Kunsten å blande alvor og moro - et intervju med Ninjababy-regissør Yngvild Sve Flikke

Kunsten å blande alvor og moro

Et intervju med Ninjababy-regissør Yngvild Sve Flikke.

Årets åpningsfilm på TIFF er Ninjababy, en norsk film regissert av Yngvild Sve Flikke. Vi tok en prat med henne for å høre mer om filmen og prosessen bak kamera.

TEKST Marion Bouvier FOTO Emma Nordström

Hvorfor ville du fortelle akkurat denne historien?

Det har nok sammenheng med at jeg har vært gravid to ganger selv. Det er så absurd, det er så alien- aktig at det vokser et liv inni deg. For noen år siden lagde jeg filmen Kvinner i for store herreskjorter som er løst basert på Gunnhild Øyehaugs bok «Vente, blinke». Da jeg leste den boka var det karakteren Trine, som i filmen spilles av Henriette Steenstrup, som grep meg mest. Trine er en ufrivillig gravid dame i slutten av 30-årene som slites i dilemmaet karriere-barn. KIFHS er en multiplot film med begrenset tid til hver karakter; jeg lurte på om det gikk an å lage en mer spesifikk og emosjonell film om selve graviditeten, den emosjonelle berg-og-dalbanen du er i når du er gravid og alle de crazy tankene du gjør deg da. For det er jo ikke bare bra, selv for meg som har hatt to veldig ønskede graviditeter. Selv nå tenker jeg, «herregud, duger jeg som mor?» Jeg føler meg jo som en idiot, veldig ofte. Noen dager er det bare sånn, og så går det bra neste dag. Det var litt det jeg ville inn i, de følelsene, ambivalensen.

Ninjababy er basert på Inga Sætres tegneserieroman «Fallteknikk», som kom i 2011. Jeg hadde ikke jobbet med Inga før, men kjente til arbeidene hennes. Boka handler om ei 16 år gammel jente som blir ufrivillig gravid, og som samtidig har flyttet på hybel for å gå på videregående. Da jeg først snakket med Inga, var jeg veldig nysgjerrig på hvordan hun stilte seg til å gjøre om den historien. Hun sa ja!

Hvordan var det å samarbeide med Inga Sætre?

Helt fantastisk! Hun er veldig åpen, og vi har vært veldig enige om hva filmen skulle fortelle. Vi tok med oss det inn i klippen, for Inga satt og animerte i rommet ved siden av meg og Karen Gravås da vi klippet. Hvis vi fikk en idé underveis, var det lett å snakke sammen. Det har vært mye jobb, men gøy jobb.

Hvor mange år har du jobbet med filmen?

Hvert prosjekt har sin vei, kan du si. Det her er en film jeg egentlig fikk ideen til i 2015, men så har jeg gjort andre ting innimellom. Inga og jeg jobbet periodevis med prosjektet over lenger tid. Vi satte av ei uke her og ei uke der. Filmen har vært i utvikling under Nye Veier, en ordning fra Norsk filminstitutt. Det har vært helt viktig for resultatet, tror jeg. Nye Veier har veldig fokus på regi og at du skal tørre å prøve nye ting. Jeg ville for eksempel blande animasjon og live-action på en måte der det animerte ikke bare blir pynt, men har en narrativ funksjon. Selv om jeg har jobbet med animasjon før, så har jeg aldri mikset det på denne måten.

Inga og jeg arbeidet mye med historien, og så kom Johan Fasting inn på manussida. Jeg hadde allerede jobbet med ham på to sesonger av «Heimebane». Da han fikk materialet Inga og jeg hadde jobbet med, kom han opp med karakteren Ninjababy, som er en animert karakter. Jeg husker jeg leste utkastet hans og tenkte, «OK, det blir film!» Man må ha en idé om hvordan filmen skal føles og være, men veien dit er ofte ganske kronglete.

Hvordan har det vært å jobbe med animasjon på film?

Du må planlegge veldig godt. Skuespillerne må skjønne hva vi holder på med. Hele filmteamet må være innforstått med at vi filmer bare halvparten av det scenen egentlig skal være, fordi det andre skal legges på etterpå. Skuespilleren må være til stede i alle følelsene selv om hun bare snakker ut i lufta. Det er ganske krevende, men Kristine var superbra. Hun er også illustratør og forfatter selv, så hun skjønte veldig godt det aspektet av det vi holdt på med. Selv om det er Inga som har laget de fleste tegningene i filmen, så har faktisk Kristine også laget noen av rekvisittene.

Selv om det ikke er hovedfokus, vil jeg si at vennskap også er et viktig tema i filmen, kan du si litt om det?

Så bra du sier det! Litt av min sorg er at vi ikke fikk med nok av det. I boka handler det mer om vennskapsforholdet mellom de to venninnene. Det er noe med at et vennskapsforhold forandres i det den ene blir gravid, og det opplever man uansett om man er 25 eller 40. Plutselig har man ikke de samme prioriteringene. I filmen har trekantdramaet mellom Rakel og de to mannlige karakterene fått stor plass. Men jeg er veldig glad for at du nevner det med vennskapet, for det jobbet vi mye med. Det med å bo i kollektiv og dasse i underbuksa, liksom. Vi måtte klippe bort noen fine venninnescener i sofaen, som bare var fjas. Men vi har med litt fjas, da, sånn gøy fjas man kan kjenne seg igjen i! Jeg prøver hele tiden å ha den miksen mellom humor og alvor. Det er jo litt fjolleri og tull og fjas, men så er det også veldig alvorlige ting i bunn.

Og nå har Ninjababy premiere på TIFF, gratulerer!

Takk! Det er vi veldig glade for, det er veldig stas!