Bakgrunnsmateriale Konfirmasjonen

Page 1

Bakgrunnsmateriale: Konfirmasjonen

Premiere den 18. september 2015

1


Konfirmasjonen av Jo Strømgren Handlingsresymé Året er 1978. Marianne er eneforsørger for sønnen sin, Karl Vidar. De to bor i en litt sliten leilighet. Livet er spartansk, men godt, i alle fall tilsynelatende godt. Den store konfirmasjonsdagen er her, og familien kommer på besøk. Gjestene er ikke mange, men de bidrar til å sette relasjonen mellom mor og sønn i et nytt lys. En barnevernspedagog slutter seg til selskapet, og etter hvert setter hun også familiegjestene i et nytt lys. Mellom alt dette presenteres vi for tilbakeblikk i Mariannes liv. Stemningen eskalerer når Karl Vidar gyver løs på bestefaren sin. Et par bilruter blir knust og en gammel betydningsfull radio blir ødelagt. Til syvende og sist viser det seg at alt ikke er slik familiegjestene eller publikum tror. Hemmelighetene bak bestefars nyre, barnevernspedagogen, Marianne og Karl Vidar kommer for en dag. Mor og sønn kan til slutt feire konfirmasjonen på en skikkelig måte.

Konflikt Settingen for denne historien er en konfirmasjon på slutten av 70-tallet, men Konfirmasjonen handler ikke først og fremst om selve festen. Mariannes søster, Wenche, har tidligere ringt barnevernet for å tipse dem om Marianne og Karl Vidar sin situasjon. Dermed har Marianne bestemt seg for å hyre en bekjent til å spille barnevernspedagog i konfirmasjonen, først og fremst for å få den øvrige familien til å tenke at saken er i gode hender og de behøver ikke bekymre seg over det lenger. Følgene av dette er at flere sannheter kommer opp til overflaten: dømmende holdninger til Marianne som person og en overdreven medlidenhet med konfirmanten. De stiller seg til doms over det livet Marianne lever, og fremstiller seg selv som uklanderlige.

Tema Konfirmasjon betyr bekreftelse. Konfirmasjonen som seremoni har tradisjonelt vært et religiøst overgangsrituale; i kristendom, jødedom (bar mitsva eller bat mitsva) og hinduisme (theedshai eller theeksha). En kristen konfirmasjon kan gjennomføres hvis konfirmanten er døpt. Luther forkastet egentlig konfirmasjonen som sakrament, men en evangelisk konfirmasjonshandling ble mange steder vanlig likevel. I Norge ble konfirmasjonen innført i 2


1736, og konfirmasjon var tvungen frem til 1912. Etter dette har den blitt frivillig, og vi har også fått et human-etisk alternativ. I kirken leder konfirmasjonsundervisning som omfatter klasseundervisning, gruppesamlinger, leirer og gudstjenester. Selve konfirmasjonen er en forbønnshandling som ikke forutsetter noen bekjennelse fra konfirmantens side. Konfirmanten sees mer som objekt enn subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten, og det blir bedt for hver enkelt konfirmant. Humanistisk konfirmasjon (borgerlig konfirmasjon frem til 2005) er en alternativ konfirmasjonsundervisning for unge som ikke ønsker å delta i kirkelig konfirmasjon. Den består av konfirmasjonsundervisning med etikk, livssynsspørsmål og samfunnsspørsmål. Dette skal vekke forståelse hos de unge for etiske verdier på humanistisk grunnlag. Kurset avsluttes med en ikke-religiøs seremoni. Humanistisk konfirmasjon i Norge arrangeres av Human-Etisk Forbund. Den ble første gang holdt i Oslo 6. mai 1951. I dag tilbys humanistisk konfirmasjon over hele landet. Konfirmasjon, i religiøs og ikke-religiøs form, regnes som et av flere overgangsritualer. Andre overgangsritualer er blant annet bryllupet og gravferden. Disse ritualene markerer overgangen fra en tilstand til en annen. En seremoni utføres for å markere et individs eller en gruppes overgang fra en status i samfunnet til en annen. Dette skiftet kan være forbundet med flytting av bosted eller inntreden i en ny aldersgruppe eller sosial posisjon. Overgangsriter finnes i alle samfunn, men er mest fremtredende i ikkeeuropeiske samfunn, hvor ritualet ofte er omfattende og langvarig. Generelt kan det sies at overgangsriter uttrykker og dramatiserer overgangen fra en tilstand til en annen, og på den måten er i slekt med eller en komponent i mange former for rituelle handlinger, også kunstneriske og politiske. I teatret, så vel som i politiske møter, kan det foregå overganger fra en oppfatning til en annen, eller transformasjoner fra et ståsted til et annet.

