det i min avhandling, sier Balsnes. TEFT  9


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • i n t e r vj u

f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • i n t e r vj u

– Kan ikke gjøre alt Det er ikke bare kortsiktige behov i agderregionen som skal styre universitetets samarbeid med eksterne aktører. Den akademiske institusjonen må tenke lengre enn det. Av Line Torvik

– Universitetet må også være i forsknings­ front. Det som selger om 10-15 år må det legges grunnlag for i dag. Dette gjelder for eksempel satsingen på mye innenfor teknologi. Foto: Colourbox

Det mener tidligere forskningsdirektør Alf Holmelid. I fjor høst ble han en av stortingsrepresentantene til SV, og medlem av næringskomiteen. I boka ”Å forske blant sine egne. Universitet og region – nærhet og uav­ hengighet” bidro han med kapitlet ”Utfordrin­ gar i regionalt samarbeid”. – Å leve opp til sprikende forventninger fra eksterne aktører er nær en umulighet. Enkeltbedrifter vil ha forskjellige behov for kompetanse, og det er ikke noe universitet som kan dekke alles behov. Et universitet må fokusere på generisk kunnskap som kan brukes av mange. Det er viktig at universitetet tør å ha sine egne oppfatninger som basis for en dialog med ulike aktører, sier Holmelid og legger til: – Universitetet må også være i forskningsfront. Det som selger om 10-15 år må det legges grunnlag for i dag. Dette gjelder for eksempel satsingen på mye innenfor teknologi. Det ligger derfor to spenninger i regionalt samarbeid for

Foto: Shutterstock

universitetet: en må være tøff til å prioritere fordi en ikke kan gjøre alt, og samtidig må institusjonen tenke langsiktig og fremtidsrettet. Det er slike spenninger som skaper dynamikk. Han viser til NODE-klyngen og Eyde-nettverket som gode eksempler for hvordan samarbeid kan gjøres. NODE, Norwegian Offshore & Drilling Engineering, består av 47 bedrifter, og Eyde-nettverket av 10 bedrifter. – Ved å diskutere med slike nettverk i stedet for hver enkelt bedrift, blir det lettere å komme fram til felles satsinger og skape sterke fagmiljøer. Det samme gjelder for Praxis-sør, som er et samarbeid innen barnevern og sosialt arbeid. Gjennom denne formen for dialog kan universitetet bli gode på noen områder som er viktige for regionen, framfor å bli halvgod på alle områder som noen ønsker, sier Holmelid. Han jobbet i Elkem forskning som forsker, seniorforsker og avdelingsleder fra 1976 og frem til han ble ansatt ved HiA i 1997. Frem til

Foto: UiA

2002 var han førsteamanuensis, instituttleder og dekan ved Fakultet for teknologi. Deretter var han forskningsdirektør frem til stortingsplassen ble hans i fjor. Han understreker at publiseringsraten må økes ved UiA. – Hvis ikke gjør vi regionen og universitetet en bjørnetjeneste. En del forskere er redd for at mye tid brukt på å løse praktiske utfordringer for eksterne aktører, går på bekostning av tid til å publisere forskning. Men samtidig viser forskning på forskning at de som er mye ute hos eksterne aktører, også kan være de som publiserer mest. Dermed kan slikt samarbeid både gi bedre synergier og bedre akademisk omdømme, sier Holmelid. – Hva kan du som medlem av Stortingets næringskomité bidra med? – En av de tingene vi jobber med er teknologi og miljøteknologi. Her har det blitt gjort mye forskning og vi har også fått flere forsknings-

Alf Holmelid

senter for miljøvennlig energi. Men vi har ikke fått så mye vi som vi ønsket ut av industriell spin off. Vi må få opp finansieringen så det går an å lage pilotanlegg og drive risikofylt ut­testing. Det krever ekstra kapital. Både industrien og det offentlige må bruke mer midler til å realisere det som kommer fra forskningsinstitusjonene, sier SV-politikeren. – Hver gang næringslivet besøker politikere sier de at vi må satse mer på forskning. Jeg viser frem statistikk om at den norske regjeringen er nesten på OECD-nivå når det gjelder forskningsbevilgninger, mens norsk industri ligger på halvparten av OECD-nivå når det gjelder industriens egne investeringer i forsk­ ning, sier Holmelid.

Foto :

Stig

Mar

lon

Wes to

n /S

10  TEFT

TEFT  11

V


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • i n t e r vj u

f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • i n t e r vj u

– Kan ikke gjøre alt Det er ikke bare kortsiktige behov i agderregionen som skal styre universitetets samarbeid med eksterne aktører. Den akademiske institusjonen må tenke lengre enn det. Av Line Torvik

– Universitetet må også være i forsknings­ front. Det som selger om 10-15 år må det legges grunnlag for i dag. Dette gjelder for eksempel satsingen på mye innenfor teknologi. Foto: Colourbox

Det mener tidligere forskningsdirektør Alf Holmelid. I fjor høst ble han en av stortingsrepresentantene til SV, og medlem av næringskomiteen. I boka ”Å forske blant sine egne. Universitet og region – nærhet og uav­ hengighet” bidro han med kapitlet ”Utfordrin­ gar i regionalt samarbeid”. – Å leve opp til sprikende forventninger fra eksterne aktører er nær en umulighet. Enkeltbedrifter vil ha forskjellige behov for kompetanse, og det er ikke noe universitet som kan dekke alles behov. Et universitet må fokusere på generisk kunnskap som kan brukes av mange. Det er viktig at universitetet tør å ha sine egne oppfatninger som basis for en dialog med ulike aktører, sier Holmelid og legger til: – Universitetet må også være i forskningsfront. Det som selger om 10-15 år må det legges grunnlag for i dag. Dette gjelder for eksempel satsingen på mye innenfor teknologi. Det ligger derfor to spenninger i regionalt samarbeid for

Foto: Shutterstock

universitetet: en må være tøff til å prioritere fordi en ikke kan gjøre alt, og samtidig må institusjonen tenke langsiktig og fremtidsrettet. Det er slike spenninger som skaper dynamikk. Han viser til NODE-klyngen og Eyde-nettverket som gode eksempler for hvordan samarbeid kan gjøres. NODE, Norwegian Offshore & Drilling Engineering, består av 47 bedrifter, og Eyde-nettverket av 10 bedrifter. – Ved å diskutere med slike nettverk i stedet for hver enkelt bedrift, blir det lettere å komme fram til felles satsinger og skape sterke fagmiljøer. Det samme gjelder for Praxis-sør, som er et samarbeid innen barnevern og sosialt arbeid. Gjennom denne formen for dialog kan universitetet bli gode på noen områder som er viktige for regionen, framfor å bli halvgod på alle områder som noen ønsker, sier Holmelid. Han jobbet i Elkem forskning som forsker, seniorforsker og avdelingsleder fra 1976 og frem til han ble ansatt ved HiA i 1997. Frem til

Foto: UiA

2002 var han førsteamanuensis, instituttleder og dekan ved Fakultet for teknologi. Deretter var han forskningsdirektør frem til stortingsplassen ble hans i fjor. Han understreker at publiseringsraten må økes ved UiA. – Hvis ikke gjør vi regionen og universitetet en bjørnetjeneste. En del forskere er redd for at mye tid brukt på å løse praktiske utfordringer for eksterne aktører, går på bekostning av tid til å publisere forskning. Men samtidig viser forskning på forskning at de som er mye ute hos eksterne aktører, også kan være de som publiserer mest. Dermed kan slikt samarbeid både gi bedre synergier og bedre akademisk omdømme, sier Holmelid. – Hva kan du som medlem av Stortingets næringskomité bidra med? – En av de tingene vi jobber med er teknologi og miljøteknologi. Her har det blitt gjort mye forskning og vi har også fått flere forsknings-

Alf Holmelid

senter for miljøvennlig energi. Men vi har ikke fått så mye vi som vi ønsket ut av industriell spin off. Vi må få opp finansieringen så det går an å lage pilotanlegg og drive risikofylt ut­testing. Det krever ekstra kapital. Både industrien og det offentlige må bruke mer midler til å realisere det som kommer fra forskningsinstitusjonene, sier SV-politikeren. – Hver gang næringslivet besøker politikere sier de at vi må satse mer på forskning. Jeg viser frem statistikk om at den norske regjeringen er nesten på OECD-nivå når det gjelder forskningsbevilgninger, mens norsk industri ligger på halvparten av OECD-nivå når det gjelder industriens egne investeringer i forsk­ ning, sier Holmelid.

Foto :

Stig

Mar

lon

Wes to

n /S

10  TEFT

TEFT  11

V


for s k e bl a n t s in e e ign e • helse

forske på sine eigne • helse

Familien som ressurs Førsteamanuensis Bjørg Dale er overraska over kor mykje familien stiller opp for gamle som også får omsorgshjelp frå kommunen. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

TEFT  13


for s k e bl a n t s in e e ign e • helse

forske på sine eigne • helse

Familien som ressurs Førsteamanuensis Bjørg Dale er overraska over kor mykje familien stiller opp for gamle som også får omsorgshjelp frå kommunen. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

TEFT  13


forske blant sine eigne • helse

forske blant sine eigne • helse

– Solidariteten innanfor familien er sterk. Det er gledeleg at familien stiller så opp for sine eldre. Det vil vi bli heilt avhengige av framover når talet på eldre aukar og fleire lever lenger. Bjørg Dale ELDRE: Familien stør opp og gjer andre ting enn det hjelpe­ arbeidarane frå kommunen gjer. Familien gir heller praktisk hjelp, mens heimesjukepleia syter for det meste for personleg pleie. Foto: Colourbox

Dale starta sitt forskingsarbeid med ein hypotese om at di meir hjelp ein eldre brukar fekk frå det offentlege, di meir ville familien trekke seg ut og omvendt. Slik var det ikkje. – Funna viser at det var omvendt av det eg trudde det skulle vere. Forskinga viser at brukarane både fekk hjelp frå kommune og familien, og at dei utfylte kvarandre. Dei med det største behovet for heimesjukepleie var også dei med den største potten av hjelp totalt, seier Dale. Dale er knytt til Fakultet for helse- og idrettsfag, og disputerte for doktorgraden med avhandlinga ”Compensatory care. Cross-­ sectional studies among older home-living care-dependent individuals in southern Norway”. Ho forskar på korleis den offentlege og den familiebaserte omsorga for eldre verkar saman til det beste for heimebuande omsorgs­ trengande på Sørlandet. 375 spørsmål blei stilte til 242 heimesjukepleiebrukarar. Utvalet (brukarane) budde i to innlandskommunar og fem kystkommunar, og var mellom 75 og 98 år. Middeltalet var 84,6 år. – Til å vere eit utval der alle mottok heime­

14  TEFT

sjukepleie, var dei overraskande spreke. Både den fysiske, psykiske og sosiale funksjonsevna var god, seier Dale. Familien stør opp og gjer andre ting enn det hjelpearbeidarane frå kommunen gjer, fortel Dale. – Eg blei overraska over at døtrer var så lite delaktige i vask og stell av foreldra sine. Det var mest heilt fråverande. Familien gir heller praktisk hjelp som å handle, stelle i hagen eller å skuffe snø. Dei gir også psykisk og sosial støtte. Heimesjukepleia syter for det meste for personleg pleie. Det er ei god fordeling, seier Dale. – Du meiner at familien i framtida blir viktigare enn nokon gong. Korleis grunngir du det? – Solidariteten innanfor familien er sterk. Det er gledeleg at familien stiller så opp for sine eldre. Det vil vi bli heilt avhengige av framover når talet på eldre aukar og fleire lever lenger. Vi vil derfor få fleire gamle med stort omsorgsbehov, og mange av dei kjem til å bu heime. Eg er spent på korleis desse utfordringane vert løyste, for det er ikkje stort nok tilfang av nye

hender i omsorgsyrka. Vi har ikkje så store ungdomskull. Derfor må vi ta vare på familien som ressurs, seier Dale. Og her har ho eit klart krav til dei som jobbar i heimesjukepleia. – Dei må jobbe i nært samarbeid med familiane, kartleggje omsorgsbehov og planleggje tilbodet saman med dei og den som treng hjelp. I spørsmåla til sjukepleiarane kjem det fram at mange svarte at dei ikkje visste om brukarane fekk hjelp av familien sin, eller kor mykje hjelp dei eventuelt fekk. Det er hjelpearbeidarane som er ansvarlege for den hjelpa som vert gitt. Dei bør derfor ha jamlege møte med familien slik at dei får oversikta over den totale situasjonen og ressursane som vert lagde inn. Eg vart forskrekka over at så få av sjukepleiarane var sikre på om familien stilte opp, seier Dale. Ho var heller ikkje klar over at det sosiale nettverket til dei eldre var så godt. – Eg blei overraska over at brukarane hadde så stort og robust nettverk av vener, naboar og fellesskap gjennom å vere med i organisasjonar. Mange gjekk jamleg i kyrkjelyden.

Kontaktfrekvensen var hyppig. Det er viktig å ta vare på dei ressursane også, seier Dale. Dale er sjølv utdanna sjukepleiar, har jobba i heimesjukepleia, og ho forskar her innanfor si eiga yrkesgruppe. – Det å ha god kjennskap til feltet og vite kor skoen klemmer gjer at eg enklare kan finne årsakssamanhengar som ligg gøymde i datamaterialet. Eg har ei reflektert haldning til feltet eg forskar i. Reint forskingsetisk er det likevel viktig at ein ikkje er altfor nær, men har gangsyn. Eg er opplesen på situasjonen i dag, og samanliknar resultata mine med anna skandinavisk og internasjonal forsking, seier Dale. Dale deltek no i eit forskingsprosjekt der 6000 spørjeskjema vert sende ut til personar over 65 år i Sør-Noreg. Halvparten bur i by, medan den andre halvparten bur i innlandskommunar. Prosjektet er tildelt åtte millionar kroner frå Noregs forskingsråd og vert drive frå Senter for omsorgsforsking-sør ved UiA. – Dette er ei undersøking om eigenomsorg og helse blant heimebuande eldre busette i Sør-Noreg. Det er viktig at forskaren møter dei eldre der dei lever. Vi veit for lite om korleis

eldre har det. Vi skal mellom anna forske på moglege forklaringar på at nokre opplever at dei har god helse. Vi følgjer opp alle spørje­ skjema med kvalitative studiar, seier Dale.

TEFT  15


forske blant sine eigne • helse

forske blant sine eigne • helse

– Solidariteten innanfor familien er sterk. Det er gledeleg at familien stiller så opp for sine eldre. Det vil vi bli heilt avhengige av framover når talet på eldre aukar og fleire lever lenger. Bjørg Dale ELDRE: Familien stør opp og gjer andre ting enn det hjelpe­ arbeidarane frå kommunen gjer. Familien gir heller praktisk hjelp, mens heimesjukepleia syter for det meste for personleg pleie. Foto: Colourbox

Dale starta sitt forskingsarbeid med ein hypotese om at di meir hjelp ein eldre brukar fekk frå det offentlege, di meir ville familien trekke seg ut og omvendt. Slik var det ikkje. – Funna viser at det var omvendt av det eg trudde det skulle vere. Forskinga viser at brukarane både fekk hjelp frå kommune og familien, og at dei utfylte kvarandre. Dei med det største behovet for heimesjukepleie var også dei med den største potten av hjelp totalt, seier Dale. Dale er knytt til Fakultet for helse- og idrettsfag, og disputerte for doktorgraden med avhandlinga ”Compensatory care. Cross-­ sectional studies among older home-living care-dependent individuals in southern Norway”. Ho forskar på korleis den offentlege og den familiebaserte omsorga for eldre verkar saman til det beste for heimebuande omsorgs­ trengande på Sørlandet. 375 spørsmål blei stilte til 242 heimesjukepleiebrukarar. Utvalet (brukarane) budde i to innlandskommunar og fem kystkommunar, og var mellom 75 og 98 år. Middeltalet var 84,6 år. – Til å vere eit utval der alle mottok heime­

14  TEFT

sjukepleie, var dei overraskande spreke. Både den fysiske, psykiske og sosiale funksjonsevna var god, seier Dale. Familien stør opp og gjer andre ting enn det hjelpearbeidarane frå kommunen gjer, fortel Dale. – Eg blei overraska over at døtrer var så lite delaktige i vask og stell av foreldra sine. Det var mest heilt fråverande. Familien gir heller praktisk hjelp som å handle, stelle i hagen eller å skuffe snø. Dei gir også psykisk og sosial støtte. Heimesjukepleia syter for det meste for personleg pleie. Det er ei god fordeling, seier Dale. – Du meiner at familien i framtida blir viktigare enn nokon gong. Korleis grunngir du det? – Solidariteten innanfor familien er sterk. Det er gledeleg at familien stiller så opp for sine eldre. Det vil vi bli heilt avhengige av framover når talet på eldre aukar og fleire lever lenger. Vi vil derfor få fleire gamle med stort omsorgsbehov, og mange av dei kjem til å bu heime. Eg er spent på korleis desse utfordringane vert løyste, for det er ikkje stort nok tilfang av nye

hender i omsorgsyrka. Vi har ikkje så store ungdomskull. Derfor må vi ta vare på familien som ressurs, seier Dale. Og her har ho eit klart krav til dei som jobbar i heimesjukepleia. – Dei må jobbe i nært samarbeid med familiane, kartleggje omsorgsbehov og planleggje tilbodet saman med dei og den som treng hjelp. I spørsmåla til sjukepleiarane kjem det fram at mange svarte at dei ikkje visste om brukarane fekk hjelp av familien sin, eller kor mykje hjelp dei eventuelt fekk. Det er hjelpearbeidarane som er ansvarlege for den hjelpa som vert gitt. Dei bør derfor ha jamlege møte med familien slik at dei får oversikta over den totale situasjonen og ressursane som vert lagde inn. Eg vart forskrekka over at så få av sjukepleiarane var sikre på om familien stilte opp, seier Dale. Ho var heller ikkje klar over at det sosiale nettverket til dei eldre var så godt. – Eg blei overraska over at brukarane hadde så stort og robust nettverk av vener, naboar og fellesskap gjennom å vere med i organisasjonar. Mange gjekk jamleg i kyrkjelyden.

