Thea Hundsnes
Portefølje: Bergen Arkitekthøgskole
Prosjekter fra 2020 - 2023
Bergen Arkitekthøgskole 2023
Prosjekter 2020 - 2023
1-6 Masteroppgave: Resonans: 10. semester, Bergen Arkitekthøgskole
7-10 Complex Building: Holmen Habitat: 6. semester, Bergen Arkitekthøgskole
11-13
Ocean Space: 7. semester, Bergen Arkitekthøgskole
14 Future Soft House: 8. semester, Bergen Arkitekthøgskole
15-18 Studio 1: 9. semester, TSOA, Arcosanti, Arizona, USA
19-20 Structure 1: 9.semester, TSOA, Arcosanti, Arizona, USA
Kunst/utstilling:
21-22 Bergen Assembly 2022
Bergen Arkitekthøgskole 2023
Diplom 2023: Resonans
Veiledere: Pavlina Lucas og Hedvig Skjerdingstad
Oddahagen 36 ligger på Forus i Stavanger kommune. Området har to siloer og en gammel mursteinbygning fra 1914 som vil bli transformert og fungere som en del av et kulturelt program som gir et tydeligere møtested og knutepunkt for Forus. Tomten ligger nær sykkelstien som går parallelt med toglinjen (Jærbanen) som strekker seg fra Egersund til Stavanger. Forus ligger i tre kommuner, som alle har forskjellige interesser og vokter sine sentrale områder og sin spesifikke del av Forus. Det er vanskelig å sette sammen en plan som ser på området som en helhet og som kan være en samlende kraft for regionen.
Forus har drastisk gått fra å være et landlig jordbruksområde til å bli Norges største næringsområde de siste 60 årene. I dag har Forus 46 000 arbeidere, 23 000 innbyggere, og i fremtiden har det potensiale for 100 000 arbeidere. Industrien vokser, men den urbane utviklingen henger ikke med. Den industrielle endringen skapte sterke reaksjoner blant folk og bøndene som plutselig måtte endre livsstilen sin. Området er nå veldig utilgjengelig i en menneskelig skala, og det mangler kulturelle tilbud og aktiviteter i et område som er avhengig av å være attraktivt lokalt og nasjonalt. Jordbruksområder ligger i lommer og boligområder er omgitt av tettbygde næringsområder og motorvei. Med lite eller ingen overgang fra industri til bolig påvirker infrastrukturen bevegelsen i området, da det ikke lenger er naturlig å vandre rundt i gatene på grunn av støy og tung trafikk.
Min intensjon var å forene industri og byutvikling og skape et samlingssted på Forus for lokalbefolkningen, men også et tilbud som krysser tverrgående forbindelser og manifesterer et kulturelt nettverk for hele regionen. Ved å legge vekt på betydningen av fotgjengervennlige byrom og integreringen av tomten med eksisterende infrastruktur, ønsket jeg å legge til rette for tilgjengelighet og naturlig bevegelse i området. Tomten ville bestå av atelierlokaler og verksteder for kunstnere, samt
gallerier, som videre skulle bli en dynamisk symbiose av liv som skapte eksperimentelle formater og prosjekter som videre inspirerte nye scenarier for stedet.
Jeg jobbet med tre bygninger, der det eneKornmagasinet - bestod av verksteder (tre og keramikk), atelierer, et galleri og et kaffebrenneri som allerede eksisterer på tomten i dag. Kafébygningen fungerer som en forlengelse av de kulturelle aktivitetene ellers på området, men også som et tilbud for de som bare besøker for å møte en venn og ta en kaffe. Fra denne bygningen kan man se en del av en silo i det indre rommet, noe som bringer meg til den tredje bygningen - siloen. Her er det en mystisk og unik atmosfære som allerede har et naturlig potensiale for ulike arrangementer. Vandringen gjennom denne strukturen består av trapper som følger siloens form, og du vil bevege deg med siloens natur og oppleve de forskjellige kvalitetene og strukturens karakter underveis.
Ved å bringe tilbake landskapet som tidligere har vært på tomten, skapes det nye ruter gjennom tomten og muligheter for å oppleve, være i og se rå natur. Alle rommene i de tre bygningene vil sammen skape en spesiell og stedsspesifikk opplevelsesvandring og tillate forskjellige typer medier å utfolde seg. Forslaget legger til rette for mennesker som krysser området som fotgjengere, på sykkel eller med tog. En viktig strategi for at dette skal skje, er å gi offentlige rom tilbake til fotgjengere på gateplan og legge til rette for samhandling mellom forskjellige brukergrupper. Intensjonen er å gi disse forlatte strukturene nytt formål og vitalisere dem, slik at de kan bli katalysatorer for kulturell engasjement og urban utvikling. Forslaget har som mål å samle lokalbefolkningen og mennesker fra hele regionen, og skape et dynamisk og inspirerende rom for kunstnerisk eksperimentering og sosial aktivitet.