I teaterforestillingen får vi se at Mariannes ungdomstid var alt annet enn enkel. Hennes overgang til det voksne livet var ganske brå og tidvis smertefull. Marianne reiste hjemmefra da hun var 17 år, til både Danmark og Sverige. Det var vanskelig å snakke med noen om det som hadde skjedd, så hun opplevde det som eneste utvei. Hun og Karl Vidars tenårstid ser ganske ulik ut. Omverdenen møter dem forskjellig, og den nærmeste familien møter dem forskjellig, også fordi de er tenåringer i ulike tiår. 3


I 2015 er det nesten vanligere at man påbegynner voksenlivet senere enn man har gjort i tidligere tider. Noen venter med å forplikte seg til jobb og familie, og slå seg til ro, til etter at de har fylt 30. Marianne fikk derimot barn svært tidlig, allerede som 17-18-åring. Marianne er uenig med Jan og Wenche om hvordan man blir voksen. Marianne hevder at «kjærlighet er en ganske god modell», men Jan mener at «å bli voksen handler om det å bli sterk gjennom vanskelige valg». Det er nettopp det Marianne har gjort, gjennom å velge å reise fra familien sin, og å beholde barnet da hun ble gravid. Slik sett fremstår det som ganske dobbeltmoralsk at Jan dømmer henne. Valgene hun tok var nettopp vanskelige, og hun vokste på dem. Alt dette har hun erfart noe gjennom og blitt sterkere av. Karl Vidars møte med voksenlivet er ganske strabasiøst også, særlig når det meste skjer på én dag. Vanligvis vil man ikke si at konfirmanten blir voksen i løpet av konfirmasjonsseremonien, men at ritualet kan bidra til å bevisstgjøre noe hos den enkelte på lenger sikt. Karl Vidar blir derimot ganske moden denne dagen, i tillegg til at det viser seg at han er ganske ansvarsfull allerede før festen begynner. Oppvekst og overgangen til voksenlivet er svært individuelle prosesser for oss alle. Omgivelsene våre og hendelser vi opplever kan bidra til å forme den vi er. Å søke etter sin identitet er noe mennesker bruker ulik energi på. Vi kan oppleve noe som påvirker synet vårt på den vi er, og hva som er vår rolle i livet og omgivelsene. Ulike hendelser kan bidra til å igangsette selvbevisstheten, og eventuelt også trigge en søken etter et mer fullstendig bilde av identiteten og selvet. I Konfirmasjonen er det helt tydelig at synet omgivelsene har på Marianne og Karl Vidar, bidrar til deres selvfølelse. Marianne opplevde en skeiv utvikling i møte med sin egen seksualitet da hun var i tenårene, på grunn av flere ubehagelige opplevelser. Dette kom til uttrykk gjennom at hun vendte hjem til sin bestefar da hun ble gravid. Den øvrige familien aksepterte ikke hennes valg om å beholde barnet. Dermed søkte hun identiteten sin i det å være mor for Karl Vidar, mer enn å reise videre på leting etter annen selvrealisering. For Karl Vidars del har kanskje identitetsopplevelsen hans mye å gjøre med hvordan moren hans blir oppfattet av familien, og videre hvordan han blir oppfattet av dem; som et offer for morens umodne livsvalg. Dette tar han et oppgjør med – i det vi får se på scenen – og følgene blir at han står mye friere til selv å definere hvem han er, og å være seg selv.

