Bakgrunnsmateriale til
Når vi døde våkner. En dramatisk epilog. av Henrik Ibsen Premiere på Hovedscenen 13. september 2014 Handlingsreferat Rubek, en verdenskjent, aldrende skulptør og hans yngre kone Maja, har tatt inn på et badehotell ved en norsk fjord. Der møter de godseier og bjørnejeger Ulfheim. Ulfheim inviterer Maja med til fjells , noe Rubek aksepterer. Om natten har Rubek sett en hvitkledd kvinneskikkelse vandre rundt i hotellets hage. Det viser seg å være Irene, en av Rubeks tidligere modeller. Hun var modell for Rubeks store verk «Oppstandelsens dag», en større skulpturgruppe som ble Rubeks gjennombrudd og hans mest berømte arbeid. Med seg på reisen har Irene en sortkledd diakonisse. Det synes å ha vært sterke følelser mellom Irene og Rubek den gang hun var modell for ham, men Rubek nektet å se på Irene som annet enn sin modell, og hun forlot ham i skuffelse og sinne. Når de nå møtes, er det på ruinene av sine liv. Irene har to ekteskap og et opphold på sinnssykehus bak seg. Hun anklager Rubek for å ha ødelagt livet hennes og stjålet sjelen hennes. Rubek på sin side, mistet skaperevnen da Irene forlot ham, og han ber henne nå om å komme tilbake til ham. De bestemmer seg for å reise til fjells sammen. På veien møter de Maja og bjørnejegeren. De er på vei ned til lavlandet fordi det blåser opp til storm på fjellet. Bjørnejegeren advarer Rubek og Irene om å fullføre turen. De fortsetter likevel mot toppen. Det får fatale følger.
Tema Det er mulig å lese mange temaer i Ibsens tragedie, Når vi døde våkner. På et overordnet plan handler det om å ta valg i livet og om hva mennesket lar være styrende for sine valg. Fordi valgte galt i sine yngre dager, har Rubek og Irene fått mindre ut av livene sine enn de kunne. Når de nå møtes ser de at de ikke har levd, og opplever samtidig at tiden har løpt fra dem. Likevel er det som om noe vekkes til live når de møtes etter mange år, og ved å flykte opp i fjellene forsøker de å redde stumpene av det som kunne vært så mye større. Det er også nærliggende å se Når vi døde våkner som en allegori over en kunstner som har forsømt livet til fordel for kunsten. Det er ikke bare Rubek som ofret seg for kunsten, men Irene overga også seg og sitt liv til Rubek og kunsten hans. Det er en sorgfull bitterhet som inntar Rubek over hva kunstnerskapet har kostet ham selv og andre. Henrik Ibsen og Når vi døde våkner Mange har tolket Når vi døde våkner som Ibsens selvoppgjør. Hovedpersonen i dramaet er en verdensberømt kunster, slik Ibsen selv var da han skrev det. Stykket har flere selvbiografiske trekk og anses av mange som Ibsens tilbakeblikk over eget liv og dikting. Det finnes mange teorier på hvorfor han ga stykket undertittelen «en dramatisk epilog». En av disse er at Når vi døde våkner var ment som et avskjedsdrama, hans siste ord. Dette ble benektet av Ibsen som hevdet at tittelen var ment som avslutning for en rekke av hans dramatiske arbeider, som begynte med Et dukkehjem og ble avsluttet med Når vi døde våkner. Om jeg kommer til at skrive noget mere, er en Sag for sig. Hvad jeg i denne Forbindelse har ment med Betegnelsen Epilog er blot dette, at Stykket danner Epilogen til den Række af mine dramatiske Arbejder, som tager sin Begyndelse med «Et Dukkehjem», og som nu afsluttes med «Når de døde vågner». Dette siste Arbejde hører med til de Oplevelser, jeg har villet skildre i den hele Række. Denne udgjør en Helhed, en Enhed, og hermed er jeg nu færdig. Om jeg, fortsatte Digteren, herefter