Kontaktfrekvensen var hyppig. Det er viktig å ta vare på dei ressursane også, seier Dale. Dale er sjølv utdanna sjukepleiar, har jobba i heimesjukepleia, og ho forskar her innanfor si eiga yrkesgruppe. – Det å ha god kjennskap til feltet og vite kor skoen klemmer gjer at eg enklare kan finne årsakssamanhengar som ligg gøymde i datamaterialet. Eg har ei reflektert haldning til feltet eg forskar i. Reint forskingsetisk er det likevel viktig at ein ikkje er altfor nær, men har gangsyn. Eg er opplesen på situasjonen i dag, og samanliknar resultata mine med anna skandinavisk og internasjonal forsking, seier Dale. Dale deltek no i eit forskingsprosjekt der 6000 spørjeskjema vert sende ut til personar over 65 år i Sør-Noreg. Halvparten bur i by, medan den andre halvparten bur i innlandskommunar. Prosjektet er tildelt åtte millionar kroner frå Noregs forskingsråd og vert drive frå Senter for omsorgsforsking-sør ved UiA. – Dette er ei undersøking om eigenomsorg og helse blant heimebuande eldre busette i Sør-Noreg. Det er viktig at forskaren møter dei eldre der dei lever. Vi veit for lite om korleis

eldre har det. Vi skal mellom anna forske på moglege forklaringar på at nokre opplever at dei har god helse. Vi følgjer opp alle spørje­ skjema med kvalitative studiar, seier Dale.

TEFT  15


forske blant sine eigne • undervisning

Egen praksis avgjør undervisningsmetodene Matematikklærere viser til egne lærererfaringer når de skal begrunne sine undervisningsmetoder. Lærerutdanningen er det ingen som nevner. Av Kjell Erik Saure og Sidsel Jørgensen (foto)

”Matematikklærerens kompetanse. En studie av hva lærerne på videregående trinn vekt­ legger i sin matematikkundervisning”. Dette er tittelen på Per Sigurd Hundelands doktoravhandling i matematikkdidaktikk, som han forsvarte under disputasen ved UiA den 5. mars i år. – Da gir jo første spørsmål seg selv: hva er det lærerne på videregående trinn vektlegger i sin matematikkundervisning? Det er selvsagt et dristig spørsmål å stille til en som allerede har brukt 277 sider på å besvare det, men Hundeland er vennligheten selv, og begynner med å liste opp tre hovedfunn: – For det første refererer lærerne mer til sine egne erfaringer som lærer enn til hva de lærte i sin lærerutdanning. Jeg stiller ulike spørsmål omkring hvordan de begrunner sin undervisning, og lærerutdanningen nevnes ikke av noen, forklarer han, og fortsetter: – For det andre refereres det veldig mye til rammevilkårene. Og rammevilkårene definerer han slik: eksamen (som er viktigere enn læreplanene), 16  TEFT

evalueringssystemet (det at lærerne hele tiden må dokumentere karakterene de setter, får klare konsekvenser for metodene de kan bruke), pensum (svært spesifisert pensum binder opp lærerne), og tida, rett og slett den tida de har til rådighet. – Og et tredje hovedfunn er at lærerne inntar en veldig aktiv rolle i klasserommet. De styrer aktivitetene veldig, de har mye gjennomgang på tavla, de bestemmer hvilke oppgaver som skal gjøres, når de skal gjøres, lærerne er rundt og kontrollerer hva som foregår. Matematikkundervisningen er i det hele tatt veldig lærerstyrt. – Dette minner jo sterkt om slik jeg opplevde mine lærere på 70-tallet. Har matematikkundervisningen stått stille de siste 30 åra? – Nei, den har ikke stått stille, likevel skjønner jeg at du kjenner deg igjen. Jeg har mye dokumentasjon på at lærerne har vilje til å gjøre nye ting, utvikle nye metoder, men dette blir små episoder. Hvis vil skal gjøre endringer som virkelig skal prege undervisningen, må vi endre på rammevilkårene for undervisningen.

– Hvilke endringer må til? – Jeg tror vi må vurdere eksamensordningen på nytt. Vi bør vurdere i hvilken grad det er hensiktsmessig å ha en eksamen som er sentralstyrt, og som dermed binder opp både innholdet i undervisningen og undervisningsmetodene i sterk grad. – Men ligger det ikke en trygghet i dette både for lærere, elever og foreldre, ved at vi vet at vi får det samme som de andre får, og blir målt etter de samme kriteriene? – Nei. Det er det som har vært begrunnelsen, men det viser seg jo i praksis at ting er forskjellig uansett. Uansett kan vi bruke andre verktøy for å sikre dette. Nasjonale prøver er ett stikkord, og det fins flere andre. – Hva med lærerutdanningen, da? Så vidt jeg skjønner har ikke lærerne mye igjen for den. – Jeg antyder overhodet ikke at utdanningen ikke er viktig, mitt poeng er at det er ikke den de vektlegger når de forklarer hvorfor de underviser som de gjør. Min konklusjon er at når lærerne har vært i skolen i noen år, drar TEFT  17


forske blant sine eigne • undervisning

Egen praksis avgjør undervisningsmetodene Matematikklærere viser til egne lærererfaringer når de skal begrunne sine undervisningsmetoder. Lærerutdanningen er det ingen som nevner. Av Kjell Erik Saure og Sidsel Jørgensen (foto)

”Matematikklærerens kompetanse. En studie av hva lærerne på videregående trinn vekt­ legger i sin matematikkundervisning”. Dette er tittelen på Per Sigurd Hundelands doktoravhandling i matematikkdidaktikk, som han forsvarte under disputasen ved UiA den 5. mars i år. – Da gir jo første spørsmål seg selv: hva er det lærerne på videregående trinn vektlegger i sin matematikkundervisning? Det er selvsagt et dristig spørsmål å stille til en som allerede har brukt 277 sider på å besvare det, men Hundeland er vennligheten selv, og begynner med å liste opp tre hovedfunn: – For det første refererer lærerne mer til sine egne erfaringer som lærer enn til hva de lærte i sin lærerutdanning. Jeg stiller ulike spørsmål omkring hvordan de begrunner sin undervisning, og lærerutdanningen nevnes ikke av noen, forklarer han, og fortsetter: – For det andre refereres det veldig mye til rammevilkårene. Og rammevilkårene definerer han slik: eksamen (som er viktigere enn læreplanene), 16  TEFT

evalueringssystemet (det at lærerne hele tiden må dokumentere karakterene de setter, får klare konsekvenser for metodene de kan bruke), pensum (svært spesifisert pensum binder opp lærerne), og tida, rett og slett den tida de har til rådighet. – Og et tredje hovedfunn er at lærerne inntar en veldig aktiv rolle i klasserommet. De styrer aktivitetene veldig, de har mye gjennomgang på tavla, de bestemmer hvilke oppgaver som skal gjøres, når de skal gjøres, lærerne er rundt og kontrollerer hva som foregår. Matematikkundervisningen er i det hele tatt veldig lærerstyrt. – Dette minner jo sterkt om slik jeg opplevde mine lærere på 70-tallet. Har matematikkundervisningen stått stille de siste 30 åra? – Nei, den har ikke stått stille, likevel skjønner jeg at du kjenner deg igjen. Jeg har mye dokumentasjon på at lærerne har vilje til å gjøre nye ting, utvikle nye metoder, men dette blir små episoder. Hvis vil skal gjøre endringer som virkelig skal prege undervisningen, må vi endre på rammevilkårene for undervisningen.

– Hvilke endringer må til? – Jeg tror vi må vurdere eksamensordningen på nytt. Vi bør vurdere i hvilken grad det er hensiktsmessig å ha en eksamen som er sentralstyrt, og som dermed binder opp både innholdet i undervisningen og undervisningsmetodene i sterk grad. – Men ligger det ikke en trygghet i dette både for lærere, elever og foreldre, ved at vi vet at vi får det samme som de andre får, og blir målt etter de samme kriteriene? – Nei. Det er det som har vært begrunnelsen, men det viser seg jo i praksis at ting er forskjellig uansett. Uansett kan vi bruke andre verktøy for å sikre dette. Nasjonale prøver er ett stikkord, og det fins flere andre. – Hva med lærerutdanningen, da? Så vidt jeg skjønner har ikke lærerne mye igjen for den. – Jeg antyder overhodet ikke at utdanningen ikke er viktig, mitt poeng er at det er ikke den de vektlegger når de forklarer hvorfor de underviser som de gjør. Min konklusjon er at når lærerne har vært i skolen i noen år, drar TEFT  17


xxx • xxx

forske blant sine eigne • undervisning ENDRING: Matematikklærere føler ofte at de er tvunget inn i et spor de ikke er tilfreds med, mener Per Sigurd Hundeland.

de med seg erfaringer som de legger mye mer vekt på enn hva de lærte på skolen i ”gamle dager”. Dette er viktig å ta hensyn til når man skal velge strategi for videreutdanning av lærere. – Hvordan? – Blant annet ved å slutte å tro at et todagers kurs er god videreutdanning. Jeg tror ikke det virker. Lærerne jeg samarbeidet med i dette arbeidet var med i et prosjekt over tre år. Hvis vi skal få lærerne ut av den vanlige tralten, og ønsker å gi dem et etterutdanningstilbud som fungerer, må vi gi dem langsiktige prosjekter. – Det er først og fremst etterutdanningen – ikke utdanningen – som må endres? – Begge deler. Men når det gjelder lærer­ utdanningen, er det i ferd med å skje ting. Her er vi i gang med å utvikle en mentorordning for nyutdannede som kommer ut i skolen. Hver av dem blir knyttet til en erfaren lærer ved skolen, en mentor, som kan veilede dem og gjøre dem bedre i stand til å gjøre jobben. Når jeg påviser at veldig mye av den kompetansen lærerne bruker ikke ble lært i lærerutdanningen, men 18  TEFT

underveis i lærerarbeidet, må vi tro at den nyutdannede læreren også vil ha nytte av den kompetansen som er erfaringsbasert. Derfor er dette bra. Per Sigurd Hundeland har selv vært matematikklærer i videregående skole. Han er utdannet matematikk- og naturfaglærer fra Høgskolen i Telemark (1990) og var med i første kull som gjennomførte hovedfagsstudiet i matematikkdidaktikk ved daværende Høgskolen i Agder i 1996. Han har arbeidet ved Universitetet i Agder sammenhengende fra 2001, og er for tiden tilknyttet forskningsprosjektet ”Teaching Better Mathematics” (TBM). – Jeg har hele tiden vært opptatt av problemstillingene knyttet til hvordan lærere begrunner sin undervisning, hvilke argumenter de bruker for å avgjøre hvilke metoder de bruker. Er det fordi det mener det er den beste metoden å undervise på, eller ville de helst gjort det på en annen måte, men opplever at undervisningssystemet tvinger dem? – Og det siste er tilfellet? – I alle fall er det mitt inntrykk at lærerne

ofte føler at de er tvunget inn i et spor de ikke helt er tilfreds med. De føler at de ikke får differensiert undervisningen godt nok i forhold til sterke og svake elever. Lærerne viser stor vilje til å utvikle undervisningen, finne nye måter å undervise på, men der møter de veggen på grunn av mangel på tid, både til å utvikle seg selv, og tid i undervisningssituasjonen fordi de må gjennom et bestemt pensum. Rekker de ikke det før eksamen, sitter de med ansvaret. – Men dette høres da ut som noe alle lærere, uansett fag, vil skrive under på? – Ja, men det blir mye tydeligere i matematikk. Her skaper du så lett tapere. Realfagene er jo kjennetegnet ved at du bygger kunnskapen trinn for trinn, du må ha fått med deg ett trinn for å ha forutsetninger for å kunne forstå det neste. Faller du av lasset, kommer du ikke videre.

TEFT  19


xxx • xxx

forske blant sine eigne • undervisning ENDRING: Matematikklærere føler ofte at de er tvunget inn i et spor de ikke er tilfreds med, mener Per Sigurd Hundeland.

de med seg erfaringer som de legger mye mer vekt på enn hva de lærte på skolen i ”gamle dager”. Dette er viktig å ta hensyn til når man skal velge strategi for videreutdanning av lærere. – Hvordan? – Blant annet ved å slutte å tro at et todagers kurs er god videreutdanning. Jeg tror ikke det virker. Lærerne jeg samarbeidet med i dette arbeidet var med i et prosjekt over tre år. Hvis vi skal få lærerne ut av den vanlige tralten, og ønsker å gi dem et etterutdanningstilbud som fungerer, må vi gi dem langsiktige prosjekter. – Det er først og fremst etterutdanningen – ikke utdanningen – som må endres? – Begge deler. Men når det gjelder lærer­ utdanningen, er det i ferd med å skje ting. Her er vi i gang med å utvikle en mentorordning for nyutdannede som kommer ut i skolen. Hver av dem blir knyttet til en erfaren lærer ved skolen, en mentor, som kan veilede dem og gjøre dem bedre i stand til å gjøre jobben. Når jeg påviser at veldig mye av den kompetansen lærerne bruker ikke ble lært i lærerutdanningen, men 18  TEFT

underveis i lærerarbeidet, må vi tro at den nyutdannede læreren også vil ha nytte av den kompetansen som er erfaringsbasert. Derfor er dette bra. Per Sigurd Hundeland har selv vært matematikklærer i videregående skole. Han er utdannet matematikk- og naturfaglærer fra Høgskolen i Telemark (1990) og var med i første kull som gjennomførte hovedfagsstudiet i matematikkdidaktikk ved daværende Høgskolen i Agder i 1996. Han har arbeidet ved Universitetet i Agder sammenhengende fra 2001, og er for tiden tilknyttet forskningsprosjektet ”Teaching Better Mathematics” (TBM). – Jeg har hele tiden vært opptatt av problemstillingene knyttet til hvordan lærere begrunner sin undervisning, hvilke argumenter de bruker for å avgjøre hvilke metoder de bruker. Er det fordi det mener det er den beste metoden å undervise på, eller ville de helst gjort det på en annen måte, men opplever at undervisningssystemet tvinger dem? – Og det siste er tilfellet? – I alle fall er det mitt inntrykk at lærerne

ofte føler at de er tvunget inn i et spor de ikke helt er tilfreds med. De føler at de ikke får differensiert undervisningen godt nok i forhold til sterke og svake elever. Lærerne viser stor vilje til å utvikle undervisningen, finne nye måter å undervise på, men der møter de veggen på grunn av mangel på tid, både til å utvikle seg selv, og tid i undervisningssituasjonen fordi de må gjennom et bestemt pensum. Rekker de ikke det før eksamen, sitter de med ansvaret. – Men dette høres da ut som noe alle lærere, uansett fag, vil skrive under på? – Ja, men det blir mye tydeligere i matematikk. Her skaper du så lett tapere. Realfagene er jo kjennetegnet ved at du bygger kunnskapen trinn for trinn, du må ha fått med deg ett trinn for å ha forutsetninger for å kunne forstå det neste. Faller du av lasset, kommer du ikke videre.