4


Familie er et viktig fokus i Konfirmasjonen. Er den portretterte familien dysfunksjonell? Eller har alle familier noen underliggende problemer? Hvert enkelt familiemedlem kan ta ulike plass og innta ulike roller innad i familien. Hvordan man betrakter hverandre har mye å si for hvordan samhandlingen i familien fungerer. Selv innenfor én familie, og under samme tak, kan fordommer oppstå, man kan «skue hunden på hårene» og dømme andre. Marianne påpeker at hun og Wenche har blitt behandlet veldig forskjellig, og at det har gjort dem ulike. Synet på hvordan denne prosessen har foregått varierer stort mellom familiemedlemmene. I det store og hele er resten av familien oppgitt over Mariannes måte å leve livet på. Marianne ønsker derimot å stå inne for sine valg, selv om det er vanskelig. Disse diametrale oppfatningene av tingenes tilstand bidrar til dårlig og mangelfull kommunikasjon, og ytterligere misforståelser oppstår. Derfra er det kanskje kort vei til at Wenche og Jon glemmer å invitere Marianne til Jans bursdag, og at Marianne enda ikke har fått fortalt at det er hun som har gitt sin nyre til Jan. Begge deler er på grensen til det absurde, men det er ikke dermed usannsynlig at slike ting kan skje i virkeligheten.

Manus, regi og scenografi JO STRØMGREN er danser, koreograf og regissør født i Trondheim i 1970. Gjennom over 20 år har først danser, så koreograf og deretter regissør, Jo Strømgren, virket i Norge, Europa og verden over. Strømgren debuterte som koreograf i 1994, og i 1996 innledet han et treårig engasjement som danser og koreograf i Carte Blanche Dansekompani i Bergen. Jo Strømgren Kompani er hans hovedgeskjeft, og ble stiftet i 1998 i Bergen. Kompaniet har siden turnert med et utall forestillinger i mer enn 50 land. Siden da har kompaniet gjort seg gjeldende som postdramatisk prosjekt, både i inn- og utland. Strømgrens fysiske tilnærming til teatret, som for hans del har sitt utspring i dansens bevegelsesforming, har høstet suksesser som A Dance Tribute to the Art of Football, Orkesteret, There, Klosteret og Departementet. Som frilans koreograf har han skapt forestillinger for en lang rekke kompanier i Europa, USA og Asia. Som teaterregissør har han stort sett vært tilknyttet nordiske institusjonsteatre. I tillegg er han en produktiv dramatiker og jobber tidvis med film. Konfirmasjonen er den 100. produksjonen som Strømgren er kunstnerisk ansvarlig for. Her har han skrevet manuset, tegnet scenografien og hatt regi på forestillingen i sin helhet. Jo Strømgren Kompani proklamerer selv at de «følger ikke en definert metode, men søker å assimilere eksisterende teknikker for historiefortelling og smelte dette sammen i en 5


bestemt stil der den personlige synspunkt er gitt høyeste prioritet. Budskap er viktigere enn form. Men kompaniet er dedikert til å utforske nye teknikker som er fraværende i det tradisjonelle teatret. Som en følge av dette har særlig forskning på abstrakt språk blitt kompaniets varemerke.» Strømgrens metoder har blitt omtalt som både fysiske og devising, altså kan man si at det dramatiske forløpet bygger mer på romlige virkemidler enn på litterære.

I Konfirmasjonen er manuset, dramaturgien og det sceniske uttrykket ellers, forholdsvis tradisjonelt utformet. Med unntak av noen hopp i tid, og glidende overganger mellom tid og rom, er historien lineært fortalt og skuespillerstilen høyst naturalistisk. Her jobber Strømgren mer på teatrets klassiske premisser enn det vi ofte ser at han gjør i Jo Strømgren Kompani. I denne forestillingen har Strømgren fokusert på overgangsritualets potens. Konfirmasjonen er et godt dramaturgisk utgangspunkt for en teaterforestilling, fordi det kan innebære en av hovedpersonene gjennomgår en forandring. I virkelighetens konfirmasjoner skjer kanskje ikke dette på en dag, men i teaterforestillingen på Gamle Scene kan det virke som at konfirmanten blir voksen. Utover dette har Strømgren lekt seg med sjangre som farse og melodrama når han har bygget opp strukturen i historien og skrevet manuset. Teaterforestillingen inneholder mange både komiske og tragiske elementer om hverandre. Kontrastene er store, men de avløser hverandre på nesten umerkelig vis.

Kostymedesign BREGJE VAN BALEN ble født i den nederlandske byen Haarlem, og er utdannet danser ved Nationale Balletacademie i Amsterdam. Hun var i 18 år medlem av Kompagnie des Nederlands Dans Theater. I løpet av sin tid som profesjonell danser begynte hun å arbeide som kostymedesigner. Hun har hatt kostymedesign blant annet for Nasjonalballetten, Nederlands Dans Theater, GöteborgsOperans Danskompani, Hamburg Ballett, Den Kongelige Ballett i København, og Kungliga Balletten i Stockholm. Hun har jobbet med koreografer som Patrick Delcroix, Jorma Elo , Medhi Walerski, Gustavo Ramirez SanSano, Kaloyan Boyadjiev, Alexander Ekman, Johan Inger og Jo Strømgren.