kommer til at skrive noget, vil alt blive i en helt anden Forbindelse, maaske i en anden Form ogsaa (Ibsen 1899). På vei inn i en ny stilepoke De symbolske undertoner i Når vi døde våkner skiller stykket fra hans tidligere psykologisk realistiske stil. Symbolismen bryter med realismens skildring av den ytre virkeligheten, og forsøker i stedet å fange inn og uttrykke menneskenes indre tankevirkelighet. Språk og litterære bilder ble benyttet som suggestiv formidling av sinnsstemninger og ideer, mer enn som referanse til konkrete ting og forhold. Ibsen selv motsatte seg tanken om at han i Når vi døde våkner var i ferd med å skrive seg ut av den psykologiske realismen og inn i en mer symbolistisk stilperiode. Det hersker likevel ikke tvil om at han her beveger seg vekk fra flere av realismens trekk og tar i bruk symbolske og ekspressive virkemidler. Når vi døde våkner er et av Ibsens få dramaer som utspiller seg utendørs og naturens skiftende uttrykk henger sammen med karakterenes utvikling. De tre aktenes scenebilder representerer en utvikling fra det noe sedate og beskyttede livet ved et badehotell ved en norsk fjord, via en åpen og vidt utstrakt fjellvidde, til et rått og vilt høyfjellslandskap hvor uværet truer. Et sentralt moderne grep som Ibsen benytter seg av, er oppløsningen av tiden. I et realistisk perspektiv er tiden og tidsforholdene styrende for lesningen og forløpet i et stykk. Her mister derimot tiden sin funksjon som målenhet og som et kompass for leseren å navigere etter. Det kan for eksempel virke som om det er veldig mange år siden Rubek og Irene jobbet med skulpturen «Oppstandelsens dag». Rubek uttrykker blant annet at han har ventet på Irene i «år etter år». Irene har hatt to ekteskap bak seg og Rubek har giftet seg på nytt. Rubek og Maja har kun vært gift i fire år og det virker samtidig som om Rubek gjorde ferdig skulpturen etter han og Maja giftet seg. I en av Majas replikker sies det at skulpturgruppen ble ferdig for 2-‐3 år siden. Samtidig omtaler Rubek de fire årene som «lang, lang tid». Det kan synes som om det er personenes opplevde tid som fremstilles fremfor den realistiske tiden. Den subjektive tiden blir sentral der fortid og samtid smelter sammen.
Kanskje har Ibsen valgt dette grepet for å underbygge hvordan de emosjonelle møtene gjør at livet og døden smelter sammen for karakterene hans. Om Når vi døde våkner ved Trøndelag Teater i 2014 Sist Tyra Tønnesen og Bård Lie Thorbjørnsen samarbeidet ved Trøndelag Teater var på Besøk av gammel dame. Forestillingen høstet ikke mindre enn tre Heddapriser (Tyra Tønnesen mottok prisen for beste regi, Bård Lie Thorbjørnsen for beste scenografi/ kostymedesign, og Renate Reinsve mottok prisen for beste kvinnelige medspiller). Det er derfor all grunn til å ha høye forventninger når disse to igjen har forenet sine kunstneriske egenskaper og krefter, og sammen med lysdesigner Eivind Myren og et særegent, solid skuespillerensemble tar fatt på Ibsens siste skuespill. Regissør Tyra Tønnessen er utdannet regissør fra Statens Teaterhøgskole, uteksaminert i 2000. Hun er også cand. mag fra universitetene i Oslo, Trondheim og Tromsø med fagene litteratur, historie og drama, film, teater. Hun ferdiggjorde dessuten en doktorgrad om skuespillerkunst i 2009 ved Kunsthøgskolen i Oslo. Tyra Tønnessen debuterte her på Trøndelag Teater i 2002 med forestillingen Mutter Courage som ble Heddanominert både i klassen for beste forestilling og i klassen for beste regi. Hun har gjestet Trøndelag Teater flere ganger, men mange vil nok best huske Rock'n Roll Wolf fra 2011. Tønnessen har også regissert for Nationaltheatret, Det Norske Teatret og Hålogaland Teater hvor hennes Dødsdansen ble Heddanominert som årets forestilling i 2003. Tyra Tønnessen ble igjen nominert til Heddaprisen 2005 i klassen for beste regi for Skråninga av Carl Frode Tiller. De fleste husker Tyra fra publikumssuksessen Besøk av gammel dame i vår. For denne mottok hun Heddaprisen for beste regi.