Siloer er ment for svært spesifikke funksjoner og har maksimal utnyttelse for sitt gitte formål, og det er lite igjen for menneskelige behov. De har en sterk og tydelig geometri som blir uttrykksfull når de tydelig markerer sin plass både i landlige og urbane områder og bryter med omgivelsene.
”Spøkelsesbygninger uten en fremtid” er en av mange ting som blir sagt om siloer i byer. De ble laget for å lagre korn og kunne knapt være mer funksjonelle. I dag er disse strukturene, som en gang definerte det industrielle landskapet i ferd
med å forsvinne. Likevel har de innebygde skulpturelle og romlige muligheter. Uten kornet, når du kan gå inn i de, er de forbløffende konstruksjoner. Stillhet og intensitet er nøkkelord, og du er uten noen referanse til tid når du beveger deg inn i dette lukkede rommet, som om du tråkker inn i et nytt univers. Generelt sett har det vært vanskelig å finne nye bruksområder for disse bygningene som er nyttige, og de må ofte vike for eiendomsutvikling, industri eller det tar så lang tid før de får en ny hensikt at de forfaller. Andre prosjekter varierer imidlertid fra det kreative til det
uvanlige til det virkelig bisarre.
Funksjonalistisk arkitektur har en tendens til å utvikle seg over tid for å gjenspeile den miljømessige, kulturelle og historiske konteksten den eksisterer i. Når en bygning mister sin funksjon og hensikt, blir den forlatt og faller i stillhet. Spesielt strukturer med begrenset og massiv bruk av materialer er vanskelige å gjenbruke, men når de mister sin hensikt eller blir isolert fra sin kontekst, finner de en ny tilstedeværelse som er poetisk, ordinær og merkelig på én gang. Når de daglige funksjonelle trivialitetene
blir fjernet, etableres en ny forståelse av rom, geometri og lys.
Ved å forstå bygningenes strukturelle og romlige kvaliteter, ønsker jeg å invitere til et nytt perspektiv ved å legge til programmer som forsterker de kvalitetene jeg mener gir bygningene karakter og identitet, og som kan styrke ulike opplevelser knyttet til kultur.
Jeg tok initiativ til å engasjere musikere som gjennom sitt eget prosjekt ledet en serie workshops. Disse workshopsene omfattet improvisasjon på pipeorgler og utforskningen av begrepet ’enhetlighet’. Sammen arbeidet vi med å undersøke refleksjon og romlig resonans. De involverte gikk i dialog med
bygget for å utvikle et flersjattert kunstnerisk materiale. Hvordan svarer bygget, auditivt og visuelt, på hva kunstnerne gjør? Hvordan påvirker dette deres svar tilbake til bygget og deres kommunikasjonen seg imellom?
Denne workshopen muliggjorde en direkte 1:1 utforsking av
lydens dynamikk i et silorom, og denne innsikten ble deretter sømløst integrert i prosjekteringsprosessen i min diplom.
Trøorgel: Sigbjørn Apeland
Akkordeon: Sergej Tchirkov
Organetto portativo: Anders Hannevold
Bilder fra diplomutstilling.
Complex Context 2020: Holmen Habitat
Høstsemesteret var et gruppearbeid som gikk ut på å utvikle en masterplan for Kristiansholm. Målet var å transformere Kristiansholm fra et industriområde til et pulserende lokalt senter som ivaretar Sandvikens unike identitet, samtidig som det inviterer mennesker med ulike interesser og behov. En sentral visjon var å skape en urban oase som omfavner områdets historiske røtter, samtidig som det åpner opp mot de majestetiske fjellene og det vakre sjølandskapet i Sandviken og Bergen.
Byplanleggingen var tuftet på to kjernefaktorer: en gradvis transformasjon av områdets tempo, samt skaping av åpne, offentlige uterom for lokalbefolkningen. Vi ønsket å forvandle dette industriområdet til et levende senter for tjenester, lett industri, boliger og rekreasjon, og dermed skape et variert spekter av aktiviteter og programmer. Målet var også å samarbeide med industrien for å fremme kulturlivet i Sandviken og tilrettelegge for gode nabolag.