TEFT  19


portrettet

xxx • xxx

Forsker og formidler Elise Seip Tønnessen er frustrert over at man framhever motsetningene mellom forskning og formidling. Ikke så rart kanskje, det var jo journalist hun skulle bli. Av Kjell Erik Saure og Sidsel Jørgensen (foto)

Hadde man presentert Elise Seip Tønnessen for ti tilfeldige personer på gata, og bedt dem gjette på hennes yrke, ville ingen svart journalist. Sannsynligvis ville seks eller flere svart et akademisk yrke, minst tre ville sikkert svart professor. Dette er totalt uvitenskapelige påstander, selvsagt, men det hadde vært morsomt å prøve. For det er noe med kvinner som har gjort akademisk karriere fra 70-tallet og utover. De ligner ikke mer på hverandre enn andre kvinner på noenlunde samme alder, likevel ser de alle ut som førsteamanuenser og professorer. Det er stilen, selvsagt: de er pen i tøyet uten at det ser ut som om de har anstrengt seg for å være det. Der du kan spotte en mannlig professor på krøllete dressjakke, langt ugredd hår over en dårlig utført slipsknute som skal skjule at skjorta er blitt for trang til å få igjen øverste knappen, er det helt andre ting enn klær som kjennetegner hans kvinnelige kolleger. Men hva? Kanskje utstråler de en naturlig autoritet og faglig selvsikkerhet. Det virker jo rimelig, for sannsynligvis har de kjempet og vunnet mange slag før de har kommet dit de er i dag. De har gått til topps i et system som for ganske få år siden var totalt dominert av menn. Og der det fortsatt er slik at kvinneandelen blir lavere jo høyere oppover i systemet man kommer. Dette blir jo de rene spekulasjoner, knapt egnet til å presentere for en forsker. Så vi lar det være, bare konstaterer at Elise Seip Tønnessen ser ut som en professor. 20  TEFT

– Når bestemte du deg for en akademisk karriere? – Det lå nok i min kulturelle arv. Det lå inne hele tiden, at jeg hadde lyst til å studere og ta hovedfag, men jeg hadde ikke store akademiske ambisjoner. – Når kom de, da? – Vel, på akkurat rett tidspunkt dukket det opp en stilling på Kristiansand lærerhøgskole som virket skreddersydd for meg. Jeg hadde fått tre barn, og frem til da hadde jeg hatt nok med dem, men nå hadde de sluppet ut av mors hender, kan du si. Så da stillingen for en norsk­ lærer med tilleggskompetanse i mediekunnskap dukket opp, hadde jeg gode venner som dyttet på, og sa ”prøv da, vel!”. Dette var i 1987, og vi skal snart tilbake dit. Men før vi kommer dit, har prestefruen tatt hovedfag, vært lærer og journalist, til dels på samme tid. For det var jo journalist hun hadde bestemt seg for å bli, Elise Seip, 8 år, i andre klasse på Abildsø skole, Oslo. – Ja, det var da jeg begynte å skrive, og da ville jeg jo skrive om noe. Aller først bestemte jeg meg for å bli forfatter, men så prøvde jeg meg på en krimhistorie og fant ut at det var fryktelig vanskelig å finne på alt sjøl, så da bestemte jeg meg for å bli journalist. Navnet lyver ikke. Unge frøken Seip vokste opp i solid embetsmannsslekt i hovedstaden. Far hadde nøyaktig samme navn som sin mer berømte fetter: Jens Lauritz Arup Seip. Omgivelsene var imidlertid ikke spesielt prangende. For radikale foreldre var det utelukket å bo på

Elise Seip Tønnessen Professor i nordisk litteratur og mediekunnskap. Dr. philos i mediekunnskap, Universitetet i Oslo 1999. Leder for MULL-prosjektet ved UiA: multimodalitet, leseopplæring og læremidler. Medlem i publiseringsutvalget, Norges forskningsråd og medlem i styret for UiA.

TEFT  21


portrettet

xxx • xxx

Forsker og formidler Elise Seip Tønnessen er frustrert over at man framhever motsetningene mellom forskning og formidling. Ikke så rart kanskje, det var jo journalist hun skulle bli. Av Kjell Erik Saure og Sidsel Jørgensen (foto)

Hadde man presentert Elise Seip Tønnessen for ti tilfeldige personer på gata, og bedt dem gjette på hennes yrke, ville ingen svart journalist. Sannsynligvis ville seks eller flere svart et akademisk yrke, minst tre ville sikkert svart professor. Dette er totalt uvitenskapelige påstander, selvsagt, men det hadde vært morsomt å prøve. For det er noe med kvinner som har gjort akademisk karriere fra 70-tallet og utover. De ligner ikke mer på hverandre enn andre kvinner på noenlunde samme alder, likevel ser de alle ut som førsteamanuenser og professorer. Det er stilen, selvsagt: de er pen i tøyet uten at det ser ut som om de har anstrengt seg for å være det. Der du kan spotte en mannlig professor på krøllete dressjakke, langt ugredd hår over en dårlig utført slipsknute som skal skjule at skjorta er blitt for trang til å få igjen øverste knappen, er det helt andre ting enn klær som kjennetegner hans kvinnelige kolleger. Men hva? Kanskje utstråler de en naturlig autoritet og faglig selvsikkerhet. Det virker jo rimelig, for sannsynligvis har de kjempet og vunnet mange slag før de har kommet dit de er i dag. De har gått til topps i et system som for ganske få år siden var totalt dominert av menn. Og der det fortsatt er slik at kvinneandelen blir lavere jo høyere oppover i systemet man kommer. Dette blir jo de rene spekulasjoner, knapt egnet til å presentere for en forsker. Så vi lar det være, bare konstaterer at Elise Seip Tønnessen ser ut som en professor. 20  TEFT

– Når bestemte du deg for en akademisk karriere? – Det lå nok i min kulturelle arv. Det lå inne hele tiden, at jeg hadde lyst til å studere og ta hovedfag, men jeg hadde ikke store akademiske ambisjoner. – Når kom de, da? – Vel, på akkurat rett tidspunkt dukket det opp en stilling på Kristiansand lærerhøgskole som virket skreddersydd for meg. Jeg hadde fått tre barn, og frem til da hadde jeg hatt nok med dem, men nå hadde de sluppet ut av mors hender, kan du si. Så da stillingen for en norsk­ lærer med tilleggskompetanse i mediekunnskap dukket opp, hadde jeg gode venner som dyttet på, og sa ”prøv da, vel!”. Dette var i 1987, og vi skal snart tilbake dit. Men før vi kommer dit, har prestefruen tatt hovedfag, vært lærer og journalist, til dels på samme tid. For det var jo journalist hun hadde bestemt seg for å bli, Elise Seip, 8 år, i andre klasse på Abildsø skole, Oslo. – Ja, det var da jeg begynte å skrive, og da ville jeg jo skrive om noe. Aller først bestemte jeg meg for å bli forfatter, men så prøvde jeg meg på en krimhistorie og fant ut at det var fryktelig vanskelig å finne på alt sjøl, så da bestemte jeg meg for å bli journalist. Navnet lyver ikke. Unge frøken Seip vokste opp i solid embetsmannsslekt i hovedstaden. Far hadde nøyaktig samme navn som sin mer berømte fetter: Jens Lauritz Arup Seip. Omgivelsene var imidlertid ikke spesielt prangende. For radikale foreldre var det utelukket å bo på

Elise Seip Tønnessen Professor i nordisk litteratur og mediekunnskap. Dr. philos i mediekunnskap, Universitetet i Oslo 1999. Leder for MULL-prosjektet ved UiA: multimodalitet, leseopplæring og læremidler. Medlem i publiseringsutvalget, Norges forskningsråd og medlem i styret for UiA.

TEFT  21


portrettet

portrettet

– Jeg blir i det hele tatt frustrert over at man lager kategorier som stenger forskningen inne i et elfenbenstårn. Det bekymrer meg virkelig.

BARN: Sunniva vet kanskje ikke at det er multimodale tekster hun og mormor koser seg med, men det er like fint for det.

vestkanten, så Abildsø, en pyntelig eneboligdrabantby sørøst i byen, var utgangspunktet og senere det faste punktet å vende tilbake til. Inntil i fjor høst. – Da solgte vi barndomshjemmet vårt. Jeg kjenner at det er rart at jeg for første gang ikke har den faste tilknytningen til min egen barndom og oppvekst som det huset representerte. Men det er jo livets gang, tidligere besøkte vi mine foreldre, nå kan vi besøke vår sønn som bor i Oslo. For de aller fleste barn på Abildsø på tidlig 60-tall var tanken om en akademisk karriere ganske fremmed, for ikke å si fraværende. Men altså ikke for alle. For nå vender vi tilbake til 1987. Vekselbruket mellom en journalist- og lærerkarriere over. Den utlyste jobben ved Kristiansand lærerhøgskole ble hennes. Siden ble høgskolelektoren førsteamanuensis og etter hvert professor, mens Kristiansand lærerhøgskole via Høgskolen i Agder er blitt Universitetet i Agder. – Jeg skulle jo undervise i både norsk og mediekunnskap, men det var innenfor det siste jeg fant at det var store hull i forskningen som jeg ble opptatt av å fylle. Jeg syntes det var litt frustrerende at veldig mye av det stoffet jeg fant på området medier og barn, var det jeg kaller bekymringsforsking, ”er mediene er skadelig for barn?”, slike ting. – Det er vel den normale innfallsvinkel, i alle fall for tv? – Det er i alle fall det som er lett å finansiere, ler hun, og forklarer: 22  TEFT

– Politikerne spør om ikke mediene er farlig for barn, og folk spør politikerne om ikke medier er farlig for barn. Jeg syntes vi trengte forskning som stilte seg nøytral til all denne bekymringen, som rett og slett spurte hva ungene får ut av å se på tv. Siden har jeg drevet med såkalt resepsjonsforskning, det vil si forskning som fokuserer på mottakerens fortolkningsaktiviteter. Vi møter professoren på kontoret i Ebygningen på Gimlemoen. Kontoret skiller seg ikke mye fra andre forskerkontorer, det måtte være den friske, grønne fargen over vinduet. Resten er bøker, bøker, bøker. Og en tv-monitor. – Da jeg flyttet inn hit, spurte en av flyttemennene hva jeg skulle med tv på kontoret. Jeg forklarte at jeg forsket på tv, så da måtte jeg nesten ha en. ”Men hva skal du med alle disse bøkene, hvis du forsker på tv?”, spurte han da. Vedkommende flyttemann var i likhet med de fleste andre noe mindre innforstått med multimodalitet enn hun som skulle flytte inn, som i dag er prosjektleder for MULL – Multimodalitet, leseopplæring og læremidler. Denne vinteren og våren har debatten omkring norsk forskning nådd nye og til nå ukjente høyder. Det vil si, det har vel egentlig vært mange debatter som har vært ført samtidig; om kvaliteten på norsk forskning og på norske forskere, om arv og miljø, om kjønnsforskning, om forskningsmetoder i samfunnsvitenskap kontra naturvitenskap, listen

kan sikkert gjøres mye lenger, men det er nok ikke nødvendig. Alt på grunn av Harald Eias programserie ”Hjernevask” på NRK, som i tillegg har pådratt seg en nødvendig diskusjon om forskningsjournalistikk og presseetikk. Ingen av debattene har gått Elise Seip Tønnessen og hennes kolleger forbi, for å si det slik. – Vi har en debrief her på gangen hver tirsdag, forteller hun. Med et smil, riktignok, men likevel, hva mener hun er årsakene til at gutter og jenter har så ulike interesser og tar så ulike valg? – Først og fremst skal jeg passe på å si at biologi og gener har jeg ikke forsket på, så jeg kan ikke si noe forskningsbasert om det. Der er det nok flere som har latt seg lure utpå av Harald Eia. Derimot er jeg ikke i tvil om at det er en kulturell innflytelse som gjør seg gjeldende. For egen del har jeg stilt meg spørsmålet om hvorfor i all verden det er sånn forskjell på gutters og jenters mediepreferanser særlig omkring puberteten, det er da den er på det tydeligste, når vi lever i et land som har preket likestilling i alle år. – Og svaret? – Et nærliggende svar kunne selvsagt være at forskjellene er genetiske, og at de forskjellene kan ingen ta knekken på. Men et like nærliggende, og i alle fall utfyllende, svar er dette: Uansett hva staten og skolen prediker om likestilling, har vi også en veldig sterk populærkultur, med utrolig sterke økonomiske

interesser i å holde forskjellene mellom gutter og jenter ved like. Særlig den kommersielle delen av medievirkeligheten tilpasses til at jenter og gutter skal ha forskjellige interesser. Hun burde ha god bakgrunn for å hevde dette, Elise Seip Tønnessen fulgte i sitt doktorarbeid et utvalg barn som var født i 1989. Dette er første generasjon som har levd hele sitt liv med kommersielt tv i Norge. Etter hvert kom også internett, så hun kunne jo ikke ”slippe dem” etter at doktorarbeidet – om barne-tvserien Sesam stasjon – var avsluttet i -98. Hun har altså fulgt utviklingen i medievaner og mediehverdag helt fra barna begynte å se på tv til de var nesten voksne. – Jeg var litt bekymret da mine informanter var 12-13 år og jentene og guttene overhodet ikke var interessert i det samme. Når skal disse kunne etablere noe felles å snakke om, tenkte jeg. Jeg ble beroliget da jeg møtte dem som 15-åringer. At de aller største forskjellene er akkurat i 12-13-årsalderen, tror jeg har både med miljø og biologi å gjøre. Det er i den fasen de biologisk er i ferd med å bli voksne, i alle fall er hormonene i full sving, og det er i den perioden hvor også kulturen forventer at de skal definere seg som ungdommer, med en kjønnsidentitet som gutt og jente. Da går de til ekstremene og leter etter de tydeligste tegnene. Når noe av dette går over litt lenger ut i tenårene, er det i seg selv et tydelig tegn på at det i alle fall er kulturelt påvirket. Men jeg skal ikke påstå at det er den eneste forklaringen.

– En slags sideproblemstilling i denne debatten har jo handlet om forskningsformidling og journalistikk. Du er selv tidligere journalist… – Ja, og jeg mener mye om dette. Jeg synes det er frustrerende at man nå rendyrker skismaet mellom forskning og formidling. Særlig innenfor sånne fag som jeg driver med, innenfor humaniora, mener jeg at det skal være mulig å skrive noe som er forskningsmessig forsvarlig i et språk som vanlige folk kan forstå. Det at man skriver for få innvidde kan lett bli en unnskylding for nærmest å skrive på autopilot, der man har en oppskrift og følger den. På den annen side har jeg jo hatt noen erfaringer med journalister også, der ting har kommet ut helt annerledes enn det var sagt og ment. Jeg fikk et sjokkert spørsmål fra en kollega etter at Dagbladet hadde intervjuet meg om doktoravhandlingen min: ”Har du sagt at alle barn som ser Sesam stasjon blir gode ledere i framtida?” For ordens skyld, det hadde hun ikke sagt. I og med at ca 100 prosent av norske barn fulgte Sesam stasjon da den gikk på barne-tv, ville det jo også vært en ganske frisk påstand. Erfaringen har imidlertid ikke skremt henne fra å meddele seg til allmennheten. – Vi som forskere må være mer åpne for at vi ikke kan få sagt alt i et intervju. Men det som står skal jo helst være riktig, da, men de sjansene må vi ta av og til. – Jeg blir i det hele tatt frustrert over at man

lager kategorier som stenger forskningen inne i et elfenbenstårn. Det bekymrer meg virkelig. Det gjøres jo systematisk ved at man har en liste over forlag og tidsskrift som gir poeng i boka, bokstavelig talt. Det får jo konsekvenser for oss, for våre muligheter til å forske i framtida. Dermed vil alle prioritere det som gir poeng, fremfor å skrive noe som mange flere kan ha glede og nytte av. Jeg mener virkelig at vi skal gjøre begge deler. Av og til kan vi gjøre begge deler på en gang, men av og til må vi faktisk skrive to ganger om det samme stoffet for å nå de målgruppene vi ønsker å nå, sier Elise Seip Tønnessen.

TEFT  23


portrettet

portrettet

– Jeg blir i det hele tatt frustrert over at man lager kategorier som stenger forskningen inne i et elfenbenstårn. Det bekymrer meg virkelig.