6


Lysdesign EIVIND MYREN er fast lysdesigner på Trøndelag Teater. Av produksjoner han har jobbet på kan nevnes Les Misérables, Equus, Spring Awakening, En folkefiende, Romeo og Julie, Rock’n Roll Wolf, Et dukkehjem, Gjengangere, Nøtteknekkeren, Heddapris-vinneren Hundre hemmeligheter, Påfuglen og Lille Eyolf. Han har også designet lys for Karolinerspelet i Tydal, Elden på Røros, Spelet om Heilag Olav på Stiklestad og Den siste viking i Statsbygd. For arbeidet med Fedra ble han nominert til Heddapris for beste lysdesign i 2013. I fjor høst kunne Trøndelag Teaters publikum nyte hans lysdesign på Hedda-nominerte Når vi døde våkner.

Kilder -

Trøndelag Teater: www.trondelag-teater.no

-

Store Norske Leksikon: www.snl.no

-

Jo Strømgren Kompani: www.jskompani.no

Spørsmål til diskusjon -

Hvilken rolle har du i din familie?

-

Hvilke roller har de andre i din familie?

-

Hva tenker du om det å bli voksen?

-

Føler du at du allerede har blitt det, eller at du aldri kommer til å bli voksen?

-

Hva vil det si å være voksen?

-

Hvilke valg opplever du at du har tatt i livet ditt så langt, som har preget deg?

-

Er det foreldrene dine som har tatt de fleste valgene for deg? Hvorfor er det sånn?

-

Hvilke livsvalg ser du for deg at du står ovenfor i nær framtid?

-

Hvordan påvirker valgene vi tar vår identitet?

-

På hvilken måte bidrar vår identitet til de valgene vi tar?

-

Hvordan påvirker valgene vi gjør hvordan livene våre blir?

-

Hvordan kunne Marianne og Karl Vidar sin familiesituasjon ha blitt oppfattet av omgivelsene i dag, i motsetning til i 1978?

7


Utdrag fra 2. akt Wenche: "Du hadde fortjent flere gjester da." Jon og Jan: "Wenche!" Wenche: "Det må jo være lov til å si det. Se på han da, han har jo ingen venner. Det hadde vært hyggelig med flere folk. Hvem som helst. Noen vi ikke kjenner. Det blir alltid bra samtaler av sånt. ” Jon: Men vi har jo…. Wenche: Det er jo artig å snakke med nye folk. 'Hei, hva jobber du med, kor bor du', og så er praten i gang. Jeg mener, vi har jo sagt det meste til hverandre allerede." Jan: "Det er vel du som har sagt det meste." Jon: "Bingo!" Wenche: (til Jon) "Okei, da kan vel DU bidra med en historie da. En gammel en. Eller hei, hva med den om sjøørreten og knurren. Jeg skal love å le når du kommer til det med katten, Jon. Og du, prøv den med sånn Ålesunds-dialekt, bare for å gi den en ekstra piff." Jan: "Det går an å nyte de små pausene også, Wenche." Wenche: "Det går an å sykle til Kina også." Jon: ”Har aldri sett lykkeligere katt.” En skikkelse passerer vinduet. De ser på hverandre. Banking på døren. Wenche reiser seg, lukker opp. Ei dame, Ingrid, kommer inn. Hun er kledd i kledelig drakt, bærer en liten mappe. Ingrid: "Kommer jeg for sent?"

8


Wenche: "Nei nei. Det er aldri for sent å komme til en fest. Velkommen." Ingrid vinker til de andre. Jon setter fram en stol. Ingrid håndhilser på alle, de sier sine navn. Jon: "Å ja forresten. (til Ingrid) Du må være tørst." Jon heller i et glass til Ingrid, hun hever det. Ingrid: "Skål!" Alle: "Skål!" Jan: (kremter) "Ja, Wenche?" Wenche: "Hva da?" Jan: "Du ropte på fanden..." Liten pause. Ingrid: "Fanden?" Jan: "Nå, det var bare Wenche her som akkurat sa at hun ville møte nye mennesker og at 'hei, hva jobber du med' setter praten i gang." Ingrid: (ler) "Å ja." Jan: "Så, hva jobber du med da?" Ingrid: "Jeg jobber i barnevernet." Wenche: "Jøss! I barnevernet?” Jan: ”De som vurderer hvem som er gode foreldre eller ikke?"