Vi ønsket å forbedre forbindelsen mellom Kristiansholm, sjøen og fjellene, og en løsning var å åpne opp den massive veggen som strakte seg fra BAS til Neumann for å gi bedre siktlinjer. Vi tok også inspirasjon fra de eksisterende offentlige områdene i Sandviken og ønsket å implementere liknende typologi i Kristiansholm for å bevare områdets historiske karakter. Masterplanen avdekket hovedaksene og siktlinjene som fungerte som passasjer, samt å designe og skape passende bygninger og uterom for å forbedre forbindelsen mellom land og sjø.
Vårsemesteret var et individuelt prosjekt. Her gikk jeg dypere inn i utviklingen av spesifikke bygg med utgangspunkt i masterplanen fra høstsemesteret. Prosjektet bestod av tre bygninger: Kajakk-klubben, badstueanlegget og restauranten, hver med sin egen karakter og programmer som relaterte seg til omgivelsene på forskjellige måter.
Ved å legge vekt på å skape offentlige rom og ta hensyn til klimatiske forhold, så jeg muligheter for at området kunne bli en attraktiv møteplass for mennesker med ulike interesser. Kajakklubben, med sitt transparente design, skulle invitere til aktivitet og bevegelse, mens badstueanlegget skulle gi en mer intim og avslappende opplevelse med utsikt mot sjøen. Restauranten, skulle tilby en harmonisk atmosfære både innendørs og utendørs.Ved å skape et bånd mellom land og sjø, ønsket jeg å gjøre sjøen mer tilgjengelig for lokalbefolkningen og besøkende.
Designprosessen involverte omfattende undersøkelser og modellering for å skape optimale klimasoner og utnytte områdets potensial. Jeg eksperimenterte også med forskjellige materialer og volumer for å gi hver bygning sin egen unike identitet, samtidig som jeg sikret at de harmoniserte med det omkringliggende landskapet.
Målet var å gi Sandviken et mangfoldig og attraktivt urbant område, hvor historie og modernitet smelter sammen i en harmonisk enhet. Ved å skape en dynamisk bydel som inviterer til samhørighet og aktivitet, og samtidig omfavner den naturlige skjønnheten i Sandviken og Bergen, ønsket jeg at prosjektet skulle styrke nabolagets identitet og skape et levende og inkluderende miljø for alle som besøker Kristiansholm og Sandviken.
Lærere: Christian Stefanesco, Andrea Sperafico
Ocean Space 2020: ”RE-WEAVE”
Lærere: Nancy Couling, Vibeke Jensen
Konseptet bak dette prosjektet var å skape en interaksjon mellom mennesket og natur, som tilrettelegger og motiverer til å rydde opp i søppel langs sjølinjen. Jeg arbeidet mye med modellering i ulike skalaer og forsøkte å visualisere plastproblemet ved å bruke veving som metode. Jeg eksperimenterte mye med denne teknikken, da jeg betrakter vevstolen som noe grunnleggende og solid som de aller fleste kjenner til og kan få til. Vevingen er også et symbol på gjenbruk - å transformere noe, reprodusere, noe som varer over tid. Jeg ble inspirert av ”brakeveggen”, en vegg som består av flettede einerbusker og som forteller en historie om menneskelig håndverk og aktivitet fra langt tilbake i tid. Med dette i tankene, og med hensyn til klimatiske forhold, lagde jeg en prototype av veven i full skala (2x2 meter) og tok den med ut til Øygarden for å se hvordan den ville reagere på ulike værforhold. Jeg testet og plasserte den flere steder i landskapet. De vertikale trådene i vevingen består av karbonfiber, som er optimalt med tanke på vær og vind, da det er sterkt og vil holde plasten godt på plass.
Hensikten var å illustrere plastproblemet vi står overfor i dag, i lys av en så solid og varig metode som veving, som har vært brukt i tusenvis av år før vår tid. Det symboliserer gjenbruk og er et eksempel på hvordan man kan gi materialer en
ny hensikt på en positiv måte. Vevingen består av kunstige og naturlige materialer og understreker hvor utfordrende det kan være å skille disse to fra hverandre.