BARN: Sunniva vet kanskje ikke at det er multimodale tekster hun og mormor koser seg med, men det er like fint for det.

vestkanten, så Abildsø, en pyntelig eneboligdrabantby sørøst i byen, var utgangspunktet og senere det faste punktet å vende tilbake til. Inntil i fjor høst. – Da solgte vi barndomshjemmet vårt. Jeg kjenner at det er rart at jeg for første gang ikke har den faste tilknytningen til min egen barndom og oppvekst som det huset representerte. Men det er jo livets gang, tidligere besøkte vi mine foreldre, nå kan vi besøke vår sønn som bor i Oslo. For de aller fleste barn på Abildsø på tidlig 60-tall var tanken om en akademisk karriere ganske fremmed, for ikke å si fraværende. Men altså ikke for alle. For nå vender vi tilbake til 1987. Vekselbruket mellom en journalist- og lærerkarriere over. Den utlyste jobben ved Kristiansand lærerhøgskole ble hennes. Siden ble høgskolelektoren førsteamanuensis og etter hvert professor, mens Kristiansand lærerhøgskole via Høgskolen i Agder er blitt Universitetet i Agder. – Jeg skulle jo undervise i både norsk og mediekunnskap, men det var innenfor det siste jeg fant at det var store hull i forskningen som jeg ble opptatt av å fylle. Jeg syntes det var litt frustrerende at veldig mye av det stoffet jeg fant på området medier og barn, var det jeg kaller bekymringsforsking, ”er mediene er skadelig for barn?”, slike ting. – Det er vel den normale innfallsvinkel, i alle fall for tv? – Det er i alle fall det som er lett å finansiere, ler hun, og forklarer: 22  TEFT

– Politikerne spør om ikke mediene er farlig for barn, og folk spør politikerne om ikke medier er farlig for barn. Jeg syntes vi trengte forskning som stilte seg nøytral til all denne bekymringen, som rett og slett spurte hva ungene får ut av å se på tv. Siden har jeg drevet med såkalt resepsjonsforskning, det vil si forskning som fokuserer på mottakerens fortolkningsaktiviteter. Vi møter professoren på kontoret i Ebygningen på Gimlemoen. Kontoret skiller seg ikke mye fra andre forskerkontorer, det måtte være den friske, grønne fargen over vinduet. Resten er bøker, bøker, bøker. Og en tv-monitor. – Da jeg flyttet inn hit, spurte en av flyttemennene hva jeg skulle med tv på kontoret. Jeg forklarte at jeg forsket på tv, så da måtte jeg nesten ha en. ”Men hva skal du med alle disse bøkene, hvis du forsker på tv?”, spurte han da. Vedkommende flyttemann var i likhet med de fleste andre noe mindre innforstått med multimodalitet enn hun som skulle flytte inn, som i dag er prosjektleder for MULL – Multimodalitet, leseopplæring og læremidler. Denne vinteren og våren har debatten omkring norsk forskning nådd nye og til nå ukjente høyder. Det vil si, det har vel egentlig vært mange debatter som har vært ført samtidig; om kvaliteten på norsk forskning og på norske forskere, om arv og miljø, om kjønnsforskning, om forskningsmetoder i samfunnsvitenskap kontra naturvitenskap, listen

kan sikkert gjøres mye lenger, men det er nok ikke nødvendig. Alt på grunn av Harald Eias programserie ”Hjernevask” på NRK, som i tillegg har pådratt seg en nødvendig diskusjon om forskningsjournalistikk og presseetikk. Ingen av debattene har gått Elise Seip Tønnessen og hennes kolleger forbi, for å si det slik. – Vi har en debrief her på gangen hver tirsdag, forteller hun. Med et smil, riktignok, men likevel, hva mener hun er årsakene til at gutter og jenter har så ulike interesser og tar så ulike valg? – Først og fremst skal jeg passe på å si at biologi og gener har jeg ikke forsket på, så jeg kan ikke si noe forskningsbasert om det. Der er det nok flere som har latt seg lure utpå av Harald Eia. Derimot er jeg ikke i tvil om at det er en kulturell innflytelse som gjør seg gjeldende. For egen del har jeg stilt meg spørsmålet om hvorfor i all verden det er sånn forskjell på gutters og jenters mediepreferanser særlig omkring puberteten, det er da den er på det tydeligste, når vi lever i et land som har preket likestilling i alle år. – Og svaret? – Et nærliggende svar kunne selvsagt være at forskjellene er genetiske, og at de forskjellene kan ingen ta knekken på. Men et like nærliggende, og i alle fall utfyllende, svar er dette: Uansett hva staten og skolen prediker om likestilling, har vi også en veldig sterk populærkultur, med utrolig sterke økonomiske

interesser i å holde forskjellene mellom gutter og jenter ved like. Særlig den kommersielle delen av medievirkeligheten tilpasses til at jenter og gutter skal ha forskjellige interesser. Hun burde ha god bakgrunn for å hevde dette, Elise Seip Tønnessen fulgte i sitt doktorarbeid et utvalg barn som var født i 1989. Dette er første generasjon som har levd hele sitt liv med kommersielt tv i Norge. Etter hvert kom også internett, så hun kunne jo ikke ”slippe dem” etter at doktorarbeidet – om barne-tvserien Sesam stasjon – var avsluttet i -98. Hun har altså fulgt utviklingen i medievaner og mediehverdag helt fra barna begynte å se på tv til de var nesten voksne. – Jeg var litt bekymret da mine informanter var 12-13 år og jentene og guttene overhodet ikke var interessert i det samme. Når skal disse kunne etablere noe felles å snakke om, tenkte jeg. Jeg ble beroliget da jeg møtte dem som 15-åringer. At de aller største forskjellene er akkurat i 12-13-årsalderen, tror jeg har både med miljø og biologi å gjøre. Det er i den fasen de biologisk er i ferd med å bli voksne, i alle fall er hormonene i full sving, og det er i den perioden hvor også kulturen forventer at de skal definere seg som ungdommer, med en kjønnsidentitet som gutt og jente. Da går de til ekstremene og leter etter de tydeligste tegnene. Når noe av dette går over litt lenger ut i tenårene, er det i seg selv et tydelig tegn på at det i alle fall er kulturelt påvirket. Men jeg skal ikke påstå at det er den eneste forklaringen.

– En slags sideproblemstilling i denne debatten har jo handlet om forskningsformidling og journalistikk. Du er selv tidligere journalist… – Ja, og jeg mener mye om dette. Jeg synes det er frustrerende at man nå rendyrker skismaet mellom forskning og formidling. Særlig innenfor sånne fag som jeg driver med, innenfor humaniora, mener jeg at det skal være mulig å skrive noe som er forskningsmessig forsvarlig i et språk som vanlige folk kan forstå. Det at man skriver for få innvidde kan lett bli en unnskylding for nærmest å skrive på autopilot, der man har en oppskrift og følger den. På den annen side har jeg jo hatt noen erfaringer med journalister også, der ting har kommet ut helt annerledes enn det var sagt og ment. Jeg fikk et sjokkert spørsmål fra en kollega etter at Dagbladet hadde intervjuet meg om doktoravhandlingen min: ”Har du sagt at alle barn som ser Sesam stasjon blir gode ledere i framtida?” For ordens skyld, det hadde hun ikke sagt. I og med at ca 100 prosent av norske barn fulgte Sesam stasjon da den gikk på barne-tv, ville det jo også vært en ganske frisk påstand. Erfaringen har imidlertid ikke skremt henne fra å meddele seg til allmennheten. – Vi som forskere må være mer åpne for at vi ikke kan få sagt alt i et intervju. Men det som står skal jo helst være riktig, da, men de sjansene må vi ta av og til. – Jeg blir i det hele tatt frustrert over at man

lager kategorier som stenger forskningen inne i et elfenbenstårn. Det bekymrer meg virkelig. Det gjøres jo systematisk ved at man har en liste over forlag og tidsskrift som gir poeng i boka, bokstavelig talt. Det får jo konsekvenser for oss, for våre muligheter til å forske i framtida. Dermed vil alle prioritere det som gir poeng, fremfor å skrive noe som mange flere kan ha glede og nytte av. Jeg mener virkelig at vi skal gjøre begge deler. Av og til kan vi gjøre begge deler på en gang, men av og til må vi faktisk skrive to ganger om det samme stoffet for å nå de målgruppene vi ønsker å nå, sier Elise Seip Tønnessen.

TEFT  23


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • s o s i a lt a r b e i d

f o r s k e p å s i n e e i g n e • s o s i a lt a r b e i d

Barn som flyttes hjemmefra – og hjem igjen Selv om det kan være høyst nødvendig, er det en tøff opplevelse for et barn å bli flyttet fra sine foreldre og til en ny familie. Det er ganske tøft å flytte tilbake også. Av Kjell Erik Saure og Sidsel Jørgensen (foto)

24  TEFT

– Barn som skal flytte hjem til sine foreldre etter å ha bodd i en fosterfamilie i flere år, har veldig behov for hjelp og bistand til å få til hverdagslivet sitt. Og den hjelpen må ikke komme fra barnevernet, men fra noen andre. Dette oppsummerer Bjørn Øystein Angel som ett av flere viktige bidrag fra hans doktorarbeid i sosialt arbeid. 10. desember i fjor forsvarte han avhandlingen ”Å flytte hjem igjen etter å ha bodd i fosterhjem – en analyse av barns selvoppfatninger og livshistorier” ved NTNU. Angel er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi, sosialt arbeid og velferdsfag. I avhandlingen møter vi 10 barn som har opplevd det som er blitt en barndomsvariant i dagens Norge, å flytte hjemmefra til fosterhjem og hjem igjen. Avhandlingen er basert på kvalitative intervjuer, der barna ble invitert

inn i forskningsprosessen ved å formulere spørsmål til barn i samme situasjon som dem selv, og deretter besvare på sine egne spørsmål. Studien fokuserer på barnas eksplisitte selvoppfatning, slik den kommer til uttrykk gjennom svar i intervjuene. – Barna i mitt utvalg signaliserer tydelig at de har behov for hjelp for å ”få til” livet sammen med mamma og søsken, men de er veldig klare på at hjelpen ikke kan komme fra barnevernet. De har en oppfatning av at barnevernet og barnevernsrepresentantene har sveket dem. Opp gjennom den tiden de har bodd i fosterhjem har de hatt ønsker om endringer eller om å ta opp kritikkverdige forhold med barnevernet, men har opplevd at de ikke ble hørt eller møtt av barnevernsrepresentantene. De har ingen tillit til det organet som har ansvar for plasseringen deres. – Ligger det her en generell kritikk mot barnevernet også fra din side? – Nei, det gjør det ikke. Barnevernet er satt til å håndtere en vanskelig situasjon der og da. Da kan det godt være at relasjonene mellom

barna og barnevernsrepresentantene ikke kan bli noe annet. Men i enkelte, konkrete tilfeller kan det nok være grunn til å kritisere den enkelte barnevernsarbeider for ikke å se eller ta hensyn til barnet. Angel forteller at han har vært nysgjerrig på hvordan livet arter seg for barn i denne spesielle situasjonen. Samfunnet har bestemt at barnet ikke kan bo hos egne foreldre, og avgjort at det skal flyttes ut. Deretter bor barnet i fosterhjem i en periode, oftest over flere år, før myndighetene ved fylkesnemnda bestemmer at barnet skal flyttes hjem igjen. Dette er et område som har vært vanskelig å få innblikk i, forteller Bjørn Øystein Angel. – Faktisk vet vi ikke en gang hvor mange barn som hvert år flytter hjem etter å ha levd hos en fosterfamilie. Vi har veldig god oversikt over hvor mange barn som får hjelp av barnevernet, hvor mange som får omsorg, hvor mange som bor i fosterhjem, men akkurat hvor mange som flytter hjem igjen, har vi ikke god statistikk på. Det beste estimatet vi kan gi, er at det dreier seg om rundt 80–85 barn hvert år. TEFT  25


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • s o s i a lt a r b e i d

f o r s k e p å s i n e e i g n e • s o s i a lt a r b e i d

Barn som flyttes hjemmefra – og hjem igjen Selv om det kan være høyst nødvendig, er det en tøff opplevelse for et barn å bli flyttet fra sine foreldre og til en ny familie. Det er ganske tøft å flytte tilbake også. Av Kjell Erik Saure og Sidsel Jørgensen (foto)

24  TEFT

– Barn som skal flytte hjem til sine foreldre etter å ha bodd i en fosterfamilie i flere år, har veldig behov for hjelp og bistand til å få til hverdagslivet sitt. Og den hjelpen må ikke komme fra barnevernet, men fra noen andre. Dette oppsummerer Bjørn Øystein Angel som ett av flere viktige bidrag fra hans doktorarbeid i sosialt arbeid. 10. desember i fjor forsvarte han avhandlingen ”Å flytte hjem igjen etter å ha bodd i fosterhjem – en analyse av barns selvoppfatninger og livshistorier” ved NTNU. Angel er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi, sosialt arbeid og velferdsfag. I avhandlingen møter vi 10 barn som har opplevd det som er blitt en barndomsvariant i dagens Norge, å flytte hjemmefra til fosterhjem og hjem igjen. Avhandlingen er basert på kvalitative intervjuer, der barna ble invitert

inn i forskningsprosessen ved å formulere spørsmål til barn i samme situasjon som dem selv, og deretter besvare på sine egne spørsmål. Studien fokuserer på barnas eksplisitte selvoppfatning, slik den kommer til uttrykk gjennom svar i intervjuene. – Barna i mitt utvalg signaliserer tydelig at de har behov for hjelp for å ”få til” livet sammen med mamma og søsken, men de er veldig klare på at hjelpen ikke kan komme fra barnevernet. De har en oppfatning av at barnevernet og barnevernsrepresentantene har sveket dem. Opp gjennom den tiden de har bodd i fosterhjem har de hatt ønsker om endringer eller om å ta opp kritikkverdige forhold med barnevernet, men har opplevd at de ikke ble hørt eller møtt av barnevernsrepresentantene. De har ingen tillit til det organet som har ansvar for plasseringen deres. – Ligger det her en generell kritikk mot barnevernet også fra din side? – Nei, det gjør det ikke. Barnevernet er satt til å håndtere en vanskelig situasjon der og da. Da kan det godt være at relasjonene mellom

barna og barnevernsrepresentantene ikke kan bli noe annet. Men i enkelte, konkrete tilfeller kan det nok være grunn til å kritisere den enkelte barnevernsarbeider for ikke å se eller ta hensyn til barnet. Angel forteller at han har vært nysgjerrig på hvordan livet arter seg for barn i denne spesielle situasjonen. Samfunnet har bestemt at barnet ikke kan bo hos egne foreldre, og avgjort at det skal flyttes ut. Deretter bor barnet i fosterhjem i en periode, oftest over flere år, før myndighetene ved fylkesnemnda bestemmer at barnet skal flyttes hjem igjen. Dette er et område som har vært vanskelig å få innblikk i, forteller Bjørn Øystein Angel. – Faktisk vet vi ikke en gang hvor mange barn som hvert år flytter hjem etter å ha levd hos en fosterfamilie. Vi har veldig god oversikt over hvor mange barn som får hjelp av barnevernet, hvor mange som får omsorg, hvor mange som bor i fosterhjem, men akkurat hvor mange som flytter hjem igjen, har vi ikke god statistikk på. Det beste estimatet vi kan gi, er at det dreier seg om rundt 80–85 barn hvert år. TEFT  25


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • s o s i a lt a r b e i d

Hva forsker du på nå?