Scenograf Bård Lie Thorbjørnsen er utdannet ved Kunsthøgskolen i Oslo og har arbeidet som scenograf og kostymedesigner ved en rekke teatre. Blant disse er Bikubesong, Juvikfolket og An-‐ Magritt ved Det Norske Teatret, Undset ved Riksteatret, Dødsdansen og Benoni og Rosa for Hålogaland Teater, Edvard Munch -‐ Alfa og Omega, Zuperhelt 1 og 2 og De dødes tjern for Oslo Nye Teater, En handelsreisendes død ved Den Nationale Scene i Bergen og Fruen fra havet på Teatr Polski, Wroclaw, Polen. Ved Trøndelag Teater har han hatt scenografi til forestillingene Mutter Courage, Kristin Lavransdatter, Trondheim Open, Om mus og menn og Fedra. Sist han gjestet Trøndelag Teater var med scenografi og kostymer til Besøk av gammel dame på Hovedscenen i vår. For denne mottok han Heddaprisen for beste scenografi/kostymedesign. Lysdesign Eivind Myren er fast lysdesigner på Trøndelag Teater. Av produksjoner han har jobbet på kan nevnes Les Misérables, Equus, Spring Awakening, En folkefiende, Romeo og Julie, Rock’n Roll Wolf, Et dukkehjem, Gjengangere, Jubileet, Fedra og Nøtteknekkeren. Han har også designet lys for flere spel som Karolinerspelet i Tydal, Elden på Røros, Spelet om Heilag Olav på Stiklestad og Den siste viking i Statsbygd. For arbeidet med Fedra ble han nominert til Heddapris for beste lysdesign i 2013. I vår hadde han lysdesign på Hedda-‐prisvinneren Hundre hemmeligheter. Gjestende skuespillere Kai Remlov
Kai Remlov er utdannet ved Statens Teaterhøgskole og har vært ansatt ved Nationaltheatret siden 1973. Roller i utvalg, Nationaltheatret: Jørgen Tesman i Hedda Gabler, John i Oleanna, Hjalmar Ekdal i Vildanden, Dec i Gaucho, Golaud i Pelléas og Mélisande, Far i Flammefjes, Mannen i Vinterforvaring, Hamm i Sluttspill, Gamle Ekdal i Vildanden, Willy Brandt i Demokrati, Faren i Blodbryllup, Far i Skuggar, Faren i Seks personer søker en forfatter, Al i Under åpen himmel, Ulrik Brendel i Rosmersholm, medvirkende i Hamsuns gate, Dorn i Måken, Mercutio i Romeo og Julie, Karenin i Anna Karenina, Kai Dikic i Kill them all!, Borka i Ronja Røverdatter og Claire i Hushjelpene. Remlov spilte også Elias Rukla i enmannsforestillingen Genanse og verdighet i tre sesonger fra høsten 2000. Remlov har mottatt Skandinavisk Nasjonalteaterpris for Genanse og verdighet, Per Aabels ærespris i 2007 og ble kåret til Årets lydbokstemme i 2002.