Jeg utforsket ulike aspekter av plastproblemet, da spesielt konseptuelt og med en mer kunstnerisk tilnærming. Jeg valgte å plassere prosjektet mitt i Øygarden, en øykommune vest for Bergen. Skjærgården fungerer i dag som et nett som fanger plast, og forskere anslår at den totale mengden marin plast i buktene ligger mellom 500-1000 tonn. Dette tilsvarer omtrent 8 tonn per kilometer kystlinje. Plast er ekstremt holdbart, svært fleksibelt og billig å produsere, men dette ”fantastiske” materialet har blitt et stort problem for naturen. Konseptmodellene jeg har laget illustrerer hvordan plasten blir fanget og akkumulerer seg i Øygarden.
Synlighet av plastproblemet.
Pollution trapping nature
Bergen Arkitekthøgskole 2023
Future Soft House - ”Woven Landscape”
Dette kurset utfordret konvensjonell arkitektur i sin kjerne. Den spekulative delen av kurset ga innsikt i å utforske narrativet rundt prosjektet. Ved å undersøke prosesser fra eksisterende naturkrefter, utforsket vi måter å tolke og oppfinne fremtidige teknologier på, samtidig som vi holdt åpent hva disse teknologiene kan være for, og for hvilken fremtid i tid og rom de kan fungere.
Jeg begynte med å se på Tomàs Sarracenos konsept ”Aerocene” - gjenbruk av plastposer for å produsere en aerosolar skulptur som kan bevege seg i luften ved hjelp av solens kraft. Jeg observerte skulpturens atferd og respons på ulike naturelementer, samtidig som jeg samarbeidet med naturen for fremdrift. Videre i kurset ble vi utfordret til å jobbe med biologiske materialer, noe som førte til mange ulike tilnærminger som til sammen kulminerte i møtet mellom det naturlige og unaturlige, det levende og ikke-levende.
Jeg oppdaget tang som en interessant organisme og begynte å teste dens begrensninger og styrker. Ved å fjerne det fra sitt element, observerte jeg hvordan den kunne overleve både på land og i vann. Ved å ta tangen ut av sitt habitat og tørke den gjentatte ganger, utvided den seg, for så å trekke seg sammen og endret seg i karakter, funksjon og form. Som en metode for å kunne observere og se potensielle handlinger med tangen, festet jeg den til en vevstol. Dette førte til bevegelse på renningen og ble en interaksjon mellom menneskelig metode og naturlige prosesser. I dette eksperimentet lærte jeg hvordan naturen finner måter å overta, selv når man forsøker å temme den.
Til tross for den påtvungne domestiseringen av planter og dyr, skaper naturen imponerende eksempler på bærekraftig bioteknologi som fortsetter å utvikle seg og bestå i århundrer. På et mer fantasiaktig nivå fikk jeg ideen om å skape en historie om et landskap som skaper seg selv,
fordi havet har blitt ubeboelig for organismene som lever der. Kurset ga meg muligheten til å arbeide med arkitektur på en ukonvensjonell måte gjennom en serie eksperimenter basert på interesse og intuisjon. Dette ble en svært dynamisk prosess som endret seg mye over tid og kurset utfordret meg til å skape et univers og en kontekst med en imaginær, evolusjonær logikk for å sette i gang ulike prosesser jeg allerede hadde utforsket gjennom hele semesteret.
Studio Project 1: ”Landscape Learning Pavilion”
Prosjekt 1 - en åpen læringspaviljong om landskap plassert i Arcosanti, Arizona. Ved å skanne og analysere de ulike forholdene, hierarkiene og skalaene til naturlige og bygde elementer som fantes i Arcosanti, gjorde jeg en undersøkelse av materialer, ulike forløpere, innkapslet energi og landskap. Utviklingen av forskningen min formet rammeverket for beslutningsprosessen og designutviklingen gjennom prosjektet. Jeg valgte å jobbe med jord og ble inspirert av stalagmitter og deres karakter, og forestilte meg det som et strukturelt element. Paviljongen bygger på min prosess med å etterligne stalagmitter med jord og hvordan de former seg forskjellig basert på mengden vann, ulike jordtyper og tid. Dannelsen av jord-stalagmittene illustrerer disse forskjellige formene, prosessen med å konstruere stalagmitter og hvordan de individuelt eller sammen skaper rom.
En ortografisk tegning av mitt materialeportrett som viser en ”sammenheng” av innkapslet energi og forteller en historie om jordens opprinnelse, bearbeiding og bruk. De ulike lagene av jord, hentet opp fra bakken.
Prototypen for ”tectonic single-material” aggregasjon med en katalog over materialatferd.
Prosjektet er en åpen landskapslærpaviljong plassert ved Arcosanti, Arizona. Designet er inspirert av stalagmitter og dens naturlige prosess. En rå jordverkstedspaviljong.