Praxis-sør er et samarbeid mellom BUF-etat, kommunene i Agder-fylkene, fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder, Knutepunkt Sørlandet, KS, Universitetet i Agder og Agderforskning. Samarbeidet omfatter gjennomføring av konkrete tiltak for praksisutvikling og en økt overordnet innsats på forskning og utvikling i praksisfeltet. Dette skjer gjennom en løpende dialog mellom partene om problemstillinger, satsninger og tiltak. De involverte samarbeidspartene deltar med en medlemsavgift som brukes til å drive diverse tiltak som alle har som overordnet målsetting å bidra til kompetanseheving og kunnskapsutvikling i praksisfeltet. I tillegg genereres eksterne prosjekter. Gjennom de årene samarbeidet har eksistert har det resultert i en rekke små og store tiltak; fra skrivekurs, fagutviklingsgrupper og forelesninger til mer

– Finnes det da noe generelt svar på spørsmålet ditt om hvordan livet arter seg for disse barna? – Vi kan i alle fall slå fast at det å flytte hjem igjen er veldig krevende. Først har barna opplevd alvorlige brudd i viktige relasjoner, fordi samfunnet har flyttet dem ut av hjemmet. Barne­vernet har ofte fokus på voksenverdenen, på relasjonen mellom barn og foreldre. Men barna har også sterke relasjoner horisontalt, til søsken og venner. Når de så skulle flyttes hjem igjen, det kunne være etter 12 år eller fire år, var situasjonen hjemme en helt annen enn da de ble flyttet hjemmefra. Barna strever rett og slett med å få til livet både i forhold til mor og i forhold til søsknene sine. – Hva er det de strever mest med? – De opplever en annerledeshet når de kommer hjem igjen som er ganske utfordrende. Noen av dem opplevde at da de ble flyttet hjemmefra, var det en søster eller bror som ikke flyttet hjemmefra. Og flere har opplevd at mens de bodde i fosterhjem, fikk mamma et 26  TEFT

omfattende evalueringer av interne prosesser og rutiner og utviklings- og forskningsprosjekter. Videre har samarbeidet gitt praksisfeltet mulighet til å påvirke utdanningstilbudet ved universitetet. Slik bidrar også praksisfeltet til å utvikle profesjonsutdanningen i takt med samfunnets behov. Dette innebærer å sikre at: • Forskning og kunnskapsutvikling skjer med utgangspunkt i praksisfeltets erfaringer, interesser og problemstillinger • Forskning blir gjort tilgjengelig for praksis­ feltet og kommer både profesjonene og brukerne til gode • Praxis-sør fungerer som en pådriver for å utvikle relevante studier både på grunnutdanningsnivå og på høyere nivå, samt etter- og videreutdanninger

nytt barn, og det barnet ble boende hjemme. Den tanken på ”hva er det med meg som gjør at jeg ikke kan bo hjemme, når storesøster kunne,” går igjen. Bjørn Øystein Angel har fulgt 10 barn som har flyttet hjem etter å ha vært i fosterfamilie i en stor del av barndommen, én fra han var fire til han var 16 år. Angel forteller at selv om forholdet til egne foreldre er forskjellig fra barn til barn, har de alle et sterkt ønske om å komme hjem. – De aller fleste opplever en slags ”honeymoon” med en gang, men dessverre går det fort over. De forteller at de ikke ”får det til” i forhold til mamma, de ser de depressive trekkene til mamma, ”hun bare sitter der”, ”vi krangler”, ”vi er så forskjellige”, ”mamma ser meg ikke”, ”mamma vil ikke ha noe med meg å gjøre…” – Det er mye mamma og lite pappa her? – Ja, og det speiler den sosiale virkeligheten. Fedrene var fjerne på det tidspunktet da barna ble flyttet til fosterhjem, noen var i periferien

• En sammen er årvåkne overfor endringer og omskiftninger innen utdanning og yrkesutøvelse, og i rammebetingelsene for sosialt arbeid og velferdsfag • Utdanningen er i takt med praksisfeltets interesser Arbeidet i Praxis-sør er organisert i fem utviklingsgrupper. Universitetet i Agder har koordineringsansvaret, med en koordinator for hver utviklingsgruppe. Praxis-sør har en felles overbygning med et styre som har en ko­ ordinerende funksjon. Styret skal også bidra til å gjøre Praxis-sør kjent og til å generere nye felles prosjekter. Mer leser du på: www.uia.no/praxis-sor

og gjorde det vanskelig for mamma og barna, men de var lite til stede i den daglige omsorgen. De var også perifere i perioden barna bodde i fosterhjem, og ingen av barna bodde sammen med fedrene da de flyttet hjem. – Hva bør bli konsekvensene av dine funn? – Helt konkret bør Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lage et opplegg i forhold til barn som flytter hjem. Dette er veldig reflekterte barn, som er aktive aktører i eget liv. De har opplevd mye makt og tvang i sitt liv, og de har utviklet forhandlingsstrategier for å få det som de vil. Angel poengterer også hvor viktig det er å ta hensyn til barnas forhold til sine søsken: – Barna har mye omsorg for sine søsken. Det er viktig for deres identitetsoppfatning å ha kontakt med søsken. Når man foretar vurderingene om barnet skal flyttes ut, må man også tenke hvor skal barnet plasseres rent geografisk, slik at de kan opprettholde disse viktige relasjonene.

Monica Klungland Torstveit Førsteamanuensis i idrettsvitenskap

Foto: UiA

Praxis-sør

– Jeg holder blant annet på med et stort forskningsprosjekt hvor hensikten er å fremme sunn livsstil og forebygge spiseforstyrrelser blant elever på trinn 1 i videregående skoler i Aust- og Vest-Agder. – I tilllegg til spørreundersøkelser skal vi ut i skolene med et tre timers fagseminar for å undersøke denne type intervensjon kan medføre noen endringer. Dette er et folkehelseprosjekt, sier Torsveit. Kompetansesenter for Idrett i Agder (KIA), Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus og de to fylkeskommunene er samarbeidspartnere. – Hva er det du vil finne ut av? – Dette skal være en praktisk intervensjon om sunne livsstilsvaner. Det vi vet er at mange unge sliter med forholdet til egen kropp. De slanker seg unødvendig, det er en høy frekvens av spiseforstyrrelser og de bruker uheldige metoder for å gå ned i vekt. – Hva er ”uheldige metoder”? – Avføringspiller, vanndrivende midler, slankepiller, slankepulver og det å kaste opp er metoder som benyttes. Vi vet også at mange er overvektige, fysisk inaktive og har et usunt kosthold, og vi ønsker å gjøre noe med den gruppa også, sier Torstveit. Datainnsamlingen skjer i skoleåret 2010/2011. – Det er ikke for seint å nå 15–16 åringer? – Det er et relevant spørsmål! Prosjektet ”Aktiv Ungdom Overskudd” favner om 13 til 20-åringer. Siden fylkeskommunene støtter forebyggingsprosjektet ønsker de fokus på videregående skole. Vi vet at starten på videregående er en viktig periode. Elevene kommer i nye klasser, de kan endre livsstil og mange flytter også for seg selv. Et sted må vi begynne, sier Torstveit. – Får du tid til noe annet eller er forskningen altoppslukende? – Hverdagen skulle absolutt hatt flere timer. Til min manns frustrasjon blir det en del kvelds- og helgejobbing. Men jeg syns det er så moro å drive med forskning. Men jeg er glad jeg ikke hadde to små barn da jeg gjorde doktorgradsarbeidet mitt, sier Torstveit. I 2004 disputerte hun for doktorgraden ved Norges Idrettshøgskole med avhandlingen “The Female Athlete Triad in Norwegian Elite Athletes and Non-Athletic Controls. Identification and Prevalence of Disordered Eating, Menstrual Dysfunction and Osteoporosis”. – Har teft betydd noe for forskningen din? – Jeg tror det med å være genuint nysgjerrig, ha selvdisiplin og god tid er veldig viktig. De store ideene får jeg på joggeturer. Jeg skisserer mye mens jeg løper. Jeg finner teften i naturen kan du si, sier Torstveit og ler.

Positiv evaluering av Senter for Entreprenørskap Evalueringen viser at UiAs Senter for Entreprenørskap (SFE) har levert gode kurs som både studenter og næringsliv setter pris på. SFE har hatt suksess med å sette entreprenørskap på dagsordenen i regionen og har utviklet et godt samarbeid med Innovasjon Norge. Evalueringen viser samtidig at det bør tas grep for å øke antall studenter på kursene, heve forskningsnivået og bedre relasjonene til fakultetene ved UiA og andre samarbeidspartnere. Senteret bør også ha en gjennomgang av hva de vil satse på, utarbeide en strategi for dette og kommunisere dette tydelig til omverdenen. SFE sin virksomhet ble evaluert av professor i innovasjon og entreprenørskap, Magnus Klofsten, fra Senteret for innovasjon og entreprenørskap ved Universitetet i Linkøping.

Gravide skal trimmes Forskere på Sørlandet sykehus og UiA skal finne ut hvilken betydning trening og sunn mat i svangerskapet har på faktorer som fødselskomplikasjoner, barnets fødselsvekt, diabetes og andre komplikasjoner før, under eller etter fødselen. I april gikk det ut invitasjon til gravide kvinner i Lillesand, Mandal, Kristiansand, Søgne og Songdalen om å delta i forsk­ ningsstudien som har fått navnet ”Fit for fødsel”. Forskerne søker 600 førstegangsfødende hvor halvparten av dem skal få tilbud om to gratis treningstimer i uka, og kostholdsveiledning underveis. Den andre halvparten skal være kontrollgruppe.

En million til samarbeid Kunnskapsdepartementet har delt ut 50 millioner kroner for å fremme Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon (SAK) mellom institusjonene i universitets- og høgskolesektoren. UiA har fått SAK-midler til to samarbeidsprosjekter: En million kroner på deling med Universitetet i Stavanger og en million på deling med Høgskolen i Telemark. Dermed får UiA én million SAK-kroner.

Foto: Colourbox

Line Torvik TEFT  27


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • s o s i a lt a r b e i d

Hva forsker du på nå?

Praxis-sør er et samarbeid mellom BUF-etat, kommunene i Agder-fylkene, fylkesmannen i Aust- og Vest-Agder, Knutepunkt Sørlandet, KS, Universitetet i Agder og Agderforskning. Samarbeidet omfatter gjennomføring av konkrete tiltak for praksisutvikling og en økt overordnet innsats på forskning og utvikling i praksisfeltet. Dette skjer gjennom en løpende dialog mellom partene om problemstillinger, satsninger og tiltak. De involverte samarbeidspartene deltar med en medlemsavgift som brukes til å drive diverse tiltak som alle har som overordnet målsetting å bidra til kompetanseheving og kunnskapsutvikling i praksisfeltet. I tillegg genereres eksterne prosjekter. Gjennom de årene samarbeidet har eksistert har det resultert i en rekke små og store tiltak; fra skrivekurs, fagutviklingsgrupper og forelesninger til mer

– Finnes det da noe generelt svar på spørsmålet ditt om hvordan livet arter seg for disse barna? – Vi kan i alle fall slå fast at det å flytte hjem igjen er veldig krevende. Først har barna opplevd alvorlige brudd i viktige relasjoner, fordi samfunnet har flyttet dem ut av hjemmet. Barne­vernet har ofte fokus på voksenverdenen, på relasjonen mellom barn og foreldre. Men barna har også sterke relasjoner horisontalt, til søsken og venner. Når de så skulle flyttes hjem igjen, det kunne være etter 12 år eller fire år, var situasjonen hjemme en helt annen enn da de ble flyttet hjemmefra. Barna strever rett og slett med å få til livet både i forhold til mor og i forhold til søsknene sine. – Hva er det de strever mest med? – De opplever en annerledeshet når de kommer hjem igjen som er ganske utfordrende. Noen av dem opplevde at da de ble flyttet hjemmefra, var det en søster eller bror som ikke flyttet hjemmefra. Og flere har opplevd at mens de bodde i fosterhjem, fikk mamma et 26  TEFT

omfattende evalueringer av interne prosesser og rutiner og utviklings- og forskningsprosjekter. Videre har samarbeidet gitt praksisfeltet mulighet til å påvirke utdanningstilbudet ved universitetet. Slik bidrar også praksisfeltet til å utvikle profesjonsutdanningen i takt med samfunnets behov. Dette innebærer å sikre at: • Forskning og kunnskapsutvikling skjer med utgangspunkt i praksisfeltets erfaringer, interesser og problemstillinger • Forskning blir gjort tilgjengelig for praksis­ feltet og kommer både profesjonene og brukerne til gode • Praxis-sør fungerer som en pådriver for å utvikle relevante studier både på grunnutdanningsnivå og på høyere nivå, samt etter- og videreutdanninger

nytt barn, og det barnet ble boende hjemme. Den tanken på ”hva er det med meg som gjør at jeg ikke kan bo hjemme, når storesøster kunne,” går igjen. Bjørn Øystein Angel har fulgt 10 barn som har flyttet hjem etter å ha vært i fosterfamilie i en stor del av barndommen, én fra han var fire til han var 16 år. Angel forteller at selv om forholdet til egne foreldre er forskjellig fra barn til barn, har de alle et sterkt ønske om å komme hjem. – De aller fleste opplever en slags ”honeymoon” med en gang, men dessverre går det fort over. De forteller at de ikke ”får det til” i forhold til mamma, de ser de depressive trekkene til mamma, ”hun bare sitter der”, ”vi krangler”, ”vi er så forskjellige”, ”mamma ser meg ikke”, ”mamma vil ikke ha noe med meg å gjøre…” – Det er mye mamma og lite pappa her? – Ja, og det speiler den sosiale virkeligheten. Fedrene var fjerne på det tidspunktet da barna ble flyttet til fosterhjem, noen var i periferien

• En sammen er årvåkne overfor endringer og omskiftninger innen utdanning og yrkesutøvelse, og i rammebetingelsene for sosialt arbeid og velferdsfag • Utdanningen er i takt med praksisfeltets interesser Arbeidet i Praxis-sør er organisert i fem utviklingsgrupper. Universitetet i Agder har koordineringsansvaret, med en koordinator for hver utviklingsgruppe. Praxis-sør har en felles overbygning med et styre som har en ko­ ordinerende funksjon. Styret skal også bidra til å gjøre Praxis-sør kjent og til å generere nye felles prosjekter. Mer leser du på: www.uia.no/praxis-sor

og gjorde det vanskelig for mamma og barna, men de var lite til stede i den daglige omsorgen. De var også perifere i perioden barna bodde i fosterhjem, og ingen av barna bodde sammen med fedrene da de flyttet hjem. – Hva bør bli konsekvensene av dine funn? – Helt konkret bør Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet lage et opplegg i forhold til barn som flytter hjem. Dette er veldig reflekterte barn, som er aktive aktører i eget liv. De har opplevd mye makt og tvang i sitt liv, og de har utviklet forhandlingsstrategier for å få det som de vil. Angel poengterer også hvor viktig det er å ta hensyn til barnas forhold til sine søsken: – Barna har mye omsorg for sine søsken. Det er viktig for deres identitetsoppfatning å ha kontakt med søsken. Når man foretar vurderingene om barnet skal flyttes ut, må man også tenke hvor skal barnet plasseres rent geografisk, slik at de kan opprettholde disse viktige relasjonene.

Monica Klungland Torstveit Førsteamanuensis i idrettsvitenskap

Foto: UiA

Praxis-sør

– Jeg holder blant annet på med et stort forskningsprosjekt hvor hensikten er å fremme sunn livsstil og forebygge spiseforstyrrelser blant elever på trinn 1 i videregående skoler i Aust- og Vest-Agder. – I tilllegg til spørreundersøkelser skal vi ut i skolene med et tre timers fagseminar for å undersøke denne type intervensjon kan medføre noen endringer. Dette er et folkehelseprosjekt, sier Torsveit. Kompetansesenter for Idrett i Agder (KIA), Avdeling for barn og unges psykiske helse ved Sørlandet sykehus og de to fylkeskommunene er samarbeidspartnere. – Hva er det du vil finne ut av? – Dette skal være en praktisk intervensjon om sunne livsstilsvaner. Det vi vet er at mange unge sliter med forholdet til egen kropp. De slanker seg unødvendig, det er en høy frekvens av spiseforstyrrelser og de bruker uheldige metoder for å gå ned i vekt. – Hva er ”uheldige metoder”? – Avføringspiller, vanndrivende midler, slankepiller, slankepulver og det å kaste opp er metoder som benyttes. Vi vet også at mange er overvektige, fysisk inaktive og har et usunt kosthold, og vi ønsker å gjøre noe med den gruppa også, sier Torstveit. Datainnsamlingen skjer i skoleåret 2010/2011. – Det er ikke for seint å nå 15–16 åringer? – Det er et relevant spørsmål! Prosjektet ”Aktiv Ungdom Overskudd” favner om 13 til 20-åringer. Siden fylkeskommunene støtter forebyggingsprosjektet ønsker de fokus på videregående skole. Vi vet at starten på videregående er en viktig periode. Elevene kommer i nye klasser, de kan endre livsstil og mange flytter også for seg selv. Et sted må vi begynne, sier Torstveit. – Får du tid til noe annet eller er forskningen altoppslukende? – Hverdagen skulle absolutt hatt flere timer. Til min manns frustrasjon blir det en del kvelds- og helgejobbing. Men jeg syns det er så moro å drive med forskning. Men jeg er glad jeg ikke hadde to små barn da jeg gjorde doktorgradsarbeidet mitt, sier Torstveit. I 2004 disputerte hun for doktorgraden ved Norges Idrettshøgskole med avhandlingen “The Female Athlete Triad in Norwegian Elite Athletes and Non-Athletic Controls. Identification and Prevalence of Disordered Eating, Menstrual Dysfunction and Osteoporosis”. – Har teft betydd noe for forskningen din? – Jeg tror det med å være genuint nysgjerrig, ha selvdisiplin og god tid er veldig viktig. De store ideene får jeg på joggeturer. Jeg skisserer mye mens jeg løper. Jeg finner teften i naturen kan du si, sier Torstveit og ler.

Positiv evaluering av Senter for Entreprenørskap Evalueringen viser at UiAs Senter for Entreprenørskap (SFE) har levert gode kurs som både studenter og næringsliv setter pris på. SFE har hatt suksess med å sette entreprenørskap på dagsordenen i regionen og har utviklet et godt samarbeid med Innovasjon Norge. Evalueringen viser samtidig at det bør tas grep for å øke antall studenter på kursene, heve forskningsnivået og bedre relasjonene til fakultetene ved UiA og andre samarbeidspartnere. Senteret bør også ha en gjennomgang av hva de vil satse på, utarbeide en strategi for dette og kommunisere dette tydelig til omverdenen. SFE sin virksomhet ble evaluert av professor i innovasjon og entreprenørskap, Magnus Klofsten, fra Senteret for innovasjon og entreprenørskap ved Universitetet i Linkøping.