9


Ingrid: "Ja...eller...det er barna vi er mest opptatt av da. Men det henger jo sammen." Jon: "Ringer barna da eller?" Ingrid: "Nei. Det er nok ganske sjelden. Det er helst anonyme tips." Jon: "Tips? Men..." Wenche: (avbryter) "Det er skrekkelig med alt som skjer rundt omkring. Det er bra dere fins." Ingrid: "Joda, vi prøver å gjøre det riktige. Men det er komplisert. Og en lang prosess. Utfordrende for alle. Ikke minst for familien rundt." Jon: (ler) "Så fint å treffe deg på fest da. Og ikke på jobb." Jan og Wenche ler med. Ingrid: "Jeg er på jobb faktisk. For å se hvordan Marianne og Karl Vidar har det sammen." Det blir stille. Marianne kommer inn med serveringsfatet fullt av karbonader. Stopper når hun ser Ingrid. Fatet faller i gulvet, knuses. Ingrid hjelper til med å samle sammen. Ingrid: "Ta det med ro, Marianne. Jeg skal bare observere, ikke noe annet." Jan: "Unnskyld, men er dette normalt? At dere...eller du bare dukker opp sånn?" Ingrid: "Det er lovpålagt. Og ja, jeg må selvfølgelig si at Marianne ikke er anklaget for noe altså." Jan: "Men det er vel en grunn til at dere...eller du er her?" Ingrid smiler diplomatisk, rydder videre.

10


Ingrid: (til de andre) "Taushetsplikt." Marianne setter seg. Drikker litt. Smiler til de andre. De andre drikker litt også. Ingrid går ut med restene. Jan: (anklagende) "Hva har du gjort nå da?" Marianne: "Jeg har ikke..." Ingrid: "Så Marianne, det beste er om du bare er naturlig og later som jeg ikke er her." Mer får de ikke sagt før Ingrid kommer inn igjen. Setter seg, tar fram notatblokk fra mappen, klikker på en penn, er klar. Det er stille. Ingen sier noe. Karl Vidar kommer inn, stopper midt i rommet. Marianne: (glad stemme) "Hei Karl Vidar." Karl Vidar: (glad stemme) "Hei Mamma." Karl Vidar setter seg. Fremdeles ingen som sier noe. Ingrid noterer. Skriblingen fra pennen høres i stillheten. Marianne: "Jan og Jon var på fisketur forrige helg." Karl Vidar: "Ja, jeg hørte det. Var det gøy, onkel Jon?" Jon nikker kort. Er stille. Marianne: "Han fikk en knurr." Pause. Marianne: "Og Jan fikk en laks."

11


Pause. Karl Vidar: "Jeg tror det var omvendt, mamma." Jon kremter forsiktig. Marianne: "Å ja, det var det. Dumme meg. Pling." Wenche, Jon og Jan er ubekvemme, de drikker. Det er stille. Marianne vrir seg i stolen. Marianne: (gråtkvalt utbrudd) "Kan ikke dere si noe" Karl Vidar: "Mamma..." Marianne: (bedende) "Pappa!!!" Karl Vidar: "Mamma!!" Marianne: (roper) "Ser dere ikke at jeg prøver?" Wenche: "Ro deg ned, Marianne!" Marianne: "Så hjelp meg da. Ser dere ikke at jeg elsker ham?" Jan: "Så så...Marianne, nå..." Marianne: "Og han liker ikke fisking, pappa. Har du ikke skjønt det?" Wenche: "Ikke dra pappa inn i dette nå da." Marianne: "Og jeg likte heller aldri å sitte der i båten." Jan: (hisser seg opp) "Jeg prøver da for faen jeg også! Men du gjør det ikke enkelt for noen av oss. Det er tragisk for alle å se hvordan Karl Vidar har det. Du har jo ikke jobb en gang. Hvordan kan du ta vare på ham da?" 12