Endre Hellestveit Endre Hellestveit er utdannet ved Statens Teaterhøgskole. Etter teaterhøgskolen jobbet han ved Den Nationale Scene hvor han blant annet spilte Sakfører Krogstad i Henrik Ibsens Et dukkehjem og Adolf Hitler i Mein Kampf. Han ble så fast ansatt ved Det Norske Teatret hvor han har spilt Peer Gynt og Brick i forestillingen Katt på hett blikktak. Han debuterte i filmen Det største i verden (2001) med Herborg Kråkevik, og senere har han spilt taxisjåføren Tomas i filmen Himmelfall (2002) og betjent Jan Isachsen i Varg Veum-‐ serien (2007–2008). Han har også spilt Bjarte i 11 episoder i TV-‐serien Seks som oss (2005– 2007) og i Det tredje øyet som Kårstein Omvik.
Spørsmål som kan danne utgangspunkt for en diskusjon I denne versjonen av Når vi døde våkner har regissøren valgt at det skal være barn til stede store deler av stykket. Diskuter hva dette betyr for opplevelsen og tolkningen av stykket. Diskuter tittelen Når vi døde våkner. Hva menes? Hvem har vært død? Når og hvorfor våkner de? I utdraget nedenfor møter vi Rubek og Irene i en nær situasjon. Diskuter hva som skjer med dem og forholdet deres i denne scenen. Utdrag fra manus Rubek:
Kan du huske den sommeren vi satt sånn utenfor det lille bondehuset ved Taunitzer See?
Irene:
Lørdagskveldene, når vi var ferdig med arbeidet vårt for uken –
Rubek:
Og reiste ut med jernbanen. Og ble der ute søndagen over –
En episode.
Da lot du fugler svømme i bekken. Det var vannliljer, som du –
Hvite svaner, var det.
Irene: Rubek: Irene:
Rubek:
Jeg husker jeg festet et stort blad til en av svanene –
Så ble det Lohengrins båt – med svanen foran.
Så glad du var i den leken, Irene.
Du sa jeg var svanen som trakk din båt.
Ja, det kan godt være. Jeg har kjøpt det lille bondehuset.
Har du? Du sa så titt du ville kjøpe det hvis du hadde råd.
Siden fikk jeg nokså god råd. Og så kjøpte jeg det.
Bor du der – i vårt gamle hus?
Irene: Rubek: Irene: Rubek: Irene: Rubek: Irene: Rubek:
Nei, det har jeg latt rive for lenge siden. Jeg har bygget en stor villa med park omkring.
Irene:
Deilig, deilig var livet ved Taunitzer See
Rubek:
Og allikevel –
Irene:
-‐ allikevel så slapp vi to all den deiligheten.
Rubek:
Kommer angeren for sent?
Irene:
Se. Nå går solen under bak fjellene. Se så rødt den skinner over alle
lyngtuene der.
Rubek:
Det er lenge siden jeg har sett en solnedgang på fjellet.
Irene:
Enn en soloppgang da?
Rubek:
En soloppgang tror jeg aldri jeg har sett.
Irene:
Jeg har sett en vidunderlig deilig soloppgang.
Rubek:
Har du? Hvor var det?
Irene:
Høyt, høyt oppe på en svimlende fjelltopp. Du narret meg med opp der og lovet at jeg skulle få se all verdens herlighet dersom jeg bare gjorde som du sa. Fulgte med deg opp i høyden. Og jeg tilba deg og tjente deg. Da så jeg soloppgangen.
Rubek:
Har du lyst til å reise med og bo i villaen der nede?
Irene:
Sammen med deg?
Rubek:
Sammen med meg – Lukke opp alt det som er vridd i baklås i meg. Kunne du ikke ville det, Irene?
Irene:
Jeg har ikke nøkkelen til deg lenger.
Rubek:
Du har nøkkelen. Ingen uten du har den! Hjelp meg, så jeg kan leve livet om igjen!
Irene:
Tomme drømmer! Ørkesløse – døde drømmer. Vårt samliv har ingen oppstandelse!
Rubek:
Sommernatt på vidden. Ja, det hadde vært livet.
Irene:
Vil du en sommernatt på vidden – med meg?
Rubek:
Irene!