Gravide skal trimmes Forskere på Sørlandet sykehus og UiA skal finne ut hvilken betydning trening og sunn mat i svangerskapet har på faktorer som fødselskomplikasjoner, barnets fødselsvekt, diabetes og andre komplikasjoner før, under eller etter fødselen. I april gikk det ut invitasjon til gravide kvinner i Lillesand, Mandal, Kristiansand, Søgne og Songdalen om å delta i forsk­ ningsstudien som har fått navnet ”Fit for fødsel”. Forskerne søker 600 førstegangsfødende hvor halvparten av dem skal få tilbud om to gratis treningstimer i uka, og kostholdsveiledning underveis. Den andre halvparten skal være kontrollgruppe.

En million til samarbeid Kunnskapsdepartementet har delt ut 50 millioner kroner for å fremme Samarbeid, Arbeidsdeling og Konsentrasjon (SAK) mellom institusjonene i universitets- og høgskolesektoren. UiA har fått SAK-midler til to samarbeidsprosjekter: En million kroner på deling med Universitetet i Stavanger og en million på deling med Høgskolen i Telemark. Dermed får UiA én million SAK-kroner.

Foto: Colourbox

Line Torvik TEFT  27


for s k e bl a n t s in e e ign e • språk

for s k e bl a n t s in e e ign e • språk

Ut med språket Professor Martin Skjekkeland og førsteamauensis Elin Gunleifsen forsker på talespråket i Agder-fylkene. De er på jakt etter endringer i det naturlige hverdagsspråket til folk. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

SNAKKER SPRÅKET: Martin Skjekkeland og Elin Gunleifsen er selv fra områdene de henter empirien fra.

28  TEFT

– Bare det at forskeren er til stede kan påvirke hvordan informanter snakker. Denne situasjonen kalles ”the observer’s paradox”. Vi som forskere må finne metoder som korrigerer for denne type feilkilder eller ”støy” i dataene, sier Elin Gunleifsen. Gunleifsen disputerte nylig med avhandlingen ”Prototypiske attributive possessive uttrykk. En komparativ studie av talespråklig variasjon og endring hos unge språkbrukere i Kristiansand og Arendal”. – Jeg har sett på eiendomspronomen i Agder og hvordan ulike former brukes blant unge i dag, sier Gunleifsen. For på Sørlandet har det vært vanlig å si både hanses, hoses, ”hvem er det-ses”, ”jeg vet ikke hvem det er-ses” og ”det kan være han der borte-ses”.

Forskeren samlet inn 5000 possessive uttrykk i tredje person ved at 70 informanter fikk 69 spørsmål. Etter bearbeiding av 20 timers opptak av elevene ved fire videregående skoler i Kristiansand og Arendal kom hun frem til at formen ”sin-genitiv”, i Kristiansand, tar over store deler av bruksområdet til de tradisjonelle ”ses-formene”. – Det er svært få i Kristiansand som bruker ”hosses” og ”disses” nå. I Arendal er det også slik at ”ses-formene” ser ut til å forsvinne, men der går utviklingen saktere, sier Gunleifsen som selv er fra Arendal. – Arendal er mer påvirket av det østnorske enn det Grimstad, Lillesand og steder lengre vest er. Martin kan jo ikke bruke annet en ”singenitiv” siden han er fra Kvinesdal, smiler Gunleifsen og ser på sin kollega Martin Skjekkeland.

I fjor ga Skjekkeland ut boka: ”Språk og samfunn i endring – ein studie av tilhøvet mellom lokal identitet og talemålsutvikling”. I den andre delen av denne boka gjør han greie for en empirisk gransking av talemålet til 41 ungdommer i Kvinesdal. Sosiolingvistikk, studiet av språklig variasjon sett i sammenheng med ytre sosiale variabler, er en relativ ny vitenskap, som oppstod på 1970-tallet. – Jeg har gått gjennom sosiolingvistisk forskning fra 1970-tallet og fram til i dag. Det er interessant å se at det er forskjeller og variasjoner i talespråket vårt selv om vi er fra samme stedet i landet. Talespråket vårt bestemmes mye av ytre forhold, som for eksempel alder, kjønn, det nettverket vi er en del av, og også av interessene våre.

– Jeg har særlig sett på det forholdet ungdommene har til det lokalsamfunnet der de er vokst opp, og også det synet de har på framtida. Noen ungdommer er hjemmekjære og ser for seg en framtid i bygda, mens andre vil ut. De med sterk lokal identitet har mer tradisjonelt språk enn de som tenker mer urbant, sier Skjekkeland. Han forteller også at de språklige forskjellene som før kunne påvises mellom kvinner og menn nå ser ut til å bli utjevnet. – En generell tendens i utviklingen er ellers at innlandsdialektene på Agder utvikler seg i retning av talemålet langs kysten, sier Skjekkeland. Forskerne er enige om at språklige endringer for en stor del kan forklares på bakgrunn av sosial kontakt mellom grupper. – Dette ser vi eksempel på i vår landsdel.

Byene og bygdene langs Agder-kysten har et relativt enkelt bøyningssystem i talespråket. Dette systemet smitter nå over på dialektene i innlandsbygdene, sier Skjekkeland. – Ja, sosial kontakt gir språklig forenkling. Selv om jeg er fra Arendal var jeg ikke klar over kortformen ”dis” av ”dises” før jeg begynte utspørringen. Forenklingen er veldig ofte logisk og ikke tilfeldig, sier Gunleifsen. Elin Gunleifsen og Martin Skjekkeland er begge fra de områdene de henter empirien fra. – Det er en fordel med å forske blant sine egne fordi en kjenner talespråket og kulturen. Jeg har mer grunnlag for å tolke materialet når jeg er her fra. Jeg kan lettere merke om resultatene stemmer, og jeg kan avsløre feil eller inkonsekvenser fortere. Som for eksempel at de av og til sier ”deres” istedenfor ”deises”, sier Gunleifsen.

TEFT  29


for s k e bl a n t s in e e ign e • språk

for s k e bl a n t s in e e ign e • språk

Ut med språket Professor Martin Skjekkeland og førsteamauensis Elin Gunleifsen forsker på talespråket i Agder-fylkene. De er på jakt etter endringer i det naturlige hverdagsspråket til folk. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

SNAKKER SPRÅKET: Martin Skjekkeland og Elin Gunleifsen er selv fra områdene de henter empirien fra.

28  TEFT

– Bare det at forskeren er til stede kan påvirke hvordan informanter snakker. Denne situasjonen kalles ”the observer’s paradox”. Vi som forskere må finne metoder som korrigerer for denne type feilkilder eller ”støy” i dataene, sier Elin Gunleifsen. Gunleifsen disputerte nylig med avhandlingen ”Prototypiske attributive possessive uttrykk. En komparativ studie av talespråklig variasjon og endring hos unge språkbrukere i Kristiansand og Arendal”. – Jeg har sett på eiendomspronomen i Agder og hvordan ulike former brukes blant unge i dag, sier Gunleifsen. For på Sørlandet har det vært vanlig å si både hanses, hoses, ”hvem er det-ses”, ”jeg vet ikke hvem det er-ses” og ”det kan være han der borte-ses”.

Forskeren samlet inn 5000 possessive uttrykk i tredje person ved at 70 informanter fikk 69 spørsmål. Etter bearbeiding av 20 timers opptak av elevene ved fire videregående skoler i Kristiansand og Arendal kom hun frem til at formen ”sin-genitiv”, i Kristiansand, tar over store deler av bruksområdet til de tradisjonelle ”ses-formene”. – Det er svært få i Kristiansand som bruker ”hosses” og ”disses” nå. I Arendal er det også slik at ”ses-formene” ser ut til å forsvinne, men der går utviklingen saktere, sier Gunleifsen som selv er fra Arendal. – Arendal er mer påvirket av det østnorske enn det Grimstad, Lillesand og steder lengre vest er. Martin kan jo ikke bruke annet en ”singenitiv” siden han er fra Kvinesdal, smiler Gunleifsen og ser på sin kollega Martin Skjekkeland.

I fjor ga Skjekkeland ut boka: ”Språk og samfunn i endring – ein studie av tilhøvet mellom lokal identitet og talemålsutvikling”. I den andre delen av denne boka gjør han greie for en empirisk gransking av talemålet til 41 ungdommer i Kvinesdal. Sosiolingvistikk, studiet av språklig variasjon sett i sammenheng med ytre sosiale variabler, er en relativ ny vitenskap, som oppstod på 1970-tallet. – Jeg har gått gjennom sosiolingvistisk forskning fra 1970-tallet og fram til i dag. Det er interessant å se at det er forskjeller og variasjoner i talespråket vårt selv om vi er fra samme stedet i landet. Talespråket vårt bestemmes mye av ytre forhold, som for eksempel alder, kjønn, det nettverket vi er en del av, og også av interessene våre.

– Jeg har særlig sett på det forholdet ungdommene har til det lokalsamfunnet der de er vokst opp, og også det synet de har på framtida. Noen ungdommer er hjemmekjære og ser for seg en framtid i bygda, mens andre vil ut. De med sterk lokal identitet har mer tradisjonelt språk enn de som tenker mer urbant, sier Skjekkeland. Han forteller også at de språklige forskjellene som før kunne påvises mellom kvinner og menn nå ser ut til å bli utjevnet. – En generell tendens i utviklingen er ellers at innlandsdialektene på Agder utvikler seg i retning av talemålet langs kysten, sier Skjekkeland. Forskerne er enige om at språklige endringer for en stor del kan forklares på bakgrunn av sosial kontakt mellom grupper. – Dette ser vi eksempel på i vår landsdel.

Byene og bygdene langs Agder-kysten har et relativt enkelt bøyningssystem i talespråket. Dette systemet smitter nå over på dialektene i innlandsbygdene, sier Skjekkeland. – Ja, sosial kontakt gir språklig forenkling. Selv om jeg er fra Arendal var jeg ikke klar over kortformen ”dis” av ”dises” før jeg begynte utspørringen. Forenklingen er veldig ofte logisk og ikke tilfeldig, sier Gunleifsen. Elin Gunleifsen og Martin Skjekkeland er begge fra de områdene de henter empirien fra. – Det er en fordel med å forske blant sine egne fordi en kjenner talespråket og kulturen. Jeg har mer grunnlag for å tolke materialet når jeg er her fra. Jeg kan lettere merke om resultatene stemmer, og jeg kan avsløre feil eller inkonsekvenser fortere. Som for eksempel at de av og til sier ”deres” istedenfor ”deises”, sier Gunleifsen.

TEFT  29


for s k e bl a n t s in e e ign e • helse

for s k e bl a n t s in e e ign e • helse

– Lytt til pasientane Førsteamanuensis Toril Borch Terkelsen meiner helsepersonell må finne ut av psykotiske uttrykk i dialog med pasientane, og ikkje berre vere passive tilskodarar. Helsepersonell må gå grundig inn i kva det betyr å høyre stemmer, få syn av englar og ha førestellingar om UFOar for å forstå og behandle pasientane meir målretta. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

Avhandlinga ”Håndtering av engler og UFOer i en psykiatrisk avdeling: En etnografisk studie av hvordan psykotiske uttrykk forstås og kontrolleres”, er basert på feltarbeid i ei psykiatrisk rehabiliteringsavdeling som behandla menneske med diagnosen schizofreni. – Bruken av standardiserte program i psykiatrisk behandling aukar. Programma høyrest tilforlatelege ut, og intensjonane er gode. Pasientane skal lære om sjukdomen og meistre han, det vert kalla sjølvhjelpsmetodikk. Eg såg også ei anna side. Programma kan verke kategoriserande. På eit vis blir pasientane lærte opp til å vere sjuke, slik programma definerer sjukdom, seier Terkelsen. Ho fortel om pasientar som boikotta symptommeistringsdelen av programmet ”Et selvstendig liv”. – Eg ville ikkje hatt slike program. Det ligg i medisinens natur å sjå etter det sjuke. Paradokset er at for å bli frisk, må du innsjå at du er sjuk, seier Terkelsen og legg til: – Sjølvhjelpsmetodikken har grunnlaget sitt i ein effektivitetstanke: ”Hurtighjelp” blir norma. Eg meiner terapeutar og sjukepleiarar bør gå inn i psykosen saman med pasienten og

utforske han. Stemmene har eit psykologisk innhald. Dei er ikkje nøytrale stemmer. Det same gjeld englar. I karismatiske kyrkjelydar er det heilt vanleg å ha eit forhold til englar. Altfor mange er ute etter å sjå på dette som avvik som må bort. Mange av pasientane ser ikkje på seg sjølve som sjuke. Dei opplever at det er noko gale med dei, men ikkje at dei er sjuke, seier Terkelsen, som sjølv var ferdig utdanna sjukepleiar i 1984. Ho dreiv deltakande observasjon gjennom feltarbeid i åtte månader. – Pasientane var mindre psykotiske når dei fekk gi uttrykk for dei ”psykotiske” erfaringane sine. Stemmer i hovudet, UFOar og englar er ofte grunnen til at pasientane er der. Dersom vi innlemmar dei i førestellingsverda til pasienten, blir dei mindre farlege. Eg likar ikkje ordet ”vrangførestelling”. Dei har dei førestellingane dei har, seier Terkelsen. – Det å følgje det medisinske regimet ligg som ei føring i norsk og internasjonal psykiatri. Det å få pasienten til å vedgå at ho er sjuk, står sentralt. Deretter følgjer medisinering. Medisinering bør berre vere eitt av mange tilbod, seier Terkelsen, som også strekar under at

legemiddelindustrien har interesser i at medisinering nærast følgjer automatisk av vedgåing av sjukdom. Men Terkelsen gir også ros til det medisinske personalet. – Bildet er ikkje eintydig negativt. Det positive er at det er mange idealistar der som er veldig lyttande. Pasientar er ofte begeistra for terapeutane og sjukepleiarane sine, seier Torkelsen og legg til: – Det vert lagt mykje vekt på korleis pasientar fungerer, det vil seie om dei har bustad, arbeid og så vidare. Dette er viktig for dei, og eg opplevde også at dei ønskte at helsepersonell skulle interessere seg for korleis dei hadde det inne i seg. Sjukepleiarar og terapeutar som hadde evna til å sjå dette, fekk ofte eit spesielt godt forhold til pasientane, seier Terkelsen. Ho meiner brukarperspektivet må vere tydelegare i behandlinga. – Pasientane har ekspertkunnskap som ikkje er verdsett. Vi har mykje å lære av pasientane. Vi bør høyre på dei. Lat personar som er eller har vore pasientar, førelese for studentar ved universitet og høgskolar. Også økonomisk stønad til brukarrørsler er viktig, seier ho. PSYKOTISKE UTTRYKK: Syn av englar, førestellingar om UFOar og det å høyre stemmer er ofte grunnen til at psykiatriske pasientar er til dømes på rehabiliteringsavdeling. Toril Borch Terkelsen har forska på personar med diagnosen schizofreni.