Det blir stille. De skotter bort på Ingrid. Hun noterer intenst. Jan: (mot Ingrid) "Ja, det ble litt...du kan se bort fra det siste..." Marianne: (lavt) "Jeg har en jobb, pappa. Jeg tar vare på Karl Vidar." Wenche: "Han mente en sånn ordentlig jobb, tror jeg." Marianne: "En sånn jobb som du har?" Jan: "Hun trenger ikke, Marianne. Det vet du godt." Marianne: "Nei, fordi hun har Jon, ikke sant?" Jan: "Du burde ha fått deg en mann også." Marianne: "Men det har jeg ikke, pappa. Beklager." Jan: "Men du har da for faen ikke prøvd en gang!" Marianne: "Jeg er ferdig med menn!" Jon: (avbryter) "Men hva med faren til Karl Vidar? Hva skjedde med ham?" Wenche: "Jon!" Jon: "Du har aldri fortalt meg noe som helst. Jeg har alltid lurt." Wenche: (nikker mot Ingrid) "Ikke nå!" Jon: "Men hun er jo her bare for å hjelpe. Jo mer hun vet, jo bedre. Jeg er flink til å selge leiligheter, hun er flink til å finne løsninger for sånne som Marianne. Hver sine fag. Og

13


Marianne, du kan jo bare spørre om hjelp fra oss. Vi er her, klare til å...ja...støtte deg med penger og det du skulle trenge." Marianne: "Jeg har alt jeg trenger. Jeg har verdens mest fantastiske sønn. Og vi klarer oss. Punktum!" Jon: "En far hadde jo kommet godt med." Jan: "La det ligge, Jon." Jon: (mot Jan) "Ja, men jeg mener det positivt. Han trenger en rollemodell." Marianne: "Jeg gir i det minste kjærlighet. Det er en ganske god rollemodell." Jan: "Hva mener du med det? I det minste?" Wenche: "Hun mente nok at hun ikke hadde fått nok kjærlighet selv." Jan: "Jeg og mamma ga deg alt." Marianne: "Dere ga Wenche alt." Wenche: "Neimen!" Marianne: "Jeg var svak. Husker du at du sa det, pappa?" Jan: "Det var i en sammenheng." Marianne: "Ja det var det. I enhver sammenheng." Jan får et utbrudd, dunker i veggen. Det blir stille. Ingrid skribler intenst. Setter punktum, gjør en liten plystrelyd. Alle ser på henne. Marianne rister på hodet. Jan reiser seg brått, går rundt i rommet. Alle følger ham med blikket. 14


Jan: (høytidelig) "Jeg har vært så stolt av dere begge to..." Marianne: "Du har skjemtes, pappa." Wenche: "Ikke avbryt han!" Jan: "...og jeg har prøvd, på alle måter, å gi dere muligheten til et godt liv. En av dere tok denne muligheten, en av dere tok den ikke." Marianne: "Og hvem av oss tok hva, pappa?" Wenche ler spotsk. Marianne: "Jeg bare lurer. Fordi jeg synes ikke livet til Wenche virker så godt." Wenche: "Hva skal det bety...?" Marianne: "Du skifter menn hele tiden.” Wenche: ”Det har gått fire år…” Marianne: ”Og du vil ikke ha barn. Hva er du redd for?" Wenche: "Det er ikke redsel. Det er selvtillit." Marianne: "Du biter negler også." Wenche: "Jeg biter negler når jeg er på besøk her, ja." Marianne: "Tipper du er passe oppspist hele tiden, jeg." Wenche: "Du er misunnelig, Marianne. Jeg vet det gjør vondt, men jeg har faktisk alt jeg ønsker meg." 15


Marianne: "Du har en vannkoker som sier pling!, Wenche." Wenche: "Herregud så pinlig. Pappa! Kan du ikke stoppe dette her?" Jon: (skyter inn) "Vi har fjernadoptert ei lita jente, bare sånn apropos." Jan: ”Hæ?” Wenche: "Hold kjeft, Jon." Jon: "Ja, men det er relevant. Hun rakker ned på deg. Men du er jo på en måte mor du også." Marianne: "Og hvor er barnet?" Jon: "India." Marianne: "Akkurat. Men bare for å gi deg et lynkurs - man blir ikke mor ved å sende en sjekk i året." Wenche: (roper) "Hun har i hvert fall det hun trenger." Jan: "Stopp!"

16