30  TEFT

TEFT  31


for s k e bl a n t s in e e ign e • helse

for s k e bl a n t s in e e ign e • helse

– Lytt til pasientane Førsteamanuensis Toril Borch Terkelsen meiner helsepersonell må finne ut av psykotiske uttrykk i dialog med pasientane, og ikkje berre vere passive tilskodarar. Helsepersonell må gå grundig inn i kva det betyr å høyre stemmer, få syn av englar og ha førestellingar om UFOar for å forstå og behandle pasientane meir målretta. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

Avhandlinga ”Håndtering av engler og UFOer i en psykiatrisk avdeling: En etnografisk studie av hvordan psykotiske uttrykk forstås og kontrolleres”, er basert på feltarbeid i ei psykiatrisk rehabiliteringsavdeling som behandla menneske med diagnosen schizofreni. – Bruken av standardiserte program i psykiatrisk behandling aukar. Programma høyrest tilforlatelege ut, og intensjonane er gode. Pasientane skal lære om sjukdomen og meistre han, det vert kalla sjølvhjelpsmetodikk. Eg såg også ei anna side. Programma kan verke kategoriserande. På eit vis blir pasientane lærte opp til å vere sjuke, slik programma definerer sjukdom, seier Terkelsen. Ho fortel om pasientar som boikotta symptommeistringsdelen av programmet ”Et selvstendig liv”. – Eg ville ikkje hatt slike program. Det ligg i medisinens natur å sjå etter det sjuke. Paradokset er at for å bli frisk, må du innsjå at du er sjuk, seier Terkelsen og legg til: – Sjølvhjelpsmetodikken har grunnlaget sitt i ein effektivitetstanke: ”Hurtighjelp” blir norma. Eg meiner terapeutar og sjukepleiarar bør gå inn i psykosen saman med pasienten og

utforske han. Stemmene har eit psykologisk innhald. Dei er ikkje nøytrale stemmer. Det same gjeld englar. I karismatiske kyrkjelydar er det heilt vanleg å ha eit forhold til englar. Altfor mange er ute etter å sjå på dette som avvik som må bort. Mange av pasientane ser ikkje på seg sjølve som sjuke. Dei opplever at det er noko gale med dei, men ikkje at dei er sjuke, seier Terkelsen, som sjølv var ferdig utdanna sjukepleiar i 1984. Ho dreiv deltakande observasjon gjennom feltarbeid i åtte månader. – Pasientane var mindre psykotiske når dei fekk gi uttrykk for dei ”psykotiske” erfaringane sine. Stemmer i hovudet, UFOar og englar er ofte grunnen til at pasientane er der. Dersom vi innlemmar dei i førestellingsverda til pasienten, blir dei mindre farlege. Eg likar ikkje ordet ”vrangførestelling”. Dei har dei førestellingane dei har, seier Terkelsen. – Det å følgje det medisinske regimet ligg som ei føring i norsk og internasjonal psykiatri. Det å få pasienten til å vedgå at ho er sjuk, står sentralt. Deretter følgjer medisinering. Medisinering bør berre vere eitt av mange tilbod, seier Terkelsen, som også strekar under at

legemiddelindustrien har interesser i at medisinering nærast følgjer automatisk av vedgåing av sjukdom. Men Terkelsen gir også ros til det medisinske personalet. – Bildet er ikkje eintydig negativt. Det positive er at det er mange idealistar der som er veldig lyttande. Pasientar er ofte begeistra for terapeutane og sjukepleiarane sine, seier Torkelsen og legg til: – Det vert lagt mykje vekt på korleis pasientar fungerer, det vil seie om dei har bustad, arbeid og så vidare. Dette er viktig for dei, og eg opplevde også at dei ønskte at helsepersonell skulle interessere seg for korleis dei hadde det inne i seg. Sjukepleiarar og terapeutar som hadde evna til å sjå dette, fekk ofte eit spesielt godt forhold til pasientane, seier Terkelsen. Ho meiner brukarperspektivet må vere tydelegare i behandlinga. – Pasientane har ekspertkunnskap som ikkje er verdsett. Vi har mykje å lære av pasientane. Vi bør høyre på dei. Lat personar som er eller har vore pasientar, førelese for studentar ved universitet og høgskolar. Også økonomisk stønad til brukarrørsler er viktig, seier ho. PSYKOTISKE UTTRYKK: Syn av englar, førestellingar om UFOar og det å høyre stemmer er ofte grunnen til at psykiatriske pasientar er til dømes på rehabiliteringsavdeling. Toril Borch Terkelsen har forska på personar med diagnosen schizofreni.

30  TEFT

TEFT  31


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • m at e m atik k

xxx • xxx

Matematikkens historie Professor Reinhard Siegmund-Schultze har skrevet bok om matematikere som flyktet fra Tyskland i løpet av nazitiden, og hvordan dette påvirket matematikkens utvikling. Det har han gjort uten å bruke en eneste formel. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

EMIGRANTER: Matematikere flyktet fra Tyskland i nazitiden. De aller fleste til USA. Det ble en kilde til makt. 32  TEFT

Siegmund-Schultze er selv matematiker og har matematikkhistorie som spesialfelt. Han er fra det tidligere Øst-Tyskland, mistet jobben da Tyskland ble samlet i 1989, og kom til Kristiansand i 2000. – Matematikerne ble fordrevet. På 1930-tallet inntraff hendelser som i ettertid er viktige for å forstå matematikken av i dag. 90 prosent av de som emigrerte var jøder. Tyskland tapte en generasjon av vitenskapsmenn. Jeg ønsket å gå tilbake til fortiden for å bygge en bro til nåtiden, sier Siegmund-Schultze. Boka ”Mathematicians Fleeing from Nazi Germany. Individual Fates and Global Impact” ble utgitt på Princeton University Press i fjor. – Ta John von Neumann for eksempel. Ingen betviler i dag hvilken rolle datamaskinen har fått, selv om de ikke forstår teorien bak. Den såkalte von Neumann-arkitekturen er grunnmuren i oppbygningen av datamaskiner som har vært standard siden 1940-tallet, sier Siegmund-Schultze som er ansatt ved Institutt for matematiske fag. Von Neumann var opprinnelig fra Ungarn, men jobbet i Tyskland og emigrerte fra Berlin i 1933 til Princeton. Han blir sett på som en av de mest innflytelsesrike matematikere på 1900-tallet.

– Matematikernes emigrasjon fra Europa under nazitiden signaliserte et ugjenkallelig og viktig historisk skifte i den internasjonale matematikken. Tilstrømningen av matematikere omstrukturerte matematikkens verden og ga USA en lederskapsrolle i matematikk­ forskning, sier Siegmund-Schultze. I boka beskrives flukten til mer enn 140 matematikere, årsaken til at de flyktet, de politiske og økonomiske implikasjonene det hadde, mottakelsen de fikk i de ulike landene de kom til, og bidragene til matematikkens utvikling. En sentral person er Richard Courant som var jøde og grunnla det svært anerkjente Göttingen matematiske institutt. – Dette var en av de ledende institusjonene i verdenssammenheng. Da nazistene kom til makten rundt 1933, var Tyskland fortsatt ledende innenfor matematikk, både teoretisk og anvendt, sier Siegmund-Schultze. Også Hermann Weyl, kjent for sitt bidrag i generell relativitetsteori, dro fra Göttingeninstituttet i 1933, fordi kona hans var jøde. Han hjalp til å bygge opp Institute for Advanced Study i Princeton. Og dette var den mest synlige endringen som skjedde i USA i kjølvannet av emigrasjonen: oppbyggingen eller utvidelsen av nye

sentre for matematisk forskning, spesielt innen anvendt matematikk. Ved Princeton-instituttet, som var mer orientert mot ren matematisk og fysikalsk forskning, var noen av de mest prominente navnene Weyl, von Neumann og Albert Einstein. Det ble også grunnlagt institutter ved New York University, Brown University og Stanford University. Von Neumann var sentral i Manhattan­ prosjektet, et militært forskningsprosjekt som ble opprettet for å utvikle atomvåpen under andre verdenskrig. Innenfor dette området ble også Stanisław Ulam fra Polen sentral. Han forsket på matematiske modeller og numeriske konklusjoner for kritisk masse på uran. Von Neumann ble senere medlem av den amerikanske atomenergikommisjonen som ledet utviklingen av USAs kjernevåpenprogrammer. Tyskeren og rakettforskeren Wernher von Braun var den mest kjente vitenskapsmannen som deltok i Operasjon Paperclip (operasjon binders). Det var en av flere operasjoner der USAs militære etterretningstjenester etter den andre verdenskrig samlet inn tyske forskere og andre de kunne bruke i kampen mot Sovjet­ unionen i den kalde krigen. Dette la grunnlaget TEFT  33


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • m at e m atik k

xxx • xxx

Matematikkens historie Professor Reinhard Siegmund-Schultze har skrevet bok om matematikere som flyktet fra Tyskland i løpet av nazitiden, og hvordan dette påvirket matematikkens utvikling. Det har han gjort uten å bruke en eneste formel. Av Line Torvik og Sidsel Jørgensen (foto)

EMIGRANTER: Matematikere flyktet fra Tyskland i nazitiden. De aller fleste til USA. Det ble en kilde til makt. 32  TEFT

Siegmund-Schultze er selv matematiker og har matematikkhistorie som spesialfelt. Han er fra det tidligere Øst-Tyskland, mistet jobben da Tyskland ble samlet i 1989, og kom til Kristiansand i 2000. – Matematikerne ble fordrevet. På 1930-tallet inntraff hendelser som i ettertid er viktige for å forstå matematikken av i dag. 90 prosent av de som emigrerte var jøder. Tyskland tapte en generasjon av vitenskapsmenn. Jeg ønsket å gå tilbake til fortiden for å bygge en bro til nåtiden, sier Siegmund-Schultze. Boka ”Mathematicians Fleeing from Nazi Germany. Individual Fates and Global Impact” ble utgitt på Princeton University Press i fjor. – Ta John von Neumann for eksempel. Ingen betviler i dag hvilken rolle datamaskinen har fått, selv om de ikke forstår teorien bak. Den såkalte von Neumann-arkitekturen er grunnmuren i oppbygningen av datamaskiner som har vært standard siden 1940-tallet, sier Siegmund-Schultze som er ansatt ved Institutt for matematiske fag. Von Neumann var opprinnelig fra Ungarn, men jobbet i Tyskland og emigrerte fra Berlin i 1933 til Princeton. Han blir sett på som en av de mest innflytelsesrike matematikere på 1900-tallet.

– Matematikernes emigrasjon fra Europa under nazitiden signaliserte et ugjenkallelig og viktig historisk skifte i den internasjonale matematikken. Tilstrømningen av matematikere omstrukturerte matematikkens verden og ga USA en lederskapsrolle i matematikk­ forskning, sier Siegmund-Schultze. I boka beskrives flukten til mer enn 140 matematikere, årsaken til at de flyktet, de politiske og økonomiske implikasjonene det hadde, mottakelsen de fikk i de ulike landene de kom til, og bidragene til matematikkens utvikling. En sentral person er Richard Courant som var jøde og grunnla det svært anerkjente Göttingen matematiske institutt. – Dette var en av de ledende institusjonene i verdenssammenheng. Da nazistene kom til makten rundt 1933, var Tyskland fortsatt ledende innenfor matematikk, både teoretisk og anvendt, sier Siegmund-Schultze. Også Hermann Weyl, kjent for sitt bidrag i generell relativitetsteori, dro fra Göttingeninstituttet i 1933, fordi kona hans var jøde. Han hjalp til å bygge opp Institute for Advanced Study i Princeton. Og dette var den mest synlige endringen som skjedde i USA i kjølvannet av emigrasjonen: oppbyggingen eller utvidelsen av nye

sentre for matematisk forskning, spesielt innen anvendt matematikk. Ved Princeton-instituttet, som var mer orientert mot ren matematisk og fysikalsk forskning, var noen av de mest prominente navnene Weyl, von Neumann og Albert Einstein. Det ble også grunnlagt institutter ved New York University, Brown University og Stanford University. Von Neumann var sentral i Manhattan­ prosjektet, et militært forskningsprosjekt som ble opprettet for å utvikle atomvåpen under andre verdenskrig. Innenfor dette området ble også Stanisław Ulam fra Polen sentral. Han forsket på matematiske modeller og numeriske konklusjoner for kritisk masse på uran. Von Neumann ble senere medlem av den amerikanske atomenergikommisjonen som ledet utviklingen av USAs kjernevåpenprogrammer. Tyskeren og rakettforskeren Wernher von Braun var den mest kjente vitenskapsmannen som deltok i Operasjon Paperclip (operasjon binders). Det var en av flere operasjoner der USAs militære etterretningstjenester etter den andre verdenskrig samlet inn tyske forskere og andre de kunne bruke i kampen mot Sovjet­ unionen i den kalde krigen. Dette la grunnlaget TEFT  33


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • m at e m atik k

xxx • xxx

– Matematikernes emigrasjon fra Europa under nazitiden signaliserte et ugjenkallelig og viktig historisk skifte i den internasjonale matematikken. Tilstrømningen av matema­ tikere omstrukturerte matematikkens verden og ga USA en lederskapsrolle i matematikkens forsk­ning.

BROBYGGER: Det jeg holder på med er å bygge en bro mellom litteratur og vitenskap. Hvis det skal ha en sjanse til å bli lest så kan det være at selve matematikken må settes i egne vedlegg. Folk er redd for å se en eneste formel, forteller Siegmund-Schultze. På tavla har han gjengitt potensialteori i aerodynamikk.

Reinhard Siegmund-Schultze for den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA og USAs interkontinentale rakettprogram. – Denne forskningen ble en stor kilde til militær makt i USA og bestemte utviklingen i aerodynamikken og raketteknologien, sier Siegmund-Schultze. I dag er det kun den østerrikske jødiske flyktningen Franz Alt som lever. Han tok utdannelse innenfor topologi og geometri og jobbet i USA med økonometri og data. Han er nesten 100 år og bor i New York. 60 prosent av emigrantene endte opp i USA. – USA hadde en ganske ung matematikkog fysikkultur. De var sterke i topologi, men svake i anvendt matematikk og i noen klassiske matematiske områder som differensialligninger, sier Siegmund-Schultze. Men det var mange hindre som emigrantene måtte over. – De måtte klare å bli integrert. De ble statsborgere etter fem år. De hadde ikke engelsk på skolen der de kom fra. Når de ikke kunne engelsk, fikk de problemer med å gjennomføre undervisningen og dermed å få seg gode

stillinger. Og helt lykkelige ble de aldri. Hilda Geiringer, som var eminent i statistikk og plastisitet, skrev i et brev: ”We are happy, but not glücklich”. Den private korrespondansen til Richard Courant fra 1933 til 1936 har vært hovedkilden til boka. Courant ble leder av det matematiske senteret ved New York University (senere kalt Courant-instituttet). – Jeg holder samtidig på med et parallelt prosjekt. Jeg skriver en biografi om matematikeren Richard von Mises som flyktet til USA i 1939 men ble professor ved Harvard først i 1945, og transkriberer dagbøkene hans. Von Mises og Hilda Geiringer giftet seg i 1943. Jeg har gått gjennom 30 arkiver i USA, Tyskland og England. – Hva har det gjort at du har en nærhet til yrkesgruppen du selv forsker på? – Å forstå matematikkens historie går ikke uten å forstå hovedtrekkene i matematikken, og det å kunne sette seg inn i det rent matematiske. Hvis du ikke kjenner von Mises’ matematikk og det at han kjempet daglig, emosjonene han slet med, blir det ikke det samme.

HISTORIE: Forfatteren har gått gjennom 30 arkiver i USA, Tyskland og England, men korres­pondansen til Richard Courant har vært hovedkilden til boka.

Bilder fra boka 34  TEFT

TEFT  35


f o r s k e b l a n t s i n e e i g n e • m at e m atik k

xxx • xxx

– Matematikernes emigrasjon fra Europa under nazitiden signaliserte et ugjenkallelig og viktig historisk skifte i den internasjonale matematikken. Tilstrømningen av matema­ tikere omstrukturerte matematikkens verden og ga USA en lederskapsrolle i matematikkens forsk­ning.

BROBYGGER: Det jeg holder på med er å bygge en bro mellom litteratur og vitenskap. Hvis det skal ha en sjanse til å bli lest så kan det være at selve matematikken må settes i egne vedlegg. Folk er redd for å se en eneste formel, forteller Siegmund-Schultze. På tavla har han gjengitt potensialteori i aerodynamikk.

Reinhard Siegmund-Schultze for den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA og USAs interkontinentale rakettprogram. – Denne forskningen ble en stor kilde til militær makt i USA og bestemte utviklingen i aerodynamikken og raketteknologien, sier Siegmund-Schultze. I dag er det kun den østerrikske jødiske flyktningen Franz Alt som lever. Han tok utdannelse innenfor topologi og geometri og jobbet i USA med økonometri og data. Han er nesten 100 år og bor i New York. 60 prosent av emigrantene endte opp i USA. – USA hadde en ganske ung matematikkog fysikkultur. De var sterke i topologi, men svake i anvendt matematikk og i noen klassiske matematiske områder som differensialligninger, sier Siegmund-Schultze. Men det var mange hindre som emigrantene måtte over. – De måtte klare å bli integrert. De ble statsborgere etter fem år. De hadde ikke engelsk på skolen der de kom fra. Når de ikke kunne engelsk, fikk de problemer med å gjennomføre undervisningen og dermed å få seg gode

stillinger. Og helt lykkelige ble de aldri. Hilda Geiringer, som var eminent i statistikk og plastisitet, skrev i et brev: ”We are happy, but not glücklich”. Den private korrespondansen til Richard Courant fra 1933 til 1936 har vært hovedkilden til boka. Courant ble leder av det matematiske senteret ved New York University (senere kalt Courant-instituttet). – Jeg holder samtidig på med et parallelt prosjekt. Jeg skriver en biografi om matematikeren Richard von Mises som flyktet til USA i 1939 men ble professor ved Harvard først i 1945, og transkriberer dagbøkene hans. Von Mises og Hilda Geiringer giftet seg i 1943. Jeg har gått gjennom 30 arkiver i USA, Tyskland og England. – Hva har det gjort at du har en nærhet til yrkesgruppen du selv forsker på? – Å forstå matematikkens historie går ikke uten å forstå hovedtrekkene i matematikken, og det å kunne sette seg inn i det rent matematiske. Hvis du ikke kjenner von Mises’ matematikk og det at han kjempet daglig, emosjonene han slet med, blir det ikke det samme.

HISTORIE: Forfatteren har gått gjennom 30 arkiver i USA, Tyskland og England, men korres­pondansen til Richard Courant har vært hovedkilden til boka.

Bilder fra boka 34  TEFT

TEFT  35


Europeisk forvaltning under lupen – EU er fascinerende. Både faglig og personlig synes jeg det er spennende å se hvordan beslutninger fattes på et slikt overnasjonalt nivå. Ikke minst fordi de faktisk angår enkeltmennesker både i og utenfor unionen.

Foto: Colourbox

Av Jan Arve Olsen, Universitetet i Agder

36  TEFT

TEFT  37


Europeisk forvaltning under lupen – EU er fascinerende. Både faglig og personlig synes jeg det er spennende å se hvordan beslutninger fattes på et slikt overnasjonalt nivå. Ikke minst fordi de faktisk angår enkeltmennesker både i og utenfor unionen.

Foto: Colourbox

Av Jan Arve Olsen, Universitetet i Agder

36  TEFT

TEFT  37


xxx • xxx

europeiske union

“Vi kan faktisk betrakte EUs forvaltning som statens fjerde forvaltningsnivå, og således som en delvis integrert del av vårt statsstyre.” Jarle Trondal

Foto: Jan Arve Olsen

Den nylig utkomne boken ”An Emergent European Executive Order” er den hittil ferskeste og en av få bøker som analyserer EUs forvaltningssystem.

Det sier professor Jarle Trondal ved Universitetet i Agders fakultet for økonomi- og samfunnsvitenskap, som til daglig forsker på hvordan EUs forvaltningssystem endres og faktisk virker. – Det er relativt nytt at beslutninger som angår enkeltmennesker i Europa skjer over­ nasjonalt. Det er nytt at nærmere 500 millioner mennesker i 27 land, pluss mennesker og medlemsland i Schengen-samarbeidet og EØS-samarbeidet, samarbeider så tett om både store og små ting som angår dem. For meg er det spennende å følge med i dette – samt å søke å forstå hvordan den offentlige forvaltningen i og av EU faktisk foregår, sier han.

kjenner han godt. Det har vært hans interessesfære i over 15 år, helt siden han arbeidet med sin mastergradsoppgave i statsvitenskap på midten av 1990-tallet. Også i doktorgrads­ arbeidet sitt fokuserte han på EU. Temaet da var EUs komitesystem. De siste årene er det imidlertid Europakomisjonen, som foreslår lover i EU og som setter dem ut i livet, som har fascinert Trondal. Både alene og sammen med en gruppe forskere fra blant annet Humboldt-universitetet i Berlin, Universitetet i Konstanz, Sciences-Po Paris og universitetet i East Anglia i England, har han de siste ti årene publisert en rekke arbeider på området.

Sett utenfra En betydelig del av EU-forskningen foregår i dag i Norge. En hovedårsak til det er Forsk­ ningsrådets satsning på europaforskning innenfor ulike fagdisipliner gjennom de siste 15 årene. Denne satsningen har gjort det mulig å ”se EU utenfra”. Etter en historie på 50 år har EU blitt etablert som et relativt stabilt forvaltningssystem ”over staten”, og verden har ikke sett noe som ligner på dette tidligere. – Vi kan faktisk betrakte EUs forvaltning som statens fjerde forvaltningsnivå, og således som en delvis integrert del av vårt statsstyre. Selv sitter professor Jarle Trondal på sitt kontor i Kristiansand og ser i all hovedsak på EU derfra. Landskapet han skuer ut over

Beskriver forvaltningssystemet Det siste tiårets arbeid ligger også bak boken ”An Emergent European Executive Order”, som kom ut på det prestisjefylte forlaget Oxford University Press i februar i år. Boken, som særlig fokuserer på rollen til EU-kommisjonen og EUs byråer og komiteer, er den hittil ferskeste og en av de få omfattende analysene av EUs forvaltningssystem. Boken bringer ny viten om særlig to sentrale spørsmål knyttet til dette: • Dersom et europeisk forvaltningssystem er under utvikling, hvordan kan vi observere dette? • Dernest, hvordan kan vi forklare systemets fremvekst og faktiske virkemåte – hvordan beslutninger fattes?

38  TEFT

– Boka er et resultat av et ønske jeg har hatt lenge om å lage en sammenhengende analyse av nettopp fremveksten av et europeisk forvaltningssystem, og dets implikasjoner, forteller Trondal. Kommisjonen setter dagsorden Og hva har han så funnet ut? Hvordan virker det hele? – Det står jo for så vidt i boka. For å få med deg hele argumentet, må du lese den, smiler Trondal. – Men svarene på spørsmålene er i hovedsak ja – det har vokst frem et målbart forvaltningssystem, og det er mulig å forklare hvordan dette systemet virker. Og dermed er det også mulig bedre å forstå hvordan beslutningene i EU fattes og systemets effekt på nasjonal forvaltning, sier han. I et nøtteskall beskriver Trondal EU-kommisjonen som en node, et sentrum i EUs flernivåforvaltning, som stadig flere enheter kobler seg opp mot, særlig gjennom ekspertkomiteer og byråer av ulike slag. Også den nasjonale forvaltningen i EUs medlemsland er knyttet opp mot Kommisjonen på mange måter, både gjennom prosessene knyttet til å forberede EUs dagsorden, og også knyttet til iverksetting av EUs politikk. – Det er Europakommisjonen som har juridisk enerett til å sette dagsorden i EU, nå også på utenrikspolitikkens område som følge av iverksettelsen av Lisboatraktaten.

Når Kommisjonen gjør dette, ved for eksempel å foreslå et regulativ, tar det ikke lang tid før departementer og direktorater i medlemslandene arbeider med temaet regulativforslaget tar opp. Det gjelder også Norge. Et aktuelt eksempel her er datalagringsdirektivet. Det finnes ikke et land i Europa som ikke er opptatt av dette akkurat nå – etter at Europakommisjonen satte det på dagsorden. – Situasjonen nå er faktisk slik at det nesten ikke lenger finnes noen saksområder som Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet ikke har fått kompetanse til å håndtere. Saksområder hvor medlemsstatene har delegert kompetanse til EU omfatter ofte saksfelt hvor statene har fellesinteresser og hvor det finnes felles problemer for alle innbyggerne i EU. Norge påvirkes også I professor Trondals beskrivelser av forvaltningshverdagen i EU er også Norge med. Norge deltar i EØS-samarbeidet og i Schengensamarbeidet. Med unntak av områder som fiskeri-, landbruks- og distriktspolitikk, angår derfor de fleste direktiver fra kommisjonen også Norge. Norge er derfor i dag lovmessig relativt harmonisert med EU, og derfor å betrakte som fullt medlem. – Et sentralt unntak for Norge, som ikke er EU-medlem, er at vi ikke deltar direkte i beslutningsprosessene på politisk nivå, slik fullverdige EU-land gjør.

Han forteller også at det norske forvaltningssystemet i all hovedsak opererer innenfor nasjonale politiske rammer – slik det var før EU – der forvaltningen i hovedsak er underlagt den valgte politisk ledelsen. – Samtidig ser vi også at nasjonale departementer, tilsyn og direktorater faktisk også inngår som forvaltningsenheter i EUs eget forvaltningsapparat når saker skal forberedes av Kommisjonen, og når vedtak skal iverksettes. Skillet mellom EU-systemet og vår nasjonale forvaltning viskes dermed av og til delvis ut når slike prosesser foregår.

– for å forsikre seg om at vedtak blir iverksatt og at de blir iverksatt likt. I tillegg legger Kommisjonen sterkere føringer på nasjonale tilsyn i iverksettelse av enkeltsaker. – Det jeg synes er spennende her er at EU på denne måten begynner å gripe dypt ned i grunnfjellet i nasjonal offentlige forvaltning – også den norske. Det skal bli utrolig spennende å sette seg mer inn i nettopp dette, og se hvordan det hele faktisk virker, sier professor Jarle Trondal.

Ser på iverksettingen Med den nye boken om fremveksten av forvaltningssystemet i EU ferdig utgitt, setter professor Jarle Trondal videre trykk på forskningen innenfor dette og beslektede temaer. Nå skyves fokus noe, og søkelyset settes på hvordan iverksettingen av vedtak i EU gjennomføres og kontrolleres. Forskningen på området utføres både fra kontoret i Kristiansand og i samarbeid med kolleger i Norge og utlandet. – Til nå har iverksettingen av EU-vedtak blitt overlatt til det enkelte medlemsland. Det gjør at det ikke alltid er blitt gjort likt. EU har gjort seg avhengig av statene i iverksettingen av egne vedtak. I løpet av de siste ti årene har derfor Europakommisjonen, som er ansvarlig for dette, etablert en rekke direktorater og tilsyn – som for eksempel et eget luftfartstilsyn TEFT  39


xxx • xxx

europeiske union

“Vi kan faktisk betrakte EUs forvaltning som statens fjerde forvaltningsnivå, og således som en delvis integrert del av vårt statsstyre.” Jarle Trondal

Foto: Jan Arve Olsen

Den nylig utkomne boken ”An Emergent European Executive Order” er den hittil ferskeste og en av få bøker som analyserer EUs forvaltningssystem.

Det sier professor Jarle Trondal ved Universitetet i Agders fakultet for økonomi- og samfunnsvitenskap, som til daglig forsker på hvordan EUs forvaltningssystem endres og faktisk virker. – Det er relativt nytt at beslutninger som angår enkeltmennesker i Europa skjer over­ nasjonalt. Det er nytt at nærmere 500 millioner mennesker i 27 land, pluss mennesker og medlemsland i Schengen-samarbeidet og EØS-samarbeidet, samarbeider så tett om både store og små ting som angår dem. For meg er det spennende å følge med i dette – samt å søke å forstå hvordan den offentlige forvaltningen i og av EU faktisk foregår, sier han.

kjenner han godt. Det har vært hans interessesfære i over 15 år, helt siden han arbeidet med sin mastergradsoppgave i statsvitenskap på midten av 1990-tallet. Også i doktorgrads­ arbeidet sitt fokuserte han på EU. Temaet da var EUs komitesystem. De siste årene er det imidlertid Europakomisjonen, som foreslår lover i EU og som setter dem ut i livet, som har fascinert Trondal. Både alene og sammen med en gruppe forskere fra blant annet Humboldt-universitetet i Berlin, Universitetet i Konstanz, Sciences-Po Paris og universitetet i East Anglia i England, har han de siste ti årene publisert en rekke arbeider på området.

Sett utenfra En betydelig del av EU-forskningen foregår i dag i Norge. En hovedårsak til det er Forsk­ ningsrådets satsning på europaforskning innenfor ulike fagdisipliner gjennom de siste 15 årene. Denne satsningen har gjort det mulig å ”se EU utenfra”. Etter en historie på 50 år har EU blitt etablert som et relativt stabilt forvaltningssystem ”over staten”, og verden har ikke sett noe som ligner på dette tidligere. – Vi kan faktisk betrakte EUs forvaltning som statens fjerde forvaltningsnivå, og således som en delvis integrert del av vårt statsstyre. Selv sitter professor Jarle Trondal på sitt kontor i Kristiansand og ser i all hovedsak på EU derfra. Landskapet han skuer ut over

Beskriver forvaltningssystemet Det siste tiårets arbeid ligger også bak boken ”An Emergent European Executive Order”, som kom ut på det prestisjefylte forlaget Oxford University Press i februar i år. Boken, som særlig fokuserer på rollen til EU-kommisjonen og EUs byråer og komiteer, er den hittil ferskeste og en av de få omfattende analysene av EUs forvaltningssystem. Boken bringer ny viten om særlig to sentrale spørsmål knyttet til dette: • Dersom et europeisk forvaltningssystem er under utvikling, hvordan kan vi observere dette? • Dernest, hvordan kan vi forklare systemets fremvekst og faktiske virkemåte – hvordan beslutninger fattes?

38  TEFT

– Boka er et resultat av et ønske jeg har hatt lenge om å lage en sammenhengende analyse av nettopp fremveksten av et europeisk forvaltningssystem, og dets implikasjoner, forteller Trondal. Kommisjonen setter dagsorden Og hva har han så funnet ut? Hvordan virker det hele? – Det står jo for så vidt i boka. For å få med deg hele argumentet, må du lese den, smiler Trondal. – Men svarene på spørsmålene er i hovedsak ja – det har vokst frem et målbart forvaltningssystem, og det er mulig å forklare hvordan dette systemet virker. Og dermed er det også mulig bedre å forstå hvordan beslutningene i EU fattes og systemets effekt på nasjonal forvaltning, sier han. I et nøtteskall beskriver Trondal EU-kommisjonen som en node, et sentrum i EUs flernivåforvaltning, som stadig flere enheter kobler seg opp mot, særlig gjennom ekspertkomiteer og byråer av ulike slag. Også den nasjonale forvaltningen i EUs medlemsland er knyttet opp mot Kommisjonen på mange måter, både gjennom prosessene knyttet til å forberede EUs dagsorden, og også knyttet til iverksetting av EUs politikk. – Det er Europakommisjonen som har juridisk enerett til å sette dagsorden i EU, nå også på utenrikspolitikkens område som følge av iverksettelsen av Lisboatraktaten.

Når Kommisjonen gjør dette, ved for eksempel å foreslå et regulativ, tar det ikke lang tid før departementer og direktorater i medlemslandene arbeider med temaet regulativforslaget tar opp. Det gjelder også Norge. Et aktuelt eksempel her er datalagringsdirektivet. Det finnes ikke et land i Europa som ikke er opptatt av dette akkurat nå – etter at Europakommisjonen satte det på dagsorden. – Situasjonen nå er faktisk slik at det nesten ikke lenger finnes noen saksområder som Kommisjonen, Rådet og Europaparlamentet ikke har fått kompetanse til å håndtere. Saksområder hvor medlemsstatene har delegert kompetanse til EU omfatter ofte saksfelt hvor statene har fellesinteresser og hvor det finnes felles problemer for alle innbyggerne i EU. Norge påvirkes også I professor Trondals beskrivelser av forvaltningshverdagen i EU er også Norge med. Norge deltar i EØS-samarbeidet og i Schengensamarbeidet. Med unntak av områder som fiskeri-, landbruks- og distriktspolitikk, angår derfor de fleste direktiver fra kommisjonen også Norge. Norge er derfor i dag lovmessig relativt harmonisert med EU, og derfor å betrakte som fullt medlem. – Et sentralt unntak for Norge, som ikke er EU-medlem, er at vi ikke deltar direkte i beslutningsprosessene på politisk nivå, slik fullverdige EU-land gjør.

Han forteller også at det norske forvaltningssystemet i all hovedsak opererer innenfor nasjonale politiske rammer – slik det var før EU – der forvaltningen i hovedsak er underlagt den valgte politisk ledelsen. – Samtidig ser vi også at nasjonale departementer, tilsyn og direktorater faktisk også inngår som forvaltningsenheter i EUs eget forvaltningsapparat når saker skal forberedes av Kommisjonen, og når vedtak skal iverksettes. Skillet mellom EU-systemet og vår nasjonale forvaltning viskes dermed av og til delvis ut når slike prosesser foregår.

– for å forsikre seg om at vedtak blir iverksatt og at de blir iverksatt likt. I tillegg legger Kommisjonen sterkere føringer på nasjonale tilsyn i iverksettelse av enkeltsaker. – Det jeg synes er spennende her er at EU på denne måten begynner å gripe dypt ned i grunnfjellet i nasjonal offentlige forvaltning – også den norske. Det skal bli utrolig spennende å sette seg mer inn i nettopp dette, og se hvordan det hele faktisk virker, sier professor Jarle Trondal.

Ser på iverksettingen Med den nye boken om fremveksten av forvaltningssystemet i EU ferdig utgitt, setter professor Jarle Trondal videre trykk på forskningen innenfor dette og beslektede temaer. Nå skyves fokus noe, og søkelyset settes på hvordan iverksettingen av vedtak i EU gjennomføres og kontrolleres. Forskningen på området utføres både fra kontoret i Kristiansand og i samarbeid med kolleger i Norge og utlandet. – Til nå har iverksettingen av EU-vedtak blitt overlatt til det enkelte medlemsland. Det gjør at det ikke alltid er blitt gjort likt. EU har gjort seg avhengig av statene i iverksettingen av egne vedtak. I løpet av de siste ti årene har derfor Europakommisjonen, som er ansvarlig for dette, etablert en rekke direktorater og tilsyn – som for eksempel et eget luftfartstilsyn TEFT  39


Returadresse: Formidlingsavdelinga UiA Postboks 422 4604 KRISTIANSAND

B

www.uia.no

TEFT 1/2010  

Forskningsmagasin for Universitetet i Agder

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you